Det er et godt land kapitel 27. Fra side 87.     Fra side 114 i den engelske utgave.tilbake

Sammenkomster

Herren har vist meg at sabbatsholdere burde legge stor vekt på å gjøre møtene interessante. Det er absolutt nødvendig å vie mer oppmerksomhet og energi i denne retningen. Alle skulle ha noe å si til fordel for Herren, for da ville de bli velsignet. En minnebok blir skrevet over alle dem som ikke unnlater å komme sammen, men som ofte taler sammen. Levningen vil seire i Lanunets blod og i sine ords vitnesbyrd. Noen tror de vinner seier bare i Lammets blod, uten å gjøre egne anstrengelser. Jeg så at Gud hadde vært barmhjertig ved å gi oss evnen til å tale. Han har gitt oss en tunge og vil holde oss ansvarlige for bruken av den. Vi burde herliggjøre Gud med munnen, ære sannheten ved å tale om hans grenseløse barmhjertighet, og seiere ved våre ords vitnesbyrd gjennom Lammets blod.

Vi skulle ikke holde oss tause når vi kommer sammen. Bare de som møtes for å tale om hans ære og herlighet og vitner om hans kraft, blir husket av Herren. Guds velsignelse vil hvile over dem som gjør det, og de vil bli styrket. Hvis alle gjorde det de skulle, ville ingen dyrebar tid gå til spil1e, og det ville ikke bli nødvendig å irettesette søsken for lange bønner og komme med formaninger. Tiden ville bli benyttet til korte, meningsfulle vitnesbyrd og bønner. Be, tro, få. Det er for mye bespottelse av Herren, for mange bønner som ikke er bønner, som tretter ut englene og mishager Gud - alt for mange hule og intetsigende bønner. Først skulle vi føle vår nød, og så be om akkurat det vi trenger, idet vi tror at han vil gi oss det mens vi ennå ber. Da vil vår tro vokse, alle vil bli oppbygget, den svake vil bli styrket, den motløse og fortvilede kan se og tro at Gud belønner dem som søker ham med flid.

Noen holder seg i bakgrunnen på møter, fordi de ikke har noe nytt å si og må gjenta det samme vitnesbyrdet, hvis de sier noe. Jeg så at stolthet var årsaken, at Gud og de engler som var vitner til de helliges vitnesbyrd, var vel tilfreds og herliggjort ved at de ukentlig ble gjentatt. Herren elsker enkelthet og ydmykhet, men han blir misfornøyd og englene sørger når de bekjennende Guds arvinger og Jesu medarvinger kaster bort dyrebar tid på sine møter.

Hvis brødrene og søstrene var kommet så langt som de burde, viIle det ikke være vanskelig for dem å si noe til Jesu ære, han som hang på Golgatas kors for deres synders skyld. De viIle være ivrigere etter å ære og lovprise Jesus, hvis de fikk en større forståelse av Guds barmhjertighet ved å la sin enbårne Sønn dø som et offer for våre synder og overtredelser, og for den lidelse og nød som Jesus led for å lage en utvei for skyldige mennesker, slik at de kunne få tilgivelse og leve. De viIle ikke kunne tie, men i takknemlighet tale om hans herlighet og fortelle om hans kraft. Da viIle Guds velsignelse hvile over dem. Selv om vi gjentok det samme vitnesbyrdet, viIle Gud bli herliggjort. Engelen viste meg dem som dag og natt ikke opphører med å rope: "Hellig, Hellig, Gud Herren den Allmektige." "Dette er en gjentagelse," sa engelen, men Gud blir æret ved den. Selv om vi gjentar det samme vitnesbyrdet om og om igjen, så ærer det Gud. Det viser at vi ikke er uoppmerksom på hans godhet og barmhjertighet mot oss.

Jeg fikk se at de nominelle kirkesamfunn var falne, at kulde og død regjerer i deres midte. Hvis de viIle gjøre etter Guds ord, ville det gjort dem ydmyke. Men de går ikke på Herrens veier. Det er for ydmykende for dem å gjenta den samme enkle fortellingen om Guds godhet. De gransker Skriften med tanke på å finne noe nytt, noe enestående. De forkynner det mennesket ønsker å høre, derfor forlater Guds ånd dem. Når vi følger den ydmyke bibelske fremgangsmåten, vil Guds ånd påvirke oss. Vi vil alle være i harmoni med hverandre, hvis vi følger denne enkle sannhetens vei og stoler fullt og fast på Gud. Da står vi ikke i fare for å bli antastet av de onde engler. Det er når sjeler overser Den Hellige Ånd og handler i sin egen kraft, at englene slutter å våke over dem. Da blir de overlatt til Satans englers angrep.

Våre plikter er nedtegnet i Guds ord. Når vi gjør etter det, vil Guds folk forbli ydmyke og atskilte fra verden og unngå det frafallet som er i de nominelle kirkesamfunn. Vi skulle praktisere fottvettingen og Herrens nattverd oftere. Jesus gav oss et eksempel og befalte oss å gjøre som han hadde gjort. Jeg så at hans eksempel skulle følges så nøyaktig som mulig. Allikevel har våre brødre og søstre ikke alltid gått så klokt frem ved fottvettingen, noe som har skapt forvirring. På nye steder skulle den innføres med forsiktighet og visdom. Det gjelder spesielt der hvor mennesker ikke har kjennskap til Jesu eksempel og lære på dette punktet, og hvor de har fordommer mot det. På grunn av innflytelsen fra sine tidligere lærere, som de hadde tiltro til, har mange ærlige sjeler sterke motforestillinger mot denne enkle plikten. Emnet skulle tas opp med dem til riktig tid og på rette måte.

Det er ikke gitt noe eksempel i Ordet på at brødre vasker søstres føtter. Men det er et eksempel på at søstre vasker sine brødres føtter. Maria vasket Jesu føtter med sine tårer og tørret dem med sitt hår. Se også l.Tim.5, 10. Jeg så at Gud hadde påvirket søstre til å vaske brødres føtter, og at det var i overensstemmelse med evangelisk skikk og bruk. Alle skulle vise takt og ikke gjøre fottvettingen til en trettende seremoni.

Den hellige hilsen som er nevnt i Jesu Kristi evangelium av apostelen Paulus, burde alltid forstås riktig. Det er et hellig kyss. Det skulle betraktes som et tegn på fellesskap blant kristne venner ved avskjed og når de møtes igjen etter å ha vært atskilt i uker og måneder. I l.Tess. 5,26 sier Paulus: "Hils alle brødrene med et hellig kyss." I det samme kapitlet sier han: "Hold dere borte fra all slags ondt." Når det hellige kyss blir gitt på riktig tid og sted, vil det ikke forekomme antydning til ondskap.

Jeg så at fiendens sterke hånd står imot Guds verk, og at det er nødvendig med hjelp og styrke fra alle som elsker sannhetens sak. De skulle være meget nøye med å holde hendene til sannhetens forsvarere oppe, slik at de ved uavbrutt vaktsomhet kunne stenge veien for fienden. Alle skulle stå samlet i arbeidet som en mann. Enhver skulle legge hele sin sjel i dette, for det som gjøres, må gjøres fort.

Deretter så jeg den tredje engel. Min ledsagende engel sa: "Forferdelig er hans gjerning. Fryktelig er hans oppgave. Han er den engelen som skal skille hveten fra ugresset og besegle eller binde hveten for det himmelske kornkammer. Disse tingene skulle oppta hele sinnet, få all oppmerksomhet."

neste kapitel