Det er et godt land kapitel 40. Fra side 118.     Fra side 169 i den engelske utgave.tilbake

Jesu rettergang

Før englene forlot himmelen, tok de sørgmodig av seg sine skinnende kroner. De orket ikke å bære dem mens deres Herre led og bar en tornekrone. Satan og hans engler var travelt opptatt med å ødelegge alle humane følelser eg sympati i rettssalen. Hele atmosfæren var tung og forurenset av deres innflytelse. De inspirerte yppersteprestene og de eldste til å fornærme og mishandle Jesus på en måte som er svært vanskelig for den menneskelige natur å bære. Satan håpet at slik spott og vold ville fremkalle beklagelse eller murring fra Guds Sønn, eller at han ville åpenbare sin guddommelige makt, rive seg løs fra mengdens grep slik at frelsesplanen på denne måten endelig ville mislykkes.

Peter fulgte etter sin Herre etter at han ble forrådt. Han var ivrig etter å se hva som ville skje med Jesus. Men da han ble anklaget for å være en av hans disipler, fryktet han for sin egen sikkerhet og erklærte at han ikke kjente ham. Disiplene var kjent for deres rene tale. For å overbevise sine anklagere om at han ikke var en av Kristi disipler, benektet Peter beskyldningen tre ganger med banning og sverging. Jesus, som stod et stykke fra Peter, vendte et sørgmodig og bebreidende blikk mot ham. Da husket disippelen de ordene som Jesus hadde sagt på salen og også sin egen skråsikre påstand: "Om så alle tar anstøt av deg, skal jeg aldri tå anstøt." Matt.26,33. Han hadde fornektet sin Herre, og det med banning og sverging. Men det blikket Jesus sendte ham, smeltet Peters hjerte og frelste ham. Han gråt bittert og angret sin store synd og ble omvendt. Etter dette var han i stand til å styrke sine brødre.

Mengden ropte på Jesu blod. De pisket ham hjerteløst og gav ham en gammel kongelig purpurkappe og satte en tornekrone på hans hellige hode. De stakk et rør i hånden hans, bøyde kne for ham og hilste ham spottende: "Vær hilset, du jødenes konge!" Joh.19,3. Så tok de røret fra ham og slo ham i hodet med det, så tornene trengte inn i tinningene og sendte blod silende ned over ansiktet og skjegget.

Det var vanskelig for englene å holde ut synet.De ville ha befridd Jesus, men den kommanderende engel forbød dem det. Han sa at dette var den store løsesurnmen som måtte betales for menneskene. Den ville være fullstendig og medføre døden for ham som hadde makt over døden. Jesus visste at englene var vitne til hans ydmykelse. Den svakeste engel kunne ha fått den spottende hopen til å falle kraftløst om og befridd Jesus. Han visste at skulle han be sin Far om det, ville engler øyeblikkelig løslate ham. Men det var nødvendig å la ham lide under ugudelige menns voldshandlinger for at frelsesplanen skulle oppfylles.

Jesus stod saktmodig og ydmyk foran den rasende folkemengden, mens de ropte de skammeligste skjellsord til ham. De spyttet ham i ansiktet - det ansiktet som de en dag vil ønske å skjule seg for, som vil gi lys til Guds stad og skinne kraftigere enn solen. Kristus sendte ikke ugjerningsmennene ett eneste uvennlig blikk. De dekket hodet hans til med et gammelt plagg, blindet ham og slo ham i ansiktet og ropte: "Spå nå! Hvem var det som slo deg?" Luk 22, 64. Det ble røre blant englene. De ville ha befridd ham umiddelbart, men deres kommanderende engel holdt dem tilbake.

Noen av disiplene hadde gjenvunnet såpass selvtillit at de turde gå inn dit Jesus var og bli øyenvitner til hans rettergang. De ventet at han ville åpenbare sin guddommelige kraft, fri seg ut av sine fienders hender og straffe dem for deres ondskap mot seg. Deres forhåpninger steg og sank etterhvert som rettssaken forløp. Noen ganger tvilte de og fryktet at de hadde blitt bedratt. Men røsten de hadde hørt på forklareIsens berg og den herlighet som de så der, styrket dem i troen på at han var Guds Sønn. De gjenkalte i erindringen de scener som de hadde vært vitne til, de mirakler som de hadde sett Jesus utføre: Helbrede de syke, åpne de blindes øyne, åpne de døves ører, refse og kaste ut djevler, oppreise fra de døde og til og med stille vinden og havet. De hadde vanskelig for å tro at han ville dø. De håpet ennå at han ville reise seg i all sin velde, og med sin myndige røst spre den blodtørstige folkemengden, som den gang han gikk inn i templet og drev ut de som hadde gjort Guds hus til en handelsbod. Dengang flyktet de fra ham som om de var forfulgt av et kompani væpnede soldater. Disiplene håpet at Jesus ville åpenbare sin makt og overbevise alle om at han var Israels konge.

Judas var fylt av bitter anger og skarn over sitt forræderi ved å forråde Jesus. Og da han ble vitne til den mishandlingen som Frelseren ble utsatt for, holdt han det ikke ut. Riktignok hadde han elsket Jesus, men han hadde elsket penger mer. Han hadde ikke trodd at Jesus ville la seg ta til fange av hopen som han hadde vist veien for. Han hadde ventet at han ville utføre et mirakel og fri seg fra dem. Men da han så den rasende folkemengden i rettssalen som tørstet etter blod, følte han sterkt sin skyld. Mens mange rettet voldsomme anklager mot Jesus, styrtet Judas gjennom folkemengden, og bekjente at han hadde syndet i å forråde uskyldig blod. Han tilbød prestene de pengene de hadde betalt ham, og han bønnfalte dem om å løslate Jesus, som han erklærte var fullstendig uskyldig.

Et øyeblikk var prestene tause på grurm av irritasjon og forvirring. De ønsket ikke at folket skulle få vite at de hadde leid en av Jesu bekjennende tilhengere til å forråde ham til dem. De ønsket å skjule at de hadde ettersøkt Jesus som om han var en tyv, og at de hadde fanget ham i det skjulte. Men Judas bekjennelse og hans forgremmede, skyldbetyngede ansiktsuttrykk avslørte prestene i folkemengdens øyne, og viste at det var hat som hadde fått dem til å arrestere Jesus. Da Judas høylytt erklærte at Jesus var uskyldig, svarte prestene: "Hva kommer det oss ved? Det blir din sak." Matt.27,4. De hadde Jesus i sin makt, og var fast besluttet på å holde på ham. Overveldet av sjelekval kastet Judas pengene som han nå foraktet, foran føttene på dem som hadde leiet ham, og full av angst og frykt gikk han bort og hengte seg.

Jesus hadde mange sympatisører blant tilhørerne, og det forbauset mange at han ikke svarte på de mange spørsmålene som ble stilt ham. Det var ikke en mørk mine, ikke ett plaget uttrykk i ansiktet hans, mens han ble utsatt for hopens hån og vold. Han var verdig og fattet. Tilskuerne så forundret på ham. De sammenlignet hans perfekte manerer og faste, verdige holdning med opptredenen til disse som satt som dommere over ham. De sa til hverandre at han oppførte seg mere som en konge enn noen av herskerne. Han bar ingen tegn på å være en kriminell. øynene var milde, klare og uforferdet. Pannen var høy og bred. Ansiktstrekkene hadde en sterk utstråling av vennlighet, hjelpsomhet og edle prinsipper. Hans tålmodighet og overbærenhet var så ulikt menneskers at mange skalv. Til og med Herodes og Pilatus var svært foruroliget over hans edle, gudelige holdning.

Fra første stund av var Pilatus overbevist om at Jesus ikke var noe vanlig menneske. Han betraktet ham som en person med høy moral, som var helt uskyldig i de anklagene som ble reist mot ham.

Englene, som var vitne til scenen, la merke til den romerske stattholders overbevisning. For å redde ham fra å bli delaktig i den fryktelige handlingen det ville være å overgi Jesus til korsfestelse, ble en engel sendt til Pilatus' hustru, Han fortalte henne via en drøm at det var Guds Sønns rettergang hennes mann var blitt delaktig i, og at han var et uskyldig offer. Hun sendte øyeblikkelig et budskap til Pilatus og fortalte at hun hadde lidd meget i en drøm på grunn av Jesus og advarte ham mot å ha noe å gjøre med denne hellige mannen. Budbæreren presset seg hurtig gjennom folkemengden og leverte brevet i Pilatus hender. Mens han leste begynte han å skjelve. Han bleknet og bestemte seg øyeblikkelig for at han ikke ville være delaktig i å ta livet av Jesus. Hvis jødene krevde Jesu blod, ville han ikke gi sin tilslutning til det, men prøve å frikjenne ham.

Da Pilatus hørte at Herodes var i Jerusalem, ble han svært lettet, for han håpet å kunne fri seg selv fra ansvaret for rettergangen og domfelleIsen av Jesus. Han sendte ham med en gang til Herodes, sammen med hans anklagere. Denne herskeren var blitt forherdet av synd. Mordet på døperen Johannes hadde etterlatt et sår i samvittigheten hans som ikke kunne leges. Da han hørte om Jesus og de mektige gjerninger han gjorde, fryktet og skalv han, fordi han trodde det var døperen Johannes som var stått opp fra de døde. Da Pilatus overlot Jesus i hendene på Herodes, så Herodes denne handlingen som en bekreftelse på sin makt, autoritet og dømmekraft. Dette førte til at de to herskerne ble venner, de som før hadde vært fiender. Herodes var glad over å se Jesus, for han ventet at han ville utføre noen mektige mirakler for å tilfredsstille ham. Men det lå ikke for Jesus å tilfredsstille andres nysgjerrighet eller tenke på sin egen sikkerhet. Hans guddommelige, mirakuløse kraft ble utøvd for andres frelse, og ikke til hans egen fordel.

Jesus svarte ikke noe på alle de spørsmålene som Herodes stilte ham. Han tok heller ikke til gjenmæle mot de voldsomme anklagene som hans fiender rettet mot ham. Herodes var rasende over at Jesus ikke viste tegn til å frykte hans makt, og sammen med sine soldater hånte, spottet og mishandlet han Guds Sønn. Han var allikevel overrasket over Jesu edle, gudelige holdning til tross for at han ble så skanunelig mishandlet. Da han ikke torde dømme ham, sendte han ham tilbake til Pilatus igjen.

Satan og hans engler fristet Pilatus, og de forsøkte å lede ham til hans egen ruin. De antydet for ham at hvis han ikke tok del i fordømmelsen av Jesus, ville andre gjøre det. Folkemengden tørstet etter hans blod, og hvis han ikke lot ham korsfeste, ville han miste sin makt og verdslige ære. Han ville bli anklaget for å tro på bedrageren. På grunn av frykten for å miste sin makt og autoritet samtykket Pilatus i Jesu død. Og selv om Pilatus plasserte ansvaret for Jesu blod på hans anklagere, noe som folkemengden aksepterte da den ropte: "Hans blod komme over oss og over våre barn", Matt.27,25., så gikk ikke Pilatus fri. Han var skyldig i utgytelsen av Jesu blod. På grunn av sine egne selviske interesser og hans trang til ære fra jordens store menn, lot han et uskyldig menneske dø. Hvis Pilatus hadde fulgt sin egen overbevisning, ville han ikke ha hatt noe å gjøre med fordømmelsen av Jesus.

Jesu ord og opptreden under rettergangen gjorde et dypt inntrykk på mange av dem som var tilstede. Resultatet viste seg etter hans oppstandelse. Blant dem som da ble lagt til menigheten, var det mange som kunne føre sin overbevisning tilbake til Jesu rettergang.

Satans raseri var stort da han så at all den ondskapen som han hadde ledet jødene til å påføre Jesus, ikke hadde frembragt en eneste klage fra ham. Selv om han hadde tatt på seg menneskets natur, ble han holdt oppe av en guddommelig kraft og vek ikke det aller minste fra sin Fars vilje.

neste kapitel