Jesu korsfestelse

(124)Guds Sønn ble overgitt til folket for å korsfestes. Med triumferende rop førte de den kjære Frelser bort. Han var avkreftet og svak på grunn av utmattelse, smerte og blodtapet etter piskingen og slagene han hadde fått. Til tross for dette ble det tunge korset, som han snart skulle bli naglet til, lagt på ham. Jesus besvimte under byrden. Tre ganger ble korset lagt på hans skuldrer, og tre ganger besvimte han. En av hans tilhengere, en som ikke åpent hadde bekjent sin tro på Kristus, men som allikevel trodde på ham, ble deretter grepet. Korset ble lagt på ham og han bar det til retterstedet. Gruppen av engler samlet seg i luften over stedet. Noen av Kristi disipler fulgte ham til Golgata, fylt av sorg, mens de gråt bittert. De mintes hans triumfferd inn i Jerusalem bare noen få dager tidligere, da de hadde fulgt ham mens de ropte: "Hosianna i det høyeste!" Matt. 21,9., og hadde bredt ut sine klær og strødd vakre palmegrener på veien. De hadde trodd at han ville ta imot kongeriket og regjere som en verdslig fyrste over Israel. Hvor annerledes opptrinnet var! Hvor deres fremtidsutsikter var falt i grus! Ikke med fryderop, ikke med oppmuntrende håp, men med hjerter tynget av frykt og fortvilelse fulgte de nå sakte og bedrøvet etter ham som hadde blitt vanæret, ydmyket og som skulle dø. rett

(124)Jesu mor var der. Hennes hjerte var grepet av en smerte som bare en kjærlig mor kan føle. Allikevel håpet hun, som også disiplene gjorde, at Kristus ville utføre et mektig mirakel og. befri seg fra sine mordere. Hun holdt ikke ut tanken på at han ville la seg korsfeste. Men forberedelsene var gjort, og Jesus var lagt på korset. Hammeren og naglene ble hentet. Disiplenes hjerter sank i brystet på dem. Jesu mor var nedtynget av sorg, nesten mer enn hun kunne bære. Før Frelseren ble naglet til korset, førte disiplene henne bort fra stedet, så hun ikke skulle høre når naglene ble drevet inn i ben og muskler på hans sarte hender og føtter. Jesus klaget ikke, men stønnet av smerte. Ansiktet var blekt, og store svettedråper sprang frem på pannen. Satan frydet seg over de lidelser som Guds Sønn måtte gjennomgå. Men han fryktet at alle anstrengelsene for å forhindre frelsesplanen hadde vært forgjeves, at hans kongerike var tapt og at han selv kom til å bli tilintetgjort til slutt. Etter at Jesus var blitt naglet til korset, ble det reist opp. Med stor kraft ble det støtt ned i hullet som var gjort i stand for det i bakken. Dette rev og slet i kjøttet, slik at musklene ble revet opp og forårsaket de mest intense smerter. For å gjøre Jesu død så vanærende som mulig, ble to røvere korsfestet sammen med ham, en på hver side. Røverne ble tatt med makt og etter stor motstand fra dem, ble armene deres bent bakover og naglet til korset. Men Jesus fant seg saktmodig i det. Han trengte ingen til å tvinge armene sine bak på korset. Mens tyvene forbannet sine bødler, ba Frelseren i sjelenød for sine fiender: "Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør." Luk.23,34. Det var ikke bare fysiske smerter Jesus led under. Hele verdens synder lå på ham. rett

(125)Mens Jesus hang på korset var det noen av dem som gikk forbi, som spottet ham. De bukket tilgjort underdanig og sa til ham: "Du som river ned templet og bygger det opp igjen på tre dager! Frels deg selv! Er du Guds Sønn, da stig ned av korset!" Matt.27,40. Satan benyttet de samme ordene overfor Jesus i ødemarken: "Er du Guds Sønn." Matt.4,3. Yppersteprestene, de eldste og de skriftlærde sa spottende: "Andre har han frelst, seg selv kan han ikke frelse! Han er Israels konge, la ham nå stige ned fra korset, så skal vi tro på ham!" Matt.27,42. Englene, som svevde over stedet der Kristus ble korsfestet, ble harme da rådsherrene hånte ham og sa: "La ham nå frelse seg selv dersom han er Messias, Guds utvalgte." Luk.23,35. De ønsket å befri Jesus der og da, men de fikk ikke lov til det. Hans oppgave var ennå ikke fullført. rett

(125)Mens Jesus i disse lange, lidelsesfylte timene hang på korset, glemte han ikke sin mor. Hun hadde vendt tilbake til den grufulle scenen, for hun klarte ikke lenger å være borte fra sin Sønn. Den siste handlingen fra Jesus viste hans medlidenhet og menneskekjærlighet. Han så inn i det sorgfylte ansiktet til sin mor og deretter på sin elskede disippel Johannes. Han sa til sin mor: "Kvinne, se det er din sønn!" Deretter sa han til Johannes: "Se, det er din mor." Joh.19,26.27. Og fra den stund av tok Johannes henne hjem til sitt eget hus. rett

(126)Jesus tørstet i sin sjelenød, og de gav ham vineddik å drikke. Men da han smakte på den, tok han den ikke. Englene hadde vært vitne til sin elskede Herres lidelser, inntil de ikke klarte å se på lenger, og de skjulte ansiktene for synet. Solen nektet å se på den fryktelige scenen. Jesus ropte med en høy røst, som skapte frykt i hjertene til hans mordere: "Det er fullbrakt!" Joh. 19,30. Forhenget i templet revnet i to fra øverst til nederst, jorden skalv og klippene revnet. Et stort mørke hvilte over jorden. Disiplenes siste rest av håp så ut til å svinne bort da Jesus døde. Mange av hans tilhengere var vitne til hans lidelse og død, og sorgens beger var fullt for dem. rett

(126)Satan jublet ikke lenger som før. Han hadde håpet å sette en stopper for frelsesplanen. Men den var for grunnfestet. Og nå, ved Kristi død, visste han at han selv til slutt måtte dø og hans kongerike bli overgitt til Jesus. Han holdt et rådsmøte med englene sine. De hadde ikke klart å seire over Guds Sønn, og nå måtte de øke sine anstrengelser og med kraft og list vende seg mot hans tilhengere. De måtte hindre alle de kunne fra å ta imot den frelsen som Jesus hadde kjøpt for dem. På denne måten kunne Satan fremdeles motarbeide Guds regjering. Det ville også være i hans egen interesse å hindre så mange som mulig fra å komme til Jesus. For syndene til dem som er frikjøpt ved Kristi blod, vil til slutt bli tilbakeført til syndens opphavsmann, og han vil måtte bære deres straff. Men de som ikke tar imot frelsen av Jesus, må lide straffen for sine egne synder. rett

(126)Kristi liv hadde alltid vært blottet for verdslig rikdom, ære og prakt. Hans ydmykhet og selvfornektelse hadde vært en skarp kontrast til prestenes og de eldstes stolthet og nytelsessyke. Hans plettfrie renhet var en vedvarende fordømmelse av deres synder. De foraktet ham for hans ydmykhet, hellighet og renhet. Men de som foraktet ham her, vil en dag se ham i himmelens prakt og i hans Fars uovertrufne herlighet. rett

(127)I rettssalen var han omgitt av fiender som tørstet etter hans blod. Men de forherdede som ropte: "Hans blod komme over oss og over våre barn!" Matt.27,25, kommer til å beskue ham som en æret konge. Hele himmelens hær vil ledsage ham på ferden mens den synger om seieren, kongeverdigheten og makten til ham som var slaktet, men allikevel lever igjen, en mektige seierherre. rett

(127)Stakkars, svake, elendige mennesker spyttet herlighetens konge i ansiktet, mens et dyrisk triumferende brøl steg opp fra hopen ved den nedverdigende fornærmelsen. Med slag og pine vansiret de det ansiktet som fylte hele himmelen med tilbedelse. De vil møte dette ansiktet igjen, skinnende som solen midt på dagen, og de vil forsøke å gjemme seg for det. Isteden for å rope i dyrisk triumf, vil de da jamre seg på grunn av ham. rett

(127)Jesus vil vise frem sine hender med merkene etter korsfesteIsen. Disse ondskapens merker vil han bære for bestandig. Avtrykkene av naglene vil fortelle om menneskenes vidunderlige løskjøpeIse, og den kostbare prisen de ble kjøpt for. De samme mennene som stakk spydet inn i siden på livets Herre, vil se merket etter spydet, og de vil i stor angst jamre over å ha vært delaktige i å vansire hans legeme. rett

(127)Hans mordere ble svært irriterte over innskriften: "Jødenes konge." Matt.27,37., som var slått opp på korset over hodet hans. Men når han kommer igjen vil de komme til å se ham i all hans herlighet og kongelige prakt. Med levende bokstaver vil de se skrevet på hans kledning og på hans hofte: "Kongers konge,herrers herre." Mens han hang på korset, ropte de hånlig: "La nå Messias, Israels konge, stige ned fra korset, så vi kan se og tro!" Mark.15,32. Da vil de se ham komme med kongelig prakt og autoritet. De vil ikke forlange bevis på at han er Israels konge. Men overveldet av følelsen av hans kongelighet og store herlighet, vil de bli tvunget til å bekjenne: "Velsignet være han som kommer i Herrens navn!" Matt.21,9. rett

(128)Rystelsen av jorden, klippene som revnet, mørket som dekket jorden og det høye, mektige utropet fra Jesuss: "Det er fullbrakt!" Joh. 19.30., idet han oppgav ånden, uroet hans fiender og fikk hans mordere til å skjelve. Disiplene undret seg over disse overnaturlige hendelsene, men det gav dem ikke noe nytt håp. De var redde for at jødene ville forsøke å drepe dem også. De følte seg sikre på at et slikt hat som var blitt lagt for dagen mot Guds Sønn, ikke ville stoppe med ham. De tilbrakte ensomme timer i gråt over sine skuffelser. De hadde ventet at Jesus ville herske som en verdslig fyrste, men håpet døde med ham. l sorgen og skuffelsen kom tvilen snikende; kanskje han hadde bedratt dem. rett

(128)Til og med hans mor vaklet i troen på at han var Messias. Til tross for at disiplene hadde blitt skuffet i sine forventninger til Jesus, elsket de ham fortsatt og ønsket å gi hans legeme en verdig begravelse. Men de visste ikke hvordan de skulle få ordnet det. Josef av Arimatea, en rik og innflytelsesrik jødisk rådsherre, som også var en sann Jesu disippel, gikk i hemmelighet til Pilatus og ba om Jesu legeme. Han turde ikke gå åpenlyst på grunn av jødenes hat. Disiplene fryktet at de ville forsøke å hindre at Kristi legeme fikk et ærefulIt hvilested. Pilatus etterkom anmodningen, og disiplene tok den livløse skikkelsen ned av korset, mens de mismodige sørget over sine tapte forhåpninger. Omsorgsfullt ble legemet svøpt i fmt lin og lagt i Josefs nye grav. rett

(128)Kvinnene som hadde vært Kristi ydmyke tilhengere mens han levde, ville ikke forlate ham før de hadde sett ham vel i graven og en stor sten var blitt plassert foran inngangen, i tilfelle hans fiender ville forsøke å stjele hans legeme. Men de behøvde ikke å frykte. For jeg så at englehæren voktet Jesu hvilested med ubeskrivelig interesse, mens de ivrig ventet på befalingen om å utføre sin del i å befri herlighetens konge fra fengslet hans. rett

(128)Kristi mordere fryktet at han ennå kunne stå opp og unnslippe dem. Derfor ba de Pilatus om et vaktmannskap til å vokte graven inntil den tredje dag. Dette ble innvilget, og stenen foran inngangen ble forseglet, for at disiplene hans ikke skulle fjerne ham og si at han hadde stått opp fra de døde. rett

(128)Rystelsen av jorden, klippene som revnet, mørket som dekket jorden og det høye, mektige utropet fra Jesus: "Det er fullbrakt!" Joh.19,30" idet han oppgav ånden, uroet hans fiender og fikk hans mordere til å skjelve. Disiplene undret seg over disse overnaturlige hendelsene, men det gav dem ikke noe nytt håp. De var redde for at jødene ville forsøke å drepe dem også. De følte seg sikre på at et slikt hat som var blitt lagt for dagen mot Guds Sønn, ikke ville stoppe med ham. De tilbrakte ensomme timer i gråt over sine skuffelser. De hadde ventet at Jesus ville herske som en verdslig fyrste, men håpet døde med ham. 1 sorgen og skuffelsen kom tvilen snikende; kanskje han hadde bedratt dem. Til og med hans mor vaklet i troen på at han var Messias. rett

(128)Til tross for at disiplene hadde blitt skuffet i sine forventninger til Jesus, elsket de ham fortsatt og ønsket å gi hans legeme en verdig begravelse. Men de visste ikke hvordan de skulle få ordnet det. Josef av Arimatea, en rik og innflytelsesrik jødisk rådsherre, som også var en sann Jesu disippel, gikk i hemmelighet til Pilatus og ba om Jesu legeme. Han turde ikke gå åpenlyst på grunn av jødenes hat. Disiplene fryktet at de ville forsøke å hindre at Kristi legeme fikk et ærefulIt hvilested. Pilatus etterkom anmodningen, og disiplene tok den livløse skikkelsen ned av korset, mens de mismodige sørget over sine tapte forhåpninger. Omsorgsfullt ble legemet svøpt i fmt lin og lagt i Josefs nye grav. rett

(128)Kvinnene som hadde vært Kristi ydmyke tilhengere mens han levde, ville ikke forlate ham før de hadde sett ham vel i graven og en stor sten var blitt plassert foran inngangen, i tilfelle hans fiender ville forsøke å stjele hans legeme. Men de behøvde ikke å frykte. For jeg så at englehæren voktet Jesu hvilested med ubeskrivelig interesse, mens de ivrig ventet på befalingen om å utføre sin del i å befri herlighetens konge fra fengslet hans. rett

(128)Kristi mordere fryktet at han ennå kunne stå opp og unnslippe dem. Derfor ba de Pilatus om et vaktmannskap til å vokte graven inntil den tredje dag. Dette ble innvilget, og stenen foran inngangen ble forseglet, for at disiplene hans ikke skulle fjerne ham og si at han hadde stått opp fra de døde. rett

neste kapitel