Jesu oppstandelse

(129)Disiplene hvilte til over sabbaten og sørget over sin herres død, mens Jesus, herlighetens konge lå i graven. Mens natten falt på, ble soldater plassert ut for å vokte Frelserens hvilested, mens engler svevde usett over det hellige stedet. Natten slepte seg langsomt mot slutten, og mens det ennå var mørkt visste de voktende englene at befrielsens time for Guds kjære Sønn, deres elskede herre, var nær. Mens de i spenning ventet på denne triumfens time, kom en mektig engel hurtig flyvende fra himmelen. Hans ansikt skinte og klærne var hvite som sne. Lyset spredte mørket foran ham og fikk de onde englene som triumferende hadde gjort krav på Jesu legeme, til å flykte bort i redsel fra dens lys og herlighet. En i englehæren, som hadde vært vitne til Kristi ydmykelse og som hadde bevoktet hans hvilested, sluttet seg til engelen fra himmelen, og sammen kom de ned til graven. Jorden rystet og skalv mens de nærmet seg, og det kom et stort jordskjelv. rett

(129)Frykt grep de romerske vaktmennene. Hvor var deres makt nå til å holde på Jesu legeme? De tenkte ikke lenger på sin plikt, eller på at disiplene kunne stjele ham fra dem. Englenes lys skinte" kraftigere enn solen, og de romerske vaktmenn falt til jorden som døde. En av englene grep tak i den store stenen, rullet den bort fra inngangen til graven og satte seg på den. Den andre gikk inn i graven og fjernet svetteduken på Jesu hode. Så ropte engelen fra himmelen med en stemme som fikk jorden til å riste: "Du Guds Sønn, din Far kaller deg! Kom ut!" Døden hadde ikke lenger herredømme over ham. Jesus stod opp fra de døde, en triumferende seierherre. I høytidelig ærefrykt så engle hæren på det som skjedde. Og da Jesus kom ut av graven, kastet de skinnende englene seg til jorden i tilbedelse og priste ham med triumferende seierssanger. rett

(130)Satans engler var blitt tvunget til å flykte fra det kraftige, blendende lyset fra de himmelske engler. De beklaget seg bittert til sin konge over at byttet deres var blitt tatt fra dem med makt, og at han som de hatet så sterkt, hadde stått opp fra de døde. Satan og hans hær hadde jublet over at deres makt over den falne menneskehet hadde fått livets herre til å gå i graven, men deres djevelske triumf ble kort. For da Jesus gikk ut av sitt fengsel som en majestetisk seierherre, visste Satan at han etter en tid måtte dø, og at hans kongerike ville bli gitt til ham som var dets rettmessige eier. Han beklaget seg og raste over at han til tross for sine anstrengelser ikke hadde overvunnet Jesus, som hadde åpnet en vei til frelse for menneskeheten, så alle som ønsket det kunne gå på den veien og bli frelst. rett

(130)De onde englene og deres leder holdt et rådsmøte for å drøfte hvordan de fremdeles kunne motarbeide Guds regjering. Satan ba sine tjenere om å gå til yppersteprestene og de eldste. Han sa: "Vi lyktes i å bedra dem, forblinde deres øyne og forherde deres hjerter mot Jesus. Vi fikk dem til å tro at han var en bedrager. De romerske vaktmenn vil spre den forhatte nyheten om at Kristus er stått opp fra de døde. Vi ledet prestene og de eldste til å hate Jesus og til å myrde ham. Fremhold for dem nå at hvis det blir kjent at Jesus er stått opp, vil folket stene dem for å ha drept et uskyldig menneske." rett

(130)Da den himmelske hær hadde dratt bort fra graven, og lyset og herligheten var forsvunnet med den, våget de romerske vaktmennene å løfte hodene og se seg rundt. De ble forbauset da de så at den store stenen hadde blitt rullet bort fra inngangen til graven, og at Jesu legeme var borte. De skyndte seg til byen for å fortelle prestene og de eldste hva de hadde opplevd. Mens disse morderne lyttet til den merkelige beretrtingen, bleknet ansiktenes deres. Redsel grep dem ved tanken på hva de hadde gjort. Hvis opplysningene var riktige, var de fortapt. En stund satt de tause mens de så på hverandre, uten å vite hva de skulle gjøre eller si. Å godta beretningen var det samme som å fordømme seg selv; De trakk seg til side for å rådslå om hva de skulle gjøre. De kom til at hvis de opplysningene som de romerske vaktmennene kom med ble spredt blant folket, ville de som drepte Kristus, selv bli slått i hjel som hans mordere. Det ble vedtatt å bestikke soldatene for å holde saken hemmelig. Prestene og de eldste tilbød dem en stor pengesum, idet de sa: "Dere skal si: Hans disipler kom om natten og stjal ham mens vi sov." Matt.28,13. Og da vaktmennene spurte hva som ville skje med dem for at de hadde sovet på post, lovte de jødiske offiserene å legge inn et godt ord for dem hos landshøvdingen for å trygge deres sikkerhet. For pengenes skyld solgte de romerske vaktmennene sin ære og gikk med på å gjøre som prestene og de eldste sa. rett

(131)Da Jesus, mens han hang på korset, ropte ut:"Det er fullbrakt!" Joh.19,30., revnet klippene, jorden skalv og noen av gravene ble åpnet. Da han stod opp som seierherre over død og grav, mens jorden skalv og himmelens herlighet skinte over det hellige stedet, kom mange av de rettferdige døde, lydig mot hans befaling, ut av gravene som vitner på at han hadde stått opp fra de døde. Disse begunstigede, oppstandne hellige kom frem herliggjort. De var utvalgte og hellige fra alle tidsaldre, fra skapelsen av og helt frem til Kristi dager. Mens de jødiske lederne forsøkte å skjule at Kristus virkelig var oppstanden, valgte Gud å vekke noen opp av gravene for å vitne om at Jesus hadde stått opp, og for å;kunngjøre hans herlighet. rett

(131)De oppstandne varierte i høyde og skikkelse. Noen så bedre ut enn andre. Jeg ble fortalt at jordens innbyggere hadde (degenerert. De hadde mistet sin styrke og sitt gode utseende; Satan har makt over sykdom og død, og for hver generasjon har'virkningen av forbannelsen blitt mer synlig og Satans makt tydeligere;. De som levde i Noahs og Abrahams dager lignet englene. i skikkelse, utseende og styrke. Men hver etterfølgende generasjon er blitt svakere og mer utsatt for sykdom, slik at deres liv har. blitt forkortet. Satan har lært hvordan han kan plage og svekke menneskerasen. rett

(132)Disse som kom opp av gravene ved Jesu oppstandelse, viste seg for mange. De fortalte at offeret for menneskenes synder var fullbrakt, at Jesus, som jødene korsfestet, var stått opp fra de døde. Og som bevis for sine ord, erklærte de: "Vi har stått opp sammen med ham." De vitnet om at det var ved hans mektige kraft at de hadde stått opp fra gravene. Til tross for den løgnaktige beretningen som ble spredt, kunne ikke Satan, hans engler eller yppersteprestene skjule at Jesus var oppstanden. For denne hellige flokken som ble kalt opp av gravene, spredte den vidunderlige, gledelige nyheten. Jesus selv viste seg for sine sørgende, sønderknuste disipler. Han fjernet den frykten som de følte, og de ble fylt av glede. rett

(132)Mens nyheten spredte seg fra by til by, fryktet jødene for sine liv og skjulte hatet som de nærte overfor disiplene. Deres eneste håp lå i å spre den løgnaktige beretningen. Og de som ønsket at løgnen skulle vær sann, godtok den. Pilatus skalv da han hørte at Kristus hadde stått opp fra de døde. Han tvilte ikke på at opplysningen var sann, og fra da av forlot sjelefreden ham for alltid. På grunn av et ønske om verdslig ære, og av frykt for å miste sin autoritet og sitt liv, hadde han overgitt Jesus til døden. Han var nå fullt overbevist om at det ikke bare var en uskyldig manns blod han hadde skylden for, men Guds Sønns. Resten av Pilatus' liv var ulykkelig. Fortvilelse og angst naget ham så han ikke lenger var i stand til å nære håp eller glede. Han nektet å la seg trøste og døde en ynkelig død. rett

(132)Herodes' hjerte var blitt stadig mer forherdet. Da han hørte at Kristus hadde stått opp fra de døde, var han ikke særlig foruroliget. Han tok Jakobs liv, og da han så at dette behaget jødene, grep han også Peter i den hensikt å drepe ham. Men Gud hadde en oppgave for Peter og sendte sin engel for å befri ham. Herodes ble hjemsøkt av Guds straffedommer. Mens han opphøyde seg selv foran en stor folkemengde, ble han slått av Herrens engel og døde en fryktelig død. rett

(133)Tidlig om morgenen den første dag i uken, før det lysnet, kom hellige kvinner til graven og hadde med seg velduftende salver for å salve Jesu legeme. De så at den store stenen var blitt rullet bort fra inngangen til graven og at Jesu legeme ikke var der lenger. Hjertet sank i brystet på dem, og de fryktet at deres fiender hadde fjernet legemet. Plutselig så de to engler i hvite klær, med strålende og skinnende ansikter. Disse himmelske vesener kjente til kvinnenes ærend, og de fortalte dem med en gang at Jesus ikke var der. Han hadde stått opp, men de kunne få se stedet hvor han hadde ligget. De ba dem gå å fortelle hans disipler at han ville gå i forveien for dem til Galilea. Med frykt og stor glede skyndte kvinnene seg tilbake til de sørgende disiplene og fortalte dem hva de hadde sett og hørt. rett

(133)Disiplene ville ikke tro at Kristus var oppstanden, og sammen med kvinnene som brakte dem nyheten, løp de hurtig til graven. De så selv at Jesus ikke var der. De så hans likklede, men hadde allikevel vanskelig for å tro den gode nyheten om at han hadde stått opp fra de døde. De vendte tilbake, mens de undret seg over hva de hadde sett og hva kvinnene fortalte dem. Men Maria valgte å bli igjen ved graven for å tenke over hva hun hadde sett. Hun var nedtrykt ved tanken på at hun kanskje var blitt ført bak lyset. Hun følte at flere prøvelser ventet henne. Sorgen grep henne på nytt, og hun brøt ut i bitter gråt. Hun bøyde seg ned for å se inn i graven igjen og så to engler kledd i hvitt. En satt der Jesu hode hadde ligget, den andre der hvor hans føtter hadde vært. De talte vennlig til henne og spurte henne hvorfor hun gråt. Hun svarte: "De har. tatt min Herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham!" Joh.20,13. rett

(133)Da hun snudde seg fra graven, så hun Jesus stå i nærheten, men hun kjente ham ikke. Han talte vennlig til henne og spurte om grunnen til hennes sorg og hvem hun så etter. I den tro at det var gartneren ba hun ham, hvis han hadde fjernet hennes Herre, om å fortelle henne hvor han hadde lagt ham, så hun kunne ta ham med seg. Jesus talte til henne med sin egen himmelske stemme og sa: "Maria!" Hun var fortrolig med klangen i denne kjære stemmen og svarte raskt; "Herre!" Og i sin glede var hun i ferd med å omfavne ham, men Jesus sa: "Rør ikke ved meg! For ennå er jeg ikke fart opp til Faderen! Men gå til mine brødre og si til dem: Jeg farer opp til min Far og deres Far, min Gud og deres Gud." Joh.20,16.17. Fylt av glede skyndte hun seg til disiplene med den gledelige nyheten. Jesus for raskt opp til Faderen for å høre fra hans munn at han hadde akseptert offeret og for å ta imot all makt i himmelen og på jorden. rett

(134)Engler omkranset Guds Sønn som en sky og ba de evige porter om å åpne seg, så herlighetens konge kunne komme inn. Jeg så at selv om Jesus var sammen med den strålende himmelske hær i Guds nærvær og omgitt av hans herlighet, så glemte han ikke sine disipler på jorden. Han mottok kraft fra Faderen, så han kunne vende tilbake og gi dem kraft. Samme dag vendte han tilbake og viste seg for sine disipler. Han lot dem få røre ved seg, før han hadde vært hos Faderen og mottatt kraft. rett

(134)Ved denne anledningen var Tomas ikke til stede. Han ville ikke ydmykt godta disiplenes beretrting og erklærte bestemt og selvsikkert, at han ikke ville tro med mindre han fikk stikke fmgrene inn i naglemerkene og legge sin hånd i siden, hvor det skarpe spydet var stukket inn. På denne måten viste han sine brødre mangel på tillit. Hvis alle skulle forlange dette beviset, ville ingen i dag ta imot Jesus og tro på hans oppstandelse. Det var Guds vilje at disiplenes beretning skulle bli trodd av dem som ikke selv kunne se og høre den oppstandne Frelser. Gud hadde ikke behag i Tomas vantro. Neste gang Jesus møtte sine disipler var Tomas sammen med dem, og da han så Jesus trodde han. Men han hadde erklært at han ikke ville bli tilfreds før han selv, i tillegg til å se ham, også kunne ta på ham og Jesus gav ham det beviset han hadde ønsket. Tomas utbrøt: "Min herre og min Gud!" Men Jesus irettesatte ham for hans vantro og sa: "Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror." Joh.20,28.29. rett

(135)På samme måte må de som ikke har hatt noen erfaring med den første og annen engels budskap, ta imot dem fra andre som har erfart og fulgt dem i rekkefølge. Som Jesus ble forkastet, slik så jeg at budskapene var blitt forkastet. Disiplene forkynte at det ikke er frelse i noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, og slik skulle Guds tjenere trofast og fryktløst advare dem som bare tar imot en del av sannhetene som den tredje engels budskap inneholder, slik at de enten med glede vil ta imot alle de budskapene slik som Gud har gitt dem, eller ingen av dem. rett

(135)Mens de hellige kvinnene fortalte at Jesus var oppstanden, spredte de romerske vaktmennene løgnen som yppersteprestene og de eldste hadde lagt i munnen på dem. Nemlig at disiplene kom om natten og stjal Jesu legeme mens de sov. Satan hadde plantet denne løgnen i hjertet og munnen på yppersteprestene, og folket tok imot den med åpne armer. Men Gud hadde sørget for at beviset var urokkelig og at denne avgjørende begivenheten, som vår frelse avhenger av, ikke kan betviles. Det var umulig for prestene og de eldste å skjule den. Vitner ble reist opp fra de døde for å vitne om Kristi oppstandelse. rett

(135)Jesus var sammen med sine disipler i førti dager. De frydet og gledet seg, mens han mer fullstendig åpnet Guds rikes hemmeligheter for dem. Han påla dem å vitne om det de hadde sett og hørt, om hans lidelse, død og oppstandelse og forkynne at han hadde sonet våre synder og at alle som ville, kunne komme til ham og få liv. Åpenhjertig, men varsomt, fortalte han dem at de ville bli" forfulgt og lide nød, men at de ville finne trøst ved å minnes sine erfaringer og de ordene han hadde talt til dem. Han fortalte dem at han hadde vunnet over Satans fristelser og seiret gjennom prøvelser og lidelser. Satan ville ikke lenger ha makt over ham. Derfor ville han konsentrere sine fristelser direkte mot dem og mot alle som skulle komme til å tro på hans navn. Men de kunne seire som han hadde seiret. Jesus gav sine disipler kraft til å utføre mirakler. Han fortalte dem at de ville bli forfulgt av ugudelige mennesker, men at han kom til å sende sine engler for å befri dem. Deres liv ville ikke ta slutt før deres oppgave var fullført. Da ville det bli ventet av dem at de forseglet vitnesbyrdene, som de hadde gitt, med sitt eget blod. rett

(136)Hans oppglødde etterfølgere lyttet til hans undervisning med glede. De sugde med iver til seg hvert ord som falt fra hans hellige lepper. Nå viste de uten skygge av tvil at han var verdens Frelser. Hans ord sank dypt ned i deres hjerter. De sørget over at de snart måtte skilles fra sin himmelske lærer og ikke lenger ville høre trøstende, oppmuntrende ord fra hans munn. Da Jesus fortalte dem at han ville gå bort og gjøre i stand boliger for dem og komme tilbake og hente dem til seg, så de kunne være sammen med ham for bestandig, ble deres hjerter varme av kjærlighet og glede. Han lovte også å sende Trøsteren, den Hellige Ånd, for å lede dem til hele sannheten. "Og han løftet sine hender og velsignet dem." Luk.24,50. rett

neste kapitel