Jesu disipler

(138)Med mektig kraft forkynte disiplene en korsfestet og oppstanden Frelser. I Jesu navn gjorde de tegn og under. De syke ble helbredet. En mann som hadde vært lam fra fødselen av, fikk tilbake sin fulle førlighet og gikk inn i tempelet sammen med Peter og Johannes. Han gikk og løp og priste Gud for alles øyne. Nyheten spredte seg, og folket begynte å trenge seg rundt disiplene. Mange kom settende, og de var svært overrasket over den helbredelsen som hadde skjedd. rett

(138)Da Jesus døde, trodde prestene at det ikke ville bli utført flere mirakler blant dem, at oppløpet ville dø ut og at folket igjen ville vende seg til menneskelige tradisjoner. Men se! Midt iblant dem utførte disiplene mirakler. Folket ble fylt av undring. Jesus hadde blitt korsfestet, og derfor undret de seg over hvor hans etterfølgere hadde fått denne kraften fra. De trodde at han gav dem kraft mens han var i livet og da han døde, trodde de at miraklene ville opphøre. Peter forstod deres forvirring og sa til dem: "israelittiske menn! Hvorfor er dere forundret over dette? Og hvorfor stirrer dere på oss, som om vi av vår egen kraft eller gudsfrykt hadde gjort at han kan gå? Abrahams og Isaks og Jakobs Gud, våre fedres Gud, har herliggjort sin tjener Jesus, ham som dere forrådte og fornektet for Pilatus da han dømte at han skulle løslates. Men dere fornektet Den Hellige og Rettferdige, og bad om at en morder måtte bli gitt dere. Men livets høvding drepte dere - ham som Gud oppvakte fra de døde. Det er ham vi vitner om. Og ved troen på Jesu navn, har dette navn gitt styrke til den mannen som dere ser og kjenner." Åp.gj.3,12-16. rett

(138)Yppersteprestene og de eldste tålte ikke å høre disse ordene, og på deres ordre ble Peter og Johannes grepet og kastet i fengsel. Men tusener var blitt omvendt og hadde tatt imot troen på Jesu oppstandelse og himmelfart bare ved å høre en tale av disiplene. Prestene og de eldste var bekymret. De hadde drept Jesus for at folkets tanker skulle vende seg til dem igjen, men saken lå dårligere an nå enn før. Disiplene anklaget dem åpent for å være Guds Sønns mordere. De var usikre på hvordan dette kunne utvikle seg og hvordan folket ville betrakte dem. De ville gladelig ha drept Peter og Johannes, men turde ikke av frykt for folket. rett

(139)Den påfølgende dagen ble apostlene fremstilt for rådet. De samme personene som høyrøstet hadde ropt på Den Rettferdiges blod, var samlet der. De hadde hørt Peter fornekte sin herre med banning og sverging, da han ble anklaget for å være en av hans disipler, og de håpet at de igjen kunne skremme ham. Men Peter var blitt omvendt. Han så nå en anlednmg til å fjerne skampletten av denne uoverveide, feige fornektelsen og opphøye det navnet som han hadde vanæret. I hellig frimodighet og i åndens kraft erklærte han fryktløs!: "At ved Jesu Kristi, nasareerens navn, han som dere korsfestet, han som Gud oppreiste fra de døde - ved ham står denne mannen helbredet for deres øyne. Han er den steinen som ble forkastet av dere bygningsmenn, men som er blitt hjørnestein. Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved." Åp.gj.4,1O-12. rett

(139)Folket var overrasket over Peters og Johannes' frimodighet og skjønte at de hadde vært sammen med Jesus. For deres edle, fryktløse oppførsel var lik den Jesus viste da han sto ovenfor sine fiender. Jesus irettesatte Peter med et blikk fylt av medynk og sorg, da han hadde fornektet ham, og mens han nå frimodig bekjente sin herre, ble Peter velsignet og vant Guds velbehag. Som et tegn på Jesu anerkjennelse, ble han fylt med Den Hellige Ånd. rett

(139)Prestene turde ikke å vise hatet de følte overfor disiplene. De befalte dem å forlate rådssalen mens de rådslo seg imellom. De sa: "Hva skal vi gjøre med disse mennesker? For at et åpenbart tegn er skjedd ved dem, det er tydelig for alle som bor i Jerusalem. Det kan vi ikke nekte." Åp.gj.4,16. De var redde for at nyheten om denne velgjerningen skulle bli spredt blant folket. Skulle det bli alminnelig kjent, fryktet prestene at de ville miste sin makt og at de ville bli ansett som Jesu mordere. De turde allikevel ikke gå lenger enn å true disiplene og befale dem om ikke å tale mer i Jesu navn, for ellers måtte de dø. Men Peter svarte frimodig at de ikke kunne la være å tale om de tingene de hadde sett og hørt. rett

(140)I Jesu kraft fortsatte disiplene å helbrede de lidende og syke, som ble brakt til dem. Hundrevis stilte seg daglig under banneret til en korsfestet, oppstanden og oppfaren Frelser. Prestene, de eldste og deres medsammensvorne ble urolige. Igjen kastet de disiplene i fengsel, i håp om at oppløpet ville avta. Satan og hans engler jublet. Men Guds engler åpnet fengslets dører, og stikk i strid med yppersteprestene og de eldstes befaling, ble disiplene bedt om å: "Gå avsted, stå fram i templet og forkynn alle dette livs ord for folket!" Åp.gj.5,20. rett

(140)Rådet kom sammen og sendte bud etter fangene. Offiserene åpnet fengslets dører, men dem de så etter var ikke der. De vendte tilbake til prestene og de eldste og sa: "Fengslet fant vi forsvarlig stengt, og vokterne stod ved dørene. Men da vi lukket opp, fant vi ingen der inne!" "Da kom det en og meldte: Se, de menn som dere satte i fengsel, står i templet og lærer folket! Da gikk høvdingen avsted sammen med tjenerne og hentet dem. Men de brukte ikke makt, for de var redde for at folket skulle steine dem. De kom så med dem og stilte dem fram for Rådet. Og ypperstepresten spurte dem og sa: Vi gav dere streng befaling om at dere ikke skulle lære i dette navn. Og se, dere har fylt Jerusalem med deres lære og vil føre dette menneskes blod over oss!" Åp.gj.5,23.25-28. rett

(140)Disse jødiske lederne var hyklere. De elsket menneskers ros mere enn de elsket Gud. Deres hjerter hadde blitt så forherdet at de mektige under som apostlene utførte, bare gjorde dem rasende. De visste at hvis disiplene forkynte Jesus, hans korsfestelse, oppstandelse og himmelfart, ville det brennemerke dem som hans mordere. De var ikke fullt så villige til å la hans blod komme over seg nå, som da de opphisset skrek: "Hans blod komme over oss og over våre barn!" Matt.27,25. rett

(140)Apostlene svarte frimodig at en skal lyde"Gud mer end mennesker. Peter sa: "Våre fedres Gud oppvakte Jesus, han som dere drepte ved å henge ham på et tre. Ham har Gud opphøyet ved sin høyre hånd til høvding og frelser, for å gi Israel omvendelse og syndenes forlatelse. Vi er hans vitner om alt dette, og det er også Den Hellige Ånd, som Gud gav dem som lyder ham." Åp.gj. 5,30-32. Ved disse fryktløse ordene ble morderne rasende og besluttet igjen å søle til hendene sine med blod, ved å drepe apostlene. De var i ferd med å legge planene, da en engel fra Gud påvirket Gamaliels hjerte til å råde prestene og rådsherrene: "Hold dere fra disse menn og la dem være i fred! For er dette råd eller dette verk av mennesker, så vil det gå til grunne. Men er det av Gud, vil dere ikke kunne ødelegge det. Ta dere i vare så dere ikke må finnes i strid mot Gud!" Åp.gj.5,38.39. Onde engler påvirket prestenes og rådsherrenes hjerter til å drepe apostlene, men Gud sendte sin engel for å hindre det, ved å reise opp en røst til fordel for hans tjene blant de jødiske lederne selv. Apostlenes gjerning var ikke fullført. De ville bli brakt frem for konger for å vitne om Jesu navn og om de ting de hadde sett og hørt. rett

(141)Prestene løslot motstrebende fangene etter å ha pisket dem og befalt dem om aldri mer å tale i Jesu navn. "De gikk da bort fra Rådet, glade over at de var aktet verdige til å bli vanæret for Navnets skyld. Uten opphold fortsatte de med å lære hver dag i templet og hjemme, og å forkynne evangeliet om at Jesus er Messias." Åp.gj.5,41.42. På denne måten spredte Guds ord seg. Disiplene vitnet frimodig om de ting de hadde sett og hørt, og de utførte mektige mirakler i Jesu navn. Fryktløst la de ansvaret for utgytelsen av Jesu blod på dem som hadde vært så villige til å la det komme over seg, mens de hadde Guds Sønn i sin makt. rett

(141)Jeg så at Guds engler fikk befaling om å vokte særlig omhyggelig de hellige, grunnleggende sannheter, som vil tjene som et ankerfeste for Kristi disipler gjennom alle tider. Den Hellige Ånd hvilte spesielt over apostlene, som hadde vært vitne til vår Herres korsfestelse, oppstandelse og himmelfart. Dette er grunnleggende sannheter som vil være Israels håp. Alle må se hen til verdens Frelser som sitt eneste håp, og gå på den veien som han har åpnet ved å ofre sitt eget liv og holde Guds lov, så de kan leve. Jeg så Jesu visdom og godhet i å gi disiplene makt til å føre videre det samme verket som jødene hadde hatet og myrdet ham for. I hans navn hadde de makt over Satans gjerninger. En glorie av lys og herlighet strålte ved tiden for Jesu død og oppstandelse, og udødliggjorde den hellige sannheten om at han var verdens Frelser. rett

neste kapitel