Det er et godt land kapitel 5. Fra side 22.     Fra side 36 i den engelske utgave.tilbake

Guds kjærlighet til sitt folk

Jeg har sett Guds ømme kjærlighet for sitt folk, og den er meget stor. Jeg så engler med sine vinger spredt over de hellige. Hver hellig hadde en skytsengel. Hvis de hellige gråt på grunn av motløshet eller var i fare, ville de engler som alltid passet på dem raskt fly oppover for å si ifra, og englene i staden ville slutte å synge. Da ville Jesus befale en annen engel å dra ned for å oppmuntre, våke over og prøve å holde dem fra å forlate den smale sti. Hvis de ikke tok hensyn til disse englers årvåkne omsorg og ikke ville la seg trøste av dem, men fortsette å gå på avveier, ville englene bli sørgmodige og begynne å gråte. De ville meddele det videre, og alle englene i staden ville gråte og si med høy røst: "Amen." Men hvis de hellige festet blikket på seierstrofeet foran dem, og æret Gud ved å prise ham, da ville englene bringe de gode nyhetene til staden. Englene i staden ville spille på sine gullharper og synge med høy røst: "Halleluja!" og den himmelske hvelving ville gjenlyde av deres vakre sanger.

Det er perfekt orden og harmoni i Den hellige stad. Alle engler som har fått tillatelse til å besøke jorden, har et gyllent kort som de viser frem for de engler som står ved stadens porter når de passerer inn og ut. Himmelen er et godt sted å være. Jeg lengter etter å komme dit og se min kjære Jesus, som gav sitt liv for meg og til å bli forvandlet til hans herlige bilde. Å, hvordan kan ord uttrykke skjønnheten i den strålende verden som er i vente! Jeg tørster etter de levende strømmer, som gjør Guds stad så skjønn.

Herren har i syner vist meg andre verdener. Jeg fikk vinger, og en engel ledsaget meg fra staden til et sted som var lyst og vakkert. Gresset der så ut som om det var levende grønt, og fuglene sang så vakkert. De som bodde der var forskjellig av vekst. De var edle, majestetiske og vakre. De gjenspeilte Jesu bilde til fullkommenhet. Ansiktsuttrykkene deres lyste av hellig glede, som et speilbilde av stedets frihet og lykke. Jeg spurte en av dem hvorfor de var så meget vakrere enn dem på jorden. Svaret var: "Vi har levd i fullkommen lydighet mot Guds bud og har ikke falt på grunn av ulydighet, slik som de på jorden har." Da så jeg to trær. Ett av dem lignet svært på livets tre i staden. Frukten på begge så innbydende ut, men av det ene kunne de ikke spise. Det sto dem fritt å spise av begge, men de hadde ikke lov til å spise av det ene. Min ledsagende engel sa til meg: "Ingen her har spist av den forbudte frukten, men hvis de skulle spise av den ville de de falle." Så ble jeg brakt til en verden med syv måner. Der møtte jeg gode, gamle Enok, som var blitt tatt opp til himmelen. På hans høyre arm var det festet en vakker palme, og på hvert blad sto det skrevet: "Seier." På hodet bar han en skinnende hvit laurbærkrans, og på hvert blad var det skrevet: "Renhet." Rundt kransen var det festet stener i forskjellige farger. De skinte klarere enn stjernene og kastet gjenskinn på bokstavene og forstørret dem. På baksiden av hodet var det en bue som holdt kransen sammen og på buen var det skrevet: "Hellighet." Over kransen var det en vakker krone som skinte klarere enn solen. Jeg spurte ham om det var hit han var kommet fra jorden. Han svarte: "Nei, staden er mitt hjem. Jeg er bare på besøk her." Han førte seg med et mine som om han følte seg fullstendig hjemme der. Jeg ba min ledsagende engel om å få bli der. Jeg holdt ikke ut tanken på å vende tilbake til denne mørke verden igjen. Engelen svarte: "Du må gå tilbake. Hvis du er trofast vil du, sammen med de 144 000, ha det privilegium å besøke alle verdener og betrakte Guds skaperverk."

neste kapitel