Reformasjonen

(162)Til tross for denne umenneskelige forfølgelsen av de hellige, stod levende vitner frem for Guds sannheter over alt. Herrens engler utførte den oppgaven som var betrodd dem. De gjennomsøkte områder der uvitenheten var størst og hentet mennesker som var oppriktige av hjertet ut av mørket Alle var de hengitt til villfarelser, allikevel kalte Gud på dem, som han gjorde på Saul. Han ville gjøre dem til utvalgte kar til å forkynne hans sannheter og heve røsten mot hans bekjennende folks synder. Guds engler påvirket hjertene til Martin Luther, Melankton og andre, som levde på forskjellige steder. Han plantet i dem en lengsel etter Guds ord, det levende vitnesbyrd. Fienden hadde skyllet inn som en flodbølge, og banneret måtte reises opp mot ham. Luther var den som ble utvalgt til å gå i bresjen, til å stå imot den falne menighets vrede og styrke de få som var trofaste mot sin hellige bekjennelse. Han hadde alltid vært engstelig for å mishage Gud. Han forsøkte å oppnå hans velvilje ved hjelp av gjerninger. Han ble ikke fornøyd før et glimt av lys fra himmelen fjernet mørke fra hans sinn og fikk ham til å tro, ikke på gjeninger, men på Jesu blods fortjeneste. Da kunne han selv komme frem for Gud, ikke gjennom paver og skriftefedre, men alene gjennom Jesus Kristus. rett

(163)Å, hvor dyrebart dette nye, herlige lyset var, som demret i hans mørke forstand og fjernet overtroen! Han verdsatte det høyere enn de største jordiske skatter. Guds ord var som nytt. Alt var forandret. Boken som han hadde fryktet fordi han ikke kunne se skjønnheten i den, var nå blitt liv, evig liv for ham. Den var hans glede, trøst og velsignede lærer. Intet kunne holde ham fra å studere den. Han hadde fryktet døden, men mens han nå leste Guds ord forsvant all frykt, og han beundret Guds karakter og elsket ham. Han gransket Bibelen for seg selv og nøt de rike skatter som den inneholdt. Deretter gransket han den med tanke på menigheten. Han var frastøtt over syndene han så hos dem han hadde trodd på til frelse. Da han så at mange andre var omhyllet av det samme mørket som hadde dekket ham, søkte han ivrig etter en anledning til å vise dem til Guds Lam, som alene tar bort verdens synd. rett

(163)Han hevet sin røst mot pavekirkens villfarelser og synder og gjorde alt han kunne for å bryte mørkets lenker, som bandt tusener og fikk dem til å stole på sine egne gjerninger som middel til å oppnå frelsen. Han lengtet etter å kunne åpne deres sinn for Guds krafts sanne rikdommer og frelsens store nåde, som bare fåes gjennom Jesus Kristus. I Den Hellige "Ånds kraft påtalte han syndene til kirkens ledere. Da han fikk føle prestenes iherdige motstand, sviktet ikke motet ham, for han stolte helt på Guds sterke arm. Han satte sin lit til ham for å seire. Da han trappet opp kampen, økte prestenes raseri mot ham. De ønsket ikke å bli omvendt. De ville ha det makelig, leve i usedelige fornøyelser og ondskap. Og de ønsket at kirken selv skulle forbli i mørket. rett

(164)Jeg så at Luther var brennende og ivrig, fryktløs og modig når han påtalte synder og forsvarte sannheten. Han fryktet ikke for ugudelige mennesker eller djevler. Han visste at han hadde en med seg som var;mektigere enn dem alle. Luther var iherdig, modig og dristig. Til tider stod han i fare for å gå til ytterligheter. Men Gud reiste opp Melankton, som var hans rake motsetning i karakter, for å bistå Luther i å gjennomføre reformasjonen. Melankton var engstelig, fryktsom, forsiktig og svært tålmodig: Han var høyt elsket av Gud. Han hadde omfattende kjennskap til Skriften, og hans dømmekraft og visdom var meget god. Hans kjærlighet til Guds sak var like stor som Luthers. Disse to menns hjerter knyttet Herren sammen. De var uatskillelige venner. Luther var til stor hjelp for Melankton når han sto i fare for å bli engstelig og treg. Og Melankton på sin side var til stor hjelp for Luther når han stod i fare for å handle ubetenksomt. Melanktons forutseende forsiktighet forhindret ofte vanskelige situasjoner som kunne ha oppstått, om verket hadde blitt overlatt til Luther alene. Og mang en gang ville verket ikke ha gått fremover, hadde det blitt overlatt til Melankton alene. Jeg ble vist Guds visdom i å velge ut disse to mennene til å gjennomføre reformasjonen. rett

(164)Jeg ble så brakt tilbake til apostlenes dager og så at Gud valgte som følgesvenner en brennende, ivrig Peter og en mild, tålmodig Johannes. Noen ganger var Peter altfor ivrig. Ofte, når det skjedde, stagget den elskede disippel ham. Dette forbedret ham imidlertid ikke. Men etter at han hadde fornektet sin Herre, angret og var blitt omvendt, var en mild advarsel fra Johannes alt som trengtes for å stagge hans brennende iver. Kristi sak ville ofte ha tatt skade hvis den hadde blitt overlatt til Johannes alene. Peters iver var nødvendig. Hans mot og kraft fridde dem ofte ut av vanskeligheter og brakte deres fiender til taushet. Johannes hadde et vinnende vesen.Han vant mange for Kristi sak ved sin tålmodige overbærenhet og dype hengivenhet. rett

(165)Gud reiste opp menn til å rope ut pavekirkens synder og til å gjennomføre reformasjonen. Satan forsøkte å drepe disse levende vitnene. Men Herren beskyttet dem. For hans herlige navns skyld fikk noen lide martyrdøden. Men der var andre mektige menn, som Luther og Melankton, som best kunne herliggjøre Gud ved å leve og avsløre prestenes, pavenes og kongenes synder. De skalv ved lyden av Luthers og hans medarbeideres røst. Gjennom disse utvalgte menn begynte lysstråler å spre mørket. Svært mange tok med glede imot lyset og vandret i det. Når ett vitne ble drept, kom to eller tre opp og tok dets plass. rett

(165)Men Satan var ikke tilfreds, fordi han bare fikk makt over legemet. Han fikk ikke de troende til å gi avkall på sin tro og sitt håp. Selv i døden triumferte de i håpet om udødelighet i de rettferdiges oppstandelse. De hadde mer enn menneskelig kraft. De våget ikke å sove et øyeblikk, men bar den kristne rustning på seg, rede til en konflikt, ikke bare med åndelige fiender, men med Satan i form av mennesker, hvis konstante rop var: "Gi opp din tro, eller dø." Disse få kristne var sterke i Gud og mer dyrebare i hans øyne enn en halv verden som bærer Kristi navn, men allikevel er kujoner i hans sak. Mens menigheten ble forfulgt, var dens medlemmer forenet, og de elsket hverandre. De var sterke i Gud. Syndere fikk ikke komme inn i menigheten. Bare de som var villige til å oppgi alt for Kristus, kunne bli hans disipler. Disse elsket å være fattige, ydmyke og lik Kristus. rett

neste kapitel