Den annen engels budskap

(176)Da kirkesamfunnene nektet å ta imot den første engels budskap, forkastet de himmelsk lys og mistet Guds anerkjennelse. De stolte på sin egen styrke. Fordi de avviste det første budskapet, mistet de muligheten til å kunne se lys i den annen engels budskap.Men de som var elsket av Gud og som ble forfulgt, tok imot budskapet: "Falt, falt er Babylon," Åp.14,8. og forlot kirkesamfunnene. rett

(176)Nær slutten av den annen engels budskap så jeg et stort lys fra himmelen skinne over Guds folk. Lysglansen var like kraftig som solens. Jeg hørte englers stemmer rope: "Se, brudgommen kommer! Gå ham i møte!" Matt.25,6. rett

(176)Dette var midnattsropet, som gav kraft til den annen engels budskap. Engler ble sendt fra himmelen for å vekke opp de skuffede hellige og forberede dem til den store oppgaven som lå foran dem. De mest begavede mennesker var ikke de første til å ta imot dette budskapet. Engler ble sendt til de ydmyke, hengivne og nødet dem til å oppløfte ropet: "Se, brudgommen kommer! Gå ham i møte!" Disse som på denne måten ble betrodd å forkynne budskapet, nølte ikke. Budskapet ble forkynt i Den Hellige Ånds kraft, og det vekket opp deres skuffede brødre. Denne oppgaven ble ikke utført på grunnlag av menneskers visdom og forstand, men i Guds kraft. Hans hellige, som hørte budskapet, kunne ikke stå imot det. De som var mest åndelig anlagt, mottok budskapet først, og dem som tidligere hadde ført an i virksomheten, var de siste til å ta imot og gjenta ropet: "Se, brudgommen kommer! Gå ham i møte!" rett

(176)I alle deler av landet kom nytt lys over den annen engels budskap, og ropet gjorde sterkt inntrykk på mange. Det gikk fra by til by, fra landsby til landsby, inntil Guds folk ble helt våkne. I mange kirkesamfunn nektet man å la budskapet bli forkynt, og en stor gruppe som hadde en levende tro, forlot disse falne kirkesamfunnene. Midnattsropet hadde en mektig virkning. Budskapet førte til selvransakelse, og fikk de troende til selv å søke en dypere religiøs erfaring. De visste at de ikke kunne støtte seg til andres erfaring. rett

(177)De hellige ventet ivrig på sin Herre, mens de fastet, våket og ba nesten uten opphør. Til og med noen syndere ventet med skrekk på tidspunktet for Jesu komme, men den store massen åpenbarte Satans ånd i sin motstand mot budskapet. De spottet og hånte og gjentok: "Men dagen og timen kjenner ingen." Matt.24,36. Onde engler fikk dem til å forherde sine hjerter.og til å forkaste ethvert lys fra himmelen, så Satan kunne stramme snaren rundt dem. Mange som sa at de ventet på Kristus, viste det ikke ved sine gjerninger. De hadde vært vitner til Guds herlighet og sett den ydmykhet og dype hengivenhet blant dem som ventet. Disse mektige vitnesbyrd fikk dem til å bekjenne seg til sannheten, men de var ikke blitt omvendt. De var ikke rede til Herrens komme. rett

(177)De hellige var fylt av en alvorlig og inderlig bønnens ånd. Et høytidelig alvor hvilte over dem. Engler så på virkningen av budskapet med den dypeste interesse. Det renset dem som tok imot det og vendte tankene deres bort fra jordiske ting. Det satte dem i stand til å ta til seg mer næring fra frelsens kilde. Da ble Guds folk akseptert av ham. Jesus så på dem med velbehag, for hans bilde kom til syne i dem. De hadde ytt et fullstendig offer;foretatt en hel overgivelse og så frem til å bli gjort udødelige Men de skulle igjen bli sørgelig skuffet. Det tidspunktet som de ventet å bli frelst på, passerte. De var fortsatt på jorden, og følelsen av å være utsatt for en forbannelse hadde aldri vært sterkere. Deres hjerter var i himmelen, og de hadde forventningsfullt sett frem til å,bli befridd og gjort udødelige. Men deres håp hadde ikke gått i oppfyllelse. rett

(177)Den frykten som mange følte, gav seg ikke straks, og de triumferte ikke over de skuffede med en gang. Men da intet synlig tegn på Guds vrede viste seg, forsvant frykten, og de fortsatte med med latterliggjørelse og spott. Guds folk ble igjen prøvd og testet. Verden lo, hånte og talte nedsettende om dem. Og de som uten skygge av tvil hadde trodd at Jesus innen da ville ha kommet til jorden for å vekke opp de døde, forvandle de levende hellige og ta imot riket og eie det for bestandig, følte som disiplene gjorde ved Kristi grav: "De har tatt min Herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham!" Joh.20,13. rett

neste kapitel