Adventbevegelsen i bilder

(178)Jeg så en rekke grupper som så ut til å være bundet sammen med bånd. Mange i disse gruppene var i totalt mørke. Blikkene deres var vendt nedover mot jorden, og det så ikke ut til å være noen forbindelse mellom dem og Jesus. Men spredt rundt om i de forskjellige gruppene var det noen ansikter som skinte, og blikket deres var vendt opp mot himmelen. Lysstråler, som lignet på solstråler, ble sendt fra Jesus til dem. En engel ba meg se nøyere etter, og jeg så at en engel holdt vakt over hver enkelt som var omgitt av en lysstråle, mens onde engler sluttet seg rundt dem som var i mørket. Jeg hørte en engels røst rope: "Frykt Gud og gi ham ære! For timen for hans dom er kommet" Åp.14,7. rett

(178)Deretter hvilte et herlig lys over alle gruppene, og opplyste alIe som ville ta imot det. Noen av dem som var i mørket, tok imot lyset og frydet seg over det. Andre sto imot lyset fra himmelen. De sa at det var sendt for å føre dem vill. Lyset forsvant fra dem så de ble forlatt i mørket. De som hadde tatt imot lyset fra Jesus, gjemte med glede på de dyrebare lysestrålene som skinte på dem. Ansiktene deres strålte av hellig glede, mens blikkene var vendt oppover mot Jesus med stor interesse. De stemte i med englene: "Frykt Gud og gi ham ære! For timen for hans dom er kommet." Åp, 14,7. Da de oppløftet dette ropet, så jeg at de som var i mørket, skubbet til dem med sidene og skuldrene. Mange av dem som gjemte på det hellige lyset, brøt da båndene som sperret dem inne, og de skilte seg ut fra gruppene. Mens de var i ferd med å gjøre dette, gikk menn fra forskjellige grupper rundt omkring. De var høyt respekterte, og noen kom med behagelige ord, mens andre med vrede blikk og truende fakter strammet båndene som var blitt slakke. Disse mennene gjentok hele tiden: "Gud er med oss. Vi står i lyset. Vi har sannheten." Jeg spurte hvem disse menn var og ble fortalt at de var pastorer og ledende menn som selv hadde forkastet lyset, og som ikke ville at andre skulIe ta imot det. rett

(179)Jeg så dem som gav akt på lyset, skue forventningsfulIe mot himmelen. De ventet at Jesus skulle komme og ta dem til seg. Snart passerte en sky over dem, og blikkene ble sørgmodige. Jeg spurte om forklaringen på skyen og ble vist at den illustrerte skuffelsen. Det tidspunktet som de ventet sin Frelser på, hadde passert, og Jesus var ikke kommet. Mismotet seg over de ventende. De pastorer og ledende menn som jeg tidligere hadde sett, gav uttrykk for glede. Alle de som hadde forkastet lyset, jublet høylytt. Satan og hans onde engler triumferte også. rett

(179)Så hørte jeg en annen engels røst som sa: "Falt, falt, er Babylon." Et lys skinte over de motfalne. Med nytt håp om å få møte ham, festet de igjen blikkene på Jesus. Jeg så noen engler i samtale med den som hadde ropt: "Falt, falt, er Babylon." De sluttet seg til hans rop: "Se, brudgommen kommer! Gå ham i møte." Det virket som om disse englers melodiske stemmer hørtes over alt. Et strålende klart og herlig lys skinte rundt dem som hadde gitt akt på lyset. Ansiktene deres skinte med en strålende herlighet, og de sluttet seg til englene med ropet: "Se, brudgommen kommer!" De oppløftet unisont ropet blant de forskjellige gruppene, mens de som avviste lyset, så på dem med vrede blikk og hånte og spottet dem. Mens Guds engler viftet med vingene sine over de som ble forfulgt, forsøkte Satan og hans engler å presse sitt mørke på dem, for å få dem til å forkaste lyset fra himmelen. rett

(178)Så hørte jeg en røst som sa til dem som var blitt skubbet og hånet: "Dra ut derfra! Rør ikke ved noe urent!" Jes. 52,11. I lydighet mot denne røsten, brøt et stort antall båndene som sperret dem inne. De forlot gruppene som var i mørket og sluttet seg sammen med dem som tidligere var blitt frie. Glade forente de sine røster med deres. Jeg hørte noen få, som fortsatt var tilbake blant de gruppene som var i mørket, si frem inderlige bønner i sjeleangst. Pastorene og de ledende menn beveget seg rundt og festet båndene strammere. Men fortsatt hørte jeg røsten av inntrengende bønner. Deretter så jeg dem som ba, rekke ut sine hender mot den forente gruppen som var frie og gledet seg i Gud, for å få hjelp. Mens de skuet alvorlig opp mot hiinmelen, svarte de: "Gå ut fra dem og hold dere atskilt." 2.kor.6, 17. {eng. overs.) Jeg så noen som kjempet for friheten og som endelig klarte å bryte de båndene som bandt dem. De motstod anstrengelsene som ble gjort for å stramme båndene fastere og avviste de gjentatte forsikringene om at: "Gud er med oss." "Vi har sannheten." rett

(180)Mennesker forlot hele tiden de gruppene som var i mørket og sluttet seg til den frigjorte gruppen, som så ut til å stå på en åpen slette høyt over jorden. Blikkene deres vendte oppover. Guds herlighet hvilte over dem, og de priste ham jublende. De var nært knyttet sammen og så ut til å være omgitt av et himmelsk lys. Rundt denne gruppen var det noen som delvis var påvirket av lyset, men som ikke var spesielt knyttet til gruppen. Alle som tok imot lyset som skinte på dem, skuet oppover med stor interesse. Jesus så på dem med dyp anerkjennelse. De ventet at han skulle komme tilbake og så frem til at det skulle skje. De kastet ikke ett lengselsfullt blikk mot jorden. Men igjen samlet en sky seg over dem som ventet, og jeg så at de vendte sine trette blikk nedover. Jeg spurte om grunnen til denne forandringen. Min ledsagende engel sa: "De er igjen blitt skuffet i sine forventninger. Jesus kan ennå ikke komme til jorden. De må gjennomgå større prøvelser for hans skyld. De må vende om fra menneskers villfarelser og tradisjoner og stole helt på Gud og hans Ord. De må bli renset, prøvd og gjort hvite. De som holder ut den bitre prøvelsen, .vil vinne en evig seier." rett

(180)Jesus kom ikke til jorden for å rense helligdommen, ved å rense jorden med ild, som den forventningsfullt ventende gruppen trodde. Jeg så at de hadde rett i beregningen av de profetiske tidsperioder. Profetisk tid endte i 1844, og Jesus gikk inn i det Aller-helligste for å rense helligdommen ved slutten av perioden. Feiltagelsen bestod i at de ikke forstod hva helligdommen var og hva rensingen gikk ut på. Da jeg igjen så den ventende skuffede gruppen, så den bedrøvet ut. De gransket omhyggelig grunnlaget for sin tro og gikk gjennom beregningen for profetisk tid på nytt, men kunne ikke finne noen feil. Tiden var oppfylt, men hvor var deres Frelser? De hadde tapt ham av synet. rett

(181)Jeg ble vist likheten med disiplenes skuffelse da de kom til graven og ikke fant Jesu legeme der. Maria sa: "De har tatt min Herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham!" Joh.20,13. Engler fortalte de sørgende disiplene at deres Herre var stått opp fra de døde og ville gå i forveien for dem til Galilea. rett

(181)På samme måte så jeg Jesus med den dypeste medfølelse betrakte de skuffede, som hadde ventet på ham. Han sendte sine engler for at de skulle vise dem hvor han var. Han' viste dem at denne jorden ikke er helligdommen, men at han måtte gå inn i det Aller-helligste i den himmelske helligdom for å gjøre soning for sitt folk og ta imot riket fra Faderen. Deretter ville han vende tilbake til jorden for å ta dem til seg og la dem bo sammen med seg for bestandig. De første disiplenes skuffelse er en god illustrasjon på den skuffelsen som de opplevde, som ventet sin Herres komme i 1844. rett

(181)Jeg ble vist opptoget da Jesus triumferende red inn i Jerusalem. De forventningsfulle disiplene trodde at han var i ferd med å ta imot kongeriket og regjere som en verdslig fyrste. De fulgte sin Konge med store forhåpninger. De skar av de vakre palmebladene og tok av seg ytterklærne og la dem i begeistring på veien. Noen gikk foran og andre etter, mens de ropte: "Hosianna, Davids sønn! Velsignet være han som kommer i Herrens navn! Hosianna i det høyeste." Matt.21,9. Opptoget uroet fariseerene, og de ba Jesus. om å tale sine disipler til rette. Men han sa til dem: "Om disse tier; så skal steinene rope!" Luk.19,40. Profetien i Sakarias 9,9. måtte oppfylles. Disiplene hadde en bitter skuffelse i vente. Få dager senere fulgte de etter Jesus til Golgata og så ham henge blødende og lemlestet på korset. De var vitne til hans smertefulle død og la ham i graven. Deres hjerter var tynget av sorg. Ingen av deres forventninger var blitt oppfylt, og alt håp døde med Jesus. Men da han stod opp fra de døde og viste seg for sine sørgende disipler, ble håpet på nytt vekket til live. De hadde funnet ham igjen. rett

(182)Jeg så at skuffelsen blant dem som trodde på Herrens komme i 1844, ikke var lik skuffelsen til de første disiplene. Profetiene var blitt oppfylt i den første og annen engels budskap. De var gitt til riktig tid og hadde utrettet det som Gud hadde planlagt skulle utrettes. rett

neste kapitel