Rystelsen

(203)Den 20. november 1857 ble jeg vist Guds folk, og så at det vil bli mektig rystet. Jeg så noen påkalle Gud med sterk tro og lidelsesfulle rop. Ansiktene var bleke, merket av dyp uro og gjenspeilte deres innerste følelser. Ansiktene røpet også fasthet og stort alvor, og store svettedråper falt ned fra pannene. Nå og da lyste ansiktene opp som tegn på Guds velvilje, for igjen å få tilbake det samme alvorlige, bekymrede ansiktsuttrykket. rett

(203)Onde engler omgav dem. De hyllet et mørke rundt dem, for at de skulle miste Jesus av synet og isteden feste blikket på mørket. Da kunne de fristes til å mistro Gud og knurre mot ham. Deres eneste sikkerhet lå i å holde blikket festet oppover. Guds engler voktet over hans barn. Når de onde englers giftige atmosfære nærmet seg de engstelige, viftet de himmelske engler hele tiden med sine vinger for å spre det tykke mørket. rett

(203)Mens de som ba vedvarte med sine inderlige rop, kom det av og til lysstråler fra Jesus, som oppmuntret dem og lyste opp ansiktene deres. Noen, så jeg, tok ikke del i denne lidelsesfulle påkallelsen. De virket uinteresserte og likegyldige. De bekjempet ikke mørket som omgav dem, og det hyllet dem inn som en tykk sky. Guds engler forlot dem og gikk for å hjelpe dem som var i inderlig bønn. Jeg så at Guds engler skyndte seg for å hjelpe alle som kjempet av alle sine krefter for å motstå de onde engler, og som prøvde å hjelpe seg selv ved utholdent å påkalle Gud. Men hans engler forlot dem som ikke gjorde egne anstrengelser for å hjelpe seg selv, og jeg tapte dem av synet. . rett

(204)Jeg ba om en forklaring på den rystelsen jeg hadde sett og ble vist at den vil bli forårsaket av det likefremme vitnesbyrd som Det sanne vitne gir til Laodikea-menigheten. Dette vil gjøre sin virkning på dem som tar imot det, og vil få dem til å løfte standarden og forkynne den likefremme sannhet. Noen vil ikke ta imot dette likefremme vitnesbyrd. De vil sette seg opp imot det, og dette vil føre til en rystelse blant Guds folk. rett

(204)Jeg så at Det sanne vitnes vitnesbyrd ikke på langt nær var blitt gitt akt på. Dette alvorlige vitnesbyrd, som menighetens skjebne avhenger av, er blitt tatt lite hensyn til, for ikke å si helt oversett. Dette vitnesbyrdet vil føre til en dyp omvendelse. Alle som virkelig tar imot det, vil lyde det og bli renset. rett

(204)Engelen sa: "Hør etter!" Snart hørte jeg en stemme som lød som mange perfekt samstemte musikkinstrumenter, behagelig og harmonisk. Den overgikk all musikk jeg noen gang har hørt, så fylt av nåde, medfølelse og opphøyet, hellig glede. Den gikk gjennom marg og ben. Engelen sa: "Se etter!" Min oppmerksomhet ble så vendt mot den gruppen jeg hadde sett. Det hadde skjedd en kraftig rystelse. Jeg ble vist dem jeg tidligere hadde sett gråte og be i sjelekval. Antallet av beskyttende engler rundt dem var blitt fordoblet, og de var dekket av en rustning fra hode til fot De gikk i takt, likt et kompani soldater. Ansiktene gjenspeilte den alvorlige konflikten de hadde utholdt, den pinefulle kampen de hadde gjennomgått. Men selv om ansiktstrekkene røpet spor av en alvorlig indre kamp, så skinte de nå med en himmelsk herlighet. De hadde vunnet seieren og gav uttrykk for det med den dypeste takknemlighet og hellig, ærbødig glede. rett

(204)Antallet i denne gruppen hadde minket. Noen var blitt rystet ut og forlatt på veien. De uinteresserte og likegyldige hadde ikke higet sterkt nok etter å oppnå frelsen ved å seire. De var derfor ikke utholdende i bønn. De oppnådde den ikke og ble forlatt i mørket. Deres plasser ble øyeblikkelig overtatt av andre som tok imot sannheten og gikk inn i geleddet. Onde engler trengte seg fortsatt rundt dem, men de hadde ingen makt over dem. rett

(205)Jeg hørte dem som hadde tatt på seg rustningen forkynne sannheten med stor kraft. Den gjorde sin virkning. Mange hadde vært lenket. Noen hustruer til sine ektemenn, og noen barn til sine foreldre. De oppriktige, som var blitt hindret fra å høre sannheten, tok nå ivrig imot den. Nå var all frykt for slektningene borte. Det var bare sannheten som betydde noe for dem. De hadde hungret og tørstet etter sannheten. Den var kjærere og mere dyrebar enn livet. Jeg spurte hva som var årsaken til denne forvandlingen. Engelen svarte: "Det er senregnet, vederkvegelsen fra Herren, den tredje engels høye rop." rett

(205)Stor kraft fulgte de utvalgte. Engelen sa: "Se der!" Min oppmerksomhet ble vendt mot de ugudelige eller vantro. Det var stor røre blant dem. Den iver og kraft som Guds folk viste, vekket dem opp og tente deres raseri. Forvirring, forvirring var på alle kanter. Jeg så forholdsregler bli tatt mot den gruppen som hadde Guds lys og kraft. Mørke tyknet til rundt dem. Men de stod fast, akseptert av Gud og i tillit til ham. Jeg så dem i villrede, deretter hørte jeg dem uopphørlig bønrtfalle Gud. Dag og natt ropte de: "La din vilje skje, O Gud! Hvis det kan ære ditt navn, skap en utvei for ditt folk! Fri oss fra de vantro rundt oss. De har bestemt at vi skal dø, men din arm kan bringe frelse." Dette er alle de ordene jeg kan huske. Alle syntes å ha en dyp forståelse av sin egen uverdighet og åpenbarte en ureservert lydighet mot Guds vilje. Som Jakob, var enhver uten unntagelse i en alvorlig bønnens kamp for å bli befridd. rett

(205)Da englene hørte deres inderlige bønner, besluttet de av medfølelse å befri dem. Men en høy, myndig engel hindret dem. Han sa: "Guds vilje er ennå ikke oppfylt. De må drikke av begeret. De må døpes med dåpen." rett

(205)Snart hørte jeg Guds røst, som rystet himmelen og jorden. Det kom et kraftig jordskjelv. Bygninger falt sammen på alle kanter. rett

(203)Da hørte jeg et triumferende seiersrop, høyt, velklingende og klart. Jeg så den gruppen som en kort tid tidligere hadde vært i stor nød og trengsel. Deres fangenskap var endt. Et herlig lys skinte på dem. Så vakre de nå så ut! Alle spor av bekymring og tretthet var borte, og sunnhet og skjønnhet gjenspeilte seg i alle ansiktstrekk. Deres fiender, hedningene rundt dem, falt om som døde. De tålte ikke lyset som skinte på de befridde hellige. Dette lyset og denne herligheten beholdt de inntil Jesus kom på himmelens skyer. Da ble den trofaste, prøvede gruppen forvandlet i ett nu, på et øyeblikk, fra herlighet til herlighet. Og gravene ble åpnet, og de hellige kom ut ikledd udødelighet, mens de ropte: "Seier over død og grav." Og sammen med de levende hellige, ble de tatt opp for å møte Herren i luften, mens mange melodiøse rop om herlighet og seier var på de udødeliges lepper. rett

neste kapitel