Det er et godt land kapitel 69. Fra side 216.     Fra side 285 i den engelske utgave.tilbake

Befrielsen av de hellige

Det var ved midnatt at Gud valgte å befri sitt folk. Mens de ugudelige stod rundt og hånte dem, kom plutselig solen frem og skinte i sin fulle styrke og månen stod stille. De onde stirret på scenen med forbløffelse, mens de hellige bivånet tegnene på befrielsens time med høytidsstemt glede. Tegn og under fulgte i rask rekkefølge. Alt så ut til å være kommet ut av sin naturlige orden. Elvene stoppet å flyte. Mørke, tunge skyer viste seg og tørnet mot hverandre. Men det var et område av strålende, ubevegelig herlighet. Derfra kom Guds røst, som lød som mange vann og rystet himmelen og jorden. Det kom et mektig jordskjelv. Gravene ble åpnet, og de som hadde dødd i troen under den tredje engels budskap og som hadde holdt sabbaten, kom opp av sine støvete graver, herliggjort, for å høre den fredspakt som Gud ville gjøre med dem som hadde holdt hans lov.

Himmelen åpnet og lukket seg og var i bevegelse. Fjellene svaiet som halmstrå i vinden, og forrevne stener ble slengt rundt omkring. Havet kokte som en gryte og kastet stener opp på land. Mens Gud bekjentgjorde dagen og timen for Jesu gjenkomst og forkynte den evige pakt for sitt folk, så talte han en setning og gjorde et opphold, mens ordene rullet over jorden. Guds Israel stod med blikkene festet oppover, mens de lyttet til ordene som falt fra Jehovas munn og rullet over jorden som tordenskrall. Det var meget høytidelig. Ved slutten av hver setning ropte de hellige: "Herlighet! Halleluja!" Ansiktene deres ble opplyst av Guds herlighet, og de lyste med samme herlighet som Moses ansikt gjorde da han kom ned fra Sinai. De ugudelige klarte ikke å se på dem på grunn av gjenskinnet. Og da den evige velsignelsen ble uttalt over dem som hadde æret Gud ved å holde hans sabbat hellig, hørtes et mektig seiersrop over dyret og dets bilde.

Da begynte jubelåret da landet skulle hvile. Jeg så den fromme slave reise seg seirende og i triumf ryste av seg de lenkene som bandt ham. Hans ugudelige herre ble forvirret og viste ikke hva han skulle gjøre. De onde forstod ikke ordene Gud talte.

Snart kom den store hvite skyen, som Menneskesønnen satt på, til syne. Da skyen først viste seg i det fjerne, så den liten ut. Engelen sa at det var Menneskesønnens tegn. Mens den nærmet seg jorden kunne vi se Jesu umåtelige herlighet og kongelighet, mens han red frem som en erobrer. En mengde engler fulgte ham med skinnende, glitrende kroner på hodene. Intet ord kan beskrive denne strålende scenen. Den levende skyen av uovertruffen, kongelig herlighet kom enda nærmere, og vi kunne tydelig se Jesu kjære skikkelse. Han bar ikke en tornekrone, men en herlighetens krone hvilte på hans hellige panne. På kledningen stod det skrevet: "Kongers konge og herrers herre." Ansikret lyste som solen og øynene var som flammende ild. Føttene lignet skinnende kobber. Hans stemme lød som mange musikkinstrumenter. Jorden skalv for ham, og himmelen forsvant som en rull som blir rullet sammen, og hvert fjell og hver øy ble flyttet på. "Kongene på jorden og stormennene og hærførerne og de rike og de mektige, hver træl og hver fri mann, gjemte seg i hulene og mellom berghamrene. Og de sier til fjell og klipper: Fall over oss og skjul oss for hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede. For deres store vredesdag er kommet, og hvem kan da bli stående?" Åp.6,1517. De som like før ville ha utslettet Guds trofaste barn fra jorden, var nå vitne til at Guds herlighet hvilte over dem. Og midt oppe i redselen hørte de stemmene til de hellige si i frydefulletoner: "Se, der er vår Gud, han som vi ventet på, at han skulle frelse oss." Jes.25,9.

Jorden rystet kraftig, da Guds Sønns røst vekket opp de sovende hellige. De adlød røsten og stod opp ikledd herlig udødelighet. De ropte: "Seier, seier, over død og graven!" og "Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?" l.kor.15,55. De levende, oppstandne hellige oppløftet røsten til et langt, gledesfyllt seiersrop. De legemer som var blitt lagt i graven merket av sykdom og død, kom opp i udødelig sunnhet og styrke. De levende hellige blir forvandlet i et nu, på et øyeblikk, og rykkes opp sammen med de oppstandne. Sammen møter de sin Herre i luften. Å, for et herlig møte! Venner som døden hadde atskilt ble forenet, for aldri mer å skilles.

På hver side av skyvognen var det vinger, og under den var det levende hjul. Og mens skyvognen steg oppover, ropte hjulene: "Hellig", og når vingene beveget seg, ropte de: "Hellig", og alle de hellige engler ropte: "Hellig, hellig, hellig, Herren den Allmektige Gud!" Og de hellige på skyen ropte: "Herlighet! Halleluja!"Og skyvognen steg oppover mot Den hellige stad. Før de gikk inn i staden, ble de hellige gruppert i en perfekt firkant, med Jesus i midten. Han raget med hodet og skuldrene over de hellige og over englene. Han kongelige holdning og kjærlige ansikt kunne sees av alle i firkanten.

neste kapitel