Det Kristne hjem kapitel 19. Fra side 98.     Fra side 131 i den engelske utgave.tilbake

Det nye hjemmet
HVOR SKAL JEG BO?

Valg av bosted. - Når vi skal velge et sted å bo, ønsker Gud at vi først og fremst skal tenke nøye over den moralske og religiøse innflytelse vi blir omgitt av'.

Vi burde velge de omgivelser som er mest gunstige for vår åndelige utvikling, og søke all den hjelp som står til vår rådighet. Satan vil skape mange hindringer for å gjøre veien til himmelen så vanskelig som mulig. Kanskje møter vi prøvelser og skuffelser, for det er ikke alle som fritt kan velge bosted. Men vi burde ikke frivillig utsette oss for innflytelser som er skadelige for dannelsen av en kristen karakter. Når forholdene gjør dette nødvendig, burde vi imidlertid holde oss nær til Gud og gjøre krav på hans løfter, slik at vi ved Kristi nåde kan holde vårt sinn uplettet.'

Evangeliet lærer oss å verdsette ting for hva de virkelig er og å gjøre de største anstrengelser for å oppnå det som har størst verdi - de varige verdier. Dette er en lærdam som er særlig viktig for dem som skal velge et hjem for sin familie.

De burde alltid ha blikket festet på de høyeste idealer. . . .

Når man skal avgjøre hvor et hjem skal ligge, bør disse overveielsene veie tyngst. Ingen må la seg villede av ønsket om rikdom, av bekvemmelighetshensyn eller av det som er skikk og bruk ellers i samfunnet. Det er grunn til å foretrekke slike forhold som fremmer enkelhet, renhet, helse og virkelige verdier.

I stedet for å bo der man bare ser det mennesker har gjort, der syns- og hørselsinntrykkene gir dårlige tanker og der all slags forstyrrelser og forvirring tærer på våre krefter og gjør oss urolige, er det langt å foretrekke å flytte til et sted hvor man kan betrakte Guds skaperverk. Naturens skjønnhet og fred gir hvile for sinnet og løfter tankene oppover. Fest blikket på de grønne markene, skogholtene og fjellene. . . . Se opp mot den blå himmelen, uten byens røk ag støv, og pust inn den forfriskende og livgivende luften'

Det første hjemmet - et forbilde. - Hjemmet til våre første foreldre ble gitt som mønster for deres etterkommere når de skulle stifte sine egne hjem. Hjemmet i Eden, som Gud selv hadde bygd, var ikke et overdådig palass.

Det stolte menneskehjertet gleder seg over å reise storslåtte og kostbare bygninger, og ser med tilfredshet på det de selv har utført. Men Gud lot Adam bo i en hage. Det var hans bolig. Himmelen dannet en mektig kuppel over den, og jorden, med alle de vakre blomstene og med et dekke av levende grønt, var gulvet. De løvrike grenene på de mektige trærne utgjorde veggene. Hjemmet var smykket med alle tenkelige kunstverker, vakrere enn alt det menneskelige kunstnere har frembrakt. I alt det som omgav det lykkelige paret, var det en lærdom for alle tider; at ekte tilfredshet ikke finnes i selvtilfredsstillelse og overdådig luksus, men i samfunnet med Gud gjennom hans skaperverk.

Dersom menneskene ville gi mindre akt på det som er kunstig, og utvikle større enkelhet, ville de komme nærmere Guds ideal for dem. Stolthet og ærgjerrighet blir aldri tilfredsstilt men de som lar seg påvirke av Guds stille Ånd, vil få oppleve ekte ag høynende glede ved å drikke av de kilder med klart og friskt vann som Gud lar sprudle frem innenfor alles rekkevidde.'

Da Gud valgte et jordisk hjem for sin Sønn. - Jesus kom til denne verden for å utføre det største oppdrag som er blitt utført blant mennesker. Han kom som Guds sendebud for å lære oss å leve rett. Hvilke omgivelser valgte Gud for sin Sønn? Et avsidesliggende hjem i Galileas fjellskråninger, og en familie som tjente til livets opphold ved ærlig, skapende arbeid; den daglige konfrontasjon med vanskeligheter og slit; selvoppofrelse, sparsommelighet, glad og tillitsfull tjeneste; daglig studium ved morens side, med skriftrullene utslått; skumringen og soloppgangen over den fredfulle dalen; naturens inntrykksfulle tale; studiet av Guds skaperverk og hans daglige omsorg for oss; og sinnets stadige samfunn med Gud. Det var dette som kjennetegnet Jesu oppvekst.'

Landlige omgivelser. - Når israelittene vendte tilbake til løftets land, fortsatte den undervisningen de hadde fått i ørkenen under forhold som var gunstige for dannelsen av riktige vaner. Folket ble ikke trengt sammen i byer, men hver enkelt familie hadde sitt eget jordstykke som gav dem alle de velsignelser som følger med et naturlig og enkelt liv.'

Omgivelsene satte preg på døperen Johannes' karakter. Døperen Johannes, Jesu forløper, fikk sin første opplæring av foreldrene. Størstedelen av sitt liv tilbrakte han ute i ødemarken. Han valgte å holde seg borte fra bylivets fornøyelser og overdådighet, og foretrakk det barske livet i ødemarken. Omgivelsene lå vel til rette for å utvikle enkle og selvfornektende vaner. Uforstyrret av verdens larm og kravmentalitet kunne han studere naturens lærdommer, fordype seg i Guds åpenbarte ord og hans ledelse i menneskenes liv. . . . Helt fra de første barneår var han blitt kjent med sin livsoppgave, og han godtok den i tro og tillit. Han oppsøkte ensomheten ute i villmarken, borte fra det myldrende liv og fra den stadig økende mistenksomhet, vantro og urenhet. Han stolte ikke på sin egen makt til å motstå fristelse, og han unngikk å ha stadig forbindelse med synd, for at han ikke skulle miste forståelsen for dens avskyelige natur.'

Andre verdier som blir fremelsket i landlige omgivelser. Slik har det vært med de fleste store menn i verden. Les beretningene om Abraham, Jakob og Josef, om Moses, David og Elisa. Studer livsløpet til dem som i senere tid på en verdig måte har båret stort og krevende ansvar.

De fleste ble oppdratt i landlige omgivelser. De kjente ikke til luksus. De brukte ikke sin tid til tomme fornøyelser. Mange måtte kjempe mot fattigdom. De lærte tidlig å arbeide, og et virksomt liv ute i frisk luft styrket alle deres evner. Og fordi de måtte stole på seg selv, stod de ikke hjelpeløse overfor vanskeligheter og hindringer, men utviklet mot og utholdenhet. De lærte å klare seg selv og å styre sitt sinn. Beskyttet mot nedbrytende innflytelse forstod de å verdsette naturlige gleder og trofaste venner. De stilte ikke store krav, og var måteholdne i alle sine vaner. Hele deres liv var styrt av sunne prinsipper. De vokste opp til å bli rene og sterke og sannferdige. De tok fatt på sin livsoppgave med fysisk og åndelig styrke og med freidig mot. De hadde evne til å planlegge og gjennomføre ting, og hadde en fasthet til å motsta og seire over synd som gjorde dem til mektige forsvarere av det som er rett.

neste kapitel