Det Kristne hjem kapitel 22. Fra side 113.     Fra side 148 i den engelske utgave.tilbake

HVORDAN SKAL HJEMMET VÆRE?

Luft, lys og varme. - Når en bygning blir reist, er det av aller største betydning å sørge for at luft og solskinn får slippe inn. Dette gjelder både boliger og offentlige lokaler. Kirker og skolehus er ofte svært mangelfulle når det gjelder disse ting. Dårlig ventilasjon må ta mye av skylden for den tretthet og sløvhet som frarøver mange prekener den virkningen de skulle ha, og gjør lærerens arbeid slitsomt og vanskelig.

Der det lar seg gjøre, bør alle bygninger som mennesker skal bo og ferdes i, plasseres på høytliggende og tørre steder. . . . Det blir ofte lagt altfor lite vekt på dette. Fuktige og usunne omgivelser fører som regel til dårlig helse, alvorlige sykdommer og mange dødsfall.

Når vi skal bygge et hus, er det særlig viktig å sørge for at rikelig med luft og solskinn slipper inn. La en strøm av lys og luft fylle alle rom. I alle soverom burde det være en jevn sirkulasjon av frisk luft både dag og natt. Et rom der luft og sollys ikke silpper inn, er ikke egnet til å sove i. I de fleste land er det nødvendig å varme opp soverommene i kaldt og rått vær.

Gjesterommet bør være utstyrt på samme måte som de andre rommene, som er beregnet på daglig bruk. Det må være godt ventilert og ha oppvarmingsmuligheter for å fjerne fuktigheten som er karakteristisk for rom som sjelden blir brukt. Når man sover i rom der solen ikke slipper inn, og der sengetøyet ikke er tørket og luftet, skjer det på bekostning av helsen, og ofte kan det endog være livsfarlig.

De som har eldre mennesker i sitt hjem, bør huske at de i særlig grad trenger varme og behagelige rom. Livskraften svinner med årene, og kroppens evne til å tilpasse seg helsefarlige omgivelser blir mindre. Derfor trenger de eldre mye frisk luft og solskinn.!

Opp i høyden. - Dersom vi ønsker helse og livslykke i våre hjem, må vi unngå lavlandets fuktige og helsefarlige luft, og la himmelens livgivende krefter slippe inn. Trekk gardinene fra og la vinduene være åpne mot solen. La ingen trær skygge for solstrålene, uansett hvor vakre de er. Sollyset kan nok falme møblene og gulvteppet og ta glansen av bilderammene, men det vil også få barnas kinner til å gløde av sunnhet og velvære.

Hagen og tunet. - Spredte trær og litt kratt og kjerr i god avstand fra huset vil øke familiens trivsel. Dersom de blir tatt vare på og riktig beskåret, vil de hellet ikke være til skade. Men dersom huset er omringet av buskas vil det hindre luft og solskinn å slippe inn, og familiens helse blirsatt i fare. Luften inne i huset blir for fuktig, særlig når klimaet er rått.

Skjønnhet og trivsel. - Gud elsker alt som er vakkert. Han har kledd jorden og himmelen i skjønne farger, og med en fars glede legger han merke til at de tingene han har skapt, er til nytte for oss. Han ønsker at vi skal omgi våre hjem med naturens egen skjønnhet.

Nesten alle som bor på landet, selv om de er fattige, kan ha en liten hageflekk rundt huset, noen skyggefulle trær, litt buskas og en del blomster. Dette er av langt større betydning for familiens lykke og trivsel enn all kunstig utsmykning. Det vil gjennomtrenge hjemmet med en mild og høynende inflytelse, styrke naturopplevelsen og dra familiemedlemmene nærmere hverandre og nærmere Gud.'

Enkelt utstyr. - Alle våre kunstige vaner gjør livet fattigere og svekker evnen til å hjelpe våre medmennesker. Å innrede huset med flotte, dyre møbler er å sløse, ikke bare med penger, men også med det som er langt mer verdifullt. Det fører mye ufred og bekymring inn i hjemmet.

Hjemmet bør være utstyrt med enkle og praktiske ting som tåler å bli brukt, som er lette å holde rene og som er rimelige. Med smak og omtanke kan selv det enkleste hjem virke koselig og tiltrekkende, dersom en kjærlig og tilfreds ånd får spre sin milde duft.

Lykken trives ikke i utstillingslokaler. Jo renere og enklere et hjem er, desto lykkeligere vil familiemedlemmene være.'

Hold konkurranseånden borte. - For mange er livet fylt av skuffelser og slit. De pålegger seg selv en mengde unødvendig arbeid for å sikre seg de samme statussymboler som naboen har. Deres sinn blir belastet med bekymringer på grunn av behov som har sine røtter i stolthet, konkurranseånd og motegalskap.

Utgifter, omsorg og anstrengelse som ofres på det som er unødvendig eller endog skadelig, kunne vært brukt på viktigere ting, til fremme av Guds sak i verden. De fleste mennesker er så opptatt av luksus at det går ut over helsen. Sinnets beste krefter blir lammet. Det er ikke vanskelig å legge merke til den ødeleggende konkurranseånden som gjør seg gjeldende i dag. Det gjelder for enhver pris å ha de beste klærne og det dyreste utstyret. Det vakre ordet "hjem" har utartet til å bety "noe med fire vegger, fylt med elegante møbler og prydgjenstandet". De som bor der, strever gjerne livet av seg for å møte tidens krav og for ikke å bli liggende etter naboene på noe felt.

Mange er ulykkelige fordi de strever så hardt for å beholde fasaden. De investerer store pengesummer og arbeider utrettelig for å gjøre inntrykk på dem de omgås og som ikke bryr seg det aller minste om dem eller deres velstand. Flere og flere ting blir betraktet som uunnværlige i husholdningen, mens sannheten er at de blir anskaffet for å oppfylle stolthetens og ærgjerrighetens krav. Familien har ingen nytte eller glede av dem. Og likevel har de lagt beslag på krefter og tålmodighet. Dyrebar tid som kunne vært brukt i tjeneste for Gud, er blitt sløst bort.

Guds nåde kommer i skyggen av det som ikke har noen virkelig betydning, og mange som samler på ting som skal øke trivselen, mister all evne til å være lykkelige. Det de har slitt for, oppfyller på ingen måte forventningene. Denne tredemøllen av unødvendig arbeid, alle bekymringene med å forskjønne hjemmet for å høste anerkjennelse fra tilfeldige gjester, vil aldri gi lønn for strevet. Det er en tung og unødvendig byrde.

Kontrasten mellom to hjem. - I noen familier har man det altfor travelt. Renhet og orden er nødvendig for å gjøre et hjem hyggelig og tiltalende. Men disse dyder må ikke bli drevet til slike ytterligheter at livet blir et sammenhengende slit. Dette øker ikke familiens trivsel. I mange hjem som vi beundrer, er det så strenge regler for hvordan alt skal være, at barna nesten ikke kan bevege seg. Det er ikke bedre enn om alt hadde vært et eneste rot. En slik plagsom ordenssans gjør det umulig å slappe av slik man burde.

Når vi besøker nære venner, er det lite hyggelig om de benytter tiden til å feie og pynte i huset. Den tiden du hadde sett frem til å tilbringe sammen med dem i hyggelig samtale, blir brukt til å lete etter det minste støvfnugg i bortgjemte kroker. Selv om de gjør det for din skyld, sitter du uvilkårlig med en følelse av at ditt nærvær betyr mindre enn deres egne forskrudde ideer om orden.

Helt forskjellig fra slike hjem var et vi besøkte sist sommer (1876). De få timene vi oppholdt oss der, ble ikke brukt til unyttig arbeid eller til å gjøre ting som like gjerne kunne bli gjort senere. Tiden ble benyttet på en hyggelig og avslappet måte, til hvile for både kropp og sinn. Det var et hjem i ordets virkelige betydning, selv om det ikke var utstyrt på en overdådig måte. Alle rommene var lyse og luftige, noe som er mer verdifullt enn det flotteste utstyret. Dagligstuen var ikke møblert så regelmessig at det virket kjedelig, men det var forskjellige slags møbler.

Stolene var for det meste gyngestoler og lenestoler, ikke av samme størrelse og fasong, men avpasset etter det eukelte familiemedlems behov. Det var lave stoler med puter og høye med rett rygg, små og store kose stoler og praktiske sofaer. Alle syntes å innby til en avslappet stund. Det var 117 bord med bøker og papir. Alt sammen var enkelt og tiltalende, uten det korrekte og pedantiske preg som synes å advare alle mot å røre noe, slik at det kommer ut av stilling.

De som eide dette hyggelige hjemmet, kunne godt ha møblert og utsmykket det på en kostbar måte, men de hadde foretrukket det hjemmekoselige fremfor å gjøre huset til et utstillingslokale. Ingenting var for verdifullt til alminnelig bruk. Vinduene ble ikke holdt lukket og gardinene trukket for slik at teppene ikke skulle falme og møblene miste sin glans. Sollyset og den friske luften som Gud har girt oss, fikk fritt slippe inn sammen med duften fra blomstene i hagen.

Familiemedlemmenes oppførsel stemte selvfølgelig overens med det inntrykket vi hadde fått av hjemmet.,De var vennlige og selskapelige og gjorde det hyggelig for oss på alle måter, uten å vise oss så mye oppmerksomhet at vi følte oss brydd. Hele atmosfæren virket avslappende. Det var et hjem i ordets virkelige betydning.'

Hvordan skal vi pynte hjemmet? - Det altfor korrekte preg vi finner i så mange hjem, er ikke i samsvar med den orden som finnes i naturen. Gud lot ikke blomstene på marken vokse i snorrette rader med klart opptrukne grenser, men han spredte dem utover det grønne teppet for at de skulle forskjønne jorden med sin mangfoldighet av former og farger. Trærne i skogen er ikke ordnet etter et bestemt mønster. Det gir hvile for øyet og styrke for sinnet å betrakte naturen med skog og fjell, elver og daler. Overalt er det avveksling. Trær og blomster, mose og kratt vokser sammen og danner en vakker og harmonisk helhet. Både unge og eldre kan finne hvile og glede i Guds skaperverk.

Denne loven om variasjon kan også til en viss grad anvendes i hjemmet. Innredningen bor være praktisk og ha den riktige fargesammensetning. Men det er ikke nødvendig at alle møblene i et rom er av samme materiale, og har samme stil og farge. Det er behageligere å se en harmonisk variasjon av formerssssss og farger.

Men uansett om hjemmet er rikt eller sparsomt utstyrt, om det er stort eller lite, vil familiemedlemmene bare være lykkelige i den grad Guds vilje er rettesnoren i deres liv. Alle burde være glade og tilfredse.

De beste deler av huset, de hyggeligste og mest solrike rommene og de behageligste møblene burde daglig brukes av dem som bor i huset. Dette vil gjøre hjemmet tiltrekkende for alle familiemedlemmene og for alle venner som virkelig bryr seg om familien og ønsker å bli beriket og være til berikelse."

Hensynet til barna. - Det trenges ikke storslåtte omgivelser og kostbart inventar for å gjøre barna lykkelige og tilfredse. Det som virkelig betyr noe, er foreldrenes kjærlighet og oppmerksomhet.

Fire vegger og kostbare møbler, flotte tepper og verdifulle malerier skaper ikke et "hjem", dersom kristen kjærlighet og omtanke manglet. Dette hellige ordet passer ikke sammen med imponerende bygninger der familielivets gleder er ukjente begrepet.

Barnas trivsel er ofte det som blit ofret minst omtanke i slike hjem. Moren har ikke tid til å ta seg av dem. Hun er travelt opptatt med å holde huset i best mulig stand for å møte samfunnets krav. Deres sinn er som en upløyd åker, de dannet feilaktige vaner og blir rastløse og utilfredse. Fordi de ikke finner noen ekte livsglede i sitt eget hjem, bryter de ut fra familiekretsen så fort som mulig. De nøler ikke med å kaste seg ut i verdslighet fordi hjemmet aldri lærte dem å leve etter sunne prinsipper."

Vi burde aldri snakke til barna slik jeg har hørt at mange mødre gjør: "Dere får ikke lov å leke i dagligstuen. Ikke sitt i den fine sofaen, den et altfor kostbar til det." Og når de går ut i et annet rom: "Nå må dere ikke lage noe bråk." Dersom de våger seg ut på kjøkkenet, blir de møtt med den samme sttenge stemmen: "Dere går i veien for meg. Gå ut og lek, og plag meg ikke mer." Hvor får slike barn sin utdannelse? På gaten.

Kiærlighet og omsorg viktigere enn luksus. - Det er for mange plager og bekymringer i mange familier, og for lite naturlig enkelhet, fred og tilfredshet. Vi burde tenke mer på familiens trivsel enn på hva andre sier om oss. Langt viktigere enn å følge verdens regler for skikk og bruk, er at familielivet er preget av ømhet og kjærlighet, tillit og kristen omtanke. Mange trenger å lære hvordan hjemmet kan gjøres tiltrekkende, et sted barna liker å være. Takknemlige hjerter og vennlige blikk er av større verdi enn rikdom .og luksus, og når kjætligheten får råde, vil vi være lykkelige og tilfredse i enkle omgivelser.

Vår frelser gikk omkring med en konges verdighet. Likevel var han mer ydmyk og beskjeden enn noe annet menneske. I alle hjem han besøkte, var han til lys og glede, fordi han omgav seg med en tillitsfull atmosfære og gav nedtrykte mennesker håp og livsmot. Dersom vi bare kunne være tilfredse med enklere ting, dersom vi kunne være mindre kravfulle og ikke sløse bort våre krefter i jaget etter å utsmykke våre hjem, og i stedet legge mer vekt på å utvikle det Gud setter høyere enn juveler - en sti1le og takknemlig ånd. Guddommelig enkelhet, ydmykhet og hengivenhet kan gjøre selv det enkleste hjem til et paradis. Det er bedre å utholde alle vanskeligheter i ti1litsfullt samhold enn å savne fred og fordragelighet."

neste kapitel