Det Kristne hjem kapitel 35. Fra side 163.     Fra side 216 i den engelske utgave.tilbake

FELLES BYRDER

En far kan ikke fraskrive seg sitt ansvar. - Farens forpliktelser overfor barna kan ikke legges på moren. Dersom hun oppfyller sine egne plikter, har hun mer enn nok å gjøre. Bare ved å samarbeide kan foreldrene utføre de oppgaver Gud har lagt på dem.

Faren burde aldri forsøke å finne unnskyldninger for ikke å bære sin del av ansvaret med å oppdra barna. Han må oppfylle sine forpliktelser. Det stilles krav både til fedre og mødre. De må vise kjærlighet og respekt for hverandre, dersom de ønsker å se disse egenskaper igjen hos barna.

Med vennlige ord og et glad ansikt burde mannen støtte og oppmuntre sin hustru i arbeidet med å ta seg av barna.

Forsøk å hjelpe din hustru i de vanskeligheter bun har å stri med. Vær forsiktig med dine ord. Prøv å få frem de beste trekk, som høflighet og mildhet. Du vil bli rikt belønnet.

Velvillig støtte vil lette morens byrder. - Uansett hvilket ansvar faren har og hvor store vanskelighetene er, bør han møte familien like smilende og hyggelig som han omgås fremmede. Hustruen hør føle at hun kan stole på mannens hengivenhet, at han vil styrke og hjelpe henne i alle vanskeligheter, og at han vil støtte henne med sin innflytelse. Da vil byrdene føles mye lettere. Er ikke barna like mye hans som hennes?

Mange mødre tar på seg frivillige byrder som de mener er av større betydning enn å hjelpe sin mann til å bære sin del av ansvaret. Det samme gjelder ektemenn. Gjensidig støtte er en viktig faktor. Ofte har faren en tendens til å komme og gå som om han var en fremmed, mens han burde se det som sin fremste oppgave å ta seg av hjemmet.

Hjemmets plikter er hellige og betydningsfulle, men de blir ofte utført på en kjedelig og uinspirert måte. Talløse små bekymringer og fotviklinget kan bli plagsomme uten den avkobling og forandring som mannen ofte har. . . anledning til å gi henne hvis han vil- eller snarere hvis han mener det er nødvendig og ønskelig. Morens tilværelse i stadig selvoppofrelse kan synes triviell og blir ofte enda hardere fordi mannen ikke verdsetter hennes strev og gir henne sin støtte.

Hensyn til en svak hustru. - Ektemannen burde vise stor interesse for familien. Særlig burde han ta hensyn til de lett omskiftelige følelsene hos en svak kone. Han kan lukke døren mot mye sykdom. Vennlige, oppkvikkende og oppmuntrende ord har ofte langt større virkning enn medisiner. De vil gi nytt mot til de motløse og fortvilte. Den lykke og de solstråler som oppmuntrende ord og vennlige handlinger sprer i hjemmet, vil gi tifold igjen.

Mannen burde aldri glemme at det største ansvaret for oppdragelsen av barna hviler på moren, at hun har en veldig oppgave i å forme deres sinn. Dette burde vekke hans innerste og ømmeste følelser, og med den største omtanke burde han prøve å lette byrdene for henne. Han burde oppmuntre henne til å stole på hans hengivenhet, og vende hennes oppmerksomhet mot himmelen hvor de trette skal få styrke, fred og hvile. Han burde ikke komme hjem med rynket panne; hans nærvær skulle sende milde solstråler inn i hjemmet. Han burde forsøke å vende hustruens blikk oppover og styrke henne i troen på en kjærlig Gud. I fellesskap kan de gjøre krav på Guds løfter og be ham være deres hjelp og styrke.

"Dra langsomt etter." - Mange ektemenn og fedre kan lære en nyttig lekse av den trofaste patriarken Jakobs omsorgsfulle holdning. Da det var tale om å foreta en hurtig og vanskelig reise, sa han:

Min herre vet at barna er svake, og småfeet og storfeet har nylig båret hos meg; og driver en dem bare en eneste dag for sterkt, så dør alt småfeet. Vil ikke min herre dra foran sin tjener, så vil jeg dra langsomt etter, som det kan passe for buskapen som drives foran meg, og for barna.

På livets møysommelige vei bør mannen "dra langsomt", alt etter som hans ledsager på ferden kan klare det. Midt i verdens intense jag etter rikdom og makt bør han innstille seg på å gå langsomt og å trøste og støtte henne som er kalt til å gå ved hans side. . . .

Mannen bør støtte og hjelpe sin hustru ved å vise en utrettelig medfølelse og hengivenhet. Dersom han ønsker å beholde henne frisk og glad, slik at hun kan spre solskinn i hjemmet, må han hjelpe til med å bære hennes hyrder. Hans milde og kjærlige oppmerksomhet vil alltid være en verdifull oppmuntring for henne, og den lykke han gir henne, vil også fylle hans eget hjerte med glede og fred. . . .

Dersom moren ikke får den hjelp og beskyttelse hun burde få, og dersom hun trekker for store veksler på sitt overskudd gjennom altfor hardt arbeid eller på grunn av engstelse og mismot, vil barna bli berøvet den livskraft og den sinnets bevegelighet og tillitsfulle fred som de skulle arve fra henne. Ville det ikke være langt bedre å gjøre morens tilværelse lys og full av glede, fylle hennes savn og beskytte henne mot slit og trykkende omsorg? Da vil barna arve en god helse, og seire i livets vanskeligheter på grunn av den kraft de har fått.

neste kapitel