FEIL VURDERING AV HUSMORENS ARBEID

(185)Fristelsen til å tro at arbeidet er mindreverdig. - Ofte kan det være vanskelig for moren å innse hvor viktig arbeidet hennes er. Det er en oppgave som sjelden blir verdsatt fullt ut. Andre vet lite om hennes byrder og bekymringer. Hennes dag er ofte en tredemølle av små plikter som krever tålmodighet, selvkonttoll, takt, visdom og selvoppofrende kjærlighet. Og likevel kan ikke husmoren skryte av å ha utført noen bragd. Hun har bare sørget for at alt i hjemmet har forløpt knirkefritt. rett

(185)Ofte er hun trøtt og oppgitt etter igjen og igjen å ha forsøkt å tale vennlig til barna, holde dem virksomme og glade og lede dem på rett vei. Kanskje føler hun at hun ikke har utrettet noe. Men dette er ikke tilfelle. Himmelske engler holder vakt over den utslitte husmoren og legger merke til de byrder hun bærer dag etter dag. Kanskje ble ikke hennes navn påaktet i dette liv, men det står skrevet i livets bok hos Lammet. rett

(185)Den samvittighetsfulle husmoren vil alltid utføre sine plikter med glede og tilfredshet. Hun ser ikke på det daglige arbeid som noe nedverdigende, men villig og glad utfører hun med sine egne hender alt som er nødvendig for å holde hjemmet i orden. rett

(185)Sammenlignet med annet misjonsarbeid. - Hvor viktig er ikke dette arbeidet! Og likevel er det mange mødre som lengter etter å delta i aktivt misjonsarbeid. Dersom de bare kunne få reise til fremmede land, ville de føle at de utrettet noe. Å ta på seg de daglige plikter i hjemmet på en samvittighetsfull måte syntes å være en altfor slitsom og utakknemlig oppgave. rett

(185)Den mor som lengter etter å bli kalt til et eller annet misjonsfelt, har en stor oppgave i hjemmet. . . . Er ikke hennes egne barn like mye verd som ukjente hedninger? Med øm omsorg burde hun våke over de voksende barnesinnene, og lede alle deres tanker til Gud. Hvem er bedre i stand til dette enn en kjærlig mor som frykter Gud? rett

(186)Det er mange som innbiller seg at dersom de ikke er direkte engasjert i aktivt misjonsarbeid, utfører de ikke Guds vilje. Men dette er en stor feiltagelse. Alle har en gjeming å gjøre for Herren, og det finnes ikke et mer verdifullt arbeid enn å gjøre hjemmet tiltalende, slik Gud ønsker det skal være. Dersom vi er mottagelige for det Gud vil gi oss, behøver vi ikke å være så rikt begavet for å gjøre hjemmet slik Gud vil ha det. En hellig tjeneste for Gud vil kaste klare stråler rundt omkring oss. Alle menn og kvinner kan tjene sin herre på en helhjertet måte, ved oppriktig og ærlig å gi akt på det de har lært, og ved å lære sine barn å leve rett og ikke bringe vanære over Gud. Dette arbeidet er like viktig som det predikanten utfører fra talerstolen. rett

(186)De mødre som er villige til å ta fatt på den gjerning som er innenfor deres rekkevidde, og med en glad og tillitsfull ånd hjelper sine menn til å bære byrdene og oppdra barna for Gud, er misjonærer i ordets dypeste mening. rett

(186)Menighetsarbeidet må ikke prioriteres fremfor omsorgen for familien. - Dersom du forsømmer dine plikter som hustru og mor, og ønsker at Gud skal gi deg en annen tjeneste, kan du være sikker på at Gud ikke vil motsi seg selv. Han vil peke på de oppgaver du har i hjemmet. Dersom du mener at du er blitt utsett til en høyere og helligere gjerning, er du helt sikkert blitt offer for et bedrag. Ved å vise trofasthet i hjemmet og arbeide for de mennesker som står deg nærmest, vil du utvikle deg til å kunne bære stadig større ansvar for Kristus. Vær klar over at de som forsømmer sine plikter i hjemmet, ikke er skikket til å arbeide for andre mennesker. rett

(186)Herren har ikke kalt deg for at du skal forsømme hjem, mann og barn. Han arbeider ikke på denne måten, og vil heller aldri gjøre det. . . . Aldri må du forestille deg at Gud har gitt deg et arbeid som krever at du skiller lag med dine nærmeste. Du må ikke la dem bli nedverdiget gjennom upassende forbindelser, og at de forherder seg i sitt forhold til moren. Det er å la lyset skinne i helt feilaktig retning, og det blit vanskeligere for barna å bli det Gud ønsker og til slutt bli innbyggere i Guds rike. Gud har omsorg for dem, og som hans barn må du følge i hans fotspor. rett

(187)De første barneårene er den beste tiden til å arbeide og til å våke og be for å fremelske alle gode tilbøyeligheter. Dette må fortsette uten avbrudd. Kanskje vil du fra tid til annen bli oppfordret til å delta i mødreforeninger og syklubber, eller til å gjøre misjonsarbeid. Men dersom du ikke kan overlate barna til en trofast og forståelsesfull medhjelper, er det din plikt å svare at Gud har gitt deg en annen oppgave som du på ingen måte kan forsømme. Når du overdriver et eller annet arbeid, vil det alltid gå ut over din evne til å oppdra barna slik Gud har sagt. Som Kristi medarbeider er det din plikt å oppdra dem som hans eiendom. rett

(187)Mange av de feilaktige karaktertrekk hos et barn som ikke er oppdratt på den rette måten, må føres på morens konto. Hun bør ikke ta på seg oppgaver i menigheten som tvinger henne til å forsømme barna. En mors første oppgave er å hindre at det kommer kjepper i hjulene for oppdragelsen av barna.... rett

(187)Det finnes ikke noen annen måte en mor kan være til større nytte i menigheten på enn ved å vie sin tid til dem som er avhengige av hennes nærvær, og av den opplæring og oppdragelse hun kan gi. rett

(187)Det er galt å ønske seg større misjonsoppgaver. - Enkelte mødre lengter etter å ta del i misjonsarbeid, samtidig som de forsømmer de enkleste og mest opplagte plikter som kommer i deres vei. De tar seg ikke tilstrekkelig av barna, og de unnlater å gjøre hjemmet tiltrekkende. Skjenn og klager er vanlige foreteelser, og de unge kommer etter hvert til å oppfatte hjemmet som det minst trivelige sted i verden. Følgelig ser de med utålmodighet frem til den dagen da de kan forlate det, og de føler ikke den minste motvilje mot å dra ut i den store verden, der hjemmets innflytelse ikke lenger begrenser dem, og foreldrenes råd ikke lenger når dem. rett

(188)Foreldrene burde alltid ha som sitt mål å vinne barnas hjerte, knytte dem til seg og lede dem på rett vei. Men hvor ofte ødsler de ikke bort gudgitte muligheter! Hvor ofte er de ikke blinde overfor de viktigste plikter i livet, fordi de har et forfengelig ønske om å arbeide på et større misjonsfelt. rett

neste kapitel