Det Kristne hjem kapitel 60. Fra side 286.     Fra side 367 i den engelske utgave.tilbake

Familiens økonomi
GUDS HUSHOLDERE

(286) Vi er Guds eiendom. - Grunnlaget for hederlighet og all sann fremgang er det faktum at vi er Guds eiendom. Han har skapt alt, og alt tilhører ham. Vi er hans husholdere. Alt vi eier, har han betrodd oss for at vi skal bruke det i samsvar med hans vilje. rett

(286)Dette er en forpliktelse som hviler på alle mennesker, og som omfatter alt det vi er opptatt med. Uansett om vi er klar over det eller ikke, er vi likevel husholdere. Gud har gitt oss evner og muligheter, og satt oss inn i verden for å gjøre den gjerning han har lagt til rette for oss. rett

(186)Pengene er ikke våre, heller ikke hus og grunn, bilder, møbler, klær og andre ting. Vi er fremmede og pilegrimer. Vi er bare blitt lovt det vi trenger til livets opphold. . . . Alt annet er noe Gud betror oss, slik at vi kan bli i stand til å ta imot de evige rikdommer. Dersom vi består denne prøven, skal vi en gang ta i eie alt det Kristus har kjøpt med sitt blod. Da skal vi få del i herlighet, ære og udødelighet, rett

(286) Vi må gjøre regnskap. - Dersom våre trosfeller ville tilgodese Guds verk med de pengene Gud har betrodd dem, og som de sløser bort for å tilfredsstille seg selv og dyrke sine avguder, ville de samle seg skatter i himmelen, og de ville utføre den gjerning Gud venter av dem. Men det er mange som lever i ødselhet, i likhet med den rike mannen i lignelsen. De pengene Gud har betrodd dem for at hans navn skal bli herliggjort, bruker de til unødvendige ting. De tenker ikke over hvilket ansvar Gud har lagt på dem. De tenker ikke over at de en dag skal stå til regnskap for hvordan de har forvaltet Guds eiendom. Den dagen er ikke langt borte. rett

(278)Vi bør aldri glemme at vi i dommen skal svare for den måten vi har brukt Guds midler på. Mye er blitt brukt til selviske formål, for å tilfredsstille våre egne lyster på en måte som ikke fører til noe godt, men bare til skade. Når vi virkelig innser at det er Gud som gir oss alt godt, og at de pengene vi har, er hans, vil vi bruke dem med omtanke og i samsvar med hans hellige vilje. Det som er skikk og bruk i verden, må ikke danne mønster for oss. Vi må aldri ønske å føye oss etter det verdslige mennesker gjør, og vi må aldri la våre tilbøyeligheter få herredømme over oss. rett

(287)Vår bruk av penger kan hjelpe oss til åndelig vekst, dersom vi bruker dem riktig og dersom vi betrakter dem som noe vi er blitt betrodd av en hellig Gud, ikke som et middel til å føye stoltheten, forfengeligheten, appetitten og lidenskapen. rett

(287)Det ble vist meg at englene fører nøye regnskap med alle offergaver som blir gitt til Guds verk, og også over det endelige resultat av disse midler. Gud legger merke til selv den minste gave som blir gitt til hans verk, og om giveren gjør det med glede eller motvillig. Motivene for å gi teller også med. rett

(287) En del av familiens budsjett. - "Hver enkelt skal legge til side hos seg selv så mye han er i stand til.” Alle medlemmer i familien, fra de eldste til de yngste, kan vise denne form for offerglede. . . . rett

(287)Planen om systematisk ofring vil vise seg å være en beskyttelse mot fristelsen til å bruke penger på unødvendige ting. I særlig grad vil den være til velsignelse for dem som har mye, da den vil forhindre dem i å leve på en overdådig måte. Hver eneste uke blir de familiemedlemmer som helhjertet går med på planen, minnet om det Gud krever av alle familier. Ved å nekte seg selv noe som i grunnen er unødvendig og overflødig, for å ha noe å gi til Guds sak, lærer de betydningen av selvfornektelse for å opphøye Gud. rett

(288)En gang hver uke blir alle stilt ansikt til ansikt med det de har gjort i løpet av uken, pengene de kunne hatt dersom de hadde vist økonomisk sans, og de pengene de ikke lenger har fordi de er brukt til selviske formål. Samvittigheten blir vekket, og den forsvarer eller anklager dem overfor Gud. Dersom vi vil ha fred i sinnet, og dersam vi ønsker at Gud skal anerkjenne oss som gode tjenere, må vi spise, drikke og kle oss til hans ære. rett

(288)Guds krav må kommeførst. - Vi må alltid gi Guds krav førsteplassen. Han vil ikke at vi skal gi ham det som blir til overs når vi har dekket alle våre innbilte behov. Før vi i det hele tatt bruker noe av det vi tjener, bør vi legge til side den del han krever. rett

(288)I den gamle pakt brente det alltid et takkoffer på alteret som viste hvor uendelig mye mennesket skyldte Gud. Når vi har fremgang i vårt arbeid, er det fordi Gud velsigner oss. En del av inntekten bør vi gi til de fattige, og enda større del bør vi gi til Guds sak. Når vi gir tilbake til Gud det han venter av ass, vil han hellige og velsigne det vi har igjen til eget bruk. Men når et menneske røver fra Gud ved å holde tilbake noe av det han krever, hviler Guds forbannelse over alt sammen. rett

(288) Husk dem som er i nød! - Alle selviske trekk må fjernes fra sinnet dersam Kristi karakter skal komme til syne i vårt liv. Dersom vi skal fullføre den gjerning han har gitt oss, vil det bli nødvendig å gi hvert eneste øre av det vi kan spare. Vi vil oppdage mye fattigdom og nød i mange hjem, og vi vil møte fortvilte og lidende mennesker som trenger vår hjelp. Vi kjenner lite til hvor mye menneskelig lidelse det er omkring oss. Men så sant vi har mulighet til det, bør vi være villige til å gi øyeblikkelig hjelp til dem som er i nød. rett

(288)Ved å sløse bort penger til luksus, frarøver vi de fattige de midlene de trenger til mat og klær. Det som blir brukt til å føye vår stolthet, både når det gjelder klær, hus, innbo og all slags pynt, kunne lindre nøden i mange stakkars lidende familier. Guds husholdere er satt til å ta seg av de nødstedte. rett

(289) Guds middel mot selviskhet og begær. - Når det vi gir, er en frukt av selvfornektelse, vil det bety meget også for os selv. Det hjelper oss å forstå Jesu gjerning, han som gikk omkring og gjorde vel, som hjalp de lidende og gav til de fattige. rett

(289)En stadig selvfornektende offerglede er Guds middel mot de tærende synder som kalles selviskhet og begjær. Gud har innført den planmessige ofring til beste for sitt verk og for å sørge for de lidende og nødstedte. Han vil at det skal bli en vane å gi, for at det skal motvirke begjærlighetens synd. Når vi gir til stadighet, vil begjærligheten dø av sult. Planmessig ofring er Guds middel for å ta rikdommen fra de begjærlige så fort den er vunnet, fardi han er den rettmessige eier. . . . rett

(289)Guds plan for regelmessig ofring vil svekke begjæret, og gavmildhet vil tre i stedet. Dersom vår rikdom øker, er det alltid en fare for at vi skal bli bundet til den, selv om vi bekjenner oss til å frykte Gud. Jo mer mennesker får, desto mindre gir de til Gud. På denne måten kan rikdommen gjøre oss selviske. Hamstring fører alltid til begjær. Jo mer disse onder får lov til å prege våre handlinger, desta sterkere grep får de på oss. rett

(289)Gud kjenner til de farer som truer oss, og han har omhegnet oss med midler som skal hindre vår undergang. Han krever at vi stadig skal gjøre godt og vise barmhjertighet. Når dette blir en vane, vil den bryte de vaner som virker i motsatt retning." (Anmerkning: Det blir her vist til de planer som ble lagt på et tidlig tidspunkt i menighetens historie, for å legge til side tienden og gavene hver uke.) rett

neste kapitel