Det Kristne hjem kapitel 78. Fra side 376.     Fra side 484 i den engelske utgave.tilbake

FAMILIEN - ET MISSIONSSENTER

Gi barna den rette veiledning. Som foreldre og kristne er vi ansvarlige for å gi barna den rette veiledning. På en vennlig og fornuftig måte bør vi lære dem å være Kristi tjenere. Vi har inngått en hellig pakt med Gud om å oppdra barna til hans tjeneste. Vår første plikt som foreldre er å omgi dem med en innflytelse som vil få dem til å vie sitt liv til tjeneste, og vi bør gi dem den undervisning som er nødvendig,

Som Daniel og Ester. Guds hensikt med barna som vokser opp i våre hjem, er videre, dypere og langt mer opphøyet enn vår begrensede forstand kan fatte. Fra tid til annen har Gud kalt trofaste mennesker fra de enkleste kår til å vitne om ham i de mest ansvarsfulle stillinger i verden. Unge som i dag vokser opp på samme måte som Daniel i sitt hjem i Judea, som studerer Guds ord og hans skaperverk og lærer hva det vil si å være trofaste i tjenesten, vil også komme til å opptre i lovgivende forsamlinger, for domstoler og landets ledere for å vitne om kongenes konge. Mange vil bli kalt til en større tjeneste. Hele verden vil være åpen for evangeliet... .

Fra alle deler av verden lyder ropet fra mennesker som er rammet av synd, om å få vite noe om kjærlighetens Gud.. . . Det påhviler oss som har fått del i denne kunnskap, og også barna våre som vi skal bringe kunnskapen videre til, å svare på dette ropet. Alle familier og skoler, alle foreldre, lærere og barn som har mottatt det klare lyset fra evangeliet, vil oppleve en krise da de vil bli stilt overfor det samme spørsmålet som dronning Ester fikk på det skjebnessvangre tidspunktet i Israels historie: "Hvem vet om du ikke nettopp for en tid som denne er kommet til dronningverdigheten?

Hvordan kan vi vitne for Kristus? Ikke alle kan dra som misjonærer til fremmede land, men alle kan være hjemmemisjonærer i sin egen familie og i nabolaget. På mange måter kan menighetsmedlemmer bringe budskapet videre til dem som bor rundt omkring. Noe av det mest virkningsfulIe er å vise uselviskhet og hjelpsomhet. De som kjemper livets kamper under vanskelige forhold, vil få nytt livsmot ved at vi viser dem litt oppmerksomhet. Det koster ingenting. Vennlige ord og enkle beviser på at vi bryr oss om dem, vil spre fristelsens og tvilens skyer som så ofte legger seg over sinnet. Et hjertevarmt uttrykk for kristen medfølelse, gitt i all enkelhet, har makt til å åpne hjertedører slik at Kristi milde ånd kan trenge inn.

Det er et stort felt der både kvinner og menn kan yte sin tjeneste. En dyktig kokk, en syerske, en sykepleier - det er behov for alle. De som har små midler å greie seg med, bør få lære å lage mat, sy klær eller sette brukte klær i stand. De bør også lære hvordan de skal ta seg av syke og stelle hjemmer sitt. Barna bør lære å gi uttrykk for kjærlighet og kristelige karaktertrekk overfor dem som er dårligere stilt enn dem selv.

Barn og unge bør stå sammen i tjenesten for andre. Noen prøver å unnskylde seg ved å minne om pliktene i hjemmet som legger beslag på deres tid og deres midler. Men foreldrene må ikke glemme at barna skal hjelpe dem, og på den måten øke deres mulighet til å arbeide for Herren. Barna er de yngste medlemmene i Herrens familie. De bør bli ledet til å overgi seg til Gud, som de tilhører fordi han har skapt dem og gjenløst dem. Foreldrene bør lære dem til å forstå at alle krefter i kropp og sinn tilhører ham, og undervise dem om hvordan de kan hjelpe til i forskjellig slags arbeid. La ikke barna være en hindring. De skal dele både åndelige og fysiske byrder med dere. Ved å hjelpe andre blir de både lykkeligere og mer nyttige.

Dersom unge menn og kvinner overgir seg til Gud, og dersom de er villige til å vise selvfornektelse i hjemmet ved å hjelpe en trett og sliten mor, vil det føre til en stor forandring i våre menigheter. Husmoren vil få tid til å besøke naboer.

Når anledningen byr seg, kan selv små barn utføre enkle former for godgjørenhet for å glede andre. På den måten kommer vi i kontakt med tusener av fattige og nødstedte som kan få del i vår tro.

Når vi er på besøk i de forskjellige hjem, kan vi legge igjen bøker som handler om helse og måtehold. Å spre disse bøkene er en viktig gjerning, for de inneholder verdifull kunnskap om hvordan vi skal behandle sykdommer, kunnskap som vil være til stor velsignelse for dem som ikke har råd til å betale legeregninger.

Gud ønsker at barna skal være misjonærer. Gud vil at de små barna som har et mottagelig sinn, skal tilhøre ham og bli opptatt i hans familie. Selv om de er unge av år, kan de være med i familien av troende og høste rike erfaringer.

I sine tidligste år kan barna være til nytte i Guds verk.. . . Han vil gi dem av sin nåde og sin Hellige Ånd, slik at de blir i stand til å overvinne utålmodighet, ergrelse og all synd. Jesus elsker barna. Han har store velsignelser til dem, og han gleder seg over at de er lydige mot foreldrene. Han ønsker at de skal være små misjonærer for ham, at de skal fornekte sine tilbøyeligheter og selviske ønsker for å tjene ham. Gud finner like mye behag i denne tjenesten som det de større barna kan gjøre.

I ord og eksempel skal foreldre lære barna å arbeide for de uomvendte. Barna bør lære å ha medfølelse med de gamle og skrøpelige, og å prøve å gjøre noe for de fattige og dem som har det vondt. De bør lære å bli flittige misjonsarbeidere. Allerede fra de tidligste år bør foreldrene innskjerpe selvfornektelse, offer for andres beste og for fremme av Kristi sak. På den måten kan barna bli Guds medarbeidere.

Foreldre bør lære barna å kjenne sannheten slik den er i Jesus. Og på sin enkle måte vil de gi videre til andre det de selv har lært.

Menighetens ansvar for de unge. De som har ansvar i menigheten, bør legge planer for å lære de unge å benytte sine betrodde evner. De eldre medlemmene i menigheten bør legge vinn på å arbeide ærlig for barna og de unge, og forsøke å leve seg inn i deres forhold. Predikantene bør benytte all sin kløkt til å legge planer for hvordan de unge i menigheten kan bli inspirert til å samarbeide med dem i evangelisk arbeid.

Men vi må ikke innbille oss at vi kan vekke en oppriktig interesse hos dem bare ved å holde lange prekener og misjons. møter. Vi må legge andre planer for å tenne en levende iver i de unges sinn. La alle få bære sin del av ansvaret. Lær dem å utføre det arbeidet de blir bedt om, og på det ukentlige misjonsmøtet bør de gi rapport over det de har gjort, der de forteller hva de har erfart og hvilken fremgang de ved Kristi nåde har hatt. Dersom vi fikk høre slike beretninger fra unge som har overgitt sitt liv til Gud, ville ikke misjonsmøtene være triste og kjedelige. De ville bli interessante, og fremmøtet ville bli langt større.

Benytt muligheter i nabolaget. Alle mennesker har anledninger innenfor rekkevidde. Gå i gang med det arbeidet som venter på deg i nabolaget, det som du blir holdt ansvarlig for. Vent ikke på at andre skal tilskynde deg til å ta et initiativ. Ta fatt uten å se deg tilbake. Husk at du har et personlig ansvar overfor ham som gav sitt liv for deg. Gå i gang som om Kristus henvendte seg personlig til deg og bad deg våkne av søvne for å utnytte dine gudgitte talenter til å gjøre det ytterste i hans tjeneste.

Tenk ikke på om andre lar seg begeistre av Guds ord. Dersom du har overgitt deg helt og fullt til ham, kan han bruke deg som redskap til å bringe sannheten til slike, som igjen bringer lyset videre til dem som er i mørke."

Troende familier bør spre seg. Gud kaller kristne familier til å bosette seg på steder som er preget av mørke og villfarelse, og arbeide planmessig og utholdende for Mesteren. Det kreves selvoppofrelse for å kunne besvare et slikt kall. Mange venter på at alle hindringer skal bli fjernet, samtidig som mennesker dør uten håp og uten Gud i verden.

Svært mange våger seg inn i farlige og sykdomsherjede områder, og tåler slit og savn for å sikre seg verdslige fordeler eller skaffe seg kunnskap. Finnes det ikke noen som er villige til å gjøre det samme for å kunne fortelle andre om Frelseren? Er det ikke flere kvinner og menn som vil dra til steder som trenger å høre evangeliet, slik at de som sitter i mørke, kan bli ledet til Frelseren?

Dersom kristne familier var villige til å slå seg ned på steder hvor menneskene er innhyllet i åndelig mørke, for å la lyset fra Kristi liv få skinne gjennom dem, kunne de utføre et stort verk. De bør begynne arbeidet i det små, og ikke bruke for mye av menighetens midler før interessen blir så omfattende at de ikke kan klare seg lenger uten hjelp fra en predikant.

Barna kan virke der ingen andre kan. Når de himmelske vesener ser at voksne mennesker ikke lenger får anledning til å forkynne sannheten, vil Guds Ånd falle over barna. De vil forkynne sannheten på en måte som de eldre ikke kan gjøre, fordi de møter hindringer på alle kanter.

I de avsluttende scener av denne verdens historie, vil mange barn og unge vekke forbauselse ved sitt vitnesbyrd om sannheten. De vil tale i enkelhet, men likevel i ånd og kraft. De har lært å frykte Gud, og deres hjerte er blitt bløtgjort gjennom bønn og bibelstudium. I nær fremtid vil mange barn bli forvandlet ved Den Hellige Ånds kraft. De vil gå ut for å spre sannheten til hele verden. Dette vil ikke lenger være mulig for de eldre medlemmer i menigheten.

Våre menighetsskoler er opprettet av Gud for å berede barna til denne gjerningen. Her skal de få undervisning i spesielle sannhetsemner for vår tid, og om hvordan de skal utføre evangelisk arbeid. De skal innlemmes i Guds store hær av arbeidere for å hjelpe dem som er syke og lider. Barna kan være med å hjelpe andre mennesker både fysisk og åndelig, og med det lille de har av midler, kan de være med å føre verket videre.. . . Gjennom dem vil Guds budskap bli gjort kjent, at han kan frelse fra sykdom og synd. Derfor bør menigheten føle ansvar for de små lammene i flokken. Undervis dem om hvordan de skal virke for Gud.

Vi lærer gjennom handling. Kjærlighet og trofasthet mot Kristus er kilden til all sann tjeneste. Når hjertet blir berørt av hans kjærlighet, blir det født en trang til å gjøre noe for harn. Denne trangen bør bli oppmuntret og ledet på rett vei. Uansett om vi er i hjemmet, i nabolaget eller på skolen, om vi står overfor de fattige, de nødstedte, de uvitende eller de ulykkelige, må vi ikke betrakte det som en vanskjebne. Det gir oss rike muligheter til å tjene.

Som på alle andre områder vil vi også i denne gjerningen dyktiggjøre oss ved å handle. Det er gjennom øvelse i livets vanlige plikter og ved å hjelpe de nødstedte og dem som lider, at vi tilegner oss styrke og dyktighet. Uten dette er ofte de mest velmente anstrengelser nytteløse, ja, endog skadelige. Det er i vannet, ikke på tørt land, vi lærer å svømme.

neste kapitel