Det Kristne hjem kapitel 84. Fra side 408.     Fra side 526 i den engelske utgave.tilbake

RÅD OM REKREASJON

Nivået synker. - Mange kristne foreldre godtar barnas kjærlighet til verden. De åpner døren for underholdning som de tidligere prinsipielt tok avstand fra,

Selv kristne foreldre har i altfor stor grad oversett hangen til underholdning. De har føyd seg etter verdens rettesnor, og latt seg forblinde av den alminnelige oppfatning at det er nødvendig at barn og unge skal ødsle bort en stor del av livet i lediggang, selviske fornøyelser og tåpelige nytelse. På denne måten utvikler de en smak for spennende forlystelser. De oppdrar sinnet til å finne glede i pirrende oppvisninger, og nærer avsky for livets edle og nyttige plikter. De lever mer på dyreplanet og tenker ikke på Gud eller evige verdier, men flagrer rundt som sommerfugler. De handler ikke som fornuftsvesener, som dem som har fått del i Guds liv, og som skal stå til regnskap for hver eneste time.

Mødre må veilede barna. - I stedet for å vise barna fra seg for ikke å bli plaget av støy eller forstyrret av all den oppmerksomhet de krever, bør moren føle at hun ikke kan benytte tiden til noe bedre enn til å berolige og atspre deres virksomme og rastløse sinn med sunne gleder eller små, lette arbeidsoppgaver. Hun vil bli rikt belønnet for de anstrengelser hun gjør og den tiden hun bruker til å ta seg av barna og finne måter å underholde dem på.

Små barn er selskapskjære. Vanligvis er de ute av stand til å glede seg alene, og i de fleste tilfelle bør moren føle at når barna er inne, bør de være nettopp i det rommet hun oppholder seg i. Da kan hun ha et øye med dem og stå klar til å løse de små flokene og motsetningene som måtte oppstå. Hun kan rette på dårlige vaner, undettrykke tegn på selviskhet og andre uønskede tendenser, og vende deres sinn i riktig retning.

Det barna gleder seg over, tror de også vil glede moren, og det er helt naturlig for dem å søke råd hos henne i alle små forviklinger. Og moren bør ikke såre det lille, følsomme barnehjertet ved å behandle saken med likegyldighet eller ved å nekte å bry seg om slike småting. Det som synes smått for moren, har stor betydning for barna. Rettledende og advarende ord, sagt i rette tid, vil vise seg å ha stor verdi.

Vi må ikke nekte barna uskyldige gleder. Av mangel på tid og omtanke er det mange mødre som nekter sine barn helt uskyldige gleder, mens deres travle fingrer og trette øyne ustanselig er opptatt med arbeid som bare tjener forfengelige formål, og som i beste fall bare vil fremme tomhet og snobberi hos barna. Når de vokser opp til menn og kvinner, bærer dette frukt i form av stolthet og slett moral. Moren sørger kanskje over barnas feil, men hun innser ikke at hun bare høster det hun selv har sådd.

Noen mødre behandler ikke barna likt fra gang til gang. Stundom gir de etter for deres ønsker på en måte som er skadelig for de små. Andre ganger nekter de dem uskyldige gleder som ville gjort dem lykkelige. I disse forhold følger de ikke Kristi eksempel. Han var glad i barna. Han satte seg inn i deres følelser og tok del i deres gleder og sorger

Hvordan Ellen White rettledet sine barn. Når barna ber om å få ta del i sammenkomster eller forskjellige former for underholdning, bør vi si til dem: "Jeg kan ikke gi dere lov til det. Sett dere ned, så skal jeg fortelle dere hvorfor. Jeg arbeider for Gud med tanke på evigheten. Dere er Guds gave til meg, som han har overlatt til min omsorg. Jeg står i Guds sted overfor dere. Derfor må jeg ta meg av dere som en som skal svare for seg på Guds store dag. Ønsker dere at deres mors navn skal stå oppført i himmelens bøker som en som unnlot å gjøre sin plikt mot barna, som tillot fienden å trenge inn og ta over der hun skulle ha herredømme? Jeg må lære dere å gå på den rette veien. Om dere likevel velger å vende dere bort fra mor og gå på de ugudeliges veier, vil ikke jeg bli holdt ansvarlig for det. Dere må selv bære følgene av deres synder.

Slik gikk jeg frem overfor mine barn. Før jeg var ferdig med forklaringen, begynte de ofte å gråte og ønsket at jeg skulle be for dem. Jeg unnlot aldri å be for dem, men knelte ved siden av dem, og vi bad sammen. Etterpå kjempet jeg med Gud hele natten, helt til det grydde av dag, for at fiendens planer måtte bli brutt. Og Gud har gitt seier. Selv om det kostet meg en hel natt, følte jeg meg likevel rikt belønnet når barna tok meg om halsen og sa: "Å, mor, vi er så glade fordi du ikke lot oss gå da vi ønsket det. Nå forstår vi hvor galt det ville ha vært." Dette er den måten dere foreldre må gå frem på, og virkelig mene det dere gjør. Dere må gå helt opp i denne gjerningen, dersom dere skal møte barna igjen i Guds rikes

Tenåringenes problem. Under de samfunnstilstander vi opplever nå, er det ingen lett oppgave for foreldre å holde styr på sine barn og undervise dem etter Bibelens retningslinjer. Barna blir ofte utålmodige når deres frimodighet blir begrenset. De ønsker å få sin egen vilje, og de ønsker å gå og komme når de selv måtte finne det for godt. Det er særlig aldersgruppen fra ti til atten år som er tilbøyelig til å mene at det ikke innebærer noen fare å ta del i sammenkomster med verdslig ungdom.

Men erfarne kristne foreldre kan tydelig se faren. De er kjent med barnas legning, og vet hvilken innflytelse slike ting har på deres sinn. Ut fra et oppriktig ønske om at barna skal bli frelst, bør de holde dem borte fra all eggende underholdning.

Nyomvendte bør være særlig på vakt. Når barna selv velger å vende seg bort fra denne verdens fornøyelser og følge Kristus, blir det løftet en tung byrde fra skuldrene til trofaste og omsorgsfulle foreldre. Men deres arbeid slutter ikke da. De unge har bare så vidt begynt sin oppriktige kamp mot synden og mot ondskapen i det naturlige menneskehjerte, og mer enn noen gang trenger de foreldrenes råd og omtanke.

Hvordan skal vi beskytte barna mot verdslig tiltrekning. Hvor mange foreldre er det ikke som klager over at de ikke kan holde barna hjemme, at de ikke synes å bry seg om hjemmet. Allerede i ung alder ønsker de å være sammen med fremmede, og så snart de er gamle nok, bryter de med alt som de føler som formynderskap og meningsløs begrensning. De nekter å bry seg om morens bønner og farens råd. Dersom vi undersøker forholdene nærmere, vil vi finne at synden vanligvis ligget ved foreldrenes dør. De har ikke gjort hjemmet slik det bør være - tiltrekkende og hyggelig, fylt av kjærlighetens solskinn, milde ord og vennlige blikk.

Hemmeligheten med å frelse våre barn ligger ofte i å gjøre hjemmet lyst og tiltrekkende. Dersom foreldrene er ettergivende, vil det hverken binde barna til hjemmet eller lede dem til Gud. Men en fast og gudfryktig påvirkning for å oppdra sinnet til det gode, vil redde mange barn fra undergang.

Det er foreldrenes plikt å følge med når barna kommer og gar. De bør oppmuntre dem og på forskjellige måter trekke dem til hjemmet og få dem til å forstå at foreldrene er interessert i dem. De bør skape en lys og hyggelig atmosfære i hjemmet.

neste kapitel