| Den Store Striden kapitel 1. Fra side 4. Fra side 17 i den engelske utgave. |
(4)«Og du, om du bare på denne din dag hadde visst hva som tjener til din fred! Men nå er det skjult for dine øyne. For dager skal komme over deg da dine fiender bygger en voll rundt deg, omringer deg og trenger seg på deg fra alle kanter. De skal jevne deg og dine barn som er i deg, med jorden. Og de skal ikke la det bli stein tilbake på stein i deg, fordi du ikke kjente din besøkelsestid.» Luk 19,42-44. rett (4)Fra toppen av Oljeberget så Jesus ut over Jerusalem. Alt var så idyllisk og fredfullt. Det var påske, og jøder fra mange land var samlet i byen for å feire den store nasjonalfesten. Terrasseformede høyder, praktfulle palasser og den massive bymuren raget over hager og vingårder og grønne skråninger der pilegrimenes telt lå side om side. Det var som om Sions datter stolt ville si: «Jeg sitter som dronning, og jeg skal aldri se sorg.» Byen var like vakker, og i egne øyne, like sikker på himmelens velvilje som da den kongelige trubadur århundrer i forveien sang: «Vakker i sin opphøyde majestet, en glede for hele jorden, er Sions berg på sidene mot nord, den store Kongens by.» Sal 48,3. De praktfulle tempelbygningene dominerte utsikten. Strålene fra solnedgangen lyste opp de snøhvite marmormurene og ga gjenskinn i gylne porter, tårn og spir. Dette var «skjønnhetens krone» - jødefolkets stolthet. Hvilken israelitt kunne se ut over denne byen uten å føle glede og beundring! rett (4)Men Jesus var opptatt av helt andre ting. «Da Han nærmet seg og fikk se byen, gråt Han over den.» Luk 19,41. Jesus var på vei inn i byen, omgitt av tusenvis av mennesker som i festglede viftet med palmegrener og utropte Ham til konge. Men mens de glade hosianna-ropene ga ekko fra fjellene, ble Jesus plutselig overveldet av en uforklarlig sorg. Guds Sønn som Israel hadde fått løfte om, Han som hadde seiret over døden og befridd dens fanger, gråt. Det var ikke vanlig sorg, men en overveldende angst som Han ikke kunne skjule. rett (4)Jesus gråt over JerusalemHan gråt ikke for sin egen skyld, enda Han godt visste hvor veien førte Ham. Foran Ham lå Getsemane der Han skulle kjempe dødskampen. Han kunne se Saueporten som man i århundrer hadde ført offerdyrene inn gjennom, og som også ville bli åpnet for Ham når Han lik et lam skulle bli «ledet bort for å slaktes.» Jes 53,7. Golgata, der Han skulle bli korsfestet, lå heller ikke langt borte. Et forferdelig mørke skulle snart dekke den stien Kristus måtte gå på når Han ofret seg selv for synd. Men det var ikke tanken på dette som kastet en skygge over Ham på denne gledesdagen. Det var ikke tanken på den overmenneskelige lidelsen Han skulle møte som formørket Hans sinn. Han gråt over de tusenvis av dødsdømte menneskene i Jerusalem. Han var kommet for å hjelpe og frelse dem, men de var blinde og stivnakkete. rett (5)Over 1000 års historie lå åpen for Jesu blikk. I denne tiden hadde Gud på en spesiell måte hjulpet og beskyttet sitt utvalgte folk. Der lå Moria-fjellet hvor løftets sønn var blitt bundet til alteret som et frivillig offer - et symbol på at Guds Sønn skulle ofres. Der hadde velsignelsens pakt, det herlige løftet om Messias, blitt stadfestet for de troendes far. 1 Mos 22,9.16-18. Der hadde flammene fra offerbålet på Ornans treskeplass steget opp mot himmelen og holdt tilbake dødsengelens sverd - et symbol på Frelserens offer og tjeneste som mellommann for skyldige mennesker. 1 Krøn 21. rett (5)Gud hadde æret Jerusalem høyere enn resten av verden. Han hadde «utvalgt Sion» som sin bolig. Sal 132,13. Der hadde profeter forkynt sine advarselsbudskaper i uminnelige tider. Der hadde prestene svingt røkelseskaret, og røkelsen hadde steget opp til Gud sammen med folkets bønner. Der hadde de hver dag ofret blod av lam som var slaktet - symbolet på Guds Lam. Der hadde Herren vist seg i herlighetsskyen over soningsstedet (nådestolen) i templet. Der sto den gåtefulle stigen som var bindeleddet mellom jorden og himmelen, stigen der englene gikk opp og ned og som åpnet veien inn til Det aller helligste for verden. 1 Mos 28,12; Joh 1,51. Hadde Israel som et folk vært tro mot Herren, ville Jerusalem ha bestått for alltid og vært Guds utvalgte by. Jer 17,21-25. Men dette privilegerte folkets historie vitnet om frafall og opprør. De hadde stått imot Guds nåde, misbrukt sine særlige rettigheter og sløst bort anledningene de hadde fått. rett (5)«Men de hånte Guds budbærere, foraktet Hans Ord og fnyste av Hans profeter, helt til Herrens vrede brøt fram mot Hans folk, og det ikke fantes noe botemiddel lenger.» 2 Krøn 36, 16. Likevel hadde Han vært «barmhjertig og nådig, sen til vrede og rik på miskunn og sannhet» for dem. 2 Mos 34,6. Til tross for at de gang på gang forkastet Ham, fortsatte Han å appellere til dem. Gud hadde vist dem mer ømhet og kjærlighet enn en omsorgsfull far. Han «sendte Sine Ord til dem ved Sine budbærere. Han reiste dem tidlig opp og sendte dem, for Han hadde medynk med Sitt folk og med Sin bolig.» 2 Krøn 36,15. Da advarsler, overtalelser og irettesettelser ikke hjalp, sendte Han det beste himmelen kunne tilby, ja, Han ga dem hele himmelen i denne ene gaven. rett (5)Gud sendte sin Sønn for å bønnfalle den forstokkede byen om å lytte. Kristus hadde selv ført Israel ut av Egypt, og Han hadde drevet hedninge-folkene ut foran dem. Sal 80,9. Han hadde plantet dem som et godt vintre «i en fruktbar bakke.» Hans omsorg hadde vært som et gjerde omkring dem, og Han hadde sendt tjenerne sine for å gi dem næring. «Hva mer kunne gjøres med vingården Min enn det Jeg alt har gjort?» utbryter Han. «Når Jeg forventet at den skulle gi druer, hvorfor ga den ikke annet enn råtten frukt?» Jes 5, 1-4. Han ønsket så inderlig å finne frukt. Derfor kom Han selv til vingården i håp om å redde den fra å bli ødelagt. Han gravde rundt vintreet, beskar det og stelte med det. Han arbeidet utrettelig på å redde vingår den som Han selv hadde plantet. rett (6)I tre år hadde lysets og herlighetens Herre gått inn og ut blant folket. «Han gikk omkring og gjorde godt og helbredet alle som var undertrykt av djevelen.» Han trøstet dem som var nedtrykt og satte fanger i frihet. Han ga de blinde syn, fikk de halte til å gå og døve til å høre. Han helbredet spedalske, vekket opp de døde og forkynte evangeliet for de fattige. Apg 10,38; Luk 4,18; Matt 11,5. Til alle lag av folket lød den vennlige innbydelsen: «Kom til Meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og Jeg vil gi dere hvile.» Matt 11,28. rett (6)Selv om de gjengjeldte godt med ondt og kjærlighet med hat, fortsatte Han trofast å vise dem barm hjertighet. Sal 109,5. Han avviste aldri noen som ba om hjelp. Som en hjemløs vandringsmann måtte Han holde ut fattigdom og forakt. Han levde for å hjelpe mennesker og lindre deres nød, og Han tryglet dem om å ta imot livets gave. Hver gang disse trassige menneskene avslo å ta imot Guds barmhjertighet, strømmet Hans medlidenhet og ubeskrivelige kjærlighet igjen mot dem enda mer enn før. Men Israel hadde vendt seg bort fra sin beste venn og eneste hjelper. De foraktet Hans kjærlighet, avviste Hans råd og latterliggjorde Hans advarsler. rett (6)Jesus forutser Jerusalems ødeleggelse (6)Et eneste menneske som går fortapt, er en ulykke så stor at den ikke kan oppveies av all verdens rikdom og goder. Men da Kristus så ut over Jerusalem, så Han den skjebnen som ville ramme en hel by og et helt folk - den byen og det folket som Gud en gang hadde valgt ut til å være Hans særskilte eiendom. rett (7)Profeter hadde grått over Israels frafall og over de fryktelige ødeleggelsene som rammet dem på grunn av synd. Jeremia ønsket at øynene hans var en tårekilde så han kunne gråte dag og natt over de drepte blant hans landsmenn og over Herrens folk i fangenskap. Jer 9,1; 13, 17. Hvilken sorg må Jesus ikke ha følt da Han med profetisk blikk ikke bare så fram gjennom år, men århundrer! Han så domsengelen med sverdet løftet mot den byen der Herren i så lang tid hadde hatt sin bolig.Fra toppen av Oljeberget, det samme stedet som senere ble besatt av Titus og hæren hans, så Han ut over dalen på tempelgården og søylegangene. Med tårer i øynene så Han i et fryktelig syn hvordan murene var omringet av fremmede krigshærer. Han hørte trampingen av soldater som fylket seg til krig. Han hørte stemmen til mødre og barn som ropte etter mat i den kringsatte byen. Han så at det praktfulle templet, palassene og tårnene ble et bytte for flammene og de rykende ruinene der de en gang hadde stått. rett (7)I sin framtidsvisjon så Jesus at paktsfolket var spredt omkring i alle land lik vrakrester på en øde kyst. Ødeleggelsen som snart skulle ramme innbyggerne i byen, var bare starten på vredesbegeret som skulle tømmes over dem til siste dråpe på dommens dag. Med medfølelse og inderlig kjærlighet utbrøt Han sørgmodig: «Jerusalem, Jerusalem, hun som dreper profetene og steiner dem som er sendt til henne! Hvor ofte ville Jeg ikke samle sammen dine barn, som en høne samler kyllingene sine under vingene, men dere ville ikke!» Hadde du bare vært klar over at Herren besøker deg og skjønt hva som er best for deg, du som er mer privilegert enn noen annen nasjon! Jeg har holdt rettferdighetens engel tilbake og bedt deg vende om, men forgjeves. Du har avvist ikke bare tjenere, sendebud og profeter, men du har forkastet Israels Hellige, din Forløser. Hvis du blir ødelagt, er det din egen skyld. «Men dere vil ikke komme til Meg så dere kan ha liv.» Matt 23,37; Joh 5,40. rett (7)Jerusalems skjebne et speilbilde av verden (7)Himmelens konge gråt! Den evige Guds Sønn var grepet av angst og tynget av sorg. Hele himmelen undret seg over det de så. Dette viser hvor forferdelig synden er, og hvor vanskelig det er selv for Den Allmektige å frelse de skyldige fra konsekvensen av å overtre Hans lov. Jesus så framover til den siste tid da ver den ville bli innviklet i et bedrag som ligner det som førte til Jerusalems ødeleggelse. rett (8)Jødefolkets store synd var at det forkastet Kristus. Kristenhetens store synd vil være at den forkaster Guds lov som er grunnlaget for Hans styresett i himmelen og på jorden. Guds bud vil bli foraktet og satt ut av spill. Millioner av mennesker som er fanget i synd og er Satans slaver, dømt til den annen død, nekter å lytte til Guds Ord den dagen Herren kommer til sitt folk. For en fryktelig blindhet! For et utrolig bedrag! rett (8)En dødsdømt by (8)1000 år tidligere hadde salmisten lovprist Gud for Hans godhet mot Israel da Han gjorde deres helligdom til sin bolig: «Og i Salem er Hans tabernakel, og Hans bolig er på Sion.»«Men Han utvalgte Juda stamme, Sions berg, som Han elsket. Og Han bygde sin helligdom lik høye steder, lik jorden som Han har grunnfestet for evig tid.» Sal 76,3; 78,68-69. Det første templet ble bygd under Israels storhetstid. Kong David hadde samlet enorme mengder av verdisaker til dette formålet, og byggeplanene ble utarbeidet under Guds ledelse. 1 Krøn 28,12.19. Salomo, den viseste av Israels konger, hadde fullført arbeidet. Dette templet var det mest praktfulle byggverk verden hadde sett. Likevel hadde Herren gjennom profeten Haggai sagt om det templet som senere ble bygd: «Herligheten til dette siste huset skal bli større enn det første.» «Jeg skal ryste alle folkeslagene, og de skal komme til alle folkeslagenes lengsel, og Jeg skal fylle dette huset med herlighet, sier hærskarenes Herre.» Hag 2,9.7. rett (8)Etter at Nebukadnesar hadde ødelagt templet (586 f.Kr.), ble det bygd opp igjen av et folk som hadde kommet tilbake til et øde og nesten folketomt land etter et livslangt fangenskap. Noen av dem var gamle mennesker som hadde sett Salomos vakre tempel. Da det nye gudshuset begynte å ta form, gråt de fordi det ikke kunne måle seg med det forrige. rett (9)På en treffende måte forteller profeten hva de følte: «Hvem blant dere som er igjen, er det som så dette huset i sin første herlighet? Hva synes dere om det nå? Er ikke dette som ingenting i deres øyne sammenlignet med det forrige?» Esra 3,12; Hag 2, 3. Nå fikk de løfte om at dette huset skulle bli enda herligere enn det forrige. rett (9)Dette nye templet var ikke på noen måte like flott som det gamle. Det ble heller ikke vigslet ved slike synlige tegn på Guds nærvær som det første templet. Ingen overnaturlig makt markerte innvielsen. Ingen strålende sky fylte den nyoppførte helligdom men. Ingen ild fra himmelen brente opp offeret på alteret. Den hellige Shekina var ikke lenger synlig mellom kjerubene i Det aller helligste. Lovkisten, soningsstedet og paktstavlene fantes ikke lenger der inne. Ingen stemme lød fra himmelen for å åpenbare Herrens vilje for prestene som ba. rett (9)I århundrer hadde jødene forgjeves prøvd å vise hvordan Gud hadde oppfylt løftet Han hadde gitt gjennom profeten Haggai. Men de var så forblindet av stolthet og vantro at de ikke forsto den virkelige betydningen av det profeten hadde sagt. rett (9)Det nye templet ble ikke hedret med herlighetsskyen fra Herren, men ved at Han som hadde hele gud dommens fylde i seg, var personlig til stede - Han som var Gud åpenbart i menneskelig skikkelse. Han som var hele menneskehetens håp, hadde virkelig kommet til sitt tempel da Jesus fra Nasaret underviste og helbredet i tempelgården. Det var fordi Kristus selv var til stede, og ikke av noen annen grunn, at dette templet var så mye herligere enn det første. Men Israel avviste gaven som himmelen tilbød. Da den ydmyke Læreren gikk ut gjennom den gylne porten den dagen, forlot herligheten templet for alltid. Frelserens utsagn hadde alt gått i oppfyllelse: «Se! Deres hus etterlates dere øde.» Matt 23,38. rett (9)Disiplene ble fylt av ærefrykt og undring da Jesus sa at templet skulle bli jevnet med jorden, og de ville gjerne vite hva Han mente. I mer enn 40 år var det blitt satset penger, arbeidskraft og arkitektonisk kunst for å forskjønne templet. Herodes den Store hadde ødslet både romersk og jødisk kapital på det. Verdensrikets keiser hadde enda selv bidratt med gaver. En del av byggverket besto av noen utrolig store, hvite marmorblokker som var blitt fraktet fra Rom. Disiplene hadde minnet Mesteren om dette og sagt: «Mester, se hvilke steiner og bygninger!» Mark 13,1. rett (9)Som svar på dette kom Jesus med denne alvorlige og overraskende uttalelsen: «Sannelig, Jeg sier dere: Her skal ikke bli stein tilbake på stein, alt skal rives ned.» Matt 24,2. Disiplene satte Jerusalems ødeleggelse i forbindelse med Kristi personlige komme i jordisk herlighet for å herske over verden, straffe de hardnakkede jødene og frigjøre nasjonen fra romeråket. Han hadde fortalt dem at Han ville komme igjen. Der fortenkte de på Hans gjenkomst da Han snakket om straffedommer over Jerusalem. Og da de nå var sammen med Ham på Oljeberget, spurte de: «Si oss, når skal dette skje? Og hva skal tegnet på Ditt komme være, og på verdens ende?» v.3. rett (10)I sin nåde skjulte Gud framtiden for disiplene. Hadde de den gangen fullt ut forstått at Jesus skulle lide og dø og at byen og templet skulle bli ødelagt, ville de blitt skrekkslagne. Kristus skildret de viktigste begivenhetene som skulle finne sted før tidens slutt. Den gangen forsto de ikke helt betydningen av det Han sa, men det skulle bli åpenbart for Guds folk etter hvert som det ble nødvendig. Profetien Hans hadde en dobbelt betydning, for den varslet både ødeleggelsen av Jerusalem og redslene på den ytterste dag. rett (10)Mens disiplene satt og lyttet, fortalte Jesus om straffen som skulle ramme det frafalne Israel, og særlig om gjengjeldelsen som skulle komme over dem fordi de forkastet og korsfestet Messias. Tegn som ikke var til å ta feil av, skulle skje før den redselsfulle avslutningen. Den fryktelige dagen ville komme brått og uventet. Slik advarte Jesus sine etterfølgere: «Når dere da ser ødeleggelsens styggedom, som profeten Daniel har talt om, stå på hellig sted - den som leser, han forstå det - da må de som er i Judea, flykte opp i fjellene.» Matt 24,15; Luk 21,20-21. rett (10)Når romernes avgudsfaner ble heist på det hellige området som strakte seg noen hundre meter utenfor bymurene, skulle Kristi etterfølgere flykte i sikkerhet. Når de så varselstegnet, måtte de ikke nøle, men reagere øyeblikkelig, både de som bodde i Judea og de som var inne i Jerusalem. Den som tilfeldigvis var oppe på taket, måtte ikke engang gå ned i huset og ta med seg de mest verdifulle eiendelene sine. De som var ute på åkeren eller i vingården, måtte ikke ta tid til å hente ytterklærne som de hadde lagt fra seg mens de arbeidet i solsteiken. De måtte ikke somle et øyeblikk, ellers ville de bli revet med i ødeleggelsen. rett (10)Frafallet når sitt klimaks (10)Gjennom profeten Mika hadde Herren sagt: «Hør nå dette, dere overhoder for Jakobs hus og dere herskere over Israels hus, dere som regner den rette dom for en styggedom og forvrenger alt som er rett, dere som bygger Sion med blodsutgytelse og Jerusalem med misgjerning. Hennes overhoder dømmer for bestikkelse, hennes prester tar betaling for å lære, og hennes profeter spår for penger. Likevel støtter de seg til Herren og sier: «Er ikke Herren midt iblant oss? Ingen ond ulykke kan komme over oss.» Mika 3,9-11. rett (11)Disse ordene ga et realistisk bilde av de demoraliserte og selvrettferdige innbyggerne i Jerusalem. De mente at de holdt Guds bud til punkt og prikke, men i virkeligheten brøt de dem alle sammen. De hatet Kristus fordi Hans renhet og hellighet avslørte deres egen ugudelighet, og de ga Ham skylden for alle de ulykkene som hadde rammet dem på grunn av deres synd. Enda de visste at Han var uten synd, hadde de påstått at Hans død var nødvendig av hensyn til nasjonens sikkerhet. «Hvis vi lar Ham fortsette på denne måten, vil alle komme til tro på Ham, og romerne vil komme og ta fra oss både stedet og folket», sa jødenes ledere. Joh 11,48. Hvis de ofret Kristus, ville de kanskje enda en gang kunne bli et sterkt og samlet folk. Slik resonnerte de, og de var enige med øverstepresten da han erklærte at det var bedre at én mann døde for folket enn at hele folket omkom. rett (11)På den måten hadde jødenes ledere bygd «Sion med blodsutgytelse og Jerusalem med misgjerning.» Mika 3, 10. De drepte Kristus fordi Han refset dem for deres synd. Likevel var de så selvrettferdige at de betraktet seg som Guds utvalgte folk, og de forventet at Herren ville redde dem fra fienden. «Derfor, på grunn av dere, skal Sion pløyes som en åker, Jerusalem skal bli til ruinhauger og tempelberget som høydene i skogen.» Mika 3,12. rett (11)Kristus selv hadde forkynt dommen over Jerusalem nesten 40 år tidligere før Han sendte straffen over byen og folket. Gud viste en nesten utrolig tålmodighet med dem som hadde forkastet Hans evangelium og drept Hans Sønn. Lignelsen om det ufruktbare treet viste Guds handlemåte med jødefolket. Befalingen lød: «Hogg det ned! Hvorfor skal det utarme jorden?» Luk 13,7. rett (11)Likevel sparte Herren det ennå en liten stund. Det var fortsatt mange av jødene som ikke kjente Kristus og Hans misjon, og barna hadde ikke hatt de samme mulighetene eller fått det lyset som foreldrene deres hadde avvist. Derfor ville Gud opplyse dem gjennom apostlenes og deres medarbeideres forkynnelse. De skulle få se hvordan profetiene var blitt oppfylt, ikke bare ved Kristi fødsel og Hans liv, men også ved Hans død og oppstandelse. Barna skulle ikke lastes for foreldrenes synder. Men når de hadde fått kjennskap til alt det lyset foreldrene hadde mottatt og så forkastet det de selv fikk i tillegg, ble også de medskyldige. rett (11)Guds overbærenhet med Jerusalem bidro bare til at jødene ble staere og mer ubøyelige. De hatet Jesu disipler og var grusomme mot dem, og dermed forkastet de det siste tilbudet om nåde. Nå trakk Gud sin beskyttelse tilbake og holdt ikke lenger Satan og englene hans i sjakk, og folket ble overlatt til den lederen de selv hadde valgt. Innbyggerne i Jerusalem hadde hånlig avvist Kristi nåde som ville ha satt dem i stand til å overvinne de onde tendensene, men nå fikk disse overtaket. rett (11)Satan tente de voldsomste og mest primitive lidenskapene i folket så de ikke lenger tenkte klart. De mistet besinnelsen og ble behersket av inn-skytelser og blindt raseri og en djevelsk grusomhet. I hjemmene og ute i samfunnet, både blant høy og lav, florerte mistenksomhet, misunnelse, hat, splid, opprør og drap. Det var ikke trygt noe sted. Venner og slektninger forrådte hverandre. Foreldre drepte barna sine, og barna foreldrene. Folkets ledere kunne ikke styre seg, for ukontrollerte lidenskaper gjorde dem til tyranner. rett (12)Jødene hadde godtatt falske anklager for å kunne fordømme Guds Sønn. Nå gjorde falske anklager livet usikkert for dem selv. I handling hadde de sagt: «Få Israels Hellige bort fra vårt ansikt!» Jes 30,11. Nå ble ønsket deres oppfylt. Frykten for Gud uroet dem ikke lenger. Satan ledet nasjonen, og de øverste borgerlige og kirkelige myndighetene var i hans vold. rett (12)Lederne for de partiene som ellers lå i innbyrdes strid, gikk noen ganger sammen om å plyndre og torturere sine ofre. Etterpå gikk de igjen løs på hverandres tilhengere og slo ned uten skånsel. Ikke engang respekten for templet fikk dem til å legge bånd på seg. De som var i templet for å tilbe, ble slått ned foran alteret, og likene ble liggende og forpeste helligdommen. I blindt overmot erklærte opphavsmennene til disse avskyelige ødeleggelsene at de ikke var det minste redd for at Jerusalem skulle bli ødelagt. Den var jo Guds egen by. Selv mens de romerske soldatene omringet templet, prøvde jødene ved bestikkelse å få falske profeter til å forkynne at folk bare skulle vente på at Gud skulle komme og redde dem.Helt til det siste trodde man at Gud ville gripe inn og slå fienden. Men Israel hadde forkastet Guds beskyttelse og var nå uten forsvar. Stakkars Jerusalem! Byen var i oppløsning på grunn av indre stridigheter, gatene var røde av blod fra innbyg gere som hadde drept hverandre, samtidig som fremmede hærer brøt ned murene og drepte soldatene som forsvarte byen. rett (12)Alt det Kristus hadde forutsagt om Jerusalems ødeleggelse, ble nøyaktig oppfylt. Jødene fikk erfare at Jesus snakket sant da Han sa: «Og med det målet dere måler opp med, skal det bli målt opp tilbake for dere.»Matt 7,2. rett (12)Det skjedde tegn og mirakler som varslet om ulykker og dom. Midt på natten skinte et unaturlig lys over templet og alteret. Ved solnedgang tok skyene form av stridsvogner og soldater som fylket seg til kamp. Prestene som hadde nattjeneste i templet, ble skremt av mystiske lyder. Jorden skalv, og fra alle kanter lød ropet: «La oss komme oss bort!» Østporten som var så tung at 20 mann med nød og neppe kunne lukke den, og som var boltet fast til svære jernstolper som gikk langt ned i stein fundamentet, ble åpnet av usynlige krefter midt på natten. – Milman, The History of the Jews, bok 13. rett (13)I sju år travet en mann fram og tilbake i gatene og forkynte at ulykken ville ramme byen. Dag og natt sang han den dystre klagesangen: «En røst fra øst! En røst fra vest! En røst fra de fire vindene! En røst mot Jerusalem og mot templet! En røst mot brudgommene og brudene! En røst mot hele folket!» –Samme. rett (13)Denne merkelige mannen ble fengslet og pisket, men han beklaget seg ikke. Når han ble hånet og plaget, svarte han bare: «Ve over Jerusalem! Ve over innbyggerne!» Varselsropene opphørte ikke før han selv ble drept under den beleiringen han hadde forutsagt. rett (13)På flukt fra døden (13)Etter at romerne under ledelse av Cestius hadde omringet byen, trakk de seg uventet tilbake da alt syntes å være klart til et stormangrep. Byens forsvarere som hadde oppgitt håpet om å kunne gjøre effektiv motstand, skulle nettopp til å overgi seg. Men uten noen som helst synlig grunn trakk den romerske hærføreren troppene tilbake. Slik ledet Gud begivenhetene til beste for sitt folk. De ventende kristne oppfattet tegnet, og alle som ville, hadde nå mulighet for å rette seg etter advarselen Jesus hadde gitt. rett (13)Alt utviklet seg slik at hverken jødene eller romerne kunne hindre de kristne i å flykte. Da Cestius trakk seg tilbake, rykket jødene ut fra Jerusalem og forfulgte hæren hans, og mens partene var opptatt med å sloss, kunne de kristne forlate byen. Det var ingen andre fiender ute i landet som kunne stanse dem. Under rett (13)beleiringen var jødene samlet i Jerusalem for å feire løvhyttefesten, og de kristne overalt i landet kunne derfor flykte uten at noen hindret dem. De klarte å komme seg i sikkerhet i Pella - en by i Perea på den andre siden av Jordan-elven. rett (13)De jødiske styrkene som forfulgte Cestius og hæren hans, gikk til angrep med en slik kampglød at fienden sto i fare for å bli fullstendig utryddet. Det var bare med nød og neppe at romerne klarte å trekke seg tilbake. Jødene kom seg unna nesten uten tap, og i triumf dro de tilbake til byen med sitt krigsbytte. Men denne tilsynelatende seieren ble bare til skade for dem selv. Den oppflammet dem til så bitter motstand mot romerne at det snart førte til ubeskrivelige tilstander i den dødsdømte byen. rett (13)Byen beleiret og jevnet med jorden (14)Tusenvis døde av sykdom og sult. Det var som om folk var fullstendig blottet for naturlige følelser. Menn plyndret sine egne koner, og konene stjal fra mennene sine. Barn rev maten ut av munnen på sine gamle foreldre. Spørsmålet fra profeten: «Kan vel en kvinne glemme sitt diende barn?» fant svar innenfor murene i denne dømte byen. «Barmhjertige kvinner kokte sine barn med egne hender. De ble mat for dem mens mitt folks datter ble knust.» Jes 49, 15; Klag 4,10. rett (14)Nå ble den 1400 år gamle spådommen oppfylt: «Den ømmeste og vakreste kvinne blant dere, som ikke ville driste seg til å sette sin fot på jorden, så vakker og øm som hun var, hun skal se med ondt øye på ektemannen hun har i sin favn, og på sin sønn og på sin datter .... barna hun føder. For hun skal spise dem i hemmelighet fordi hun er i nød for alt under beleiringen og den veldige trengselen som din fiende fører over deg ved alle dine porter.» 5 Mos 28, 56-57. rett ()De romerske offiserene prøvde å skremme jødene til å overgi seg. De som satte seg til motverge når de ble tatt til fange, ble pisket, pint og korsfestet foran bymurene. Hver dag måtte hundrevis bøte med livet. Disse fryktelige ugjerningene fortsatte til det var reist så mange kors i Josjafats dal og på Golgata at det var nesten umulig å bevege seg mellom dem. Nå ble jødene rammet av den fryktelige forbannelsen som de hadde uttalt over seg selv da de sto foran Pilatus: «Hans blod får komme over oss og våre barn!» Matt 27,25. rett (14)Titus ville gjerne ha gjort slutt på redslene og spart byen fra å bli fullstendig ødelagt. Da han så de døde som lå i hauger i dalskråningen, ble han skrekkslagen. På toppen av Oljeberget sto han som trollbundet og stirret ned på det praktfulle templet, og han ga ordre om at ikke en eneste stein i det måtte røres. Før han prøvde å erobre denne festningen, kom han med en inntrengende oppfordring til jødenes ledere om ikke å tvinge ham til å vanhellige det hellige stedet med blod. Dersom de ville gå med på å møte ham i kamp på et annet sted, skulle ingen romer krenke det hellige templet. rett (14)Josefus rettet selv en glødende appell til jødene og bønnfalt dem om å kapitulere for å redde seg selv og byen og helligdommen. Men han ble møtt med bitre forbannelser. Mens han gjorde et siste forsøk på å mane dem til besinnelse, skjøt de piler etter ham. Jødene hadde forkastet Guds Sønns bønnfallende stemme, og ethvert nytt forsøk på å overtale dem, gjorde dem bare mer oppsatt på å stå imot til siste slutt. Alt Titus gjorde for å redde templet, var forgjeves. En som var større enn ham, hadde sagt at det ikke skulle bli stein tilbake på stein. rett (15)De jødiske ledernes stahet og de fryktelige forbrytelsene som ble begått inne i den beleirede byen, vakte avsky og harme hos romerne. Til slutt bestemte Titus seg for å storme templet, men han håpet å kunne skåne det fra å bli ødelagt. Men ordren hans ble ikke fulgt. Etter at han hadde trukket seg tilbake til teltet sitt for kvelden, rykket jødene ut fra templet og angrep soldatene utenfor. I kampens hete kastet en av soldatene en brannfakkel inn gjennom en åpning i porten, og på et øyeblikk sto de sederkledde tilbyggene i lys lue. rett (15)Titus skyndte seg til åstedet, fulgt av offiserene og mange av soldatene. Han ga soldatene ordre om å slokke ilden, men ingen hørte etter. I vilt raseri kastet soldatene brannfakler inn i rommene i tempeltilbyggene og hogde skånselløst ned et stort antall av de mange som hadde gått i dekning der. Blodet rant nedover tempeltrappene. Tusenvis av jøder mistet livet. I kampens hete lød ropet: «Ikabod!» - herligheten er borte! rett (15)«Det var umulig for Titus å holde soldatene i sjakk. Sammen med sine nærmeste offiserer gikk han for å inspisere den hellige bygningen innvendig. Prakten de så der inne, fylte dem med undring. Ilden hadde ennå ikke nådd fram til selve helligdommen, og Titus gjorde et siste forsøk på å redde den. Han løp fram og oppfordret enda en gang soldatene til å slokke ilden. Høvedsmannen Liberalis løftet kommandostaven og forsøkte å tvinge dem til å lystre ordre. Men til og med respekten for keiseren måtte vike for det voldsomme fiendskapet mot jødene, og for villskapen og grådigheten etter krigsbytte. rett (15)Soldatene så alle ting omkring seg som glinsende gull i det uhyggelige flammeskjæret, og de trodde at man hadde samlet store skatter i helligdommen. Uten at noen la merke til det, stakk en soldat en tent fakkel inn mellom dørhengslene, og i løpet av få sekunder sto hele bygningen i brann. Røyken og flammene tvang offiserene til å trekke seg tilbake, og den praktfulle bygningen ble overlatt til sin skjebne. rett (15)For romerne var dette et fryktinngytende syn – så hvordan må det ikke ha vært for jødene? Hele fjelltoppen som hevet seg over byen, lyste som en vulkan. Med fryktelige brak styrtet den ene bygningen sammen etter den andre og forsvant i flammehavet. Takene av sedertre sto i lys lue. De gylne spirene skinte rødglødende mot himmelen, og fra porttårnene steg ild- og røyksøyler til værs. Åsene i nærheten ble opplyst, og der sto mørke klynger av mennesker og så på ødeleggelsen med skrekk og fortvilelse. rett (16)Murene og høydedragene i den øvre delen av byen var fylt med mennesker. Noen var bleke av fortvilelse, andre fulle av hevnlyst. Ropene fra de romerske soldatene som stormet fram og tilbake og skrikene fra opprørerne som omkom i flammene, blandet seg med brølet fra ilden og braket fra de fallende trebjelkene. Fra fjellene omkring hørtes ekkoet av skrikene fra folk på høydedragene omkring. Langs murene lød rop og jamring. Folk som holdt på å dø av sult, samlet de siste kreftene til et redselsfullt og fortvilet rop. rett (16)Massakrene inne i byen var enda grusommere enn det som skjedde utenfor. Menn og kvinner, unge og gamle, opprørere og prester, de som sloss og de som tryglet om barmhjertighet, ble vilkårlig meiet ned. Tallet på drepte var høyere enn tallet på dem som utførte drapene. De romerske soldatene måtte klatre over hauger av lik for å fullføre ødeleggelsen.» – Milman, The History of the Jews, bok 16. rett (16)Etter at templet var ødelagt, falt hele byen snart i romernes hender. Jødenes ledere oppga de uinntagelige festningene, og Titus fant dem øde og forlatt. I undring stirret han på dem og erklærte at Gud måtte ha gitt dem i hans hånd, for ingen krigsmaskin, hvor effektiv den enn måtte være, kunne ha utrettet noe mot det enorme forsvarsanlegget. Både byen og templet ble jevnet med jorden, og stedet der templet hadde stått, ble pløyd «som en åker.» Jer 26,18. rett (16)Under beleiringen og massakrene som fulgte, mistet over en million mennesker livet. De som overlevde, ble solgt som slaver eller slept til Rom for å kaste glans over erobrerens triumftog. Andre ble kastet for ville dyr i amfiteatrene eller spredt som hjemløse rundt omkring i verden. rett (16)Jødene hadde smidd sine egne lenker. De hadde selv fylt hevnens beger. Den totale ødeleggelsen som rammet nasjonen, og de ulykkene som fulgte dem da de ble spredt, var bare frukten av det de selv hadde sådd. Profeten hadde uttalt: «Israel, ødeleggelsen kommer over deg. Din hjelp er i Meg.» «For du har falt på grunn av din misgjerning.» Hos 13, 9; 14,2. rett (17)Lidelsene de gjennomlevde, blir ofte framstilt som en straff Gud hadde bestemt. På den måten prøver den store bedrageren å dekke over sine egne handlinger. Det var jødenes avvisning av Guds nåde og kjærlighet som var årsaken til at Han ikke lenger kunne beskytte dem, og nå fikk Satan lov til å bestemme over dem som han hadde lyst til. De grusomhetene som fant sted da Jerusalem ble ødelagt, viser hvordan Satan lar sin hevntørst gå ut over dem som lar seg kontrollere av ham. rett (17)Jerusalems skjebne og verdens framtid (17)Gud står ikke klar som en bøddel for å fullbyrde straffen for lovbrudd. Men de som forkaster Hans nåde, blir overlatt til seg selv, og de må høste det de har sådd. Nytt lys man forkaster, advarsler man ikke vil lytte til, laster man holder fast i og brudd på Guds lov – dette er såkorn som bringer en uunngåelig høst. Når synderen forsetter å stå imot Guds ånd, vil Han til sist forlate ham. Da er det ikke lenger noen som kan holde de onde lidenskapene i sjakk, og ingen kan beskytte en mot Satans ondskap og hat. rett (17)Ødeleggelsen av Jerusalem (70 e.Kr) er en alvorlig advarsel til alle som er likegyldige overfor Guds nåde og står imot Hans kall. Aldri har man sett et klarere uttrykk for Guds avsky for synden og den uunngåelige straffen som vil ramme den skyldigeFrelserens forutsigelse om dommen over Jerusalem vil bli oppfylt enda en gang. Ødeleggelsen av Jerusalem er bare en svak antydning om det som da vil skje. Byens skjebne er et bilde på den straffen som skal ramme en verden som har forkastet Guds nåde og tråkket på Hans lov. Det er deprimerende og skremmende å tenke på hvor store menneskers lidelser har vært på grunn av synden ned gjennom historien. Når mennesker har forkastet Guds autoritet, har det hatt fryktelige følger, men fram tiden ser enda mørkere ut. Fortidens historie med de mange opprør, kriger og revolusjoner - «krigeres kamp med forvirrende lyd og klærne rullet i blod» (Jes 9,5, eng. KJV) – kan ikke sammenlignes med redslene på den dagen da Guds ånd blir trukket tilbake fra de gudløse og ikke lenger holder deres lidenskaper og djevelens vrede i sjakk! Da vil verden som aldri før oppleve resultatene av Satans styre. rett (17)Men på den dagen vil Guds folk bli utfridd, akkurat som ved Jerusalems ødeleggelse, hver og en som er skrevet opp blant de levende. Jes 4, 3. Kristus har sagt at Han vil komme igjen for å hente sine trofaste. «Da skal Menneskesønnens tegn vise seg på himmelen, og da skal alle folkestammer på jorden jamre. Og de skal se Menneskesønnen komme på himmelens skyer med kraft og stor herlighet. Og Han skal sende Sine engler ut med en mektig basunrøst, og de skal samle sammen Hans utvalgte fra de fire vindretninger fra den ene ende av himmelen til den andre.» Matt 24,30-31. rett (18)Når Herren kommer i sin herlighet, skal Han «med Sin munns ånde» utrydde dem som ikke er lydige mot Hans evangelium. 2 Tess 2,8. Som tilfellet var med det gamle Israel, vil de gudløse ødelegge seg selv. De omkommer på grunn av sin egen synd. Fordi de har levd i synd, er de kommet fullstendig ut av harmoni med Gud, og deres natur er blitt så fordervet av det onde at Hans herlighet er lik en ild som fortærer dem. rett (18)Mennesker bør passe på så de ikke er likegyldige overfor undervisningen i Kristi Ord. På samme måte som Han advarte disiplene om at Jerusalem snart skulle ødelegges og ga dem et tegn så de kunne flykte i tide, har Han advart oss om den endelige ødeleggelsen. Og Han har gitt oss tegn så vi kan vite når tiden nærmer seg, slik at alle som vil, kan flykte fra den vredesdommen som kommer. rett (18)Jesus sier: «Det skal være tegn i solen, i månen og i stjernene. På jorden skal folkeslagene gripes av angst og rådvillhet.» Luk 21,25; Matt 24,29; Mark 13,24-26; Åp 6,12-17. De som forstår varslene om Hans gjenkomst, skal «vite at Han er nær ved dørene!» Matt 24,33. «Våk derfor», lyder oppfordringen. Mark 13,35. De som retter seg etter advarselen, vil ikke bli etterlatt i mørke så den dagen kommer uventet over dem. Men for dem som ikke våker, kommer Herrens dag «som en tyv om natten.» 1 Tess 5,2-5. rett (18)Verden er ikke mer forberedt på å ta imot budskapet for vår tid enn jødene var på å ta imot Frelserens var sel om Jerusalem. Uansett når Guds dag inntreffer, vil den komme overraskende på de gudløse. Mens livet går sin vante gang – folk er opptatt med fornøyelser, sitt daglige arbeid og av å tjene penger, mens religiøse ledere lovpriser framgangen og opplysningen i verden og folk blir lullet inn i en falsk trygghetsfølelse – da kommer undergangen plutselig over de likegyldige og gudløse liksom tyven lister seg inn i det ubevoktede huset midt på natten, «og de kan ikke slippe unna.» v. 3. rett |