| Den Store Striden kapitel 10. Fra side 129. Fra side 185 i den engelske utgave. |
(129)Det vakte forferdelse i hele Tyskland at Luther forsvant på en slik mystisk måte, og man spurte etter ham overalt. De villeste ryktene gikk, og mange trodde at han var blitt myrdet. rett (129)Folk sørget over ham, ikke bare vennene hans, men tusener som ennå ikke hadde tatt åpenlyst standpunkt for reformasjonen. Mange sverget dyrt og hellig at de ville ta hevn. rett (129)Luther savnet av mange (129)De som i raseri hadde prøvd å knekke den modige reformatoren, ble redde da han var blitt en hjelpeløs fange. «Vår eneste redning er å tenne fakler og lete etter Luther over hele verden for å gi ham tilbake til nasjonen som roper på ham.» – D´Aubigné, b.9, kap.1. rett (129)Keiserens kunngjøring lot til å være uten virkning. Pavens utsendinger ble ergerlige da de så at folk var langt mindre opptatt av dem enn av Luthers skjebne. Nyheten om at han var i sikkerhet, selv om han var fange, beroliget folk, og nå beundret de ham enda mer. Bøkene hans vakte større interesse enn noen gang før, og stadig flere sluttet opp om denne heltemodige mannen som hadde forsvart Guds Ord mot en så veldig overmakt. rett (129)Reformasjonen ble stadig sterkere. Det som Luther hadde sådd, spirte fram overalt. Hans fravær utrettet mer enn hans nærvær hadde kunnet gjøre. Hans medarbeidere følte at de hadde fått et nytt ansvar nå da den store lederen var borte. Med fornyet tro og glød gikk de inn for at den gjerningen som hadde kommet så godt i gang, ikke skulle stanse. rett (130)Fanatikere skader reformasjonens sak (130)Noen få personer som var sterkt påvirket av spenningene innenfor kristenheten, innbilte seg at de hadde fått særskilte åpenbaringer fra himmelen og hevdet at de hadde fått guddommelig pålegg om å fullføre den reformasjonen som de påsto at Luther bare så vidt hadde begynt. I virkeligheten holdt de på å ødelegge det som han hadde bygd opp. De forkastet selve det prinsippet som var bærebjelken i reformasjonen – at Guds Ord er den fullkomne norm for tro og liv – og erstattet denne ufeilbare veilederen med noe så omskiftelig og usikkert som deres egne følelser og innskytelser. Ved å tilsidesette det eneste midlet til å avsløre villfarelser og løgn, åpnet de veien for Satan slik at han kunne kontrollere menneskesinnet slik han selv fant for godt. rett (130)En av disse profetene påsto at han var blitt undervist av engelen Gabriel. En student som sluttet seg til ham, avbrøt studiene og erklærte at Gud selv hadde utrustet ham med visdom til å tolke Hans Ord. Andre som av naturen var disponert for fanatisme, slo seg sammen med dem, og disse svermerne skapte betydelig røre. Luthers forkynnelse hadde overalt fått folk til å innse nødvendigheten av en reform, og nå ble en del virkelig oppriktige mennesker villedet av disse nye profetene. rett (130)Lederne for denne bevegelsen dro til Wittenberg og presset seg inn på Melanchton og hans medarbeidere med sine påstander. «Gud har sendt oss for å undervise folk», sa de. «Vi har hatt fortrolige samtaler med Herren, og vi vet hva som vil skje. Kort sagt, vi er apostler og profeter, og vi henvender oss til dr. Luther.» – Samme, kap.7. rett (130)Reformatorene ble forbauset og forvirret. Dette var noe nytt, og de visste ikke riktig hvordan de skulle takle det. Så sa Melanchton: «Uten tvil er disse menneskene i besittelse av usedvanlige ånder. Men hva slags ånder er det? For det ene må vi være varsomme så vi ikke utslokker Guds ånd, og for det andre at vi ikke blir villedet av Satans ånd.» – Samme. rett (130)Resultatene av denne nye læren begynte snart å vise seg. Folk ble ledet til å forsømme Bibelen eller til helt å forkaste den. Det oppsto forvirring ved læreanstaltene. Studenter avviste alle former for restriksjoner, avbrøt studiene og forlot universitetene. De som mente om seg selv at de var kompetente til å gjenopplive og lede reformasjonen, holdt på å ødelegge alt sammen. Pavens folk gjenvant selvtilliten og utbrøt begeistret: «Et siste krafttak, og seieren er vår.» –Samme. rett (130)Luther urolig over utviklingen (131)I det reformarbeidet som Guds ånd drev Luther til å utføre, var han blitt ført lenger enn han selv hadde tenkt. Han hadde ikke ment å ta slike standpunkter som han gjorde, eller å foreta så radikale forandringer. Han hadde bare vært et redskap i Allmaktens hånd. Likevel tenkte han ofte med gru på resultatet av sitt verk. En gang uttalte han: «Hvis jeg visste at min lære skadet noen, om bare et eneste menneske, uansett hvor beskjeden og ubetydelig – noe den ikke kan fordi den er selve evangeliet– ville jeg heller dø ti ganger enn la være å tilbakekalle.» – Samme. rett (131)Og nå var Wittenberg, selve reformasjonens høyborg, raskt på vei inn i fanatisme og lovløshet. Denne forferdelige tilstanden skyldtes ikke Luthers lære, men rundt om i Tyskland la fiendene hans skylden på ham. I tunge stunder kunne han spørre seg selv: «Skal dette bli slutten på reformasjonen?» – Samme. Men når han hadde kjempet med Gud i bønn, fikk han ro i sinnet igjen. «Dette er ikke min sak, men din», sa han. «Du vil ikke at den skal ødelegges av overtro og fanatisme.» Tanken på å skulle holde seg utenfor striden i en slik krisesituasjon var ikke til å holde ut. Derfor bestemte han seg for å dra tilbake til Wittenberg. rett (131)Uten å nøle bega han seg ut på den farefulle reisen. Han var offentlig bannlyst. Hvem som helst kunne fritt ta livet av ham, og det var forbudt for vennene hans å hjelpe ham eller gi ham husly. Myndighetene tok de strengeste forholdsregler mot tilhengerne hans. Men han så at evangeliets sak var i fare, og i Herrens navn gikk han modig ut i kampen for sannheten. rett (131)Luther skrev til kurfyrsten og orienterte om hvorfor han ville forlate Wartburg, og så føyde han til: «Deres Høyhet skal vite at jeg drar til Wittenberg under en langt høyere beskyttelse enn konger og kurfyrster kan gi. Jeg har ikke til hensikt å be Dem om hjelp. Jeg vil mye heller beskytte Dem enn at De skal beskytte meg. Dersom jeg visste at De ville eller kunne beskytte meg, reiste jeg slett ikke til Wittenberg. Ikke noe sverd kan fremme denne saken. Gud alene må gjøre det, uten hjelp eller medvirkning fra mennesker. Den som har den sterkeste troen, er den beste beskytteren.» – Samme, kap. 8. rett (131)I et annet brev som han skrev underveis til Wittenberg, føyde han til: «Jeg er villig til å utsette meg for Deres mishag og hele verdens vrede. Er ikke wittenbergerne mine får? Har ikke Gud betrodd dem til meg? Og burde jeg ikke ofre livet for deres skyld, om så skulle være? Dessuten er jeg redd for at det vil bryte ut et fryktelig opprør i Tyskland som en Guds straff over nasjonen.» – Samme, kap.7. rett (132)På en ydmyk og forsiktig måte, men samtidig fast og bestemt, tok han fatt på oppgaven. «Med Ordet må vi bryte ned og ødelegge det som er kommet i stand med vold», sa han. «Jeg vil ikke bruke makt mot de overtroiske og vantro. Ingen må tvinges. Frihet er selve kjernen i troen.» – Samme, kap.8 rett (132)Luther til angrep mot fanatikerne (132)«Messeofferet er av det onde. Gud er imot det. Det bør avskaffes, og jeg skulle ønske at det ble erstattet med den evangeliske nattverden over hele verden. Likevel må vi ikke tvinge noen bort fra det, men overlate saken til Gud. Hans Ord må virke, ikke vi. Hvorfor? Fordi jeg ikke holder menneskers hjerter i min hånd slik som pottemakeren holder leiren. Vi har rett til å tale, men ikke til å gripe inn. La oss derfor forkynne Ordet, og så overlate resten til Gud. Hva ville jeg oppnå ved tvang? Sure miner, et ytre formvesen, etteraping, menneskelige ordninger og hykleri, men ingen ville være oppriktige, troende og barmhjertige. Hvor dette ikke finnes, mangler alt, og jeg gir ikke en pærestilk for et slikt resultat. Gud utretter mer ved sitt Ord alene enn du og jeg og hele verden kan gjøre til sammen. Gud tar hjertet i besittelse, og da er alt vunnet. rett (132)Jeg vil forkynne, samtale og skrive, men jeg vil ikke bruke tvang, for troen er en frivillig sak. Se hva jeg har gjort! Jeg talte mot paven, mot avlat og mot pavens menn, men tydde ikke til vold eller opptøyer. Alt jeg gjorde, var å framholde Guds Ord, forkynne og skrive. Og mens jeg sov, ble pavedømmet overvunnet av det jeg hadde forkynt, så hverken fyrster eller keisere har kunnet gjøre det særlig skade. Jeg gjorde ingenting, Ordet gjorde alt. Hadde jeg tydd til makt, ville hele Tyskland kanskje vært oversvømt av blod. Men hva ville resultatet ha blitt? Ødeleggelse for både kropp og sjel. Derfor holdt jeg meg i ro og lot Ordet fare alene gjennom verden.» – Samme. Dag etter dag i en hel uke fortsatte Luther å tale til den oppmerksomme folkemengden. Guds Ord knekket fanatismens fortryllelse. Kraften i evangeliet førte dem som var blitt villedet, tilbake til sannheten. rett (133)Luther hadde ikke noe ønske om å møte svermerne som hadde vært årsak til så mye vondt. Han visste at selv om de påsto at de hadde fått et særskilt lys fra Gud, var de ubalanserte og uten sunn dømmekraft, og de kunne ikke tåle den minste motbør, irettesettelse eller vennlige råd. De påberopte seg den høyeste myndighet og krevde at alle uten videre skulle være enige med dem. Men da de forlangte å få møte Luther, gikk han med på det, og han avslørte dem så grundig at de øyeblikkelig forlot Wittenberg. rett (133)Fanatismen blusser opp igjen (133)Thomas Münzer, den mest aktive av fanatikerne, hadde betydelige evner og kunne ha utrettet mye godt hvis han hadde brukt dem riktig. Men han kjente ikke kristendommens grunnsetninger. «Han var opptatt av å reformere verden, men som alle andre svermere glemte han at han måtte begynne med seg selv.» – Samme, b.9, kap.8. Han var ambisiøs og ønsket å oppnå status og innflytelse, og han ville ikke ha noen over seg, ikke engang Luther. Han påsto at når reformatorene satte Skriftens autoritet i stedet for pavens, etablerte de bare et annet slags pavedømme. Han hevdet at han selv hadde fått guddommelig pålegg om å sette i gang den virkelige reformasjonen. «Den som har en slik innstilling», sa Münzer, «har den rette troen, selv om han aldri får se Skriften i hele sitt liv.» – Samme. rett (134)Disse fanatikerne lot seg lede av tilfeldige inntrykk og oppfattet enhver tanke og innskytelse som Guds stemme. Derfor ble de svært ekstreme i sine holdninger. Noen brente til og med Biblene sine mens de ropte: «Bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende!» Münzer appellerte til folks sensasjonslyst og tilfredsstilte samtidig deres stolthet ved å sette menneskelige tanker og meninger over Guds Ord. Han fikk tilhengere i tusenvis. Snart forkastet han all orden i den offentlige gudstjenesten og hevdet at lydighet mot fyrstene var et forsøk på å tjene både Gud og Belial. rett (134)Folk som hadde begynt å frigjøre seg fra pavedømmets åk, begynte nå å viste uvilje også mot statsmakten. Münzers revolusjonære ideer som han påsto var fra Gud, fikk dem til å frigjøre seg fra alle som ville kontrollere dem, og de lot fordommene og lidenskapene sine få fritt løp. Det førte til de frykteligste utslag av oppvigleri og strid, og Tysklands jord ble gjennomtrukket av blod. rett (134)Den sjelekvalen som Luther tidligere hadde opplevd i Erfurt, tynget ham nå med dobbel styrke idet han så resultatet av svermeriet som reformasjonen fikk skylden for. De katolske fyrstene kunngjorde at opprøret var et resultat av Luthers lære, og mange erklærte seg enig. Selv om denne anklagen var grunnløs, var det ikke til å unngå at Luther tok seg nær av det. At sannhetens sak skulle bli vanæret og likestilt med den mest primitive form for fanatisme, var nesten mer enn han kunne klare. rett (134)Samtidig hatet opprørslederne Luther, ikke bare fordi han gikk imot læresetningene deres og nektet å godta deres krav på guddommelig inspirasjon, men også fordi han hadde stemplet dem som opprørere mot staten. For å hevne seg, fordømte de ham som en ussel hykler. Det så ut til at Luther hadde fått både fyrstene og folket som fiender. rett (134)Pavens tilhengere frydet seg og forventet at reformasjonen snart ville bryte sammen, og de ga til og med Luther skylden for de villfarelsene som han hadde gjort så mye for å rette på. Fanatikerne påsto at de var blitt behandlet på en urettferdig måte, og det lyktes dem å vinne sympati hos mange. Som det ofte skjer med dem som velger feil side, ble de betraktet som martyrer. Man hadde medlidenhet med dem som satte alt inn på å motarbeide reformasjonen, og de ble opphøyet og betraktet som ofre for grusomhet og undertrykkelse. Det var Satan som sto bak dette, tilskyndet av den samme opprørsånden som han første gang la for dagen i himmelen. rett (135)Satan prøver hele tiden å bedra mennesker og få dem til å kalle synd for rettferdighet og rettferdighet for synd. Og han har virkelig lykkes. Hvor ofte blir ikke Guds tjenere kritisert og hånet fordi de modig står fram og forsvarer sannheten! Personer som i virkeligheten er Satans redskaper, blir rost og smigret og til og med ansett som martyrer, mens de som burde bli respektert og støttet for sin troskap mot Gud, må stå alene, utsatt for mistanke og mistillit. rett (135)Falsk hellighet og overfladisk fromhet bedrar også i dag. I forskjellige former ser vi den samme holdningen i vår tid som på Luthers tid. Den leder tankene bort fra Skriften og får folk til å følge sine egne følelser og innskytelser i stedet for å lyde Guds lov. Dette er et av Satans mest virkningsfulle påfunn for å bringe renhet og sannhet i vanry. rett (135)Uten frykt forsvarte Luther evangeliet mot angrep fra alle kanter, og Guds Ord viste seg å være et effektivt våpen i enhver situasjon. Han brukte det i kampen mot pavens urettmessige myndighet og mot skolastikernes rasjonalistiske filosofi, mens han sto fast som fjell mot fanatismen som prøvde å alliere seg med reformasjonen. rett (135)På hver sin måte satte disse motstridende retningene Guds Ord til side og opphøyet menneskelig kløkt som kilden til åndelig sannhet og kunnskap. Rasjonalismen tilber fornuften og gjør den til målestokk for kristentroen, og paven gjør krav på en inspirasjon som uforandret og i ubrutt linje stammer fra apostlene. Dette gir rik anledning til all slags ødselhet og korrupsjon under dekke av en hellig, apostolisk fullmakt. Den inspirasjonen som Münzer og hans tilhengere påberopte seg, var bare et fantasiprodukt, og dens innflytelse brøt ned all autoritet, både menneskelig og guddommelig. Sann kristendom betrakter Guds Ord som kilden til guddommelig sannhet og som prøvestein for all inspirasjon. rett (135)Luthers bibeloversettelse fremmer reformasjonen (136)Prestene ble urolige over at vanlige mennesker nå kunne drøfte Guds Ord med dem, og at deres egen uvitenhet på denne måten kunne bli avslørt. Deres egne argumenter var maktesløse våpen mot Åndens sverd. Romerkirken satte all sin myndighet inn på å hindre at folk fikk Bibelen, men påbud, bannlysing og tortur var alt sammen forgjeves. Jo mer Bibelen ble fordømt og forbudt, desto ivrigere ble folk etter å vite hva den inneholdt. rett (136)Alle som kunne lese, studerte Guds Ord på egen hånd. De bar den med seg overalt, leste den om og om igjen og var ikke tilfreds før de kunne store deler av den utenat. Da Luther så hvor godt Det nye testamente ble mottatt, begynte han straks å oversette Det gamle og utga deler av det så fort som de ble gjort ferdig. rett (136)Luthers skrifter var velkomne både i by og bygd. «Det som Luther og hans medarbeidere skrev, var det andre som spredte ut. Munker som var blitt overbevist om at klosterlivets vedtekter var urettferdige, ville gjerne bytte et liv i lediggang med et liv i aktiv virksomhet, men de var ofte for uvitende til å forkynne Guds Ord. I stedet reiste de omkring i distriktene og besøkte landsbyer og hytter og solgte bøker som Luther og hans tilhengere hadde skrevet. Snart vrimlet det av slike uredde bokselgere over hele Tyskland.» – Samme, b.9, kap.11. rett (136)Disse bøkene ble studert med stor interesse av rik og fattig, leg og lærd. Om kvelden leste lærerne i landsbyskolene for små grupper som var samlet rundt ildstedet i hjemmene. Stadig ble en og annen overbevist om sannheten og tok imot Ordet med glede. Så var det deres tur til å fortelle de gode nyhetene til andre. Slik ble disse Skriftens ord oppfylt: «Når Dine Ord blir åpnet, gir de lys. De gir de enfoldige forstand.» Sal 119,130. rett (136)Studiet av Den hellige skrift førte til stor forandring i folks holdninger. Pavedømmet hadde lagt et jernåk på sine undersåtter som nedverdiget dem og holdt dem i uvitenhet. Overtroiske som de var, hadde de samvittighetsfullt overholdt en hel del ytre former, men hjertet og forstanden var ikke med. Luthers forkynnelse hadde åpenbart Guds Ord så klart, og nå fikk folk adgang til selve Bibelen. Dette vekket de slumrende kreftene deres, renset og fornyet det åndelige livet og ga forstanden ny kraft og styrke. rett (136)Folk fra alle samfunnslag gikk omkring med Bibelen i hånden og forsvarte den reformatoriske troslæren. Pavens representanter som hadde overlatt studiet av Skriften til presterne og munkene, oppfordret dem nå til å stå fram og tilbakevise den nye læren. Men prestene og munkene var like uvitende om Skriften og om Guds kraft, og derfor hadde de ikke noe å stille opp mot dem som de hadde stemplet som uvitende vranglærere. En katolsk forfatter skrev: «Dessverre hadde Luther overtalt sine tilhengere til ikke å stole på noen annen visdomskilde enn Den hellige skrift.» – D´Aubigné, b.9, kap. 11. rett (137)Store forsamlinger lyttet til Guds Ord fra personer med liten utdannelse som til og med innlot seg i diskusjon med lærde og veltalende teologer. Den skammelige uvitenheten blant disse framtredende mennene ble avslørt når argumentene deres ble imøtegått med Guds enkle Ord. Vanlige arbeidsfolk, soldater, kvinner, ja selv barn visste mer om Bibelen enn prestene og doktorene på universitetene. rett (137)Kontrasten mellom evangeliets tilhengere og dem som forsvarte pavekirkens overtro, var like tydelig blant de lærde som blant vanlige folk. «Opp imot presteskapets ærverdige representanter som hadde forsømt studiet av språk og litteratur, sto talentfulle unge mennesker som gikk inn for forskning, som studerte Skriften og var vel bevandret i antikkens mesterverker. Disse evnerike, høysinnede og modige unge menneskene skaffet seg snart en slik kunnskap at det i lang tid ikke var noen som kunne måle seg med dem. Når disse unge forkjempere for reformasjonen ble konfrontert med de pavelige teologene for åpen scene, utfordret de dem så klart og overbevisende at de sto der, brydd og forvirret, og ble utsatt for den forakten folk mente de fortjente, fra alle kanter.» – Samme. rett (137)Da de katolske geistlige så at menighetene deres skrumpet inn, brakte de saken inn for myndighetene og prøvde på alle mulige måter å få folk tilbake til kirkene. Men i den nye læren hadde folk funnet noe som tilfredsstilte deres åndlige behov, og de snudde ryggen til dem som så lenge hadde matet dem med magre skolmer av overtro og menneskelige tradisjoner. rett (137)Da forfølgelsen brøt løs over dem som forkynte sannheten, fulgte de Kristi ord: «Når de forfølger dere i den ene byen, så flykt til en annen!» Matt 10,23. Lyset trengte inn overalt. Her og der fant flyktningene en gjestfri, åpen dør, og her forkynte de Kristus, noen ganger i kirken, og hvis det ble nektet dem, i private hus eller ute i naturen. Hvert sted der de oppnådde å få til en samling, var et hellig tempel. rett (137)Evangeliet ble forkynt med styrke og overbevisning og spredte seg med uimotståelig kraft. Forgjeves ble både geistlige og borgerlige myndigheter oppfordret til å undertrykke kjetteriet. Forgjeves tydde de til fengsel, tortur, bål og sverd. Troende i tusentall ofret livet for sin tro, og likevel gikk arbeidet framover. Forfølgelsen bidro bare til å spre evangeliet, og fanatismen som Satan forsøkte å blande inn, resulterte bare i å gjøre motsetningen mellom Satans virksomhet og Guds verk enda tydeligere. rett |