| Den Store Striden kapitel 11. Fra side 138. Fra side 197 i den engelske utgave. |
(138)Noe av det fineste som noen gang er sagt om reformasjonen, er den protesten de kristne fyrstene i Tyskland fremmet for riksdagen i Speyer i 1529. Det motet og den troen og fastheten som disse Guds menn viste, resulterte i tanke- og trosfrihet for kommende slekter. Det var denne protesten som ga den reformerte kirke navnet protestanter, og de prinsippene som fyrstene bygget på, er «selve kjernen i protestantismen.» – D´Aubigné, b.13, kap.6. rett (138)Tysklands fiender sikrer reformasjonens utbredelse (138)Gang på gang sto de som våget å sette seg opp mot Roma ansikt til ansikt med utslettelse. Men i det avgjørende øyeblikket marsjerte den tyrkiske hæren opp langs grensen mot øst, eller kongen av Frankrike, eller til og med paven selv erklærte keiseren krig fordi de var misunnelige over at hans makt stadig økte. Mens nasjonene var opptatt av uro og stridigheter, fikk reformasjonen mulighet til å vinne styrke og terreng. rett (138)Til sist hadde de pavelige herskerne fått lagt til side sine feider, så nå kunne de gjøre felles sak mot reformatorene. Riksdagen i Speyer i 1526 hadde gitt hver stat full religiøs frihet inntil det kunne holdes en alminnelig rådforsamling. Men så snart faren var over, sammenkalte keiseren til en ny riksdag som skulle møte i Speyer i 1529 for å treffe tiltak som kunne gjøre ende på reformasjonen. Man ville prøve å lokke fyrstene til å stå sammen mot reformasjonen, om mulig med fredelige midler. Hvis dette slo feil, var keiseren innstilt på å bruke makt. rett (138)Pavens tilhengere jublet. De kom til Speyer i store flokker, og de la ikke skjul på sitt fiendskap til reformatorene og alle som støttet dem. Som Melanchton uttrykte det: «Vi er verdens utskudd, og den avskyr oss, men Kristus vil se til sitt arme folk og beskytte det.» – Samme, kap.5. rett (139)Riksdagen drøfter religionsfrihet (139)Keiseren sendte beskjed til riksdagen om at vedtaket om trosfrihet skulle oppheves fordi det hadde skapt så mye uro. Denne egenrådige beslutningen vakte harme og forferdelse hos de evangeliske kristne. Som en av dem sa: «Kristus har igjen falt i hendene på Kaifas og Pilatus.» rett (139)Pavens tilhengere ble mer voldelige. En fanatisk pavetilhenger uttalte: «Tyrkerne er bedre enn luthertilhengerne, for tyrkerne overholder festdager, men luthertilhengerne overtrer dem. Om vi skal velge mellom Den hellige skrift og kirkens gamle villfarelser, bør vi forkaste Skriften.» Og Melanchton hadde dette å si: «Hver dag, for øynene på alle, kaster Faber nye steiner på oss som forsvarer evangeliet.» – Samme. rett (139)Religiøs toleranse var blitt lovfestet, og de protestantvennlige statene var derfor fast bestemt på å motsette seg at deres rettigheter ble krenket. Luther, som ifølge kunngjøringen fra Worms fortsatt var bannlyst, ble nektet å være til stede i Speyer. Men i hans sted møtte medarbeiderne hans og de fyrstene som Gud hadde kalt til å forsvare sin sak i denne krisesituasjonen. Fredrik av Sachsen, Luthers tidligere beskytter, var død, men Hertug Johan, hans bror og etterfølger, var meget velvillig stemt overfor reformasjonen. Selv om han var en fredens mann, gikk han aktivt og modig inn for alt som gjaldt troens sak. rett (139)Krisen i Speyer (139)Til slutt ble det framsatt et kompromissforslag som gikk ut på at i de områdene der reformasjonen ikke var blitt innført, skulle dekretet fra Worms håndheves strengt. I områdene der folk hadde avveket fra det, og der man ikke kunne godkjenne det uten fare for oppstand, skulle man i hvert fall ikke innføre noen ny reform, ikke ta opp kontroversielle spørsmål, ikke motsette seg at messen ble feiret og ikke tillate noen katolikk å gå over til den lutherske lære. – Samme. Til stor glede for de katolske prestene og prelatene ble dette forslaget vedtatt i riksdagen. rett (139)Dersom denne bestemmelsen ble gjennomført, kunne reformasjonen ikke bli utbredt der den til nå var ukjent, eller bli veletablert der den allerede hadde fått innpass. Talefrihet ville bli avskaffet. Ingen konvertering ville bli tillatt. Og man krevde at reformasjonens venner skulle godta disse begrensninger med det samme. rett (140)Alt håp syntes å være ute. «Hvis man gjeninnførte det romerske presteveldet, ville det uten tvil bringe nytt liv i det gamle misbruket», og man ville lett kunne finne en anledning til «å gjøre fullstendig ende på et verk som alt var kraftig rystet av splid og fanatisme.» – Samme. rett (140)Mye står på spill (140)I denne avgjørende krisesituasjonen kunne reformatorene lett ha resonnert seg inn på en farlig kurs. De kunne ha funnet mange fornuftige påskudd og rimelige grunner til å gi etter. For de lutherske fyrstene var jo sikret fri religionsutøvelse. Det samme privilegiet hadde de av deres undersåtter som hadde gått inn for reformasjonen før dette vedtaket ble gjort. Burde de ikke være fornøyd med det? Hvor mange farer ville ikke kunne avverges hvis de ga etter! Hvilken ukjent risiko og strid ville det ikke føre dem ut i hvis de satte seg imot? Hvem visste hvilke muligheter framtiden ville bringe? La oss for all del holde fred! La oss gripe den oljekvisten Rom rekker oss og lege Tysklands sår! Ved å resonnere slik kunne reformatorene ha forsvart en framgangsmåte som sikkert ville ha ødelagt deres sak i løpet av kort tid. rett (140)«Heldigvis gjennomskuet de tankegangen bak dette, og de handlet i tro. Hva var det egentlig som lå bak? Det var romerkirkens rett til å tvinge samvittigheten og forby fri forskning. Men skulle ikke de selv og deres protestantiske undersåtter ha trosfrihet? Jo, som en spesiell gunst på grunnlag av denne ordningen, men ikke som en rettighet. Alle som sto utenfor, skulle være under romerkirkens myndighet. Samvittigheten var uten rettsbeskyttelse. Kirken var den ufeilbare dommeren som alle skulle bøye seg for. rett (141)Hvis denne ordningen var blitt vedtatt, ville det i virkeligheten ha betydd at man gikk med på at trosfrihet bare skulle gjelde i Sachsen der reformasjonen var innført. I hele den øvrige del av kristenheten ville fri forskning og reformatorisk trosbekjennelse ha vært forbrytelser som måtte straffes med fengsel og kjetterbål. Kunne de gå med på at trosfriheten bare skulle gjelde lokalt? Kunne de godta en erklæring om at reformasjonen nå hadde vunnet sin siste tilhenger, at grensen var satt for videre virksomhet og at romerkirken fortsatt skulle herske overalt hvor den nå hadde makten? Kunne reformatorene da hevde at de var uskyldige i de tusenvis av menneskers blod som under en slik ordning ville bli ofret i katolske land? Det ville være å svikte evangeliets sak og de kristnes frihet i denne avgjørende skjebnetimen.» – Wylie, b.9, kap.15. Da ville fyrstene heller «ofre alt, sitt fyrstedømme, sin makt og enda sitt liv.» – D´Aubigné, b.13, kap.5. rett (141)«Vi må avvise denne ordningen», sa de. «I samvittighetsspørsmål har majoriteten ingen makt.» Representantene uttalte: «Freden vi har i riket nå, skyldes vedtaket av 1526. Blir det opphevet, vil Tyskland bli hjemsøkt av splid og uro. Riksdagen kan bare opprettholde trosfriheten inntil neste kirkemøte.» – Samme. rett (141)Staten har plikt til å beskytte trosfriheten, og der går grensen for dens myndighet i religiøse saker. Når staten prøver å regulere og tvinge igjennom religiøse påbud, ofrer man det prinsippet som de evangeliske kristne har kjempet så tappert for. rett (141)Pavens tilhengere var fast bestemt på å slå ned det de kalte «provoserende tross». De forsøkte å skape splittelse blant reformasjonens tilhengere, og å skremme alle som ikke åpent hadde støttet den. Representantene for fristatene ble til slutt innkalt for riksdagen og oppfordret til å si fra om de ville godta ordningen. De ba om utsettelse, men forgjeves. Presset til å ta en avgjørelse, tok nesten halvdelen av dem parti for reformatorene. De som på denne måten nektet å gi avkall på samvittighetsfriheten og retten til å ha en personlig mening, visste godt at de ville bli kritisert, fordømt og forfulgt. En av representantene sa det slik: «Enten må vi fornekte Guds Ord eller bli brent på bålet.» – Samme. rett (141)Kong Ferdinand som representerte keiseren i riksdagen, forsto at ordningen ville føre til alvorlig splittelse dersom man ikke fikk fyrstene til å godta og støtte den. Derfor prøvde han seg med overtalelseskunster, for han visste at maktbruk overfor slike menn bare ville gjøre dem enda mer ubøyelige. Han «tryglet fyrstene om å godkjenne ordningen og forsikret dem om at så ville keiseren bli svært fornøyd. Men disse trofaste mennene anerkjente en myndighet som sto over jordiske herskere, og de svarte rolig: «Vi vil lyde keiseren i alt som kan bidra til å bevare freden og Guds ære.» – Samme. rett (141)Under møtet i riksdagen ga kongen til slutt kurfyrsten og vennene hans beskjed om at ordningen «ville komme i stand som et keiserlig vedtak», og at de «ikke kunne annet enn å bøye seg for majoriteten.» Da han hadde sagt dette, forlot han forsamlingen uten å gi reformatorene anledning til å tenke over saken og gi sitt svar. De sendte en delegasjon til kongen og ba ham komme tilbake. Han svarte bare: «Saken er avgjort. Alle må bøye seg.» – Samme. rett (142)Keiserens tilhengere var overbeviste om at de kristne fyrstene ville sette Den hellige skrift over menneskelige læresetninger og krav, og de visste at overalt hvor man fulgte dette prinsippet, ville pavedømmet til sist lide nederlag. Men i likhet med mange som siden den gangen bare har «det synlige for øye», skrøt de av at keiserens og pavens sak sto sterkt, mens reformatorenes sak sto svakt. rett (142)Hadde reformatorene vært avhengige av menneskelig hjelp, ville de ha vært like svake som pavens folk mente de var. Men selv om de bare var få og sto i opposisjon til Rom, var de likevel sterke. De anket saken «fra riksdagens avgjørelse til Guds Ord, og fra keiser Karl til Jesus Kristus, Kongenes Konge og Herrenes Herre.» – Samme, kap.6. rett (142)De reformasjonsvennlige fyrstene protesterer (143)Hvordan kan man tenke seg at vi skulle godta en slik ordning! Skulle vi støtte et påbud som sier at når den allmektige Gud tilbyr en person kunnskap, så skal han ikke kunne ta imot den? Det finnes ingen annen pålitelig troslære enn den som stemmer med Guds Ord. Herren forbyr forkynnelsen av noen annen troslære. Vi må forklare Den hellige skrift med andre og tydeligere skriftsteder. Denne hellige Boken er lett å forstå når det gjelder det som er nødvendig for en kristen, og den har som oppgave å spre mørket. Ved Guds hjelp har vi bestemt oss for å bevare den rene og uforfalskede forkynnelsen av Hans ord slik det finnes i de bibelske bøker i Det gamle og Det nye testamente, uten å føye noe til som kan være i strid med det. Guds Ord inneholder bare sannhet. Det er den sikre rettesnoren for all lære og rett levemåte og kan aldri svikte eller bedra oss. Den som bygger på denne grunnvollen, skal stå seg mot alle helvetes makter, men all menneskelig tomhet som blir stilt opp mot det, skal falle for Guds ansikt.» «Av samme grunn avviser vi det åket som legges på oss.» «Samtidig forventer vi at keiseren vil behandle oss som det sømmer seg for en kristen fyrste som elsker Gud over alle ting, og vi erklærer at vi er beredt til å vise både ham og dere, nådige herrer, all den hengivenhet og lydighet som vi etter loven plikter.» – Samme. rett (143)Dette gjorde et dypt inntrykk på riksdagen. De fleste var forbauset og forskrekket over den dristigheten protestantene la for dagen. Framtiden syntes å være urolig og usikker. Splittelse, kamp og blodsutgytelse syntes uunngåelig. Men reformatorene som satte sin lit til Gud, fordi de var overbevist om at deres sak var rettferdig, var fulle av mot og besluttsomhet. rett (143)«Prinsippene i denne berømte protesten utgjør selve kjernen i protestantismen. Den går imot to former for misbruk i trosspørsmål: myndighetenes ulovlige inngrep og kirkens egenmektige autoritet. I stedet setter protestantismen samvittigheten over øvrigheten og Guds Ords autoritet over den synlige kirke. Den avviser borgerlig myndighet i åndelige spørsmål og sier med profetene og apostlene: «En skal lyde Gud mer enn mennesker.» I nærvær av Karl 5.s krone opphøyer den Jesu Kristi krone. Men den går enda lenger. Den hevder at all menneskelig lære må være underordnet Guds Ord.» – Samme. rett (143)I tillegg til dette understreket protestantene deres rett til fritt å gi uttrykk for sin overbevisning om sannheten. De ville ikke bare selv tro og etterleve Guds Ord, men også forkynne det, og de hevdet at hverken geistligheten eller øvrigheten hadde noen rett til å blande seg. Speyerprotesten var et alvorlig vitnesbyrd mot religiøs intoleranse, og den slo fast at alle mennesker har rett til å tilbe Gud i samsvar med sin egen samvittighet. rett (143)Protesterklæringen var nå lagt fram. Den ble innprentet i erindringen hos tusener av mennesker og skrevet i himmelens bøker der ingen kunne slette den ut. Hele det evangeliske Tyskland godtok protesten som et uttrykk for sin tro. Mennesker overalt oppfattet den som et løfte om en ny og bedre tid. En av fyrstene sa til protestantene i Speyer: «Måtte den allmektige Gud som har hjulpet dere til fritt og fryktløst å bekjenne deres tro, også hjelpe dere til å stå fast inntil evigheten gryr.» – Samme. rett (144)Dersom reformatorene etter tidligere framgang hadde jenket seg etter omstendighetene for å oppnå velvilje i verden, ville de ha vært troløse mot Gud og mot seg selv, og det ville ha betydd slutten for dem. rett (144)Erfaringene til disse oppriktige protestantene har noe å lære alle etterfølgende slekter. Framgangsmåten Satan benytter i kampen mot Gud og Hans Ord, har ikke endret seg. Han er fremdeles like mye imot at Skriften skal være rettesnor for folks liv som han var på 1500-tallet. rett (144)I vår tid er det store avvik fra Bibelens lære og retningslinjer, og det er nødvendig å vende tilbake til det viktige protestantiske grunnsynet: Bibelen og Bibelen alene som rettesnor for liv og lære. Satan arbeider fortsatt med alle midler for å fjerne trosfriheten. Den antikristelige makten som protestantene i Speyer avviste, prøver nå med fornyet kraft å vinne tilbake sitt tapte herredømme. Det eneste håpet for en reform i vår tid er den samme usvikelige troskapen mot Guds Ord som kom til syne i reformasjonens krisetime. rett (144)Reddet i siste øyeblikk (144)Det var omtrent på denne tiden at Melanchton i all hast førte sin venn Simon Grünæus gjennom gatene i Speyer ned mot Rhinen og nærmest tvang ham til å sette over elven. Grünæus undret seg over hvorfor de hadde slikt hastverk. Men Melanchton svarte: «En gammel mann som jeg ikke kjenner, men som var preget av et dypt alvor, viste seg for meg og sa: `Ferdinand står klar til å sende lovens håndhevere av sted for å arrestere Grünæus.´» rett (144)Tidligere på dagen var Grünæus blitt ergerlig over en preken fra en framtredende katolsk teolog som hette Faber. Etterpå hadde han gått i rette med teologen fordi han hadde forsvart «avskyelige villfarelser.» Faber skjulte sin harme, men gikk straks etter til kongen og fikk ham til å utstede en arrestordre på den plagsomme professoren fra Heidelberg. Melanchton tvilte ikke på at Gud hadde reddet vennen hans ved å sende en engel for å advare ham. Han ble stående urørlig på elvebredden og vente til Grünæus var i sikkerhet. «Endelig er han revet ut av gapet på dem som tørster etter uskyldig blod», sa Melanchton da han så at vennen var kommet velberget over elven. Da han kom hjem, fikk han vite at de som lette etter Grünæus, hadde ransaket huset fra kjeller til loft. – Samme. rett (145)Reformasjonen skulle spille en enda større rolle blant dem som hadde makt og innflytelse. Kong Ferdinand hadde nektet de protestantiske fyrstene å forklare seg, men nå skulle de få anledning til å legge fram sin sak for keiseren og de høyeste embetsmennene. For å dempe stridighetene som forstyrret freden i riket, sammenkalte Karl 5. en riksdag i Augsburg i 1530, året etter protesten i Speyer og kunngjorde at han selv ville lede den. Hit ble de protestantiske lederne innkalt. rett (145)Store farer truet, men reformasjonens tilhengere satte sin lit til Gud og lovte at de ville stå fast på evangeliets grunn. Medlemmene av riksdagen ba kurfyrsten av Sachsen om ikke å møte i riksdagen. De sa at keiseren innkalte fyrstene bare for å lokke dem i en felle. «Er det ikke altfor risikabelt å la seg innesperre bak bymurene hos en mektig fiende?» spurte noen av dem. Andre erklærte fryktløst: «La bare fyrstene opptre modig, så er Guds sak reddet.» Luther selv sa: «Gud er trofast. Han svikter oss ikke.» – Samme, b.14, kap.2. rett (145)Kurfyrsten dro med sitt følge til Augsburg. Alle var klar over farene som truet ham, og mange var nedtrykte og urolige. Men Luther, som fulgte med så langt som til Coburg, oppmuntret dem ved å synge den salmen han hadde skrevet underveis: «Vår Gud Han er så fast en borg.» Da forsvant frykten, og mange følte seg lettet da de hørte denne inspirerende sangen. rett (145)Confessio Augustana (145)Da de kristne fyrstene kom fram for å underskrive trosbekjennelsen, grep Melanchton inn og uttalte: «Å fremme slike forslag er en sak for teologer og prester. Øvrighetspersoner bør utøve sin myndighet på helt andre saksområder.» Til dette svarte Johan av Sachsen: «Gud forby at dere skulle utelukke meg. Jeg er fast bestemt på å gjøre det som er rett, uten hensyn til min krone. Jeg ønsker å bekjenne Herrens navn. Min kurfyrstehatt og min hermelinskåpe betyr ikke så mye for meg som Kristi kors.» Da han hadde sagt dette, skrev han under. rett (145)En annen av fyrstene uttalte da han tok pennen for å skrive sitt navn: «Om jeg kan ære Kristus ved det, er jeg villig til å gi avkall på mitt gods og mitt liv.» Og han fortsatte: «Jeg vil heller oppgi mine undersåtter og mine landområder, heller forlate mine fedres jord med stav i hånden enn godta noen annen lære enn den som finnes i denne trosbekjennelsen.» – Samme, kap.6. Så djerve og trofaste var disse Guds menn. rett (146)Tiden kom da de protestantiske fyrstene skulle møte for keiseren. På tronen satt Karl 5. med kurfyrster og andre fyrster omkring seg. Troserklæringen ble lest opp. Evangeliet ble klart framholdt i denne ærverdige forsamlingen, og pavekirkens villfarelser ble påvist. Ikke uten grunn er denne dagen blitt omtalt som «reformasjonens største dag, en av de mest ærerike i kristendommens og menneskehetens historie.» – Samme, kap.7. rett (146)Bare noen få år var gått siden munken fra Wittenberg sto alene for riksdagen i Worms. Nå sto de fornemste og mektigste fyrstene i keiserriket her i hans sted. Luther var blitt nektet å møte i Augsburg, men han var likevel til stede i sine ord og sine bønner. «Jeg er meget lykkelig over å ha opplevd denne dagen da Kristus offentlig er blitt opphøyet av så fornemme vitner og i en så strålende forsamling.» – Samme. Slik ble Skriftens ord oppfylt: «Også framfor konger vil jeg tale om Dine vitnesbyrd.» Sal 119,46. rett (146)På Paulus’ tid ble evangeliet som han ble fengslet for, forkynt for fyrstene og adelen i keiserrikets hovedstad. Slik var det også nå. Det som keiseren ikke tillot å bli talt fra prekestolen, ble nå forkynt på slottet, og det som mange mente var upassende å lytte til selv for tjenestefolk, ble nå forkynt for en undrende forsamling av rikets fremste menn. Konger og stormenn var tilhørerne, fyrstene var predikantene, og det de forkynte, var Guds eget Ord. «Siden apostlenes tid har det aldri vært utført en større bragd eller avlagt en mer høyverdig bekjennelse.» – D´Aubigné, b. 14, kap.7. rett (146)«Alt det Luthers tilhengere sier, er sant. Vi kan ikke benekte det», uttalte en katolsk biskop. En annen stilte dr. Eck dette spørsmålet: «Kan du med klare argumenter motbevise troserklæringen som kurfyrsten og hans likesinnede har lagt fram?» Og svaret lød: «Med apostlenes og profetenes skrifter – nei. Med kirkefedrenes og kirkemøtenes – ja!» «Nå forstår jeg det», svarte han som stilte spørsmålet. «Ifølge deg er det lutheranerne som holder seg til Skriften, men det gjør ikke vi.»– Samme, kap.8. rett (146)Noen av de tyske fyrstene ble vunnet for reformasjonen. Og keiseren selv uttalte at de protestantiske trosartikler ikke var annet enn den rene sannhet. Denne troserklæringen ble oversatt til mange språk og spredt over hele Europa, og millioner i etterfølgende slektsledd har godtatt den som et uttrykk for sin tro. rett (147)Styrke gjennom tro og bønn (147)Da Elisjas tjener gjorde sin herre oppmerksom på fiendehæren som omringet dem og avskar enhver mulighet for flukt, ba profeten: «Åpne øynene hans så han kan se.» 2 Kong 6,17. Og se, fjellet var fullt av hester og vogner av ild. Det var himmelens hær som sto klar til å beskytte Guds tjener. På samme måte holdt englene vakt over dem som arbeidet for å fremme reformasjonen. rett (147)Luther gikk sterkt inn for at man aldri skulle fremme reformasjonen ved hjelp av øvrigheten, eller forsvare den med våpenmakt. Han gledet seg over at fyrstene i keiserriket bekjente seg til evangeliet. Men da de ville gå sammen i en forsvarsallianse, sa han: «Gud alene skal forsvare evangeliet. Jo mindre mennesker blander seg opp i det, desto tydeligere vil Guds inngrep bli. Han mente at alle politiske forholdsregler som ble foreslått, skyldtes uverdig frykt og syndig mistillit.» – D´Aubigné, b.10, kap. 14. rett (147)Da mektige fiender slo seg sammen for å knuse reformasjonen, og tusener av sverd var rettet mot den, skrev Luther: «Satan er rasende, ugudelige paver konspirerer, og krigstrusselen henger over oss. Forman folket til å kjempe tappert i tro og bønn så Guds ånd kan overvinne våre fiender og tvinge dem til fred. Vårt største behov og vår viktigste oppgave er å be. Folk må få vite at sverdet er rettet mot dem, sammen med Satans vrede, og la dem be.» – Samme. rett (148)Da Luther senere igjen henviste til den alliansen som de reformasjonsvennlige fyrstene hadde tenkt å opprette, sa han at det eneste våpenet som skulle benyttes i denne kampen, var «Åndens sverd.» Han skrev til kurfyrsten av Sachsen: «Vi kan ikke med god samvittighet anerkjenne den alliansen som er foreslått. Vi vil hellere dø ti ganger enn å se at evangeliet blir årsak til blodsutgytelse. Vi er som slaktefår. Vi må bære Kristi kors. Deres Høyhet behøver ikke å frykte. Med våre bønner skal vi utrette mer enn alle våre fiender med sitt skryt. La bare ikke Deres hender bli flekket med blodet av Deres brødre. Hvis keiseren forlanger at vi skal stilles for domstolen, er vi rede. Deres Høyhet kan ikke forsvare vår tro. Enhver må tro for egen regning og risiko.» – Samme, b.14, kap.1. rett (148)Fra bønnens lønnkammer kom den kraften som rystet verden under den store reformasjonen. Der sto Herrens tjenere i hellig tillit på løftenes Klippegrunn. Under striden i Augsburg lot Luther ikke en eneste dag gå uten at han brukte minst tre timer til bønn, og det var av den tiden som passet best til studium. Man kunne høre hvordan han i lønnkammeret utøste sin sjel for Gud i ord fulle av tilbedelse, frykt og håp som når man snakker med en venn. «Jeg vet at Du er vår Far og vår Gud», sa han, «og at Du vil uskadeliggjøre dem som forfølger dine barn, for faren rammer også Deg. Denne saken er din, og det er bare på ditt Ord vi har gitt oss i kast med den. Beskytt oss, vår Far.» – Samme, kap.6. rett (148)Til Melanchton som var nedtrykt av angst og frykt, skrev han: «Nåde og fred i Kristus - i Kristus», sier jeg, «ikke i verden. Jeg hater virkelig de overdrevne bekymringer som plager deg. Hvis saken ikke er rettferdig, så oppgi den. Men hvis det er en rettferdig sak, skal vi da fornekte Hans løfter når Han byr oss å sove uten frykt? Kristus er ikke fraværende i arbeidet for sannhet og rettferdighet. Han lever og regjerer. Har vi da noe å frykte?» – Samme. rett (148)Gud hørte ropet fra sine tjenere. Han ga fyrster og predikanter kraft og frimodighet til å forsvare sannheten overfor «verdens herskere i dette mørke». Herren sier: «Se, Jeg legger i Sion en hovedhjørnestein, utvalgt, dyrebar, og den som tror på Ham, skal slett ikke bli gjort til skamme.» 1 Pet 2,6. De protestantiske reformatorene bygget på Kristus, og dødsrikets porter skulle ikke få makt over dem. rett |