Reformasjonen i Frankrike

(149)Etter Speyer-protesten og trosbekjennelsen i Augsburg som markerte reformasjonens seier i Tyskland, fulgte flere år i kamp og mørke. Det så ut som om protestantismen skulle bli fullstendig ødelagt av splittelser blant tilhengerne og angrep utenfra. Tusener måtte bøte med livet. Det brøt ut borgerkrig. Protestantismens sak ble forrådt av en av dens fremste ledere, og de edleste blant de reformerte fyrstene falt i keiserens hender og ble slept som fanger fra by til by. Men keiseren led nederlag nettopp da seieren hans tilsynelatende var sikker. Han så at byttet ble revet ut av hendene hans, og til sist ble han tvunget til å tolerere de læresetningene han hadde satt seg som mål å utrydde. rett

(149)Han hadde satt keiserdømmet, sin store rikdom, og til og med livet inn på å utrydde kjetteriet. Nå ble hæren hans ødelagt i kamp, finansene skrumpet inn, og de mange rikene han hersket over, var truet av opprør samtidig som den troen han forgjeves hadde forsøkt å utrydde, spredte seg mer og mer. Karl 5. hadde kjempet mot Den Allmektige. Gud hadde sagt: «Det bli lys!», men keiseren hadde holdt fast på mørket. Hans planer hadde slått feil. Utslitt av den langvarige kampen og gammel før tiden frasa han seg tronen og gikk i kloster. rett

(149)Også i Sveits så det mørkt ut for reformasjonen. Selv om mange distrikter tok imot den reformerte troen, holdt andre blindt og ubøyelig på romerkirkens lære. Forfølgelsen av dem som ville ta imot sannheten, resulterte i borgerkrig. Zwingli og mange som hadde sluttet seg til ham, falt på den blodige slagmarken ved Kappel. Disse store ulykkene gikk hardt inn på Oecolampadius, og han døde kort tid etter. rett

(149)Roma triumferte, og på mange steder så det ut som om pavedømmet skulle vinne tilbake alt det tapte. Men Han som fra evighet har gitt sine råd, hadde ikke sviktet sin sak eller sitt folk. Han skulle fri dem ut. I andre land hadde han kalt på personer som skulle føre reformasjonen videre. rett

(150)Forløpere for reformasjonen i Frankrike
I Frankrike hadde dagen allerede begynt å gry før folk hadde hørt om Luther som reformator. En av de første som tok imot lyset, var den aldrende, lærde Lefévre. Han var professor ved universitetet i Paris og var kjent som en oppriktig og nidkjær katolikk. Mens han studerte klassisk litteratur, ble han oppmerksom på Bibelen, og han innførte den som studiefag. rett

(150)Lefévre var en ivrig helgentilbeder, og han hadde påtatt seg å skrive helgenenes og martyrenes historie med bakgrunn i kirkens tradisjon. Dette var et stort og krevende arbeid, og han hadde allerede kommet godt i gang da han kom til å tenke på at han kanskje kunne dra nytte av Bibelen. Derfor begynte han å studere den. Her fikk han virkelig lese om helgener, men ikke slike som var omtalt i kirkens opptegnelser. Himmelsk lys opplyste hans forstand. Forbauset og full av avsky oppga han det arbeidet han hadde påtatt seg og gikk i stedet inn for å studere Guds Ord. Snart begynte han å forkynne de verdifulle sannhetene han fant. rett

(150)I 1512, før Luther og Zwingli hadde begynt sitt reformasjonsverk, skrev Lefévre: «Ved troen gir Gud oss den rettferdigheten som ved nåde alene gir rett til evig liv.» – Wylie, b.13, kap. 1. Idet han fordypet seg i frelsens under, utbrøt han: «Hvilket ufattelig bytte! Den syndfrie blir fordømt, og den skyldige går fri. Den velsignede bærer forbannelsen, og den som er forbannet, får velsignelsen. Livet dør, og den døde lever. Herligheten blir omgitt av mørke, og den som ikke visste av annet enn skam, blir kledd i herlighet.» – D`Aubigné, b.12, kap. 2. rett

(150)Lefévre lærte at bare Gud kan frelse, men han understreket at mennesket har plikt til å være lydig. «Dersom du er medlem av Kristi menighet, er du et lem på Hans legeme», sa han. «Tilhører du Hans legeme, er du full av den guddommelig natur. Om menneskene bare kunne fatte hvilken forrett de har! Da ville de leve et fromt og hellig liv, og de ville forakte denne verdens herlighet ved å sammenligne den med herligheten som er i dem – den som det naturlige øyet ikke kan se.» – Samme. rett

(150)Guillaume Farel
Noen av studentene hans lyttet ivrig til det han framholdt, og lenge etter at han var blitt taus, fortsatte de å forkynne Guds Ord. En av dem var Guillaume Farel. Han var sønn av gudfryktige foreldre og oppdratt til å tro ubetinget på kirkens lære. I likhet med apostelen Paulus kunne han ha sagt om seg selv «at jeg fra først av levde som fariseer etter det strengeste parti i vår gudsdyrkelse.» Apg 26,5. Han var ivrig katolikk og gikk inn for å utrydde alle som våget å trosse kirken. «Jeg skar tenner som en rasende ulv hver gang jeg hørte at noen talte mot paven», sa han siden om denne perioden av livet sitt. – Wylie, b.13, kap.2. rett

(151)Farel hadde vært en utrettelig helgentilbeder, og sammen med Lefévre hadde han besøkt alle kirkene i Paris, tilbedt ved alterne og prydet relikvieskrinene med gaver. Men disse seremoniene ga ham ikke fred i sjelen. Han var plaget av syndeskyld, men ingen av de mange botsøvelser han foretok, kunne fjerne den. Han lyttet til reformatorens ord som til en røst fra himmelen: «Av nåde blir vi frelst.» «Den uskyldige er fordømt, den skyldige går fri.» «Det er Kristi kors alene som åpner porten til himmelen og lukker porten til helvete.» – Samme. rett

(151)Farel tok imot evangeliet med glede. Han ble omvendt på samme måte som Paulus og vendte seg bort fra tradisjonenes trelldom til Guds barns frihet. «Jeg kom tilbake, ikke som en mordlysten, glupsk ulv, men rolig som et saktmodig og harmløst lam og med hjertet helt og holdent vendt bort fra paven og overgitt til Jesus Kristus.» – D´Aubigné, b.12, kap.3. rett

(151)Evangeliet får innpass
Mens Lefévre fortsatte å spre lyset blant studentene, gikk Farel ut for å forkynne evangeliet offentlig. Nå var han like ivrig for Kristi sak som han før hadde vært for pavens. Biskopen av Meaux, en av kirkens framtredende menn, sluttet seg snart til dem. Andre lærere som var høyt ansett for sin dyktighet og kunnskap, tok del i å forkynne evangeliet, og det vant tilhengere i alle samfunnslag, fra håndverkere og bønder til kongens hoff. Søsteren til Frans 1., den regjerende monarken, var blant dem som gikk inn for reformasjonen. Kongen selv og enkedronningen så en tid ut til å være velvillig stemt, og reformatorene så fram til at Frankrike ville bli vunnet for evangeliet. rett

(151)Men dette håpet ble aldri oppfylt. Prøvelser og forfølgelser ventet Kristi etterfølgere. Men det var de heldigvis ikke klar over. Først var det en fredelig periode hvor de kunne samle krefter til å møte stormen, og reformasjonen hadde god framgang. Biskopen av Meaux arbeidet ivrig i sitt bispedømme med å undervise geistligheten og folket. Uvitende og umoralske prester ble fjernet og så vidt mulig erstattet med lærde og fromme menn. Biskopen hadde et sterkt ønske om at folket hans skulle få anledning til å lese Guds Ord på sitt eget språk, noe som også skjedde ganske raskt. Lefévre oversatte selv Det nye testamente, og samtidig med at Luthers tyske Bibel ble trykt i Wittenberg, ble det franske nytestamente utgitt i Meaux. Biskopen sparte hverken anstrengelse eller utgifter for å spre det i sitt bispedømme, og snart hadde bøndene i Meaux tilgang til Skriften. rett

(152)De tok imot budskapet fra himmelen med samme glede som når en reisende holder på å dø av tørst og finner en vannkilde. Bøndene og håndverkerne ble oppmuntret i sitt daglige slit når de snakket med hverandre om bibelske emner. I stedet for å tilbringe kveldene på vertshuset, møttes de i hjemmene hos hverandre for å lese Guds Ord og be. Snart merket man en stor forandring blant folk. De uskolerte og strevsomme småbøndene ble preget av evangeliets forvandlende og fornyende kraft. De var ydmyke, vennlige og fromme, og livet deres vitnet om hva evangeliet kan utrette for dem som i oppriktighet tar imot det. rett

(152)Lyset som ble tent i Meaux, skinte vidt og bredt, og hver dag økte tallet på folk som ble omvendt. Geistlighetens vrede ble en tid holdt i sjakk av kongen som foraktet munkevesenet. Men til sist fikk pavens tilhengere overtaket, og bålene ble tent. Biskopen av Meaux ble tvunget til å velge mellom å dø på bålet eller fornekte sin tro, og han valgte den letteste utveien. Men tross lederens fall sto tilhengerne hans urokkelig fast. Mange vitnet om sannheten midt i flammene. Med sitt mot og sin troskap talte disse enkle kristne for tusener som i fredstid aldri hadde hørt deres vitnesbyrd. Det var ikke bare de uanselige og fattige som tross lidelse og forakt våget å vitne om Kristus. I de fornemme salene på slottet fantes det anstendige mennesker som verdsatte evangeliet høyere enn rang, rikdom, ja, selve livet. Ridderrustningen skjulte mer storsinn og fasthet enn biskopens kåpe og verdighet.Louis de Berquin var adelsmann. rett

(152)Han var en modig og staut ridder som var belest og dannet og hadde høy moral. Han var ivrig katolikk og gikk ofte til messe og gudstjeneste, og hans største dyd var at han hadde særlig avsky for den lutherske troen. Men i likhet med så mange andre som ved forsynets ledelse begynte å studere Bibelen, ble han overrasket over at han der fant Luthers lære, ikke romerkirkens. – Wylie, b.13, kap.9. Fra da av ofret Berquin seg helt og fullt for evangeliet. Han var den mest velutdannede blant den franske adelen, høyt begavet og veltalende som han var, med et ukuelig mot og en heltemodig iver. Fordi han var en av kongens favoritter, hadde han stor innflytelse ved hoffet, og dette fikk mange til å mene at han var bestemt til å bli sitt lands reformator. «Berquin ville ha vært en Luther dersom Frans 1. hadde vært som kurfyrsten», ifølge Beza. «Han er verre enn Luther!» ropte pavens menn. – Samme. rett

(153)I virkeligheten fryktet katolikkene i Frankrike ham mer enn Luther. De fengslet ham fordi de mente han var kjetter, men kongen sørget for at han ble løslatt. Denne striden fortsatte i årevis. Frans 1. som vaklet mellom romerkirken og reformasjonen, skiftet mellom å tolerere og motarbeide munkenes voldsomme iver. Tre ganger ble Berquin fengslet på initiativ av de pavelige myndighetene, men hver gang sørget kongen for å sette ham fri. Kongen beundret hans begavelse og rettskaffenhet og nektet å la ham bli offer for geistlighetens ondskap. rett

(153)Gang på gang ble Berquin varslet om farene som truet ham i Frankrike, og han ble inntrengende bedt om å gå i frivillig landflyktighet som mange andre hadde gjort. Den fryktsomme og vinglete Erasmus som tross sin store kunnskap manglet den moralske ryggraden som setter sannheten over liv og ære, skrev til Berquin: «Be om å bli sendt som ambassadør til et fremmed land, eller dra til Tyskland. Du vet hvordan Beda og de andre er – han er et monster med tusen hoder som spyr gift i alle retninger. Dine fiender er talløse. Selv om din sak var større enn Jesu Kristi sak, vil de ikke la deg være i fred før de har knekket deg helt. Stol ikke for mye på kongens beskyttelse. Framfor alt må du ikke stille meg i et dårlig lys ved det teologiske fakultetet.» – Samme. rett

(153)Men etter hvert som faren økte, ble Berquin bare mer og mer ivrig. I stedet for å følge de taktiske og selviske rådene fra Erasmus, bestemte han seg for å gå enda dristigere til verks. Han ville ikke bare forsvare sannheten, men angripe villfarelsen. Kjetterstemplet som pavens tilhengere prøvde å sette på ham, ville han nagle fast på dem. Hans ivrigste og bitreste motstandere var de lærde professorene og munkene ved Parisuniversitetets teologiske fakultet, en av de høyeste teologiske autoritetene i landet. Fra deres skrifter plukket han ut tolv lærepunkter som han offentlig erklærte var «ubibelske og kjetterske», og han oppfordret kongen til å dømme i striden. rett

(154)Kongen hadde ikke noe imot å blottlegge forskjellen i styrke og skarphet mellom de to partene, og han var glad for anledningen til å ydmyke de hovmodige munkene. Derfor oppfordret han pavens representanter til å forsvare sin sak på grunnlag av Bibelen. Men de visste godt at dette ikke ville gagne dem stort – fengsel, tortur og bål var våpen de hadde bedre greie på. Nå hadde saken tatt en ny vending, og de innså at de sto i fare for å falle i den graven de hadde tiltenkt Berquin. I forlegenhet så de seg om etter en utvei. rett

(154)Nettopp på den tiden ble det gjort hærverk på en statue av jomfru Maria som sto oppstilt på et gatehjørne. Det ble et stort røre i byen. Folk strømmet til i hopetall og ga uttrykk for sorg og forargelse. Kongen var også dypt berørt. Denne situasjonen kunne munkene utnytte til sin fordel, og de var ikke sene med å gjøre det. «Dette er frukten av Berquins lære!» ropte de. «Alt holder på å bli revet ned av dette lutherske komplottet, både religionen og lovene, ja, selve tronen.» – Samme. rett

(154)Til bålet
Berquin ble fengslet igjen. Kongen forlot Paris, og munkene fikk dermed fritt spill. Reformatoren ble stilt for retten og dømt til døden, og for å hindre at kongen igjen skulle gripe inn og redde ham, ble dommen fullbyrdet samme dag. Ved middagstid ble Berquin ført til retterstedet. En veldig menneskemengde var møtt fram for å overvære begivenheten, og mange var forbauset og skuffet over at offeret kom fra en av landets beste og tapreste adelsslekter. Forundring og harme, forakt og bittert hat sto preget i ansiktene til denne urolige menneskemengden. Men på ett ansikt var det ingen skygge. Martyrens tanker var fjernt fra opprørsscenen omkring ham. Det eneste som opptok ham, var at Herren var hos ham. rett

(154)Han enset ikke den ufyselige gjødselkjerren han ble kjørt i, de truende blikkene fra forfølgerne, eller den fryktelige døden som ventet ham. Han som var død, men som lever i all evighet og som har nøklene til døden og dødsriket, var med ham. Berquins ansikt strålte av himmelens lys og fred. Han hadde tatt på seg finklærne – en fløyelskappe, en vest av atlask og damask og gullinnvevde bukser. – D´Aubigné, History of the Reformation in Europe in the Time of Calvin, b.2, kap.16. Snart skulle han vitne om sin tro for Kongenes Konge og for hele universet, og ikke noe tegn på sorg skulle skjule den gleden han følte. Mens følget langsomt beveget seg gjennom de tettpakkede gatene, undret folk seg over den uforstyrrede freden og seierssikre gleden som preget ansiktet og holdningen hans. «Det er som om han sitter i en kirke og tenker på hellige ting», sa folk. – Wylie, b.13, kap.9. rett

(154)På retterstedet prøvde Berquin å si noen ord til folket. Men munkene som var redde for konsekvensene, begynte å rope, og soldatene slo på våpnene så støyen overdøvet stemmen hans. På den måten satte de høyeste myndighetene for kirke og kultur i Paris i 1529 et dårlig eksempel for befolkningen i 1793 ved å undertrykke den døendes siste ord på skafottet. – Samme. rett

(154)Berquin ble kvalt og kroppen fortært av flammene. Nyheten om reformatorens død vakte sorg blant vennene hans i hele Frankrike. Men hans eksempel var ikke forgjeves. «Også vi er rede til å gå i døden med glede, for vi ser fram til det evige liv», lød det fra andre sannhetsvitner. – D´Aubigné, History of the Reformation in Europe in the Time of Calvin, b.2, kap.16. rett

(155)Farel forfulgt
Under forfølgelsen i Meaux inndro man reformasjonens talsmenns tillatelse til å forkynne, og de forlot området. Lefévre reiste til Tyskland etter en stund, og Farel vendte tilbake til sitt fødested mellom Alpene i Øst-Frankrike for å spre lyset på hjemtraktene. Der hadde man allerede hørt om hva som skjedde i Meaux, og folk lyttet med stor interesse til budskapet som han forkynte med fryktløs iver. Øvrigheten ble fort oppildnet til å lukke munnen på ham, og han ble forvist fra byen. rett

(155)Selv om han ikke lenger kunne arbeide offentlig, dro han over slettene og gjennom landsbyene og forkynte i private hjem og på øde steder. Han søkte ly i skogene og i fjellhulene som han kjente fra guttedagene. Gud forberedte ham på enda større prøver. «Vanskelighetene, forfølgelsen og snarene fra Satan som jeg ble varslet om, har ikke uteblitt», sa han. «De er til og med langt verre enn jeg ville kunne bære alene. Men Gud er min Far som alltid har gitt meg og alltid vil gi meg den styrken jeg trenger.» – D´Aubigné, History of the Reformation of the Sixteenth Century, b.12, kap.9. rett

(155)Som på apostlenes tid hadde forfølgelsen «vist seg å være til fremme for evangeliet.» Fil 1,12. De som var blitt fordrevet fra Paris og Meaux og «ble spredt utover, gikk nå omkring og forkynte Ordet.» Apg 8,4. På den måten fant lyset vei til mange fjerntliggende deler av Frankrike. rett

(155)Calvin blir reformator
Gud fortsatte med å forberede arbeidere til å føre Hans sak videre. På en skole i Paris var det en stillferdig og alvorlig ung mann som allerede var kjent for sin usedvanlige skarpe hjerne. Han utmerket seg like mye for sin plettfrie karakter som for sin skarpsindighet og fromhet. På grunn av sine evner og sin flid ble Jean Calvin (1509-64) snart skolens stolthet, og man forventet at han ville bli en av kirkens beste og mest aktede forkjempere. Men en guddommelig lysstråle trengte igjennom murene av overtro og filosofiske og teologiske teorier som Calvin var omgitt av. Med gru hørte han om den nye læren og tvilte ikke på at kjetterne fortjente å bli brent på bålet. Men ganske uforvarende ble han konfrontert med kjetteriet og tvunget til å undersøke hvilken styrke den katolske teologien hadde til å stå seg mot protestantismen. rett

(155)En fetter av Calvin som hadde gitt seg i lag med reformatorene, bodde nå i Paris. De to møttes ofte og drøftet de forholdene som brakte forstyrrelse inn i kristenheten. «Det finnes bare to religionssystemer i verden», sa protestanten Olivétan. «Det ene omfatter de religionene som mennesker har funnet på, der de frelser seg selv ved seremonier og gode gjerninger. Det andre er den religionen som er åpenbart i Bibelen, og som lærer mennesker å søke frelse alene ved Guds frie nåde.» rett

(156)«Jeg er ikke interessert i den nye læren din», svarte Calvin. «Tror du jeg har levd i villfarelse hele mitt liv?» – Wylie, b.13, kap.7. Men nå var det vakt tanker til live i hans sinn som han ikke kunne bli kvitt. Da han ble alene på rommet sitt, tenkte han på hva fetteren hadde sagt. Han ble mer og mer klar over at han var en synder, og han så seg selv foran en hellig og rettferdig dommer, uten noen til å tale hans sak. Helgenenes bønner, kirkens seremonier og hans egne gode gjerninger hadde ikke kraft til å sone for synd. Han kunne ikke se annet enn evig mørke og fortvilelse. Forgjeves prøvde kirkens forelesere å lindre hans sjelenød. Skriftemål og botsøvelser var til ingen nytte. Ikke noe av dette kunne forsone ham med Gud. rett

(156)Mens Calvin kjempet denne håpløse kampen, gikk han en dag tilfeldigvis forbi et av byens torg der en kjetter ble brent på bålet. Han undret seg over det fredfulle uttrykket i ansiktet til martyren. Midt under den fryktelige torturen og under kirkens enda frykteligere fordømmelse, viste denne mannen en tro og et mot som sto i smertelig kontrast til den fortvilelsen Calvin selv var plaget av, enda han levde i nøye samsvar med kirkens påbud. Han visste at kjetterne bygde sin tro på Bibelen. Derfor bestemte han seg for å granske den for å prøve å finne hemmeligheten til deres glede. rett

(156)I Bibelen fant han Kristus. «Å, Far», utbrøt han, «Hans offer har slokket din vrede. Hans blod har renset meg for synd. Hans kors har båret min forbannelse. Hans død har gjort soning for meg. Vi har selv funnet på mange tåpeligheter, men Du har stilt Ditt Ord foran meg lik en fakkel, og Du har rørt ved mitt hjerte så jeg kan avsky all annen fortjeneste enn Jesu egen.» – Martyn, vol.3, kap.13. rett

(156)Calvin hadde tatt sikte på å bli prest. Bare 12 år gammel var han blitt utnevnt til kapellan i en liten menighet, og biskopen hadde snauklipt ham slik kirkeloven krevde. Han ble ikke innviet til prest og utførte heller ikke prestetjeneste, men han var medlem av geistligheten og hadde embetstittel og embetslønn. Ettersom han nå følte at han aldri kunne bli prest, begynte han å studere jus for en tid. Til sist oppga han dette og bestemte seg for å ofre seg helt for evangeliet. Men han følte seg ikke skikket til å stå fram som offentlig forkynner. Han var tilbakeholden av natur og var tynget av ansvaret ved å påta seg en slik oppgave. I stedet ønsket han å drive forskning. Men til sist ga han etter for de inntrengende oppfordringene fra vennene sine. «Det er fantastisk at en person av så lav herkomst kan bli opphøyd til så stor verdighet», sa han. – Wylie, b.13, kap.9. rett

(157)Calvin tar fatt på sin livsoppgave
Stille og rolig tok Calvin fatt på sin oppgave, og hans ord var som dugg som faller på tørr jord. Han hadde forlatt Paris og var nå i en provinsby under prinsesse Margretes beskyttelse. Hun var grepet av evangeliet og holdt sin hånd over dets tilhengere. Calvin var enda ganske ung, og han hadde en vennlig og beskjeden framtreden. Arbeidet hans begynte i hjemmene. Omgitt av familiens medlemmer leste han Bibelen for dem og viste dem Veien til Frelse. De som hørte budskapet, brakte de gode nyhetene videre til andre, og snart utvidet han virkefeltet til landsbyene og tettstedene omkring. Han fikk adgang til både slott og hytte og grunnla menigheter som uten frykt skulle vitne om sannheten. rett

(157)Noen måneder senere var han igjen i Paris. Der var det stort oppstyr blant de lærde. Gjennom studiet av klassiske språk var de blitt kjent med Bibelen, og mange som hadde vært upåvirket av dens lære, var nå ivrig opptatt med å drøfte den og tok enda kampen opp med romerkirkens talsmenn. Calvin var en fremragende teologisk debattant, men han hadde en større oppgave enn disse høyrøstede lærde. Mennesker var blitt påvirket, og nå var tiden inne til å vise dem sannheten. Mens universitetene gjenlød av teologisk ordstrid, gikk Calvin fra hus til hus, leste Bibelen for folk og talte til dem om den korsfestede Kristus. rett

(157)Gud ønsket at Paris skulle få en ny innbydelse til å ta imot evangeliet. Kallet gjennom Lefévre og Farel var blitt avvist, men enda en gang skulle budskapet lyde for alle samfunnslag i hovedstaden. Av politiske hensyn hadde kongen ennå ikke tatt parti for romerkirken og mot reformasjonen. Fremdeles klynget Margrete seg til håpet om at protestantismen skulle seire i Frankrike. Hun besluttet at den reformerte troen skulle forkynnes i Paris. I kongens fravær ba hun en protestantisk prest om å tale i byens kirker. Da de pavelige prelatene forbød dette, åpnet prinsessen slottsdørene på vidt gap, og en av salene ble innredet til kapell. Det ble kunngjort at på et bestemt klokkeslett hver dag ville det bli holdt en preken, og at folk fra alle samfunnslag var velkomne. Og folk strømmet til. Ikke bare var kapellet tettpakket, men også siderommene og gangene. De kom hver dag i tusenvis - adelsfolk, embetsmenn, advokater, forretningsfolk og håndverkere. I stedet for å forby disse sammenkomstene, ga kongen beskjed om at to av kirkene i Paris skulle stilles til rådighet. Aldri før hadde Guds Ord virket så sterkt i byen. Det var som om nytt liv fra himmelen strømmet ned over folk. Avhold, ærbarhet, orden og flid avløste drukkenskap, utsvevelser, bråk og lediggang. rett

(158)Men geistligheten satt ikke med hendene i fanget. Da kongen fortsatt nektet å gripe inn for å stanse denne forkynnelsen, appellerte de til befolkningen. De benyttet ethvert middel til å skape frykt, fordommer og fanatisme hos de uvitende og overtroiske massene. Paris ga blindt etter for de falske lærerne, og i likhet med det gamle Jerusalem kjente ikke byen sin besøkelsestid, eller det som kunne tjene til dens fred. I to år ble Guds Ord forkynt i hovedstaden, og selv om mange tok imot evangeliet, avviste de fleste det. Frans 1. hadde opptrådt tolerant utelukkende for å tjene sine egne hensikter, og snart fikk pavens folk overtaket igjen. På ny ble kirkene stengt og martyrbålene tent. rett

(158)Calvin var fremdeles i Paris. Han studerte, mediterte og ba for å forberede seg for sin framtidige virksomhet, og han fortsatte å spre lyset. Men til sist ble mistanken rettet mot ham, og myndighetene besluttet å la ham dø på bålet. Han følte seg trygg i sin ensomhet og ante fred og ingen fare da noen venner kom farende inn på rommet hans og fortalte at embetsmenn var på vei for å arrestere ham. I samme øyeblikk dundret det på ytterdøren. Det var ingen tid å miste. Noen av vennene til Calvin oppholdt lovens håndhevere ved døren mens andre hjalp ham med å komme seg ut gjennom et vindu. Han skyndte seg til utkanten av byen hvor han søkte tilflukt i en hytte hos en av reformasjonens venner. Her kledde han seg ut i vertens arbeidstøy, tok en hakke på skulderen og dro avsted. Han tok veien sørover og fant et fristed i den delen av landet der Margrete regjerte. – D´Aubigné, History of the Reformation in Europe in the Time of Calvin, b.2, kap.30. rett

(159)I noen måneder oppholdt han seg der under beskyttelse av innflytelsesrike venner, og som før var han opptatt med studier. Men han var oppsatt på at Frankrike skulle høre evangeliet, og han kunne ikke være uvirksom lenger. Så snart stormen hadde stilnet av, fant han en ny arbeidsmark i Poitiers hvor det var et universitet, og hvor de nye ideene allerede hadde fått innpass. Folk fra alle samfunnslag lyttet med glede til evangeliet. Calvin forkynte ikke offentlig, men hjemme hos borgermesteren, i sin egen leilighet og enkelte ganger i en offentlig park. Der talte han Guds Ord for dem som ville høre på. rett

(159)Etter hvert økte tallet på tilhørere, og man mente det var sikrere å samles utenfor byen. Til møtested valgte de en hule i en dyp kløft som var nesten skjult av trær og klippeavsatser. I små grupper forlot de byen gjennom forskjellige porter og ga seg av sted til møteplassen. På dette tilbaketrukne stedet ble Bibelen lest og forklart, og her feiret protestantene i Frankrike Herrens nattverd for første gang. Adskillige evangelister ble sendt ut fra denne lille menigheten. rett

(159)Ennå en gang vendte Calvin tilbake til Paris. Han kunne ikke oppgi håpet om at Frankrike som nasjon ville stille seg på reformasjonens side. Men han fant nesten alle dører stengt. Å forkynne evangeliet var å ta snarveien til bålet, og til slutt bestemte han seg for å dra til Tyskland. Han hadde så vidt forlatt Frankrike før en storm brøt løs over protestantene. Hadde han ikke dratt sin vei, ville han ganske sikkert blitt et av ofrene. rett

(160)Forfølgelse og terror
De franske reformatorene ville gjerne at landet deres skulle være på linje med Tyskland og Sveits, og de bestemte seg for å rette et dristig slag mot romerkirkens overtro for å vekke hele nasjonen. Plakater med angrep på messeofferet ble slått opp over hele Frankrike i løpet av én natt. Men istedenfor å fremme reformen, fikk dette dristige, men uoverveide initiativet katastrofale følger, ikke bare for initiativtagerne, men for reformasjonens tilhengere overalt i landet. Nå fikk kirkens tilhengere den sjansen de lenge hadde ventet på, nemlig et påskudd til å kreve at kjetterne skulle utryddes fordi de var urostiftere som truet tronens sikkerhet og nasjonens fred. rett

(160)En eller annen hadde festet en plakat på døren til kongens private værelse. Om det var en ubetenksom venn eller en lumsk fiende som hadde gjort det, er det ingen som vet, men kongen ble skrekkslagen. Plakaten var et kontant og direkte angrep på den overtroen som man hadde respektert i årevis. Og kongen var rasende over at noen kunne være så utrolig frekke at de plasserte disse tydelige og oppsiktsvekkende uttalelsene like foran øynene på ham. Forskrekket sto han skjelvende og målløs et øyeblikk. Så fikk raseriet hans utløp i disse fryktelige ordene: «Grip alle som mistenkes for å bekjenne seg til Luthers lære, uten unntak.Jeg vil utrydde dem alle sammen!» – Samme, b.4, kap.10. Terningen var kastet. Kongen hadde bestemt seg for å stille seg helt og fullt på romerkirkens side. rett

(160)Det ble straks tatt initiativ til å fengsle hver eneste lutheraner i Paris. En fattig håndverker som var tilhenger av den reformerte troen, og som pleide å kalle de troende sammen til de hemmelige møtene, ble pågrepet og truet med øyeblikkelig død på bålet hvis han ikke tok pavens representant med til hvert eneste protestantisk hjem i byen. Han vek forskrekket tilbake for dette skammelige kravet, men frykten for bålet fikk til sist overhånd, og han gikk med på å forråde sine trosfeller. Med alterbrødet foran seg og omgitt av et langt følge av prester, røkelsesbærere, munker og soldater dro Morin, den kongelige etterforskeren, taust og langsomt gjennom gatene sammen med forræderen. rett

(161)Prosesjonen var erklært til ære for det «hellige sakrament», en slags soning for protestantenes fornærmelse av messeofferet, men den skjulte en morderisk hensikt. Når de kom til et hus der det bodde en lutheraner, gjorde forræderen et tegn, men det ble ikke sagt et ord. Prosesjonen stanset, man trengte inn i huset, og familien ble slept ut og bundet med lenker. Så dro opptoget videre for å finne nye ofre. «Ikke noe hus ble spart, hverken stort eller lite, ikke engang avdelingene på universitetet i Paris. Morin fikk hele byen til å skjelve av frykt. Det var et terrorregime.» – Samme. rett

(161)Ofrene ble drept på den mest grusomme måten. Det ble gitt beskjed om at ilden skulle holdes nede for å forlenge deres pine. Men de møtte døden som seiervinnere. De opptrådte urokkelig og uforstyrret. Forfølgerne klarte ikke å presse dem til å gi etter, og de følte seg som tapere. «Man reiste skafotter overalt i Paris, og dag etter dag ble nye bål tent. Planen var å foreta henrettelsene på forskjellige steder for å spre frykten for kjetteriet. Men i lengden var det evangeliet som fikk fordelene av det. Hele Paris fikk anledning til å se hva slags mennesker den nye læren kunne utvikle. Martyrbålet var den beste prekestolen. Gleden som lyste fra ansiktene til dem som ble ført til bålet, deres heltemot da de sto midt i flammene, og ydmykheten de viste ved å tilgi all urett, forvandlet i mange tilfeller folks sinne til medlidenhet og hat til kjærlighet, og alt dette vitnet med uimotståelig kraft for evangeliet.» – Wylie, b.13, kap.20. rett

(162)Forfølgelsen får fryktelige følger
Presteskapet var ivrig etter å holde mengdens raseri ved like og kom med de frykteligste beskyldningene mot protestantene. De anklaget dem for å ha planlagt å drepe katolikkene, velte regjeringen og myrde kongen. Men de hadde ingen beviser for påstandene sine. Likevel skulle disse onde antydningene vise seg å gå i oppfyllelse, men under ganske andre forhold og av helt motsatte årsaker. De grusomhetene som katolikkene påførte protestantene, skulle flere århundrer senere resultere i en fryktelig gjengjeldelse, da ordene de hadde uttalt om kongen, regjeringen og folket gikk i oppfyllelse. Men da var det de gudløse og pavens tilhengere som sto bak. Så det var ikke innføringen av protestantismen, men undertrykkelsen av den som 300 år senere førte disse ulykkene over Frankrike. rett

(162)Mistenksomhet og frykt gjennomsyret hele samfunnet. Midt i all uroen var det klart hvor grundig den lutherske læren hadde fått fotfeste hos dem med størst utdannelse og innflytelse og karakterstyrke. Høyt betrodde stillinger sto plutselig tomme. Håndverkere, boktrykkere, lærere, universitetsprofessorer og forfattere, ja til og med tjenestemenn ved hoffet, forsvant. Mange hundre flyktet fra Paris og gikk i frivillig landflyktighet, og i mange tilfeller var dette den første antydningen om at de bekjente seg til den reformerte tro. rett

(162)Pavens representanter ble forbauset da de så hvor mange kjettere de hadde hatt iblant seg uten å vite det. Til gjengjeld gikk deres raseri ut over de mindre innflytelsesrike ofrene som var i deres makt. Fengslene ble fylt, og det var som om luften ble formørket av røyken fra martyrbålene som ble tent for dem som bekjente seg til evangeliet. rett

(162)Frans 1. hadde vært stolt over sin innsats for å fremme opplysning, noe som kjennetegnet begynnelsen av 1500-tallet. Han hadde gledet seg over å samle intellektuelle fra alle land rundt seg ved hoffet. Hans velvillige innstilling til reformasjonen skyldtes til dels hans kjærlighet til vitenskapen og hans forakt for munkenes uvitenhet og overtro. Men i sin iver etter å utrydde kjetteriet, innførte denne beskytteren for opplysning en lov som forbød boktrykking i Frankrike! Frans 1. er et av de mange eksempler på at intellektuell dannelse ikke er noe vern mot religiøs intoleranse og forfølgelse. rett

(162)En grufull seremoni
Ved en offentlig seremoni forpliktet Frankrike seg til å utrydde protestantismen. Prestene forlangte at den fornærmelsen mot de himmelske makter som skjedde da messeofferet ble fordømt, skulle sones med blod, og at kongen på folkets vegne skulle godkjenne planen offentlig. rett

(163)Den fryktelige seremonien skulle finne sted den 21. januar 1535. Hele nasjonen var vekket av overtroisk frykt og skinnhellig hat. Gatene i Paris var tettpakket av folk fra distriktene omkring. Feiringen skulle innledes med et imponerende opptog. Husene langs ruten var drapert med sort, og altere var reist med mellomrom. Foran hver dør var det tent en fakkel til ære for «det hellige sakramentet». Ennå før daggry tok man oppstilling utenfor slottet. Fremst i prosesjonen bar de kors og faner fra de forskjellige kirkesogn. Deretter kom byens borgere som gikk to og to og bar fakler. Etter dem fulgte munkene fra de fire ordener i sine spesielle drakter. Bak dem ble det båret en stor samling av berømte relikvier, og etter disse red de høyere geistlige, ikledd purpur- og skarlagenfargede kapper som var prydet med juveler. Det var et imponerende syn. rett

(163)Biskopen av Paris bar alterbrødet under en praktfull tronhimmel som ble holdt oppe av fire prinser. Bak alterbrødet gikk kongen. Ved denne anledningen bar Frans 1. hverken krone eller skrud. Barhodet og med senket blikk og et tent lys i hånden opptrådte kongen av Frankrike som en botferdig synder. – Samme, kap. 21. Ved hvert alter bøyde han seg ydmykt, ikke i sorg over egne laster eller over det uskyldige blodet som flekket til hendene hans, men han gjorde bot for den dødssynden noen av undersåttene hans hadde begått da de fordømte messeofferet. Etter ham kom dronningen og de høyeste embetsmenn. De gikk også to og to og bar tente fakler. rett

(163)Som en del av programmet talte kongen til landets høyeste embetsmenn som var samlet i festsalen i biskopens palass. Med sorgfullt ansikt sto han foran dem, og med stor veltalenhet klaget han over den forbrytelsen, gudsbespottelsen, den sorgen og skammen som hadde rammet landet, og han oppfordret alle trofaste undersåtter til å hjelpe med å utrydde det forferdelige kjetteriet som truet med å ødelegge Frankrike. «Hvis jeg visste at et av lemmene mine var smittet med denne avskyelige råttenskapen, ville jeg, så sant jeg er deres konge, forlange at dere skulle hogge det av. Og hvis et av mine barn var smittet, ville jeg heller ikke skåne det. Jeg ville selv utlevere det og ofre det til Gud.» Tårene kvalte stemmen hans, og hele forsamlingen gråt og ropte enstemmig: «Vi vil leve og dø for den katolske tro!» – D´Aubigné, History of the Reformation in Europe in the Time of Calvin, b.4, kap.12. rett

(163)Det var et forferdelig mørke som senket seg over den nasjonen som hadde forkastet sannheten. Folk kunne ha fått del i Guds frelsende nåde, men de hadde vendt den ryggen og valgt mørket framfor lyset. De hadde sett dens kraft og hellighet, tusener var blitt grepet av dens guddommelige kraft, og byer og landsbyer var blitt opplyst. Likevel hadde nasjonen forkastet den himmelske gaven da de fikk den tilbudt. Folk hadde kalt det onde godt og det gode ondt inntil de ble et offer for selvbedrag. Selv om mange nå trodde at de tjente Gud ved å forfølge Hans folk, kunne deres oppriktighet ikke fri dem for skyld. Med fullt overlegg hadde de forkastet lyset som kunne ha bevart dem fra blodskyld, og fra å bli bedratt. rett

(164)Utryddelsen av protestantene befestes med ed
Under høytidelig ed gikk de nå inn for å utrydde kjetteriet. Det skjedde i domkirken der «fornuftens gudinne» nesten 300 år senere skulle bli satt på tronen av den nasjonen som hadde glemt den levende Gud. På ny satte opptoget seg i bevegelse, og det franske folkets representanter begynte på det oppdraget de hadde sverget på å utføre. Med korte mellomrom var det reist skafotter. Der skulle de protestantiske kristne brennes levende. Det var ordnet slik at bålene skulle tennes når kongen nærmet seg, og opptoget skulle stanse for å overvære henrettelsen. – Wylie, b.13, kap.21. rett

(164)Torturen som Kristi vitner ble utsatt for, er for grusom til å bli omtalt. Men martyrene vaklet ikke. Da en av dem ble oppfordret til å tilbakekalle, svarte han: «Jeg tror bare på det som profetene og apostlene i sin tid forkynte, det som alle de hellige trodde på. Min tro er så rotfestet i Gud at den vil stå imot alle helvetes makter.» – D´Aubigné, History of the Reformation in Europe in the Times of Calvin, b.4, kap.12. Gang på gang stanset prosesjonen ved torturstedene. Da den kom tilbake til utgangspunktet foran slottet, spredte mengden seg, og kongen og prelatene trakk seg tilbake, vel tilfreds med dagens aktiviteter. De lykkønsket hverandre med at det arbeidet som nå var begynt, skulle fortsette inntil kjetteriet var fullstendig utslettet. rett

(164)Det fredens evangelium som Frankrike hadde forkastet, ble bare altfor snart utryddet, og konsekvensen var fryktelig. Den 21. januar 1793, nøyaktig 258 år fra den dagen da Frankrike høytidelig forpliktet seg til å forfølge tilhengerne av reformasjonen, dro et annet opptog med et helt annet formål gjennom gatene i Paris. «Igjen var kongen midtpunktet. Igjen var det rop og oppstyr. Igjen hørtes kravet om flere ofre, og igjen ble det reist sorte skafotter. Også denne dagen endte med grufulle henrettelser. Ludvig 16., som satte seg kraftig til motverge mot fangevokterne og bødlene, ble slept til retterstedet og holdt med makt inntil bøddeløksen falt, og hodet hans rullet ned fra skafottet.» – Wylie, b.13, kap.21. Kongen var ikke det eneste offeret. Omtrent på samme sted ble 2800 mennesker halshogd under de blodige dagene under terrorregimet. rett

(164)Reformasjonen hadde åpnet Bibelen for verden. Den opplyste menneskene om Guds lov og understreket hvor viktig det var at de samvittighetsfullt fulgte den. I sin grenseløse kjærlighet hadde Gud vist menneskene sitt rikes lover og grunnsetninger. Herren hadde sagt: «Derfor skal dere ta dere i vare så dere holder dem. For nettopp dette er deres visdom og forstand framfor øynene på de folkeslagene som kommer til å høre alle disse lovene, og som vil si: «Sannelig, dette store folket er et vist og forstandig folk.» 5 Mos 4,6. Da Frankrike forkastet Guds gave, la det spiren til anarki og ruin, og den uunngåelige følgen var revolusjonen og terrorregimet. rett

(165)Farel i Sveits
Lenge før forfølgelsene satte inn, var den modige og ivrige Farel blitt tvunget til å forlate sitt fedreland. Han reiste til Sveits der han støttet Zwingli i arbeidet og bidro til å påvirke opinionen til fordel for reformasjonen. Her ble han resten av livet, men han fortsatte å øve betydelig innflytelse på reformasjonen i Frankrike. De første årene i landflyktighet arbeidet han særlig for å utbre evangeliet i sitt fedreland. Han brukte mye tid på å forkynne blant sine landsmenn i grensetraktene der han med våken oppmerksomhet fulgte stridens gang og støttet med oppmuntring og gode råd. Andre av de landsforviste hjalp ham med å oversette de tyske reformatorenes skrifter til fransk, og sammen med den franske Bibelen ble disse skriftene trykt i store opplag. Ved hjelp av bokselgere ble de solgt overalt i Frankrike. Bokselgerne fikk dem ganske rimelig, og fortjenesten gjorde det mulig for dem å kunne fortsette arbeidet. rett

(165)Farel begynte sin tjeneste i Sveits under dekke av å være en ydmyk lærer. Han dro til et avsidesliggende sogn og underviste barna. Foruten å undervise i vanlige skolefag, brakte han på en forsiktig måte inn bibelske emner og håpet at han på den måten også kunne nå foreldrene. Noen av dem ble troende, men prestene grep inn for å stanse arbeidet hans, og de påvirket de overtroiske bøndene til å motarbeide ham. «Dette kan ikke være Kristi evangelium, ettersom forkynnelsen ikke bringer fred, men krig», hevdet prestene. – Wylie, b.14, kap.3. rett

(165)Når Farel ble forfulgt i en by, flyttet han til en annen, slik de første disiplene også gjorde. Han dro til fots fra by til by og fra landsby til landsby, sultet og frøs, var utmattet og konstant i livsfare. Han forkynte på torgene, i kirkene og til tider også i katedralene. Noen ganger var kirken tom for tilhørere, til tider ble prekenen avbrutt av skrål og hånsord, og flere ganger ble han slept ned fra prekestolen med makt. Mer enn en gang gikk pøbelen løs på ham og slo ham nesten i hjel. Likevel ga han ikke opp. rett

(166)Selv om han ofte ble drevet tilbake, gikk han på igjen med fornyet styrke. Han opplevde at byer og landsbyer der katolisismen hadde stått særlig sterkt, åpnet portene for evangeliet, en etter en. Det lille sognet der han først hadde arbeidet, tok imot den reformerte troen. Også i byene Morat og Neuchâtel avskaffet man de katolske seremoniene og fjernet avgudsbildene fra kirkene. rett

(166)Farel hadde lenge ønsket å plante protestantismens fane i Genève. Hvis denne byen ble vunnet, ville den bli midtpunktet for reformasjonen i Frankrike, Sveits og Italia. Med dette i tanke fortsatte han arbeidet og vant etter hvert mange av byene og landsbyene i nærheten. Sammen med en venn dro han deretter til Genève, men han fikk bare holde to prekener der. Prestene hadde forgjeves forsøkt å få myndighetene til å forvise ham, og nå stevnet de ham for et geistlig råd dit de kom med våpen under prestekjolen, fast bestemt på å ta livet av ham. Utenfor hadde det samlet seg en rasende folkemengde med køller og sverd, klare til å drepe ham om det skulle lykkes ham å flykte fra rådet. Men han ble reddet fordi noen øvrighetspersoner og væpnet politi var tilstede. Tidlig neste morgen ble han og vennen hans ført over sjøen til et trygt sted. Slik endte hans første forsøk på å forkynne evangeliet i Genève. rett

(166)Den neste som skulle prøve seg, var Antonie Froment, en stillfarende ung mann som virket så tilbakeholden at selv reformasjonens venner behandlet ham på en noe kjølig måte. Hva kunne en slik forsagt person utrette der Farel var blitt avvist? Hvordan kunne en mann som manglet både mot og erfaring, stå imot stormen som hadde fått den sterkeste og modigste til å flykte? «Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved Min Ånd, sier Hærskarenes Herre.» Sak 4,6. «Men Gud har utvalgt det dåraktige i verden, for å gjøre det vise til skamme.» «For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene.» 1 Kor 1,27, 25. rett

(166)Froment begynte som lærer. De sannhetene han lærte barna, gjentok de hjemme, og snart kom foreldrene for å få forklaring om Bibelen. Til sist var skolestua full av oppmerksomme tilhørere. Mange nytestamenter og traktater ble delt ut, og de ble lest av mange som ikke turde komme åpenlyst for å lytte til forkynnelsen av den nye læren. Etter en tid ble også denne reformatoren tvunget på flukt, men sannheten han hadde forkynt, fant grobunn hos folket. Reformasjonen hadde fått innpass, og den fortsatte å øke i styrke og omfang. De protestantiske forkynnerne kom tilbake og gjenopptok sin virksomhet, og dette resulterte i at Genève gikk over til protestantismen. rett

(167)Calvin kommer til Genève
Byen hadde allerede tatt parti for reformasjonen da Calvin etter lange reiser og mange omskiftelser gikk inn gjennom byporten. Han hadde nettopp vært på sitt siste besøk i sin fødeby og var på vei til Basel da han oppdaget at veien var sperret av Karl 5.s tropper. Derfor var han nødt til å ta omveien gjennom Genève. Farel så Guds ledelse i dette. Selv om innbyggerne i Genève hadde bekjent seg til den reformerte troen, var det ennå mange ting som skulle gjøres der. rett

(167)Det er ikke som menighet, men som enkeltpersoner at mennesker blir omvendt til Gud. Gjenfødelsen må foregå i hjertet ved Den hellige ånds kraft, ikke ved konsilvedtak. Innbyggerne i Genève hadde nok gjort seg fri fra romerkirkens myndighet, men de var ikke like villige til å utrydde de lastene som hadde florert under dens regime. Derfor var det ingen lett oppgave å innføre evangeliets rene prinsipper eller forberede folk til å kunne fylle den plassen som Gud åpenbart hadde kalt dem til. rett

(167)Farel var sikker på at han i Calvin hadde funnet en mann han kunne samarbeide med om denne oppgaven. I Guds navn ba han den unge evangelisten om å bli der og arbeide. Calvin trakk seg forskrekket tilbake. Som den beskjedne fredens mann han var, vek han tilbake for den djerve, egenrådige, ja, voldsomme mentaliteten blant folk i Genève. Den dårlige helsen hans og ønsket om å bruke tiden til forskning gjorde at han foretrakk å leve mer ubemerket. Han mente at han kunne tjene reformasjonens sak best med pennen, og derfor ønsket han å finne et fredelig sted der han kunne studere og bygge opp menigheten gjennom det trykte ord. Men Farels alvorlige henstilling kom som et kall fra himmelen, og han turde ikke avslå. Han sa at det var «som om Gud hadde rakt sin hånd ned fra himmelen og grepet ham og holdt ham fast på den plassen han var så ivrig etter å forlate.» – S´Aubigné, History of the Reformation in Europe in the Time of Calvin, b.9, kap.17. rett

(168)Jesuittordenen blir stiftet
Store farer truet protestantismen. Pavens bannbuller tordnet mot Genève, og mektige nasjoner truet med å ødelegge byen. Hvordan skulle denne lille byen kunne stå seg mot det myndige hierarkiet som så ofte hadde tvunget konger og keisere på kne? Hvordan skulle den klare seg mot verdens største militærmakter? rett

(168)Overalt i kristenheten var protestantismen truet av sterke fiender. Etter reformasjonens første seier hadde romerkirken samlet nye tropper og håpet nå å kunne knuse den. På denne tiden ble jesuittordenen stiftet, den grusomste, mest hensynsløse og mektigste forsvareren av pavedømmet. Ordensmedlemmene var avskåret fra jordiske forbindelser og menneskelige interesser, de var døde for naturlige følelser, og deres fornuft og samvittighet var brakt til taushet. De kjente ikke andre lover og forpliktelser enn dem som gjaldt deres egen orden og intet annet ansvar enn det å utvide dens makt. rett

(168)De som hadde tatt imot Kristi evangelium, hadde fått kraft til å møte farer og lidelser. De tålte kulde, sult, slit og fattigdom, men de holdt sannhetens fane høyt til tross for fengsel, tortur og bål. For å bekjempe dem ble jesuittene innpodet med en fanatisme som satte dem i stand til å utholde lignende farer og motarbeide sannhetens makt med alle mulige bedrag. Ingen forbrytelse var for stor til at de kunne begå den, ikke noe bedrag for simpelt til at de kunne utføre det, ingen rolle for vanskelig til at de kunne gå inn i den. De hadde gitt løfte om evig fattigdom, men deres bevisste mål var å skaffe seg rikdom og makt for å kunne knuse protestantismen og gjenopprette pavens suverenitet. rett

(168)Som ordensmedlemmer spilte de fromhetens rolle. De besøkte fengsler og hospitaler og hjalp de syke og fattige. De hevdet at de hadde forsaket verden og bar Jesu hellige navn, Han som gikk omkring og gjorde vel. Men under dette uklanderlige ytre skjulte det seg ofte kriminelle og morderiske hensikter. Et grunnprinsipp i ordenen var at hensikten helliger midlet. Derfor var løgn, tyveri, mord og falsk ed ikke bare tillatt, men også rosverdig når det tjente kirkens interesser. rett

(168)Under forskjellige forkledninger fikk jesuittene adgang til statens embeter og oppnådde å bli kongens rådgivere som formet landets politikk. De ble tjenere for å spionere på sine herrer. De opprettet høyskoler for sønnene til fyrster og adelsmenn og allmenskoler for vanlige folk. Også barn av protestantiske foreldre ble opplært i katolske seremonier. All den pomp og prakt som preget den katolske gudstjenesten, ble utfoldet for å forvirre sinnet og fengsle fantasien. Og slik forrådte sønnene den friheten som fedrene deres hadde slitt og blødd for. Jesuittene bredte seg raskt ut over hele Europa, og overalt hvor de kom, fikk katolisismen nytt liv. rett

(169)For at de skulle få større makt, ble det bestemt at inkvisisjonen skulle gjenopprettes. Tross den alminnelige avskyen for denne fryktelige domstolen, selv i katolske land, ble den igjen innført av de katolske herskere. Grusomheter som var altfor uhyggelige til å tåle dagens lys, ble begått i hemmelige fengsler. I mange land ble tusenvis av de beste borgerne, de fineste og edleste, de mest begavede og skolerte, drept eller tvunget i landflyktighet. Det var fromme og gudhengivne prester, arbeidsomme og patriotiske borgere, fremragende vitenskapsmenn, talentfulle kunstnere og dyktige håndverkere. rett

(169)Små nasjoner støtter reformasjonen
Det var slike midler romerkirken brukte for å kvele lyset fra reformasjonen, fjerne Bibelen fra mennesker og gjeninnføre middelalderens overtro og uvitenhet. Men ved Guds velsignelse og det arbeidet som ble utført av trofaste menn som han kalte til å være Luthers etterfølgere, ble protestantismen ikke veltet. Dens styrke skyldtes ikke fyrstenes gunst eller våpen. rett

(169)Det var de minste landene og de fattigste og svakeste nasjonene som ble protestantismens høyborg. Det var Genève som var omgitt av mektige fiender, Nederland på sandbankene ved Nordsjøen som sloss mot det spanske tyranniet, datidens største og rikeste nasjon, og det kalde, golde Sverige. Her vant reformasjonen fram. rett

(169)I nesten 30 år arbeidet Calvin i Genève, først for å opprette en menighet som holdt fast på Bibelens morallære, senere for å fremme reformasjonen i hele Europa. Hans lederskap var ikke uten feil, og hans lære var heller ikke fri for villfarelser. Likevel bidro han til å utbre læresetninger som på den tiden var av særlig stor betydning når det gjaldt å bevare protestantismen mot det økende presset fra katolisismen. De var også med til å fremme en enkel og ren livsstil i de reformerte menighetene i stedet for den stoltheten og korrupsjonen som romerkirkens lære fostret. rett

(170)Fra Genève kom det litteratur og lærere som formidlet den reformerte troen. Forfulgte mennesker i alle land fikk råd og oppmuntring fra Genève. Calvins by ble et tilfluktssted for fredløse reformatorer fra hele Vest-Europa. De som måtte flykte fra den fryktelige stormen som fortsatte å rase i århundrer, kom til Genève. Utsultet og syke og berøvet hjem og familie ble de tatt vel imot og hjulpet på alle måter. De slo seg ned der, og byen som hadde tatt imot dem, nøt godt av deres dyktighet, kunnskap og fromhet. rett

(170)Mange av dem som hadde funnet et fristed i byen, vendte senere tilbake til hjemlandet sitt for å kjempe mot Roms tyranni. John Knox, den tapre skotske reformatoren, mange engelske puritanere, nederlandske og spanske protestanter og franske hugenotter brakte sannhetens fakkel fra Genève for å spre mørket i hjemlandene sine. rett

neste kapitel