Nederland og Skandinavia

(171)I Nederland hadde det pavelige tyranniet ganske tidlig vakt innbitt motstand. 700 år før Luthers tid hadde to biskoper rettet modige anklager mot paven, for de hadde vært på tjenestereise i Roma, og der hadde de fått erfare hvordan pavestolen virkelig var: «Med en medgift som hverken taper verdi eller blir borte, har Gud satt menigheten, sin dronning og ektefelle, til å ha uopphørlig og ekte omsorg for sin familie og gitt henne en krone og et septer, og alt dette tar du til inntekt for deg selv, lik en tyv. Du setter deg i Guds tempel og gjør deg selv til Gud. I stedet for å være hyrde, er du blitt en ulv for sauene. Du vil ha oss til å tro at du er en ypperlig biskop, men du opptrer snarere som en tyrann. Mens du burde være tjenernes tjener, som du kaller deg selv, prøver du å bli herrenes herre. Du fører vanry over Guds bud. Den hellige ånd er byggmester for alle menighetene i hele den vide verden. Vår Guds by som vi alle er borgere av, strekker seg til alle himmelstrøk, og den er større enn den byen som de hellige profeter kalte Babylon, og som gir seg ut for å være guddommelig, som hever seg til himmelen og skryter av at dens visdom er uforgjengelig. Og endelig påstår den, selv uten grunn, at den aldri har tatt feil og heller ikke kan ta feil.» – Gerard Brandt, History of the Reformation in and About the Low Countries, vol.1, kap.6. rett

(170)I århundrene som fulgte, sto andre fram og gjentok denne protesten. Disse tidligere tiders predikanter reiste fra land til land og var kjent under forskjellige navn. I likhet med valdensermisjonærene forkynte de evangeliet overalt hvor de kom, og budskapet fikk særlig godt fotfeste i Nederland. De oversatte den valdensiske Bibelen til nederlandsk og slo fast at «den var langt å foretrekke, for den inneholdt ingen vittigheter og fabler, ingen lettsindighet og ikke noe falskt, men bare sannhet. Hist og her fantes det nok et hardt skall, men det var lett å oppdage den indre kraften og mildheten i det som var hellig og godt.» – Samme, kap.14. Slik skrev tilhengerne av den gamle troen på 1100-tallet. rett

(171)Nå begynte forfølgelsene. Men tross kjetterbål og tortur vokste tallet på troende. De framholdt modig at Bibelen er den eneste, ufeilbare autoritet i trosspørsmål, og at ingen må tvinges til å tro, men skal vinnes ved forkynnelse. – Martyn, vol.2, s.87. rett

(171)Menno Simons – nederlandsk reformator
Luthers lære fant grobunn i Nederland der ivrige og trofaste personer sto fram og forkynte evangeliet. Menno Simons som kom fra et landområde i Holland, hadde fått katolsk utdanning og var ordinert prest, men han hadde ikke noe kjennskap til Bibelen. Han ville heller ikke lese i den av frykt for å bli forledet til vranglære. rett

(172)Da han kom i tvil om transsubstansiasjonslæren, forvandlingen av brødet og vinen i nattverden, mente han det var en fristelse fra Satan og prøvde ved bønn og skriftemål å frigjøre seg fra den, men forgjeves. Han prøvde også å døyve samvittigheten ved å blande seg med folk i løssluppenhet, men det hjalp ikke. Etter en stund begynte han å lese Det nye testamente, og sammen med studiet av Luthers skrifter førte det til at han tok imot den reformerte tro. rett

(172)I en landsby i nærheten ble han kort tid etter vitne til at en mann ble halshogd fordi han var blitt gjendøpt. Dette gjorde at han prøvde å finne ut hva Bibelen sa om barnedåp. Han kunne ikke finne noen støtte for den i Skriften, men fant at omvendelse og tro overalt ble framholdt som betingelse for dåp. rett

(172)Menno Simons forlot romerkirken og gikk helt og fullt inn for å forkynne sannheten han hadde mottatt. Både i Tyskland og Nederland hadde det stått fram grupper av fanatikere som framholdt meningsløse og provoserende teorier som krenket orden og sømmelighet, og førte til opprør og vold. Simons innså de fryktelige følgene disse bevegelsene uvegerlig måtte få, og han bekjempet disse fanatikernes falske lære og ville planer av alle krefter. Men mange som var blitt villedet av disse fanatikerne, forkastet senere den skadelige læren deres. rett

(172)Det fantes også mange etterkommere av tidligere kristne menigheter som var en frukt av valdensernes forkynnelse, og Simons arbeidet blant disse med stor iver og framgang. rett

(172)I 25 år reiste han omkring med sin familie under store påkjenninger og savn og ofte i direkte livsfare. Selv om han arbeidet blant småkårsfolk i Nederland og Nord-Tyskland, øvde han en vidtrekkende innflytelse. Av natur var han veltalende, og selv om han bare hadde en begrenset utdannelse, var han usvikelig rettskaffen, ydmyk og vennlig. Hans gudfryktige liv var et eksempel på det han lærte, og derfor fikk folk tillit til ham. Tilhengerne hans ble spredt og undertrykt. De led mye fordi de ble forvekslet med de fanatiske münzeritter. Likevel førte hans arbeid til at mange ble omvendt. rett

(173)Forfølgelse i Nederland
Ingen andre steder vant den reformerte læren så stor tilslutning som i Nederland, og i få andre land ble tilhengerne utsatt for like harde forfølgelser. I Tyskland hadde Karl 5. fordømt reformasjonen, og han ville gladelig ha sendt alle dens tilhengere på bålet. Men fyrstene reiste seg og virket som en barriere mot hans tyranni. rett

(173)I Nederland hadde han større makt, og det ene vedtaket etter det andre ble kunngjort for å ramme reformasjonens tilhengere. Å lese Bibelen, å forkynne den eller høre den forkynt, eller bare omtale den, skulle straffes med døden på bålet. Det var også dødsstraff for å be til Gud i det skjulte eller for å unnlate å knele for et helgenbilde eller synge en salme. Selv de som avsverget sine «villfarelser», fikk dødsdom. Mennene ble henrettet med sverd, mens kvinnene ble levende begravd. Tusener omkom mens Karl 5. og Filip 2. regjerte. rett

(173)En gang ble en hel familie ført fram for inkvisisjonen og anklaget for å ha vært borte fra messe og for å ha holdt gudstjeneste hjemme. Da den yngste av sønnene ble spurt om hva de drev med i hemmelighet, svarte han: «Vi bøyer kne og ber om at Gud vil opplyse oss og tilgi våre synder. Vi ber for keiseren at hans regjering må bli til gagn og at han må få et lykkelig liv. Og vi ber for våre øvrighetspersoner at Gud må bevare dem.» – Wylie, b.18, kap.6. Noen av dommerne ble dypt grepet, men faren og en av sønnene ble likevel dømt til å brennes. rett

(173)Martyrenes tro var like sterk som forfølgernes villskap. Ikke bare menn, men også kvinner og unge jenter viste et urokkelig mot. «Konene stilte seg ved siden av ektefellen mens han led på bålet, og de hvisket trøstende ord eller sang salmer for å oppmuntre ham.» «Unge jenter la seg ned i graven som om de gikk til sengs for natten, eller de gikk fram til skafottet eller til bålet, kledd i sine beste klær, som om de var i sitt eget bryllup.» – Samme. rett

(173)Som tilfellet var da hedenskapet forsøkte å utrydde evangeliet, var de kristnes blod kristendommens såkorn. (Se Tertullian, Apology, par 50) Forfølgelse bidro til å øke tallet på sannhetsvitner. Keiseren ble nesten drevet til vanvidd av folks uovervinnelige besluttsomhet, og år etter år fortsatte han sitt grusomme verk, men forgjeves. Under den sjenerøse Wilhelm av Oranien førte revolusjonen endelig til at Nederland fikk religionsfrihet. rett

(174)I Piemont-fjellene, på slettene i Frankrike og strendene i Nederland ble evangeliets framgang markert ved tilhengernes blod. Men i de nordiske landene gikk det mer fredelig for seg. Studenter som kom hjem fra Wittenberg, brakte reformasjonens ide til Skandinavia. Luthers skrifter bidro også til å spre lyset. De enkle, hardføre folk i Norden tok avstand fra romerkirkens korrupsjon, prakt og overtro og tok imot Bibelens rene, enkle og livgivende budskap. rett

(174)Danmarks reformator
Hans Tausen (1494-1561), «Danmarks reformator», var bondesønn. Tidlig viste han tegn på stor begavelse. Han lengtet etter å få en utdannelse, men foreldrenes kår gjorde det umulig, og han gikk i kloster. Hans rene liv og hans troskap og flid gjorde at han ble godt likt av sine overordnede. Han hadde evner som tydet på at han i framtiden kunne yte kirken verdifull tjeneste, og man besluttet at han skulle få utdannelse ved et av de tyske eller nederlandske universitetene. Han fikk selv velge utdannelsessted, med det ene forbehold at han måtte holde seg unna Wittenberg. Kirkens stipendiat skulle ikke bli utsatt for giftig vranglære, mente klosterbrødrene. Tausen dro til Køln som også den gangen var en høyborg for katolisismen. Her fikk han snart avsky for skolastikernes mystisisme. rett

(174)På denne tiden kom han i kontakt med Luthers skrifter. Han leste dem med forundring og glede og ønsket inderlig å kunne få følge hans forelesninger, men da risikerte han å fornærme klosterets leder og miste hans støtte. Likevel brukte Tausen ikke lang tid på å bestemme seg, og snart var han innskrevet ved universitetet i Wittenberg. rett

(174)Da Tausen kom tilbake til Danmark, oppsøkte han det gamle klosteret sitt. Ennå var det ingen som mistenkte ham for å være lutheraner, og han røpet heller ikke sin hemmelighet. Uten å vekke fordom hos sine klosterbrødre prøvde han å lede dem til en renere tro og et helligere liv. Han leste og forklarte Bibelen for dem, og til sist forkynte han Kristus som synderes rettferdighet og eneste håp om frelse. rett

(175)Klosterets leder ble svært opprørt, for han hadde hatt store forhåpninger om at Tausen skulle bli en ivrig forkjemper for romerkirken. Han ble straks flyttet fra sitt eget kloster til et annet og sperret inne i en celle under streng overvåkning. Til stor skrekk for hans nye foresatte erklærte snart flere av munkene at de hadde gått over til protestantismen. Gjennom gitteret i cellen sin hadde Tausen undervist sine klosterbrødre om evangeliet. rett

(175)Hvis disse danske kirkefedrene hadde vært bedre orientert om hvordan kirken behandlet kjetteri, ville stemmen til Tausen aldri mer blitt hørt. Men i stedet for å lukke ham inne i et underjordisk fangehull, sendte de ham bort fra klosteret. Nå var de maktesløse. rett

(175)En kongelig resolusjon som nettopp var trådt i kraft, ga beskyttelse til dem som forkynte den nye læren. Tausen begynte nå å tale offentlig. Kirkene ble åpnet for ham, og folk strømmet til. Også andre forkynte Guds Ord. Det nye testamente som ble oversatt til dansk, fikk stor utbredelse. De anstrengelsene som kirkens menn gjorde for å stanse arbeidet, bidro bare til å framskynde det. I løpet av kort tid tok Danmark offisielt standpunkt for reformasjonen. rett

(175)Reformasjonen når Sverige
Også i Sverige fantes det unge menn som hadde drukket av kilden i Wittenberg, og som brakte livets vann til sine landsmenn. To av lederne i den svenske reformasjonen, Olaus og Laurentius Petri, sønnene av en smed i Ørebro, hadde studert under Luther og Melanchton og forkynte ivrig det de hadde lært. Olaus hadde mye til felles med Luther. Han vekket folk ved sin iver og veltalenhet, mens Laurentius, i likhet med Melanchton, var den lærde og sindige tenkeren. rett

(175)Begge var fremragende teologer som med et ukuelig mot forfektet sannheten, og de var preget av inderlig gudsfrykt. Det manglet ikke på motstand fra kirkelig hold, og prestene egget opp den uvitende og overtroiske befolkningen. Olaus Petri ble ofte angrepet av pøbelen, og flere ganger var det bare så vidt han slapp fra det med livet. Men reformatorene nøt kongens gunst og beskyttelse. rett

(175)Under romerkirkens styre opplevde folk undertrykkelse og fattigdom. Bibelen hadde de ikke, og religionen besto utelukkende av korstegn og seremonier som de ikke lærte noe av. Veien tilbake til de hedenske forfedrenes skikker og overtro var derfor ikke lang. Folket var splittet og lå i innbyrdes strid, og dette økte bare elendigheten for alle. Kongen bestemte seg for å reformere både staten og kirken, og han var glad for den hjelpen disse dyktige medarbeiderne kunne gi ham i kampen mot romerkirken. rett

(176)I nærvær av kongen og landets ledende menn forsvarte Olaus Petri den lutherske læren overfor romerkirkens representanter med stor dyktighet. Han erklærte at kirkefedrenes lære bare kan aksepteres når den er i samsvar med Skriften, og at de viktigste trospunktene i Bibelen er framholdt på en så klar og enkel måte at alle kan forstå dem. Kristus sa: «Min lære er ikke Min egen, men tilhører Ham som har sendt Meg.» Joh 7,16. Og Paulus erklærte at hvis han forkynte noe annet evangelium enn det han hadde tatt imot, ville han være forbannet. Gal 1,8. «Hvordan kan da andre våge å innføre trossetninger etter eget ønske og påby dem som nødvendig til frelse?» spurte Petri. – Wylie, b.10, kap.4. Han påviste at kirkens bestemmelser er uten autoritet når de er i strid med Guds bud og understreket det protestantiske prinsippet at «Bibelen og Bibelen alene» er rettesnor for tro og liv. rett

(177)Selv om denne striden ble ført innenfor en forholdsvis eksklusiv krets, viser den «hva slags personer det var som utgjorde reformatorenes hær. De var langt ifra ulærde, splittende, høyrøstede og stridslystne, men de hadde studert Guds Ord og visste hvordan de skulle bruke de våpnene som Bibelen ga dem. Når det gjaldt lærdom, var de forut for sin tid. rett

(177)Når vi tenker på så framtredende læresentra som Wittenberg og Zürich og på så berømte personer som Luther og Melanchton, Zwingli og Oecolampadius, har vi en tendens til å mene at disse var lederne for bevegelsen, og at de var dyktigere og hadde mer å fare med enn de andre. Men når vi tenker på det som skjedde i det bortgjemte Sverige og på de mer beskjedne navnene som Olaus og Laurentius Petri – når vi vender oppmerksomheten fra læremestrene til elevene – da oppdager vi at de var kyndige teologer som hadde satt seg grundig inn i Bibelens budskap, og de vant en lett seier over de sofistikerte lærerne og pavens representanter.» – Samme. rett

(177)Som et resultat av denne debatten tok kongen i Sverige imot den protestantiske troen, og ikke lenge etter gikk riksdagen også inn for den. Olaus Petri hadde oversatt Det nye testamente til svensk, og etter kongens ønske påtok de to brødrene seg å oversette hele Bibelen. rett

(177)Slik fikk det svenske folket for første gang Guds Ord på sitt eget språk. Riksdagen bestemte at prestene over hele landet skulle forklare Skriften, og at skolebarna skulle lære å lese Bibelen. Jevnt og sikkert måtte uvitenhet og overtro vike for evangeliet. Etter at landet var befridd for romerkirkens undertrykkelse, oppnådde det en storhet og styrke som aldri før. Sverige ble en høyborg for protestantismen. rett

(177)100 år senere, under den fryktelige 30-årskrigen, fikk Tyskland hjelp av denne lille, svake nasjonen. Sverige var det eneste landet i Europa som våget å rekke ut en hjelpende hånd i en uhyre farlig situasjon. Hele Nord-Europa var på nippet til igjen å komme under romerkirkens tyranni. Det var den svenske hæren som gjorde det mulig for Tyskland å vende krigslykken og sette en stopper for pavemaktens framgang. Dermed ble toleransen for protestantene sikret, både for kalvinister og lutheranere, og samvittighetsfriheten ble gjenopprettet i de landene som hadde gått inn for reformasjonen. rett

neste kapitel