| Den Store Striden kapitel 14. Fra side 178. Fra side 245 i den engelske utgave. |
(178)Mens Luther ga Bibelen til det tyske folket, ble William Tyndale (ca. 1490-1536) ledet av Guds ånd til å gjøre det samme i England. Wycliffes bibel var blitt oversatt etter den latinske teksten som inneholdt mange feil. Den var aldri blitt trykt, og de håndskrevne manuskriptene var så kostbare at bare noen få rikmenn eller adelige kunne skaffe seg dem. Og da kirken på det strengeste hadde forbudt den, fantes den bare i ganske få eksemplarer. rett (178)I 1516, året før Luthers teser, hadde Erasmus utgitt Det nye testamente på gresk og latin. Nå var Guds Ord for første gang trykt på originalspråket. I dette verket ble mange feil i tidligere utgaver rettet, og meningen ble klarere gjengitt. Mange blant de intellektuelle fikk dermed et bedre kjennskap til evangeliet, og det kom ny fart i reformasjonsarbeidet. Men folk flest var ennå stort sett avskåret fra Guds Ord. Tyndale fullførte Wycliffes arbeid ved å gi sine landsmenn Bibelen. rett (178)Tyndale oversetter det nye testamente (178)Tyndales forkynnelse vakte stor interesse, og mange tok imot budskapet. Men prestene var på vakt, og så snart han hadde reist videre fra et sted, prøvde de å ødelegge arbeidet hans ved å komme med trusler og forvrenge fakta, og altfor ofte lyktes det. «Hva skal vi gjøre?», utbrøt han. «Mens jeg sår på det ene stedet, driver fienden hærverk i den åkeren som jeg nettopp har forlatt. Jeg kan ikke være overalt. Å, hvis bare de kristne hadde hatt Den hellige skrift på sitt eget språk, så kunne de selv imøtegå disse filosofene. Uten Bibelen er det umulig å grunnfeste legfolket i troen.» – Samme. rett (179)Han begynte å arbeide med nye ideer. «Salmene ble sunget på israelittenes språk i Herrens tempel», sa han. «Skulle ikke evangeliet tale til oss på det engelske språket? Skulle kirken ha mindre lys ved middag enn ved morgengry? De kristne må få lese Det nye testamente på sitt morsmål.» Kirkens menn var innbyrdes uenige. Bare ved hjelp av Bibelen kunne mennesker finne sannheten. «Noen holder med en, andre med en annen. Men alle disse lærde motsier hverandre. Hvordan skal vi da kunne skjelne den som taler sant fra den som taler usant? Bare ved hjelp av Guds Ord.» – Samme. rett (179)Kort tid etter uttalte en lærd katolikk under et ordskifte: «Vi kunne klare oss bedre uten Guds lov enn uten pavens». Til dette svarte Tyndale: «Jeg trosser paven og alle hans lover. Og hvis Gud sparer mitt liv, skal jeg sørge for at det ikke går mange år før gutten bak plogen vet mer om Skriften enn dere.» – Anderson, Annals of the English Bible, s.19. rett (179)Den tanken han hadde hatt om å gi ut Det nye testamente på folkets eget språk, tok nå form, og han tok straks fatt på oppgaven. Da han måtte forlate sitt hjem på grunn av forfølgelse, dro han til London, og der kunne han en tid fortsette å arbeide uforstyrret. Men igjen tvang pavens tilhengere ham på flukt. rett (179)Hele England syntes å være lukket for ham, og han bestemte seg for å søke beskyttelse i Tyskland. Her begynte han å trykke Det nye testamente på engelsk. To ganger ble det satt en stopper for arbeidet, men når han ikke fikk trykke i en by, reiste han til en annen. Til sist kom han til Worms der Luther noen få år tidligere hadde forsvart evangeliet for riksdagen. I denne historiske byen hadde reformasjonen mange venner, og Tyndale kunne fortsette å arbeide uten flere hindringer. Ikke lenge etter var de første 3000 eksemplarer av Det nye testamente ferdige, og nytt opplag fulgte samme år. rett (179)Med alvor og iver fortsatte han arbeidet. Til tross for at de engelske myndighetene hadde holdt strengt oppsyn i havnene, nådde Guds Ord på forskjellige måter fram til London og ble derfra spredt ut over landet. Pavens representanter forsøkte å undertrykke sannheten, men forgjeves. rett (179)En gang kjøpte biskopen av Durham hele restopplaget av bibler hos en bokhandler som var en venn av Tyndale. Han ville ødelegge dem, for han regnet med at dette i høy grad ville hindre arbeidet. Men det virket helt motsatt. For de pengene som på denne måten ble skaffet til veie, ble det kjøpt inn materialer til en ny og bedre utgave som ellers ikke ville ha blitt trykt. Da Tyndale senere ble fengslet, fikk han løfte om å bli satt på frifot på betingelse av at han oppga navnene på dem som hadde hjulpet ham med penger til å trykke biblene. Han svarte at biskopen av Durham hadde gjort mer enn noen annen, for ved å betale en god pris for restopplaget, hadde han gjort det mulig for dem å fortsette med friskt mot. rett (180)Tyndale ble forrådt og falt i hendene på fienden, og en gang måtte han sitte i fengsel i flere måneder. Til slutt vitnet han om sin tro ved å lide martyrdøden. Men de våpnene som han hadde smidd, satte andre stridsmenn i stand til å kjempe gjennom alle århundrer helt ned til vår egen tid. rett (180)Andre reformatorer (180)Barnes og Frith, Tyndales trofaste venner, sto fram for å forsvare sannheten. Ridley-brødrene og Cranmer fulgte etter. Disse lederskikkelsene i den engelske reformasjon var velutdannede menn, og de fleste av dem hadde vært høyt aktet for sin iver og fromhet i den katolske kirke. De motarbeidet pavedømmet fordi de kjente til pavestolens villfarelser. Deres innsikt i Babylons mysterier gjorde at deres utsagn fikk større vekt. rett (180)«Nå kommer jeg med et merkelig spørsmål», sa Latimer en gang. «Hvem er den flittigste biskopen og prelaten i England? Jeg ser dere spisser ører og venter på at jeg skal nevne navnet hans. Jeg skal fortelle dere det. Det er djevelen. Han er aldri borte fra bispedømmet sitt. Send bud på ham når dere vil, for han er alltid hjemme. Han har alltid hånden på plogen. Jeg garanterer at han aldri ligger på latsiden. Der hvor djevelen holder til, heter det: Vekk med bøkene og fram med lysestakene, bort med Bibelen og fram med rosenkransen, vekk med evangeliets lys og fram med talglysene, selv ved høylys dag. Ned med Kristi kors og opp med skjærsildens lommetyv. Ikke mer klær til de nakne, fattige og hjelpeløse, men utsmykkede bilder og prangende pynt til stokk og stein. Opp med menneskelige tradisjoner og vedtekter og ned med Guds tradisjoner og Hans hellige Ord. Gid våre prelater var like flittige til å så det gode frø som Satan er til å så klinte og ugress.» – Samme, «Sermon of the Plough.» rett (181)Grunnprinsippet som disse reformatorene hevdet, og som ble framholdt av valdenserne, av Wycliffe, Jan Hus, Luther, Zwingli og de andre som sluttet seg til dem, var Den hellige skrifts ufeilbare autoritet som norm for tro og livsførsel. De ville ikke godta at paver, konsiler, kirkefedre og konger hadde rett til å herske over samvittigheten i religiøse spørsmål. Bibelen var deres autoritet, og med den prøvde de alle læresetninger og alle påstander. Troen på Gud og Hans Ord holdt dem oppe når de ofret livet på bålet. «Fatt mot!» ropte Latimer til sidemannen på bålet da flammene holdt på å bringe dem til taushet. «I dag skal vi ved Guds nåde tenne et lys i England som jeg er sikker på aldri skal kunne slokkes.» – Works of Hugh Latimer, 1:8. rett (181)Også i Skottland (181)Reformasjonen førte med seg Luthers skrifter og deretter Tyndales engelske nytestamente. Uten at presteskapet oppdaget det, dro disse budbærerne i stillhet over fjell og dal og fikk sannhetens fakkel, som nesten hadde sloknet, til å lyse opp i Skottland igjen. Dette betydde slutten på undertrykkelsen som romerkirken hadde drevet i 400 år. rett (181)Martyrenes blod satte ny fart i bevegelsen. De katolske lederne som plutselig ble klar over faren som truet deres sak, førte noen av Skottlands beste og mest aktede sønner til bålet. Men ved å gjøre dette, opprettet de en prekestol, og derfra lød disse døende vitners ord ut gjennom landet og oppildnet folk så de med urokkelig besluttsomhet gikk inn for å kaste av seg romerkirkens åk. Hamilton og Wishart, fyrstelige av sinn som av ætt, ofret livet på bålet sammen med en lang rekke mer ukjente tilhengere. Som resultat av Wisharts brennende bål sto det fram én som ilden ikke skulle bringe til taushet, én som under Guds ledelse skulle få dødsklokken til å ringe over pavedømmet i Skottland. rett (182)John Knox (ca. 1505-72) hadde vendt ryggen til kirkens overleveringer og mystikk for å søke åndelig næring i Guds Ord, og Wisharts forkynnelse hadde styrket ham i beslutningen om å forlate romerkirken og gi seg i lag med de forfulgte reformatorene. Da vennene hans oppfordret ham til å begynne som forkynner, rygget han tilbake for dette ansvaret, og først etter mange dagers ensomhet og smertefull kamp med seg selv, ga han etter. Men da han endelig hadde påtatt seg oppgaven, gikk han fram med ubøyelig besluttsomhet og urokkelig mot så lenge han levde. rett (182)Denne oppriktige reformatoren eide ikke menneskefrykt. Martyrbålene som flammet omkring ham, økte bare hans iver. Med tyrannens øks hengende som en trussel over hodet, sto han fast på sitt standpunkt og gjorde kraftige angrep til høyre og venstre for å bryte ned avgudsdyrkelsen. rett (182)Da Knox ble framstilt for dronning Mary av Skottland som hadde fått mang en protestantisk leder til å miste motet, avla han et usvikelig vitnesbyrd for sannheten. Han ga ikke etter for smiger og lot seg ikke skremme av trusler. Dronningen anklaget ham for kjetteri. Han hadde lært folk en religion som staten hadde forbudt, erklærte hun, og på den måten hadde han brutt Guds bud som pålegger borgerne å lyde fyrstene. Knox svarte bestemt: «Fordi sann religion ikke får sin opprinnelige kraft og autoritet fra jordiske herskere, men bare fra den evige Gud, er borgerne ikke forpliktet til å tilpasse sin gudsdyrkelse etter fyrstenes ønske. For ofte er det fyrstene som vet minst om Guds sanne religion. Dersom Abrahams etterkommere hadde tatt imot faraos religion fordi de hadde vært undersåttene hans i så lang tid, så spør jeg Dem, Frue, hvad slags religion ville vi så hatt i verden? Eller hva slags religion ville vi hatt i dag dersom alle på apostlenes tid hadde godtatt keiserens religion? Dette, ærede Frue, bør vise Dem at borgerne ikke er bundet til fyrstenes religion selv om de er pålagt å vise dem lydighet.» Dronningen svarte tilbake: «De tolker Skriften på en måte og de katolske lærere tolker den på en annen måte. Hvem skal jeg tro på, og hvem skal avgjøre hva som er rett?» rett (182)«Tro på Gud, Han som taler klart og tydelig i sitt Ord», svarte Knox. «Utover det Skriften lærer, bør man hverken tro den ene eller den andre. Guds Ord er tydelig i seg selv, og hvis noe virker dunkelt, vil Den hellige ånd som aldri er i strid med seg selv, forklare det på en tydeligere måte andre steder så ikke noen behøver å tvile uten at de absolutt vil være uvitende.» – David Laing, The Collected Works of John Knox, vol. 2, s.281,284. rett (182)Slik talte denne fryktløse reformator, med fare for sitt liv, til de kongelige. Med det samme urokkelige motet fortsatte han mot målet. Han ba og kjempet for Herrens sak inntil Skottland var befridd for paveveldet. rett (183)Statsreligion og religionstvang (183)I gudstjenesten var det fremdeles store avvikelser fra det rene og enkle evangelium, og man hadde enda ikke fått øynene opp for betydningen av religionsfrihet. Selv om de protestantiske fyrstene sjelden foretok slike grusomheter som romerkirken gjorde bruk av overfor kjettere, anerkjente de likevel ikke den enkeltes rett til å dyrke Gud etter sin egen samvittighet. Alle skulle godta statskirkens læresetninger og gudstjeneste-former. Dissentere ble i mer eller mindre grad forfulgt i flere hundre år. rett (183)På 1600-tallet ble flere tusen prester fratatt sitt embede. Under trussel om store bøter, fengsel og forvisning ble det forbudt for folk å overvære andre religiøse sammenkomster enn de kirken godkjente. De trofaste som ikke kunne la være å samles for å tilbe Gud, var tvunget til å møtes i mørke smug og i bortgjemte loftsrom, og på visse årstider møttes de i skogen midt på natten. I ly av den tette skogen, et tempel som Gud selv hadde bygd, kom disse spredte og forfulgte troende sammen for å delta i bønn og lovsang. rett (184)Men tross all forsiktighet måtte mange lide for sin tro. Fengslene var overfylte, familier ble splittet, og mange ble landsforvist. Men Gud var med sitt folk, og forfølgelsen kunne ikke stanse deres vitnesbyrd. Mange ble drevet over havet til Amerika, der de la grunnvollen til den borgerlige og religiøse friheten som har vært landets bolverk og ære. rett (184)Likesom på apostlenes tid viste det seg at forfølgelsen bidro til å fremme evangeliet. I et motbydelig fengsel som var fullt av forbrytere og løsslupne mennesker, levde John Bunyan (1628-88) i himmelens atmosfære, og der skrev han sin vidunderlige allegori om en pilegrims reise fra fordervelsens land til den himmelske by. I flere hundre år har stemmen fra fengslet i Bedford talt til menneskehjerter med stor gjennomslagskraft. Bunyans «Pilegrimsvandring» og «Grace Abounding to the Chief of Sinners» («Overflod av nåde til de største syndere») har ført mange inn på livets vei. rett (184)Baxter, Flavel, Alleine og andre begavede og skolerte menn med en dyp, kristelig erfaring reiste seg til modig forsvar for den troen som en gang for alle er overgitt til de hellige. Det som disse bannlyste og fredløse mennene utførte, vil aldri gå til grunne. Flavels «Fountain of Life» («Livets kilde») og «Method of Grace» («Nådens metode») har vist tusener hvordan de skal overgi seg til Kristus. Baxters «Reformed Pastor» («Den reformert pastor») har vært til velsignelse for mange som ønsket en ny vekkelse, og boken «Saints’ Everlasting Rest» («De frelstes evige hvile») har hjulpet mennesker inn til den hvilen som er «i vente for Guds folk». rett (184)Metodistenes grunnlegger (185)Læren om rettferdiggjørelse ved tro som Luther så klart hadde forkynt, var nesten helt tapt av syne og erstattet med det katolske prinsippet om å stole på gode gjerninger til frelse. Whitefield og brødrene Wesley som tilhørte den engelske kirke, søkte oppriktig å vinne gunst hos Gud, og de hadde lært at de kunne oppnå dette ved å leve rett og praktisere de religiøse seremoniene. rett (185)Da Charles Wesley en gang ble syk og trodde at han skulle dø, ble han spurt om hva han grunnet sitt håp om evig liv på. Han svarte: «Jeg har gjort mitt beste for å tjene Gud.» Da han som hadde spurt, ikke syntes å være helt tilfreds med svaret, tenkte Wesley: «Hva mener han? Er ikke mine anstrengelser et godt nok grunnlag for mitt håp? Har min innsats vært forgjeves? Jeg har ikke noe annet å holde meg til.» – John Whitehead, Life of the Rev. Charles Wesley, s. 102. Så tett var mørket som ruget over kirken at det skjulte forsoningen, berøvet Kristus Hans herlighet og vendte menneskenes sinn bort fra deres eneste håp om frelse - den korsfestede Frelsers blod. rett (185)Det ble klart for John Wesley og medarbeiderne hans at sann kristendom kommer innenfra, og at Guds lov gjelder like mye for tankene våre som for ord og handlinger. Nå forsto de at et rent hjerte er like viktig som en korrekt livsførsel, og de bestemte seg for å endre livskurs. Ved mye bønn og store anstrengelser prøvde de å undertrykke det onde i sin natur. De levde i selvfornektelse, velgjørenhet og ydmykhet og overholdt nøye alt som de mente ville hjelpe dem til å oppnå det de framfor alt ønsket - den helligheten som kunne sikre dem velvilje hos Gud. rett (185)Men de fant ikke det de søkte. Forgjeves forsøkte de å frigjøre seg fra syndens fordømmelse og bryte dens makt. Det var den samme kampen Luther hadde opplevd i klostercellen i Erfurt. Det var det samme spørsmålet som hadde plaget ham: «Hvordan kan en mann bli rettferdig for Gud?» Job 9,2. rett (185)Sannhetens flamme som nesten var sloknet på protestantismens altere, skulle bli tent igjen med den gamle fakkelen som de bøhmiske kristne hadde bevart ned gjennom tidene. Etter reformasjonen var protestantismen i Bøhmen blitt trampet ned av romerske horder. Alle som ikke ville fornekte sannheten, ble tvunget bort. Noen fant tilflukt i Sachsen der de bevarte den gamle troen. Fra etterkommere av disse kristne kom lyset til Wesley og medarbeiderne hans. rett (185)Evangeliets grunnsannheter i fokus (185)«Jeg hadde lenge lagt merke til alvoret som preget dem», sier han. «Hele tiden hadde de opptrådt på en ydmyk måte og hjulpet medpassasjerene med ting som ingen av mine egne landsmenn ville påta seg. De avslo enhver form for betaling, men sa at det var godt for deres stolthet, og at deres Frelser hadde gjort mer for dem. Hver dag hadde de anledning til å vise en mildhet som ingenting kunne rokke ved. Dersom noen puffet til dem, slo dem eller dyttet dem overende, reiste de seg bare opp og gikk sin vei uten å klage. rett (186)Nå oppsto det en situasjon som ga oss andre muligheten til å se om de var likeså fri for frykt som de var for stolthet, sinne og hevnlyst. Midt under salmesangen i begynnelsen av gudstjenesten brøt en sjø inn over relingen, flerret storseilet og skyllet over dekket som om havet allerede hadde slukt oss. Mine landsmenn begynte å rope og skrike, men gruppen fra Mähren forstatte rolig å synge. Etterpå spurte jeg en av dem: «Var du ikke redd?» «Nei, og det takker jeg Gud for», svarte han. «Men var ikke kvinnene og barna redde?» «Nei, kvinnene og barna våre er ikke redde for å dø», svarte han mildt.» – Whitehead, Life of the Rev. John Wesley, s.10. rett (186)Da de kom til Savannah, bodde John Wesley en tid hos disse kristne vennene, og deres holdning gjorde et dypt inntrykk på ham. Om deres gudstjenester, som var en slående motsetning til den livløse formalismen i den engelske kirke, skrev han: «Alt var så enkelt og høytidelig at jeg nesten glemte de 1700 årene som var gått, og jeg følte det som jeg var til stede ved en av de sammenkomstene, fri for prakt og formvesen, hvor teltmakeren Paulus eller fiskeren Peter ledet ut, fylt av Den hellige ånd og kraft.» – Samme, s.11-12. rett (186)Da Wesley var kommet tilbake til England, hjalp en av Brødremenighetens predikanter ham til å få en klarere forståelse av bibelsk tro. Han ble overbevist om at hans egne gjerninger var nytteløse som frelsesmiddel, og at han helt og fullt måtte stole på «Guds Lam som bærer verdens synd». Ved et møte i Brødremenigheten i London ble det lest en uttalelse av Luther om den forandringen som Guds ånd virker hos en troende. Idet Wesley hørte dette, ble troen vakt til live i ham. «Jeg følte hvordan jeg ble varm om hjertet», sier han «og at jeg virkelig kunne sette min lit til Kristus alene for frelse. Jeg ble sikker på at Han hadde fjernet mine synder, ja, selv mine, og frelst meg fra syndens og dødens lov.» – Samme, s. 52. rett (187)Gjennom mange års trøstesløs kamp og selvfornektelse, selvkritikk og ydmykelse hadde Wesley stått fast på sitt forsett om å søke Gud. Nå hadde han funnet Ham, og han oppdaget at den nåden han hadde strevd for å vinne ved bønn og faste, ved almisser og selvfornektelse, var en gave «uten penger og uten betaling». Da han først var blitt befestet i troen på Kristus, fikk han en brennende trang til å utbre budskapet om Guds frie nåde. «Jeg betrakter hele verden som mitt sogn», sa han. «Uansett hvor jeg oppholder meg, ser jeg det som min ufravikelige rett og plikt å forkynne det glade frelsesbudskapet til alle som vil høre.» – Samme, s. 74. rett (187)Han fortsatte å leve i streng forsakelse, ikke lenger som et grunnlag for troen, men som en følge av den, ikke som roten til hellighet, men som frukten av den. Guds nåde i Kristus er grunnlaget for den kristnes håp, og denne nåden vil komme til uttrykk i lydighet. rett (187)Wesley gikk helt og fullt inn for å forkynne det han selv hadde mottatt – rettferdiggjørelse ved troen på Kristi soningsblod og Den hellige ånds fornyende kraft til å frambringe frukt i et liv som er i overensstemmelse med Kristi eksempel. rett (187)Wesley og Whitefield forkynner evangeliet i England (187)Som medlemmer av Englands offisielle kirke var de sterkt knyttet til dens gudstjenesteform, men Herren hadde vist dem noe bedre i sitt Ord. Den hellige ånd tilskyndet dem til å forkynne Kristus og Ham korsfestet, og de erfarte Guds kraft i arbeidet. Tusener ble overbevist og virkelig omvendt, og disse måtte beskyttes mot glupende ulver. Wesley hadde ikke tenkt å danne et nytt kirkesamfunn, men han organiserte dem i det som ble kalt Metodistsamfunnet. rett (187)Disse forkynnerne møtte en uforståelig og hard motstand fra den offisielle kirken, men i sin visdom styrte Gud begivenhetene slik at reformasjonen begynte innenfor selve kirken. Hvis den hadde kommet utenfra, ville den ikke ha trengt inn der den var mest påkrevd. Men fordi vekkelsespredikantene tilhørte kirken og utfoldet sin virksomhet innenfor dens rammer når anledningen bød seg, fant sannheten innpass på steder der dørene ellers ville ha vært stengt. Noen av prestene ble vekket opp av sin moralske sløvhet og ble ivrige forkynnere i sine egne sogn. Menigheter som hadde stivnet i formalisme, våknet opp til nytt liv. rett (187)Som det hadde vært gjennom hele kirkehistorien, var det også på Wesleys tid personer med forskjellige talenter som utførte sin bestemte oppgave. De var ikke enige om ethvert lærepunkt, men de var alle drevet av Guds ånd og sto sammen i den ene store oppgaven å vinne mennesker for Kristus. Ulikt syn mellom Whitefield og brødrene Wesley truet en tid med å skape splittelse, men som de lærte ydmykhet i Kristi skole, ble de forsont ved gjensidig overbærenhet og kjærlighet. De hadde ikke tid til uoverensstemmelser når det vrimlet av villfarelser og ugudelighet overalt og syndere var i ferd med å gå fortapt. rett (188)Metodistene forfulgt (188)Gang på gang unngikk John Wesley døden ved et Guds mirakel. Da pøbelen en gang ble egget opp mot ham og det ikke syntes å være noen utvei, kom en engel i menneskeskikkelse bort til ham. Pøbelen vek unna, og Kristi tjener unnslapp den farlige situasjonen. rett (188)Wesley fortalte hvordan han en gang ble befridd fra en flokk rasende mennesker: «Mange prøvde å dytte meg overende mens vi gikk på en glatt sti nedover mot byen. De regnet nok med at hvis jeg først lå på jorden, ville jeg neppe komme på beina igjen. Men jeg hverken snublet eller gled en eneste gang og var snart ute av hendene deres. Mange prøvde å gripe fatt i kraven eller klærne mine for å tvinge meg overende, men de fikk ikke ordentlig tak. Bare en av dem fikk tak i den ene fliken av vesten min, og plutselig sto han med den i hånden. Den andre delen hvor det lå en pengeseddel i lommen, ble bare delvis revet av. En kraftkar som gikk like bak meg, slo etter meg flere ganger med en eikestokk. Hadde han truffet meg i nakken, ville han ha sluppet å bekymre seg mer om meg. Men hver gang bommet han, uten at jeg vet hvordan det gikk til, for jeg kunne hverken flytte meg til høyre eller venstre. En annen trengte seg gjennom mengden og løftet armen for å slå. Men plutselig senket han den og strøk meg bare over hodet mens han sa: «For et mykt hår han har!» De første som vendte om, var byens helter, de som alltid var ledere for pøbelhopen. En av dem var proffbokser og opptrådte ved boksekonkurranser på markedene. rett (189)Hvor mildt og vennlig forbereder Gud oss til å gjøre hans vilje! For to år siden ble skulderen min streifet av en murstein. Året etter fikk jeg en stein mellom øynene. Forrige måned var det en som slo til meg. Det samme skjedde nå i kveld, både før vi kom inn i byen og etter at vi var dratt igjen. Men det var ikke noe å bry seg om, for selv om det ene slaget var ganske hardt og traff meg i brystet og det andre traff meg på munnen så blodet rant, gjorde det ikke mer vondt enn om de hadde rørt meg med et strå.»– John Wesley, Works, vol.3, s.297-298. rett (189)I begynnelsen måtte metodistene, både legfolk og predikanter, tåle hån og forfølgelse både fra statskirkens medlemmer og fra ikke-kristne som ble egget opp ved de løgnene som ble fortalt om dem. De ble stilt for retten, men det var bare i navnet, for rettferdighet forekom sjelden ved domstolene på den tiden. Ofte ble de utsatt for vold fra folk som var ute etter dem. Pøbelen gikk fra hus til hus, ødela eiendom og innbo, plyndret etter som de fant for godt og opptrådte brutalt mot folk av begge kjønn i alle aldre. I noen tilfeller ble det slått opp plakater med oppfordring om å møte fram på nærmere angitt sted til dem som ønsket å være med på å knuse vinduer hos metodistene og plyndre hjemmene deres. rett (189)Disse åpenbare bruddene både på Guds og menneskers lover fikk passere upåtalt. Man forfulgte systematisk en gruppe mennesker som hadde den ene feilen at de prøvde å lede syndere fra fordervelse til hellighet. rett (189)John Wesley henviser til det han selv og trosfellene hans ble beskyldt for: «Noen påstår at disse menneskene har en falsk, feilaktig og svermerisk lære, at den er ny og tidligere ukjent, at det er kvekerisme, fanatisme og katolisisme. Alle disse påstandene er allerede rykket opp med rot, for det er klart påvist at hvert eneste punkt er Skriftens tydelige lære slik den tolkes av vår egen kirke. Derfor kan den hverken være falsk eller uriktig, forutsatt at Skriften er sann.» «Andre sier at læren er for streng, at veien til himmelen blir for trang. Dette er i grunnen den virkelige innvendingen og var en gang nesten den eneste. Den ligger skjult bak tusen andre innvendinger som trer fram under forskjellige former. Men gjør de veien til himmelen trangere enn vår Herre og Hans apostler gjorde? Er deres lære strengere enn Bibelens? Se bare på noen få tydelige skriftord: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, og av hele din sjel, og av all din forstand.» «Hvert unyttig ord menneskene taler, skal de avlegge regnskap for på dommens dag.» «Enten dere da spiser eller drikker eller hva dere gjør, så gjør alt til Guds ære!» rett (190)«Hvis deres lære er strengere enn dette, er det grunn til å irettesette dem. Men dere vet med dere selv at det ikke er slik. Hvem kan være mindre streng uten å forfalske Guds Ord? Kan noen forvalte Guds hemmeligheter med troskap dersom de forandrer noe av det hellige som er betrodd dem? Nei. De kan ikke fjerne eller moderere noe. De er nødt til å si til alle mennesker: «Vi kan ikke endre Bibelen etter deres smak. Dere må enten ta den som den er, eller gå evig fortapt.» Her er den virkelige årsaken til at folk klager over «disse menneskenes ubarmhjertighet». Er de virkelig ubarmhjertige? På hvilken måte? Gir de ikke mat til de sultne og klær til de nakne? De svarer at det er ikke det som er problemet, det er ikke noe å utsette på dem i så måte, men de dømmer andre så ubarmhjertig! De mener at ingen andre enn deres likesinnede kan bli frelst.» – Samme, s.152-153. rett (190)De framholdt Guds lov (190)Andre innrømmet nok at loven hadde evig gyldighet, men hevdet at det var unødvendig for predikantene å formane folk til å være lydige mot den, for de som Gud har utvalgt til frelse, vil «ved Guds nådes uimotståelige tilskyndelse bli ledet til å være fromme og dydige», mens de som var dømt til evig fortapelse, «ikke hadde kraft til å lyde Guds lov». rett (190)Andre som også mente at «de utvalgte ikke kan falle fra nåden og heller ikke gå glipp av Guds velvilje», kom til den enda frykteligere konklusjonen at «de onde handlingene som de begår, i virkeligheten ikke er syndige og må ikke oppfattes som brudd på Guds lov. Derfor behøver de ikke å bekjenne sine synder eller kvitte seg med dem ved å angre.» – McClintok and Strong, Cyclopedia, art. ”Antinominians”. De hevdet at selv den verste synden som «vanligvis oppfattes som et grovt brudd på Guds lov, ikke er synd i Guds øyne» når det er en av de utvalgte som begår den «fordi et av de vesentlige og særegne kjennetegnene hos de utvalgte er at de ikke kan gjøre noe som mishager Gud, eller som loven forbyr.» rett (191)Disse forferdelige læresetningene er i alt vesentlig de samme som populære pedagoger og teologer senere forfektet, nemlig at det ikke finnes noen uforanderlig, guddommelig lov som er norm for hva som er rett. Det er samfunnet selv som bestemmer moralnormene, og de endrer seg stadig. Alle disse ideene er preget av den samme mesterhjernen – han som begynte sitt forsøk på å bryte ned Guds rettferdige lov allerede da han var sammen med syndfrie vesener i himmelen. rett (191)Læren om at Gud har bestemt menneskenes karakter en gang for alle, har fått mange til å forkaste Hans lov. Wesley kjempet innbitt mot de antinomistiske forkynnernes villfarelser og påviste at deres lære var i strid med Skriften. «For Guds frelsende nåde til alle mennesker er åpenbart.» Tit 2,11. «For dette er godt og velbehagelig framfor Gud, vår Frelser, Han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse. Det er én Gud og én Mellommann mellom Gud og mennesker, Mennesket Kristus Jesus. Han som ga Seg Selv som en løsepenge for alle.» 1 Tim 2,3-6. Guds ånd gis fritt til alle mennesker for at de skal bli frelst. Kristus er «Det sanne Lyset .... som gir lys til hvert menneske». Joh 1,9. Mennesker går glipp av frelsen fordi de med vilje avviser livets gave. rett (191)Som svar på påstanden om at De ti bud var blitt opphevet sammen med seremoniloven ved Kristi død, uttalte Wesley: «Kristus opphevet ikke moralloven som finnes i De ti bud, og som profetene håndhevet. Han kom ikke til denne verden for å avskaffe noen del av den. Det er en lov som aldri kan brytes, men står som det trofaste vitnet på himmelen. (Sal 89, 38) Den var til fra verdens begynnelse, og var skrevet, ikke på steintavler, men i menneskets hjerte ved Skapelsen. Og selv om det som Gud skrev med sin egen finger for en stor del er utvisket av synden, kan det likevel ikke helt slettes ut så lenge vi har en ide om godt og ondt. Alt i denne loven må gjelde for hele menneskeheten og til alle tider. Guds bud er ikke avhengige av tid eller sted eller av noe annet forhold som kan forandres, for de hviler på Guds natur og på menneskets natur og på deres uforanderlige forhold til hverandre. rett (191)«Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle.» Utvilsomt mener Kristus her (sett ut fra sammenhengen): Jeg er kommet for å stadfeste loven helt og fullt, tross alle menneskelige bortforklaringer. Jeg er kommet for å kaste lys over alt det som måtte være dunkelt. Jeg er kommet for å forklare den virkelige og fullstendige meningen med alt, for å vise lengden og bredden, høyden og dybden, ja hele utstrekningen av hvert bud og hele lovens ufattelige renhet og åndelighet.» – Wesley, preken nr. 25. rett (192)Wesley erklærte at det er perfekt harmoni mellom loven og evangeliet. «Loven og evangeliet henger meget nøye sammen. På den ene siden baner loven hele tiden vei for evangeliet og leder oss dit. På den andre siden fører evangeliet til en mer nøyaktig oppfyllelse av loven. Den byr oss for eksempel å elske Gud og vår neste, å være ydmyke, saktmodige og hellige. Vi vet med oss selv at vi ikke makter dette, at «for mennesker er dette umulig.» Men vi ser et løfte om at Gud vil gi oss denne kjærligheten og gjøre oss ydmyke, saktmodige og hellige. Vi griper fatt i dette evangeliet, dette gledesbudskapet. Det virker i samsvar med vår tro. Slik skal «lovens rettferdige krav bli oppfylt i oss» ved troen på Jesus Kristus. rett (192)«Fremst blant motstanderne av Kristi evangelium», sa Wesley, «er de som klart og åpenlyst «dømmer loven» og «taler ondt om loven», og som lærer menneskene å bryte (oppløse, svekke, oppheve gyldigheten av) ikke bare ett av budene, det minste eller det største, men alle under ett. Det mest forbausende ved dette store bedraget er at de som er fanget inn av det, virkelig tror at de ærer Kristus ved å forkaste Hans lov, og at de opphøyer Hans tjeneste mens de tilintetgjør Hans lære. Ja, de ærer Ham slik Judas gjorde da han sa: «Vær hilset, rabbi!» og kysset Ham. Med rette kunne Han si til hver enkelt av dem: «Forråder du Menneskesønnen med et kyss?» Å tale om Hans blod, men fjerne Hans krone, eller ta lett på enkelte deler av Hans lov for å fremme Hans evangelium, er å forråde Ham med et kyss. Denne anklagen rammer også dem som forkynner troen, slik at den på en eller annen måte tilsidesetter lydighet, direkte eller indirekte, eller dersom de forkynner Kristus på en måte som opphever eller på annen måte svekker det minste av Hans bud.» – Samme. rett (193)Til dem som hevdet at forkynnelsen av evangeliet helt og fullt oppfyller loven, svarte Wesley: «Dette benekter vi helt og holdent. Det oppfyller ikke lovens viktigste hensikt som er å overbevise mennesker om synd og å vekke dem som ennå sover på randen av helvete.» Apostelen Paulus sier at «ved loven kommer erkjennelse av synd». Først når en person er blitt overbevist om synd, vil han virkelig føle sitt behov for Kristi soningsblod. Herren selv sier: «De som er friske, har ikke bruk for lege, men de som er syke». Derfor er det nytteløst å sende bud på legen til mennesker som er friske, eller som i det minste tror at de er det. Først må du overbevise dem om at de er syke, ellers vil de ikke takke deg for det du gjør. Like nytteløst er det å forkynne Kristus for dem som har et hjerte som aldri er blitt knust.» – Samme, preken nr. 35. rett (193)Så når Wesley forkynte Guds nåde, la han vekt på, likesom sin Mester, å «opphøye loven og la den få ære.» Med troskap utførte han den gjerningen Gud hadde gitt ham, og han fikk se store resultater. Over et halvt århundre tilbrakte han som reisende predikant, og da livet nærmet seg slutten for den mer enn 80 år gamle mannen, hadde han mer enn en halv million erklærte tilhengere. rett (193)Men tallet på de mange som ved hans innsats ble løftet opp fra syndens fordervelse og fornedrelse til et bedre og renere liv, og alle som ved hans forkynnelse fikk en dypere og rikere erfaring med Gud, vil ikke bli kjent før hele den frelste skaren samles i Guds rike. Hans liv er en uvurderlig undervisning for enhver kristen. Måtte den troen og ydmykheten som preget denne Kristi tjener, og hans utrettelige iver, selvoppofrelse og gudsfrykt, bli gjenspeilet i menighetene i dag! rett |