| Den Store Striden kapitel 15. Fra side 194. Fra side 265 i den engelske utgave. |
(194)Reformasjonen som hadde åpnet Bibelen for folket, prøvde på 1500-tallet å få innpass i alle land i Europa. I noen land ble den hilst velkommen som et budskap fra himmelen. I andre land klarte pavedømmet for en stor del å holde den ute, og den høynende innflytelsen som bibelkunnskap fører med seg, ble nesten helt utestengt. rett (194)I et av landene hvor lyset fikk innpass, ble det ikke forstått på grunn av det tette mørket. I århundrer kjempet sannhet og villfarelse om overtaket, inntil det onde til sist seiret og sannheten ble fortrengt. «Og dette er dommen, at lyset er kommet inn i verden og menneskene elsket mørket mer enn lyset.» – Joh 3,19. Denne nasjonen måtte ta konsekvensene av sitt valg og høste det den hadde sådd. Guds ånds innflytelse ble fjernet fra et folk som hadde avvist Hans nådegave. Det onde fikk lov til å utfolde seg, og hele verden fikk se følgene av å forkaste lyset med fullt overlegg. rett (194)Kampen mot Bibelen som raste i så mange århundrer i Frankrike, nådde sitt klimaks under revolusjonen. Det fryktelige opprøret var bare en naturlig konsekvens av romerkirkens undertrykkelse av Bibelen. Det var det mest slående eksempelet på følgene av romerkirkens politikk som verden noen gang har sett – et logisk resultat av den kursen som kirken hadde fulgt i over 1000 år. rett (194)Undertrykkelsen av Den hellige skrift i den tiden da pavedømmet dominerte, var blitt forutsagt av profetene. Åpenbaringsboken peker på de fryktelige følgene som særlig skulle ramme Frankrike på grunn av maktutfoldelsen fra «syndens menneske». rett (195)Bibelen undertrykt (195)Tidsperiodene som er nevnt her – de «42 måneder» og de «1260 dager» – er identiske og svarer til den tiden Kristi menighet skulle undertrykkes av romerkirken. De 1260 årene med pavelig overhøyhet begynte år 538 e.Kr. og måtte derfor slutte i 1798. Da trengte en fransk hær inn i Roma og tok paven til fange, og han døde i landflyktighet. Riktignok ble en ny pave valgt kort tid etter, men pavedømmet har aldri siden hatt den makt det hadde før. rett (195)Forfølgelsen av menigheten varte ikke hele perioden på 1260 år, for i medlidenhet med sitt folk forkortet Gud den harde trengselstiden. Slik forutsa Jesus den store trengselen som skulle ramme menigheten: «Og hvis ikke de dagene ble forkortet, ville ikke noe menneske bli frelst. Men for de utvalgtes skyld skal de dagene bli forkortet.» Matt 24,22. Reformasjonen førte til at forfølgelsen opphørte før 1798. rett (195)Om de to vitnene skriver profeten videre: «Disse er de to oliventrærne og de to lysestakene som står foran jordens Gud.» Og salmisten sier: «Ditt Ord er en lykt for min fot og et lys på min sti.» Åp 11,4; Sal 119,105. De to vitnene er Det gamle og Det nye testamente. Begge taler om Guds lovs opphav og dens evige gyldighet. De vitner begge om frelsesplanen. Forbildene, ofringene og profetiene i Det gamle testamente peker fram til en Frelser som skulle komme. Evangeliene og brevene i Det nye testamente forteller om en Frelser som kom nøyaktig på den måten som symbolene og profetiene forutsa. rett (195)«Jeg vil gi makt til mine to vitner, og de skal profetere i 1260 dager, kledd i sekk.» I størstedelen av denne tidsperioden var Guds vitner lite kjent. Romerkirken forsøkte å skjule sannheten for folk og fikk falske vitner til å motsi deres innhold. Bibelen ble fordømt av både kirkelige og borgerlige myndigheter. Dens budskap ble forvansket, og alle mulige forsøk som mennesker og demoner kunne pønske ut, ble gjort for å lede folks oppmerksomhet bort fra den. rett (195)De som våget å forkynne dens budskap, ble forfulgt, forrådt, torturert og fengslet. De ble martyrer for sin tro, eller de ble tvunget til å flykte opp i fjellene eller søke ly i huler og grotter. Da profeterte disse trofaste vitnene, kledd i sørgeklær. Likevel fortsatte de å vitne igjennom hele perioden på 1260 år. Selv når det så mørkest ut, fantes det trofaste personer som elsket Guds Ord og forsvarte Hans ære. Disse trofaste tjenerne fikk visdom, kraft og myndighet til å forkynne evangeliet i hele denne tiden. rett (196)«Og hvis noen ønsker å skade dem, går det ild ut fra munnen deres og fortærer fiendene deres. Og hvis noen ønsker å skade dem, skal han drepes på denne måten.» Åp 11,5. Folk kan ikke ustraffet trampe på Guds Ord. Betydningen av denne fryktelige dommen blir framholdt i Åpenbaringsbokens siste kapittel: «For jeg vitner for hver den som hører de profetiske ordene i denne Boken: Hvis noen legger noe til alt dette, skal Gud legge på ham de plagene som det er skrevet om i denne Boken. Og hvis noen tar bort noe fra ordene i denne profetiske Boken, da skal Gud ta hans del bort fra Livets Bok, fra Den hellige byen og fra det som det er skrevet om i denne Boken.» Åp 22,18-19. rett (196)Slike advarsler har Gud gitt for å hindre at mennesker på noen måte forandrer det Han har åpenbart eller pålagt. Disse alvorlige fordømmelsene gjelder alle som bruker sin innflytelse til å påvirke folk til ikke å ha aktelse for Guds lov. De som lettsindig hevder at det ikke betyr noe om man lyder Guds lov eller ikke, burde derfor skjelve av frykt. rett (196)Alle som setter sine egne meninger høyere enn Guds åpenbaring, som vil endre Skriftens klare mening for å avpasse den etter smak og behag eller for å kunne følge verden, pådrar seg et fryktelig ansvar. Skriftens ord, Guds lov, vil vurdere hvert menneskes karakter og dømme alle som ikke består denne ufeilbare prøven. rett (196)Krig mot guds ord (196)Det hadde vært romerkirkens strategi å holde Bibelen skjult i et ukjent språk, under påskudd av å ha respekt for den, og dermed var den blitt utilgjengelig for folk. Mens pavedømmet regjerte, profeterte de to vitnene «kledd i sekk». Men en annen makt – dyret fra avgrunnen – skulle stå fram og føre en åpenlys krig mot Guds Ord. rett (197)«Den store byen» der disse vitnene blir drept og der likene ligger på gaten, kalles «i åndelig mening» Egypt. Av alle de nasjonene som omtales i bibelhistorien, gikk Egypt lengst i å benekte Guds eksistens og sette seg opp mot Hans bud. Aldri har noen hersker dristet seg til et mer åpent og arrogant opprør mot himmelens myndighet enn kongen av Egypt. Da Moses kom med budskapet fra Herren, svarte farao stolt: «Hvem er Herren, at jeg skulle lyde Hans røst og la Israel fare? Jeg kjenner ikke Herren, og jeg vil ikke la Israel fare.» 2 Mos 5,2. rett (197)Dette er ateisme, og den nasjonen som Egypt var et symbol på, skulle på liknende måte avvise Guds krav og vise den samme vantro og tross. «Den store byen» blir også åndelig talt sammenlignet med Sodoma. Dette var en korrupt by hvor man brøt Guds lov, noe som særlig viste seg i form av umoral. Denne synden skulle også være et fremherskende trekk hos den nasjonen som svarer til beskrivelsen i bibelteksten. rett (197)En slående oppfyllelse (197)«Frankrike var den eneste nasjonen i verden som man kan dokumentere har gått til åpent opprør mot universets Skaper. Det har vært og vil fortsatt være mange gudsbespottere og ateister både i England, Tyskland, Spania og andre steder, men Frankrike inntar en særstilling i verdenshistorien som det første landet der nasjonalforsamlingen erklærte at det ikke finnes noen Gud, og der hele befolkningen i hovedstaden og et stort flertall utenfor danset og sang av glede da de mottok kunngjøringen.» – Blackwood´s Magazine, November 1870. rett (197)Frankrike hadde også de kjennetegnene som særpreget Sodoma. Revolusjonstiden kunne oppvise en moralsk fordervelse lik den som førte til undergang for Sodoma og Gomorra. Og historikeren peker på hvordan ateismen går hånd i hånd med tøylesløsheten i Frankrike, slik profetien sier det: «I nøye samsvar med lovene om religionen var loven som reduserte ekteskapet - den helligste foreningen som mennesker kan inngå, og som så sterkt bidrar til stabilitet i samfunnet – til en rent borgerlig kontrakt av midlertidig art som to personer kunne inngå og oppløse etter behag. Dersom demonene selv hadde satt seg fore å finne den mest effektive metoden for å ødelegge alt som er høyverdig, vakkert eller varig i familielivet, så de kunne være sikre på at virkningen av denne skaden skulle fortsette fra slektledd til slektledd, kunne de ikke ha funnet en mer effektiv plan enn å bryte ned ekteskapet. Skuespillerinnen Sophie Arnoult, som var kjent for sin slagferdighet, beskrev republikkens ekteskapslovgivning som «ekteskapsbruddets sakrament.» – Scott, vol 1, kap.17. rett (198)«(Der) hvor vår Herre ble korsfestet.» Også denne delen av profetien ble oppfylt av Frankrike. Her kom fiendskapet mot Kristus klarere til uttrykk enn i noe annet land, og ingen andre steder hadde sannheten møtt en mer bitter og grusom motstand. I den forfølgelsen som Frankrike satte i verk mot evangeliets tilhengere, ble Kristus korsfestet ved behandlingen Hans etterfølgere fikk. rett (198)I århundrer hadde de troendes blod flytt. Mens valdenserne ofret livet for «Guds Ord og Jesu Kristi vitnesbyrd» i Piemont-fjellene, hadde albigenserne i Frankrike båret fram et liknende vitnesbyrd om sannheten. Under reformasjonen ble tilhengerne drept etter grusom tortur. Konger og adelsmenn, fornemme kvinner og unge jenter, nasjonens stolthet, hadde sett på martyrenes lidelser med fornøyelse. I kampen for menneskenes helligste rettigheter hadde de tapre hugenottene blødd på mange slagmarker. Protestantene ble regnet som fredløse, det ble utlovt belønning for å gripe dem, og de ble jaget som ville dyr. rett (198)«Menigheten i ødemarken», de få etterkommerne av de første kristne som ennå eksiterte i Frankrike på 1700-tallet, skjult i fjellene i sør, holdt fremdeles fast på sine fedres tro. Når de dristet seg til å møtes oppe i fjellene eller på øde vidder om natten, ble de jaget av ryttere og slept i fangenskap som galeislaver på livstid. De fineste, beste og mest begavede franskmenn ble lagt i lenker og torturert sammen med tyver og drapsmenn. – Wylie, b.22, kap.6. rett (199)Andre som fikk en mer human behandling, ble uten videre skutt mens de ubevæpnet og hjelpeløse falt på kne i bønn. Hundrevis av gamle menn, forsvarsløse kvinner og uskyldige barn lå døde igjen på jorden der de hadde holdt møte. Folk som streifet langs fjellsidene eller gjennom skogene der disse menneskene hadde pleid å samles, fant ofte «for hvert fjerde skritt de tok, lik som lå i gresset eller hang i trærne.» Landet deres, ødelagt av sverd, øks og bål, «var blitt omgjort til en eneste stor, dyster ørken.» «Disse grusomhetene foregikk ikke i en mørk tidsalder, men i Ludvig 14.s glansfulle æra. Vitenskap og litteratur blomstret, og hoffets og hovedstadens geistlighet var lærde og veltalende menn som ga seg ut for å være ydmyke og menneskevennlige.» – Samme, b.22, kap.7. rett (199)Men aller mørkest i den lange rekken av forbrytelser, frykteligst blant de djevelske handlingene i alle de redselsfulle århundrene, var Bartolomeus-natten. Ennå husker verden med gru dette feige og fryktelige overfallet. Tilskyndet av prester og prelater ga kongen av Frankrike sitt samtykke til denne redselsfulle udåden. En klokke som kimet i nattemørket, var signalet til massakren. Tusenvis av protestanter som sov rolig i sine hjem fordi de stolte på kongens æresord, ble uten varsel grepet og myrdet med kaldt blod. Likesom Kristus var den usynlige lederen for sitt folk da de dro ut fra slaveriet i Egypt, var Satan den usynlige lederen for sine undersåtter i denne udåden som mangedoblet tallet på martyrer. rett (199)Massakren i Paris varte i sju dager, de første tre dagene med ubeskrivelig villskap. Og den var ikke begrenset til selve byen, for etter ordre fra kongen ble den utvidet til alle de provinsene og byene hvor det bodde protestanter. Man tok ikke hensyn til kjønn eller alder. Hverken spedbarn eller oldinger ble spart. Adelsmann og bonde, gammel og ung, mor og barn ble sablet ned. Over hele landet forsatte myrderiene i to måneder. 70.000 av nasjonens beste borgere ble ofret. rett (199)«Da nyheten om massakren nådde Rom, var geistlighetens jubel grenseløs. Kardinalen av Lorraine belønnet budbæreren med tusen dukater, og kanonen på St. Angelo tordnet en gledessalutt. Klokkene kimte fra hvert eneste kirketårn, og festbål forvandlet natt til dag. I spissen for kardinaler og andre høye kirkemenn gikk Gregor 13. i et langt opptog til St. Louis-kirken der kardinalen av Lorraine holdt takkemesse. En medalje ble preget til minne om massakren, og i Vatikanet kan man fortsatt se tre freskomalerier av Vasari som framstiller angrepet på admiral Coligny, kongen som planlegger blodbadet sammen med rådet og endelig selve massakren. Pave Gregor sendte Den Gyldne Rosen til keiser Karl, og fire måneder etter massakren hørte han med tilfredshet en preken av en fransk prest som talte om «den dagen, så full av glede og lykke, da den hellige fader mottok nyheten og under høytidelig prosesjon gikk for å takke Gud og St. Louis.» – Henry White, The Massacre of St. Bartholomew, kap.14, par.34. rett (200)Ateismen i høysetet (200)«Dyret som stiger opp av avgrunnen, (skal) gå til krig mot dem, seire over dem og drepe dem.» De ateistiske kreftene som hersket i Frankrike under revolusjonen og under terrorregimet, førte en slik krig mot Gud og Hans Ord som verden aldri hadde sett maken til. Nasjonalforsamlingen forbød all tilbedelse av Gud. Bibler ble samlet sammen og brent offentlig med alle mulige tegn på forakt. Guds lov ble tråkket ned. Bibelske ordninger ble opphevet. Den ukentlige hviledagen ble avskaffet, og i stedet ble hver tiende dag benyttet til svir og gudsbespottelse. Dåp og nattverd ble forbudt, og på kirkegårdene ble det satt opp iøynefallende plakater som kunngjorde at døden var en evig søvn. rett (200)Gudsfrykt er på ingen måte begynnelsen til visdom ble det sagt, men begynnelsen til dårskap. All religiøs feiring ble forbudt, unntatt den som gjaldt friheten og fedrelandet. «Biskopen av Paris ble ført fram for å spille hovedrollen i det mest skamløse og skandalepregede skuespillet som noen gang har forekommet i en nasjonalforsamling. Han gikk forrest i full prosesjon og måtte erklære at den kristne troen som han hadde forkynt i så mange år, helt og holdent var et prestebedrag som ikke hadde noe som helst grunnlag i historien eller i noen hellig sannhet. I høytidelige og klare ordelag benektet han eksistensen av den Gud han var blitt ordinert til å tjene og gikk inn for å hylle frihet, likhet, dyd og moral. Så la han sine biskoppelige ordenstegn på bordet og ble broderlig omfavnet av forsamlingens president. En hel del frafalne prester fulgte denne prelatens eksempel.» – Scott, vol.1, kap.17. rett ()«De som bor på jorden, skal glede seg over dem, de skal være lykkelige og sende gaver til hverandre, for disse to profetene hadde plaget dem som bor på jorden.» Det vantro Frankrike hadde brakt Guds to vitners refsende stemme til taushet. Sannhetens ord lå død på gatene, og de som hatet begrensningene og kravene i Guds lov, frydet seg. Mennesker trosset himmelens konge offentlig. På samme måte som synderne i gammel tid, ropte de: «Hvordan skal Gud vite det? Er det vel kunnskap hos Den Høyeste?» – Sal 73,11. rett (201)Med en gudsbespottelig dristighet som er nesten utrolig, uttalte en av prestene for den nye orden: «Gud, hvis du er til, da hevn ditt skadelidte navn. Jeg utfordrer deg! Du holder deg taus, du tør ikke slippe tordenen løs. Hvem vil heretter tro at du er til?» – Lacretelle, History 11:309 i Sir Archibald Alison, History of Europe, vol.1, kap.10. Dette er et ekko av faraos ord: «Hvem er Herren, at jeg skulle lyde Hans røst?» «Jeg kjenner ikke Herren,» «Dåren har sagt i sitt hjerte: «Det er ingen Gud.» – Sal 14,1. Og Herren sier om dem som forvrenger Hans Ord: «Dårskapen deres skal bli åpenbar for alle.» – 2 Tim 3,9. rett (201)Fornuftens gudinne (201)Med historikerens ord: «I denne forrykte situasjonen er en av seremoniene uten sidestykke når det gjelder dårskap og ugudelighet. Nasjonalforsamlingens dører ble åpnet, og i spissen for et orkester kom bystyret i høytidelig prosesjon, mens de sang en hymne til ære for friheten. Mellom seg hadde de en tilslørt kvinne som de kalte «fornuftens gudinne.» For framtiden skulle hun tilbes. Etter at hun var ført fram foran forsamlingen, ble sløret fjernet under utfoldelse av en storslått seremoni, og hun fikk deretter plass til høyre for presidenten. Folk flest kjente henne igjen som en danserinne ved operaen. Frankrikes nasjonalforsamling hyllet denne personen som den beste representanten for den fornuften de tilba. Denne ugudelige og latterlige komedien ble noe av en motesak, og innsettelsen av «fornuftens gudinne» ble gjentatt ut over landet der folk gjerne ville vise at de var på høyde med revolusjonen.» – Scott, vol.1, kap.17. rett (202)Taleren som introduserte tilbedelsen av fornuften, uttalte følgende: «Lovgivere! Fanatismen har måttet vike for fornuften. Dens matte øyne kunne ikke tåle det klare lyset. En veldig folkemengde er i dag til stede under disse gotiske hvelvingene som for første gang gjenlyder av sannheten. Her har det franske folket nå feiret den eneste sanne form for tilbedelse - tilbedelsen av friheten og fornuften. Her har vi uttalt ønsket om framgang for republikkens våpen. Her har vi oppgitt livløse guder til fordel for fornuften, den levende statuen, naturens mesterverk.» – M. A. Thiers, History of the French Revolution, vol.2, s.370-371. rett (202)Da gudinnen ble ført inn i nasjonalforsamlingen, tok taleren henne i hånden, henvendte seg til forsamlingen og sa: «Dødelige! Dere skal ikke lenger skjelve for den maktesløse tordenen fra en Gud som frykten deres har skapt. Heretter skal dere ikke anerkjenne noen annen guddom enn fornuften! Her ser dere dens reneste og edleste bilde. Hvis dere må ha noen å tilbe, bør dere bare tilbe slike som denne. Knel for frihetens høye senat, fornuftens slør!» rett (202)Etter at presidenten hadde omfavnet gudinnen, ble hun plassert i en praktfull vogn og ført forbi en enorm menneskemengde bort til Notre Damekatedralen for å innta guddommens plass. Der ble hun plassert på høyalteret og hyllet av hele forsamlingen. – Alison, vol.1, kap.10. rett (202)Ikke lenge etter ble Bibelen brent offentlig. Representanter for det offentlige museumsselskapet gikk ved en anledning inn på rådhuset og ropte: «Leve fornuften!» mens de på en stake bar med seg forkullede rester av forskjellige bøker, deriblant bønnebøker, messebøker og Bibelen. Presidenten uttalte: «I et stort bål har de sonet for alle tåpelighetene som de har fått menneskeslekten til å begå.» – Journals of Paris, 1793, nr. 318. Sitert i Buchez-Roux, Collection of Parliamentary History, vol. 30, s.200-201. rett (203)Frankrike motarbeider reformasjonen (203)Frihetstanken fulgte Bibelen. Overalt hvor evangeliet fikk innpass, våknet folk. De begynte å kaste av seg lenkene som hadde gjort dem til slaver under uvitenhet, last og overtro, og de begynte å tenke og handle som mennesker. Fyrstene la merke til dette og skalv av frykt for å miste sitt enevelde. Romerkirken nølte ikke med å egge dem til mistenksomhet og frykt. I 1525 sa paven til kongen av Frankrike: «Denne galskap (protestantismen) vil ikke bare forvirre og ødelegge religionen, men også myndighetene, adelen, all lov og orden og enhver rangorden.» – G. de Felice, History of the Protestants of France, b.1, kap.2, par.8. rett (203)Noen få år senere kom en pavelig utsending med denne advarselen til kongen: «Min Herre, la Dem ikke narre. Protestantene vil ødelegge både det borgerlige og religiøse systemet. Tronen er i like stor fare som alteret. En ny religion vil nødvendigvis føre til en ny styreform.» – D´Aubigné, History of the Reformation in Europe in the time of Calvin, b.2, kap.36. Og teologene appellerte til folks fordommer ved å erklære at protestantismen «lokker menneskene bort i noe nytt og tåpelig. Den fjerner borgernes hengivenhet for kongen og ødelegger både kirke og stat.» På den måten klarte romerkirken å sette Frankrike opp mot reformasjonen. Det var for å bevare kongemakten, beskytte adelen og opprettholde lovene at forfølgelsens sverd ble trukket. – Wylie, b.13, kap.4. rett (204)Lite ante landets herskere om følgene av denne skjebnesvangre politikken. Bibelens budskap ville ha lært folk rettferdighet, avhold, sannhet, likhet og nestekjærlighet, de prinsippene som er grunnlaget for en nasjons trivsel og vekst. «Rettferdighet opphøyer et folkeslag.» «Tronen blir grunnfestet ved rettferdighet.» Ordsp 14,34; 16,12. «Rettferdighetens verk skal være fred, og rettferdighetens frukt er hvile og trygghet til evig tid.» – Jes 32,17. rett (204)Den som adlyder Guds lov, vil også respektere og lyde landets lover. Den som frykter Gud, vil ære styresmaktene når de utøver rettferdig og lovlig myndighet. Men det ulykkelige Frankrike forbød Bibelen og lyste dens tilhengere i bann. I århundrer måtte hederlige og prinsippfaste personer være galeislaver, dø på bålet eller råtne opp i fengsler. Det var folk med skarp forstand og moralsk styrke. De hadde mot nok til å stå fast på sin overbevisning og tro nok til å lide for sannheten. Tusener og atter tusener reddet seg ved å flykte, og dette fortsatte i 250 år etter at reformasjonen hadde begynt. rett (204)«I denne lange perioden var det neppe et slektledd i Frankrike som ikke var vitne til at evangeliets tilhengere måtte flykte for de grusomme forfølgerne. De landene der de fant et fristed, ble beriket med den skarpsindighet, dyktighet, flid og orden som så ofte utmerket disse menneskene. I samme grad som andre land ble tilført disse godene, ble deres eget land fattigere. Hvis alle som nå ble fordrevet, hadde fått bli i Frankrike, og hvis de dyktige utvandrerne hadde dyrket landet i disse 300 årene, ville mye vært annerledes. Tenk hvis evnene og oppfinnsomheten deres hadde vært brukt til å utvikle franske varer, og de med skapende evner og forskertrang hadde beriket litteraturen og fremmet vitenskapen i disse 300 årene? Og hva ville det ikke ha betydd for Frankrike i dag om deres klokskap hadde fått prege landets politikk, deres tapperhet hadde fått utfolde seg i krig, eller om deres rettferdighetssans hadde fått utforme landets lover og Bibelens kristendom hadde fått påvirke folkets forstand og prege deres samvittighet! Frankrike ville ha vært et stort, rikt og lykkelig land - et mønster for andre nasjoner! rett (204)Men blind og ubønnhørlig fanatisme jaget dem som forkynte kristne dyder, som kjempet for orden og system og som forsvarte monarkiet, i landflyktighet. De som kunne gjort landet kjent og beundret, ble stilt på valg mellom bål og landflyktighet. Til slutt var nasjonen fullstendig ruinert. Det var ikke lenger noen samvittighet å forby, ingen tro å føre på bålet, ingen fedrelandskjærlighet å landsforvise.» – Wylie, b.13, kap.20.Og revolusjonen med alle dens redsler var det sørgelige resultatet. «Etter at hugenottene hadde flyktet, fulgte en alminnelig nedgangstid i Frankrike. Blomstrende industribyer forfalt, fruktbare områder ble ødemark og åndelig sløvhet og moralsk nedgang fulgte etter en periode med uvanlig framgang. Paris ble et eneste stort fattighus, og da revolusjonen brøt ut, regner man med at det var 200.000 fattige som trengte hjelp fra det offentlige. Det var bare jesuittordenen som blomstret i denne syke nasjonen, og den hersket med et fryktelig tyranni over kirker og skoler, fengsler og galeier.» rett (205)Sosiale onder (205)«Adelens ønsker var høyeste lov, og bøndene og leiefolket kunne gjerne sulte uten at undertrykkerne brydde seg om det.... I enhver situasjon var folk tvunget til å ta hensyn til godseiernes interesser. Bøndene levde i uavlatelig slit og fattigdom, og hvis de våget å klage, ble de behandlet med nedlatende forakt. Hvis en bonde og en adelsmann lå i strid, tok domstolene alltid adelsmannens parti. Dommerne tok ofte imot bestikkelser, og uansett hvilket innfall aristokriatiet fikk, ble det lovfestet takket være korrupsjonen som gjennomsyret systemet. Ikke engang halvdelen av skattene som rikfolk og geistligheten presset ut av folk, nådde fram til det kongelige eller kirkelige skattkammeret. Resten ble satt over styr i tøylesløse utskeielser. Og de som på den måten utsugde sine medborgere, slapp selv å betale skatt, og etter lov eller sedvane var de selvskrevne til alle offentlige embeter. De privilegerte utgjorde 150.000, og for at de skulle kunne nyte livet, var millioner av mennesker dømt til et håpløst og nedverdigende liv.» rett (206)Løssluppenhet og luksus (206)Som svar på rådgivernes advarsler, pleide kongen å svare: «Prøv å holde det gående så lenge jeg lever. Etter min død får det gå som det vil.» Man forsøkte å få i stand en reform, men forgjeves. Kongen var klar over problemene, men han hadde hverken mot eller styrke til å gjøre noe med dem. Katastrofen som Frankrike gikk i møte, kom tydelig til uttrykk i det likeglade, egoistiske svaret han ga: «Etter meg kommer syndfloden!» rett (207)Ved å spille på kongens og overklassens mistenksomhet hadde romerkirken tilskyndet dem til å holde folket nede, for den visste at dette ville svekke staten slik at kirken fikk makt over både den og folket. Kirkens menn var framsynte nok til å innse at for å få mennesker fullstendig i sin makt, måtte den lenkebinde deres åndsliv. Den sikreste måten å holde dem nede på, var å gjøre dem ute av stand til å bruke sin frihet. Tusen ganger verre enn de fysiske lidelsene som kirkens politikk førte til, var den moralske nedverdigelsen. Uten kjennskap til Bibelen, og prisgitt hykleri og selviskhet, var folket innhyllet i uvitenhet og overtro, fanget i umoral og helt ute av stand til å være herre i eget hus. rett (207)Men det utviklet seg helt annerledes enn romerkirken hadde regnet med. I stedet for å holde massene i blind underkastelse under kirkens trossetninger, førte det til at folk ble opprørere og gudsfornektere. Folk foraktet pavemakten og oppfattet den som prestepolitikk, og i deres øyne var prestene med på å holde dem nede. De kjente ingen annen gud enn romerkirkens, og dens lære var deres eneste religion. De mente at kirkens griskhet og grusomhet stammet fra Bibelen, og derfor ville de ikke ha noe med den å gjøre. rett (207)Romerkirken hadde gitt en falsk framstilling av Guds karakter og Hans krav, og nå forkastet folket både Bibelen og dens opphavsmann. Kirken hadde krevd blind tro på sine trossetninger under påskudd av at de var i samsvar med Bibelen. Som reaksjon på dette satte Voltaire og hans meningsfeller Guds Ord fullstendig til side og spredte vantroens gift overalt. Romerkirken hadde tråkket folket ned under sin jernhæl, og nå slet de nedverdigede, brutaliserte massene seg løs fra tyranniet og frigjorde seg fra dets grep. I raseri over falskhetens glitter som de så lenge hadde vist ærbødighet for, forkastet de både sannhet og løgn under ett. Og lastens slaver som forvekslet frihet med tøylesløshet, jublet over sin innbilte frihet. rett (207)Da revolusjonen brøt ut, sørget kongen for at folket fikk større representasjon enn adelen og geistligheten til sammen. Dermed hadde de makten i sine hender, men de var ikke beredt til å bruke den klokt og selvdisiplinert. Ivrige som de var etter å gjøre slutt på all uretten de hadde lidd under, bestemte de seg for å omdanne hele samfunnssystemet. Et rasende folk som var fylt av bitre minner om urettferdighet, bestemte seg for å gjøre ende på elendigheten som nå var blitt utålelig, og hevne seg på dem som de mente var skyld i lidelsene deres. De undertrykte tok i bruk de metodene som tyrannene hadde brukt og ble undertrykkere av dem som tidligere hadde undertrykt dem. rett (207)Det ulykkelige Frankrike fikk en blodig høst av det som var sådd. Nasjonen måtte betale dyrt for at den hadde gitt seg inn under romerkirkens herskende makt. På det stedet som Frankrike under romerkirkens innflytelse hadde tent det første martyrbålet da reformasjonen begynte, reiste revolusjonen den første giljotinen. Nøyaktig der hvor de første protestantiske martyrene ble brent på 1500-tallet, ble de første ofrene halshogd på 1700-tallet. rett (208)Da Frankrike avviste evangeliet som ville ha vært til legedom for nasjonen, åpnet de døren for vantro og ruin. Da Guds lov ble satt til side, fant man ut av at menneskelige lover ikke var i stand til å holde lidenskapenes mektige flodbølge i sjakk, og landet ble kastet ut i opprør og anarki. Kampen mot Bibelen innvarslet det som i verdenshistorien blir kalt «terrorregimet». Fred og lykke forsvant fra hjemmene og menneskesinnet. Ingen var trygge. Den som triumferte den ene dagen, ble mistenkt og dømt den neste. Vold og begjær hersket uinnskrenket.Konge, geistlighet og adel måtte finne seg i grusomhetene fra et opprørt og forbitret folk. Da kongen ble henrettet, økte dette bare hevntørsten, og de som hadde dømt ham til døden, skulle snart følge ham til skafottet. Det ble bestemt at alle som kunne mistenkes for å være imot revolusjonen, skulle henrettes. Fengslene var overfylte, og på et tidspunkt satt det mer enn 200.000 fanger der. Det skjedde redselsfulle ting i byene. En fraksjon av revolusjonære kjempet mot en annen, og Frankrike ble en uhyre slagmark for stridende folkemasser som var drevet av en utemmet villskap. rett (208)«I Paris ble den ene oppstanden avløst av den neste, og innbyggerne var splittet i et virvar av fraksjoner som tilsynelatende bare var opptatt av å utrydde hverandre.» Og for å gjøre vondt verre, ble landet involvert i en langvarig og ødeleggende krig mot stormaktene i Europa. «Landet var nesten bankerott, soldatene forlangte høylydt å få utbetalt det de hadde til gode, folk i Paris sultet og røverbander plyndret landdistriktene. Sivilisasjonen gikk nesten under i anarki og løssluppenhet.» Folket hadde bare altfor godt lært leksen om vold og tortur som romerkirken så flittig hadde undervist dem i. Gjengjeldelsens dag var endelig kommet. Denne gangen var det ikke Jesu etterfølgere som ble fengslet og slept til bålet, for de var for lengst omkommet eller landsforvist. rett (209)Nå fikk det ubarmhjertige Roma merke den dødbringende makten hos dem som de selv hadde lært opp i voldsbruk. Det eksempelet på forfølgelse som den franske geistligheten hadde vist så lenge, falt nå med stor styrke tilbake på dem selv. Skafottene ble farget røde av prestenes blod. Galeiene og fengslene som tidligere hadde vært overfylt av hugenotter, var nå fylt av deres forfølgere. De katolske geistlige som nå satt lenket til toften mens de slet med årene, opplevde all den lidelsen som kirken hadde vært så ivrig etter å påføre de fromme kjetterne. rett (209)«Så kom de dagene da de mest barbariske av alle lovene ble håndhevet av den mest barbariske domstolen, da ingen kunne hilse på sine naboer eller be sine bønner uten fare for å begå en forbrytelse som medførte dødsstraff. Spioner lurte i hver krok. Giljotinen arbeidet hardt og lenge hver morgen, og fengslene var like fullpakket som lasterommet i et slaveskip. Rennesteinene skummet av blod som rant ut i Seinen. Mens vognlass med ofre daglig ble kjørt til retterstedene gjennom gatene i Paris, slo prokonsulene (embetsmenn) som velferdskomitéen hadde sendt ut i provinsene, seg løs i en grad av grusomhet som var ukjent selv i hovedstaden. Falløksen i mordmaskinen steg og falt i et altfor langsomt tempo. Fanger i lange rekker ble meiet ned med kardesker (kanonprosjektiler fylt med blykuler). Overfylte prammer ble boret i senk. Lyon ble forvandlet til en ørken. I Arras ble fangene til og med nektet den grusomme barmhjertighet å få en hurtig død. Langs Loire-elven, fra Saumur like til Atlanterhavet, fråtset glenter og kråker i nakne lik som lå om hverandre. Det ble ikke tatt hensyn til kjønn eller alder. Hundrevis av gutter og jenter i syttenårsalderen ble myrdet av dette avskyelige regimet. Småbarn ble revet vekk fra morens bryst og ble kastet fra spydspiss til spydspiss langs jakobinernes rekker.» I løpet av en kort periode på ti år omkom mennesker i tusentall. rett (209)Forkledd villfarelse (210)Når én forkledd løgn blir avslørt, gir Satan den bare en annen forkledning, og folkemengden faller like lett for den. Da folk ble klar over at katolisismen var et bedrag og Satan ikke lenger kunne få dem til å overtre Guds lov gjennom kirken, tilskyndet han dem til å betrakte all religion som svindel og Bibelen som en myte. Når de så forkastet Guds lov, ga de seg over til uhemmet gudløshet. rett (210)Det skjebnesvangre feilgrepet som førte slike ulykker over det franske folket, var at de overså det faktum at sann frihet finnes i Guds lov. «Om du bare hadde lyttet til Mine bud! Da skulle du hatt fred som floden, og din rettferdighet skulle bli lik bølgene på havet.» «Det er ingen fred for de ugudelige, sier Herren.» «Men hver den som hører på Meg, skal bo trygt og ha ro uten frykt for det onde.» – Jes 48,18.22; Ordsp 1,33. rett (210)Gudsfornektere, fritenkere og frafalne avviser Guds lov og motarbeider den. Men resultatene av deres innflytelse viser at velferd avhenger av lydighet mot Hans lov. De som ikke vil lære leksen fra Guds Bok, må lære den av verdenshistorien. rett (210)Da Satan arbeidet gjennom romerkirken for å forlede mennesker til ulydighet, skjedde det på en så fordekt måte at den nedverdigelsen og elendigheten som fulgte, ikke ble oppfattet som et resultat av lovbrudd. Men Guds ånd motarbeidet planene hans så han ikke fullt ut kunne virkeliggjøre sine forsetter. Folk sporet ikke virkningen tilbake til årsaken og oppdaget ikke kilden til ulykkene. Men under revolusjonen ble Guds lov åpent satt til side av nasjonalforsamlingen, og under terrorregimet som fulgte, kunne alle se sammenhengen mellom årsak og virkning. rett (210)Da Frankrike offentlig forkastet Gud og satte Bibelen til side, triumferte onde mennesker og mørkets makter over at de endelig hadde oppnådd det de så lenge hadde ønsket – et samfunn uten begrensningene i Guds lov. «Siden dommen over den onde gjerningen ikke straks blir fullbyrdet, blir hjertet til menneskenes barn bare fylt av ønsket om å gjøre ondt.» Fork 8,11. Men overtredelsen av en rettferdig lov fører uunngåelig til elendighet og ødeleggelse. rett (210)Selv om menneskene ikke ble rammet av straffen for deres ondskap med én gang, kunne de ikke unngå den. Århundrers forbrytelser og frafall hadde samlet opp vrede til gjengjeldelsens dag. Da de som foraktet Gud hadde fylt syndens mål, ble de klar over hvor skjebnesvangert det var å ha brukt opp Guds tålmodighet. Men da var det for sent. Guds ånd som holder Satans grusomme makt i sjakk, ble for en stor del trukket tilbake, og han som finner sin største glede i menneskers elendighet, fikk lov til å arbeide som han selv ville. rett (211)De som hadde valgt å ta del i opprøret, høstet frukten av det inntil landet ble fylt med forbrytelser så redselsfulle at ingen penn kan skildre dem. Fra raserte provinser og ødelagte byer lød et fryktelig rop – et angstfylt og bittert rop. Frankrike ble rystet som av et jordskjelv. Religion, lov, samfunnsorden, familie, stat og kirke – alt ble knust av den hensynsløse hånden som hadde vært løftet mot Guds lov. Vismannen sa et sant ord: «Den ugudelige faller ved sin egen ondskap.» «Selv om en synder gjør ondt hundre ganger, og hans levedager blir flere, så vet jeg likevel at det skal gå godt for dem som frykter Gud. Men det skal ikke gå godt for den ugudelige.» Ordsp 11,5; Fork 8,12-13. «Fordi de hatet kunnskap og ikke valgte Herrens frykt, ... skal de få spise frukten de får av sin egen vei, og mettes av sine egne råd.» Ordsp 1,29.31. rett (211)Bibelen igjen til heder og verdighet (211)I 1793 fattet den franske nasjonalforsamlingen det vedtaket som avskaffet kristendommen og forkastet Bibelen. Tre og et halvt år senere vedtok den samme forsamlingen å oppheve disse lovene og tolerere Den hellige skrift igjen. Verden var forferdet over den fryktelige skylden som var følgen av å forkaste Bibelen, og folk innså nødvendigheten av å tro på Gud og Hans Ord som grunnlaget for dyd og moral. Herren sier: «Hvem har du hånet og spottet? Mot hvem har du løftet din røst, og mot hvem har du løftet dine øyne høyt? Mot Israels Hellige.» Jes 37,23. «Derfor, se, denne gangen skal Jeg la dem få kjenne, Jeg skal la dem få kjenne Min hånd og Min makt. De skal kjenne at Mitt navn er Herren.» Jer 16,21. rett (211)Profeten sier videre om de to vitnene: «Og de hørte en høy røst fra Himmelen si til dem: «Kom opp hit!» Og de steg opp til Himmelen i en sky, og fiendene deres så dem.» Åp 11,12. Etter at Frankrike førte krig mot Guds to vitner, er de blitt hedret som aldri før. I 1804 ble Det britiske og utenlandske bibelselskap stiftet. Senere ble det opprettet liknende organisasjoner med tallrike avdelinger andre steder i Europa. Det amerikanske bibelselskap ble stiftet i 1816. Da Det britiske bibelselskap ble dannet, var Bibelen trykt og utgitt på 50 språk. Senere er den blitt oversatt til mange hundre språk og dialekter. rett (211)I perioden på 50 år før 1792 var det ikke særlig interesse for å drive misjon. Det ble ikke dannet nye selskaper, og få kirkesamfunn engasjerte seg i å bringe evangeliet til land utenfor den kristne verden. Men mot slutten av 1700-tallet skjedde det en stor forandring. Folk begynte å bli utilfredse med følgene av rasjonalismen og forsto hvor nødvendig det var med en kristendom som grunnet seg på åpenbaring og erfaring. Fra den tiden vokste fremmedmisjonen som aldri før. rett (211)Utviklingen av boktrykkerkunsten satte ny fart i bibelspredningen. Økt samferdsel mellom landene, nedbrytingen av skranker som gamle fordommer og nasjonal isolasjon hadde skapt, samt pavens tap av verdslig makt, banet veien for utbredelsen av Guds Ord. I mange år har det vært fritt salg av Bibler hos bokhandlerne i Roma, og nå er den spredt til alle deler av verden. rett (212)Den vantro Voltaire uttalte en gang i overmot: «Jeg er lei av å høre folk si at tolv menn grunnla kristendommen. Jeg skal vise at en mann er nok til å utrydde den.» Slekt har fulgt slekt siden hans død. Millioner har tatt del i kampen mot Bibelen, men den er langt fra å være utryddet. Der det på Voltaires tid fantes 100 eksemplarer, finnes det nå 10.000, ja 100 000. rett (212)En av de første reformatorene uttalte: «Bibelen er en ambolt som har slitt ut mange hamrer.» Herren sier: «Ikke noe våpen som er smidd mot deg, skal lykkes, og hver tunge som reiser seg mot deg i dommen, skal du få kjent skyldig.» Jes 54,17. rett (212)«Vår Guds Ord står til evig tid.» «Alle Hans forskrifter er sanne. De holdes oppe for all evighet, og er gjort i Sannhet og rettvishet.» Jes 40,8; Sal 111,7-8. Alt som er bygd på menneskelig myndighet, skal falle. Men det som grunner seg på den klippen som er Guds uforanderlige Ord, skal bestå til evig tid. rett |