På Flukt Over Havet

(213)De engelske reformatorene forkastet romerkirkens læresystem, men de holdt fast ved mange av seremoniene. Selv om den engelske kirke ikke lenger anerkjente Romas myndighet og troslære, beholdt den en hel del av dens skikker og former i sin gudstjeneste. De mente at dette ikke var noen samvittighetssak, for selv om det ikke var påbudt i Bibelen, mente de at skikkene ikke var direkte onde. Ved å overholde disse ytre formene ville de minske kløften mellom de reformerte kirkesamfunnene og romerkirken, og man mente at det da ville bli lettere for katolikkene å akseptere den protestantiske troen. For de konservative som var villige til å gjøre innrømmelser, var disse argumentene avgjørende. rett

(213)Men andre så annerledes på det. Det faktum at disse skikkene kunne «danne bro over kløften mellom Roma og reformasjonen», (Martyn, vol.5, s.22) så de som et avgjørende argument for å avskaffe dem. De betraktet dem som et tegn på det slaveriet de var løst fra, og som de ikke hadde lyst til å oppleve på nytt. De pekte på at Gud i sitt Ord har fastlagt reglene for gudstjenesten, og at mennesker ikke har rett til å ta noe fra eller legge noe til. Det store frafallet begynte nettopp med at man ville sette kirkens autoritet i stedet for Guds autoritet. rett

(213)I begynnelsen påbød Roma det som Gud ikke direkte hadde forbudt og endte med å forby det som Gud uttrykkelig hadde påbudt. Mange ønsket oppriktig å vende tilbake til den renheten og enkelheten som preget de første kristne. De betraktet mange av skikkene i den engelske kirken som rester fra avgudsdyrkelsen og hadde ikke samvittighet til å ta del i dem. Men kirken ble støttet av de verdslige myndighetene og tillot ingen avvik. Loven krevde at alle skulle ta del i gudstjenesten, og det var forbudt å holde private, religiøse møter. Slikt ble straffet med fengsel, forvisning eller død. rett

(213)Fra forfølgelse til frihet
I begynnelsen på 1600-tallet erklærte kongen som nettopp hadde kommet på tronen i England, at han var fast bestemt på å tvinge puritanerne til «å føye seg, ellers ville han gjøre tilværelsen så sur for dem at de forlot landet, eller det som verre var.» – George Bancroft, History of the United States of America, pt.1, kap.12, par.6. De ble jaget, forfulgt og fengslet og så ikke noe håp for en bedre framtid. Mange var klar over at for dem som ville tjene Gud etter sin egen samvittighet, «var England ikke lenger det rette stedet å bo.» – J. G. Palfrey, History of New England, kap.3, par.43. rett

(214)Noen bestemte seg for å dra til Nederland. De opplevde motgang, fengsling og tap av eiendom. Planene deres ble ødelagt, og de ble forrådt og falt i hendene på fiendene sine. Men deres utholdenhet ble belønnet, og til slutt kom de seg over til den vennlige kysten av Nederland. De var nødt til å etterlate seg hus, eiendom og levebrød, og de ble fremmede i et ukjent land blant et folk med et annet språk og andre skikker. De måtte ta arbeid som de var ukjent med for å tjene til det daglige brød. Middelaldrende menn som hele sitt liv hadde dyrket jorden, måtte nå lære et maskinelt håndverk. Men de fant seg i det uten å klage og kastet ikke bort tiden i lediggang og ergrelse. Selv om de fleste var plaget av fattigdom, takket de Gud for Hans velgjerninger og gledet seg over et uforstyrret åndelig fellesskap. «De visste at de var pilegrimer og la ikke så stor vekt på det materielle. I stedet så de opp mot himmelen, deres kjæreste fedreland, og følte seg oppmuntret og styrket.» – Bancroft, pt.1, kap.12, par.15. rett

(214)Med kurs mot «den nye verden»
Midt under prøvelser og landflyktighet ble kjærligheten og troen styrket. De stolte på Herrens løfter, og Han sviktet dem ikke i nødens stund. Hans engler var til stede for å oppmuntre og støtte dem. Og da Guds hånd syntes å peke ut over havet til et landområde der de selv kunne grunnlegge en stat og gi barna sine trosfrihetens dyrebare arv, dro de av gårde uten å nøle, under forsynets ledelse. rett

(214)Gud hadde tillatt at Hans folk møtte motgang for å forberede dem til å oppfylle Hans hensikt. Menigheten var blitt fornedret for at den kunne bli opphøyet. Nå ville Gud åpenbare sin makt for dens skyld så verden enda en gang skulle få se at Han ikke svikter dem som stoler på Ham. Han hadde ledet begivenhetene slik at både Satans vrede og onde menneskers utspill tjente til å fremme Hans ære og føre Hans folk til et trygt sted. Forfølgelse og landflyktighet åpnet veien til frihet. rett

(214)Da puritanerne var blitt tvunget ut av den engelske kirken, sluttet de seg sammen som Herrens frie folk og lovte hverandre at de «sammen ville gå på den veien Han hadde vist dem eller som Han senere ville vise dem.» – J. Brown, The Pilgrim Fathers, s.74. Denne holdningen vitnet om ekte reformasjon og var det bærende prinsippet i protestantismen. Derfor reiste de første pilegrimene fra Nederland for å finne et hjem i den nye verden. rett

(214)John Robinson, presten deres som ble forhindret i å følge med dem, sa i sin avskjedstale: «Brødre, vi skal snart skille lag, og Herren alene vet om jeg noen gang skal få se dere igjen. Men enten Herren vil det slik eller ikke, pålegger jeg dere innfor Gud og Hans engler at dere ikke følger meg lenger enn jeg har fulgt Kristus. Hvis Gud skulle åpenbare noe mer gjennom et annet av sine redskaper, så vær like villig til å ta imot det som dere har vært til å ta imot det jeg har forkynt. For jeg er overbevist om at Herren vil la mer lys stråle fram fra sitt hellige Ord.» – Martyn, vol.5, s.70. rett

(215)«For min del kan jeg ikke nok beklage tilstanden i de reformerte kirkene. De har stanset i sin åndelige utvikling og vil ikke gå lenger enn reformasjonens ledere gikk. Luthers etterfølgere nekter å gå lenger enn det Luther så, og kalvinistene, forstår dere, sitter fast der deres store leder forlot dem, og han så heller ikke alt. Dette er virkelig til å gråte over. Selv om de var brennende og strålende lys på sin tid, trengte de likevel ikke til bunns i Guds råd. Dersom de hadde levd nå, ville de vært like så villige til å ta imot mer lys som da de tok imot det første lyset.» – D. Neal, History of the Puritans, vol 1, s.269. rett

(215)«Husk løftet dere har gitt om at dere vil gå på den veien Herren har vist dere eller vil vise dere. Husk at dere har lovt Gud og hverandre at dere vil ta imot lyset og sannheten som Hans skrevne Ord åpenbarer. Men jeg bønnfaller dere om å være forsiktige med hva dere tar imot som sannhet. Studer det nøye og sammenlign det med andre skriftord før dere godtar det. For det er utenkelig at kristenheten som nylig har kommet ut av et tykt, antikristelig mørke, kan tilegne seg all kunnskap med én gang». – Martyn, vol.5, s.70-71. rett

(215)Misforstått religionsfrihet
Ønsket om trosfrihet fikk pilegrimene til å trosse den farlige sjøreisen og holde ut alle strabaser og farer i et ubebodd land, og med Guds hjelp ville de grunnlegge en mektig nasjon på kysten av Amerika. Men om disse pilegrimene var aldri så ærlige og gudfryktige, forsto de ennå ikke hva religiøs frihet egentlig var. Den friheten de ofret så mye for å oppnå for seg selv, var de ikke like villige til å la andre få del i. «Svært få, selv blant 1600-tallets mest framtredende tenkere og moralister, hadde noen klar oppfatning av dette viktige prinsippet som er et produkt av Det nye testamente - at Gud alene kan dømme i menneskers trosforhold.» – Samme, s.297. rett

(215)Læren om at Gud har gitt kirken rett til å kontrollere samvittigheten og til å definere og straffe kjetteri, er en av de mest rotfestede villfarelsene i romerkirken. Selv om reformatorene forkastet den katolske troslære, var det ikke fritt for at de selv var preget av den samme intoleransen. Det tette mørket som pavemakten hadde omgitt hele kristenheten med under sin lange herskertid, var ennå ikke helt borte. rett

(215)En av de mest framtredende predikantene i kolonien ved Massachusettsbukten uttalte: «Det var toleranse som gjorde verden kristendomsfiendtlig, og menigheten har aldri tatt skade av at kjettere ble straffet.» – Samme, s.335. Kolonistene holdt fast på at bare kirkemedlemmer skulle ha sivil stemmerett. Det ble opprettet en slags statskirke, og alle måtte betale kirkeskatt. Øvrigheten fikk retten til å undertrykke kjetteri. På denne måten lå den borgerlige makten i hendene på kirken. Det varte ikke lenge før disse tiltakene førte til det uunngåelige resultatet - forfølgelse. rett

(216)11 år etter at den første kolonien var grunnlagt, kom Roger Williams til den nye verden. I likhet med de første pilegrimene kom også han for å finne trosfrihet. Men i motsetning til dem forsto han det som få på hans tid ennå ikke hadde innsett, nemlig at denne friheten er en selvsagt rett for alle mennesker, uansett hvilken trosretning de tilhører. Han var en ivrig sannhetssøker, og i likhet med Robinson mente han det var utenkelig at man allerede hadde mottatt alt lys fra Guds Ord. rett

(216)Williams »var den første innen den moderne kristendommen som etablerte de sivile myndighetene i en stat på grunnlag av ideen om samvittighetsfrihet og likhet for loven.» – Bancroft, pt.1, kap.15, par.16. Han erklærte at det var øvrighetens plikt å hindre forbrytelser, men aldri å kontrollere samvittigheten. «Folket eller øvrigheten kan bestemme menneskenes innbyrdes forhold», sa han. «Men hvis de blander seg opp i et menneskes plikt overfor Gud, overskrider de sin kompetanse, og ingen kan føle seg trygg. For det sier seg selv at dersom øvrigheten har makt til det, kan den foreskrive én troslære i dag og en annen i morgen slik som enkelte konger og dronninger i England har gjort, og også flere paver og kirkeråd. Troen vil da bare bli én stor forvirring.» – Martyn, vol.5, s.340. rett

(216)Det ble krevd at alle skulle være til stede ved de offentlige gudstjenestene, og straffen for å unnlate dette var bøter eller fengsel. «Williams avviste denne bestemmelsen og henviste til at den verste paragrafen i den engelske loven var den som tvang folk til å gå til gudstjeneste i sognekirken. Å tvinge folk til gudstjenestefellesskap med dem som hadde en annen tro, så han på som en krenkelse av deres naturlige rettigheter. Å tvinge ikke-religiøse og uvillige mennesker til den offentlige gudstjenesten, var det samme som å skape hyklere. «Ingen skal være tvunget til å delta i gudstjeneste eller til å være med å opprettholde en gudstjeneste mot sin egen vilje», sa han. «Men er ikke arbeideren sin lønn verd?» spurte de forbausede motstanderne. «Jo», svarte han, «fra dem som leier ham.» – Bancroft, pt.1, karp.15, par.2. rett

(216)Roger Williams var aktet og avholdt som en trofast predikant. Han var sjeldent begavet, ubøyelig rettskaffen og vennlig over for alle. Men man ville ikke tolerere at han avviste øvrighetens makt over kirken og krevde religiøs frihet. Man hevdet at hvis disse synspunktene ble ført ut i livet, ville det undergrave landets styre og stell. – Samme, par.10. rett

(217)Williams ble dømt til landsforvisning fra koloniene, og for å unngå å bli arrestert, måtte han trosse vinterstorm og kulde og flykte inn i de store skogene. «I 14 uker flakket jeg omkring i vinterkulden og hadde hverken brød eller seng.» Men «ravnene kom med mat til meg.» Og ofte fant han ly i et hult tre. – Martyn, vol.5, s.349-350. Han fortsatte den smertefulle flukten gjennom snø og dyp skog inntil han fant ly hos en indianerstamme som han tidligere hadde forsøkt å undervise om evangeliet, og som han hadde vunnet tillit og aktelse hos. rett

(217)Etter flere måneders strabaser og vandring omkring nådde han endelig fram til Narragansett-bukten. Her grunnla han den første staten i nyere tid som fullt ut anerkjente retten til religiøs frihet. Hovedprinsippet var at hvert menneske skulle ha rett til å tilbe Gud etter sin egen samvittighet. – Samme, s.354. Denne lille staten, Rhode Island, ble et tilfluktssted for de undertrykte. Den vokste og blomstret, og til sist ble dens grunnleggende prinsipper – borgerlig og religiøs frihet – hjørnesteinen i den amerikanske republikken. rett

(217)I uavhengighetserklæringen, det ærverdige, gamle dokumentet som var fedrenes frihetsbrev, står det: «Vi anser det for innlysende at alle mennesker er skapt like, og at deres Skaper har gitt dem visse umistelige rettigheter. Blant disse er liv, frihet og søking etter lykke.» Grunnloven garanterer klart og tydelig samvittighetens ukrenkelighet: «Ingen religiøse kvalifikasjoner skal kreves for å inneha et offentlig tillitsverv i De forente stater.» «Kongressen skal ikke vedta noen lov som innfører en statsreligion eller som forbyr fri religionsutøvelse.» rett

(217)«De som formulerte Grunnloven, anerkjente det tidløse prinsippet at menneskets forhold til Gud er hevet over all menneskelig lovgivning, og at samvittighetsfriheten er ukrenkelig. Det var ikke nødvendig med noen argumentering for å stadfeste dette prinsippet, for vi er bevisst om det i vårt eget bryst. Det var bevisstheten om dette som hjalp de mange martyrene gjennom tortur og flammer på tross av menneskelige lover. De følte at plikten mot Gud gikk foran lydigheten mot menneskelige lover, og at mennesker ikke hadde rett til å herske over deres samvittighet. Dette er et medfødt prinsipp som ingen kan fjerne.» – Congressional documents (USA), serienr. 200, dokument nr. 271. rett

(218)Folkeøkning og idealet senkes
Etter hvert som nyheten ble kjent ut over Europa om at det fantes et land der enhver kunne nyte frukten av sitt arbeid og følge sin egen samvittighet, dro tusenvis av mennesker til den nye verden. Det oppsto mange nye kolonier. «Massachusetts vedtok en særlov om offentlig støtte til kristne av alle nasjonaliteter som måtte flykte over Atlanterhavet `for å unngå krig, hungersnød eller undertrykkelse´. Slik ble flyktninger og undertrykte ved lov budt velkommen som nasjonens gjester.» – Martyn, vol.5, s.417. I løpet av 20 år etter at de første pilegrimene hadde landet ved Plymouth, hadde like mange tusen slått seg ned i Ny-England. rett

(218)For å oppnå det de søkte, «var de tilfreds med å tjene bare det som var nødvendig til livets opphold ved slit og sparsomhet. De forlangte ikke mer av jorden enn et rimelig utbytte av sitt arbeid. Ingen gylne drømmer kastet falsk glans over deres sti. De var fornøyd med den langsomme, men stadige framgangen i det samfunnet de hadde stiftet. Tålmodig holdt de ut villmarkens mange savn. Med tårer og svette vannet de frihetens tre, inntil det slo dype røtter i landet.» rett

(218)Bibelen var troens grunnvoll, visdommens kilde og frihetens dokument. Dens prinsipper ble flittig innskjerpet i hjemmet, i skolen og i kirken, og fruktene viste seg i nøysomhet, opplysning, renhet og avhold. Det kunne gå årevis uten at noen så en dranker eller hørte en ed eller møtte en tigger. – Bancroft, pt. 1, kap.19, par.25. rett

(218)Det kom tydelig fram at Bibelens prinsipper er det sikreste vern om et folks storhet. De svake og isolerte koloniene vokste til et forbund av sterke stater, og verden la med undring merke til den fred og framgang som preget «en kirke uten pave og en stat uten konge.» rett

(218)Stadig flere dro over til Amerika, men mange hadde helt andre motiver enn de som drev de første pilegrimene. Den opprinnelige troen og renheten hadde fremdeles en sterk karakterdannende innflytelse, men den ble mindre etter hvert som det kom flere som bare søkte materielle fordeler. rett

(218)Ordningen som de første kolonistene gjennomførte med at det bare var kirkemedlemmer som hadde stemmerett og kunne ha offentlige embeter, fikk svært skadelige følger. Hensikten var å bevare staten ren, men det førte til korrupsjon i kirken. All den stund en trosbekjennelse var en betingelse for å oppnå stemmerett og adgang til offentlige embeter, var det mange som sluttet seg til den offisielle kirke ut fra taktiske motiver og uten å være omvendt. På den måten kom kirken derfor hovedsakelig til å bestå av verdslige mennesker. rett

(218)Det var til og med prester som ikke bare forkynte falske læresetninger, men som var fremmede overfor Den hellige ånds fornyende kraft. Enda en gang var man vitne til det som historien forteller om helt fra Konstantins tid, at det går galt når man forsøker å fremme kirkens interesser ved hjelp av staten og ber de verdslige myndighetene om støtte på vegne av Ham som sa: «Mitt rike er ikke av denne verden.» Joh 18, 36. En forening mellom kirke og stat, uansett hvor løs den måtte være, kan synes å føre verden nærmere kirken. Men i virkeligheten fører den kirken nærmere verden. rett

(219)Økt sekularisering
Det viktigste prinsippet som Robinson og Roger Williams håndhevet så kraftig, nemlig at sannheten åpenbares gradvis, og at de kristne alltid skulle være beredt til å ta imot alt det lyset som måtte stråle ut fra Guds hellige Ord, ble tapt av syne av deres etterkommere. rett

(219)De protestantiske kirkene i Amerika, og også de i Europa, som i så stor grad hadde nytt godt av reformasjonen, fortsatte ikke på reformasjonens vei. Fra tid til annen framsto enkelte trofaste menn som forkynte nytt lys og avslørte gamle villfarelser. Men som jødene på Kristi tid eller pavedømmets forkjempere på Luthers tid, var flertallet tilfreds med å tro det deres fedre hadde trodd og leve som de hadde levd. rett

(219)Derfor ble kristentroen nok en gang redusert til ren formalisme, og man holdt fast på villfarelser og overtro som man ville ha forkastet dersom man hadde holdt seg til lyset fra Guds Ord. Så den innstillingen som reformasjonen hadde vakt til live, døde gradvis inntil behovet for en reformasjon i de protestantiske kirkene var nesten like stort som i romerkirken på Luthers tid. Det hersket den samme verdslighet og åndelige sløvhet, og menneskers meninger og teorier ble opphøyet på bekostning av Guds Ord. rett

(219)Den store bibelspredningen som fant sted i begynnelsen på 1800-tallet, og det klare lyset som dermed skinte over verden, førte ikke til at folk fikk større kunnskap om åpenbart sannhet eller fikk en dypere kristen erfaring. Satan kunne ikke lenger holde Guds Ord borte fra folk, for alle hadde nå adgang til å lese det. Men for å oppnå sin hensikt, fikk han mange til å vurdere det på en overfladisk måte. Folk forsømte å studere Skriften. Resultatet ble at de holdt fast på falske tolkninger og ubibelske læresetninger. rett

(219)Da Satan innså at han ikke kunne utrydde sannheten ved forfølgelse, benyttet han den samme kompromissplanen som hadde ført til det store frafallet og dannelsen av romerkirken. Denne gangen gjaldt det ikke først og fremst å få de kristne til å alliere seg med hedningene, men med slike som var så opptatt av det som hørte verden til at de i virkeligheten var like mye avgudsdyrkere som de som tilba utskårne bilder. rett

(219)Og denne alliansen var ikke mindre ødeleggende nå enn i tidligere tider. Hovmod og ødselhet vokste fram under religionens kappe, og kirken ble fordervet. Satan fortsatte med å forfalske Bibelens lære, og tradisjoner som med tiden skulle ødelegge millioner av mennesker, slo dype røtter. Kirken støttet og forsvarte disse tradisjonene i stedet for å kjempe for den tro «som én gang for alle ble overgitt til de hellige.” På den måten nedverdiget man det som reformatorene hadde kjempet og lidd så mye for. rett

neste kapitel