| Den Store Striden kapitel 17. Fra side 220. Fra side 299 i den engelske utgave. |
(220)En av de alvorligste og samtidig mest gripende sannhetene som Bibelen åpenbarer, er løftet om Kristi gjenkomst for å fullføre frelsesverket. Guds pilegrimsskare som så lenge har vandret omkring i «dødens land og skygge» (Matt 4,16), får her et kostelig og gledelig løfte om at Han som er «Oppstandelsen og Livet» (Joh 11,25), vil komme igjen for å hente hjem igjen dem som ble forvist. rett (220)Læren om Kristi gjenkomst er selve grunntonen i Den hellige skrift. Fra den dagen da det første menneskeparet med sorg måtte forlate Edens hage, har de troende ventet på at Han som de hadde fått løfte om, skulle komme for å knuse ødeleggerens makt og føre dem tilbake til det tapte Paradis. Fortidens hellige menn så fram til at Messias skulle komme i herlighet og oppfylle deres håp. rett (220)Enok, bare den sjuende i rekken fra dem som bodde i Edens hage, han som vandret med Gud her på jorden i 300 år, fikk se Befrieren i det fjerne. «Se, Herren kommer med titusener av Sine hellige for å holde dom over alle», uttalte han. Jud 14-15. Midt under lidelsen utbrøt Job med usvekket tillit: «For jeg vet at min Gjenløser lever, og som Den siste skal Han stå fram på støvet. Etter at denne min hud er revet av, skal jeg ut fra min kropp se Gud. Ham skal jeg se, meg til gode. Mine egne øyne skal se, ikke en fremmed.» Job 19,25-27. rett (220)Løftene om jesu gjenkomst tatt på alvor (220)Profeten Jesaja skrev: «Våkn opp og rop av glede, dere som bor i støvet. For din dugg er lysets dugg, og jorden skal la døde føres fram.» «Han skal oppsluke døden for evig, og Herren Gud skal tørke tårene bort fra hvert ansikt. Fra hele jorden skal Han ta bort Sitt folks vanære. For Herren har talt. På den dagen skal det bli sagt: `Se, dette er vår Gud! Vi har ventet på Ham, og Han skal frelse oss. Dette er Herren. Vi har ventet på Ham. Vi vil fryde oss og glede oss i Hans frelse´.» Jes 26,19; 25,8-9. rett (221)Og Habakkuk ser Jesu gjenkomst i et syn. «Gud kommer fra Teman, Den Hellige fra Paranfjellet. Sela. Hans herlighet dekker himmelen, og jorden er full av Hans pris. Stråleglansen er som lyset. Det går lysstråler ut fra Hans hånd.» «Han står der og måler jorden. Han ser og får folkeslagene til å skjelve. De evige fjellene blir spredt, haugene fra eldgammel tid synker sammen. Hans veier er evige.» «Fjellene ser Deg og skjelver. Vannstrømmen farer forbi. Dypet hever sin røst og løfter sine hender mot det høye. Solen og månen blir stående stille på sin plass. Ved lyset fra Dine piler farer de fram, ved skinnet fra Ditt lynende spyd.» «Du går fram til frelse for Ditt folk, til frelse ved Sin Salvede.» Hab 3,3-4, 6,10-11.13. rett (221)Da Jesus skulle forlate disiplene, trøstet Han dem med forsikringen om at Han ville komme igjen. «La ikke deres hjerter bli grepet av frykt! Tro på Gud og tro på Meg! I Min Fars hus er det mange rom. ... Jeg går for å gjøre i stand et sted for dere. Når jeg har gått bort og gjort i stand et sted for dere, skal Jeg komme igjen og ta dere til Meg.» Joh 14,1-3. «Når Menneskesønnen kommer i Sin herlighet og alle de hellige englene med Ham, da skal Han sitte på Sin herlighets trone. Alle folkeslagene skal bli samlet foran Ham.» Matt 25,31-32. rett (221)Englene som ble tilbake på Oljeberget etter Jesu himmelfart, gjentok løftet om Hans gjenkomst: «Den samme Jesus som ble tatt opp fra dere til himmelen, skal komme igjen på samme måte som dere så Ham fare opp til himmelen.» Apg 1,11. Apostelen Paulus ble inspirert til å uttale: «For Herren Selv skal med et rop, med en overengels røst og med Guds basun stige ned fra Himmelen.» 1 Tess 4,16. Og profeten fra Patmos sier: «Se, Han kommer med skyene, og hvert øye skal se Ham.» Åp 1,7. rett (221)Jesu gjenkomst innleder tiden «da alt det gjenopprettes, det Herren deres Gud har talt om ved alle Sine hellige profeters munn, siden begynnelsen på denne tidsalder.» Apg 3,21. Da skal ondskapens langvarige herredømme ta slutt. «Denne verdens riker tilhører nå vår Herre og Hans Kristus, og Han skal herske som Konge i all evighet!» Åp 11,15. «Herrens herlighet skal åpenbares, og alle mennesker skal se det.» Herren vår Gud skal «la rettferdighet og lovprisning spire fram foran alle folkeslag.» «På den dagen skal Hærskarenes Herre være som en herlig krone og en vakker krans for resten av Sitt folk.» Jes 40,5; 61,11; 28,5. rett (221)Da skal Messias opprette det fredsriket som lenge har vært ventet. «For Herren trøster Sion, Han trøste alle øde stedene der. Han vil gjøre hennes ødemark der lik Eden og hennes ørken til en Herrens hage.» «Libanons herlighet blir gitt den, Karmels og Sarons prakt.» «Du skal ikke mer kalles «Den forlatte», og ditt land ikke kalles «Ørken». Men du skal bli kalt «Mitt velbehag», og ditt land «Den Jeg har tatt til ekte» «Som en brudgom gleder seg over sin brud, skal din Gud glede seg over deg.» Jes 51,3; 35,2; 62,4-5. rett (221)De kristnes håp og forventning (222)De kristne i Tessalonika sørget når de måtte begrave sine kjære som hadde håpet å oppleve Herrens komme. Men Paulus, læreren deres, minnet dem om oppstandelsen ved Jesu gjenkomst. Da skulle de døde i Kristus oppstå, og sammen med de levende rykkes opp for å møte Herren. «Og så skal vi alltid være med Herren. Derfor skal dere trøste hverandre med disse ord.» 1 Tess 4,16-18.På klippeøya Patmos hører Johannes dette løfte: «Ja, Jeg kommer snart.» Og det lengselsfulle svaret han gir, er uttrykk for menighetens bønn under hele pilegrimsvandringen: «Amen. Ja, kom, Herre Jesus!» Åp 22,20. rett (221)Fra fengsel, bål og skafott der martyrene vitnet om sannheten, lyder deres vitnesbyrd om tro og håp ned gjennom århundrene. Fordi de var «overbevist om Kristi oppstandelse og derfor også om sin egen, foraktet de døden og hevet seg over den», som en av de kristne i samtiden uttrykte det. – Daniel T. Taylor, The Reign of Christ on Earth. De var villige til å gå i døden for å «kunne oppstå frie.» – Samme, s.54. De ventet at «Herren skulle komme fra himmelen i Faderens herlighet» «for å gi riket til de rettferdige.» Valdenserne hadde den samme troen. – Samme, s.129-132. Wycliffe så fram til Jesu gjenkomst som menighetens håp. – Samme, s. 132-134. rett (221)Luther uttalte: «Jeg føler meg overbevist om at det ikke er så mye som 300 år til dommedag. Gud vil ikke og kan ikke bære over med denne onde verden stort lenger.» «Den store dagen nærmer seg da styggedommens herrevelde skal bli styrtet.» – Samme, s.158,134. rett (223)«Den gamle verden skal snart forgå», sa Melanchton. Calvin påla de kristne «ikke å være tvilrådige, men inderlig lengte etter dagen for Kristi komme som den lykkeligste av alle begivenheter.» Han uttalte at «hele familien av troende ser fram til den dagen.» «Vi må lengte etter Kristus, vi må søke og meditere inntil dagen gryr da vår Herre fullt ut vil åpenbare sitt rikes herlighet.» – Samme. rett (223)«Har ikke vår Herre Jesus båret vårt kjød opp til himmelen?» uttalte John Knox, den skotske reformatoren. «Skal Han ikke komme igjen? Vi vet at Han skal komme, og det snart.» Ridley og Latimer som ga sitt liv for sannheten, så i tro fram til Herrens komme. Ridley skrev: «Uten tvil nærmer det seg slutten for denne verden. Det tror jeg, og jeg sier det rett ut. Derfor bør vi, som Guds tjener Johannes, av hjertet rope til Kristus, vår Frelser: `Kom, Herre Jesus´!» – Samme, s.151,145. rett (223)«Tanken på Herrens komme er overmåte stor og gledelig for meg», sa Baxter. – Richard Baxter, Works, vol. 17, s.555. «Det er troens verk og et kjennetegn på Guds folk at de gleder seg til Herrens gjenkomst og venter på Det Salige Håpet.» «Hvis døden er den siste fiende som skal tilintetgjøres i oppstandelsen, må vi lære å forstå hvor intenst de troende burde lengte etter og be om at Kristus må komme så den endelige og fullstendige seieren må bli til virkelighet.» – Samme, s.500. rett (223)«Dette er dagen som alle troende bør lengte etter og håpe og vente på, for den betyr fullendelsen av deres frelse og oppfyllelsen av alle deres anstrengelser og ønsker.» «Herre, fremskynd denne store dagen!» –Samme, s.182-183. Det var dette håpet som preget apostelmenigheten, «menigheten i ødemarken» og reformatorene. rett (223)Jordskjelvet i Lisboa (223)Slik skildrer Åpenbaringsboken de første tegnene som skal varsle Kristi gjenkomst: «Det ble et stort jordskjelv. Solen ble svart som sekkestrie av hår, og månen ble som blod.» Åp 6,12. rett (223)Disse tegnene fant sted før begynnelsen av 1800-tallet. Profetien ble oppfylt da det mest omfattende jordskjelvet som noensinne er blitt målt, inntraff i året 1755. Selv om det i alminnelighet er kjent som jordskjelvet i Lisboa, forplantet det seg til størstedelen av Europa, Afrika og Amerika. Det kunne merkes på Grønland, Vestindia og Madeira, i Norge og Sverige og på De britiske øyer. Det strakte seg over et område på ikke mindre enn 10 millioner kvadratkilometer. rett (224)I Afrika var skjelvene nesten like kraftige som i Europa. En stor del av Algerie ble ødelagt, og ikke langt fra Marokko forsvant en by med nærmere 10.000 innbyggere i jorden. En voldsom flodbølge veltet inn over kysten av Spania og Afrika, skylte over byer og ødela mye. rett (224)Ødeleggelsene var størst i Spania og Portugal. I Cadiz skal flodbølgen ha vært nesten 20 meter høy. «Noen av de høyeste fjellene i Portugal ble rystet voldsomt og likesom revet løs fra selve grunnen. Noen av dem åpnet seg i toppen og ble flerret i stykker på en merkelig måte, så svære fjellmasser ble kastet ned i dalene omkring. Det sies at flammene slo ut fra disse fjellene.» – Sir Charles Lyell, Principles of Geology, s.495. rett (224)I Lisboa kunne man høre en underjordisk torden, og skjelvet som fulgte, la det meste av byen i ruiner. I løpet av omkring seks minutter omkom 60.000 mennesker. Havet trakk seg først utover så bunnen lå bar. Så veltet det innover igjen og steg 15 meter over normal vannstand. «Av andre uvanlige begivenheter som skal ha inntruffet i Lisboa under katastrofen, var at et nytt, storslått kaianlegg av kostbar marmor forsvant i havet. En stor menneskemengde hadde samlet seg der for å unngå murbygningene som styrtet sammen. Men plutselig forsvant kaien med hele folkemengden. Ikke et eneste lik kom noen gang opp til overflaten.» – Samme, s.495. rett (224)«Jordskjelvet førte til at alle kirkene og klostrene raste sammen. Det samme skjedde med alle de store offentlige bygningene og over en fjerdedel av husene i byen. Et par timer etter jordskjelvet brøt det ut brann i forskjellige bydeler, og i nesten tre dager herjet den så voldsomt at byen ble totalt ødelagt. Jordskjelvet fant sted på en helligdag da kirkene og klostrene var fulle av folk, og bare få av dem reddet livet.» – Encyclopedia Americana, art. «Lisbon», ed.1831. rett (224)Redselen var ubeskrivelig. Ingen gråt. De kunne rett og slett ikke. De løp bare fram og tilbake, sanseløse av redsel og fortvilelse, mens de slo seg for brystet og ropte: «Barmhjertighet! Verden går under!» Mødre glemte barna sine og løp omkring med krusifikser. Uheldigvis søkte mange ly i kirkene, men krusifiksene kunne ikke hjelpe dem. Forgjeves klynget de stakkars menneskene seg til alterene, men både helgenbilder, prester og vanlig folk ble begravd i de samme ruinene. Det blir anslått at 90.000 mennesker mistet livet denne skjebnesvangre dagen. rett (225)Uforklarlige naturfenomener (225)I sin samtale med disiplene på Oljeberget hadde Jesus skildret den langvarige trengselstiden for menigheten – de 1260 årene med pavelig forfølgelse – som Han lovte skulle bli forkortet. Han hadde nevnt bestemte begivenheter som skulle skje før sin gjenkomst og angitt tiden da den første skulle finne sted: «Men i de dager, etter den trengselen, skal solen bli formørket, og månen skal ikke gi sitt lys.» Mark 13,24. De 1260 dagene, eller årene, endte i 1798. Et kvart århundre tidligere hadde forfølgelsen nesten opphørt. Så skulle solen bli formørket. Den 19. mai 1780 ble dette oppfylt. rett (225)«Et av de merkeligste og hittil uoppklarte fenomener er den mørke dagen den 19. mai 1780, da det fant sted en uforklarlig formørkelse over store deler av Ny-England.» – R. M. Devens, Our First Century, s.89. Et øyenvitne som bodde i staten Massachusetts, beskriver hendelsen slik: «Morgenen var klar og fin, men snart skyet det over. Skyene ble mørkere og truende, og så begynte det å lyne og tordne, og det regnet litt. Ved nitiden letnet det, og skyene fikk et messingeller kobberfarget skjær, mens jord, fjell, trær, hus, vann og mennesker så helt annerledes ut i dette merkelige, unaturlige lyset. Etter et par minutter bredte en tung, svart sky seg over hele himmelhvelvingen, unntatt en smal rand i horisonten, og det ble like så mørkt som det pleier å være klokken ni en sommerkveld. ... rett (225)Folk ble engstelige og urolige og grepet av ærefrykt. Kvinnene sto i dørene og speidet ut over det mørke landskapet. Mennene kom hjem fra arbeidet ute på åkeren, snekkeren la fra seg verktøyet, smeden forlot smien og kjøpmannen disken. Skolene sluttet, og barna løp skjelvende hjem. Folk som var på reise, tok inn på nærmeste gård. «Hva vil skje nå?» var spørsmålet alle var opptatt av. Det var som om en orkan var i ferd med å feie inn over landet, eller som om det var verdens ende. rett (225)Folk tente stearinlys, og peisilden skinte like klart som på en høstkveld uten måne. Hønene satte seg til å sove på vaglen, og kuene samlet seg ved grinden og rautet. Froskene kvekket, fuglene kvitret for kvelden og flaggermusene fløy omkring. Men menneskene visste at det ikke var natt ennå .... rett (225)Nathanael Whittaker, som var prest i Tabernakelmenigheten i Salem, holdt møte i forsamlingshuset og hevdet i sin preken at mørket var overnaturlig. Også mange andre steder ble det kalt sammen til gudstjeneste. Teksten for de improviserte prekener viste utvetydig at mørket var forutsagt i Skriften. Mørket var tettest like etter klokken 23.» – The Essex Antiquarian, april 1899, vol 3, nr.4, s.53-54. rett (226)«De fleste steder var det så mørkt at folk ikke kunne se hva klokken var. De kunne heller ikke spise eller gjøre husarbeid uten å tenne lys. Mørket dekket et forbausende stort område. Det kunne observeres så langt øst som til Falmouth og i vest til de fjerneste delene av Connecticut og Albany. Mot sør strakte det seg helt til kysten og så langt nord som det fantes amerikanske bosettinger.» – William Gordon, History of the Rise, Progress, and Establishment of the Independence of the U.S.A., vol.3, s.57. rett (226)Et par timer før kveldstid ble det tette mørket avløst av en delvis klar himmel, og solen ble synlig, selv om den ennå var dekket av en tung, tett tåke. «Etter solnedgang ble himmelen igjen overskyet, og det ble ganske snart mørkt. Mørket om natten var ikke mindre uvanlig og skrekkinngytende enn det hadde vært om dagen. Til tross for at det var nesten fullmåne, var det umulig å se noen ting uten kunstig lys. Fra nabohusene eller på litt avstand kunne lyset så vidt skimtes som gjennom et slags egyptisk mørke.» – Isaiah Thomas, Massachusetts Spy, eller American Oracle of Liberty, vol.10, nr. 472, 25. mai 1780. rett (226)Et øyenvitne uttalte: «Jeg kunne ikke la være å tenke på at dersom hvert eneste lysende legeme i universet var dekket av ugjennomtrengelige skygger eller var blitt helt fjernet, kunne mørket ikke ha vært tettere.» – Brev fra Dr. Samuel Tenney fra Exeter, New Hampshire, desember 1785 i Massachusetts Historical Society Collections, 1792, 1. serie, vol.1, s. 97. Selv om det var fullmåne ved nitiden, klarte den ikke på noen måte å fortrenge det dødliknende mørket. Etter midnatt forsvant mørket, og da månen endelig kom til syne, var den rød som blod. rett (226)Den 19. mai 1780 blir i historien omtalt som «den mørke dagen.» Helt siden Moses’ tid kjenner man ikke til et mørke så ugjennomtrengelig og utbredt og av så lang varighet. Skildringen som øyenvitner ga, er bare et ekko av Herrens ord som profeten Joel skrev ned 2500 år tidligere: «Solen skal forvandles til mørke og månen til blod før Herrens dag kommer, den store og fryktinngytende.» – Joel 3,4. rett (226)Passiv holdning til tidenes tegn (226)Men etter hvert som hovmod og formalisme fortrengte ydmykhet og hengivenhet i menigheten, kjølnet kjærligheten til Kristus og troen på Hans gjenkomst. De som bekjente seg til å være Guds folk, ble opptatt av verdslighet og forlystelse og glemte det Jesus hadde sagt om tegnene på sitt komme. De ignorerte rett og slett læren om Kristi gjenkomst, og de bibeltekstene som handler om dette, ble feiltolket, slik at den for en stor del ble oversett og glemt. rett (227)Dette var særlig tilfellet i kirkesamfunnene i Amerika hvor alle klassene i samfunnet hadde frihet og en høy levestandard. Jakten på rikdom og luksus førte til en altoppslukende lyst til å tjene penger, og det hissige kappløpet etter å oppnå popularitet og makt som syntes å være oppnåelig for alle, fikk folk til å konsentrere sine interesser og forhåpninger om materielle ting. Den alvorlige dagen da denne verden skal forgå, skjøv de ut i en fjern framtid. rett (227)Da Jesus fortalte disiplene om tegnene på sin gjenkomst, forutsa Han frafallet som ville skje like før denne begivenheten. Som på Noahs tid, ville folk være travelt opptatt med fornøyelser og verdslige sysler. De skulle kjøpe og selge, plante og bygge, gifte seg og gifte bort uten tanke på Gud og det evige liv. Kristus formaner oss som lever i dag: «Men ta dere i vare, så ikke deres hjerte blir tynget av rus, drukkenskap og bekymringer for dette livet, slik at den dagen skulle komme uventet over dere.» «Våk derfor, og be hver tid og stund om at dere må bli holdt verdige til å unnslippe alt dette som skal skje, og til å bli stående for Menneskesønnen.» Luk 21,34.36. rett (227)Tilstanden i menigheten på den tiden er klart skildret i Jesu uttalelse i Åpenbaringsboken: «Du har navn av å leve, men du er død.» Og til dem som ikke vil våkne opp av sin likegyldige trygghet, lyder denne advarselen: «Hvis du ikke vil våke, skal Jeg komme som en tyv, og du skal ikke vite i hvilken time Jeg kommer over deg.» Åp 3,1.3. rett (227)Budskapet om Jesu gjenkomst (227)Profeten Jeremia så fram til denne fryktelige tiden og utbrøt: «Jeg vrir meg i smerte. Å, mitt hjertes vegger! Mitt hjerte klager i meg, jeg kan ikke tie, for jeg har hørt, du min sjel, lyden av basuner, alarmsignalet til krig. Det ropes ut om ødeleggelse på ødeleggelse.» Jer 4,19-20. «Den dagen er en vredens dag, en dag med trengsel og nød, en dag med ruin og ødeleggelse, en dag med mulm og mørke, en dag med skyer og tett mørke, en dag med basun og krigsrop.» Sef 1,15-16. «Se, Herrens dag kommer, grusom, med harme ...for å legge landet øde. Han skal ødelegge synderne der.» Jes 13,9. rett (228)Med tanke på denne store dagen er det at Guds Ord på den alvorligste og mest inntrengende måten oppfordrer Herrens folk til å våkne opp av sin åndelige sløvhet og søke Ham i ydmykhet og anger: «Blås i basunen på Sion og la alarmen lyde på Mitt hellige berg! Alle som bor i landet, skal skjelve. For Herrens dag kommer, den er nær.» «Tillys en hellig faste, kall sammen en hellig forsamling! Samle folket, hellige forsamlingen, kall sammen de eldste, samle barn og diebarn! La brudgommen gå ut fra sitt rom og bruden fra sitt kammer! Prestene, de som gjør tjeneste for Herren, skal stå gråtende mellom forhallen og alteret.» «Vend om til Meg av hele deres hjerte, med faste, gråt og klage. Flerr deres hjerte og ikke deres klær! Vend om til Herren deres Gud, for Han er nådig og barmhjertig, sen til vrede og rik på miskunn.» Joel 2,1.15-17, 12-13. rett (228)For å berede et folk til å bestå på Herrens dag, skulle det utføres et stort reformverk. Gud så at mange blant dem som bekjente seg til å være Hans folk, ikke bygde for evigheten. Derfor ville Han være barmhjertig og sende et varselsbudskap for å vekke dem av sløvheten og berede dem for Jesu gjenkomst. rett (228)Dette varselsbudskapet er gjengitt i Åp 14. Her forkynner himmelske vesener et trefoldig budskap, og like etter kommer Menneskesønnen for å høste jorden. Den første advarselen kunngjør den kommende dom. Profeten så «en annen engel som fløy midt på himmelen. Han hadde det evige evangeliet å forkynne for dem som bor på jorden, for hvert folkeslag, stamme, tungemål og folk, og han sa med høy røst: «Frykt Gud og gi Ham ære, for timen for Hans dom er kommet. Tilbe Ham som gjorde Himmelen og jorden, havet og vannets kilder!» Åp 14,6-7. rett (228)Dette budskapet sies å være en del av «et evig evangelium.» Oppgaven å forkynne evangeliet er ikke overlatt til engler, men til mennesker. Hellige engler har vært opptatt med å lede dette arbeidet, og har drevet de store bevegelsene som har hatt som oppgave å virke for menneskers frelse. Men selve forkynnelsen av evangeliet er overlatt til Kristi tjenere på jorden. rett (228)Gudfryktige personer som var lydige mot Guds ånd og Hans Ord, skulle forkynne advarselen til verden. Det var de som ga akt på «det profetiske ord», lampen «som skinner på et mørkt sted, inntil dagen gryr og morgenstjernen går opp.» 2 Pet 1,19. De hadde søkt etter kunnskap om Gud mer enn etter skatter fordi de mente at visdommen «gir bedre fortjeneste enn fortjenesten av sølv, ja, avkastningen er bedre enn fra gull.» Ordsp 3,14. Og Herren åpenbarte storheten ved Guds rike for dem. «Herren har fortrolig samfunn med dem som frykter Ham, og Han skal lære dem sin pakt å kjenne.» Sal 25,14. rett (229)Som på Kristi tid (229)De som vender seg bort fra lyset Gud har gitt, eller som forsømmer det mens de har adgang til det, blir etterlatt i mørke. Men Jesus har sagt: «Den som følger Meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.» Joh 8, 12. Enhver som er fast bestemt på å gjøre Guds vilje, og som oppriktig følger det lyset som allerede er gitt, vil få mer lys. En stjerne med himmelsk lys vil bli sendt til alle som søker for å veilede dem til hele sannheten. Da Kristus ble født, kunne prestene og de skriftlærde i Jerusalem, de som skulle forvalte Guds Ord, ha forstått tidenes tegn og forkynt at Han som var lovt, skulle komme. Mika hadde forutsagt Hans fødested, og Daniel hadde oppgitt tiden. Mika 5,1; Daniel 9,25. rett (229)Gud hadde kunngjort disse profetiene for jødenes ledere, og de hadde ingen unnskyldning for å være uvitende om at Messias snart skulle komme, og for å unnlate å forkynne det. Deres uvitenhet skyldtes syndig forsømmelse. Jødene bygde minnesmerker over Guds profeter som var blitt drept, mens de i ærbødighet for verdens stormenn hyllet Satans tjenere. De var så opptatt av sin ærgjerrige kamp for status og makt i verden at de overså den anerkjennelse som himmelens Konge ville gi dem. rett (229)Med alvor og interesse burde Israels åndelige ledere ha prøvd å finne ut hvor, når og på hvilken måte den største begivenheten i verdenshistorien skulle inntreffe – Guds Sønn skulle komme for å frelse menneskene. Hele folket burde ha våket og ventet for å kunne være blant de første som bød verdens Frelser velkommen. Men i Betlehem drar to trette vandrere fra Nasaret gjennom den trange gaten helt til utkanten av byen i et forgjeves forsøk på å få tak i et sted der de kan finne hvile og ly for natten. Men ingen dører er åpne for dem. Til slutt må de ta til takke med et usselt skur, og der blir verdens Frelser født. rett (230)Himmelske engler hadde sett den herligheten som Guds Sønn hadde sammen med Faderen før verden ble til, og med den dypeste interesse hadde de sett fram til Hans komme til jorden som en gledelig begivenhet for alle mennesker. Engler skulle bringe det glade budskapet til dem som var beredt til å ta imot det, og de gledet seg til å kunngjøre det ut over jorden. rett (230)Kristus hadde fornedret seg for å ta på seg menneskelig natur. Han skulle bære en ubeskrivelig byrde av smerte når Han ga seg selv som offer for synd. Men englene ønsket at Guds egen Sønn selv i sin fornedrelse skulle opptre blant menneskene med en verdighet og en herlighet som svarte til Hans karakter. Ville verdens ledende menn samles i Israels hovedstad for å hylle Ham? Skulle hærskarer av engler framstille Ham for en forventningsfull forsamling? rett (230)En engel besøker jorden for å se hvem som er beredt til å by Jesus velkommen. Men han finner ikke noe tegn på forventning. Han hører ingen takk og lovsang fordi Messias skal komme. Engelen venter en stund over den utvalgte byen og over templet der Gud i århundrer hadde åpenbart seg, men også her møter han den samme likegyldigheten. I sin prakt og stolthet bærer prestene fram vanhellige ofre i templet. Høyrøstet henvender fariseerne seg til folket eller sier fram hovmodige bønner på gatehjørnene. I palassene, blant tidens filosofer og i rabbinernes skoler er alle folk like uvitende om det vidunderlige som har fylt hele himmelen med fryd og lovsang – at menneskenes Frelser snart skal komme til verden. rett (230)Ikke noe tyder på at de venter på Kristus. Ingen forberedelser blir gjort for livets Fyrste. Full av undring er det himmelske sendebudet i ferd med å vende tilbake til himmelen med den sørgelige kunngjøringen, men så oppdager han en flokk gjetere som holder vakt over saueflokkene sine om natten. Mens de stirrer opp mot stjernehimmelen, tenker de på forutsigelsen om en Messias som skal komme til jorden, og de lengter etter at det skal skje. rett (230)Her er noen som er klar til å ta imot det himmelske budskapet. Og plutselig viser Herrens engel seg og kunngjør den store gleden. En overjordisk herlighet stråler over hele sletten, og en talløs englehær kommer til syne. Og som om gleden er for stor til at bare ett sendebud kan forkynne den, bryter en mangfoldighet av røster ut i den sangen som alle de frelste en gang skal synge: «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, Guds velbehag blant menneskene!» Luk 2,14. rett (231)I årvåkenhet og forventning (231)Det var ikke bare på fjellene i Judea, ikke bare blant de fattige gjeterne at englene fant noen som ventet på Messias. Også blant fremmede folkeslag var det noen som ventet. Det var vismenn, rike og høybårne filosofer fra Østen. Gjennom studier av naturen hadde de lært Gud å kjenne i Hans skaperverk. I de hebraiske skriftene hadde de lest om stjernen som skulle stige opp fra Jakob, og de ventet ivrig på Ham som ikke bare skulle være «Israels trøst», men «et lys som gir åpenbaring for hedningefolkene» og til «frelse like til jordens ende.» Luk 2,25.32; Apg 13,47. rett (231)De søkte etter lys, og lys fra Guds trone opplyste veien foran dem. Mens prestene og rabbinerne i Jerusalem som var satt til å være sannhetens voktere og tolkere, var i mørke, førte den himmelske stjernen disse fremmede til den nyfødte Kongens fødested. rett (231)Det er for «dem som venter på Ham», at Kristus for andre gang «skal vise Seg ...., uten å bære synd, til frelse.» Heb 9,28. Som tilfellet var med kunngjøringen om Frelserens fødsel, ble heller ikke budskapet om Hans annet komme overlatt til folkets åndelige ledere. De hadde ikke opprettholdt kontakten med Gud, men hadde avvist lyset fra himmelen. Derfor var de ikke blant dem som apostelen Paulus omtaler på denne måten: «Men dere, søsken, er ikke i mørket så denne Dagen skulle komme over dere som en tyv. Dere er alle lysets barn og dagens barn. Vi tilhører ikke natten eller mørket.» 1 Tess 5,4-5. rett (231)Vekterne på Sions murer burde ha vært de første til å ta imot kunngjøringen om Frelserens komme, de første til å heve røsten for å forkynne at Hans komme var nær, de første til å oppfordre folk til å berede seg for å ta imot Ham. Men de var likegyldige og drømte om fred og ingen fare, mens folket sov i sine synder. rett (231)Jesus så sin menighet som et ufruktbart fikentre fullt av vakre blad, men uten frukt. Med stolthet overholdt de religionens ytre former, men de manglet sann ydmykhet, anger og tro – det eneste som gjør gudsdyrkelsen akseptabel for Gud. I stedet for å bære preg av Åndens dyder, var de hovmodige, trangsynte, forfengelige, selviske og herskesyke. En frafallen menighet lukket øynene for tidens tegn. Gud sviktet dem ikke, og Hans trofasthet tok ikke slutt, men de forlot Ham og vendte seg bort fra Hans kjærlighet. Løftene ble ikke oppfylt på dem, for de nektet å etterkomme betingelsene. rett (232)Dette er den uunngåelige følgen av å unnlate å verdsette og gjøre bruk av det lyset og de fortrinnene som Gud gir. Dersom menigheten ikke vil gå der Han viser vei, hvis den ikke tar imot hver lysstråle og utfører hver plikt Han viser den, vil troslivet uunngåelig bli redusert til formalisme, og sann gudsfrykt vil forsvinne. rett (232)Kirkehistorien viser at dette har skjedd gang på gang. Gud krever tro og lydighet som svarer til de godene og privilegiene Han har gitt. Lydighet krever offer og innbefatter et kors, og det er derfor at så mange av Kristi bekjennende tilhengere avslo å ta imot lyset fra himmelen. Som jødene i gammel tid, kjente de ikke sin besøkelsestid. Luk 19,44. Fordi de var stolte og vantro, gikk Herren forbi dem og åpenbarte sannheten for slike som lignet gjeterne utenfor Betlehem og vismennene fra Østen og fulgte alt det lyset de fikk. rett |