| Den Store Striden kapitel 18. Fra side 233. Fra side 317 i den engelske utgave. |
(233)Den mannen Gud valgte som banebryter til å forkynne Kristi gjenkomst, var en hederlig og rettskaffen bonde som hadde begynt å tvile på Skriftens guddommelige autoritet, men som likevel hadde et ærlig ønske om å kjenne sannheten. rett (233)I likhet med mange andre reformatorer hadde William Miller (1782-1849) i sine yngre dager stridd med fattigdom. Av det lærte han flid og nøysomhet. Slekten hans var kjent for sin uavhengige, frihetselskende holdning, sin utholdenhet og glødende patriotisme, noe som også preget ham. Hans far var offiser i den amerikanske borgerkrigen, og de trange kår under Millers oppvekst kan ha sammenheng med farens oppofrende innsats i denne stormfulle tiden med kamp og lidelser. rett (233)Miller var sunn og kraftig, og alt i barndommen viste han tegn til å være mer enn vanlig begavet. Dette ble enda tydeligere etter hvert som han vokste opp. Han hadde et våkent sinn og en utpreget kunnskapstørst. Selv om han ikke hadde anledning til å få en høyere utdannelse, elsket han å studere, og hans kunnskaper, sunne fornuft og kritiske sans utviklet ham til en mann med vidsyn og god dømmekraft. rett (233)Hans framferd var uklanderlig, og han hadde et misunnelsesverdig omdømme hvor folk respekterte ham for hans rettskaffenhet, nøysomhet og sjenerøsitet. Ved flid og praktisk sans skaffet han seg snart gode kvalifikasjoner, og likevel søkte han stadig mer kunnskap. Han hadde forskjellige sivile og militære verv som skaffet ham anerkjennelse, og veien til velstand og ære syntes å ligge åpen. rett (233)Fra tvil til tro (233)Samværet med disse menneskene resulterte i at Miller godtok deres synspunkter. Den vanlige tolkningen av Skriften bød på så store vanskeligheter at han syntes de var uoverkommelige, men hans nye overbevisning som ikke ga rom for Bibelen, hadde ikke noe å tilby ham i stedet. Derfor var han slett ikke tilfreds. Likevel holdt han fast på disse synspunktene i omkring 12 år. rett (234)Men i 34-års alderen merket han at Guds ånd virket på ham, og han følte at han var en synder. Det han hadde trodd på, ga ham ikke noen forsikring om lykke etter døden. Framtiden var mørk og dyster. rett (234)Senere skrev han om det han opplevde på denne tiden: «Ideen om tilintetgjørelse var kald og frastøtende, og sluttresultatet var undergang for alle. Himmelen over meg var som kobber, og jorden under meg var som jern. Evigheten – hva var det? Og hvorfor eksisterte døden? Jo mer jeg spekulerte, jo mer usikker ble jeg. Jo mer jeg tenkte, desto mer forvirret ble jeg. Jeg prøvde å la være å tenke, men jeg kunne ikke kontrollere tankene. Jeg var virkelig i en elendig forfatning, men jeg skjønte ikke årsaken. Jeg klaget og bar meg, men visste ikke hvem jeg skulle klage til. Jeg var klar over at noe var galt, men ikke hvor og hvordan jeg skulle finne det rette. Jeg sørget, men uten håp.» rett (234)Slik fortsatte det i flere måneder. «Plutselig sto Frelserens skikkelse klart for meg», skrev han. «Det gikk opp for meg at det kanskje fantes en som var så god og medfølende at Han ville sone vår synd og dermed frelse oss fra å lide dens straff. Jeg følte straks hvor god og kjærlig Han måtte være og forestilte meg at jeg kunne kaste meg i armene Hans og stole på Hans barmhjertighet. rett (234)Men så kom spørsmålet: Hvordan kan man bevise at et slikt vesen eksisterer? Jeg ble klar over at utenom Bibelen finnes det ikke noe bevis for at det eksisterer en Frelser eller et liv etter dette. I Bibelen fant jeg nettopp en slik Frelser som jeg behøvde, og det forvirret meg at en uinspirert bok kunne inneholde prinsipper som til de grader svarte til en syndig verdens behov. rett (234)Jeg var nødt til å innrømme at Bibelen måtte være en åpenbaring fra Gud. Den ble min lykke, og Jesus ble min venn. For meg ble Frelseren den beste blant titusener, og Bibelen som før hadde vært dunkel og selvmotsigende, ble nå en lykt for min fot og et lys på min sti. Jeg fikk fred og ro i sinnet, og jeg oppdaget at Herren vår Gud er en klippe i livets hav. Bibelen ble nå mitt viktigste studium, og jeg kan i oppriktighet si at jeg leste den med stor glede. Jeg oppdaget at jeg ikke engang kjente til halvdelen av det som sto der. Jeg forsto ikke at jeg ikke tidligere hadde sett skjønnheten og herligheten i den, og det undret meg at jeg før hadde kunnet forkaste den. Den inneholdt alt det jeg ønsket meg, og den ga helsebot for en syk sjel. Jeg mistet lysten til all annen lesning og gikk helt og fullt inn for å få visdom fra Gud.» – S. Bliss, Memoirs of Wm. Miller, s.65-67. rett (235)Miller bekjente nå offentlig den troen han tidligere hadde foraktet. Men de vantro vennene hans var ikke sene med å framføre alle de argumentene som han selv ofte hadde brukt mot Bibelens guddommelige autoritet. Foreløpig var han ikke forberedt på å kunne svare dem, men han tenkte som så at hvis Bibelen var en åpenbaring fra Gud, måtte den være i harmoni med seg selv. All den stund den var gitt for å opplyse folk, måtte den også være slik at de kunne forstå den. Han bestemte seg for å studere den for seg selv for å finne ut om det fantes en forklaring på tilsynelatende motsigelser. rett (235)Nytt syn på Bibelen (235)Miller studerte Daniels bok og Åpenbaringsboken med intens interesse og anvendte den samme fortolkningsmodellen her som ellers i Bibelen. Til sin store glede fant han at det var mulig å forstå de profetiske symbolene, og han oppdaget at de profetiene som var gått i oppfyllelse, var blitt oppfylt bokstavelig. De forskjellige tallene, bildene, symbolene og lignelsene var enten forklart i den direkte tekstsammenhengen, eller uttrykkene var definert i andre skriftsteder, og når de ble forklart der, skulle de forstås bokstavelig. rett (236)«På den måten ble jeg overbevist om», sier han, «at Bibelen var en samling åpenbarte sannheter som var framstilt så klart og enkelt at selv en enfoldig vandringsmann ikke behøvde å gå feil.» – Bliss, s.70. Ledd etter ledd i sannhetens kjede ble føyd sammen, og gradvis fikk han mer og mer innsyn i de store trekkene i profetien. Himmelens engler ledet tankene hans og åpnet Guds Ord så han forsto det. rett (236)Jesu gjenkomst – en realitet (236)Denne læren om 1000 år med rettferdighet og fred før Kristi gjenkomst, skjøv Herrens store og forferdelige dag inn i en fjern framtid. Men selv om dette lød aldri så tiltalende, stemte det ikke med Kristi og apostlenes lære om at ugresset og hveten skulle vokse sammen til høsten som var verdens ende, at «onde mennesker og bedragere blir stadig verre og verre», «at i de siste dager skal det komme vanskelige tider» og at mørkets rike fortsatt skal herske til Herren kommer og bli ødelagt av Hans munns ånde når Han åpenbarer seg. Matt 13,30.38-41; 2 Tim 3,13.1; 2 Tess 2,8. rett (236)Apostelmenigheten framholdt ikke læren om verdens omvendelse og Kristi åndelige herredømme. Denne læren ble ikke alminnelig akseptert før omkring 1700-tallet, og som enhver annen villfarelse førte den bare ondt med seg. Den gjorde at folk mente Herrens komme ville finne sted i en fjern framtid og hindret dem i å være oppmerksomme på tegnene som viste at Han var nær. Den framkalte en falsk trygghetsfølelse og fikk mange til å forsømme den nødvendige beredelse til å møte Herren. rett (235)Miller fant at Bibelen tydelig lærte at Kristi komme var virkelig og personlig. Paulus sier: «For Herren Selv skal med et rop, med en overengels røst og med Guds basun stige ned fra Himmelen.» 1 Tess, 4,16. Og Jesus selv sier: «De skal se Menneskesønnen komme på himmelens skyer med kraft og stor herlighet.» «For som lynet kommer fra øst og blinker til vest, slik skal også Menneskesønnens komme være.» Matt 24,30.27. Alle himmelens hærskarer skal følge Ham. «Menneskesønnen kommer i Sin herlighet, og alle de hellige englene med Ham.» Matt 25,31. «Han skal sende Sine engler ut med en mektig basunrøst, og de skal samle Hans utvalgte.» Matt 24,31. rett (236)Når Jesus kommer, skal de rettferdige døde bli vekket opp, og de rettferdige som lever, skal bli forvandlet. «Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle bli forvandlet, i ett nu, på et øyeblikk, ved den siste basun. For basunen skal lyde, og de døde skal oppstå uforgjengelige, og vi skal bli forvandlet. For dette forgjengelige må bli ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige må bli ikledd udødelighet.» 1 Kor 15,51-53. Og etter at Paulus hadde skildret Herrens komme til menigheten i Tessalonika, skrev han: «De døde i Kristus skal først stå opp. Deretter skal vi som lever og er igjen, bli rykket opp i skyer sammen med dem, for å møte Herren i luften. Og så skal vi alltid være med Herren.» 1 Tess 4,16-17. rett (237)Først når Kristus kommer igjen personlig, kan Hans folk motta riket. Frelseren sa: «Når Menneskesønnen kommer i Sin herlighet og alle de hellige englene med Ham, da skal Han sitte på Sin herlighets trone. Alle folkeslagene skal bli samlet foran Ham, og Han skal skille dem fra hverandre, slik en gjeter skiller sauene fra geitene. Han skal stille sauene ved Sin høyre side, men geitene ved Sin venstre. Så skal kongen si til dem ved Sin høyre side: `Kom, dere som er velsignet av Min Far. Arv det riket som er gjort ferdig for dere fra verdens grunnvoll ble lagt´.» Matt 25,31-34. rett (237)Disse bibeltekstene viser at de rettferdige døde skal stå opp uforgjengelige når Menneskesønnen kommer, og at de hellige som lever da, skal bli forvandlet. Forvandlingen setter dem i stand til å motta riket, for Paulus sier: «Kjød og blod kan ikke arve Guds rike. Det forgjengelige arver heller ikke det uforgjengelige.» 1 Kor 15,50. rett (237)I sin nåværende tilstand er mennesket dødelig og forgjengelig, men Guds rike blir uforgjengelig og evig. Derfor kan mennesket i sin nåværende tilstand ikke komme inn i Guds rike. Men når Jesus kommer, gir Han sitt folk udødelighet. Da ber Han dem overta det riket som de til nå bare har vært arvinger til. Disse og andre bibeltekster gjorde det klart for Miller at de begivenhetene man vanligvis ventet skulle finne sted før Kristi annet komme, så som et verdensomfattende fredsrike og opprettelsen av Guds rike på jorden, først skulle skje etter Kristi gjenkomst. Dessuten svarer tidens tegn og tilstanden i verden til profetens skildring av den siste tiden. Ved å studere Bibelen ble Miller overbevist om at verden i sin nåværende tilstand nærmet seg slutten. rett (237)Bibelens profetier får ny aktualitet (238)Så da han studerte Bibelen og fant tidsperioder som etter hans oppfatning nådde ned til Kristi gjenkomst, var han sikker på at det var fastsatte tider som Gud hadde vist sine tjenere. Moses sier: «De skjulte ting tilhører Herren vår Gud, men de som er åpenbart, tilhører oss og våre barn til evig tid.» Og Herren forkynner gjennom profeten Amos: «Herren Gud gjør ingenting uten at Han åpenbarer Sitt hemmelige råd for Sine tjenere, profetene.» 5 Mos 29,29; Amos 3,7. De som studerer Guds Ord, kan derfor regne med at de mest overveldende begivenhetene som skal skje i menneskehetens historie, blir tydelig beskrevet i Skriften. rett (238)Miller forteller videre: «Jeg ble helt og fullt overbevist om at hele Den hellige skrift, innåndet av Gud, er nyttig (2 Tim 3,16) og at den ikke ble til fordi et menneske ville det. Men drevet av Den hellige ånd talte mennesker ord fra Gud (2 Pet 1,21), og de ble skrevet for at vi skal ha håp gjennom den tålmodighet og trøst som Skriftene gir. (Rom 15,4.) Derfor kunne jeg ikke annet enn å betrakte tidsangivelsene som en likeverdig del av Guds Ord som hadde like mye krav på vår alvorlige oppmerksomhet som en hvilken som helst annen bibeltekst. Jeg følte at jeg ikke hadde rett til å ignorere de profetiske tidsangivelsene når jeg skulle prøve å forstå det som Gud ønsker å åpenbare for oss.» – Bliss, s.75. rett (238)Bibelens lengste tidsprofeti (238)Miller delte den alminnelige oppfatningen at helligdommen i den kristne tidsalder var jorden. Derfor mente han at rensingen av helligdommen som er forutsagt i Dan 8,14, måtte bety at jorden skulle renses med ild ved Kristi gjenkomst. Så hvis man kunne finne fram til det rette utgangspunktet for de 2300 dagene, konkluderte han at det ville være lett å finne tidspunktet for Kristi gjenkomst. Da ville tiden for den endelige tilintetgjørelsen være gitt da forholdene slik vi kjenner dem, med «stolthet og maktkamp, hovmod og forfengelighet, ugudelighet og undertrykkelse skal ta slutt», da forbannelsen vil bli «fjernet fra jorden, døden bli utslettet, lønnen bli gitt til Guds tjenere profetene og de hellige og dem som frykter Hans navn, og når Han skal ødelegge dem som ødelegger jorden.» – Bliss, s.76. rett (239)Med ny og enda større iver fortsatte Miller å studere profetiene. Han brukte netter så vel som dager på å granske det som syntes å være viktigere og mer interessant enn alt annet. I Daniel kap. 8 fant han ikke noen nøkkel til utgangspunktet for de to 2300 dagene, for selv om engelen Gabriel fikk pålegg om å forklare synet for Daniel, gjorde han det bare delvis. Da profeten så den fryktelige forfølgelsen som skulle komme over menigheten, følte han seg helt avkreftet. Han klarte ikke mer, og engelen forlot ham for en tid. «Jeg, Daniel, ble syk i dagevis. ... Jeg var rystet på grunn av synet, men det var ingen som forsto det.» Dan 8,27. rett (239)Men Gud hadde pålagt sitt sendebud: «Gabriel, la ham forstå synet!» Oppdraget måtte utføres. Derfor kom engelen senere tilbake til Daniel og sa: «Jeg har nå kommet for å lære deg å forstå. ... Legg merke til ordet og forstå synet.» Dan 8,16; 9,22-23. Engelen hadde unnlatt å gi nærmere forklaring på et viktig punkt i synet som er omtalt i kap. 8, nemlig det som gjaldt tiden – perioden på de 2300 kvelder og morgener. Idet engelen fortsetter forklaringen, konsentrerer han seg derfor særlig om tidsfaktoren: rett (239)«70 uker er fastsatt for ditt folk og for din hellige by. ... Derfor skal du vite og forstå at fra ordet om å gjenreise og bygge opp igjen Jerusalem går ut, inntil Messias, Fyrsten, kommer, skal det være 7 uker og 62 uker. Gaten og vollgraven skal bli bygd igjen, men i tider med trengsel. Etter de 62 ukene skal Messias bli utryddet. Ingenting skal Han ha. ... I 1 uke skal Han stadfeste en pakt med de mange. Midt i uken gjør Han slutt på slaktoffer og grødeoffer.» Dan 9,24-27. rett (239)Engelen var blitt sendt til Daniel med ett formål, nemlig å forklare det punktet som han ikke forsto i synet i kap. 8 – kunngjøringen om tiden: «I 2300 kvelder og morgener. Da skal Helligdommen igjen bli rettferdiggjort.» Etter at engelen hadde pålagt Daniel å merke seg ordet og forstå synet, begynner han med å si: «70 uker er fastsatt for ditt folk og for din hellige by.» Ordet «fastsatt» i vår oversettelse betyr egentlig «skåret av.» Engelen forklarer at 70 uker, eller 490 år, er skåret av fordi de særlig gjaldt jødene. rett (239)Hva er denne tidsperioden skåret av fra? Ettersom de 2300 dagene er den eneste tidsperioden som er omtalt i kap. 8, må de 70 ukene være skåret av fra denne perioden. De 70 ukene må derfor være en del av de 2300 dagene, og disse to tidsperiodene må ha det samme utgangspunktet. Engelen slo fast at de 70 ukene begynte da befalingen gikk ut om å gjenreise Jerusalem. Hvis man kunne finne ut når denne befalingen ble gitt, hadde man også utgangspunktet for den store tidsperioden – de 2300 dagene. rett (240)Denne befalingen står gjengitt i Esra kap. 7. I sin mest utførlige form ble den gitt av Artaxerxes, kongen av Persia, i 457 f.Kr. Men i foregående kapittel heter det at tempelet i Jerusalem ble bygd «etter befalingen fra Kyros, Dareios og Artaxerxes, Persias konge.» Ettersom disse tre kongene utferdiget, bekreftet og iverksatte befalingen, ble profetien nøyaktig oppfylt, og dette markerer begynnelsen på de 2300 årene. Tar man utgangspunkt i år 457 f.Kr. da befalingen ble satt i verk, viser det seg at hver enkelt del av profetien om de 70 ukene var blitt oppfylt. rett (240)«Fra ordet om å gjenreise og bygge opp igjen Jerusalem går ut, inntil Messias, Fyrsten, kommer, skal det være 7 uker og 62 uker.» Det er 69 uker eller 483 år. Befalingen fra Artaxerxes ble satt i verk høsten 457 f.Kr. Fra dette årstallet ville perioden på 483 år utløpe om høsten år 27 e.Kr. På det tidspunktet gikk profetien i oppfyllelse. Ordet «Messias» betyr «en som er salvet.» Om høsten år 27 ble Jesus døpt av Johannes og ble salvet med Den hellige ånd. Apostelen Peter vitner at «Gud salvet Jesus fra Nasaret med Den Hellige Ånd og kraft.» Apg 10,38. Og Jesus selv kunngjør: «Herrens Ånd er over Meg, for Han har salvet Meg til å forkynne evangeliet for de fattige.» Luk 4,18. Etter at Jesus var døpt, dro Han til Galilea «og forkynte Guds evangelium og sa: `Tidens fylde er kommet, og Guds rike er nær´.» Mark 1,14-15. rett (240)«I 1 uke skal Han stadfeste en pakt med de mange.» Uken som her er nevnt, er den siste av de 70, de siste 7 årene av den tiden som var tildelt jødene. I denne tiden, fra år 27 til 34, ble evangeliet forkynt spesielt for jødene, først av Jesus selv og deretter av disiplene. Da apostlene ble sendt ut med det glade budskapet, sa Jesus til dem: «Gå ikke ut på veien til folkeslagene, og gå ikke inn i noen av samaritanernes byer! Gå heller til de fortapte sauene av Israels hus!» Matt 10,5-6. rett (240)«Midt i uken gjør Han slutt på slaktoffer og grødeoffer.» I år 31, tre og et halvt år etter sin dåp, ble Kristus korsfestet. Det store offeret på Golgata gjorde ende på det offersystemet som i 4000 år hadde pekt fram til Guds Lam. Symbolet hadde møtt virkeligheten, og det seremonielle systemet med ofringer og påbud opphørte. rett (240)De 70 ukene eller 490 årene som var bestemt for jødene, utløp altså i år 34 e.Kr. Gjennom vedtaket i det jødiske rådet som førte til at Stefanus måtte lide martyrdøden, beseglet den jødiske nasjonen sin forkastelse av Messias, og forfølgelsen ble satt i gang mot de kristne. Fra da av ble Frelserens budskap som ikke lenger var begrenset til det utvalgte folket, forkynt til hele verden. rett (240)På grunn av forfølgelsen ble disiplene tvunget til å flykte fra Jerusalem, og de «gikk ... omkring og forkynte Ordet. Filip dro da ned til byen Samaria og forkynte Kristus for dem.» Peter ble ledet av Gud til å forkynne evangeliet for Kornelius, den gudfryktige offiseren i Cæsarea, og den nidkjære Paulus som var blitt vunnet for Kristus, fikk pålegg om å bringe evangeliet til hedningefolkene. Apg 8,4-5; 22,21. rett (241)Så langt er hvert enkelt ledd i profetien nøyaktig oppfylt. Det er hevet over enhver tvil at de 70 ukene begynte i år 457 f.Kr. og sluttet i år 34 e.Kr. Fra det årstallet er det ikke vanskelig å finne slutten på de 2300 dagene. Når de 70 ukene – 490 dager – ble «skåret av» fra de 2300 dagene, blir det 1810 dager igjen. Etter de 490 dagene var det altså fremdeles 1810 dager igjen av profetien. Med utgangspunkt i år 34 e.Kr. måtte de ende i 1844. De 2300 dagene i Dan 8,14 førte altså ned til 1844. rett (241)Engelen kunngjorde at ved slutten av denne lange profetiske tidsperioden skulle «helligdommen igjen bli rettferdiggjort» – bli renset. Tiden da helligdommen skulle bli renset, noe som de fleste mente ville skje ved Kristi gjenkomst, var dermed slått fast. rett (241)Miller og hans tilhengere mente først at de 2300 dagene utløp om våren 1844, mens profetien peker til høsten samme år. De som mente at det første tidspunktet gjaldt Jesu gjenkomst, ble skuffet og forvirret på grunn av denne misforståelsen. Men dette svekker ikke begrunnelsen for at de 2300 dagene endte i året 1844, og at den store begivenheten – rensingen av helligdommen – skulle inntreffe da. rett (241)En viktig oppdagelse (241)Han hadde studert Bibelen i to år da han i 1818 ble overbevist om at Kristus ville komme igjen om ca. 25 år og hente sitt folk. Om dette skriver han: «Det er umulig å forklare den gleden jeg følte over den herlige framtiden jeg så foran meg, eller den sterke lengselen jeg hadde etter å få del i de frelstes glede. Bibelen ble som en ny bok for meg hvor jeg kunne finne svaret på alle spørsmålene mine. Alt som var dunkelt, mystisk og uklart forsvant i det klare lyset som nå strålte ut fra de hellige sidene. Sannheten sto så fantastisk og klart fram! Alle de selvmotsigelsene og urimelighetene som jeg hadde funnet før, var borte, og selv om det ennå var mange ting jeg ikke forsto, strålte Bibelens lys inn i mitt formørkede sinn. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle kunne finne en slik glede i å studere dens sannheter.» – Bliss, s. 76-77. rett (241)«Jeg ble overbevist om at de overveldende begivenhetene som var forutsagt i Bibelen, skulle gå i oppfyllelse om kort tid, og det alvorlige spørsmålet for meg var nå hva jeg var forpliktet til å gjøre for verden når jeg selv var blitt så sterkt berørt av disse kjensgjerningene». – Samme, s. 81. rett (241)Miller kunne ikke fri seg fra tanken om at det var hans plikt å la andre få del i det lyset han selv hadde fått. Han ventet motstand fra de gudløse, men han var sikker på at alle kristne ville glede seg i håpet om snart å få møte Frelseren som de sa at de ventet på. Det eneste han fryktet, var at mange i sin store glede over utfrielsen de snart skulle oppleve, ville ta imot budskapet uten å undersøke i Bibelen om det var sant. Derfor nølte han med å forkynne det fordi han var redd for at han kanskje hadde tatt feil og derfor kunne villede andre. Dette gjorde at han igjen gikk igjennom det materialet som lå til grunn for de konklusjonene han hadde kommet til, og han vurderte nøye ethvert problem som dukket opp. Men i lyset av Guds Ord forsvant alle innvendinger som dugg for solen. Etter fem års grundige studier var han overbevist om at slutningene var korrekte. rett (242)Gå og fortell! (242)Miller begynte å legge fram synspunktene sine privat når anledningen bød seg og ba om at en eller annen predikant måtte oppfatte alvoret og gå inn for å forkynne dette budskapet. Men han kunne ikke fri seg fra overbevisningen om at han selv hadde plikt til å forkynne advarselen. Disse ordene kom stadig for ham: «Gå og forkynn det for verden, for jeg vil kreve deres blod av din hånd.» I ni år ventet han, og byrden ble stadig tyngre inntil han i 1831 for første gang framførte sine synspunkter offentlig. rett (242)Likesom Elisja ble kalt til å forlate oksene for å ta imot den innvidde profetkappen, ble William Miller kalt til å forlate plogen og utlegge Guds Ord for folk. Skjelvende gikk han til oppgaven, og skritt for skritt førte han tilhørerne gjennom de profetiske tidsavsnittene fram til Kristi gjenkomst. Hvert nytt forsøk ga ham mer styrke og mot, ikke minst da han så hvilken stor interesse budskapet vakte. rett (242)Den eneste grunnen til at Miller gikk med på å framholde sine synspunkter offentlig, var at han følte at Gud talte til ham gjennom oppfordringene fra hans meningsfeller. Han var nå 50 år og uvant med å tale offentlig. Dessuten følte han seg uskikket til oppgaven, og det tynget ham. rett (242)Men helt fra begynnelsen ble arbeidet velsignet på en merkbar måte, og mange vendte om. Etter hans første preken fulgte en religiøs vekkelse der 13 familier med unntak av to personer ble omvendt. Han ble med en gang oppfordret til å tale andre steder, og nesten overalt førte det til vekkelse der syndere overga seg til Gud. Kristne helliget seg igjen til Gud, og gudløse og vantro ble ledet til å anerkjenne at Bibelen og kristendommen er sann. Folk han arbeidet for, sa om Miller: «Han når mennesker som ingen andre får i tale.» – Samme, s.138. Hans forkynnelse tok sikte på å gjøre folk oppmerksomme på det viktigste i den kristne troen og demme opp for den voksende verdsligheten og umoralen. rett (243)I nesten hver by var det mange, noen steder flere hundre, som vendte om ved hans forkynnelse. Mange steder sto nesten alle de protestantiske kirkene åpne for ham, og innbydelsen til å preke kom vanligvis fra prestene i de forskjellige menighetene. Han gjorde det til en fast regel ikke å preke noe sted hvor han ikke var innbudt. Men han fant snart ut at han ikke engang var i stand til å etterkomme halvdelen av alle de innbydelsene som strømmet inn. Mange som ikke godtok hans syn på den bestemte tiden for Kristi gjenkomst, ble likevel overbevist om at han ville komme snart og at de måtte forberede seg. rett (243)I noen av storbyene gjorde arbeidet hans et dypt inntrykk. Brennevinshandlerne stanset salget og gjorde butikkene om til møtelokaler, og spillebuler ble nedlagt. Vantro og gudløse, alminnelige mennesker og slike som man hadde oppgitt som håpløse, vendte om. En del av disse hadde ikke satt sine ben i et gudshus på mange år. rett (243)De ulike kirkesamfunnene arrangerte bønnemøter flere ganger om dagen på mange ulike steder i byen, og forretningsfolk samlet seg ved middagstid til bønn og lovprisning. Stemningen var ikke preget av noen overdreven opphisselse, men alle var preget av dypt alvor. I likhet med de tidligere reformatorene tok Millers forkynnelse mer sikte på å opplyse forstanden og vekke samvittigheten enn å påvirke følelsene. rett (243)I 1833 fikk Miller predikantbevilgning fra baptistmenigheten som han var medlem av. Mange av predikantkollegaene var velvillig innstilt til virksomheten hans, og han fikk formell godkjennelse av dem til å fortsette arbeidet. Stadig reiste han omkring og forkynte, selv om hans personlige innsats hovedsakelig begrenset seg til Ny-England og MidtVesten. rett (243)I flere år måtte han selv bekoste sine egne utgifter, og han mottok aldri nok penger til å dekke alle kostnadene i forbindelse med reisene sine. Så den offentlige virksomheten hans ga ham ingen økonomiske fordeler. Den var tvert imot en stor belastning og tærte sterkt på ressursene hans som gradvis minsket med årene. Han hadde stor familie, men ettersom alle var flittige og nøysomme, klarte de å leve av gårdsdriften. rett (243)Stjernene skal falle (244)Denne profetien fikk en slående og imponerende oppfyllelse i det store meteorregnet den 13. november 1833, det mest omfattende og praktfulle meteorregnet som er omtalt i historien. «Hele himmelen over De forente stater var som et eneste fyrverkeri i flere timer! Helt siden de første nybyggerne slo seg ned i dette landet, har det aldri forekommet et slikt fenomen på himmelen som er blitt iakttatt med så stor beundring av noen, og med slik skrekk av andre.» rett (244)«Mange husker ennå det storslåtte og skremmende skuespillet. Regndråper har aldri falt tettere enn disse stjerneskuddene som falt mot jorden. Mot øst og vest, nord og syd, overalt var det det samme. Det var som om hele himmelen var i bevegelse. I sin dagbok forteller professor Silliman at det kunne observeres over hele Nord-Amerika. Fra klokken 02 om natten til høylys dag med en fullstendig klar og skyfri himmel, ble luftrommet uavbrutt opplyst av et strålende fyrverkeri.» – R. M. Devens, The Great Events of the Greatest Century, kap.29, par.1-5. rett (244)«Ord kan ikke beskrive dette praktfulle skuespillet. Den som ikke selv var vitne til det, er ute av stand til å forestille seg hvor vakkert det var. Det var som om alle stjernene hadde samlet seg midt på himmelen og plutselig skjøt fram med lynets fart mot hele horisonten. Men ikke nok med det. Tusener på tusener av stjerner fulgte etter i rask rekkefølge som om de var skapt nettopp for dette.» – F. Reed, The Christian Advocate and Journal, 13.des. 1833. «Det er ikke mulig å tenke seg et mer slående bilde av umodne fikener som drysser av et tre i storm.» - ’The Old Countryman,’ i Portland Evening Advertiser, 26.nov. 1833. rett (244)I en lengre avisartikkel i New York Journal of Commerce den 14.november 1833 sto det blant annet om dette oppsiktsvekkende fenomenet: «Etter min mening har ingen filosof eller vitenskapsmann noen gang fortalt eller skrevet om en begivenhet som kan sammenlignes med den som inntraff i går morges. For 1800 år siden var det en profet som nøyaktig forutsa dette, hvis man ellers går med på å kalle fallende stjerner for stjerneskudd, på en måte som gjør det mulig å forstå at den går bokstavelig i oppfyllelse.» rett (244)Slik inntraff det siste av de tegnene som Jesus hadde i tanke da Han snakket med disiplene om sin gjenkomst: «Slik skal også dere, når dere ser alt dette, vite at Han er nær ved dørene!» Matt 24,33. Den neste store begivenheten etter disse tegnene så Johannes da himmelen trakk seg sammen som en bokrull mens jorden skalv, fjell og øyer flyttet seg, og de ugudelige prøvde i panikk å flykte bort fra Menneskesønnen. Åp 6,12-17 rett (244)Et varsel (245)I 1840 samlet det seg stor interesse angående oppfyllelsen av en annen profeti. To år tidligere hadde Josiah Litch, en av de mest framtredende forkynnerne av Jesu gjenkomst, utgitt en fortolkning av Åp 9 som forutsa Det osmanske rikets fall. Etter hans beregning skulle denne makten falle «i 1840, en gang i august måned», og bare noen få dager før dette skjedde, skrev han: «Dersom vi går ut fra at den første perioden på 150 år gikk nøyaktig i oppfyllelse før Deacozes besteg tronen med tyrkernes tillatelse, og at de 391 år og 15 dager begynte da, vil denne perioden slutte den 11.august 1840. Da kan vi vente at den osmanske makten i Konstantinopel blir brutt. Jeg er fullstendig overbevist om at det vil skje.» – Josiah Litch i Signs of the Times, and Expositor of Prophecy, 1.aug. 1840. rett (244)Nøyaktig på den tiden aksepterte Tyrkia via sine ambassadører tilbudet om beskyttelse fra de allierte i Europa og kom dermed under kristne nasjoners kontroll. Denne begivenheten skjedde nøyaktig som forutsagt. rett (244)Da dette ble kjent, ble mange overbevist om riktigheten av den profetiske tolkningsmetoden til Miller og hans meningsfeller, og adventbevegelsen fikk kraftig vind i seilene. Lærde og innflytelsesrike personer sluttet seg til Millers bevegelse og utbredte hans ideer både i skrift og tale. I årene 1840-1844 vokste arbeidet raskt. rett (245)Hån og motstand (246)Men adventforkynnerne kunne ikke akseptere noe annet enn Guds Ord. ’Bibelen og Bibelen alene’ var deres motto. Når motstanderne manglet bibelske argumenter, forsøkte de i stedet å latterliggjøre dem. Tid, penger og krefter ble brukt for å skade dem som ikke hadde gjort seg skyldig i noen annen ugjerning enn å glede seg til Herrens gjenkomst, og som helhjertet hadde gått inn for å leve et hellig liv og påvirke andre til å berede seg for Hans komme. rett (246)Man anstrengte seg på det kraftigste for å få folk bort fra tanken om Jesu gjenkomst. Å studere profetiene om Herrens komme og verdens ende framkom som rett og slett syndig, noe man burde skamme seg over. Slik undergravde samtidens predikanter tilliten til Guds Ord. Deres forkynnelse skapte vantro, og mange følte seg fri til å følge sine egne syndige lyster. Etterpå la opphavsmennene skylden på de adventtroende. rett (246)Selv om Miller samlet fulle hus av interesserte og oppmerksomme tilhørere, ble han sjelden nevnt i den religiøse pressen, unntatt når man ville anklage og latterliggjøre ham. De likegyldige og gudløse ble dristige da de merket innstillingen hos de religiøse lederne og brukte skammelige tilnavn og blasfemiske vittigheter for å spre forakt for Miller og arbeidet hans. Den gråhårede mannen som hadde forlatt det hyggelige hjemmet sitt for å reise fra delstat til delstat og fra by til by for egen regning, og som ustanselig arbeidet med å forkynne det alvorlige budskapet om at dommens dag var nær, ble latterliggjort og stemplet som fanatiker, løgner og utspekulert kjeltring. rett (246)Hånen, bakvaskelsen og fornærmelsene som Miller ble utsatt for, førte til sinte protester, selv i dagspressen. Ikke-troende mennesker ga uttrykk for at det å behandle en sak av så alvorlig karakter og med slike konsekvenser på en flåsete og lettsindig måte, ikke bare var å fleipe med følelsene hos dem som forkynte dette, men «å spøke med dommedag, ja, gjøre narr av Vårherre selv og av dommens gru.» – Bliss, s.183. rett (246)Ondskapens opphavsmann la ikke bare an på å ødelegge virkningen av adventbudskapet, men også budbæreren selv. Millers forkynnelse var praktisk og jordnær. Han irettesatte tilhørerne for deres synd og forstyrret selvtilliten deres, og hans likefremme og skarpe ord gjorde dem fiendtlig innstilt. Kristenfolkets motstand mot forkynnelsen hans pisket opp stemningen mot ham blant pøbelen, og noen planla til og med å drepe ham en gang han var på vei ut fra et møtelokale. Men det var også engler til stede i forsamlingen, og i skikkelse av en mannsperson tok en av dem Herrens tjener i armen og førte ham bort fra den rasende folkemengden. Han hadde ikke fullført sin gjerning ennå, og Satan og hans utsendinger mislyktes med sine planer. rett (247)Tross all motstand vokste interessen stadig. Fra noen hundre vokste tilhørertallet til like mange tusen, og de forskjellige kirkesamfunnene fikk stor tilvekst. Men etter en tid vendte motviljen seg også mot disse nyomvendte, og de som hadde godtatt Millers syn, ble satt under menighetstukt. Dette fikk Miller til å skrive en artikkel adressert til samtlige kristne i alle trossamfunn om å påvise fra Bibelen hva som var feil i hans forkynnelse. rett (247)«Hva er det i vår tro som ikke er blitt pålagt oss i Guds Ord, det som dere selv mener er den eneste pålitelige rettesnoren for tro og liv?» spurte han. «Hva har vi gjort som skulle framkalle så bitre anklager mot oss fra prekestol og presse og gi dere rett til å utelukke oss fra menighetene og fellesskapet?» «Dersom vi tar feil, ber vi dere påvise hva feilen består i. Vis oss fra Guds Ord at vi farer vill. Vi er blitt hånet nok, men det kan aldri overbevise oss om at vi tar feil. Bare Guds Ord kan endre vårt syn. Etter alvorlig overveielse og bønn er vi blitt overbevist ut fra selve Skriften.» – Samme, s.250,252. rett (247)Som i Hoahs dager (247)Hvordan våget én mann å gå imot alle framtredende mennesker i verden? Hvis Noahs budskap var sant, hvorfor skjønte ikke folk det og tok imot det? Her var én manns påstand mot tuseners viten! De trodde ikke advarselen og ville ikke gå inn i arken. rett (248)Spotterne henviste til naturens orden – årstidenes uforanderlige rytme, den blå himmelen som enda ikke hadde gitt regn, de grønne markene som ble forfrisket av nattens dugg – og de ropte: «Snakker han ikke i gåter?» Foraktelig beskyldte de rettferdighetens talsmann for å være en avsporet fanatiker, og de fortsatte sin onde livsførsel og jakt etter forlystelser enda mer hemningsløst. rett (248)Men vantroen avverget ikke den begivenheten som var forutsagt. Gud bar lenge over med deres ondskap og ga dem rik anledning til å vende om. Men da tiden kom, falt dommen over dem som hadde forkastet Hans nåde. rett (248)Kristus gjør det klart at det vil herske like stor vantro i forbindelse med Hans gjenkomst. Om menneskene på Noahs tid sier Han at de «forsto ingenting før flommen kom og tok dem alle bort. Slik skal det også være ved Menneskesønnens komme.» Matt 24, 39. Når de som kaller seg Guds folk, lever på verdens vis og tar del med den i dens syndige fornøyelser, når verdslig luksus får innpass i menigheten, når bryllupsklokkene kimer og alle ser fram til mange år med materiell velstand – da blir det slutt på deres lyse framtidsvisjoner og falske håp like brått som et lynglimt. rett (248)Likesom Gud sendte sin tjener for å advare verden om storflommen, sendte Han budbærere for å kunngjøre at den endelige dommen er nær. Og likesom Noahs samtidige lo foraktelig av det som rettferdighetens talsmann forutsa, var det mange på Millers tid, til og med blant bekjennende kristne, som gjorde narr av advarselen. rett (248)Et gledens budskap (248)Herren selv lovet jo disiplene: «Jeg går for å gjøre i stand et sted for dere. Når Jeg har gått bort og gjort i stand et sted for dere, skal Jeg komme igjen og ta dere til Meg. For der Jeg er, skal også dere være.» Joh 14,2-3. Jesus forutså sorgen og ensomheten hos disiplene og sendte engler for å trøste dem med forsikringen om at Han selv ville komme igjen på samme måte som Han fór opp til himmelen. Da disiplene sto og stirret opp for å få et siste glimt av Ham som de elsket så høyt, fanget disse ordene deres oppmerksomhet: «Galileiske menn, hvorfor står dere og stirrer opp mot himmelen? Den samme Jesus som ble tatt opp fra dere til Himmelen, skal komme igjen på samme måte som dere så Ham fare opp til Himmelen.» Apg 1,11. rett (248)Engelens ord ga dem nytt håp. Disiplene «vendte så tilbake til Jerusalem med stor glede. De var stadig i tempelet og priste og lovet Gud.» Luk 24,52-53. De gledet seg ikke fordi Jesus hadde forlatt dem og de var blitt alene tilbake for å kjempe mot prøver og fristelser, men fordi englene hadde forsikret dem om at Han skulle komme tilbake. rett (249)De gode nyhetene om Kristi komme burde også i dag være et gledelig budskap på samme måte som det var da englene kunngjorde det for gjeterne ved Betlehem. De som virkelig elsker Frelseren, kan ikke annet enn glede seg over Bibelens budskap om at Han som er grunnlaget for deres håp om evig liv, skal komme igjen, ikke for å bli hånet, foraktet og forkastet som da Han kom første gang, men i kraft og herlighet for å frelse sitt folk. rett (249)Det er de som ikke elsker Ham som gjerne vil at Han skal holde seg vekk. Det finnes ikke noe tydeligere bevis på at kristenheten har vendt seg bort fra Gud enn den irritasjonen og uviljen som dette himmelsendte budskapet vekker. rett (249)De som tok imot budskapet om Kristi gjenkomst, innså nødvendigheten av å vende om og ydmyke seg for Gud. Mange hadde lenge vaklet mellom Kristus og verden, og nå følte de at det var på tide å ta et standpunkt. «Det som tilhørte evigheten, ble veldig virkelig for dem. Himmelen kom så nær, og de følte seg skyldige for Gud.» – Bliss, s.146. De kristne opplevde at deres åndelige liv ble fornyet. De ble klar over at tiden var kort, og at det de skulle gjøre for sine medmennesker, måtte gjøres snart. De jordiske tingene bleknet, og evigheten åpnet seg for dem. Alt som angikk deres evige ve og vel, fortrengte det som hørte verden til. rett (249)Guds ånd hvilte over dem og ga dem kraft til å appellere alvorlig til trosfeller og andre om å berede seg for Herrens dag. Deres hverdagskristendom var et taust vitnesbyrd og en stadig irettesettelse for de formalistiske og uengasjerte kirkemedlemmene. De ville helst ikke bli forstyrret i sitt fornøyelsesliv, sitt pengejag og sine verdslige ambisjoner. Derfor var de fiendtlig stemt til adventtroen og dem som forkynte den. rett (249)Da det viste seg at begrunnelsen for den profetiske tidsregningen ikke kunne gjendrives, forsøkte motstanderne å hindre at folk undersøkte saken ved å påstå at profetiene var forseglet. Slik fulgte protestantene i katolikkenes spor. Mens romerkirken holdt Bibelen tilbake fra folk, hevdet de protestantiske kirkene at en viktig del av Den hellige skrift – nettopp den som inneholder spesiell undervisning for vår tid – ikke kunne forstås. Predikanter og andre erklærte at profetiene i Daniels bok og Johannes’ åpenbaring var ubegripelige mysterier. Men Kristus henviste disiplene til profeten Daniels ord om ting som skulle skje på deres tid og sa: «Den som leser, han forstå det.» Matt 24,15. rett (249)De som søker sannhet (250)Profeten sier: «Salig er den som leser». Det er noen som ikke vil lese, og så får de ikke del i velsignelsen. «Og de som hører.» Det finnes også folk som nekter å høre om det som gjelder profetiene, og velsignelsen er ikke for denne gruppen av mennesker. «Og holder fast på det som er skrevet i den». rett (250)Mange bryr seg ikke om advarslene og undervisningen som finnes i Åpenbaringsboken, og ingen av dem kan gjøre krav på velsignelsen som er lovt. De som latterliggjør profetiene og driver gjøn med de symbolene som er framstilt der, går glipp av velsignelsen. Likeså de som ikke vil vende om og leve et nytt liv, og som nekter å berede seg for Menneskesønnens komme. rett (250)Hvordan våger noen å hevde, stikk i strid med det inspirerte Ords eget utsagn, at Åpenbaringsboken er et mysterium som ingen kan forstå? Den er en hemmelighet som er blitt avslørt, en bok som er blitt åpnet. Studiet av Åpenbaringsboken bringer tankene til Daniels profetier, og begge disse bøkene inneholder særdeles viktig undervisning som Gud har gitt om det som skal skje ved slutten av denne verdens historie. rett (250)Johannes fikk se ting som skulle få stor betydning for menigheten. Han så Guds folks situasjon, farene og konfliktene som truet og den endelige befrielsen. Han forteller om de avsluttende advarselsbudskapene som skal modne jordens høst, enten til kornbånd for den himmelske låven eller til halm for den fortærende ilden. Han fikk se ting av umåtelig betydning, særlig for menigheten i den siste tiden, for at de som vil vende seg fra villfarelse til sannhet, kan bli informert om de farene og konfliktene som venter dem. Ingen behøver å være uvitende om det som kommer over jorden. rett (250)Hvorfor er det da en så utbredt uvitenhet om denne viktige del av Skriften? Hvorfor er det så stor motvilje mot å undersøke hva den inneholder? Det skyldes et nøye planlagt tiltak fra mørkets fyrste for å skjule det som avslører hans bedrag. Kristus som ga synene fordi Han forutså den kampen som ville bli ført mot studiet av Åpenbaringsboken, uttalte derfor en velsignelse over alle som ville lese, høre og ta vare på det profetiske ordet. rett |