| Den Store Striden kapitel 19. Fra side 251. Fra side 343 i den engelske utgave. |
(251)De store reformasjonene eller religiøse bevegelsene ned gjennom tidene har mye til felles. Guds handlemåte med menneskene følger alltid de samme prinsippene. De viktige bevegelsene i vår tid har sine paralleller i fortiden, og menighetens erfaring i tidligere tider inneholder verdifull undervisning for vår egen tid. Noe av det som kommer aller tydeligst fram i Bibelen, er at Gud ved sin hellige Ånd på en særlig måte rettleder sine tjenere i de store bevegelsene som fremmer Frelserens verk. Han bruker mennesker som sine redskaper for å gjennomføre sine planer. rett (251)Enhver har fått en bestemt gjerning å utføre og så mye lys som tiden krever og som er nødvendig for å kunne utføre den gjerningen Gud har tildelt den enkelte. Men ingen, uansett hvor mye lys Gud har gitt dem, har noen gang forstått alle aspekter av frelsesplanen. Ingen har fullt ut kunnet bedømme Guds hensikt med Hans virksomhet i deres egen samtid. De skjønner ikke helt hva Gud ønsker å oppnå med den oppgaven Han gir dem, og de gjennomskuer ikke alle detajlene i det budskapet de forkynner i Hans navn. rett (251)Mennesketanken er begrenset (251)Ikke engang profetene som på en særlig måte ble ledet av Ånden, forsto fullt ut betydningen av synene de fikk. Den skulle bli åpenbart etter hvert som tiden gikk, og etter som Guds folk behøvde den undervisningen synene inneholdt. rett (251)Peter skriver om frelsen som var kommet fram i lyset ved evangeliet og sier: «Om denne frelsen har profetene grundig undersøkt og gransket, de som profeterte om den nåde som skulle komme til dere, idet de gransket etter hvilken eller hva slags tid Kristi Ånd, som var i dem, viste til da Han på forhånd vitnet om Kristi lidelser og herligheten som skulle følge deretter. Det ble da åpenbart for dem at det ikke var seg selv, men oss, de tjente med dette». 1 Pet 1,10-12. rett (252)Men selv om profetene ikke helt forsto det de fikk se, var de likevel ivrige etter å motta alt det lyset som Gud ønsket å åpenbare. De gransket og undersøkte grundig «hvilken tid Kristi Ånd, som var i dem, viste til». Dette var viktig undervisning for Guds folk i den kristne tidsalderen, for det var for deres skyld at disse profetiene ble gitt til Hans tjenere. «Det ble åpenbart for dem at det ikke var seg selv, men oss, de tjente med sitt budskap» De «grunnet på og utforsket» budskaper som gjaldt generasjoner som ikke var født ennå. rett (252)Legg merke til kontrasten mellom den iveren de viste og hvor likegyldig og uinteressert de privilegerte i senere tid behandlet denne himmelske gaven. Dette er en kraftig irettesettelse av den makelige og materialistiske likegyldigheten som slår seg til ro med påstanden om at vi ikke kan forstå profetiene! rett (252)Disiplenes skuffelse da Jesus døde (252)Slik var det med disiplene, selv da Jesus var personlig iblant dem. De var smittet av den vanlige oppfatningen om Messias som en jordisk fyrste som skulle gjøre Israel til et verdensrike, og de skjønte ikke hva Han mente når han forutsa at Han måtte lide og dø. rett (252)Kristus hadde sendt dem ut for å forkynne dette budskapet: «Tidens fylde er kommet, og Guds rike er nær. Omvend dere og tro på evangeliet!» Mark 1,15. Dette budskapet var bygd på profetien i Daniels niende kapittel. Engelen hadde forklart at de 69 ukene skulle strekke seg fram til tiden da «Messias, Fyrsten» sto fram. Med håp og forventning så disiplene fram til at Messias-riket skulle bli opprettet i Jerusalem for å regjere over hele jorden. rett (252)De forkynte budskapet som Kristus hadde gitt dem, enda de selv misforsto det. Budskapet var basert på Daniel 9,25, men de overså neste vers som fortalte at Messias skulle utryddes. Helt fra barnsben av hadde de drømt om et jordisk rike, og dette forvansket deres forståelse så de hverken forsto profetien eller det Kristus hadde sagt. De gjorde sin plikt da de forkynte budskapet om Guds nåde til jødefolket, og så, nettopp da de ventet at deres Herre skulle sette seg på Davids trone, opplevde de at Han ble grepet som en forbryter, pisket, hånet og fordømt og hengt på korset. Forestill deg hvor redde og fortvilte disiplene var i de dagene deres Herre sov i graven! rett (252)Kristus hadde kommet nøyaktig på det tidspunktet og på den måten som var forutsagt. Skriften var blitt oppfylt i hver eneste detalj av Hans tjeneste. Han forkynte budskapet om frelse, og Hans Ord «hadde myndighet.» Tilhørerne var overbevist om at det var fra himmelen, og Guds Ord og Ånd vitnet om Sønnens guddommelige oppgave. rett (253)Disiplene klynget seg fortsatt til Jesus i inderlig kjærlighet. Likevel var de plaget av uvisshet og tvil. Fortvilelsen gjorde at de ikke husket Jesu ord om at han måtte lide og dø. Hvis Jesus fra Nasaret var den sanne Messias, ville de da ha blitt kastet ut i en slik sorg og skuffelse? Det var dette spørsmålet som pinte dem i de trøstesløse timene mens Jesus lå i graven den sabbaten mellom Hans død og oppstandelse. rett (253)Men selv om sorgen gjorde det mørkt for disiplene, hadde de ikke blitt forlatt. Profeten sier: «Når jeg sitter i mørke, skal Herren være mitt lys. ... Han skal føre meg fram til lyset. Jeg skal se Hans rettferdighet.» «Selv mørket er ikke mørkt for Deg, men natten lyser som dagen. Mørke eller lys gjør ingen forskjell.» Gud har sagt: «Det stiger et lys opp i mørket for de oppriktige.» «Jeg vil føre de blinde på en vei de ikke kjenner. Jeg vil lede dem på ukjente stier. Jeg vil gjøre mørke til lys foran deres ansikt, og Jeg gjør ulendte steder jevne. Alt dette skal Jeg gjøre for dem, og ikke forlate dem.» Mi 7,8-9; Sal 139, 12; 112,4; Jes 42,16. rett (253)Det som disiplene forkynte i Herrens navn, var på alle måter riktig, og de begivenhetene det viste fram til, ble oppfylt allerede på deres tid. «Tidens fylde er kommet og Guds rike er nær», var deres budskap. Ved slutten av «tiden» – de 69 ukene i Daniels niende kapittel som skulle nå ned til Messias, «Fyrsten» – ble Kristus salvet av Ånden etter at Johannes hadde døpt Ham. Og «Guds rike» som de hadde sagt var nær, ble opprettet ved Kristi død. Det var ikke et jordisk rike slik de hadde forventet. Det var heller ikke det riket som skal opprettes når «riket og herredømmet, og storheten til rikene overalt under himmelen, (blir) gitt til folket, Den Høyestes hellige», det evige rike som «alle makter skal tjene og lyde.» Dan 7,27. rett (253)I Bibelen brukes uttrykket «Guds rike» både om nådens og herlighetens rike. Nådens rike er omtalt i Hebreerbrevet. Etter omtalen av Kristus, den medfølende øverstepresten «som har medlidenhet med våre skrøpeligheter», sies det: «La oss derfor komme fram for nådens trone med frimodighet, så vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i den tid vi trenger det.» Heb 4,15-16. Nådens trone representerer nådens rike, for når det finnes en trone, er det underforstått at det også finnes et rike. I mange av lignelsene sine bruker Kristus betegnelsen «himmelriket» som uttrykk for nådens verk i menneskene. rett (253)På samme måte er herlighetens trone et uttrykk for herlighetens rike som Jesus henviser til på denne måten: «Når Menneskesønnen kommer i Sin herlighet, og alle de hellige englene med Ham, da skal Han sitte på Sin herlighets trone. Alle folkeslagene skal bli samlet foran Ham.» Matt 25,31-32. Dette riket er ennå framtid. Det blir ikke opprettet før Kristi gjenkomst. rett (253)Nådens rike ble opprettet like etter syndefallet da frelsesplanen ble iverksatt. Det eksisterte allerede i Guds plan og kom til uttrykk i Hans løfte, og ved tro fikk mennesket borgerrett der. Likevel ble det ikke til virkelighet før ved Kristi død. Selv etter at Han hadde begynt sin gjerning på jorden, kunne Han ha valgt ikke å gi sitt liv på Golgata fordi Han var lei av menneskenes trass og utakknemlighet. I Getsemane ristet smertens beger i hånden Hans. Selv da kunne Han ha tørket den blodige svetten av pannen og latt den falne slekten omkomme i sin synd. Hvis Han hadde gjort det, ville det ikke vært noen frelse for syndige mennesker. Men da Frelseren ofret livet på korset og ropte med sitt siste åndedrag: «Det er fullbrakt!», ble frelsesplanen fullført. Løftet om frelse til det falne menneskeparet i Edens hage ble stadfestet. Nådens rike som før bare hadde eksistert i form av Guds løfter, ble nå opprettet. rett (254)Slik ble Kristi død som hadde knust disiplenes håp, den begivenheten som stadfestet håpet for evig. Selv om den førte til bitter skuffelse, var den det beste beviset på at det de hadde trodd på, var sant. Begivenheten som hadde gjort dem sorgfulle og fortvilte, åpnet håpets dør for alle Adams etterkommere. Den er grunnlaget for håpet om evig liv og evig glede for alle trofaste gjennom alle tider. rett (254)Gud virkeliggjorde sin gode hensikt, selv gjennom skuffelsen disiplene opplevde. Jesus hadde vunnet dem ved den guddommelige kraften i sin undervisning, for «aldri har noe menneske talt slik som Dette Menneske!». Likevel var den kjærligheten de følte for Jesus, blandet med stolthet, selviskhet og ærgjerrighet. Selv da de var samlet for å feire påsken og Jesus allerede var på vei inn i skyggen av Getsemane, var det trette mellom dem om hvem som skulle regnes som den største. Luk 22,24. De drømte om tronen, kronen og herligheten, mens skam og dødsangst ventet dem i Getsemane, under rettergangen og på Golgata. rett (254)Det var stolthet og lyst til verdslig ære som fikk dem til å holde så krampaktig fast på tidens feilaktige oppfatning, i stedet for å legge vekt på det som Jesus hadde sagt om rikets sanne natur og om sin lidelse og død. Deres feiltagelse førte til en hard, men nødvendig prøve som Gud tillot for å rettlede dem. rett (254)Disiplene hadde misforstått meningen med budskapet og var ikke klar over hva som ventet dem. Likevel hadde de forkynt varselsbudskapet som Gud hadde gitt, og Herren lønnet dem for deres troskap og lydighet. De ble betrodd å forkynne budskapet om den oppstandne Herre for alle folkeslag. For å bli beredt for denne oppgaven måtte de ha den erfaringen som virket så bitter. rett (255)Etter oppstandelsen forsto de (255)Kristi etterfølgere måtte ha en fornuftig tro, ikke bare for sin egen skyld, men for å kunne bringe kunnskapen om Kristus til verden. Som første steg til å formidle denne kunnskapen, henviste Han til «Moses og profetene.» Slik vitnet den oppstandne Frelseren om verdien og betydningen av Det gamle testamente. rett (255)For en forandring det skjedde med disiplene da de igjen fikk se inn i Jesu ansikt! På et dypere plan forsto de at Han var den «som Moses skrev om i loven, og som også profetene har skrevet om.» Uvissheten, angsten og fortvilelsen vek plassen for full tillit og en sterk tro. Ikke å undres over at etter Hans himmelfart «var de stadig i tempelet og priste og lovet Gud.» Folk flest som ikke visste annet enn at Jesus hadde lidd en vanærende død, ventet at disiplene ville være triste, forvirret og nedslått. I stedet så de at de var glade og seierssikre.Nå var disiplene godt forberedt for oppgaven som lå foran dem. De hadde gått igjennom den hardeste prøven som de kunne klare å bære, og de hadde sett hvordan Guds Ord hadde seiret og var blitt oppfylt når alt syntes å være tapt. rett (255)Hva kunne vel nå skremme dem fra å tro eller dempe deres brennende kjærlighet? I sin dypeste sorg eide de «en sterk trøst», et håp som var «et sikkert og fast anker». Heb 6, 18-19. De hadde sett Guds visdom og makt, og de var overbevist om at «hverken død eller liv, hverken engler eller myndigheter eller makter, hverken det som nå er, eller det som skal komme, hverken høyde eller dybde, eller noen annen skapning skal være i stand til å skille oss fra Guds kjærlighet, den som er i Kristus Jesus, vår Herre.» «Men i alt dette skal vi mer enn seire ved Ham som elsket oss.» Rom 8,38-39.37. «Herrens Ord varer til evig tid.» 1 Pet 1,25. «Hvem er den som fordømmer? Det er Kristus som døde, ja, mer enn det, Han er også oppstått, Han sitter også ved Guds høyre hånd, og Han går også i forbønn for oss.» Rom 8,34. rett (256)Herren sa: «Mitt folk skal aldri i evighet bli til skamme.» Joel 2,26. «Om kvelden kommer gråt som gjest, men om morgenen er det jubelrop.» Sal 30,6. Da disiplene møtte Jesus på oppstandelsesdagen, brant hjertene deres mens de lyttet til det Han sa. De så på hodet, hendene og føttene Hans som var blitt knust for deres skyld. Før sin himmelfart tok Han dem med ut til Betania, og mens Han løftet hendene og velsignet dem, påla Han dem å gå ut i hele verden og forkynne evangeliet. Og så sa Han: «Jeg er med dere alle dager.» Mark 16,15; Matt 28,20. rett (256)Trøsteren, Den hellige ånd som de hadde fått løfte om, fylte dem på pinsefestens dag. Da fikk de kraft fra det høye mens deres hjerter var fylt av glede og bevissthet om at deres Herre var nær, selv om Han hadde fart opp til himmelen. Tjenesten med evangeliet førte til offer og martyrdød, men også til rettferdighetens krans som de skal få når Han kommer. rett (256)Ville de ha byttet alt dette med den jordiske herligheten som de først håpet på da de ble Hans disipler? Han som «er i stand til å gjøre langt mer enn alt det vi ber om og forstår», hadde latt dem ta del i Hans lidelse, men også i Hans glede, nemlig å føre de «mange barn til herligheten», en ubeskrivelig glede, en «evig fylde av herlighet.» «Vår trengsel er lett» når vi ser den i denne sammenhengen. rett (256)Parallell til disiplenes erfaring (256)Disiplenes forkynnelse når det gjalt tiden, var basert på de 70 ukene i kap. 9 hos profeten Daniel. Miller og hans medarbeideres budskap gikk ut på at de 2300 dagene i Daniel 8,14 som de 70 ukene var en del av, nå var slutt. I begge tilfellene var forkynnelsen basert på oppfyllelsen av hver sin del av den samme store profetiske tidsperioden. rett (257)Som tilfellet var med de første disiplene, forsto heller ikke Miller og hans trosfeller fullt ut betydningen av budskapet de forkynte. Villfarelser som lenge hadde rådet i kristenheten, hindret dem i å finne den riktige fortolkningen av et viktig punkt i profetien. Selv om de forkynte budskapet Gud hadde pålagt dem å bringe, opplevde de skuffelse på grunn av en feilaktig forståelse. rett (257)Da Miller tolket Daniel 8,14 (eng. KJV): «I 2300 kvelder og morgener. Da skal Helligdommen igjen bli renset», antok han som før nevnt samtidens vanlige oppfatning at helligdommen var jorden, og han trodde at rensingen av helligdommen betydde at jorden skulle bli renset med ild ved Jesu gjenkomst. Da han oppdaget at tidspunktet for slutten på de 2300 dagene var så tydelig forutsagt, konkluderte han derfor med at dette også var tidspunktet for Jesu gjenkomst. Grunnen til at han tok feil, var at han aksepterte den vanlige oppfatningen om helligdommen. rett (257)I offertjenesten i Det gamle testamente som var en skygge av Kristi offer og prestegjerning, var rensingen av helligdommen den siste handlingen som øverstepresten utførte i sin årlige tjeneste. Det var siste del av soningstjenesten da all synd i Israel ble fjernet eller utslettet. Det var et symbol på den siste delen av den tjenesten vår store Øversteprest utfører i himmelen, der Han fjerner eller sletter ut sitt folks synder som finnes oppskrevet i de himmelske bøkene. rett (257)Denne tjenesten innbefatter en rettergang og en dom, og den foregår like før Kristus kommer igjen med stor kraft og herlighet. For når Han kommer, er enhver sak avgjort. Jesus sier: «Se, Jeg kommer snart, og Min lønn er med meg, for å gi enhver igjen etter hans gjerning.» Åp 22,12. Domshandlingen som foregår like før Jesu gjenkomst, er kunngjort i den første engels budskap i Åp 14,7: «Frykt Gud og gi Ham ære, for timen for Hans dom er kommet.» rett (257)De som forkynte denne advarselen, kom med det rette budskapet i rett tid. De første disiplene vitnet om at «tidens fylde er kommet, og Guds rike er nær». De baserte dette på profetien i Daniel kap. 9, men uten å legge merke til at Jesu død var forutsagt i samme kapittel. Slik forkynte Miller og hans medarbeidere budskapet som var basert på Daniel 8,14 og Åpenbaringen 14,7, men de overså at Åpenbaringens 14. kapittel også inneholdt andre budskaper som skulle forkynnes før Kristus kom igjen. rett (257)Likesom disiplene tok feil når det gjaldt riket som skulle opprettes ved slutten av de 70 ukene, tok de adventtroende feil når det gjaldt den begivenheten som skulle finne sted ved slutten av de 2300 dagene. I begge tilfeller godtok de, eller rettere sagt holdt de fast på, vanlige anerkjente villfarelser som tilslørte sannheten. Begge gruppene oppfylte Guds vilje ved at de forkynte budskapet som skulle lyde, og begge ble skuffet fordi de misforsto det. rett (258)Men Gud hadde en særlig hensikt med å tillate at advarselen ble gitt nettopp slik. Den store dagen var nær, og Han styrte det slik at folk ble satt på prøve, idet de forventet at Jesus skulle komme til en bestemt tid. De skulle bli klar over hvor de egentlig sto. Budskapet hadde til hensikt å prøve og å rense de kristne. De skulle finne ut av om de elsket denne verden eller Kristus og himmelen. De mente selv at de elsket Jesus, og nå skulle de bevise sin kjærlighet. rett (258)Var de villige til å oppgi sine verdslige håp og ambisjoner og glede seg over Herrens komme? Budskapet skulle hjelpe dem til å forstå deres egen åndelige tilstand. Det ble sendt for å vekke dem til å søke Herren med anger og ydmykhet. rett (258)Selv om skuffelsen skyldtes en feil oppfatning av budskapet de forkynte, kom det noe godt ut av den. De som trodde varselsbudskapet, ble satt på prøve. Ville skuffelsen føre til at de i ubetenksomhet ga avkall på sin erfaring og oppga sin tillit til Guds Ord? Eller ville de ydmykt be Gud om hjelp til å forstå hva de hadde misforstått ved profetien? Hadde mange latt seg lede av frykt eller av spenning og øyeblikkets innskytelse? Hvor mange var lunkne og vantro? rett (258)Svært mange hevdet at de gledet seg til Herrens komme. Ville de fornekte troen når de møtte spott og forakt i verden og opplevde skuffelse ved at tiden ble utsatt? Ville de oppgi sannheter som var blitt stadfestet ved de klareste vitnesbyrd i Herrens Ord fordi de ikke forsto Guds handlemåte med dem med det samme? rett (258)Denne prøven ville åpenbare styrken hos dem som i oppriktig tro hadde fulgt det de mente at Ordet og Ånden lærte. Bare en slik erfaring kunne vise dem hvor farlig det er å godta menneskelige teorier og forklaringer i stedet for å la Bibelen tolke seg selv. rett (258)Rådvillheten og sorgen de følte på grunn av feiltagelsen, ble en nødvendig korrigering for de troende. De innså at de måtte studere det profetiske ordet enda nøyere. De måtte sette seg grundigere inn i grunnlaget for sin tro og forkaste alt som ikke var basert på Skriftens Ord, om det var aldri så mye akseptert i kristenheten ellers. rett (258)Både for disse troende og de første disiplene skulle det som i prøvens stund var uforståelig, bli forklart for dem senere. Når de så Herrens virkelige hensikt, ville de vite at Hans plan med dem hele tiden var blitt oppfylt, tross de prøvene de opplevde fordi de hadde tatt feil. Denne gagnlige erfaringen lærte dem at «Herren er overveldende rik på medlidenhet», og at alle Herrens stier «er trofasthet og sannhet mot dem som holder Hans pakt og Hans vitnesbyrd». rett |