Den Store Striden kapitel 2. Fra side 19.     Fra side 39 i den engelske utgave.tilbake

Forfølgelse i de første århundrene

(19)Da Jesus fortalte disiplene om Jerusalems skjebne og om det som skulle skje i forbindelse med Hans annet komme, forutsa Han også hva Hans folk skulle bli utsatt for i tiden fra Han fór opp til himmelen til Han kom igjen i makt og herlighet for å utfri dem. Fra Oljeberget så Han det uværet som snart skulle ramme apostelmenigheten. Men Han så enda lenger inn i framtiden, ned til de voldsomme og ødeleggende stormene som ville bryte ut over Hans tilhengere i århundrer med mørke og forfølgelse. rett

(19 )I noen få, betydningsfulle setnin ger forutsa Han de lidelsene som verdens makthavere ville påføre Guds menighet. Matt 24,9.21-22. Kristi etterfølgere skulle møte den samme ydmykelsen, vanæren og smerten som deres Herre. Det samme fiendskapet som verdens Frelser ble utsatt for, ville ramme alle som trodde på Ham. rett

(19)Forfølgelse under romermakten
Urmenighetens historie viser at Kristi ord gikk i oppfyllelse. Verdens og ondskapens makter rustet seg til kamp mot Kristus ved å forfølge Hans tilhengere. Hedningene innså at deres egne templer og altere ville forsvinne dersom evangeliet skulle seire. Derfor satte de alle krefter inn på å utrydde kristendommen. rett

(19)Det ble satt i gang forfølgelse. De kristne ble fratatt det de eide og jaget bort fra sine hjem. De måtte tåle mye lidelse. Hebr 10,32. De måtte «tåle spott og piskeslag, ja, til og med lenker og fengsel.» Hebr 11,36. Mange av dem døde for sin tro. Adelsmenn og slaver, rike og fattige, lærde og ulærde ble drept uten skånsel. rett

(19)Disse forfølgelsene som begynte under keiser Nero (54-68 e.Kr.) omkring den tiden da Paulus led martyrdøden, fortsatte med vekslende intensitet i flere århundrer. De kristne ble anklaget for de verste forbrytelser og fikk skylden for fryktelige ulykker - hungersnød, epidemier og jordskjelv. Når de ble utsatt for hat og mistanke, sto angivere parat til å forråde de uskyldige mot betaling. De ble stemplet som revolusjonære, fiender av religionen og en pest for samfunnet. Mange ble kastet for ville dyr i amfiteatrene eller brent levende. Noen ble korsfestet, andre ble kledd i rovdyrskinn og kastet inn på arenaen for å bli revet i stykker av hunder. Disse straffemetodene var ofte høydepunktet under offentlige fester. Folk kom i store flokker for å nyte synet, og ofrenes redselsskrik ble møtt med latter og applaus. rett

(20)Overalt hvor de kristne søkte tilflukt, ble de jaget som ville dyr. De ble tvunget til å gjemme seg på øde steder. «De led nød, ble plaget og pint, og denne verden var dem ikke verd. De flakket omkring i ørkener og i fjellene, i huler og i jordens grotter.» Hebr 11,37-38. Tusener søkte tilflukt i katakombene. Under høydedragene utenfor Roma var det gravd lange, underjordiske ganger, og de mørke labyrintene strakte seg kilometervis utenfor bymuren. I disse underjordiske skjulestedene gravla kristne sine døde. Her fant de også et hjem når de ble mistenkt og gjort fredløse. Når Livgiveren en gang vekker opp dem som har stridd den gode strid, vil mange martyrer som har gått i døden for Kristi skyld, komme fram fra disse dystre grottene. rett

(21)Men Jesu vitner holdt fast på troen midt under de frykteligste forfølgelsene. Selv om de manglet alle bekvemmeligheter og måtte unnvære sollyset i deres mørke, men trygge jordhuler, klagde de ikke. De oppmuntret hverandre til å være trofaste og tålmodige og holde fast på håpet når de møtte savn og nød. Selv om de mistet alle materielle goder, kunne ingenting få dem til å fornekte troen på Jesus. Påkjenninger og forfølgelse førte dem bare nærmere hvilen og belønningen. rett

(20)Martyrenes blod var kristendommens såkorn
Likesom Guds tjenere i tidligere tider, ble mange av dem «torturert, uten å ta imot befrielse, for at de kunne oppnå en bedre oppstandelse.» Hebr 11,35. De husket at Mesteren hadde sagt at når de ble forfulgt for Kristi skyld, skulle de glede og fryde seg fordi de ville få stor lønn i himmelen. Matt 5,11-12. På samme måte var profetene blitt forfulgt før dem. De gledet seg over at de ble funnet verdige til å lide for Kristi skyld, og midt i de knitrende flammene lød seierssangene. Med troens blikk så de Kristus og englene som med den største interesse fulgte med i det som skjedde, og som gledet seg over at de sto fast. Fra Guds trone hørte de en stemme som sa: «Vær tro inntil døden, og Jeg skal gi deg livets krone.» Åp 2,10. rett

(20)Forgjeves forsøkte Satan å ødelegge Kristi menighet med vold. Den store konflikten der Jesu etterfølgere måtte bøte med livet, stanset ikke da disse trofaste fanebærere falt på sin post. De seiret i nederlaget. Guds tjenere ble drept, men Hans verk gikk hele tiden fram. Evangeliet vant stadig terreng, og tallet på tilhengerne vokste. Det trengte inn på utilgjengelige steder der til og med Romas ørneblikk ikke slapp til. rett

(21)En kristen gikk i rette med de hedenske lederne for deres brutalitet og sa: «Dere kan drepe, torturere og fordømme oss. Deres urettferdighet er nettopp et bevis på at vi er uskyldige. Deres grusomhet vil heller ikke gagne dere.» Den bidro bare til at enda flere tok imot troen. »Jo oftere dere meier oss ned, desto flere blir vi. De kristnes blod er såkorn.» – Tertullian, Apology, par. 50. rett

(21)Tusenvis ble fengslet og drept, men andre sto fram og tok deres plass. De som ble martyrer for sin tro, hørte Kristus til, og Han regnet dem som seiervinnere. De hadde stridd den gode strid, og de vil få livets krone ved Jesu gjenkomst. Lidelsene som de kristne måtte tåle, førte dem nærmere hverandre og nærmere Frelseren. Deres eksempel i livet og deres bekjennelse i døden var et stadig vitnemål om sannheten. Der man minst ventet det, forlot Satans tilhengere hans tjeneste og stilte seg på Kristi side. rett

(21)Hedenskapet infiltrerer kristendommen
For å føre en mer effektiv kamp mot Guds måte å styre på, planla Satan nå å reise sin fane i selve menigheten. Hvis han klarte å villede Kristi etterfølgere og få dem til å vanære Gud, ville de miste sin kraft og frimodighet og bli et lett bytte. rett

(21)Med list prøvde Satan nå å oppnå det han ikke klarte med makt. Forfølgelsen stanset, og i stedet opplevde de kristne en fredelig tid med materiell framgang og høy sosial status. Avgudsdyrkere godtok en del av den kristne troen mens de forkastet andre viktige lærepunkter. De ga uttrykk for at de trodde på Jesus som Guds Sønn og at Han døde og oppsto, men de så ikke på seg selv som syndere og følte ikke behov for å angre og vende om. De gjorde enkelte innrømmelser og foreslo at de kristne skulle gjøre det samme, slik at de kunne stå sammen i troen på Kristus. rett

(21)Nå var menigheten i stor fare. Fengsel, tortur, bål og sverd var velsignelser i forhold til dette. Noen av de kristne var ubøyelige og ville ikke gå med på noe kompromiss. Andre var stemt for å fire litt på visse punkter for å imøtekomme dem som hadde tatt imot en del av den kristne troslæren. De hevdet at dette kanskje ville bidra til å vinne dem helt og fullt. Dette var en vond tid for de trofaste kristne. Under kristendom mens kappe var Satan i ferd med å snike seg inn i menigheten for å ødelegge de kristnes tro og føre dem bort fra sannheten. rett

(22)Til sist gikk majoriteten av de kristne med på å senke kravene, og det kom i stand forlik mellom kristendom og hedenskap. Selv om avgudsdyrkerne angivelig var blitt kristne og hadde sluttet seg til menigheten, holdt de fast på avgudsdyrkelsen. De erstattet bare avgudsbildene med bilder av Jesus, ja, selv av Maria og helgener. rett

(22)Avgudsdyrkelsens farlige surdeig var nå kommet inn i menigheten der den fortsatte sitt ødeleggelsesverk. Falsk lære, overtroiske ritualer og hedenske seremonier ble gjort til en del av kirkens tro og gudstjeneste. Da Kristi etterfølgere sluttet seg sammen med avgudsdyrkere, ble kristendommen fordervet, og menigheten mistet sin renhet og kraft. Li kevel var det noen som ikke lot seg rive med av disse villfarelsene. De fortsatte å være tro mot Sannhetens Opphavsmann og tilba Gud alene. rett

(22)Det har alltid eksistert to grupper blant de som bekjenner seg til kristendommen. Den ene gruppen ser på Kristus og Hans liv som sitt forbilde og prøver alvorlig å rette på sine mangler og ligne Ham, mens den andre gruppen skyr de klare sannhetene som avslører deres feil. Selv da forholdene i menigheten var som best, besto den ikke utelukkende av trofaste, rene og oppriktige mennesker. rett

(22)Jesus lærte at de som syndet med vilje, ikke burde tas opp i menigheten. Likevel knyttet Han til seg personer med en mangelfull karakter og lot dem nyte godt av sin undervisning og sitt eksempel så de kunne innse sine feil og rette på dem. Blant de 12 apostlene var det en forræder. Judas ble godtatt i disippelflokken, ikke på grunn av sine karaktermangler, men på tross av dem. Han ble en disippel for at Kristi undervisning og eksempel kunne lære ham hva en kristen karakter er, slik at han ville innse sine feil, angre dem og ved Guds nåde bli renset «ved å lyde Sannheten.» rett

(23)Men Judas fulgte ikke lyset som Gud i sin godhet lot skinne på ham. Ved å gi etter for synd åpnet han opp for Satans fristelser. De dårlige egenskapene fikk dominere. Han ga de onde maktene kontrollen og ble sint når feilene hans ble påtalt. Slik ble han ledet til å begå den fryktelige forbrytelsen å forråde sin Mester. rett

(23)Alle som bekjenner seg til å være kristne, men som elsker synden, vil hate dem som forstyrrer deres fred ved å fordømme deres syndige liv. Når anledningen byr seg, vil de, likesom Judas, forråde dem som har prøvd å vise dem på rett vei. rett

(23)I menigheten møtte apostlene slike som regnet seg selv som gudfryktige, mens de i det skjulte levde i synd. Ananias og Saffira opptrådte som bedragere da de lot som om de ga hele den lovede pengesummen til Gud mens de grådig beholdt en del selv. Sannhetens Ånd åpenbarte for apostlene hvordan disse menneskene egentlig var, og Guds dom befridde menigheten for denne skampletten. Dette synlige beviset på at Guds ånd holdt et våkent øye med menigheten, ble til skrekk og advarsel for hyklere og ugjerningsmenn. På lengre sikt kunne de ikke være sammen med dem som vitnet om Kristus i hele sin livsførsel. rett

(23)Da Kristi tilhengere ble utsatt for prøver og forfølgelse, var det bare de som var villige til å ofre alt for sannhetens sak som virkelig ønsket å være Hans disipler. Så lenge forfølgelsen varte, fortsatte derfor menigheten å være forholdsvis ren. Men da forfølgelsen stanset, fikk man medlemmer som var mindre oppriktige og gudfryktige, og nå kunne Satan få fotfeste. rett

(23)Men Lysets Fyrste og mørkets fyrste har ikke noe til felles, og det kan heller ikke være noe fellesskap mellom deres tilhengere. Da de kristne gikk med på å slutte seg sammen med dem som bare var halvt omvendt fra hedenskapet, slo de inn på en vei som førte lenger og lenger bort fra sannheten. rett

(23)Satan triumferte over at det lyktes å villede så mange av Kristi etterfølgere, og han satte enda mer inn på å påvirke disse til å forfølge dem som fortsatt var tro mot Gud. Ingen hadde bedre muligheter for å motarbeide den sanne kristentro enn de som en gang hadde forsvart den. Disse frafalne kristne og deres halvt hedenske meningsfeller angrep nå de sentrale punktene i Kristi lære. rett

(24)De som ville være tro mot Gud, kjempet en innbitt kamp mot de løgnene og avskyelige ritualene som i geistlig forkledning ble innført i kirken. Man anerkjente ikke lenger Bibelen som rettesnor for troen. Religionsfrihet ble stemplet som kjetteri, og de som gikk inn for den, ble utsatt for hat og fordømmelse. rett

(24)Etter en lang og hard kamp besluttet de få trofaste å bryte enhver forbindelse med den frafalne kirken dersom den ikke kvittet seg med løgn og avgudsdyrkelse. De innså at et brudd var uunngåelig hvis de skulle være tro mot Guds Ord. De våget ikke å se gjennom fingrene med villfarelser som ville bli skjebnesvangre for dem selv og sette et eksempel som ville bringe deres barn og barnebarns tro i fare. For å bevare fred og samhold var de villige til å gjøre enhver innrømmelse som var forenlig med deres troskap mot Gud. Men de følte at selv freden ville være for dyrt kjøpt dersom det skjedde på bekostning av deres prinsipper. Hvis enighet bare kunne oppnås ved å gå på kompromiss med sannhet og rettferd, var det bedre med uenighet, ja, selv krig. rett

(24)Når kristne blir forfulgt
Det ville gagne både kirken og verden hvis de prinsippene som preget disse trofaste kristne, ble gjenopplivet blant dem som bekjenner seg til å tilhøre Gud. Det rår en urovekkende likegyldighet omkring de grunnleggende lærepunktene i den kristne tro. Det blir mer og mer vanlig å hevde at disse prinsippene, når alt kommer til alt, ikke betyr noe særlig. Dette forfallet gir Satans håndlangere vind i seilene, og tusenvis av kristendomsbekjennere godtar falske teorier og skjebnesvangre bedrag som trofaste kristne i tidligere tider satte livet inn på å bekjempe og avsløre. rett

(24)De første kristne var virkelig spesielle mennesker. Deres plettfrie liv og urokkelige tro var en stadig irettesettelse som forstyrret synderens fred. Selv om de var få og hverken hadde rikdom, rang eller fine titler, var de en skrekk for ugjerningsmenn overalt hvor deres personlighet og tro ble kjent. Onde mennesker hatet dem på samme måte som den ugudelige Kain hatet Abel. Guds folk ble drept av dem som prøvde å frigjøre seg fra Den hellige ånds innflytelse, og de handlet ut fra samme motiver som Kain da han drepte sin bror. Det var også grunnen til at jødene korsfestet og forkastet Frelseren. Hans rene og hellige karakter var en stadig irettesettelse av deres selviskhet og umoral. Helt fra Kristi tid og til nå har Hans trofaste etterfølgere ved deres rene livsførsel skapt hat og motstand hos dem som lever i synd. rett

(25)Hvordan kan evangeliet da være et fredsbudskap? Da Jesaja forutsa Kristi fødsel, kalte han Ham «Fredsfyrste.» Da englene kunngjorde for hyrdene at Kristus var født, sang de: «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, Guds velbehag blant menneskene!» Luk 2,14. Tilsynelatende stemmer ikke dette med Kristi Ord: »Jeg kom ikke for å bringe fred, men sverd.» Matt 10,34. Men i virkeligheten er det fullt samsvar mellom dem. Evangeliet er et fredsbudskap. Hvis den kristne troen fikk innpass og ble etterlevd, ville den skape fred, harmoni og lykke overalt på jorden, for den forener alle som tar imot den. rett

(25)Det var Jesu oppgave å forsone menneskene med Gud og med hverandre. Men verden som et hele er under Satans herredømme, han som er Kristi bitreste motstander. Evangeliet inneholder livsprinsipper som er fullstendig i konflikt med folks vaner og ønsker, og derfor gjør de opprør mot det. De hater den renheten som avslører og fordømmer deres synder og forfølger og ødelegger alle som konfronterer dem med evangeliets rettvise og hellige krav. Det er når de opphøyede sannhetene i evangeliet fører til hat og strid, at det blir kalt et sverd. rett

(25)Mange som er svake i troen, forstår ikke hvordan Gud kan tillate at de gudløse får lov til å forfølge de rettferdige. Noen er til og med parat til å oppgi troen på Gud fordi Han tillater at det går godt for de verste mennesker, mens de beste og mest uskyldige blir pint og plaget av de gudløse. Hvordan kan en barmhjertig og rettferdig Gud som også er allmektig, tolerere en slik urettferdighet og undertrykkelse? spør de. rett

(25)Vi skal ikke bruke tid på dette spørsmålet. Gud har gitt oss tilstrekkelig med beviser på sin kjærlighet, og vi skal ikke tvile på Hans godhet fordi vi ikke alltid forstår Hans handlemåte. Jesus forutså at disiplene i prøvelsens mørke stund ville bli plaget av tvil og sa derfor til dem: »Husk det ordet Jeg sa til dere: En tjener er ikke større enn sin herre. Har de forfulgt Meg, skal de også forfølge dere.» Joh 15,20. rett

(26)Jesus led mer for oss enn noen av Hans etterfølgere kan komme til å lide som følge av onde menneskers grusomhet. De som blir utsatt for tortur og må lide martyrdøden, følger bare i Jesu fotspor. »Herren er ikke sen med løftet.» 2 Pet 3,9. Han glemmer ikke barna sine eller forsømmer dem. Han tillater de onde å åpenbare sin sanne karakter slik at ingen som ønsker å gjøre Hans vilje, skal bli ført bak lyset når det gjelder dem. Han lar onde mennesker avsløre sin virkelige natur for at ingen som vil gjøre Hans vilje, skal bli ført på villspor. De rettferdige kommer i lidelsens ovn for å bli renset, og for at deres eksempel kan overbevise andre om at tro og gudsfrykt er ekte verdier. Deres rettferdige liv er en anklage mot de gudløse og vantro. rett

(26)Gud tillater at onde mennesker har framgang, og at de avslører sin fiendtlige holdning mot Ham for at alle skal se at Han er rettvis og barmhjertig når Han tilintetgjør dem etter at de har fylt sitt mål av synd. Gjengjeldelsens dag nærmer seg raskt da alle som har hatt for vane å overtre Guds lov og har undertrykt Hans folk, får en rettferdig straff. All grusomhet og urett mot Guds folk vil bli straffet som om det var gjort mot Kristus selv. rett

(26)Det er et annet og viktigere spørsmål som burde engasjere kirkesamfunnene i vår tid. Apostelen Paulus sier at «alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, blir forfulgt.» 2 Tim 3,12. Hva er da grunnen til at forfølgelsen for en stor del synes å ha opphørt? Svaret er at kristenheten er blitt lik verden og derfor ikke lenger vekker motstand. rett

(26)Den populære kristendomsformen i vår tid har ikke det rene og hellige preget som kjennetegnet kris tentroen på Jesu og apostlenes tid. Når kristendommen tilsynelatende er så populær i verden, er det fordi den har gått på akkord med synden. Man er likegyldige overfor de store sannhetene i Guds Ord, og det finnes nesten ingen levende gudsfrykt i kirken. Men hvis den troen og kraften som kjennetegnet apostelmenigheten skulle bli vakt til live igjen, ville forfølgelsen bryte ut igen, og bålene ville igjen bli tent. rett

neste kapitel