En stor religiøs vekkelse

(259)I budskapet som den første engelen i Åp 14 forkynner, blir det forutsagt en stor religiøs vekkelse i forbindelse med kunngjøringen av Kristi snare gjenkomst. Profeten så en engel som fløy under himmelhvelvet. «Han hadde et evig evangelium å forkynne for dem som bor på jorden, for hvert folkeslag, stamme, tungemål og folk, og han sa med høy røst: `Frykt Gud og gi Ham ære, for timen for Hans dom er kommet. Tilbe Ham som gjorde Himmelen og jorden, havet og vannets kilder!´» v.6-7. rett

(259)Det at en engel står nevnt som budbærer, har stor betydning. Den allmektige Gud har villet framstille herligheten og kraften i den betydningsfulle gjerningen ved den renheten, storheten og kraften som kjennetegner det himmelske sendebudet. Engelen som flyr «midt på himmelen» og forkynner advarselen «med høy røst» til «hvert folkeslag, stamme, tungemål og folk», viser at varselsbudskapet raskt blir spredt over hele verden. rett

(259)Et budskap om dommens time
Selve budskapet forteller om tiden da dette skal skje. Det blir framstilt som en del av «det evige evangeliet» som bekjentgjør at dommen er begynt. Evangeliet har lydt til alle tider, men denne delen kunne ikke bli forkynt før i de siste dager, for først da «er timen kommet.» Profetiene framstiller en rekke begivenheter som i tur og orden fører ned til tiden da dommen begynner. Dette gjelder særlig Daniels bok. Men Daniel fikk beskjed om at den delen av profetien som gjaldt de siste dager, skulle være lukket og forseglet «inntil endens tid.» Budskapet om dommen som grunnet seg på oppfyllelsen av disse profetiene, kunne ikke bli forkynt før denne tiden. Men i «endens tid» skal mange «fare omkring, og kunnskapen skal øke.» Dan 12,4. rett

(259)Apostelen Paulus advarte menigheten mot å vente Kristi gjenkomst i hans levetid. «For den dagen kommer ikke til uten at frafallet først er kommet, og syndens menneske åpenbart, fortapelsens sønn.» 2 Tess 2,3. Vi kan ikke vente Herrens komme før etter det store frafallet og den lange tidsperioden da «syndens menneske» skulle regjere. «Syndens menneske» som også kalles «lovløshetens hemmelighet», «fortapelsens sønn», er en framstilling av pavemakten som skulle herske i 1260 år. Denne tidsperioden sluttet i 1798. Kristi gjenkomst kunne ikke skje før den tiden. Advarselen fra Paulus dekker hele den kristne tidsalder fram til 1798, og først etter den tiden skulle budskapet om Kristi gjenkomst bli forkynt. rett

(260)Et slikt budskap har aldri noensinne blitt forkynt før. Som vi har sett, ble det ikke forkynt av Paulus, for han sa til sine trosfeller at de kunne vente Herrens komme i en fjern framtid. Reformatorene forkynte det helller ikke. Martin Luther mente at dommen ville inntreffe omkring 300 år etter hans tid. Men etter 1798 er seglet fjernet fra Daniels bok, kunnskapen om profetiene har økt, og mange har forkynt det alvorlige budskapet at dommens dag er nær. rett

(260)Verdensmisjonæren Joseph Wolff
I likhet med den store reformasjonen på 1500-tallet framsto også adventbevegelsen samtidig i forskjellige kristne land. Både i Europa og Amerika begynte gudfryktige personer å studere profetiene, og ved å fordype seg i det inspirerte Ord fant de overbevisende vitnesbyrd om at tingene i verden gikk mot slutten. I forskjellige land var det isolerte kristelige grupper som ene og alene ved å granske Den hellige skrift, ble overbevist om at Jesu gjenkomst var nær. rett

(260)I 1821, tre år etter at Miller var blitt klar over profetien om dommens dag, begynte verdensmisjonæren Joseph Wolff å forkynne at Herrens komme var nær. Han var født i Tyskland av jødiske foreldre, og faren var rabbiner. Som ganske ung var han blitt overbevist om at den kristne troen var sannheten. Oppvakt og vitebegjærlig som han var, lyttet han interessert til samtalene hjemme der fromme jøder daglig møttes for å dele deres folks håp og forventninger om den kommende Messias og gjenopprettelsen av Israel. rett

(260)En gang hørte han at de nevnte Jesus fra Nasaret og spurte hvem Han var. «En meget begavet jøde», var svaret. «Men da Han ga seg ut for å være Messias, ble Han dømt til døden av det jødiske rådet.» «Hvorfor ble Jerusalem ødelagt»? spurte han videre, «og hvorfor er vi i landflyktighet?» «Akk, akk», svarte faren, «fordi jødene tok livet av profetene.» Øyeblikkelig slo denne tanken ned i gutten: «Kanskje Jesus også var en profet, og så drepte jødene Ham selv om Han var uskyldig.» – Travels and Adventures of the Rev. Joseph Wollf, vol.1, s.6. Denne tanken grep ham så sterkt at selv om han ikke fikk lov til å gå inn i en kirke, sto han ofte utenfor og lyttet til forkynnelsen. rett

(260)Joseph var ikke mer enn sju år da han en gang skrøt overfor en eldre kristen nabo at Israel ville oppleve en strålende framtid når Messias kom. Til dette svarte den gamle mannen vennlig: «Jeg skal fortelle deg om den virkelige Messias, gutten min. Det var Jesus fra Nasaret som dine forfedre korsfestet, slik de også gjorde med profetene i gamle dager. Gå hjem og les Jes 53, så blir du nok overbevist om at Jesus Kristus er Guds Sønn.» – Samme, s.7. rett

(260)Gutten ble overbevist på stedet. Han gikk hjem og leste Bibelen og undret seg over hvor nøyaktig profetien ble oppfylt på Jesus fra Nasaret. Var det virkelig sant alt det den kristne mannen hadde sagt? Gutten ba faren forklare denne profetien, men han møtte en slik avvisende taushet at han aldri mer våget å snakke om dette. Men det økte bare ønsket om å lære mer om kristendommen. rett

(261)Hjemme holdt de omhyggelig informasjonen skjult for ham, og bare elleve år gammel forlot han hjemmet og bega seg ut i verden for å få seg en utdannelse så han selv kunne velge religion og livsgjerning. En tid fikk han bo hos noen slektninger, men han ble snart jaget bort som en frafallen, og alene og uten penger måtte han klare seg selv som best han kunne. Han reiste fra sted til sted, leste flittig og levde av å undervise i hebraisk. En katolsk lærer fikk ham til å gå over til katolisismen, og han bestemte seg for å bli misjonær blant sitt eget folk. rett

(261)Med dette i tanke dro han noen få år senere til et universitet i Rom for å studere. Her ble han beskyldt for kjetteri fordi han hadde for vane å tenke selvstendig og si det han mente. Han angrep kirkens misbruk offentlig og etterlyste reformer. rett

(261)Til å begynne med behandlet de pavelige prelatene ham på en elskverdig måte, men etter en tid ble han sendt bort fra Rom. Under kirkens oppsyn dro han fra sted til sted inntil det var helt klart at han ikke ville bøye seg under romerkirkens åk. Så ble han stemplet som uforbederlig og fikk dra hvor han selv ville. Det endte med at han reiste til England der han gikk over til protestantismen og sluttet seg til den engelske kirken. Etter to års studier begynte han på sin første misjonsreise i 1821. rett

(261)Wolff tok imot budskapet om Kristus som første gang kom som «en smertenes mann, vel kjent med sykdom», men han var også klar over at profetiene talte like klart om Hans annet komme i kraft og herlighet. Han prøvde å overbevise sitt eget folk om at Jesus fra Nasaret var den lovede Messias og gjøre dem kjent med Hans første komme i ydmykhet som et offer for menneskenes synd. Samtidig underviste han dem om Hans gjenkomst som Konge og Befrier. rett

(261)«Jesus fra Nasaret, den virkelige Messias som fikk hendene og føttene gjennomboret, og som ble ført til slakterbenken lik et lam, var en smertenes mann, vel kjent med sykdom. Han kom første gang etter at kongespiret hadde veket fra Juda og herskerstaven fra Hans føtter. Han skal komme annen gang i himmelens skyer med rop fra overengelen og støt i Guds basun.» – Joseph Wolff, Researches and Missionary labors, s.62. «Hans føtter skal stå på Oljeberget, og det herredømmet som Adam en gang fikk over skapningen, og som han mistet, skal bli gitt til Kristus. 1 Mos 1,26; 3,17. Han skal være Konge over hele jorden. Skapningens sukk og klage skal ta slutt, og lovprisning skal lyde. ...Når Jesus kommer i Sin Fars herlighet med alle de hellige englene, ... skal de troende som er døde, oppstå først. 1 Tess 4, 16; 1 Kor 15,22. Det er dette vi kristne kaller den første oppstandelsen. Da skal dyrene endre natur og bli underlagt Kristus. Jes 11,6-9; Sal 8. Det skal være fred overalt.» – Journal of the Rev. Joseph Wolff, s.378-379. «Igjen skal Herren se ned på jorden og si: Det er godt.» – Samme, s.294. rett

(262)Wolff trodde at Herren ville komme meget snart, og ifølge hans fortolkning av de profetiske tidsperiodene ville verdens ende skje på et tidspunkt som lå nær opp til det Miller hadde kommet fram til. Når folk henviste til at «den dagen eller timen kjenner ingen», og at det ikke er meningen at vi mennesker skal vite noe om hvor nært Herrens komme er, svarte Wolff: «Har Herren sagt at dagen og timen aldri skal bli kjent? Har han ikke gitt oss tidenes tegn så vi i det minste skal vite når Hans komme nærmer seg, på samme måte som vi vet at sommeren er i anmarsj når fikentreet skyter blader? Matt 24,32. Skal vi aldri få vite noe om tiden når Han selv oppfordrer oss til ikke bare å lese Daniels bok, men også å forstå den? Nettopp i Daniels bok sies det at boken skal være lukket og forseglet inntil endens tid, og det var den på Daniels tid. Videre sies det at mange skal fare omkring (et hebraisk uttrykk for å observere og granske tidene) og at «kunnskapen skal øke» (i endens tid). Dan 12, 4. Dessuten har Herren ikke ment å si at vi skal være uvitende om endens nærhet, men at ingen kjenner den presise «dagen og timen». Han sier at vi skal vite så mye om tidenes tegn at det kan få oss til å berede oss for Hans komme, likesom da Noah bygde arken.» – Wolff, Researches and Missionary Labors, s.404-405. rett

(263)Angående den gjengse tolkning av Skriften, eller rettere mistolkning, skrev Wolff: «Størstedelen av kristenheten har veket av fra Bibelens klare mening og følger buddhistenes fantasifulle system som går ut på at menneskenes framtidige lykke består i å bevege seg omkring i luften. Når de leser ordet jøde, betyr det hedning; med navnet Jerusalem menes kirken; når det står jorden, betyr det himmelen; Herrens komme betyr framgang for misjonsselskapene, og når det tales om å gå opp til Herrens tempelberg, betyr det en stor samling blant metodistene.» – Journal of the Rev. Joseph Wolff, s.96. rett

(263)I 24 år, fra 1821 til 1845, reiste Wolff vidt omkring. Han var i Afrika og besøkte Egypt og Etiopia. I Asia reiste han gjennom Palestina, Syria, Iran, Usbekistan og India. Han besøkte også De forente stater, og på reisen dit talte han på øya St. Helena. rett

(263)I august 1837 kom han til New York. Etter å ha talt der, gjorde han det samme i Philadelphia og Baltimore og dro til sist videre til Washington, D.C. Om besøket der sier han: «Etter forslag fra tidligere president John Quincy Adams vedtok kongressen enstemmig at jeg skulle få holde foredrag i kongresshallen. Foredraget ble holdt på en lørdag, og alle kongressmedlemmene var til stede sammen med biskopen av Virginia, geistligheten i Washington og mange av byens borgere. Den samme æren ble vist meg av myndighetene i New Jersey og Pennsylvania som overvar en rekke foredrag jeg holdt om mine studier i Asia, og om Kristi herredømme.» – Samme, s.398-399. rett

(263)Joseph Wolff reiste omkring i de mest usiviliserte landene uten beskyttelse fra noen myndighet i Europa. Påkjenningen var stor, og det var mange farer. Han fikk stokkeslag, og han sultet. Han ble til og med solgt som slave og dømt til døden tre ganger. Han ble overfalt og holdt på å omkomme av tørst. En gang mistet han alt han eide og måtte gå flere hundre kilometer til fots i fjellene, mens snøen pisket ham i ansiktet og de bare føttene ble valne av den frosne jorden. rett

(253)Når noen advarte ham mot å ferdes blant ville, fiendtlige stammer, svarte han at han var «godt væpnet.» Våpnene var «bønn, iver for Kristus og tillit til Hans hjelp.» «Jeg er også utstyrt med kjærlighet til Gud og til min neste, og jeg har Bibelen i hånden.» – W.H.D. Adams, In Perils Oft, s.192. Uansett hvor han var, hadde han alltid Bibelen på hebraisk og engelsk med seg. Han sier om en av sine siste reiser: «I hånden holdt jeg en åpen Bibel. Jeg følte at min kraft lå i denne boken, og at den ville holde meg oppe.» – Samme, s.201. Slik holdt han ut helt til budskapet om dommen hadde nådd ut til en stor del av verden. Han formidlet Guds Ord til jøder, tyrkere, iranere, hinduer og mange andre folkeslag og stammer på deres eget språk, og overalt forkynte han at Messias snart skulle regjere. rett

(263)Mens han var på reise i Usbekistan, fant han et avsidesliggende og isolert folk som trodde på Herrens snare komme. Han forteller at araberne i Yemen «har en bok som de kaller Seera som nevner Kristi gjenkomst, og at Han skal regjere i herlighet. De forventer at store begivenheter skal inntreffe i 1840.» – Journal of the Rev. Joseph Wolff, s.377. «Jeg tilbrakte seks dager i Jemen sammen med rekabittene. De drikker ikke vin, sår ikke og planter ikke vingårder. De bor i telt og minnes gode, gamle Jonadab, sønnen til Rekab. Blant dem fantes etterkommere etter israelittene, av Danstammen som sammen med Rekabs etterkommere venter at Messias snart skal komme i himmelens skyer.» – Samme, s.389. rett

(264)En annen misjonær fant noe liknende i Tataria (et rike på grensen mellom Europa og Asia). En av prestene der spurte misjonæren når Kristus skulle komme igjen. Da han svarte at han ikke visste det, ble presten svært forbauset over en slik uvitenhet hos en som underviste andre om Bibelen. Presten ga uttrykk for at han selv, basert på profetiene, mente at Kristus ville komme omkring 1844. rett

(264)En global vekkelse
Så tidlig som i 1826 begynte man å forkynne Kristi gjenkomst i England, men bevegelsen tok ikke en så fast form der som i Amerika. Det nøyaktige tidspunktet ble ikke presisert på samme måte, men budskapet om gjenkomsten ble forkynt vidt og bredt, ikke bare blant dissentere og frikirkelige. rett

(264)Mourant Brock, en engelsk forfatter, sier at omkring 700 statskirkeprester var med og forkynte «evangeliet om riket.» Budskapet som varslet Herrens gjenkomst i 1844, ble også forkynt på De britiske øyer. Skrifter fra Amerika som handlet om Jesu gjenkomst, ble spredt vidt omkring, og bøker og blad derfra ble også gjenopptrykt og utgitt i England. Og i 1842 reiste engelskmannen Robert Winter, som hadde tatt imot adventtroen i Amerika, tilbake til fedrelandet for å forkynne Herrens gjenkomst. Mange tok del i arbeidet, og budskapet om dommen ble forkynt i forskjellige deler av De britiske øyene. rett

(264)Jesuitt og lutheraner forkynner Jesu gjenkomst
I Sør-Amerika, som var preget av barbari og prestevelde, fikk den spanske jesuitten Lacunza innsikt i Den hellige skrift og fant sannheten om Jesu snare gjenkomst. Han følte seg tvunget til å gå ut med advarselen, men for å unngå kirkens påtale, skrev han en bok under forfatternavnet «Rabbi Ben-Israel» og presenterte seg som en jøde som var blitt omvendt. Lacunza levde på 1700-tallet, men det var først i 1825 at boken hans ble kjent i London og oversatt til engelsk. Den bidro til å stimulere interessen for Kristi annet komme som allerede var vakt i England. rett

(265)På 1700-tallet forkynte Bengel denne læren i Tyskland. Han var luthersk prest og også en anerkjent forsker og bibelkritiker, og etter fullført utdannelse ga han seg i kast med teologiske studier. Dette passet godt til hans alvorlige, religiøse legning som var blitt styrket gjennom oppdragelsen og skolegangen i hans yngre år. Som andre unge oppmerksomme og karakterfaste menn både før og siden, måtte han kjempe med tvil og religiøse skrupler. Med dyp følelse hentyder han til de «mange pilene som gjennomboret hans stakkars hjerte og gjorde ungdomstiden til en tung byrde». rett

(265)Da Bengel ble medlem av kirkerådet i Württemberg, gikk han tydelig inn for religionsfrihet. Selv om han forsvarte kirkens rettigheter og privilegier, forsvarte han dem som av samvittighetsgrunner følte seg bundet og ønsket å trekke seg tilbake fra kirkens fellesskap. – Encyclopaedia Britannica, 9.ed, art.’Bengel’. Senere har man der i området kunnet merke den positive virkningen av dette. En dag Bengel satt og forberedte en preken over Åp 21 som han skulle holde første søndag i advent, så han plutselig klart og tydelig at Kristus snart ville komme igjen. Nå forsto han profetiene i Åpenbaringsboken bedre enn noen gang tidligere. Men han ble så overveldet av betydningen av de herlige begivenhetene som profetien åpenbarte at han måtte la være med å fordype seg i emnet en stund. rett

(265)Ved en senere anledning kom det på ny for ham i all sin klarhet og kraft mens han sto på prekestolen, og fra da av gikk han helt og fullt inn for å studere profetiene. Han konsentrerte seg særlig om Åpenbaringsboken, og han ble snart overbevist om at den vitnet om Kristi snare gjenkomst. Tidspunktet han kom fram til, avvek bare med noen få år fra det som Miller senere framholdt. rett

(265)Bengels skrifter ble kjent og lest overalt i kristenheten. Hans syn på profetiene ble stort sett akseptert i fyrstedømmet Württemberg der han hørte hjemme, og delvis også i andre deler av Tyskland. Bevegelsen han satte i gang, levde videre etter hans død, og budskapet om Jesu gjenkomst ble forkynt i Tyskland samtidig med at det også vakte oppmerksomhet i andre land. Tidlig dro noen av tilhengerne til Russland, og troen på Kristi snare komme har senere vært levende blant tyske kristne der. rett

(265)Adventforkynnere i Frankrike og Sveits
Lyset skinte også i Frankrike og Sveits. I Genève, der Farel og Calvin hadde startet reformasjonen, forkynte Gaussen budskapet om Kristi gjenkomst. I studietiden ble han påvirket av rasjonalismen som gjennomsyret Europa på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet, og da han ble prest, var han ikke bare fremmed for sann tro, men var nærmest en skeptiker. rett

(265)I sine yngre dager hadde han interessert seg for profetiene. Etter å ha lest Rollins oldtidshistorie ble han oppmerksom på profetien i Dan 2, og det slo ham hvor nøyaktig historien oppfylte profetien. Dette vitnesbyrdet om Skriftens inspirasjon ble som et anker for ham i de vanskelighetene han møtte senere. Rasjonalismen tilfredsstilte ham ikke lenger, og når han studerte Bibelen og søkte etter klarere lys, fikk han etter hvert en positiv tro. rett

(266)Mens han studerte profetiene, ble han overbevist om at Kristi gjenkomst var meget nær. Han var klar over at dette var en alvorlig og viktig sak, og det var maktpåliggende for ham å gjøre den kjent. Men den vanlige oppfatningen at Daniels bok var et mysterium, var en alvorlig hindring. Til sist bestemte han seg for å begynne med barna, slik Farel hadde gjort da han forkynte evangeliet i Genève. Gjennom dem håpet han etter hvert å kunne gjøre foreldrene interessert. rett

(266)Da han senere forklarte hensikten med denne framgangsmåten, sa han: «Jeg vil gjerne at folk skal forstå at når jeg gjorde det på den måten, var det ikke fordi saken var uvesentlig, men nettopp fordi den var så betydningsfull at jeg gjerne ville legge den fram slik at alle kunne forstå. Derfor henvendte jeg meg til barna. Jeg ville gjerne nå folk, men var redd at jeg ikke ville lykkes hvis jeg henvendte meg direkte til de voksne.» «Derfor begynner jeg med de yngste. Jeg samler en flokk barn omkring meg. Hvis gruppen øker og de hører etter og er så interessert at de kan forklare det de har hørt etterpå, er jeg sikker på at jeg snart får en ny gruppe lyttere. I neste omgang vil også de voksne finne ut at det er bryet verdt å sette seg ned og studere. Og da er hensikten oppnådd.» – L. Gaussen, Daniel the Prophet, vol.2, innled. rett

(266)Anstrengelsene hans bar frukt. Når han talte til barna, kom også de eldre for å høre, og kirken ble full av oppmerksomme tilhørere. Blant dem var framtredende og lærde menn, og også utlendinger som var på besøk i Genève. Disse brakte budskapet med seg til andre land. rett

(266)Oppmuntret av framgangen utga Gaussen foredragene sine på trykk og håpet at de ville stimulere interessen for studiet av de profetiske bøkene i de fransktalende menighetene. Han forklarte sin framgang slik: «Å utgi dette stoffet for barna er det samme som å si til de voksne som ofte unnskylder seg med at de ikke leser slikt, fordi det er for vanskelig: «Hvordan kan det være for vanskelig når selv barna skjønner det»? Og han tilføyde: «Jeg vil gjerne forsøke å gjøre menigheten interessert i å studere profetiene.» «Jeg vet ikke om noe studium som gir bedre svar på tidens utfordring.» «Det forbereder oss for trengselen vi snart skal møte, og for Jesu gjenkomst.» rett

(266)Selv om Gaussen var en av de mest framtredende og avholdte fransktalende predikantene, ble han etter en tid avsatt fra presteembetet. Hovedanklagen mot ham var at han brukte Bibelen som lærebok for ungdommen i stedet for kirkens katekisme som var tørr og rasjonalistisk og nesten ikke inneholdt noe om positiv tro. rett

(267)Senere ble han lærer i kristendomskunnskap, mens han om søndagen fortsatte å undervise barna i Den hellige skrift. Skriftene hans om profetier vakte stor interesse. Fra kateteret, gjennom det trykte ord og ved sin yndlingsvirksomhet som lærer for barna, fortsatte han å ha en betydelig innflytelse i mange år. Det førte til at mange begynte å studere de profetiene som viste at Jesu gjenkomst var nær. rett

(267)Barnepredikanter i Skandinavia
Også i Skandinavia ble Kristi gjenkomst forkynt, og det vakte interesse vidt og bredt. Mange ble revet ut av sin sorgløse trygghet, og de bekjente sin synd, vendte om og ba om tilgivelse i Kristi navn. Men statskirkens prester satte seg imot bevegelsen og sørget for at noen av dem som forkynte budskapet, ble fengslet. Når de på den måten ble brakt til taushet, lot Gud mindreårige barn forkynne budskapet om Kristi gjenkomst på en mirakuløs måte. Fordi de var umyndige, kunne lovens arm ikke nå dem, og de fikk tale uhindret. rett

(267)Bevegelsen omfattet hovedsakelig den jevne befolkningen, og de kom sammen til husmøter for å høre budskapet. Barnepredikantene var for det meste fattige husmannsbarn, og noen av dem var ikke mer enn seks eller åtte år. Livet deres vitnet om at de elsket Jesus, og selv om de prøvde å leve i samsvar med Guds vilje, var de intellektuelt og mentalt sett som barn flest på deres alder. rett

(267)Men når de sto foran en forsamling, var det tydelig at de var under en innflytelse som gikk lenger enn deres egne evner. De snakket og oppførte seg annerledes, og med alvor og kraft forkynte de domsbudskapet med Skriftens egne Ord: «Frykt Gud og gi Ham ære, for timen for Hans dom er kommet.» De irettesatte folk for deres synder og refset ikke bare umoral og last, men talte mot verdslighet og frafall og formante tilhørerne til å flykte fra den kommende dommen. rett

(267)Folk var rystet over det de hørte, og Guds Ånd talte inntrengende til dem. Mange begynte å studere Bibelen med ny og større interesse. Drankere og mennesker med en tvilsom moral ble omvendt, mens andre sluttet med å være uærlige. Det som skjedde, var så påfallende at til og med prestene var nødt til å innrømme at Gud var med i vekkelsen. rett

(267)Herren ville at nyheten om Jesu gjenkomst skulle forkynnes i Skandinavia. Og da Hans tjenere ble brakt til taushet, sendte Han sin Ånd over barna så arbeidet kunne bli utført. rett

(267)Den gangen Jesus dro opp til Jerusalem, ble Han fulgt av en jublende folkeskare som hyllet Ham som Davids Sønn, med triumfrop og viftende palmegrener. Men de misunnelige fariseerne ba Ham om å få dem til å tie. Jesus sa at alt dette var en oppfyllelse av profetiene, og dersom folket tidde, skulle steinene rope. Folk ble skremt av truslene fra prestene og rådsherrene, og jubelen stilnet da de dro inn gjennom portene i Jerusalem. Men barna i tempelgården gjentok omkvedet og ropte mens de viftet med palmegrenene: «Hosianna, Davids sønn!» Da ble fariseerne ergerlige og sa til Ham: «Hører Du hva disse sier?» Jesus svarte: «Ja, men har dere aldri lest: Fra spedbarns og diebarns munn har Du beredt Deg lovprisning?» Matt 21,8-16. Likesom Gud virket gjennom barna ved Kristi første komme, benyttet Han også barn da budskapet om Hans annet komme skulle forkynnes. Gud ville oppfylle sitt Ord om at budskapet om Jesu gjenkomst skulle forkynnes for hvert folkeslag, stamme, tungemål og folk. rett

(268)Adventvekkelsen sto sterkt i Amerika
William Miller og hans medarbeidere hadde fått oppgaven med å forkynne varselsbudskapet i Amerika. Dette landet ble midtpunktet for den store adventbevegelsen, for det var her profetien om den første engels budskap ble oppfylt på den mest direkte måten. Skrifter som Miller og hans medarbeidere hadde forfattet, ble spredt til fjerne land. Der hvor misjonærene trengte fram, ble budskapet om Kristi snare gjenkomst forkynt. Overalt lød det evige evangelium: «Frykt Gud og gi Ham ære, for timen for Hans dom er kommet.» rett

(268)Budskapet i de profetiene som syntes å peke fram mot Kristi komme våren 1844, gjorde et dypt inntrykk på folk. Etter hvert som forkynnelsen spredte seg fra delstat til delstat, ble den møtt med levende interesse. Mange ble overbevist om at de profetiske tidsberegningene var korrekte. De tok imot budskapet med glede og oppga sine tidligere standpunkter. Noen predikanter forlot sin menighet og dens troslære, ga avkall på sin lønn og sluttet seg til dem som forkynte Jesu gjenkomst. rett

(268)Men jevnt over var det forholdsvis få predikanter som tok imot budskapet, og derfor ble det for en stor del betrodd legfolk. Bønder forlot åkrene sine, håndverkere la verktøyet til side, kjøpmenn forlot butikkene sine og funksjonærer sine stillinger. Men likevel var det få misjonsarbeidere i forhold til den store gjerningen som skulle utføres. rett

(268)Ugudeligheten blant kristenheten og ondskapen i verden lå som en byrde på disse sanne vekterne, og de utholdt villig slit, savn og lidelse bare de fikk lede mennesker til omvendelse og frelse. Satan prøvde å hindre arbeidet, men det gikk stadig framover, og mange tusen tok imot budskapet om Kristi annet komme.Overalt lød det inntrengende budskapet som oppfordret syndere, både verdslige og kirkemedlemmer, til å fly fra den kommende vredesdom. Likesom døperen Johannes, Kristi forløper, la disse predikantene øksen ved roten av treet og formante alle til å bære omvendelsens frukter. Deres gripende appell var en sterk kontrast til forsikringen om fred og trygghet som ellers lød fra prekestolene, og overalt ble folk grepet av budskapet. rett

(269)Skriftens enkle, direkte vitnesbyrd som ble båret fram i Den hellige ånds kraft, hadde en overbevisende tyngde som bare få klarte å stå imot. Navnkristne ble vekket opp fra sin falske trygghet. De innså at de var blitt lunkne og hadde mistet troen, de var blitt verdslige, stolte og selviske. Mange søkte Herren i anger og ydmykhet. I stedet for å binde seg til jordiske ting, lengtet de nå etter himmelske ting. Guds Ånd hvilte over dem, og bløtgjorte og ydmyke ropte også de: «Frykt Gud og gi Ham ære, for timen for Hans dom er kommet.» rett

(269)Gråtende spurte de: «Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?» De som hadde vært uærlige, ønsket å gjøre opp. Alle de som fant fred i Kristus, lengtet etter at andre skulle få oppleve det samme. Foreldrenes hjerter ble vendt til barna, og barnas hjerter til foreldrene. Stolthet og forlegenhet forsvant. Folk bekjente med oppriktighet overfor hverandre, og i hjemmene arbeidet man for å frelse de nærmeste og kjæreste. Ofte hørte man inderlig forbønn, og overalt var det mennesker som ropte til Gud i dyp sjelenød. Mange kjempet natten igjennom i bønn om visshet om at deres synd var tilgitt, eller om at slektninger og naboer måtte bli frelst. rett

(269)Folk fra alle samfunnslag kom til adventistmøtene. Høy og lav, rik og fattig var av forskjellige grunner ivrige etter å høre budskapet om Kristi gjenkomst. Herren holdt motstanderne i sjakk mens Hans tjenere framholdt det de trodde på. Til tider var redskapene svake, men Guds Ånd ga budskapet kraft. Man merket at Guds engler var til stede, og hver dag ble mange omvendt. rett

(269)Når Bibelens vitnesbyrd om Kristi snare komme ble lagt fram, lyttet store forsamlinger til de alvorlige ordene i åndeløs stillhet. Det var som om himmel og jord ble ett. Folk i alle aldersgrupper merket Guds kraft. Glade til sinns dro de hjem, og man kunne høre deres gledesutbrudd i nattestillheten. Ingen som overvar disse møtene, glemte noensinne denne gripende opplevelsen. rett

(269)At det ble kunngjort et bestemt tidspunkt for Kristi gjenkomst, vakte sterk motstand fra folk av alle samfunnslag, fra presten på prekestolen til den mest likeglade, trassige synder. De oppfylte denne profetien: «Først av alt skal dere vite at i de siste dager skal spottere stå fram. De skal gå fram etter sine egne lyster og si: `Hvor er løftet om Hans gjenkomst? For helt siden fedrene er sovet inn, fortsetter alt som var fra skapelsens begynnelse.´» 2 Pet 3,3-4. rett

(269)Mange bekjennende kristne ga uttrykk for at de ikke hadde noe imot læren om Kristi gjenkomst, men mot å fastsette et bestemt tidspunkt. Men Gud leste tankene deres. De ønsket ikke å høre at Kristus skulle komme og dømme verden med rettferdighet. De hadde vært utro tjenere, deres gjerninger kunne ikke stå seg for Guds ransakende blikk og de var redde for å møte sin Herre. På samme måte som jødene da Kristus kom første gang, var de heller ikke forberedt til å ta imot Ham. Ikke nok med at de nektet å lytte til Bibelens klare tale, men de gjorde narr av dem som ventet på Herrens komme. Satan og englene hans frydet seg. De hånte Kristus og de hellige englene fordi de bekjennende kristne hadde så liten kjærlighet at de ikke ønsket Han skulle komme. rett

(270)Kallet om å våke og vente
«Ingen kjenner dagen eller timen» var den vanlige innvending fra dem som forkastet adventtroen. Teksten lyder slik: «Den dagen eller timen kjenner ingen, ikke engang englene i himmelen, men bare Min Far.» Matt 24,36. De som ventet på Herren, forklarte denne teksten på en tydelig og logisk måte og viste hvordan motstanderne misbrukte den. rett

(270)Kristus uttalte dette i den minneverdige samtalen med disiplene på Oljeberget etter at Han hadde vært i tempelet for siste gang. De hadde spurt: «Hva skal tegnet på Ditt komme være, og på verdens ende?» Jesus ga dem tegnene og sa: «Slik skal dere også, når dere ser alt dette, vite at Han er nær ved dørene!» v.3.33. Man må ikke bruke én uttalelse fra Jesus til å tilbakevise en annen. Selv om ikke noe menneske vet dagen og timen for Hans komme, har Han fortalt oss når tiden er nær, og det venter Han at vi skal sette oss inn i. rett

(270)Vi får også vite at det vil være like skjebnesvangert for oss å overse advarselen og forsømme å vite når Hans komme er nær, som det var for folk på Noahs tid som ikke visste at storflommen var i anmarsj. På samme måte viser lignelsen om den tro og den utro tjeneren hvordan det vil gå med den som sier til seg selv: «Min Herre drøyer med å komme.» Lignelsen viser hvordan Kristus ved sin gjenkomst vil vurdere og lønne dem som våket og forkynte Hans komme, og dem som ikke gjorde det. «Våk derfor», sier Han. «Salig er den tjener som hans herre finner opptatt med dette når han kommer.» v.42.46. «Derfor, hvis du ikke vil våke, skal Jeg komme som en tyv, og du skal ikke vite i hvilken time Jeg kommer over deg.» Åp 3,3. rett

(270)Paulus skriver om en kategori mennesker som Herren kommer uventet over. «Herrens Dag kommer som en tyv om natten. Når noen sier: «Fred og ingen fare», da kommer en plutselig ødeleggelse over dem, ... Og de skal slett ikke slippe unna.» Men om dem som er oppmerksom på Jesu advarsel, føyer Han til: «Men dere, søsken, er ikke i mørket så denne Dagen skulle komme over dere som en tyv. Dere er alle lysets barn og dagens barn. Vi tilhører ikke natten eller mørket.» 1 Tess 5,2-5. rett

(270)Det viser seg altså at Skriften ikke gir mennesker noen berettigelse for å være uvitende om når Kristi komme er nær. Men de som bare ville ha en unnskyldning for å forkaste sannheten, lukket øynene for denne forklaringen. Dristige spottere, ja, selv Ordets forkynnere gjentok stadig omkvedet: «Ingen kjenner dagen og timen.» rett

(270)Når folk ble vakt og begynte å spørre etter veien til frelse, stilte predikantene seg imellom dem og sannheten og prøvde å berolige dem ved en falsk fortolkning av Guds Ord. Utro vektere tok del i den store bedragerens virksomhet og ropte: Fred, fred! selv om Gud ikke hadde forkynt fred. Likesom fariseerne på Kristi tid var det mange som nektet å gå inn i himmelriket, og hindret dem som var på vei dit. Disse menneskers blod vil bli krevd av deres hånd. rett

(270)Hard påkjenning for de adventtroende
Det var som regel de mest ydmyke og gudhengitte i de ulike kirkesamfunnene som først tok imot budskapet. De som studerte Bibelen selv, kunne ikke unngå å se at det populære synet på profetiene var ubibelsk. I de tilfellene der folk ikke var dominert av presteskapet, men studerte Skriften selv, var det tilstrekkelig å sammenligne adventforkynnelsen med Guds Ord for å konstatere at den hadde guddommelig autoritet. rett

(271)Mange ble forfulgt av sine vantro medkristne. Noen gikk med på å la være å snakke om håpet de hadde for å beholde sin status i den menigheten de tilhørte, men andre følte at hvis de skulle være tro mot Gud, kunne de ikke skjule det Han hadde betrodd dem. Mange ble utelukket fra menighetsfellesskapet bare fordi de vitnet om sin tro på Kristi komme. De som ble prøvd på denne måten, fant trøst i disse ord fra profeten: «Deres brødre som hater dere, utstøter dere for Mitt navns skyld, sier: `La Herren få æren, så vi kan få se deres glede.´» Men de skal bli til skamme.» Jes 66, 5. rett

(271)Guds engler fulgte nøye med i hvordan budskapet ble mottatt. Når menighetene forkastet det, snudde englene seg bedrøvet bort. Men mange var ennå ikke blitt prøvd når det gjaldt budskapet om Kristi komme. Mange ble ført vill av sine ektefeller, foreldre eller barn som fikk dem til å tro at det til og med var en synd å lytte til denne adventistlæren. Engler fikk pålegg om å ta seg spesielt av disse menneskene, for enda mer lys skulle skinne for dem fra Guds trone. rett

(271)Forventning og skuffelse
De som hadde tatt imot budskapet, ventet med ubeskrivelig lengsel på Jesu gjenkomst. Tiden var nær da de ventet å møte Ham. Rolig og med dypt alvor innstilte de seg på det som skulle skje. De hadde fred i et inderlig samfunn med Gud, en forsmak på den hvilen de skulle få i den kommende herligheten. Ingen av dem som opplevde dette håpet og denne fortrøstningen, kunne siden glemme den dyrebare ventetiden. rett

(271)Noen uker i forveien opphørte nesten all hverdagslig virksomhet. De oppriktig troende ransaket nøye hver tanke og følelse hos seg selv som om de lå på dødsleiet og om få timer skulle lukke øynene for godt. Det var ingen som laget en særlig «himmelfartsdrakt», men alle følte at de trengte en indre overbevisning om at de var beredt til å møte Jesus. De hvite klærne var sjelens renhet, en karakter som var renset for synd ved Kristi forsoning. rett

(272)Det ville være godt om Guds folk i dag var like villige til å ransake seg selv og ha den samme oppriktige og faste troen. Dersom de hadde fortsatt å ydmyke seg for Herren og å trenge fram for nådens trone i bønn, ville de hatt en langt rikere åndelig erfaring enn de har nå. Det er altfor lite bønn, for lite syndserkjennelse, og mangelen på levende tro gjør at mange er uten den nåden som Kristus tilbyr i så rikt mål. rett

(272)Gud ville prøve sitt folk. Han dekket over en feil i beregningen av de profetiske tidsperiodene. De adventtroende oppdaget ikke feilen, og det gjorde de lærdeste blant motstanderne heller ikke. De sa: «Beregningen av de profetiske tidsperioder er riktig. En eller annen stor begivenhet vil inntreffe, men ikke den som Miller forutsier. Det dreier seg om verdens omvendelse og ikke Kristi gjenkomst.» rett

(272)Ventetiden gikk, og Kristus kom ikke for å utfri sitt folk. De som i oppriktig tro og kjærlighet hadde ventet Ham, ble bittert skuffet. Likevel oppnådde Gud sin hensikt. De som hevdet at de ventet på Kristus, ble satt på en alvorlig prøve. Mange av dem var bare drevet av frykt. Deres trosbekjennelse hadde ikke hatt noen virkning på deres sinn og atferd, og da begivenheten uteble, ga de uttrykk for at de slett ikke var skuffet, for de hadde i grunnen aldri trodd at Kristus skulle komme. De var blant de første som gjorde narr av de sanne troende som sørget. rett

(272)Men Jesus og himmelens englehær så med kjærlighet og medlidenhet på dem som var blitt prøvd og hadde vist troskap, men var blitt skuffet. Dersom sløret som skiller den synlige verden fra den usynlige var blitt fjernet, ville de ha sett at engler holdt seg nær disse standhaftige menneskene for å verne dem mot Satans piler. rett

neste kapitel