| Den Store Striden kapitel 21. Fra side 273. Fra side 375 i den engelske utgave. |
(273)Da William Miller og medarbeiderne hans forkynte Kristi annet komme, var hensikten utelukkende å vekke mennesker til å berede seg for dommen. De forsøkte å få de kristne til å forstå at Kristus er menighetens virkelige håp og til å innse at de trengte en dypere åndelig erfaring. De arbeidet også for å vekke de uomvendte til anger og omvendelse. De forsøkte ikke å vinne mennesker for en religiøs sekt eller gruppe, men arbeidet blant dem alle uten å blande seg inn i deres troslære eller indre forhold. rett (273)Miller sa det slik: «I hele min virksomhet har jeg aldri ønsket eller hatt noen tanke om å danne noe nytt trossamfunn eller favorisere en menighet på bekostning av en annen. Jeg forsøkte å gjøre noe for alle. Jeg gikk ut fra at samtlige kristne ville glede seg ved tanken på Kristi gjenkomst, og at de som ikke delte min oppfatning, likevel ville respektere dem som gjorde det. Derfor falt det meg ikke inn at det skulle bli nødvendig med separate møter. Min eneste hensikt var å hjelpe mennesker til å vende om, varsle verden om den kommende dommen og hjelpe mine medmennesker til å berede seg for å møte Gud med fred. De fleste som vendte om under min virksomhet, sluttet seg til de forskjellige kirkesamfunnene som alt eksisterte.» – Bliss, s.328. rett (273)Fordi Millers arbeid bidro til å oppbygge menighetene, ble det i begynnelsen betraktet med velvilje. Men snart tok predikanter og andre religiøse ledere avstand fra læren om Kristi gjenkomst og prøvde å hindre at den ble forkynt. De talte ikke bare imot den fra prekestolen, men de forbød medlemmene sine å lytte til forkynnelse av adventtroen. De fikk heller ikke lov til å gi uttrykk for sitt håp i menighetssammenheng. rett (273)De troende kom dermed i en vond og vanskelig situasjon. De elsket menighetene sine og ville nødig bli utestengt fra fellesskapet. Men da de så at Guds Ord ble fortrengt, og at de ble fratatt retten til å studere profetiene, følte de at troskapen mot Gud forbød dem å føye seg. De kunne ikke akseptere at de som motarbeidet Guds Ord, kunne være Hans menighet, «sannhetens støtte og grunnvoll». Derfor følte de at det var riktig av dem å skille lag med sine tidligere venner. Sommeren 1844 var det omkring 50.000 som forlot de forskjellige kirkesamfunnene. rett (273)Åndelig stagnasjon (274)Ved et møte i presbyterianernes kirkeråd i Philadelphia uttalte pastor Barnes, forfatter av en kjent bibelkommentar og prest i en av byens største menigheter, at han hadde vært prest i 20 år, men det var først ved den siste nattverdgudstjenesten han forrettet at det ikke samtidig ble opptatt nye medlemmer i menigheten. Men nå var det ingen vekkelser, ingen omvendelser, tilsynelatende ingen åndelig vekst blant de kristne, og ingen kom til ham for å snakke om hvordan de kunne bli frelst. Økonomisk vekst og de lyse utsiktene for handel og industri hadde bidratt til mer verdslighet. Slik var det innenfor alle kirkesamfunnene. – Congregational Journal, 23.mai 1844. rett (274)I februar samme år uttalte professor Finney ved Oberlin College: «Vi har vært klar over at de protestantiske kirkesamfunnene i landet stort sett enten er likegyldige eller direkte fiendtlig stemt mot de aller fleste av de moralske reformene i vår tid. Det finnes noen unntak, men ikke nok til å kunne endre helhetsbildet. En annen faktor er den nesten totale mangelen på vekkelse i menighetene. Den åndelige sløvheten har trengt igjennom nesten overalt, og den stikker faretruende dypt. Dette bekreftes av den religiøse pressen over hele landet. I stadig sterkere grad tar menighetsmedlemmer etter skikk og bruk i verden. De tar del i verdslig selskaps- og fornøyelsesliv med dans og andre forlystelser. Men vi behøver ikke gå nærmere inn på dette triste temaet. Vi må bare konstatere at problemet blir stadig mer påtrengende, noe som viser at kristenheten er i sørgelig forfall. De har kommet langt bort fra Herren, og Han har trukket seg bort fra dem.» rett (274)I en artikkel i «Religious Telescope» sto det følgende: «Aldri har vi vært vitne til et så omfattende religiøst forfall som nå. Kristenheten burde virkelig våkne opp og prøve å finne årsaken til denne ulykken, for alle som elsker Sion, må se på dette som en ulykke. Når vi tenker på hvor få det er som virkelig vender om og ser hvor uforskammet og følelseskaldt synderne oppfører seg, må vi uvilkårlig spørre: Har Gud glemt å være nådig? Er nådens dør lukket?» rett (274)Resultatet av å forkaste lyset (275)Et slående eksempel på dette er jødefolkets historie på Kristi tid. Fordi de var blitt verdslige og hadde glemt Gud og Hans Ord, ble deres forstand formørket og deres sinn syndig og sanselig. Derfor visste de heller ikke noe om Messias’ komme, og i sin vantro og stolthet forkastet de Frelseren. Likevel ble ikke jødefolket utestengt fra kunnskapen om frelsens goder eller fra å få del i dem. Men de som forkastet sannheten, mistet all interesse for Guds gave. De hadde gjort «mørke til lys og lys til mørke», inntil lyset som var i dem, var blitt mørke. Hvor stort var ikke dette mørket! rett (275)Det er i samsvar med Satans taktikk at mennesker bevarer en ytre form for religiøsitet så lenge den levende gudsfrykten mangler. Etter at jødene hadde forkastet evangeliet, beholdt de fortsatt de gamle seremoniene. De holdt kategorisk fast på at de som nasjon hadde en særlig status, selv om de måtte innrømme at Gud ikke lenger åpenbarte seg blant dem. Profetiene i Daniels bok pekte så klart på tiden for Messias’ komme og forutsa Hans død så tydelig at jødene frarådet hverandre å studere dem. Til sist uttalte rabbinerne en forbannelse over dem som prøvde å beregne tiden. rett (275)I de følgende århundrer har Israels folk i sin blindhet og trassighet stått som en alvorlig og fryktelig advarsel om hvor farlig det er å forkaste lyset fra himmelen. De har stilt seg likegyldige til Guds frelsestilbud og har ikke brydd seg om evangeliet. Overalt hvor den samme holdning finnes, blir resultatene de samme. Den som med overlegg handler mot sin overbevisning på grunn av egne ønsker og tilbøyeligheter, vil til sist miste evnen til å skjelne mellom rett og galt. Dømmekraften blir svekket, samvittigheten blir sløvet, sinnet blir forherdet, og man blir til sist skilt fra Gud. Når guddommelig sannhet blir avvist eller oversett, blir menigheten mørklagt. Troen og kjærligheten blir kald, og uenighet og splittelse får innpass. Menighetens medlemmer blir opptatt med verdslige sysler, og syndere blir forherdet og gjenstridige. rett (275)Den første engels budskap i Åp 14 som kunngjør tiden for Guds dom og oppfordrer menneskene til å frykte Gud og tilbe Ham, hadde til hensikt å skille Hans folk fra den onde innflytelsen i verden og vekke dem til å innse at de selv var verdslige og frafalne. Dette budskapet var en advarsel til menigheten, og hvis de hadde tatt imot det, ville det ha fjernet det onde som skilte menigheten fra Gud. Hvis Guds folk hadde akseptert budskapet fra himmelen, ydmyket seg for Herren og i oppriktighet innstilt seg på å møte Ham, ville Hans ånd og kraft ha virket blant dem. Menigheten ville igjen ha opplevd den enigheten, troen og kjærligheten som hersket på apostlenes tid da de troende «var av ett hjerte og en sjel» og «talte Guds Ord med frimodighet.» «Og daglig la Herren dem som ble frelst til menigheten.» Apg 4,31-32; 2,47. rett (276)Dersom Guds folk tok imot lyset fra Hans Ord, ville de erfare den enheten som Kristus ba om, og som apostelen kaller «Åndens enhet i fredens bånd! Det er én kropp og én Ånd, slik som dere ble kalt i ett håp ved deres kall, det er én Herre, én tro, én dåp.» Ef 4,3-5. rett (276)Dette opplevde de som tok imot adventbudskapet. De kom fra forskjellige kirkesamfunn, og de trosmessige skrankene som skilte dem, ble brutt ned. Religiøse stridsspørsmål ble feid bort. Den ubibelske læren om et jordisk 1000-årsrike ble oppgitt, feilaktige meninger om Kristi annet komme ble korrigert, og stolthet og verdslighet forsvant. Man rettet opp feil man hadde begått, og folk ble knyttet sammen i et inderlig fellesskap hvor kjærlighet og glede fikk råde. Når et slikt budskap kunne gjøre så mye for de få som rettet seg etter det, ville det ha hjulpet alle andre like mye hvis de hadde tatt imot det. rett (276)Men de fleste menighetene ignorerte advarselen. Prestene som skulle være vaktmenn for Israels ætt, burde ha vært de første til å tyde tegnene på Jesu komme. Men de hadde forsømt å dra lærdom av profetiene og av tidenes tegn. Fordi de var opptatt med verdslige planer og ambisjoner, kjølnet kjærligheten til Gud, og de mistet troen på Hans Ord. Da de hørte om Kristi gjenkomst, skapte det bare fordommer og vantro hos dem. Fordi det stort sett var legfolk som forkynte budskapet, ble dette brukt som et sterkt argument for ikke å ta imot det. Som i gammel tid ble den klare forkynnelsen møtt med spørsmålet: «Har kanskje noen av rådsherrene trodd på Ham? Eller noen av fariseerne?» Og da det ikke gikk an å motbevise det som gjaldt de profetiske tidsperiodene, var det mange som frarådet folk å studere profetiene. De påsto at de profetiske bøkene var forseglet og uforståelige. rett (276)Folk flest stolte blindt på sine åndelige ledere og nektet å lytte til advarselsbudskapet. Andre var nok overbevist om sannheten, men torde ikke innrømme det fordi de var redde for å «utstøtes av synagogen.» Budskapet Gud sendte for å prøve menigheten og rense den, åpenbarte med all tydelighet hvor mange det var som elsket verden mer enn Kristus. Båndene som bandt dem til verden, var sterkere enn de som dro dem mot himmelen. De valgte å lytte til verdslig visdom og ignorerte sannhetens hjerteransakende budskap. rett (276)Da de forkastet den første engels advarsel, avviste de den metoden som Gud ønsket å bruke for å frelse dem. De avviste nådens budbærer som ville ha fjernet de negative tingene som skilte dem fra Gud, og enda ivrigere enn før søkte de vennskap med verden. Dette var årsaken til den forferdelige verdsligheten, frafallet og den åndelige livløsheten som preget menighetene i 1844. rett (277)Babylon den store i Johannes´ Åpenbaring (277)I Bibelen er den hellige og varige forbindelsen mellom Kristus og Hans menighet framstilt som et ekteskap. Herren har knyttet sitt folk til seg ved en høytidelig pakt der Han lover å være deres Gud, og de forplikter seg til å tilhøre Ham og bare Ham. Han sier: «Jeg skal forlove deg med Meg for evig. Jeg skal forlove deg med Meg i rettferdighet og rett, i miskunnhet og barmhjertighet.» Hos 2, 19. Og: «For Jeg er deres ektemann.» Jer 3,14. I Det nye testamente bruker Paulus det samme bilde når han sier: «For jeg har trolovet dere med Én Mann, så jeg kan framstille dere som en ren jomfru for Kristus.» 2 Kor 11,2. rett (277)Menighetens utroskap mot Kristus når den ikke lenger viser Ham tillit og hengivenhet, men blir opptatt med verdslige interesser, sammenlignes med ekteskapsbrudd. Dette symbolet er brukt om israelittenes synd da de vendte seg bort fra Herren. Guds store kjærlighet som de foraktet, er skildret på denne gripende måten: «Jeg sverget for deg og gikk inn i en pakt med deg, sier Herren Gud, og du ble Min.» «Du var overmåte vakker og fikk kongelig verdighet. Ditt navn ble kjent blant folkeslagene på grunn av din skjønnhet, for den var fullkommen i Min prakt, den Jeg skjenket deg, sier Herren Gud. Men du stolte på din egen skjønnhet, og du drev hor i tillit til ditt navn.» «Sannelig, slik en svikefull kvinne forlater sin mann, slik har dere handlet svikefullt mot Meg, du Israels hus, sier Herren.» «Du er en utro kone, som tar fremmede i stedet for sin ektemann.» Esek 16,8.13-15.32; Jer 3,20. rett (277)I Det nye testamente er liknende talemåter brukt om de kristne som søker vennskap med verden framfor å søke velvilje hos Gud. Apostelen Jakob sier: «Dere horkarer og horkvinner! Vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Hver den som vil være venn med verden, gjør seg selv til Guds fiende.» Jak 4,4. rett (278)Kvinnen (Babylon) i Åp 17 «var kledd i purpurrødt og skarlagen og smykket med gull og kostbare steiner og perler. I hånden hadde hun et gullbeger fullt av styggedommene og urenhetene av hennes horeliv. Og på pannen hennes var det skrevet et navn: En hemmelighet, Babylon den store, mor til skjøgene og til styggedommene på jorden.» Videre sier profeten: «Jeg så at kvinnen var druk-ken av de helliges blod og av blodet av Jesu vitner.» Babylon framstilles videre som «den store byen som hersker over kongene på jorden.» Åp 17, 4-6.18 rett (278)Den makten som i så mange århundrer hadde despotisk herredømme over kongene i den kristne del av verden, var romerkirken. Purpur og skarlagen, gull, edelstener og perler gir et levende bilde av den fyrstelige pomp og prakt som pavestolen omga seg med. Ikke noen annen makt kunne med så stor rett sies å være «drukken av de helliges blod og av blodet av Jesu vitner» som den kirken som på en så grusom måte forfulgte Kristi etterfølgere. Babylon ble også beskyldt for å ha usømmelig forbindelse med «jordens konger.» Da den jødiske menigheten forlot Herren og slo seg sammen med hedningene, ble den troløs. Samme dom rammer romerkirken fordi den ble korrupt da den søkte støtte hos verdslige makter. rett (278)Babylons fall (278)Hvor finner vi de fleste Kristi etterfølgere i dag? Utvilsomt i de forskjellige protestantiske trossamfunnene. Da disse menighetene oppsto, tok de standpunkt for Gud og sannheten, og Han velsignet dem. Til og med den vantro verden var nødt til å erkjenne de fordelaktige resultatene av å følge evangeliets grunnprinsipper. Eller som profeten sa til Israel: «Ditt navn ble kjent blant folkeslagene på grunn av din skjønnhet, for den var fullkommen i Min prakt, den Jeg hadde skjenket deg, sier Herren Gud.» Men de falt på grunn av den samme tilbøyeligheten som ble til forbannelse og ruin for Israel: ønsket om å etterligne verden og vinne dens vennskap. «Men du stolte på din egen skjønnhet, og du drev hor i tillit til ditt navn.» Esek 16,14-15. rett (278)Mange protestantiske trossamfunn følger romerkirkens eksempel når det gjelder skamløse forbindelser med «jordens konger.» Statskirken har knyttet seg til de verdslige myndighetene, og andre samfunn søker popularitet i verden. Uttrykket «Babylon» – forvirring – kan med rette anvendes på disse samfunnene, for alle påstår at de baserer sin troslære på Bibelen, og likevel er de delt i uendelige mange sekter med motstridende teorier og trosbekjennelser. rett (279)De trossamfunnene som skilte lag med romerkirken, har ikke bare et syndig forhold til verden, men ligner også romerkirken på andre måter. Fra katolsk hold blir det hevdet at «hvis den katolske kirkes helgendyrkelse er avguderi, så er dens datter, den anglikanske kirken, skyldig i samme synd fordi den har ti kirker som er vigslet til Maria for hver kirke som er vigslet til Kristus.» – Richard Challoner, The Catholic Christian Instructed, forord, s.21-22. rett (279)I en avhandling om «1000-årsriket» skrev den kalvinistiske teologen dr. Samuel Hopkins: «Det er ikke noen grunn til å tro at Antikristens ånd og verk gjelder utelukkende Den romersk-katolske kirken. De protestantiske samfunnene har mye av Antikrist i seg og er langt fra å være fullstendig befridd for korrupsjon og ugudelighet.» – Samuel Hopkins, Works, vol.2, s.328. Dr. Guthrie skriver følgende om den presbyterianske kirkes atskillelse fra Rom: «For 300 år siden marsjerte vår kirke ut av Roms porter med en åpen Bibel i fanen og med dette valgspråket i våpenskjoldet: Ransak Skriften!» Så stiller forfatteren dette viktige spørsmålet: «Kom den ren ut av Babylon?» – Thomas Guthrie, The Gospel in Ezekiel, s.237. rett (279)Spurgeon karakteriserer situasjonen slik: «Den anglikanske kirken later til å være fullstendig gjennomsyret av formvesen, mens de frikirkelige synes å være nesten like mye påvirket av gudløs filosofi. Folk som vi ikke hadde ventet det av, vender seg bort fra troens grunnvoll. Det er som om hele England er gjennomsyret av en vantro som til og med våger å gå på prekestolen og kalle seg kristen.» rett (279)Frafallet brer seg (279)For å sikre seg flere tilhengere, senket de kristendommens høye standard, og resultatet var at hedenskapets flodbølge strømmet inn i kirken og førte sine egne skikker, vaner og avguder med seg. – Gavazzi, Lectures, s.278. Etter hvert som kristendommen sikret seg støtte og anerkjennelse fra de verdslige makthaverne, ble den i navnet godtatt av de fleste. Mange som ga seg ut for å være kristne, fortsatte likevel å være hedninger og tilba avgudene sine i hemmelighet. – Samme. rett (279)Er ikke det samme skjedd i nesten hvert kirkesamfunn som kaller seg protestantisk? Etter hvert som grunnleggerne dør, de som hadde den ekte reformasjonsholdningen, begynner deres etterkommere å omforme bevegelsen. Mens etterkommerne blindt holder fast på fedrenes trosbekjennelse og avviser enhver sannhet som de ikke så, følger de ikke fedrenes eksempel når det gjelder ydmykhet, selvfornektelse og avholdelse fra verdslige ting. På den måten forsvinner den opprinnelige enkelheten. Verdslighetens flodbølge strømmer inn og bringer med seg sine skikker, seremonier og avguder. rett (280)Desverre er det mange som gir seg ut for å følge Kristus som i utpreget grad dyrker vennskap med verden, som er «fiendskap mot Gud». De mest alminnelige kirkesamfunnene er kommet langt bort fra Bibelens norm for ydmykhet, selvfornektelse, enkelhet og gudsfrykt. rett (280)Da John Wesley en gang talte om riktig bruk av penger, sa han: «Sløs ikke med penger bare for å tilfredsstille øynenes lyst med kostbare klær og unødvendige smykker. Bruk ikke noe til overdreven utsmykking i hjemmet, til unødvendige og dyre møbler, kostbare malerier og annen overflødig dekorasjon. Bruk ikke penger for å tilfredsstille forfengeligheten og for å vekke ros og beundring. `Så lenge du gjør godt mot deg selv, vil folk snakke pent om deg.´ Når du er kledd «i purpur og fineste lin» og lever «i fest og glede dag etter dag», vil mange sikkert beundre deg for din fine smak, din gavmildhet og gjestfrihet. Men kjøp ikke deres ros for dyrt. Vær heller tilfreds med den rosen som kommer fra Gud.» – Wesley, Works, preken 50 - «The Use of Money.« Mange menigheter i vår tid forkaster en slik lære. rett (280)På mange steder er det populært å bære kristennavnet. Statsmenn, politikere, jurister, leger og forretningsfolk er blitt medlemmer av et eller annet kirkesamfunn for å sikre seg tillit og aktelse i samfunnet og for å fremme sine egne, private interesser. Slik prøver de å skjule sine urettferdige handlinger bak en kristen bekjennelse. Disse verdsligsinnede medlemmers rikdom og innflytelse føles som en styrke for de respektive trossamfunnene, og de strekker seg enda lenger for å vinne popularitet og støtte. De bygger praktfulle kirker i de fineste strøkene og utstyrer dem på den mest overdådige måten. Medlemmene kler seg kostbart og etter siste mote. Talentfulle predikanter som kan samle mange tilhørere og underholde forsamlingen, får høy lønn. De bør helst ikke refse mennesker for deres syndige liv, men tale vennlig og behagelig til et fornemt folk. Aktverdige syndere får sine navn i kirkebøkene, og fornemme synder skjuler seg under gudfryktighetens kappe. rett (280)Et innflytelsesrikt tidsskrift hadde dette å si om de kristnes holdning til verdslighet: «Uten å merke det har kristenheten gitt etter for tidsånden og avpasset gudstjenesten etter tidens krav.» «Kirkesamfunnene benytter ethvert middel for å gjøre religionen tiltrekkende.» I «New York Independent» kunne man lese dette om situasjonen: «Skillelinjen mellom dem som bekjenner seg som kristne og dem som ikke gjør det, blir stadig mer uklar, og energiske personer på begge sider arbeider iherdig for å fjerne all forskjell på deres levesett og fornøyelser.» «Når kristendommen er populær, bidrar det i høy grad til å øke tallet på dem som gjerne vil ha del i dens goder uten å leve opp til dens krav.» rett (281)Den presbyterianske teologen Howard Crosby uttalte: «Det er ytterst foruroligende at Kristi menighet i så liten grad oppfyller sin Herres hensikt. Likesom jødene i gammel tid lot den fortrolige forbindelsen med avgudsdyrkere forstyrre deres forhold til Gud, oppgir Kristi menighet i dag de guddommelige retningslinjene fordi den har et upassende forhold til en vantro verden. Den følger den gudløse verdens nedbrytende, men ofte besnærende vaner og skikker, ved å resonnere på en måte som er helt fremmed for Guds Ord, og som står i skarp kontrast til all åndelig vekst.» – The Healthy Christian: An Appeal to the Church, s.141-142. rett (281)I denne tidsstrømmen av verdslighet og nytelsessyke forsvinner nesten all selvfornektelse og oppofrelse for Kristi skyld. «Noen av dem som nå tar aktivt del i menighetslivet, ble som barn oppdratt til å ofre for å kunne gi eller utføre noe for Kristus. Men dersom det i dag er behov for midler, må det endelig ikke komme noen oppfordring om å gi. Neida, lag heller en basar, en forestilling, en festlig tilstelning - hva som helst som kan underholde folk.» rett (281)I sin nyttårstale i 1873 uttalte guvernør Washburn fra Wisconsin: «Det er behov for en lov som kan forby hasardspill. Det finnes overalt. Uten å ville det, går selv menigheter av og til djevelens ærend. Velgjørenhetskonserter, kirkebasarer og lotterier, ofte til støtte for religiøse eller godgjørende formål som ikke alltid er like ideelle, er bare tiltak for å skaffe penger uten å yte noe til gjengjeld. Ikke noe er så demoraliserende og berusende, særlig for de unge, som det å skaffe seg penger og andre verdier uten å skulle arbeide for det. Når respektable voksne tar del i den slags lykkespill og beroliger samvittigheten med at pengene går til et godt formål, er det ikke merkelig at de unge legger seg til vaner som nesten sikkert kan føres tilbake til slikt hasardspill.» rett (281)Lysten til å ligne verden trenger seg inn overalt i kristenheten. Robert Atkins tegner et mørkt bilde av det åndelige forfallet i England i en preken han holdt i London: «Det blir stadig færre rettferdige på denne jorden, og ingen bryr seg om det. Bekjennende kristne i alle menigheter elsker verden, følger dens skikker, liker å ha det makelig og trakter etter ære. De er kalt til å lide med Kristus, men tåler ikke engang å bli irettesatt. Frafall, frafall, frafall står det skrevet over kirkedørene. Dersom de visste det eller følte det, var det håp, men akk! de roper: `Vi er rike, vi har overflod og mangler ingen ting.´» – Second Advent Library, traktat nr. 39. rett (282)Den store synden som Babylon blir anklaget for, består i at «alle folkeslagene har drukket av hennes horelivs vredesvin.» Den berusende drikken som hun byr verden, er de falske læresetningene hun har godtatt som følge av sitt urettmessige forhold til verdslige makter. Vennskapet med verden ødelegger hennes tro, og hun øver en nedbrytende innflytelse på verden ved at hun forkynner læresetninger som går på tvers av de klare uttalelser i Den hellige skrift. rett (282 )Romerkirken sørget for at folk ikke fikk lese Bibelen og krevde at alle i stedet skulle godta kirkens lære. Det var reformasjonen som åpnet Guds Ord for menneskene. Men er det ikke også slik at kristenheten i vår tid lærer å bygge sin tro på kirkens bekjennelse og undervisning i stedet for på Skriften? rett (282)Den presbyterianske presten Charles Beecher sier om de protestantiske kirkesamfunnene: «De er like sårbare for ethvert angrep på trosbekjennelsen som kirkefedrene var for kritikk mot den økende ærbødighet de viste overfor helgener og martyrer. De evangeliske samfunnene innenfor protestantismen har lagt bånd på seg slik at ingen kan bli prest uten at han anerkjenner en eller annen bok i tillegg til Bibelen. Det er ingen overdrivelse å hevde at innflytelsen fra trosbekjennelsene er så sterk at den er i ferd med å forby Bibelen like virkelig som romerkirken gjorde det, selv om det skjer på en mer raffinert måte.» – Preken over ’The Bible a Sufficient Creed’, i Fort Wayne, Indiana, 22.februar 1846. rett (282)Når forkynnere som tror på sannheten, forklarer Guds Ord, står lærde personer fram, lærere i teologi som gir seg ut for å forstå Skriften, men som stempler sanne lærepunkter som kjetteri. På den måten avfeier de mennesker som leter etter sannheten. Hvis verden ikke var så beruset av Babylons vin, ville massevis av mennesker bli overbevist og omvendt ved de enkle og klare sannhetene i Guds Ord. Men troslæren virker så forvirrende og uharmonisk at folk ikke vet hva de skal tro. Kirken har selv en stor del av skylden for at verden ikke tar imot evangeliet. rett (282)Åndelig mørketid (283)Men den andre engels budskap ble ikke fullstendig oppfylt i 1844. Kirkesamfunnene opplevde ganske visst et moralsk forfall fordi de forkastet budskapet om Kristi gjenkomst, men frafallet var ikke totalt. Fordi de fortsetter å forkaste de spesielle emnene som inneholder sannhet for vår tid, er de sunket dypere og dypere. Likevel kan det ikke ennå sies at «falt er Babylon, den store byen, fordi hun har fått alle folkeslag til å drikke av sin utukts vredesvin.» Ennå har hun ikke gjort dette til alle. Verdsliggjøring og likegyldighet overfor de sannhetene som skal prøve mennesker i vår tid, øker stadig innenfor den protestantiske delen av kristenheten. Disse kirkesamfunnene er innbefattet i den andre engels alvorlige og fryktelige dom. Men frafallet har ennå ikke kulminert. rett (283)Bibelen forteller at før Herren kommer, skal Satan opptre med «all kraft, tegn og løgnens under og med all urettferdighetens forførelse blant dem som går fortapt.» De som «ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kan bli frelst», vil oppleve «villfarelsens makt, så de skal tro løgnen.» 2 Tess 2,9-11. Først når denne situasjonen inntreffer og kirkenes tilknytning til verden reelt gjelder hele kristenheten, er Babylons fall en kjensgjerning. Forandringen skjer gradvis, og den totale oppfyllelsen av Åp 14,8 ligger ennå i framtiden. rett (283)Tross det åndelige mørket og fremmedgjøringen overfor Gud som preger de kirkesamfunnene som utgjør Babylon, finnes de aller fleste av Kristi sanne etterfølgere fremdeles der. Mange av dem har ennå ikke fått øynene opp for de spesielle sannhetene som gjelder vår tid. Ikke få er misfornøyde og lengter etter klarere lys. Forgjeves leter de etter Kristi speilbilde i de kirkesamfunnene de er knyttet til. Etter hvert som disse kirkene fjerner seg mer og mer fra sannheten og knytter seg fastere til verden, øker forskjellen mellom de to gruppene. rett (283)Til sist vil det bli et fullstendig brudd. Tiden kommer da de som elsker Gud over alt annet, ikke lenger kan opprettholde forbindelsen med dem som «elsker lystene høyere enn de elsker Gud. De har en ytre form for gudsfrykt, men de fornekter dens kraft.» 2 Tim 3,5. rett (283)Åp 18 viser til den tiden da kirkesamfunnene har forkastet det trefoldige varselsbudskapet i Åp 14,6-12. Som et resultat opplever de den situasjonen som den andre engelen har forutsagt, og nå vil Guds folk som ennå er i Babylon, bli oppfordret til å dra ut. rett (283)Dette budskapet er det siste som verden vil få, og det vil oppnå sin hensikt. Når «de som ikke trodde på sannheten, men hadde sin glede i urettferdigheten», skal bli prisgitt en villfarelse som virker i dem så de tror løgnen, vil sannhetens lys skinne på alle som er åpne for å ta imot det, og de av Herrens folk som ennå er i Babylon, vil følge kallet: «Kom ut fra henne, Mitt folk.» Åp 18,4. rett |