| Den Store Striden kapitel 22. Fra side 284. Fra side 391 i den engelske utgave. |
(284)De som ventet Jesu gjenkomst våren 1844, ble en tid plaget av tvil og uvisshet da tiden gikk uten at Han kom. Folk flest syntes at de hadde lidd fullstendig nederlag, og at det nå var klart at de hadde vært offer for et bedrag. Men fremdeles fant de trøst i Guds Ord, og mange fortsatte å studere Bibelen for å undersøke grunnlaget for sin tro igjen og granske profetiene nøyere for å få mer lys. De bibelske skriftstedene som støttet deres synspunkter, virket klare og overbevisende. rett (284)Tegn som de ikke kunne ta feil av, viste at Kristi komme var nær. De visste at Gud hadde velsignet slik at de kristne opplevde en åndelig fornyelse og syndere vendte om, og dette bekreftet at budskapet var fra Gud. Selv om de troende ikke fant noen forklaring på sin skuffelse, var de sikre på at Gud hadde ledet dem. rett (284)Klare bibeltekster (284 )Så tidlig som i 1842 hadde oppfordringen som profeten gir: «Skriv synet ned, ja riss det tydelig inn på tavler, så den som leser det, kan løpe av sted», gitt- Charles Fitch idéen til et skjematisk kart over de profetiske synene i Daniels bok og Åpenbaringsboken. Han mente at dette var i samsvar med oppfordringen i profetien. Men ingen la merke til at den samme profetien også nevner en ventetid – at oppfyllelsen vil trekke ut. rett (284)Etter skuffelsen fikk følgende skriftsted stor betydning: «For synet gjelder en fastsatt tid som ennå skal komme. Det lengter etter enden, og det skal ikke lyve. Selv om det dryger, så vent på det! For det skal sannelig komme, det skal ikke utebli!.... Men den rettferdige skal leve ved sin tro.» (eng. KJV) rett (184)De troende fant også trøst og styrke i denne profetien hos Esekiel: «Herrens Ord kom til meg, og det lød slik: «Menneskesønn, hva er dette for et ordtak som blir brukt om Israels land, når det blir sagt: «Dagene blir bare flere, og hvert syn skal slå feil?» Si derfor til dem: Så sier Herren Gud: Jeg skal la dette ordtaket bli borte. De skal ikke mer bruke det som et ordtak i Israel. Men si til dem: Dagene er nær da hvert syn skal få sin oppfyllelse.... For Jeg, Herren, Jeg skal tale, og det ordet Jeg taler, skal gå i oppfyllelse.» Esek 12,21-25. 27-28. rett (285)De som ventet, gledet seg i vissheten om at Han som kjenner enden fra begynnelsen og hadde sett ned gjennom tidene, også hadde forutsett skuffelsen de skulle møte, og derfor hadde Han sagt dette for å oppmuntre dem og gi dem håp. Hadde det ikke vært for slike bibeltekster som motiverte dem til å vente tålmodig og til fortsatt å ha tillit til Guds Ord, ville troen ha sviktet i prøvens stund. rett (185)Lignelsen om de ti jomfruene (185)«Da skal Himlenes rike lignes med ti jomfruer som tok lampene sine og gikk ut for å møte brudgommen. Fem av dem var kloke, og fem var uforstandige. De som var uforstandige, tok lampene sine, men de tok ikke olje med seg. Men de kloke tok olje i kannene sine sammen med lampene sine. Da brudgommen lot vente på seg, slumret de alle inn og sovnet. Men ved midnatt lød det et rop: Gå ut og møt ham!» rett (285)Man mente at brudgommens komme framstilte Kristi gjenkomst slik som den er kunngjort i den første engels budskap. Den omfattende vekkelsen som fant sted i forbindelse med forkynnelsen av Jesu snare gjenkomst, svarte til jomfruene som gikk for å møte brudgommen. Både i denne lignelsen og i Matt 24 er to typer mennesker bekrevet. Alle hadde med seg hver sin lampe – Bibelen – og i lyset fra den gikk de ut for å møte brudgommen. Og mens «de uforstandige tok med seg lampene sine, men ikke olje», tok «de kloke olje i kannene sine sammen med lampene sine.» Disse hadde fått del i Guds nåde, Den hellige ånds fornyende, opplysende kraft som gjør Hans Ord til en lykt for vår fot og et lys på vår sti. Gudfryktige som de var, hadde de studert Skriften for å forstå sannheten, og de hadde oppriktig søkt å oppnå renhet i sinn og livsførsel. De hadde en personlig opplevelse, en tro på Gud og Hans Ord som skuffelse eller utsettelse ikke kunne rokke. rett (286)De andre «tok lampene sine, men de tok ikke olje med seg.» De hadde handlet impulsivt. Det alvorlige budskapet hadde skremt dem, men de hadde gjort seg avhengige av de andres tro. De var tilfredse med de gode følelsene som kommer og går og hadde ikke den riktige forståelsen av sannheten eller av virkelig omvendelse. De hadde gått ut for å møte Herren, fulle av håp om å få lønn med det samme, men de var ikke forberedt på skuffelse og utsettelse. Da prøvene kom, sviktet troen, og lyset gikk nesten helt ut. rett (286)«Da brudgommen lot vente på seg, slumret de alle inn og sovnet.» At brudgommen drøyde med å komme, symboliserer den tiden da man ventet Herren, skuffelsen og den tilsynelatende utsettelsen. Uvissheten gjorde at de som var overfladiske og lunkne, begynte å miste interessen og pågangsmotet. rett (286)Men de som hadde basert troen på et personlig kjennskap til Bibelen, sto på klippegrunn og ble ikke revet med av skuffelsen. Men de sovnet alle sammen. Den ene gruppen var likegyldig og oppga sin tro, den andre ventet tålmodig på klarere lys. Men den natten da de ble satt på prøve, var det som om de også holdt på å miste noe av sin iver og hengivenhet. De lunkne og overfladiske kunne ikke lenger støtte seg til de andres tro. Enhver måtte klare seg selv. rett (286)Fanatismen brer seg (286)Slik prøvde Satan å motarbeide og ødelegge Guds verk. Adventforkynnelsen hadde gjort et sterkt inntrykk på folk. Tusenvis av mennesker var blitt omvendt, og gudhengitte personer brukte hele sin tid på å forkynne budskapet, også i ventetiden. rett (287)Ondskapens fyrste mistet tilhengere, og for å bringe Guds sak i et dårlig lys, prøvde han å bedra noen som bekjente seg til å tro og drev dem til ekstremisme. Deretter sto hans hjelpere klare til å gripe fatt i hver villfarelse, hvert feilgrep og hver upassende handling og utbroderte det etter beste evne for at folk skulle få avsky for de adventtroende og deres synspunkter. Jo flere som bekjente seg til å tro på Jesu snare gjenkomst, samtidig som Satan hadde dem i sin makt, desto mer ville den onde vinne på å framstille dem som typiske representanter for hele flokken av troende. rett (287)Satan er «brødrenes anklager.» Det er han som får mennesker til å se etter feil og mangler hos Guds folk og gjøre andre oppmerksomme på dem, mens det gode de gjør, blir forbigått i taushet. Han er alltid aktiv når Gud arbeider for å frelse mennesker. Når Guds sønner framstiller seg for Herren, kommer Satan også. I hver eneste vekkelse bringer han inn uomvendte personer som er ubalanserte. Når de har tatt imot deler av sannheten og har sluttet seg til de troende, arbeider han gjennom dem for å innføre teorier som vil bedra de uforsiktige. rett (287)At en person er sammen med Guds folk i Hans hus eller ved Herrens bord, beviser ikke at han er en kristen. Satan er ofte til stede ved de mest høytidelige anledningene i skikkelse av dem han kan bruke som sine redskaper. rett (287)Satan motarbeider Guds folk ved hvert eneste skritt de tar på veien mot himmelen. Gjennom hele menighetens historie har enhver reformasjon møtt betydelig motstand. Slik var det da Paulus levde. Hver gang apostelen opprettet en menighet, var det noen som ga seg ut for å være troende, men som innførte vranglære. Hvis den ble akseptert, ville den fortrenge kjærligheten til det som var sant og rett. rett (287)Luther var ofte rådvill og bekymret på grunn av fanatikere som påsto at Gud hadde talt direkte gjennom dem, og som derfor satte sine egne ideer og meninger over Skriften. Mange som manglet tro og erfaring, men som hadde stor selvtillit og gjerne ville høre og fortelle nye ting, ble revet med av disse forkynnerne. De slo seg sammen med Satans hjelpere for å bryte ned det som Gud hadde inspirert Luther til å bygge opp. Også brødrene Wesley og andre som hadde betydd mye for verden gjennom sin innflytelse og sin tro, måtte stadig kjempe mot Satans list når han drev overspente, ubalanserte og uomvendte mennesker til fanatisme. rett (287)William Miller hadde lite til overs for svermeri. I likhet med Luther hevdet han at enhver lære måtte prøves med Guds Ord. «Djevelen har stor makt over mange i vår tid», sa Miller. «Hvordan kan vi så vite hva slags ånd som driver dem? Bibelen svarer: «På fruktene deres skal dere kjenne dem.» Matt 7,16. Mange falske profeter er gått ut i verden, og vi har blitt bedt om å prøve dem. De kreftene som ikke får oss til å leve nøkternt, gudfryktig og rettferdig, er ikke fra Kristus. Jeg blir mer og mer overbevist om at Satan har mye å gjøre med disse svermeriske bevegelsene. Mange blant oss som mener at de er helt helliggjort, følger menneskelige tradisjoner og later til å være like uvitende om sannheten som de som ikke påstår å være det.» – Bliss, s.236-237. rett (288)«Villfarelsens ånd leder oss bort fra sannheten, men Guds ånd leder oss til sannheten. Men hva så med en person som tar feil og likevel tror at han har sannheten? Svaret må bli at Ånden og Ordet stemmer overens. Dersom en person prøver seg selv med Guds Ord og finner en fullkommen harmoni gjennom hele Skriften, må han ha lov å tro at han har sannheten. Men dersom han finner ut at den ånden som leder ham, ikke er i samsvar med Guds lov og Hans Ord, bør han handle varsomt så han ikke blir fanget i djevelens snare.» – The Advent Herald and Signs of the Times Reporter, 15.januar 1845. «Ofte har et vennlig blikk, et tårevått kinn og en gråtkvalt stemme vært bedre bevis på sann fromhet enn all den støyen og ståket som finnes i kristenheten.» – Bliss, s.282. rett (288)De som arbeidet ivrigst mot svermeriet på reformasjonens tid, opplevde at motstanderne deres beskyldte dem for alt det onde som det førte med seg. De som gikk imot adventbevegelsen, brukte en lignende framgangsmåte. De nøyde seg ikke med å fordreie og overdrive villfarelsene hos fanatikerne, de spredte også falske rykter som ikke hadde noe med virkeligheten å gjøre. Disse menneskene var drevet av hat og fordom. Budskapet om Jesu snare gjenkomst hadde gjort dem urolige. De var redde for at det kunne være sant, men håpet at det ikke var det, og dette var den egentlige årsaken til at de motarbeidet de adventtroende. rett (288)Det faktum at enkelte fanatikere ga seg i lag med de adventtroende, var en like ulogisk grunn til å mene at bevegelsen ikke var fra Gud som å fordømme den innsatsen Paulus og Luther gjorde fordi det fantes fanatikere og bedragere i menigheten også på deres tid. rett (288)Guds folk må våkne opp til sann omvendelse og reformasjon. De bør studere Skriften og lære å kjenne sannheten som den er i Jesus. Når de overgir seg helt og fullt til Gud, vil de merke at Satan fremdeles er våken og virksom. Han vil gjøre bruk av enhver form for bedrag, med støtte av hele den falne engleskaren. rett (288)Det var ikke forkynnelsen av Kristi gjenkomst som skapte splid og fanatisme. Dette var en situasjon som utviklet seg sommeren 1844 da de adventtroende var i villrede om hvor de virkelig sto. Den første engels budskap og «midnattsropet» tjente nettopp til å motvirke splid og fanatisme. De som var med i dette betydningsfulle verket, holdt sammen. De hadde kjærlighet til hverandre og til Jesus som de ventet snart å få møte. De hadde troen og det velsignede håpet til felles, og det løftet dem opp over hver menneskelig innflytelse og var et skjold mot Satans angrep. rett (288)Et nærmere blikk på profetien (288)Bakgrunnen for dette var at de oppdaget at vedtaket om Jerusalems gjenoppbygging som kong Artaxerxes hadde utferdiget, og som var utgangspunktet for de 2300 dagene, ble satt i verk høsten 457 f.Kr., ikke i begynnelsen av året som de først hadde trodd. Tidsperioden måtte altså ende om høsten 1844. Den forbilledlige tempeltjenesten i Det gamle testamente angir også høsten som tidspunktet da «rensingen av helligdommen» skulle finne sted. Dette ble helt klart da man oppdaget hvordan det som pekte fram til Kristi første komme, var blitt oppfylt. rett (288)Påskelammet var et symbol på Kristi død. Paulus sier: «For sannelig, vårt Påskelam er slaktet for oss, Kristus.« 1 Kor 5,7. Det første kornbåndet under innhøstingen som de skulle svinge for Herren under påskefeiringen, var et forbilde på Jesu oppstandelse. Paulus sier, når han snakker om Jesu oppstandelse i forhold til sitt folks oppstandelse: «Kristus er førstegrøden, deretter levendegjøres de som tilhører Kristus, ved Hans komme.« 1 Kor 15,23. Likesom svingekornbåndet var det første modne kornet som ble sanket før innhøstingen, er Kristus førstegrøden av den udødelige høsten av mennesker som i oppstandelsen skal samles inn. rett (288)Disse forbilledlige symbolene ble oppfylt, ikke bare når det gjaldt selve begivenheten, men også når det gjaldt tidspunktet. I 1500 år var påskelammet blitt slaktet på den 14. dagen i den første jødiske måneden. På denne dagen spiste Kristus påskemåltidet med disiplene, og samtidig innstiftet han den høytiden som skulle minne om Hans egen død som «Guds Lam, som bærer verdens synd.» Samme natt ble Han grepet av ugudelige mennesker for å bli korsfestet. Svingekornbåndet pekte fram mot Kristus som skulle stå opp fra graven den tredje dagen. Han ble «førstegrøden av dem som er sovnet inn», et forbilde på alle de rettferdige som skal oppstå og få sine «forgjengelige kropper» forvandlet til å bli «likedannet med Hans herlighetskropp.» Fil 3,20-21. rett (288)På samme måte skulle de symbolene som peker fram til Kristi gjenkomst, bli oppfylt på den tiden som den forbilledlige offertjenesten angir. Under Moselovens gudstjenesteordning ble helligdommen renset på den store forsoningsdagen, den tiende dagen i den sjuende måneden. 3 Mos 16,29-34. Da gjorde øverstepresten soning for hele Israel og fjernet syndene deres fra helligdommen. Deretter kom han ut fra Det aller helligste og velsignet folket. rett (288)Slik trodde de at Kristus, vår store øversteprest, ville komme for å rense jorden ved å utslette synd og syndere og gi sitt folk udødelighet. De mente at dette skulle inntreffe på den tiende dagen i den sjuende måneden, den store forsoningsdagen, dagen da helligdommen skulle renses. I 1844 falt dette på den 22.oktober. Dette var i samsvar med det faktum at de 2300 dagene ville slutte om høsten det året. Denne konklusjonen syntes å være helt uimotsigelig. rett (290)Midnattsropet (290)Som en flodbølge feiet denne bevegelsen over landet, fra by til by, fra landsby til landsby og til de fjerneste steder, inntil Guds folk ble vekket opp. Fanatisme forsvant som rimfrost for solen der budskapet lød. De troende merket at tvil og forvirring forsvant, og de ble fylt med håp og mot. rett (290)Bevegelsen var blitt kvitt de ekstreme tendensene som alltid opptrer når menneskelig begeistring ikke er under kontroll av Ordet og Guds ånd. I stedet var den preget av den samme ydmykheten og gudsfrykten som kjennetegnet det gamle Israel etter at Herrens tjenere hadde irettesatt dem. Den hadde det samme særpreget som Guds verk har hatt gjennom alle tider. Man merket ikke noen opphisset stemning, men folk ransaket seg selv, bekjente sin synd og vendte seg bort fra alt som var verdslig. De troende hadde en sterk trang til å berede seg for å møte Herren. De ba mye og overga seg til Gud uten forbehold. rett (290)Slik beskriver Miller det: «Man hører ingen gledesrop. Det er som om dette blir holdt tilbake til en senere anledning når hele himmelen og jorden skal fryde seg sammen i ubeskrivelig glede. Det er ingen som roper høyt. Det vil først skje når ropet lyder fra himmelen. Sangerne er tause. De venter til de kan slutte seg til engleskaren, himmelkoret. Det er ingen innbyrdes strid. Alle er ett i hjerte og sinn.» – Bliss, s.270-271. rett (290)En annen som var med i bevegelsen, uttalte: «Overalt førte den til dyp selvransakelse og ydmykhet overfor Gud. Kjærligheten til verden ble mindre. Stridigheter og fiendskap ble fjernet. Folk bekjente sine feilgrep, de ydmyket seg for Gud og kom fram for Ham i dyp anger og bønn om tilgivelse og nåde. En slik ydmykhet og selvfornektelse har vi aldri før vært vitne til. Gjennom profeten Joel hadde Herren gjort kjent at når den store dagen var nær, skulle vekkelsen føre til at angeren rev i hjertet, ikke at klærne ble revet i stykker, og folk ville omvende seg til Gud med faste, gråt og klage. Gjennom profeten Sakarja hadde Han sagt at han skulle sende nådens og bønnens ånd over sitt folk. De så hen til Ham som de hadde gjennomboret, og det var stor sorg i landet. De som ventet på Herren, ydmyket seg for Ham.» – Bliss, i Advent Shield and Review, januar 1845. rett (290)Av alle større religiøse vekkelser siden aposteltiden har ingen vært mer fri for menneskelige ufullkommenheter og djevelsk bedrag enn den som fant sted høsten 1844. Selv nå, mange år etter, føler de som var med og som fremdeles står fast på sannhetens grunn, en hellig innflytelse fra det som skjedde den gangen, og de bekrefter at det var fra Gud. rett (291)Ivrig forventning (291)Det var ikke de mest begavede, men de mest ydmyke og gudfryktige som var de første til å høre og lyde kallet. Bønder lot være å høste inn avlingen. Håndverkere la fra seg verktøyet, og med gledestårer gikk de ut for å forkynne varselsbudskapet. De som tidligere hadde stått i spissen, var de siste til å slutte seg til bevegelsen. De fleste kirkene lukket dørene for dette budskapet, og mange som tok imot det, brøt forbindelsen med kirken de tilhørte. Gud sørget for at dette budskapet ble forkynt sammen med den andre engels budskap og ga det kraft. rett (291)«Brudgommen kommer!» var ikke i første rekke et budskap bygd på argumenter, selv om Skriftens uttalelser var klare og overbevisende. Det ble fulgt av en tvingende kraft som grep sinnet. Det var ingen tvil eller innvendinger. rett (291)Da Kristus dro inn i Jerusalem, var folk kommet fra alle deler av landet for å feire påsken, og de strømmet alle til Oljeberget. Idet de sluttet seg til dem som var sammen med Jesus, ble de revet med av øyeblikkets inspirasjon og tok del i jubelropet: «Velsignet være Han som kommer i Herrens navn!» Matt 21,9. Noe lignende opplevde mange vantro mennesker som strømmet til møtene der adventbudskapet ble forkynt, noen av nysgjerrighet, andre bare for å latterliggjøre. De merket den overbevisende kraften i budskapet: «Brudgommen kommer!» rett (291)Guds folk på den tiden hadde en tro som utløste bønnesvar – en tro som så fram til lønnen. Guds ånd strømmet ned over de oppriktige som regn på tørr jord. De som ventet at de snart skulle stå ansikt til ansikt med Kristus, følte en høytidsfull glede som var ubeskrivelig. Den hellige ånds milde, betvingende kraft bløtgjorde sinnet, idet de trofaste fikk del i Herrens rike velsignelser. rett (291)De som tok imot budskapet, var preget av alvor og varsomhet idet dagen nærmet seg da de håpet å møte Herren. Hver morgen følte de det som sin første plikt å få visshet om at Gud hadde godtatt dem. De var knyttet inderlig sammen, og de ba ofte i fellesskap og for hverandre. De møttes gjerne på ensomme steder for å samtale med Gud, og bønnene steg opp fra marker og skogholt. Vissheten om Frelserens velbehag var viktigere for dem enn det daglige brød. Hvis det hendte at en sky formørket deres sinn, slo de seg ikke til ro før den var fjernet. Samtidig som de fikk visshet om Guds tilgivelse, lengtet de etter å møte Ham som betydde så mye for dem. rett (292)Men enda en gang skulle de bli skuffet. Ventetiden gikk, men Jesus kom ikke. Med usvikelig tro hadde de sett fram til Hans komme. Nå opplevde de det samme som Maria da hun kom til Jesu grav og fant den tom. Gråtende utbrøt hun: «De har tatt min Herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt Ham.» Joh 20,13. rett (292)En skremmende følelse av at budskapet kanskje likevel var sant, hadde en tid lagt en demper på de vantro. Selv da tiden var forbi, holdt denne frykten seg en stund, og til å begynne med våget folk ikke å harselere over dem som hadde opplevd skuffelsen. Men da de ikke så noe tegn på Guds vrede, forsvant frykten, og de begynte igjen å gjøre narr av dem. rett (292)Mange som hadde gitt seg ut for å tro på Herrens snare gjenkomst, ga opp troen på dette. Noen av dem som hadde vært svært overbeviste, ble så dypt såret i sin stolthet at de helst ville forsvinne fra jordens overflate. I likhet med Jona gikk de i rette med Gud og ønsket å få dø. De som hadde basert sin tro på andres meninger og ikke på Guds Ord, var nå klar til igjen å endre standpunkt. Spotterne vant de svake og feige over på sin side, og alle gikk sammen om å slå fast at det ikke lenger var noe å engste seg for eller vente på. Tiden var ute, Kristus hadde ikke kommet, og verden kunne fortsette på samme måte i tusenvis av år. rett (292)De oppriktig troende hadde forlatt alt for Kristi skyld og hadde opplevd Hans nærhet som aldri før. De mente at de hadde gitt verden den siste advarsel, og fordi de ventet at de snart skulle bli mottatt av Herren og Hans engler, hadde de for en stor del isolert seg fra den vantro verden omkring dem. Med inderlig lengsel hadde de bedt: «Kom, Herre Jesus, kom snart!» Men Han kom ikke. Å ta opp igjen livets tunge byrder og bekymringer og holde ut forakt og hån fra verden omkring dem, var en forferdelig påkjenning for deres tro og tålmodighet. rett (292)Likevel var denne skuffelsen ikke så stor som den disiplene opplevde ved Kristi første komme. Da Jesus i triumf red inn i Jerusalem, trodde disiplene at Han skulle sette seg på Davids trone og frelse Israel fra undertrykkerne. Fulle av håp og forventning prøvde de å overgå hverandre i å ære Ham som konge. Mange la klærne sine som et teppe på veien og strødde palmegrener foran Ham. Fulle av begeistring ropte de: «Hosianna, Davids Sønn!» Fariseerne ble utålmodige og sinte over dette gledesutbruddet og forlangte at Jesus skulle irettesette disiplene. Men Han svarte: «Jeg sier dere at om disse skulle tie, så skal steinene rope.» Luk 19,40. rett (293)Profetiene måtte oppfylles. Disiplene virkeliggjorde Guds plan, og likevel måtte de oppleve en slik bitter skuffelse. Bare noen få dager senere skulle de bli vitne til Jesu smertefulle død og at Han ble lagt i graven. Forventningene var ikke blitt oppfylt, og deres håp døde med Ham. Først da Han var kommet seirende ut av graven, gikk det opp for dem at alt var forutsagt, og at «Kristus måtte lide og stå opp fra de døde.» Apg 17,3. rett (293)500 år tidligere hadde Herren uttalt gjennom profeten Sakarja: «Fryd deg stort, Sions datter! Bryt ut i jubel, Jerusalems datter! Se, din konge kommer til deg. Han er rettferdig og kommer med frelse, ydmyk og ridende på et esel og en eselfole, aseninnens fole.» Sak 9,9. Om disiplene hadde visst at Jesus var på vei til dom og død, kunne de ikke ha oppfylt denne profetien. rett (293)På lignende måte oppfylte Miller og hans medarbeidere profetiene og forkynte et budskap som Skriften hadde forutsagt skulle forkynnes til verden. De kunne ikke ha forkynt dette dersom de fullt ut hadde forstått profetiene som forutsa skuffelsen, og som framstilte et annet budskap som skulle lyde for alle folkeslag før Herrens gjenkomst. Den første og den andre engels budskap ble forkynt til fastsatt tid og utrettet det Gud hadde bestemt. rett (293)Noen holdt ut (293)Selv de dyktigste motstanderne hadde ikke kunnet påvise at deres profetiske tolkningsmetode var feil. Uten klare beviser fra Bibelen kunne de ikke samtykke i å oppgi den overbevisningen de hadde fått ved grundig bibelstudium under bønn, mens tankene deres var opplyst av Guds ånd og de var blitt oppmuntret ved dens livgivende kraft. Standpunktene deres hadde tålt den mest utfordrende kritikk og den bitreste motstand fra framtredende teologer og andre lærde personer. Lærdom og veltalenhet, hån og forakt både fra høy og lav kunne ikke knekke dem. Sant nok hadde de tatt feil av begivenheten som skulle inntreffe, men ikke engang dette kunne rokke deres tro på Guds Ord. Da Jona dro gjennom gatene i Ninive og forkynte at byen skulle bli ødelagt om 40 dager, godtok Herren at innbyggerne angret, og Han forlenget nådetiden for dem. Likevel var budskapet fra Gud, og Ninive ble prøvd i samsvar med Hans vilje. rett (294)De adventtroende mente at Gud på lignende måte hadde pålagt dem å forkynne budskapet om dommen. «Det har satt tilhørerne på prøve,» sa de. «Hos noen har det vekket til liv en lengsel etter Herrens komme, hos andre en mer eller mindre merkbar motvilje mot Hans komme som bare Gud vet om. Det har skapt et skille slik at de som vil gå i seg selv, vil vite hvilken side de ville ha stått på dersom Kristus hadde kommet på den tiden – om de hadde kunnet si: «Se, dette er vår Gud! Vi har ventet på Ham, og Han skal frelse oss», eller om de ville ha ropt til fjellene og berghamrene: «Fall over oss og skjul oss for Hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede.» Jes 25,9 ;Åp 6,16. Vi tror at Gud på denne måten har satt sitt folk på prøve. Han har testet deres tro og sett om de i prøvens stund ville stå på sin post der Gud hadde satt dem, og om de ville gi slipp på det verdslige og stole helt og fullt på Hans Ord.» – The Advent Herald and Signs of the Times Reoprter, 13.november 1844. rett (294)William Miller ga uttrykk for holdningen hos dem som trodde at Gud tross alt hadde ledet dem, på denne måten: «Om jeg skulle leve om igjen og oppdage de samme tingene i Den hellige skrift som den gangen, ville jeg gjøre nøyaktig det samme som jeg har gjort, når jeg skal være ærlig overfor Gud og mennesker.» «Jeg håper at jeg ikke har vært årsak til andre menneskers ulykke. Jeg har gjort alt jeg har kunnet for at andre ikke skulle gå fortapt.» «Selv om jeg er blitt skuffet to ganger, er jeg ikke nedtrykt eller motløs», skrev denne Guds tjener. rett (294)«Håpet om Kristi gjenkomst er sterkere enn noen gang. Jeg har bare gjort det jeg etter flere års alvorlig overveielse følte jeg måtte gjøre. Hvis jeg har tatt feil, har det skjedd av barmhjertighet, av kjærlighet til mine medmennesker og av plikt overfor Gud». «Jeg vet med meg selv at jeg bare har forkynt det jeg selv har vært overbevist om, og Gud har vært med meg. Hans kraft har vært virksom, og mye godt er utrettet.» «Så langt vi mennesker kan bedømme det, har forkynnelsen av den bestemte tiden ført til at tusener av mennesker har begynt å studere Bibelen og har kommet til troen, og ved Jesu blod er de blitt forsont med Gud». – Bliss, s.256, 255, 277, 280-281. rett (294)«Jeg har aldri traktet etter ros fra de stolte eller vaklet når verden var imot meg. Heller ikke nå skal jeg kjøpe deres gunst eller forlate pliktens vei for å unngå deres hat. Jeg vil aldri be dem skåne mitt liv, og jeg håper at jeg heller aldri skal vegre meg for å miste det, om Gud så vil.» – J. White, Life of Wm. Miller, s.315. rett (295)Gud sviktet ikke sitt folk. Hans ånd var fremdeles med dem som ikke straks forkastet lyset de hadde fått og brøt med adventbevegelsen. Hebreerbrevet inneholder oppmuntringer og advarsler til dem som ventet og led i denne krisesituasjonen. «Kast derfor ikke bort frimodigheten deres, som har stor lønn. For dere trenger utholdenhet, for at dere, etter at dere har gjort Guds vilje, kan få del i løftet: For enda er det bare en liten stund, og så kommer Han som skal komme, og Han skal ikke dryge. Men den som er rettferdig skal leve av tro,. Men hvis noen drar seg unna, har Min sjel ikke behag i ham. Men vi tilhører ikke dem som drar seg unna til fortapelse, men til dem som tror til sjelens frelse.» Heb 10,35-39. rett (295)At dette gjelder menigheten i den siste tid, ser vi tydelig av de ordene som viser til at Herrens komme er nær: «For enda er det bare en liten stund, og så kommer Han som skal komme, og Han skal ikke dryge.» Her blir det antydet en tilsynelatende utsettelse, som om Herren skulle dryge med å komme. rett (295)Dette passer spesielt på det som de adventtroende opplevde i denne tiden. De sto i fare for å miste troen. De hadde gjort Guds vilje da de fulgte Ånden og Hans Ord, men de forsto ikke hvilken hensikt Han hadde med deres tidligere erfaring, og de kunne heller ikke skjelne veien videre. Derfor ble de fristet til å tvile på om Gud virkelig hadde ledet dem. Her kommer disse ordene til sin rett: «Den rettferdige skal leve av tro.» Rom 1,17 (eng. KJV). rett (295)Da det klare lyset fra «midnattsropet» hadde vist vei, og de hadde sett hvordan profetiene var blitt klarlagt og at tegnene på Kristi gjenkomst var blitt oppfylt, var det som om de hadde gått framover i tro. Men nå da de var nedbøyd av knuste forhåpninger, var det bare troen på Gud og Hans Ord som kunne holde dem oppe. Folk spottet og sa: «Dere er blitt narret. Forkast det dere har trodd på, og innrøm at det var Satans verk.» rett (295)Men Gud hadde sagt i sitt Ord: «Men hvis noen drar seg unna, har Min sjel ikke behag i ham.» Å gi opp troen nå og fornekte Den hellige ånds kraft som hadde vært med i budskapet, ville være å trekke seg unna til fortapelse. De ble oppmuntret av apostelens ord: «Kast derfor ikke bort frimodigheten deres... For dere trenger utholdenhet. ... For enda er det bare en liten stund, så kommer Han som skal komme, og Han skal ikke dryge.» Det eneste sikre for dem var å ta vare på lyset som Gud alt hadde gitt, holde fast på løftene, fortsette med å lese Bibelen og tålmodig vente på mer lys. rett |