| Den Store Striden kapitel 23. Fra side 296. Fra side 409 i den engelske utgave. |
(296)Bibelteksten som framfor alle andre hadde vært basis og det faste holdepunktet i adventforkynnelsen, var Daniel 8,14: «Han sa til meg: Inntil 2300 kvelder og morgener; da skal Helligdommen bli renset.» (eng. KJV). Dette var velkjente ord for alle som trodde på Jesu snare gjenkomst. Tusenvis av mennesker hadde gjentatt denne profetien som et feltrop for deres tro. Alle følte at deres lyseste forventninger og største forhåpninger hang sammen med de begivenhetene som var forutsagt der. rett (296)Det var slått fast at disse profetiske dagene måtte ende utpå høsten 1844. I likhet med kristenheten for øvrig mente de adventtroende at jorden eller en del av den måtte være helligdommen. De trodde at rensingen av helligdommen betydde at jorden skulle bli renset med ild på den ytterste dagen, og at det skulle skje samtidig med Jesu gjenkomst. Derfor gikk de ut fra at Kristus ville komme tilbake i 1844. rett (296)Men tiden gikk uten at Herren kom. De troende visste at Guds Ord ikke kunne ta feil, altså måtte de ha mistolket profetien. Men hvor lå feilen? Mange godtok uten videre den lettvinte løsningen at de 2300 dagene ikke endte i 1844. Den eneste grunnen de kunne gi for et slikt standpunkt, var at Kristus ikke kom på den tiden de hadde ventet. De hevdet at dersom de profetiske dagene hadde endt i 1844, ville Kristus ha kommet for å rense helligdommen ved å rense jorden med ild. Når Han ikke kom, kunne tidsperioden ikke ha utløpt. rett (296)Alle leddene i profetien stemte (296)I midten av den 70. uken skulle Messias ryddes av veien. Våren år 31, tre og et halvt år etter sin dåp, ble Kristus korsfestet. De 70 ukene, eller 490 årene, skulle gjelde jødefolket spesielt. Da denne tidsperioden utløp, stadfestet nasjonen sin forkastelse av Kristus ved å forfølge Hans tilhengere, og i år 34 vendte apostlene seg til hedningene. Dermed var de første 490 av de 2300 årene gått, og det sto 1810 år igjen. Fra år 34 e.Kr. bringer dette oss fram til år 1844. «Da skal Helligdommen bli renset.» Alle enkelthetene som er nevnt i profetien, var gått nøyaktig i oppfyllelse på den bestemte tiden. rett (297)Det var klart at denne beregningen stemte på alle punkter, bortsett fra at det i 1844 ikke skjedde noe som svarte til rensingen av helligdommen. Å nekte for at dagene utløp på det tidspunktet, var det samme som å tåkelegge hele spørsmålet og forkaste standpunkter som var slått fast ved klare oppfyllelser av profetien. rett (297)Helligdomssymbolikken klarlagt (297)Selv om mange forkastet de konklusjonene de hadde kommet fram til når det gjaldt de profetiske tidsperiodene og tok avstand fra den bevegelsen som hadde sitt utgangspunkt i disse, var det andre som ikke ville oppgi trospunkter og erfaringer som hadde støtte i Bibelen og Guds ånds vitnesbyrd. De mente at de hadde fulgt sunne tolkningsprinsipper når de studerte profetiene, og at de pliktet å holde fast på de sannhetene de alt hadde funnet. De fortsatte å følge samme framgangsmåte i sin bibelgransking. Under alvorlig bønn overveide de på nytt det standpunktet de hadde kommet fram til og studerte Skriften for å finne hvor feilen lå. Da de ikke kunne finne noen feil i utregningen av de profetiske tidsperiodene, ga de seg til å undersøke spørsmålet om helligdommen enda mer inngående. rett (297)De fant at det i Bibelen ikke var støtte for den vanlige oppfatningen at helligdommen var identisk med jorden. Derimot fikk de en fullstendig forklaring på helligdommen, dens struktur, hvor den fantes og hva som foregikk der. I Hebreerbrevet sies det: «Nå hadde også den første pakten forskrifter om gudstjenesten og om den jordiske helligdommen. For et tabernakel ble gjort i stand. I det fremste rommet var lysestaken, bordet og skuebrødene. Det kalles Det hellige. Og bak det andre forhenget var det rommet i tabernakelet som blir kalt Det aller helligste. Dette hadde det gylne røkelseskaret (eng. KJV, se 3 Mos 16,12-13), og paktens ark, som var kledd på alle sider med gull. I den var gullkrukken med manna, Arons stav som spirte og paktens tavler. Og over den var herlighetens kjeruber. De overskygget nådestolen.» Heb 9, 1-5. rett (297)Helligdommen i den gamle pakten (298)Likevel var det en praktfull bygning. Veggene besto av oppreiste bord som hadde tykt gullbelegg og fotstykker av sølv. Taket besto av flere lag tepper, det ytterste av skinn, det innerste av fint lin som var innvevd med vakre kjeruber. Foruten forgården der brennofferalteret sto, hadde tabernaklet to rom som ble kalt Det hellige og Det aller helligste, og som var skilt fra hverandre med et praktfullt teppe eller forheng. Et liknende forheng dekket inngangen til Det hellige, det første rommet. rett (298)Mot den søndre veggen i Det hellige sto lysestaken med de sju lampene som lyste opp helligdommen både dag og natt. Ved nordre vegg sto skuebrødsbordet. Foran teppet som skilte mellom Det hellige og Det aller helligste, sto det gullbelagte røkofferalteret der det hver dag steg opp en duftende røkelsessky sammen med folkets bønner. rett (298)I Det aller helligste var paktens ark plassert – oppbevaringsstedet for de to steintavlene som Gud hadde skrevet tibudsloven på. Den var laget av kostbart tre og var beslått med gull. Lokket på arken som blir kalt soningsstedet eller nådestolen, var et utsøkt kunstverk. Der sto to kjeruber av massivt gull, en ved hver ende. Her åpenbarte Gud seg i herlighetsskyen mellom kjerubene. rett (298)Etter at hebreerne hadde bosatt seg i Kanaan, ble tabernaklet erstattet med Salomos tempel. Selv om det var en permanent bygning og mye større enn tabernaklet, ble det bygd i samme proporsjonale forhold og innrettet på liknende måte. Bortsett fra de årene templet lå i ruiner på Daniels tid, eksisterte helligdommen i denne formen helt til den ble ødelagt av romerne i år 70 e.Kr. Dette er den eneste jordiske helligdommen som er omtalt i Bibelen. Apostelen omtalte den som helligdommen i den første pakten. Men er det ingen helligdom i den nye pakten? rett (298)Helligdommen i den nye pakten (299)Her åpenbares helligdommen i den nye pakten. Helligdommen i den gamle pakten ble reist av et menneske, nemlig Moses. Men denne er reist av Herren selv, ikke av et menneske. I den første utførte jordiske prester sin tjeneste, i den andre gjør Kristus, vår store øversteprest, tjeneste ved Guds høyre hånd. Den ene helligdommen var på jorden, den andre er i himmelen. I tillegg får vi vite at tabernaklet som Moses oppførte, ble laget etter en modell eller et mønster. Herren sa til ham: «Etter alt Jeg viser deg i mønsterbildet for tabernaklet og mønsterbildet for alt utstyret i det, slik skal du lage det.» Og videre: «Se til at du lager dem etter det mønsterbildet som ble vist deg på fjellet.» 2 Mos, 25,9.40. rett (299)Paulus sier at den første helligdommen var «en lignelse inntil den tiden som er nå, da det ble ofret både gaver og offer» (eng. KJV), og at de hellige rommene var «etterligningene av de himmelske ting», og at prestene som ofret gaver etter loven, gjorde tjeneste «etter avbildet og skyggen av de himmelske ting.» «For Kristus gikk ikke inn i en Helligdom (eng. KJV: de hellige rommene) som er gjort med hender, som er et bilde av Den Sanne Helligdom, men inn i selve Himmelen, for nå å åpenbares for Guds åsyn for vår skyld.» Heb 9,9.23; 8,5; 9,24. rett (299)Helligdommen i himmelen der Jesus gjør tjeneste for oss, er den store modellen for helligdommen som ble bygd ved Moses. Gud ga sin Ånd til dem som bygde den jordiske helligdommen. rett (299)Den kunstneriske ferdigheten som ble lagt for dagen da den ble laget, var en åpenbaring av guddommelig visdom. Veggene så ut som rent gull og reflekterte lyset fra den sjuarmede lysestaken i alle retninger. Skuebrødsbordet og røkelsesalteret skinte som blankpolert gull. Det praktfulle teppet som dannet det innvendige taket, og som hadde innvevde englefigurer i fiolett, purpurrødt og karmosinrødt, bidro til å forsterke skjønnhetsinntrykket. Og bak det andre forhenget var den hellige Sjekina, den synlige markeringen av Guds herlighet. Bare øverstepresten kunne gå inn der uten å miste livet. rett (299)Den ubeskrivelige prakten i helligdommen ga mennesker en oppfatning av herligheten i det himmelske templet der Kristus har gått inn i forveien og utfører tjeneste for oss ved Guds trone. Det mest storslåtte byggverket som mennesker noen gang har oppført, er bare en svak refleks av storheten og prakten i det templet der Kongenes Konge bor. Det er fylt med herligheten fra Den Eviges trone, der tusen ganger tusen tjener Ham, og ti tusen ganger ti tusen står framfor Ham ( Dan 7,10). Serafene, de skinnende vokterne, skjuler ansiktene sine i tilbedelse. Men helligdommen på jorden og tjenesten der har åpenbart viktige sannheter om helligdommen i himmelen og det som blir utført der, til frelse for menneskene. rett (299)De to rommene i helligdommen på jorden svarer til helligdommen i himmelen. Da Johannes fikk se Guds tempel i himmelen, så han at «sju ildfakler brenner foran tronen.» Åp 4,5. Han så en engel «som hadde et røkelseskar av gull. ... Og det ble gitt ham mye røkelse, for at han skulle legge den sammen med alle de helliges bønner på gullalteret som var foran tronen.» Åp 8,3. Profeten fikk se det første rommet i helligdommen i himmelen, og han så de «sju faklene» og «gullalteret» som i tabernaklet ble framstilt i form av gull-lysestaken og røkelsesalteret. Videre så han at «Guds tempel i Himmelen (ble) åpnet», og han fikk se innenfor forhenget, inn i Det aller helligste, «og Hans paktsark kunne ses i Hans tempel.» Åp 11,19. Det var modellen til den arken Moses laget til å oppbevare Guds lov i. rett (300)De som var opptatt med å studere dette, fant her ubestridelige bevis for at det finnes en helligdom i himmelen. Moses laget tabernaklet etter en modell. Apostelen sier at denne modellen er den virkelige helligdommen som er i himmelen, og Johannes forteller at han så den der. rett (300)I templet i himmelen der Gud bor, er Hans trone grunnfestet på rettferdighet og dømmekraft. I Det aller helligste finnes Hans lov, grunnloven som hele menneskeheten skal dømmes etter. Over arken som inneholder lovtavlene, er soningsstedet der Kristus påberoper seg sitt blod i synderens sted. Slik blir foreningen mellom rettferdighet og nåde framstilt i frelsesplanen. Ingen andre enn Den Allmektige Gud kunne få i stand en slik forening, og bare Den Allmektige kunne virkeliggjøre den. Den fyller hele himmelen med undring og tilbedelse. Kjerubene i tabernaklet som med ærefrykt så ned på soningsstedet, viser hvor interessert de himmelske hærskarer er i frelsesplanen. rett (300)Dette er det nådens mysterium som engler så gjerne vil forstå – at Gud kan være rettferdig når Han rettferdiggjør den angrende synderen og gjenoppretter forbindelsen med slekten som falt. Kristus var villig til å ydmyke seg så dypt for å redde utallige skarer fra fordervelsens avgrunn og kle dem i sin egen flekkfrie rettferdighet. På den måten kan de være sammen med engler som aldri har falt og bo i Guds nærhet gjennom hele evigheten. rett (300)Mellommannen i den nye pakten (300)«Han skal bygge Herrens tempel.» Ved sitt offer og sin tjeneste som mellommann er Kristus både menighetens grunnvoll og byggmester. Paulus omtaler Ham som «Hjørnesteinen»: «I Ham blir hele bygningen føyd sammen, og den vokser til et hellig tempel i Herren. I Ham blir også dere bygd opp sammen med de andre til en bolig for Gud i Ånden.» Ef 2,20-22. «Han skal bære herligheten.» Kristus har æren for at den falne menneskeheten er blitt gjenløst. Gjennom alle evigheter skal de frelste synge: «Han som elsket oss og renset oss fra våre synder i Sitt Eget blod,... Ham tilhører æren og herredømmet i all evighet.» Åp 1,5-6. rett (301)Han «skal sitte og herske på Sin trone. Han skal være Prest på Sin trone.» Ikke «på Sin trone i herlighet» nå, for herlighetens rike er ennå ikke opprettet. Først når Hans arbeid som mellommann er slutt, vil Gud «gi Ham Hans Far Davids trone», og «Hans rike skal ikke ha noen avslutning.» Luk 1,32-33. Som prest har Kristus satt seg hos sin Far på Hans trone. Åp 3,21. Sammen med den evige Gud som har selve livet i seg, sitter Han som tok våre sykdommer på seg og bar våre smerter, og som er prøvd på samme måte som vi, men uten synd, for å kunne hjelpe dem som blir fristet. «Og hvis noen synder, har vi en Talsmann hos Faderen.» Es 53,4; Heb 4,15; 2,18; 1 Joh 2,1. rett (301)Hans forbønn skjer i kraft av et gjennomboret legeme og et plettfritt liv. De lemlestede hendene, siden som ble gjennomboret og de maltrakterte føttene går i forbønn for falne mennesker som ble løskjøpt for en så umåtelig høy pris. rett (301)«Og mellom begge skal det være et råd til fred.« Faderens kjærlighet er i like høy grad grunnlaget for frelse for den fortapte menneskeslekten som Sønnen kjærlighet. Før Jesus forlot disiplene, sa Han: «Jeg sier dere ikke at Jeg skal be til Min Far for dere. For Min Far Selv elsker dere.« Joh 16,26-27. «For Gud var i Kristus og forlikte verden med Seg Selv.« 2 Kor 5,19. Og i tjenesten i helligdommen i himmelen «skal det være et råd til fred» mellom dem begge. «For så har Gud elsket verden at Han ga Sin Sønn, den eneste, for at hver den som tror på Ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.« Joh 3,16. rett (301)Helligdomsmysteriet løst (301)Da Kristus døde, sluttet den symbolske tjenesten. Det «Sanne Tabernaklet» i himmelen er helligdommen i den nye pakten. Og ettersom forutsigelsen i Dan 8,14 oppfylles i den kristne tidsalderen, må helligdommen som omtales der, være helligdommen i den nye pakten. Da de 2300 dagene endte i 1844, hadde det ikke eksistert noen helligdom på jorden i mange hundre år. Så når profetien sier at det skulle gå 2300 kvelder og morgener, så skulle helligdommen igjen bli rettferdiggjort eller renset, må derfor utvilsomt gjelde helligdommen i himmelen. rett (301)Men det viktigste spørsmålet har vi ennå ikke fått svar på: Hva betyr det at helligdommen skulle bli renset? Det gamle testamente viser at det foregikk en slik handling i forbindelse med helligdommen på jorden. Men kan det være noe i himmelen som skal renses? rett (301)Hebreerbrevets 9. kapittel gir klart uttrykk for en rensing av både helligdommen på jorden og den i himmelen: «Og etter loven blir nesten alle ting renset med blod, og uten blodsutgytelse blir det ingen tilgivelse. Derfor var det nødvendig at etterligningene av de himmelske ting ble renset med slike offer, men de himmelske ting renses med bedre offer enn disse», nemlig ved Kristi blod. Heb 9,22-23. rett (301)I den symbolske helligdomstjenesten på jorden måtte rensingen skje med blod. Det samme gjelder i den virkelige helligdomstjenesten i himmelen - i den første med blodet av dyr, i den andre med Kristi blod. Apostelen sier at dette må gjøres med blod fordi synd ikke blir tilgitt uten at blod blir utøst. Rensingen består altså i at synden blir fjernet. rett (301)Men hvordan forekommer det synd i forbindelse med helligdommen, enten det nå er den i himmelen eller på jorden? Svaret finner vi i den symbolske prestetjenesten, for den foregikk i en helligdom som var «avbildet og skyggen av de himmelsk ting.» Heb 8,5. rett (301)Tjenesten i helligdommen på jorden skjedde i to faser. Prestene utførte en daglig tjeneste i Det hellige, mens øverstepresten utførte en særskilt soningshandling i Det aller helligste en gang om året for å rense helligdommen. Dag etter dag kom den angrende synderen med offeret til tabernaklet. Han la hånden på hodet til offerdyret og bekjente sin synd. Dette var en symbolsk overføring av synden fra ham selv til det uskyldige offerdyret som så ble slaktet. «Uten blodsutgytelse blir det ingen tilgivelse», sier apostelen. «For livet til kjødet (en skapnings liv) er i blodet.» 3 Mos 17,11. rett (302)Fordi Guds lov var blitt overtrådt, krevde lovbruddet synderens liv. Blodet, et symbol på synderens forspilte liv som offerdyret nå bar skylden for, bar presten så inn i Det hellige og stenket det foran forhenget. Bak dette forhenget sto paktens ark som inneholdt den loven synderen hadde overtrådt. Ved denne seremonien ble synden ved blodet symbolsk overført til helligdommen. I noen tilfeller ble blodet ikke brakt inn i Det hellige, men presten skulle i stedet spise kjøttet slik som Moses hadde påbudt Arons sønner: «Gud har gitt dere det for å bære bort menighetens skyld.» 3 Mos 10,17. Begge disse seremoniene representerte en symbolsk overføring av synden fra den angrende synderen til helligdommen. rett (302)Dette foregikk dag etter dag gjennom hele året. Folkets synd ble på denne måten overført til helligdommen, og noe spesielt måtte gjøres for å få den fjernet. Gud ga pålegg om at det måtte gjøres soning både for Det hellige og Det aller helligste. «Slik skal han gjøre soninng for helligdommen, på grunn av Israels barns urenhet, og på grunn av deres overtredelser og alle deres synder. Og slik skal han gjøre for tabernaklet (eng. KJV) som står hos dem, midt i deres urenhet.» Han skulle også gjøre soning for alteret og «rense det og hellige det fra Israels barns urenhet.» 3 Mos 16,16.19. rett (302)En gang om året, på den store forsoningsdagen, gikk øverstepresten inn i Det aller helligste for å rense helligdommen. Dette var siste del av den årlige helligdomstjenesten. På denne store forsoningsdagen ble to geitebukker ført fram foran inngangen til tabernaklet, og det ble kastet lodd om dem, «ett lodd for Herren og ett for syndebukken.» v. 8. Den bukken som tilfalt Herren, skulle slaktes som et syndoffer for folket. Så skulle presten ta noe av blodet med seg innenfor forhenget og stenke det på soningsstedet og foran det. Blodet skulle også stenkes på røkofferalteret foran forhenget. rett (302)«Aron skal trykke begge hendene sine mot hodet til den levende bukken. Over den skal han bekjenne alle Israels barns misgjerninger og alle deres overtredelser og alle deres synder. Han skal legge dem på hodet til bukken, og så skal han sende den ut i ørkenen med en mann som står klar. Alle misgjerningene deres skal bukken bære på seg selv til et avsondret land. Og han skal slippe bukken løs i ørkenen.» v.21-22. Denne bukken kom aldri mer inn i leiren, og han som førte den bort, måtte vaske seg selv og klærne sine før han gikk tilbake til leiren. rett (303)Denne seremonien skulle gi Israels folk et inntrykk av Guds hellighet og Hans avsky for synd. De skulle også lære at de ikke kunne komme i berøring med synd uten å bli smittet av den. Hver enkelt måtte ydmyke seg mens denne soningshandlingen pågikk. Alt arbeid opphørte, og hele folket skulle tilbringe dagen i bønn, faste og dyp selvransakelse. rett (303)«Rensingen» av helligdommen (303)På den store forsoningsdagen tok øverstepresten imot et offerdyr fra folket og gikk deretter inn i Det aller helligste med blodet fra dette dyret og stenket det på soningsstedet like over loven for å oppfylle lovens krav. Så, i sin rolle som mellommann, tok han deretter syndene på seg selv og bar dem ut av helligdommen. Mens han la hendene på hodet til den levende bukken, bekjente han alle disse syndene over den og overførte dem symbolsk til denne bukken. Deretter bar bukken syndene bort, og ble for alltid fjernet fra folket. rett (303)Slik foregikk tjenesten i den helligdommen som var «avbildet og skyggen av de himmelske ting.» Det som var symbolske handlinger i helligdommen på jorden, foregår i virkeligheten i den himmelske helligdommen. Etter himmelfarten begynte Kristus sin gjerning som vår øversteprest. Apostelen sier: «For Kristus gikk ikke inn i en helligdom som er gjort med hender, som er et bilde av Den Sanne Helligdom, men inn i selve Himmelen for nå å åpenbares for Guds åsyn for vår skyld.» Heb 9,24. rett (303)Den tjenesten presten utførte gjennom året i Det hellige «innenfor forhenget» som dannet døren som skilte Det hellige fra forgården, viser den tjenesten Kristus begynte ved sin himmelfart. I den daglige tjenesten skulle presten komme fram for Gud med blodet av syndofferet og med røkelsen som steg opp sammen med folkets bønner. På samme måte brakte Kristus sitt blods fortjeneste fram for Faderen sammen med sin egen rettferdighet og de angrende troendes bønner. Slik har tjenesten foregått i Det hellige i den himmelske helligdommen. rett (303)Dit fulgte disiplene Kristus i tro da Han fór opp og forsvant så de ikke kunne se Ham. Der hadde håpet deres funnet feste. «Håpet som vi har som et anker for sjelen, både sikkert og fast, og som går innenfor forhenget; dit Jesus gikk som forløper for oss. og Han er blitt Øversteprest til evig tid.» «Ikke med blod av bukker og kalver, men med Sitt Eget blod gikk Han inn i Det Hellige (i Helligdommen i Himmelen) en gang for alle og slik skaffet Han til veie en evig forløsning (for oss).» Heb 6,19-20; 9,12. (eng. KJV.) rett (304)I 1800 år fortsatte denne tjenesten i Det hellige i himmelen. Kristi blod som ble brakt fram på vegne av angrende syndere, sikret dem Faderens tilgivelse og anerkjennelse, selv om syndene stadig sto i himmelens bøker. Likesom den symbolske helligdomstjenesten hvert år ble avsluttet med en spesiell forsoningsdag, finner det sted en soningstjeneste for å fjerne all synd fra den himmelske helligdommen før Kristus avslutter sin frelsergjerning. Det er den tjenesten som begynte da de 2300 årene utløp. Som profeten Daniel hadde forutsagt, gikk vår store øversteprest da inn i Det aller helligste for å utføre den siste del av sin viktige gjerning - for å «rense» helligdommen. rett (304)Slik som i gammel tid, da folkets synd i tro ble lagt på syndofferet og ved offerblodet symbolsk ble overført til den synlige helligdommen, slik blir de angrendes synder i den nye pakten i tro lagt på Kristus og i virkeligheten overført til helligdommen i himmelen. På samme måte som den symbolske rensingen av helligdommen på jorden skjedde ved at synden som hadde besmittet den, ble fjernet, skal den virkelige rensingen av helligdommen i himmelen skje ved at syndene som er nedskrevet der, blir fjernet eller utslettet. rett (304)Men før det kan skje, må bøkene granskes for å gjøre det klart hvem som har angret sin synd og tatt imot Kristus i tro og derfor har del i Hans forsoningsverk. Rensingen av helligdommen forutsetter derfor en undersøkelse og en rettergang. Dette må skje før Kristus kommer for å utfri sitt folk. For når Han kommer, har Han lønnen med «for å gi enhver igjen etter hans gjerning.» Åp 22,12. rett (304)De som fulgte profetordets lys, ble nå klar over at Kristus, i stedet for å komme tilbake til jorden i 1844 ved slutten av de 2300 dagene, gikk inn i Det aller helligste i den himmelske helligdommen for å utføre den siste delen av forsoningstjenesten som en forberedelse for sin gjenkomst. De ble også klar over at syndofferet pekte fram til Kristus som skulle ofres, og at øverstepresten representerte Kristus som mellommann. Syndebukken symboliserte Satan, syndens opphavsmann, som til sist må ta straffen for de syndene han har forført de angrende troende til å gjøre. rett (304)Når øverstepresten fjernet syndene fra helligdommen med blodet fra syndofferet, la han dem på syndebukken. Når Kristus med sitt eget blod fjerner sitt folks synder fra den himmelske helligdommen ved slutten av sin tjeneste som mellommann, lar Han Satan få den endelige straffen idet dommen blir fullbyrdet. Syndebukken ble sendt ut i ødemarken og kom aldri mer tilbake. På samme måte vil Satan for all framtid bli forvist fra Gud og Hans folk. Han blir tilintetgjort når synd og syndere til sist skal utslettes. rett |