| Den Store Striden kapitel 24. Fra side 305. Fra side 423 i den engelske utgave. |
(305)Emnet om helligdommen ble nøkkelen som løste problemet omkring skuffelsen i 1844. Det åpenbarte et fullstendig, sammenhengende og harmonisk system av bibelske sannheter som viste at Gud hadde ledet den store adventbevegelsen, og Hans folk ble klar over sin situasjon og sin oppgave. Likesom disiplene «ble glade da de så Herren» (Joh 20,20) etter den forferdelige natten i angst og skuffelse, kunne de som i tro hadde ventet på Hans gjenkomst, glede seg igjen. De hadde ventet at Han skulle komme i herlighet for å lønne sine tjenere. rett (305)Da håpet ble til skuffelse, mistet de Jesus av syne. Likesom Maria ved graven, ropte de: «Fordi de har tatt min Herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt Ham.» Joh 20,13. Nå så de Ham igjen. Han var i Det aller helligste som deres medlidende øversteprest, og Han skulle snart åpenbare seg som konge og befrier. Lyset fra helligdommen forklarte fortiden, nåtiden og framtiden. De visste at Gud hadde ledet dem ved sitt ufeilbare forsyn. Selv om de, i likhet med de første disiplene, ikke hadde forstått budskapet de forkynte, var det likevel riktig på alle punkter. Gud ville at de skulle forkynne det, og arbeidet hadde ikke vært forgjeves. De var «gjenfødt til et levende håp» og frydet seg «med en usigelig glede full av herlighet.» 1 Pet 1,3.8. rett (305)En nødvendig gransking (305)Så det var ikke beregningen av de profetiske tidsperiodene som var feil, men oppfatningen av den begivenheten som skulle inntreffe ved slutten av de 2300 dagene. Denne feilen var årsaken til at de troende opplevde skuffelse, men alt som var forutsagt, og som de hadde bibelsk grunnlag til å forvente, hadde skjedd. Nettopp da de klaget over at forventningen deres ikke ble innfridd, skjedde det som budskapet handlet om, og som måtte skje før Herren kunne komme for å lønne sine tjenere. rett (306)Kristus hadde ikke kommet tilbake til jorden som de hadde ventet, men Han hadde gått inn i Det aller helligste i Guds tempel i himmelen, slik som det var framstilt i den gammeltestamentlige helligdomstjenesten. Profeten Daniel forteller at Kristus på den tiden kom fram for «Den gamle av dager». «Jeg så i de nattlige synene, og se, En som var som Menneskesønnen kom med himmelens skyer! Han kom bort til Den gamle av dager, og de førte Ham fram til Ham.» Dan 7,13. rett (306)Også profeten Malaki har forutsagt dette: «Herren som dere søker, skal brått komme til Sitt tempel, paktens Engel, som dere med glede lengter etter.» Mal 3,1. Da Herren kom til sitt tempel, skjedde det plutselig og uten at Hans folk ventet det. De så ikke etter Ham der. De ventet at Han skulle komme til jorden, for å ta «hevn med flammende ild over dem som ikke kjenner Gud, og over dem som ikke er lydige mot vår Herre Jesu Kristi evangelium.» 2 Tess 1,8. rett (306)Men folk var ikke klar til å møte Herren. En nødvendig forberedelse måtte finne sted. De skulle bli opplyst om Guds tempel i himmelen, og når de i tro fulgte øverstepresten i Hans tjeneste der, ville de bli klar over nye plikter. Menigheten skulle få enda et budskap med advarsel og undervisning. rett (306)Profeten sier videre: «Men hvem kan holde ut den dagen Han kommer? Og hvem kan bli stående når Han åpenbarer seg? For Han er som smelterens ild og som vaskerens såpe. Han skal sitte som smelteren og som den som renser sølv. Han skal rense Levis barn og lutre dem som gull og sølv, så de kan komme fram til Herren med offergave i rettferdighet.» Mal 3,2-3. De som lever på jorden når Kristi tjeneste som mellommann i den himmelske helligdommen er ferdig, må stå for den hellige Gud uten en mellommann. De må være flekkfrie, og karakteren må være renset i Kristi blod. Ved Guds nåde og deres egen energiske innsats må de vinne seier i kampen mot det onde. rett (306)Mens undersøkelsen pågår i himmelen og de angrende troendes synder blir fjernet fra helligdommen, må det skje en særskilt renselse blant Guds folk på jorden hvor synden blir fjernet. Dette kommer enda tydeligere fram i budskapene i Åpenbaringen 14. Når dette har funnet sted, vil Kristi etterfølgere være rede til Hans gjenkomst. «Da skal Judas og Jerusalems offergave være til behag for Herren, som i de eldste dager, i fordums år.» Mal 3,4. Da skal menigheten som Herren vil ta til seg når Han kommer, «ikke ha flekk eller rynke eller noe slikt.» Ef 5,27. Men den skal stråle «som morgenrøden, (være) vakker som månen, klar som solen, fryktinngytende som en hær under banner.» Høys 6,10. rett (306)Malaki forutsier ikke bare Herrens komme til sitt tempel, men også Hans andre komme, Hans komme for å fullbyrde dommen: «Jeg skal komme nær hos dere for å felle dom. Jeg skal være rask til å vitne mot trollmenn, mot ekteskapsbrytere, mot dem som sverger falskt, mot dem som holder lønnen tibake fra dagarbeideren, og som undertrykker enken og den farløse, som fordreier retten for den fremmede og ikke frykter Meg, sier hærskarenes Herre.» Mal 3,5. rett (307)Judas refererer til den samme begivenheten når han skriver: «Enok, den sjuende fra Adam, profeterte også om disse menneskene og sa: «Se, Herren kommer med ti tusener av Sine hellige for å holde dom over alle, for å refse alle ugudelige gjerninger som de har begått på ugudelig vis.» Jud 14-15. Herrens gjenkomst som er nevnt her, og Hans komme til sitt tempel, er to forskjellige og atskilte begivenheter. rett (307)Kristi komme som vår øversteprest til Det aller helligste for å rense helligdommen (Dan 8,14), Menneskesønnens komme til «Den gamle av dager» som Daniel omtaler (Dan 7, 13) og Herrens komme til sitt tempel som Malaki forutsier, handler om den samme begivenheten. Den er også framstilt ved brudgommens komme til bryllupsfesten slik som Kristus skildrer det i lignelsen om de ti jomfruene. Matt 25. rett (307)«Brudgommen kommer!» (307)Brudgommens komme som er omtalt her, finner sted før bryllupet. Selve bryllupet forestiller Kristi overtagelse av riket. Den hellige byen, det nye Jerusalem som også er hovedstaden i riket, kalles «bruden, Lammets kone.» Engelen sa til Johannes: «’Kom, jeg skal vise deg bruden, Lammets kone.’ Og i Ånden førte han meg av sted til et stort og høyt fjell, og viste meg Den store Byen, Det hellige Jerusalem, som stiger ned fra Himmelen fra Gud.» Åp 21,9-10. Det er derfor klart at bruden er et symbol på Den hellige byen, og at jomfruene som går ut for å møte brudgommen, er et symbol på menigheten. rett (307)I Åpenbaringsboken omtales Guds folk som gjester ved bryllupsmåltidet. Åp 19,9. Når de er gjester, kan de ikke samtidig være bruden. Ifølge profeten Daniel vil Kristus motta «herredømme og ære og rike» av Den gamle av dager i himmelen. Han skal ta imot Det nye Jerusalem, hovedstaden i Hans rike, som er «gjort i stand og som en brud smykket for sin brudgom.» Dan 7,14; Åp 21,2. Når Han har tatt imot riket, kommer Han i herlighet som Kongenes Konge og Herrenes Herre for å utfri sitt folk. De skal «sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob i Himmelens rike» for å ta del i Lammets bryllupsmåltid. Matt 8,11; Luk 22,30. rett (308)Da ropet: «Se, brudgommen kommer. Gå ut og møt ham!» lød sommeren 1844, fikk det tusenvis til å vente Herrens umiddelbare komme. Brudgommen kom til den fastsatte tiden, ikke til jorden slik folk ventet, men til «Den gamle av dager« i himmelen, til bryllupet for å motta riket. «De som var rede, gikk inn med ham til bryllupet. Og døren ble stengt.» De skulle ikke selv være til stede ved bryllupet, for det holdes i himmelen mens de er på jorden. Kristi etterfølgere «venter på Sin Herre når Han vender tilbake fra bryllupet.» Luk 12, 36. Men de skal forstå Hans gjerning og i tro følge Ham når Han stiller seg fram for Gud. Det er dette som menes med at de går inn til bryllupet. rett (308)I lignelsen var det de som hadde olje i lampene og i kannene som gikk inn til bryllupet. De som foruten bibelkunnskap også hadde Guds ånd og nåde, og som i den bitre prøven hadde ventet tålmodig og søkt etter klarere lys i Bibelen, så sannheten om helligdommen i himmelen og den endringen som var skjedd i Kristi tjeneste der. I tro fulgte de Ham i Hans gjerning. Og alle som tar imot de samme bibelske sannhetene og i tro følger Kristus der Han trer fram for Gud for å avslutte tjenesten som vår mellommann og deretter tar imot riket, er framstilt som bryllupsgjester. rett (308)I lignelsen i Matteus 22 er bryllupet igjen brukt som et symbol, og den undersøkende dommen finner klart sted før bryllupet. I forkant av bryllupet går kongen inn for å møte gjestene og se om alle har tatt på seg bryllupsklærne – en flekkfri karakter som er renset og gjort hvit i Lammets blod. Matt 22,11; Åp 7,14. Den som ikke har bryllupsklær på, blir utvist, men Gud godtar alle som har bryllupsklærne på, og Han anser dem verdige til å få del i Hans rike og sitte på Hans trone. Denne karakterbedømmelsen viser hvem som er beredt for Guds rike. Dette er den undersøkende dommen som utgjør den siste del av Kristi tjeneste i den himmelske helligdommen. rett (308)Først når denne undersøkelsen er avsluttet, når alle de som ned gjennom tidene har bekjent seg til å være Kristi etterfølgere, har fått sin sak undersøkt og avgjort, vil prøvetiden være slutt og nådens dør bli stengt. Denne korte erklæringen: «Og de som var rede, gikk inn med Ham til bryllupet. Og døren ble stengt«, fører oss ned til avslutningen av Kristi tjeneste, til den tiden da frelsesverket er fullført. rett (309)Den åpne og den stengte døren (309)Så da Kristus gikk inn i Det aller helligste for å avslutte soningsverket, avsluttet Han tjenesten i Det hellige. Da begynte tjenesten i Det aller helligste. Når øverstepresten i den symbolske tjenesten forlot Det hellige på forsoningsdagen, stilte han seg fram for Gud med syndofferblodet på vegne av alle i Israel som viste en sann anger. rett (309)Så Kristus hadde fullført én del av sin gjerning som vår talsmann bare for å begynne på en ny. Med sitt blod taler Han ennå synderes sak hos Faderen. Dette skjønte ikke de adventtroende i 1844. Da tiden for den forventede gjenkomsten passerte, trodde de fortsatt at Han skulle komme snart. De mente at de hadde nådd et viktig vendepunkt, og at Kristi verk som menneskenes talsmann hos Gud var avsluttet. De trodde også at Bibelen lærte at prøvetiden ville opphøre en kort tid før Jesu gjenkomst. Dette gikk klart fram av de bibeltekstene som peker mot en tid da mennesker skal stå ved nådens dør og trygle, banke og rope, men uten at den blir åpnet. rett (309)Nå meldte spørsmålet seg om ikke tidspunktet da de hadde ventet Kristi gjenkomst, snarere markerte begynnelsen på perioden like før Hans komme. Etter at de hadde forkynt advarselen om dommen som ventet, mente de at de hadde fullført oppgaven, og de hadde mistet den byrden de hadde hatt for synderes frelse. De ugudeliges skamløse og blasfemiske framferd syntes å være enda et bevis på at Guds ånd hadde forlatt dem som forkastet Hans nåde. Alt dette gjorde dem sikre i sin tro på at prøvetiden var slutt, eller som de den gang uttrykte det, at «nådedøren var lukket.» rett (309)Men de fikk større lys da de undersøkte spørsmålet om helligdommen nærmere. Nå forsto de at det var korrekt at utløpet av de 2300 dagene i 1844 markerte et viktig vendepunkt. Men selv om håpets og nådens dør som hadde gitt mennesker adgang til Gud i 1800 år, nå var lukket, ble en annen dør åpnet, og syndenes forlatelse ble tilbudt ved Kristi forbønn i Det aller helligste. En del av Hans tjeneste var slutt, og en ny begynte. Det var fortsatt en «åpen dør» til den himmelske helligdommen der Kristus gjorde tjeneste for syndere. rett (310)Nå forsto de betydningen av Kristi Ord til menigheten nettopp i denne tiden, slik det kommer til uttrykk i Åpenbaringsboken: «Dette sier Den Hellige, Den Sannferdige, Han som har Davids nøkkel, Han som åpner opp og ingen lukker igjen, og lukker igjen og ingen åpner opp. Jeg vet om gjerningene dine. Se, Jeg har satt foran deg en åpnet dør, og ingen kan lukke den igjen.» Åp 3,7-8. rett (310)De som i tro følger Jesus i det store soningsverket, mottar fordelene ved Hans tjeneste som mellommann, men de som avviser lyset, får ikke gagn av den. De jødene som forkastet lyset som ble gitt ved Kristi første komme og nektet å tro på Ham som verdens Frelser, kunne ikke få forlatelse for sine synder ved Ham. rett (310)Da Jesus i kraft av sitt eget blod gikk inn i den himmelske helligdommen ved sin himmelfart for at Hans etterfølgere skulle ha gagn av Hans tjeneste som mellommann, forble mesteparten av jødene i fullstendig mørke, og de fortsatte med å bære fram sine nytteløse ofringer. Tjenesten som besto av symboler og skygger, var slutt. Døren som menneskene før hadde gått igjennom for å komme til Gud, var ikke lenger åpen. Jødene nektet å søke Ham der Han var – i helligdommen i himmelen. Derfor kom de ikke i forbindelse med Ham. Døren var lukket for dem. De kjente ikke Kristus som Det sanne offer og den eneste mellommannen hos Gud. Derfor fikk de ikke del i Hans tjeneste som mellommann. rett (310)Situasjonen for de vantro jødene illustrerer tilstanden for bekjennende kristne som er likegyldige og vantro, og som lever i bevisst uvitenhet om den gjerningen vår barmhjertige øversteprest utfører. Når øverstepresten i den symbolske tjenesten gikk inn i Det aller helligste, skulle hele Israel komme sammen omkring tabernaklet. Med dypt alvor måtte de ydmyke seg for Gud så de kunne få syndstilgivelse og ikke bli fjernet fra forsamlingen. Langt viktigere er det for oss på den virkelige forsoningsdagen å forstå den gjerningen vår store øversteprest utfører, og kjenne de pliktene som hviler på oss. rett (310)Mennesker kan ikke ustraffet avvise advarslene fra Gud. På Noahs tid fikk de et budskap fra himmelen, og deres frelse var avhengig av om de tok imot det. Fordi de forkastet advarselen, ble Guds ånd trukket tilbake fra den ugudelige menneskeslekten, og den omkom i vannflommen. På Abrahams tid var det ikke lenger nåde for de ugudelige innbyggerne i Sodoma, og alle, med unntak av Lot og hans kone og to døtre, omkom i ilden fra himmelen. rett (310)Slik var det også på Kristi tid. Guds Sønn uttalte til de vantro jødene på den tiden: «Se! Deres hus etterlates dere øde.» Matt 23,38. Med tanke på den siste tid sier den samme Allmektige Gud om dem som «ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kan bli frelst»: «Og av denne grunn skal Gud sende dem vilfarelsens makt, så de skal tro løgnen, for at alle som ikke trodde sannheten, men hadde glede i urettferdighetten, skal bli dømt.» 2 Tess 2,10-12. Når de forkaster undervisningen i Guds Ord, trekker Han sin Ånd tilbake og overlater dem til det bedraget de foretrekker. rett (311)Men ennå går Kristus i forbønn for menneskene, og de som søker etter lyset, vil få det. Selv om de adventtroende i begynnelsen ikke forsto dette, ble det klart for dem senere da Bibelens ord om deres virkelige situasjon gikk opp for dem. Tiden etter skuffelsen i 1844 ble fulgt av en periode med harde prøver for dem som fortsatt holdt fast på adventtroen. Det eneste de hadde å holde seg til når det gjaldt å komme til klarhet i hvor de sto, var det lyset som ledet tankene deres til helligdommen i himmelen. Noen forkastet den beregningsmåten de hadde benyttet på de profetiske tidsperiodene, og hevdet at den mektige innflytelsen fra Den hellige ånd som hadde preget adventbevegelsen, stammet fra menneskelige eller demoniske krefter. rett (311)Andre hevdet bestemt at Herren hadde ledet dem i tiden som var gått, og idet de ventet og våket og ba for å forstå Guds vilje, innså de at deres store øversteprest hadde begynt en ny tjeneste. Ved å følge Ham i tro, ble de også klar over den siste delen av menighetens oppgave. De fikk en klarere forståelse av den første og den andre engels budskap, og de ble forberedt på å ta imot den alvorlige advarselen fra den tredje engelen i Åp 14 og kunngjøre den for verden. rett |