| Den Store Striden kapitel 25. Fra side 312. Fra side 433 i den engelske utgave. |
(312)Så ble Guds tempel i Himmelen åpnet, og Hans paktsark kunne ses i Hans tempel.» Åp 11,19. Paktsarken finnes i Det aller helligste, den andre delen av helligdommen. I tabernaklet på jorden som bare var «et avbilde og en skygge av det Himmelske», ble denne delen bare åpnet på den store forsoningsdagen da helligdommen skulle renses. Derfor peker kunngjøringen om at Guds tempel ble åpnet i himmelen, og at paktsarken ble synlig, fram til 1844 da Det aller helligste i den himmelske helligdommen ble åpnet, idet Kristus gikk inn for å fullføre tjenesten der. rett (312)De som i tro fulgte Den store øverstepresten da Han begynte tjenesten i Det aller helligste, forsto i sitt sinn at paktsarken var der. Studiet av spørsmålet om helligdommen hadde vist dem at Kristus hadde begynt på en ny oppgave, og de forsto at Han nå gjorde tjeneste foran Guds paktsark der Han med sitt blod talte synderes sak. rett (312)Guds lov fikk en opphøyet plass (312)Guds lov i helligdommen er selve originalen, og budene som Gud skrev på steintavlene, og som er gjengitt i Mosebøkene, var en nøyaktig kopi. De som fikk øynene opp for dette viktige punktet, forsto hvor hellig og uforanderlig Guds lov er. Frelserens ord ble mer relevante enn noensinne før: «Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel av Loven forgå, før alt er oppfylt.» Matt 5,18. rett (312)Guds lov er en åpenbaring av Hans vilje og et uttrykk for Hans karakter, og den må bestå som et pålitelig vitne i himmelen til evig tid. Ikke et eneste bud er blitt opphevet, ikke en bokstav eller en tøddel er blitt forandret. «Til evig tid, Herre, står Ditt Ord fast i Himmelen.» «Alle Hans forskrifter er sanne. De holdes oppe for all evighet.» Sal 119,89; 111,7-8. rett (313)Midt i Guds lov har vi det fjerde budet slik som det først ble forkynt: «Husk på hviledagen så du holder den hellig. Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning, men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. På den dagen skal du ikke gjøre noe arbeid, hverken du, din sønn eller din datter, din tjener eller din tjenestekvinne, din buskap eller den fremmede som bor innenfor dine porter. For på seks dager dannet Herren himmelen og jorden, havet og alt som er i dem, og Han hvilte på den sjuende dagen. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den.» 2 Mos 20,8-11. rett (313)Guds ånd virket på dem som studerte Hans Ord. De ble klar over at de uten å vite det hadde overtrådt dette budet ved å overse Skaperens hviledag, og de begynte å undersøke hvorfor de helligholdt den første dagen i uken i stedet for den dagen som Gud hadde helliget. I Bibelen kunne de ikke finne noe bevis for at det fjerde budet var blitt opphevet eller at hviledagen var blitt forandret. Velsignelsen som i tidenes morgen ble knyttet til den sjuende dagen, var aldri blitt fjernet. De hadde oppriktig prøvd å forstå Guds vilje og rette seg etter den, og da de nå oppdaget at de selv overtrådte Hans lov, ble de lei seg. De viste sin troskap mot Gud ved å helligholde Hans hviledag. rett (313)Det ble gjort mange iherdige anstrengelser for å få dem til å vakle i troen. Ingen kunne unngå å se at hvis helligdommen på jorden var et bilde av helligdommen i himmelen, så var loven i paktsarken på jorden en tro kopi av loven i paktsarken i himmelen. Å godta sannheten om den himmelske helligdom måtte medføre at man aksepterte kravene i Guds lov, og dermed sabbatens gyldighet ifølge det fjerde budet. Dette forklarer den bitre og besluttsomme motstanden mot den systematiske tolkningen av Bibelen som klarla Kristi tjeneste i den himmelske helligdom. Folk prøvde å lukke den døren Gud hadde åpnet og åpne den døren Han hadde lukket. rett (313)Men «Han som åpner opp og ingen lukker igjen, og lukker igjen og ingen åpner opp,» hadde sagt: «Se, Jeg har satt foran deg en åpnet dør, og ingen kan lukke den igjen.» Åp 3,7-8. Kristus hadde åpnet døren, eller tjenesten, i Det aller helligste. Lys strålte ut fra den åpne døren i helligdommen, og det ble klart at det fjerde budet var en del av den loven som finnes der. Det som Gud hadde bestemt, kunne ikke noe menneske endre. rett (313)Varselsbudskapene i Johannes´ åpenbaring (314)For at mennesker skal berede seg for å bestå i dommen, lyder budskapet: «Frykt Gud og gi Ham ære ... Og tilbe Ham som gjorde himmelen og jorden, havet og vannets kilder!» Konsekvensen av å ta imot dette budskapet blir beskrevet slik: «Her er de helliges tålmodighet. Her er de som holder fast på Guds bud og Jesu tro.» Hvis mennesker skal være beredt til dommen, må de lyde Guds lov, for deres karakter vil bli bedømt etter dens standard. Apostelen Paulus skriver: «Slik mange har syndet i Loven, skal (de) bli dømt ved Loven.... på den dagen når Gud skal dømme det skjulte hos menneskene ved Jesus Kristus.» Og han sier at «lovens gjørere skal bli rettferdiggjort.» Rom 2,12-16 (eng. KJV). Troen er en forutsetning for å holde Guds lov, for «uten tro er det umulig å være til behag for Ham (Gud)», og «det som ikke er av tro, er synd.» Heb 11,6; Rom 14,23. rett (314)Den første engelen oppfordrer menneskene til å frykte Gud og gi Ham æren og tilbe Ham som himmelens og jordens skaper. For å kunne gjøre dette, må de holde Hans lov. Vismannen sier: «Frykt Gud og hold Hans bud, dette gjelder alle mennesker.» Fork 12,13. Uten en slik holdning er enhver tilbedelse nytteløs. «For dette er Guds kjærlighet, at vi holder Hans bud.» «Den som vender sitt øre bort fra å høre på loven, selv hans bønn er en styggedom». 1 Joh 5,3; Ordsp 28,9. rett (314)Når vi tilber Gud, er det fordi Han er Skaperen som har gitt alle skapninger liv. Overalt i Bibelen hvor vi møter kravet om å ære og tilbe Ham framfor hedningenes guder, blir Hans skaperkraft nevnt. «For alle folkenes guder er avguder, men Herren gjorde himlene.» Sal 96,5. «Med hvem vil dere sammenligne Meg, hvem skulle Jeg være lik? sier Den Hellige. Løft blikket mot det høye, og se! Hvem skapte dem»? «For så sier Herren som skapte himmelen, Han er Gud, Han som formet jorden og dannet den: Jeg er Herren, og det er ingen annen.» Jes 40,25-26; 45,18. rett (314)Salmisten sier: «Kjenn at Herren, Han er Gud. Det er Han som dannet oss, og ikke vi selv.» Kom, la oss tilbe og bøye kne! La oss knele for Herren, vår Skaper!» Sal 100,3; 95,6. Og de hellige skapningene som tilber Gud i himmelen, forteller grunnen til at de skylder Ham ære og hyllest: «Du er verdig, Herre, til å få prisen og æren og makten. For Du har skapt alle ting.» Åp 4,11. rett (314)Skapelsen og hviledagen (315)Betydningen av sabbaten som et minne om skapelsen består i at den stadig framholder den virkelige grunnen til at vi skal tilbe Gud – at han er Skaperen, og at vi er Hans skapninger. «Sabbaten er en del av selve grunnlaget for tilbedelsen, for den uttrykker denne viktige sannheten mer overbevisende enn noen annen institusjon. Det virkelige grunnlaget for gudsdyrkelse, ikke bare på den sjuende dagen, men i det hele tatt, finner vi i forskjellen mellom Skaperen og Hans skapninger. Denne kjensgjerningen kan aldri bli foreldet og aldri bli glemt.» – J. N. Andrews, History of the Sabbath, kap. 27. rett (315)For at mennesker alltid skulle bli minnet om dette, innstiftet Gud sabbaten i Eden. Og så lenge årsaken til vår tilbedelse er det faktum at Han er vår Skaper, vil sabbaten fortsatt være tegnet og minnet om dette. Hvis alle hadde helligholdt sabbaten, ville de ha rettet sine tanker og sin hengivenhet mot Skaperen i ærefrykt og tilbedelse, og det ville aldri ha eksistert noen avgudsdyrker, ateist eller fritenker. Å holde sabbaten hellig er et tegn på troskap mot den sanne Gud, mot «Ham som gjorde himmelen og jorden, havet og vannets kilder.» Derfor vil det budskapet som pålegger mennesker å tilbe Gud og holde Hans bud, særlig oppfordre dem til å etterleve sabbatsbudet. rett (315)Dragen og dyret øver tvang (315)Rekken av profetier som inneholder disse symbolene, begynner i Åp 12 med dragen som prøvde å utrydde Kristus da Han ble født. Det sies at dragen er Satan (Åp 12,9), for det var han som påvirket Herodes til å prøve å ta livet av Frelseren. Men Satans viktigste redskap i kampen mot Kristus og Hans folk i de første århundrer, var det hedenske romerriket. Dragen er i første rekke et symbol på Satan, men også et symbol på det hedenske Roma. rett (316)I Åp 13 tales det om et annet dyr som lignet «en leopard», og «dragen ga ham sin kraft, sin trone og stor makt.» v.1-10. De fleste protestanter har slått fast at dette er en framstilling av pavedømmet som overtok makten, tronen og myndigheten fra det gamle Romerriket. Om dette leopardlignende dyret står det: «Og han ble gitt en munn som talte store ord og bespottelser... Så åpnet han sin munn til bespottelse mot Gud, for å spotte Hans navn, Hans bolig og dem som bor i himmelen. Det ble gitt ham å føre krig mot de hellige og overvinne dem. Og det ble gitt ham makt over hver stamme, tungemål og folkeslag.» Denne forutsigelsen er nesten identisk med beskrivelsen av det lille hornet i Dan 7, og den sikter uten tvil til pavedømmet. rett (316)«Og han ble gitt makt til å holde på med det i 42 måneder.» Profeten sier: «Og jeg så et av hodene hans, som om det var blitt dødelig såret.» Og videre: «Den som fører i fangenskap, skal komme i fangenskap. Den som dreper med sverdet, skal selv drepes med sverdet.» De 42 månedene svarer til «en tid og tider og en halv tid» - tre og et halvt år, eller 1260 dager (Dan 7) – tiden da pavedømmet skulle undertrykke Guds folk. Denne perioden begynte altså da pavedømmet kom til makten i 538 e.Kr. og endte i 1798. Da ble paven tatt til fange av en fransk hær, og pavemakten fikk sitt banesår. Dermed gikk denne profetien i oppfyllelse: «Den som fører i fangenskap, skal komme i fangenskap.» rett (316)En ny makt står fram (316)Men dyret som lignet et lam og hadde to horn, «kom opp av jorden.» Denne nasjonen skulle altså ikke knuse andre for å grunnfeste sin makt, men vokse gradvis og fredelig fram i et fritt område. Derfor kunne den ikke framtre blant de tett befolkede og krigførende nasjonene i den gamle verden - dette urolige hav av «folkeslag og tungemål.» Man må søke lenger vest. Hvilken nasjon i «den nye verden» var det som i tiden omkring 1798 fikk stadig større makt og innflytelse, med utsikt til storhet og styrke, og som tiltrakk seg verdens oppmerksomhet? Det kan ikke være noen tvil om hva dette symbolet peker på. Bare én nasjon svarer til beskrivelsen i profetien. Det er Amerikas forente stater. rett (317)Når historikere har skildret denne nasjonens oppkomst og vekst, har de gang på gang og uten selv å vite det gitt uttrykk for de samme tankene og benyttet nesten de samme ordene som profeten. Han så at dyret «kom opp av jorden.» Ifølge de språkkyndige betyr det ordet som er gjengitt med «kom opp», ordrett å spire eller vokse opp som en plante. Denne nasjonen skulle altså vokse fram i et område som ikke er tett befolket. En framtredende forfatter som skildrer USA´s oppkomst, taler om nasjonens «gåtefulle oppkomst av tomheten» og sier: «Som et stille frø vokste vi opp til en stormakt.» – G. A. Townsend, The New World Compared With the Old, s.462. rett (317)En avis beskrev i 1850 USA som et merkelig rike som «dukket opp» og «i all stillhet stadig økte sin makt og storhet.» – The Dublin Nation. I et foredrag om pilegrimsfedrene som grunnla nasjonen, sa den amerikanske statsmannen Edward Everett: «Var menigheten fra Leyden på leting etter et bortgjemt sted som var harmløst og ubemerket, fjernt og trygt, der de kunne nyte samvittighetsfrihet? Tenk på de veldige områdene som de i fredelig erobring... har krysset med korsets banner!» – Tale i Plymouth, Massachusetts, 22.12. 1824, s.11. rett (317)«Han hadde to horn som et lam.» Lammehornene står for ungdom, uskyld og mildhet - karakteristiske egenskaper for USA slik profeten så nasjonen da den «kom opp» omkring 1798. Blant de landsforviste kristne som først flyktet til Amerika og søkte et fristed fra fyrsters undertrykkelse og geistlighetens intoleranse, var det mange som bestemte seg for å danne en forfatning basert på borgerlig og religiøs frihet. Deres synspunkter ble nedfelt i uavhengighetserklæringen som fastslår den viktige grunnsetningen at «alle mennesker er skapt like» og har umistelig rett til «liv, frihet og til å søke lykke.» Forfatningen sikrer også folket retten til selvstyre og bestemmer at folkevalgte representanter skal vedta og håndheve lovene. Religionsfrihet ble også sikret så enhver hadde rett til å dyrke Gud etter sin egen samvittighet. Republikansk og protestantisk styresett var de grunnleggende prinsippene, og disse er årsaken til landets styrke og framgang. Forfulgte og undertrykte mennesker fra hele den kristne verden har med håp og forventning søkt til dette landet. Millioner har dratt dit, og nasjonen har vokst fram til å bli en av verdens mektigste. rett (317)Men dyret med to horn som et lam «talte som en drage. Og han utøver all kraften til det første dyret i nærvær av ham, og forårsaker at jorden og alle som bor på den tilber det første dyret, som fikk sitt dødelige sår legt,... og sier til dem som bor på jorden at de skal lage et bilde til det dyret som ble såret med sverdet og overlevde.» Åp 13,11-14. (eng. KJV.) rett (318)Lammehornene og dragerøsten viser en slående kontrast mellom ord og handling hos den nasjonen som er framstilt i symbolet. Nasjoner taler gjennom sin lovgivning og sitt rettsvesen. Via disse vil denne nasjonen fornekte de liberale og fredelige prinsippene som skulle være basis for dens forfatning. Profetien om at han «talte som en drage» og «utøver all kraften til det første dyret», viser klart at nasjonen ville utvikle seg til å bli en intolerant og forfølgende makt i likhet med de nasjonene som er framstilt ved dragen og leoparden. Framstillingen om at dyret med de to horn «forårsaker at jorden og alle som bor på den tilber det første dyret», viser at denne nasjonen vil gjøre bruk av sin myndighet for å tvinge igjennom en eller annen regel som vil være en hyllest til pavedømmet. rett (318)En slik handling vil være i strid med landets styreform, de frie institusjonene, de klare og høytidelige forpliktelsene i uavhengighetserklæringen og med selve forfatningen. Nasjonens grunnleggere var kloke nok til å forsøke å hindre kirken i å bruke borgerlig makt, noe som uunngåelig ville føre til intoleranse og forfølgelse. Forfatningen sier uttrykkelig at «kongressen ikke skal vedta noen lov om innføring av religion eller forby fri religionsutøvelse», og at «en persons holdning til religionen aldri skal være noen betingelse for å bli kvalifisert til en offentlig stilling i De forente stater.» rett (318)Bare ved en åpenlys tilsidesettelse av disse garantiene for nasjonens frihet kan de borgerlige myndighetene gi religiøse pålegg. Men en slik handling er ikke mer inkonsekvent enn det som framgår av symbolet, dyret med to horn som et lam, som gir seg ut for å være rent, uskyldig og harmløst, men som taler som en drage. Han «sier til dem som bor på jorden at de skal lage et bilde til dyret.» Dette viser klart en regjeringsform der folket har den lovgivende myndighet, et slående bevis på at USA er den nasjonen profetien taler om. rett (318)Men hva er «dyrets bilde», og hvordan blir det framstilt? Det blir laget av dyret med de to hornene og er et bilde til det første dyret. Det blir også kalt «dyrets bilde.» For å få vite hvordan bildet ser ut og hvordan det framtrer, må vi undersøke egenskapene hos selve dyret - pavedømmet. rett (318)Da den første kristne menigheten ble fordervet fordi den vek av fra det rene evangelium og innførte hedenske skikker og former, mistet den Guds ånd og kraft. For å kunne herske over menneskers samvittighet, søkte den støtte hos verdslige makter. Resultatet ble pavedømmet, en kirke som dominerte statsmakten og gjorde bruk av den for å fremme sine egne hensikter, særlig for å straffe kjetteri. Skal USA kunne lage et bilde av dyret, må de religiøse kretsene ha så stor innflytelse over statsmak-ten at de kan bruke den for å nå sine egne mål. rett (319)Hver gang kirken har fått verdslig makt, har den brukt den til å straffe dem som vek av fra dens lære. Protestantiske kirkesamfunn som fulgte romerkirkens eksempel og allierte seg med verdslige makter, har vist den samme tendensen til å begrense trosfriheten. Et eksempel på dette er den engelske kirkes langvarige forfølgelse av dissentere. På 1500- og 1600-tallet ble tusener av frikirkelige predikanter tvunget til å forlate menighetene sine, og mange, både prester og legfolk, ble dømt til bøter, fengsel, tortur og martyrdød. rett (319)Det var frafall som i begynnelsen fikk den kristne menigheten til å søke støtte hos de borgerlige myndigheter, og dette banet veien for pavedømmet, som er «dyret». Paulus skriver: «For den dagen kommer ikke uten at frafallet først er kommet, og syndens menneske er blitt åpenbart, fortapelsens sønn.» 2 Tess 2,3. Så det er frafall i menigheten som skal bane vei for dyrets bilde. rett (319)Bibelen forteller at før Herrens komme skal det komme et religiøst frafall som i de første århundrer. «Men vit dette, at i de siste dager skal det komme harde tider. For da skal menneskene være slike som elsker seg selv, elsker penger, skryter, er stolte, spotter, er ulydige mot foreldre, utakknemlige, vanhellige, uten naturlig kjærlighet, utilgivende, baktalere, slike som er uten kjærlighet til det gode, forrædere, oppfarende, oppblåste og slike som elsker lysten høyere enn de elsker Gud. De har en ytre form for gudsfrykt, men fornekter dens kraft.» 2 Tim 3,1-5. «Ånden sier uttrykkelig at i de siste tider skal noen forlate troen og vende sin oppmerksomhet mot forførende ånder og demoners læresetninger.» 1 Tim 4,1. rett (319)Satan vil arbeide «med all kraft, tegn og løgnens under og med all urettferdighetens forførelse.» Og alle som «ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kunne bli frelst», vil bli holdt tilbake så de velger å akseptere «sterk villfarelse, så de skulle tro en løgn.» 2 Tess 2,9-11 (eng. KJV.) Når en slik ugudelighet får innpass, vil den få de samme følgene som i de første århundrer. rett (319)Mange oppfatter de sprikende trosretningene i de protestantiske kirkesamfunnene som et avgjørende bevis på at det ikke går an å få i stand enhet ved tvang. Men i protestantiske kretser har det gjennom årene vært et stadig voksende ønske om en sammenslutning på basis av felles trospunkter. For å få dette istand, må man nødvendigvis unngå å drøfte emner som det ikke er full enighet om, uansett hvor viktige de måtte være fra et bibelsk synspunkt. rett (319)I en preken i 1846 uttalte den presbyterianske presten Charles Beecher: «I de evangeliske og protestantiske kirkesamfunnene er presteskapet hele tiden utsatt for et fryktelig press på grunn av menneskefrykt. De lever, ånder og ferdes i råtne forhold som stadig appellerer til de mer primitive sidene av deres natur, så de fortier sannheten og bøyer kne for frafallet. Var det ikke slik det gikk med romerkirken? Lever vi ikke dens liv om igjen? Og hva er det vi øyner like foran oss? Et nytt kirkemøte! En overenskomst for verden! En evangelisk allianse og felles trosbekjennelse!» – Tale i Fort Wayne, Indiana, 22.februar 1846. Når man har nådd så langt, er det bare et steg igjen til maktbruk for å oppnå full enhet. rett (320)Når de ledende kirkesamfunnene i USA slutter seg sammen om felles trospunkter, og de får statsmakten til å tvinge igjennom deres vedtak og støtte deres ordninger, vil det protestantiske Amerika ha opprettet et bilde av det romersk-katolske presteveldet. Det vil uunngåelig føre til at dissentere blir dømt etter straffeloven. rett (320)Dyret med de to horn «gjør slik at alle, både små og store, rike og fattige, frie og slaver, tar imot et merke i sin høyre hånd eller i sin panne (eng. KJV), og gjør slik at ingen kan kjøpe eller selge uten den som har merket eller dyrets navn eller tallet for hans navn.» Åp 13,16-17. Slik lyder advarselen fra den tredje engelen: «Hvis noen tilber dyret og hans bilde, og tar imot hans merke i pannen eller i hånden (eng. KJV), da skal også han selv drikke av Guds vredesvin, som blir utøst ublandet i Hans vredes beger.» rett (320)«Dyret» som omtales her, og som lammet med de to horn skal tvinge menneskene til å tilbe, er det første dyret i Åp 13 – leoparden eller pavemakten. «Dyrets bilde» betyr en form for frafallen protestantisme som oppstår når de protestantiske kirkesamfunnene søker støtte hos borgerlige myndigheter for å tvinge igjennom sine læresetninger. Hva «dyrets merke» er, kommer vi tilbake til. rett (320)Tyranniets identifikasjonsmerke (320)Det spesielle kjennetegnet på dyret og derfor også på hans bilde, er at de overtrer Guds bud. Om det lille hornet som er pavedømmet, sier Daniel: «(Han) skal sette seg fore å forandre tider og lov.» Dan 7,25. Og Paulus omtaler denne samme makten som «syndens menneske» som skulle opphøye seg over Gud. Den ene profetien supplerer den andre.Bare ved å forandre Guds lov kunne pavedømmet opphøye seg over Gud. Enhver som mot bedre vitende retter seg etter den forandrede loven, ærer den makten som foretok forandringen. Å lyde pavelige lover er et tegn på troskap mot pavemakten i stedet for mot Gud. rett (321)Pavedømmet har forsøkt å endre Guds lov. Det andre budet som forbyr bildetilbedelse, er fjernet fra loven, mens det fjerde budet er endret slik at den første ukedag er blitt gjort til helligdag i stedet for den sjuende. Som grunn til å sløyfe det andre budet, hevder romerkirkens talsmenn at det er overflødig, ettersom det er innbefattet i det første budet, og at kirken gjengir loven på den måten Gud vil at den skal oppfattes. Dette kan ikke være den forandringen som profeten forutsier, for han taler om en forsettlig, overveid forandring. «(Han) skal sette seg fore å forandre tider og lov.» Forandringen av det fjerde budet svarer nøyaktig til profetien. Den er utelukkende basert på kirkens autoritet. Her har pavedømmet tydelig opphøyet seg over Gud. rett (321)Mens de som tilber Gud vil bli kjennetegnet ved at de respekterer det fjerde budet fordi dette er tegnet på Hans skapermakt og viser at mennesker skylder Ham ære og tilbedelse, vil de som tilber dyret utmerke seg ved sitt forsøk på å bryte ned Skaperens minnesmerke og opphøye den dagen som romerkirken har innstiftet. Da pavemakten første gang kom med sine arrogante påstander, gjaldt det søndagshelligholdelse, og den gjorde første gang bruk av statsmakten for å tvinge igjennom at denne dagen skulle holdes hellig som «Herrens dag.» Bibelen sier at Herrens dag er den sjuende ukedagen, ikke den første. Kristus sa: «Derfor er Menneske-sønnen også Herre over sabbaten.» Det fjerde bud sier: «Den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud.» Og gjennom profeten Jesaja kaller Herren sabbaten «Min hellige dag». Mark 2,28; Jes 58,13. rett (321)Ofte blir det hevdet at Kristus forandret sabbaten, men dette blir motbevist av Hans egne ord. I bergprekenen uttalte Han: «Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve Loven eller profetene. Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. For sannelig sier Jeg dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel av Loven forgå, før alt er oppfylt. Den som bryter et av de minste av disse bud og lærer menneskene det samme, skal kalles den minste i Himmelens rike.» Matt 5,17-19. rett (321)Protestantene er vanligvis enige i at det ikke finnes bibelsk belegg for å endre hviledagen. Dette framgår tydelig av publikasjoner fra Det amerikanske traktatselskapet og Den amerikanske søndagsskoleunionen. Her blir det slått fast at «Det nye testamente ikke har noe som helst påbud om søndagen som hviledag, eller noen bestemmelse om at den skal holdes hellig». – George Elliot, The Abiding Sabbath, s.184. Et annet sted sies det: «Inntil Kristi død ble det ikke gjort noen forandring med dagen.» «Så langt man kjenner den skrevne historien, ga apostlene ikke noe påbud om at den sjuende dagen skulle avskaffes som hviledag, og at den første dagen i uken skulle holdes i stedet.» – A. E. Waffle, The Lord´s Day, s.186-188. rett (322)Den romersk-katolske kirken innrømmer at den har forandret hviledagen og hevder at protestantene anerkjenner dens makt ved at de holder søndagen hellig. Fra katolsk hold svarer man slik på spørsmålet om hvilken dag man bør helligholde i henhold til det fjerde budet: «Under den gamle loven var lørdagen helligdag, men kirken som ble undervist av Kristus og ledet av Guds ånd, har innført søndagen i stedet for lørdagen. Derfor helligholder vi nå den første dagen, ikke den sjuende. Søndagen betyr og er nå Herrens dag.» rett (322)Som et tegn på den katolske kirkes autoritet, henviser katolske skribenter til «endringen av hviledagen til søndag, noe som protestantene godkjenner, for når de holder søndagen, anerkjenner de kirkens makt og rett til å innføre helligdager og til å bestemme at det er synd å overtre dens påbud.» – Henry Tuberville, An Abridgment of the Christian Doctrine, s.58. rett (322)Hva er da forandringen av hviledagen annet enn tegnet eller merket på romerkirkens autoritet, altså «dyrets merke?» rett (322)Samspill med Rom (322)Romerkirkens tilhengere erklærer at «når protestantene helligholder søndagen, er dette en hyllest som de mot sin vilje viser den katolske kirken.» – Mgr. Segur, Plain Talk About the Protestantism of Today, s.213. Når protestantiske kirker innskjerper helligholdelsen av søndag, er det i virkeligheten en form for tvangstilbedelse av pavemakten. De som forstår hva det fjerde budet krever, men velger å holde den falske sabbaten i stedet for den sanne, ærer dermed den makten som alene har ansvaret for at den er blitt innført. Men når kirken påtvinger en religiøs plikt ved hjelp av verdslig makt, danner den selv et bilde av dyret. Så når helligholdelsen av søndagen blir tvunget igjennom i USA, er det ensbetydende med å tvinge mennesker til å tilbe dyret og dets bilde. rett (322)Men kristne i tidligere tider holdt søndag i den tro at det var den bibelske sabbaten. Den dag i dag finnes det oppriktige kristne i alle kirkesamfunn, også i den katolske leir, som ærlig tror at søndag er den hviledagen Gud har innstiftet. Han aksepterer deres oppriktighet og gode vilje. Men når helligholdelsen av søndag blir gjennomført ved lov og verden blir opplyst om plikten til å holde den sanne sabbaten, vil de som overtrer Guds bud for å lyde et påbud som bare er basert på romerkirkens autoritet, sette pavemakten over Gud. De hyller romerkirken og den makten som håndhever det som Rom har påbudt. De tilber dyret og hans bilde. rett (323)Når mennesker forkaster den dagen som Gud har sagt er tegnet på Hans autoritet, og i stedet helligholder den dagen som romerkirken har valgt som et tegn på sin suverenitet, aksepterer de tegnet på lydighet mot romerkirken, nemlig «dyrets merke.»Først når dette er blitt tydelig framholdt og folk er stilt på valg mellom Guds bud og menneskebud, vil de som fortsetter å overtre Guds bud, ta «dyrets merke.» rett (323)Den tredje engels budskap inneholder den frykteligste trusselen som noen gang er forkynt for mennesker. Det må være en forferdelig synd som er årsak til Guds vrede som er ublandet med nåde. Mennesker skal ikke holdes i uvitenhet om denne viktige saken, og advarselen mot denne synden skal kunngjøres før Guds straffedommer faller, slik at alle kan vite hvorfor straffen kommer og ha mulighet til å unngå den. rett (323)Profetien sier at den første engelen forkynner et budskap for «dem som bor på jorden, for hvert folkeslag, stamme, tungemål og folk.» Den tredje engelens advarsel som er en del av det samme trefoldige budskapet, skal ikke bli mindre kjent. Ifølge profetien skal det forkynnes med høy røst av en engel som flyr midt under himmelen, og det vil tiltrekke seg verdens oppmerksomhet. rett (323)I denne konflikten blir hele kristenheten delt i to leirer - de som holder fast på Guds bud og Jesu tro, og de som tilber dyret og hans bilde og tar imot hans merke. Selv om kirke og stat forener sine krefter for å tvinge «alle, både små og store, rike og fattige, frie og slaver» (Åp 13, 16) til å ta «dyrets merke», vil Guds folk ikke ta imot det. Profeten på Patmos ser dem «som seiret over dyret, over bildet og over hans merke og over hans navns tall.» De står på glasshavet med «Guds harper. Og de synger Moses’, Guds tjeners sang, og Lammets sang.» Åp 15,2-3. rett |