Et reformarbeid

(324)Hviledagsreformen som skal finne sted i den siste tiden, er tydelig omtalt hos profeten Jesaja: «Så sier Herren: Ta vare på retten og gjør rettferdighet, for Min frelse er nær, den kommer, og Min rettferdighet blir åpenbart. Salig er det menneske som gjør dette og det menneskebarn som holder fast ved det, han som holder sabbaten og ikke vanhelliger den, og vokter sin hånd så han ikke gjør noe ondt.» «Også de fremmede som holder seg til Herren for å tjene Ham, og for å elske Herrens navn, for å være Hans tjenere, hver den som holder sabbaten og ikke vanhelliger den, og som holder fast på Min pakt, dem skal Jeg føre til Mitt hellige berg, og la dem glede seg i Mitt bønnehus. Deres brennoffer og deres slaktoffer skal være til velbehag på Mitt alter. For Mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk.» Jes 56,1-2.6-7. rett

(324)Tilbake til kilden
Disse uttalelsene gjelder den kristne tidsalder slik det går fram av sammenhengen: «Herren Gud, som samler de bortdrevne fra Israel, sier: Ennå skal Jeg samle til ham, i tillegg til dem som alt er samlet til ham (Israel).» v.8. Her blir det antydet at evangeliet skal samle hedningene. Og det blir uttalt en velsignelse over dem som da helligholder sabbaten. Sabbatsbudets gyldighet strekker seg altså lenger enn til Kristi korsfestelse, oppstandelse og himmelfart. Det gjelder også på den tiden da Hans tjenere forkynner det glade budskapet for alle folkeslag. rett

(324)Herren befaler gjennom den samme profeten: «Bind opp vitnesbyrdet, og sett segl for Loven hos mine disipler!» Jes 8,16. Seglet i Guds lov finner vi i det fjerde budet. Dette er det eneste av de ti budene som inneholder både Lovgiverens navn og tittel. Det tilkjennegir at Han er himmelens og jordens skaper, og at Han framfor noen andre har krav på ære og tilbedelse. Med unntak av dette ene budet er det ikke noe i Tibudsloven som viser hvem som ga loven autoritet. Da pavedømmet forandret hviledagen, ble seglet fjernet fra loven. Jesu disipler blir oppfordret til å sette det på plass igjen ved å opphøye sabbaten i det fjerde budet til dens rette plass som Skaperens minnesmerke og tegnet på Hans autoritet. rett

(324)«Til Loven og til vitnesbyrdet!» Det vrimler av motstridende læresetninger og teorier, men Guds lov er den eneste ufeilbare normen som alle meninger, lærepunkter og teorier skal prøves etter. Profeten sier: «Hvis de ikke taler i samsvar med dette or-det, er det fordi det ikke er noe lys i dem.» v.20 (eng. KJV). rett

(325)Igjen lyder befalingen: «Rop av full hals, hold ikke igjen! Løft din røst som en basun! Forkynn Mitt folk deres overtredelse, og Jakobs hus deres synder!» Det er ikke de gudløse som her blir irettesatt for sine synder, men de som Herren kaller «Mitt folk.» Og Han fortsetter: «Likevel søker de Meg dag etter dag, de ønsker å få kjennskap til Mine veier, som om de var et folkeslag som har gjort rettferdighet og ikke forlatt sin Guds rette dommer. De spør Meg om rettferdige dommer.» Jes 58,1-2. Dette er folk som mener at de er rettferdige og synes å ha stor interesse av å tjene Gud. Men den strenge og alvorlige irettesettelsen fra Ham som gransker hjertene, viser at de tråkker på Guds bud. rett

(325)Slik peker profeten ut det budet som er blitt tilsidesatt: «Du skal reise opp igjen de grunnvoller som har tilhørt slekt etter slekt. Du skal kalles den som ... bygger veiene opp igjen så det blir mulig å bo der. Hvis du vender din fot bort fra sabbaten, og ikke gjør som du selv vil på Min hellige dag, men du kaller sabbaten en stor glede, Herrens hellige dag for ærefull. Hvis du vil ære den, og ikke følger dine egne veier, eller gjør det som er etter ditt eget behag, og ikke taler dine tomme ord, da skal du ha stor glede i Herren.» v.12-14. Denne profetien gjelder også vår tid. Bruddet i Guds lov skjedde da romerkirken forandret hviledagen. Men nå er tiden kommet til å gjenopprette denne guddommelige ordningen. Bruddet skal mures til, og grunnvollene fra svunne slekter skal gjenreises. rett

(325)I sin uskyld i Edens hage holdt Adam den hviledagen som Skaperen helliget da Han velsignet den og selv hvilte på den. Det samme gjorde Adam etter at han hadde syndet og i dyp anger var nødt til å forlate sitt lykkelige hjem. Alle patriarkene holdt den, fra Abel til den rettferdige Noah, til Abraham og til Jakob. Da det utvalgte folket var slaver i Egypt, glemte mange Guds lov under avgudsdyrkelsen som omga dem. Men da Herren frigjorde Israel, kunngjorde Han sin lov med ærefryktinngytende myndighet for at folket skulle kjenne Hans vilje og frykte og ære Ham i all framtid. rett

(325)Fra den dagen og helt fram til vår tid har mennesker hatt kjennskap til Guds lov og helligholdt sabbaten slik den er omtalt i det fjerde budet. Selv om «syndens menneske» har lykkes i å trå ned Guds hellige dag, var det trofaste mennesker på skjulte steder som holdt dagen hellig, midt under hans velmaktstid. Siden reformasjonstiden har det vært noen som har holdt den i hvert eneste slektsledd. Tross forfølgelse og spott har de hele tiden vitnet om at Guds lov er uforanderlig, og om forpliktelsen til å helligholde den sabbaten som ble innstiftet ved skapelsen. rett

(326)Disse sannhetene som kunngjøres i Åp 14 i forbindelse med «det evige evangeliet», skal kjennetegne den sanne menigheten når Kristus kommer igjen. For som et resultat av det trefoldige budskapet, sies det: «Her er de som holder fast på Guds bud og Jesu tro.» Dette budskapet er det siste som skal lyde før Jesu gjenkomst. Straks etter ser profeten at Menneskesønnen kommer i herlighet for å høste jorden. 326 rett

(326)De som tok imot lyset om helligdommen og Guds uforanderlige lov, ble glade og forundret over skjønnheten og harmonien i det sannhetssystemet som de nå begynte å forstå. De ville at alle kristne skulle få del i det lyset som betydde så mye for dem selv, og de kunne ikke tenke seg annet enn at det ville bli mottatt med glede. Men mange som ga seg ut for å være Kristi etterfølgere, mislikte lærepunkter som ville skille dem ut i forhold til verden, og lydighet mot det fjerde budet krevde et offer som de færreste var villige til å gi. rett

(326)Det fjerde budet
Da plikten til å holde sabbaten ble framholdt, var det mange som ut fra et verdslig perspektiv sa: «Vi har alltid holdt søndagen, og det samme gjorde våre forfedre. Mange gode og fromme personer døde som glade og lykkelige søndagsholdere. Dersom de hadde rett, har vi det også. Hvis vi skal holde den nye sabbaten hellig, kommer vi i utakt med verden ellers og vil ikke kunne påvirke den. Hva kan en liten flokk som holder den sjuende dagen, håpe å utrette mot hele verden som holder søndagen?» Jødene hadde brukt lignende argumenter da de prøvde å rettferdiggjøre at de hadde forkastet Kristus. Gud hadde akseptert fedrene deres da de kom med sine offer, så hvorfor skulle ikke sønnene og døtrene deres oppnå frelse når de gjorde det samme? På Luthers tid hevdet romerkirkens tilhengere at mange gode kristne døde i den katolske troen, og at den troen derfor var nok til frelse. En slik tenkemåte vil vise seg å bli en effektiv hindring for ethvert framskritt i kristen tro og livsstil. rett

(327)Mange hevdet at søndagsfeiring i århundrer hadde vært et fast forankret lærepunkt og en utbredt tradisjon i kirken. Nå gikk man imot denne påstanden ved å henvise til at helligholdelsen av sabbaten var enda eldre og mer utbredt, at den var like gammel som jorden selv og var blitt stadfestet både av Gud og engler. Da jordens grunnvoller ble lagt, «mens morgenstjernene var sammen i jubel,og alle Guds sønner ropte av fryd», ble grunnvollen til sabbaten lagt. Job 38,6-7. Sabbaten har derfor krav på vår respekt, for den er ikke blitt innstiftet av noen menneskelig myndighet og hviler ikke på menneskelige tradisjoner – det var den Gamle av dager som innstiftet den, og den er påbudt i Hans Ord. rett

(327)Da folk ble oppmerksomme på spørsmålet om hvilken hviledag som var den rette, var det mange populære forkynnere som forvrengte Guds Ord og utla det på den måten som best kunne berolige dem som egentlig gjerne ønsket å finne svar. Og de som ikke selv studerte Skriften, slo seg til ro med tolkninger som var i samsvar med deres egne ønsker. Mange prøvde å tilbakevise sannheten ved hjelp av spissfindige argumenter og ved å henvise til kirkefedrenes overleveringer og kirkens autoritet, mens sannhetens talsmenn støttet seg til Bibelen for å forsvare gyldigheten av det fjerde budet. Ydmyke personer som ene og alene var væpnet med Guds Ord, motsto angrepene fra de velutdannede som ble overrasket og sinte da de oppdaget at de spissfindige talemåtene deres var uten virkning overfor den enkle og likeframme utlegningen fra personer som var mer hjemme i Skriften enn i akademisk ordkløveri. rett

(327)I mangel på bibelsk støtte for sitt syn var det mange som, uten selv å være klar over det og med utrettelig utholdenhet, brukte de samme argumentene som Kristus og apostlene ble møtt med: «Hvorfor forstår våre framtredende religiøse ledere ikke dette med sabbaten? Bare noen få tror det samme som dere. Det er utenkelig at dere har rett og at alle de lærde i verden tar feil.» rett

(327)For å tilbakevise slike påstander behøvde man bare å sitere Bibelen og minne om hvordan Herren gjennom tidene hadde ledet sitt folk. Gud virker gjennom dem som hører og adlyder Ham, de som om nødvendig er villige til å forkynne ubehagelige sannheter og ikke er redde for å påtale populære synder. Når Gud ikke oftere velger velutdannede og framtredende personer til å stå i spissen for reformasjonsbevegelser, er det fordi de støtter seg til sine egne trosbekjennelser, teorier og teologiske systemer, og de føler ikke noe behov for å bli undervist av Gud. Det er bare de som har personlig kontakt med visdommens kilde som er i stand til å forstå og forklare Bibelen. Mennesker som bare har lite formell utdannelse, bliver noen ganger kalt til å forkynne sannheten, ikke fordi de mangler utdannelse, men fordi de ikke er for selvkloke til å lære av Gud. De får undervisning i Kristi skole, og deres ydmykhet og lydighet gjør dem store. Ved å gi dem kunnskap om sannheten viser Gud dem en slik ære at jordisk heder og menneskelig storhet bliver uten betydning i sammenligning. rett

(328)Ingen vet dagen og timen
Flertallet av de adventtroende forkastet sannheten om helligdommen og Guds lov, og mange oppga også troen på adventbevegelsen og godtok usunne og motstridende meninger om de profetiene som gjaldt denne bevegelsen. Noen gjorde den feilen at de gang på gang fastsatte et tidspunkt for Kristi gjenkomst. Det lyset de nå hadde fått om helligdomsspørsmålet, ville ha vist dem at ingen profetisk tidsperiode når helt ned til Jesu annet komme, og at det nøyaktige tidspunktet for denne begivenheten ikke er forutsagt. Men de vendte seg bort fra lyset og fastsatte det ene tidspunktet etter det andre for Herrens gjenkomst, og hver gang ble de skuffet. rett

(328)Da menigheten i Tessalonika hadde fått en feilaktig oppfatning av Kristi gjenkomst, rådet apostelen Paulus dem til omhyggelig å prøve sitt håp og sine forventninger med Guds Ord. Han gjorde dem oppmerksom på profetiene om de begivenhetene som skulle skje før Kristus kunne komme, og gjorde det klart for dem at de ikke hadde noen grunn til å vente Ham i deres egen tid. «La ingen forføre dere på noen måte!» lyder hans advarende ord. 2 Tess 2,3. Dersom de hadde forventninger som ikke hadde støtte i Skriften, ville de bli ført på villspor. Feiltagelser ville utsette dem for hån og spott, og de ville stå i fare for å miste motet og bli fristet til å tvile på de sannhetene som var nødvendige for deres frelse. Advarselen apostelen gir de troende i Tessalonika, rommer en viktig lærdom for dem som lever i de siste dager. Mange adventtroende følte at dersom de ikke kunne se fram til et bestemt tidspunkt for Jesu gjenkomst, ville de ikke være så ivrige og omhyggelige med å forberede seg. Men når håpet blir tent gang på gang, bare for å bli knust hver gang, får troen en slik knekk at de store sannhetene i det profetiske ordet nesten ikke gjør inntrykk lenger. rett

(328)Gud hadde bestemt at den første engels budskap skulle inneholde det bestemte tidspunktet da dommen skulle begynne. Beregningen av de profetiske tidsperiodene som budskapet var basert på, og som fastsatte slutten på de 2300 dagene til høsten 1844, er hevet over enhver tvil. De gjentatte forsøkene på å finne nye tidspunkter for begynnelsen og slutten på de profetiske periodene, og de usunne spekulasjonene som støtter slike holdninger, leder ikke bare oppmerksomheten bort fra sannheten for vår tid, men gjør at folk føler forakt for ethvert forsøk på å forklare profetiene. Jo oftere det blir fastsatt et bestemt tidspunkt for Jesu gjenkomst, og jo mer dette blir spredd rundt omkring, desto bedre oppnår Satan sin hensikt. Når tiden er utløpt, vekker han forakt for dem som forfektet slike ideer, og på den måten setter han den store adventvekkelsen i 1843 og 1844 i et ugunstig lys. De som holder fast på denne villfarelsen, vil til slutt fastsette et fjernt tidspunkt for Jesu gjenkomst. Dermed blir de lullet inn i en falsk trygghetsfølelse, og mange oppdager ikke bedraget før det er for sent. rett

(329)Hvorfor venter Herren?
Det gamle Israels historie har en slående likhet med de adventtroendes erfaring. Gud ledet sitt folk i adventbevegelsen på samme måte som Han førte israelittene ut av Egypt. Deres tro ble satt på prøve i den store skuffelsen på samme måte som israelittene opplevde det ved Rødehavet. Hvis de hadde fortsatt med å stole på Ham som hittil hadde ledet dem, ville de ha opplevd Guds frelse. Hvis alle som hadde gjort en felles innsats i virksomheten i 1844 hadde tatt imot den tredje engels budskap og forkynt det i Den hellige ånds kraft, ville Herren ha utført store ting gjennom dem. Et flomlys ville ha strømmet ut over verden, mennesker ville ha vært advart for lenge siden, det avsluttende verket ville ha vært fullført og Kristus ville ha kommet for å utfri sitt folk. rett

(329)Det var ikke Guds vilje at Israel skulle vandre omkring i ørkenen i 40 år. Han ville helst ha ført dem direkte inn i Kanaans land og latt dem bosette seg der som et hellig og lykkelig folk. Men «de kunne ikke komme inn på grunn av vantro.» Heb 3,19. På grunn av synd og frafall bukket de under i ørkenen, mens en ny slekt fikk dra inn i løftets land. På samme måte var det heller ikke Guds vilje at Kristi gjenkomst skulle bli utsatt så lenge, og at Hans folk skulle forbli så mange år i denne syndens og sorgens verden. Men vantro skilte dem fra Gud. Fordi de nektet å utføre det Han hadde pålagt dem, ble andre kalt til å forkynne budskapet. Av medlidenhet med verden utsetter Jesus sitt komme for at syndere kan få anledning til å høre advarselen og finne ly hos Gud før Hans vrede slippes løs. rett

(329)Sannhetens vektere
Nå som tidligere vil forkynnelsen av en sannhet som avslører tidens synder og villfarelser, vekke motstand. «For hver den som gjør det onde, hater lyset og kommer ikke til lyset, for at ikke gjerningene hans skal bli avslørt.» Joh 3,20. Mange som innser at de ikke kan forsvare sitt standpunkt med Skriften, vil likevel ikke slippe det for enhver pris, og fulle av skadefryd angriper de dem som gjør seg til talsmenn for en upopulær sannhet og mistenkeliggjør deres karakter og motiver. Slik har det alltid vært. Elia ble beskyldt for å bringe ulykke over Israel, Jeremia ble anklaget for forræderi og Paulus for å vanhellige templet. De som ville være tro mot sannheten, er alltid blitt stemplet som opprørere, kjettere eller som noen som forårsaker splittelser. Mange er vantro og vil ikke godta pålitelige profetier, men de aksepterer uten videre beskyldningene mot dem som våger å refse tidens mest populære synder. Denne holdningen blir mer og mer alminnelig. Bibelen sier rett ut at det vil komme en tid da landets lover i den grad vil komme i konflikt med Guds lov at enhver som vil lyde alle Guds bud, risikerer å bli anklaget og straffet som forbrytere. rett

(329)Sett i lys av dette, hva skal sannhetens budbærer gjøre? Skal han si til seg selv at det er best ikke å forkynne sannheten fordi den så ofte får folk til å unngå den eller motsette seg dens krav? Nei, han har like liten grunn til å holde Guds Ord tilbake fordi det vekker motstand som reformatorene hadde det på deres tid. rett

(330)Martyrenes og andre fromme personers trosvitnesbyrd er skrevet ned for å være til nytte for etterfølgende generasjoner. Disse levende eksemplene på hellighet og rettskaffenhet er bevart for å inspirere og sette mot i dem som nå blir kalt til å være vitner for Gud. De fikk nåde og sannhet, ikke bare for sin egen skyld, men for at kunnskapen om Gud skulle opplyse jorden gjennom dem. Har Gud gitt lys til sine tjenere i vår generasjon? Da bør de la det skinne for verden. rett

(330)For lenge siden sa Herren til en av dem som talte på Hans vegne: «Israels hus vil heller ikke høre på deg, for de vil ikke høre på Meg.» Likevel sa Han: «Du skal tale Mine Ord til dem, enten de hører eller lar det være.» Esek 3,7; 2,7. Han sier til sine tjenere i vår tid: «Rop av full hals, hold ikke igjen! Løft din røst som en basun! Forkynn Mitt folk deres overtredelse og Jakobs hus deres synder!» Jes 58,1. Så langt som man har mulighet, har enhver som mottar lys og sannhet det samme alvorstunge ansvaret som profeten i Israel, han som fikk dette påbud: ”Og du, menneskesønn, Jeg har satt deg til vekter for Israels hus. Derfor skal du advare dem fra Meg når du hører ord fra Min munn. Når Jeg sier til den ugudelige: ’Du ugudelige, du skal sannelig dø’ og du ikke taler og advarer den ugudelige mot hans ferd, da skal den ugudelige dø i sin misgjerning. Men hans blod skal Jeg kreve av din hånd. Men hvis du advarer den ugudelige om at han må vende om fra sin ferd, da skal han dø i sin misgjerning. Men du har utfridd din sjel.» Esek 33,7-9. rett

(330)Det som i stor grad hindrer folk i å ta imot sannheten og vitne om den, er det besværet og den vanæren det fører med seg. Dette er det eneste argumentet mot sannheten som dens talsmenn aldri har kunnet motbevise. Men dette skremmer ikke Kristi sanne etterfølgere. De venter ikke at sannheten skal bli populær. De vet hva som er deres plikt, og villig tar de korset opp og sier likesom apostelen Paulus: «For vår trengsel, som er lett og som bare varer en kort stund, virker for oss en enda mer overstrømmende og evig fylde av herlighet.» I likhet med en av Guds menn i gammel tid akter de «Kristi vanære for en større rikdom enn skattene i Egypt.» 2 Kor 4,17; Heb 11,26. rett

(330)De som i hjertet tjener verden, vil i sitt religiøse liv handle mer ut fra bekvemmelighetshensyn enn ut fra prinsipper, og det gjelder uansett trosbekjennelse. Vi bør velge det som er rett fordi det er rett og overlate resten til Gud. De store reformene i verden skyldes prinsippfaste mennesker med tro og som har mot til å våge alt for rettferdigheten. Det er slike personer som må føre reformarbeidet videre, også i vår tid. rett

(330)Så sier Herren: «Hør på Meg, dere som kjenner rettferdighet, du folk som har Min Lov i deres hjerte: Frykt ikke for menneskers hån, vær ikke redde for deres spott. For møllen skal fortære dem som ull. Men Min rettferdighet varer til evig tid, og Min frelse fra slekt til slekt.» Es 51,7-8. rett

neste kapitel