Det ondes opphav

(352)Syndens opphav og eksistens er et stort problem for mange. De ser hvordan ondskapen fører til mye sorg og ulykke, og de undrer seg over at slikt kan skje der en allmektig, kjærlig og allvitende Gud hersker. Dette er et mysterium de ikke kan finne noen forklaring på, og deres uvisshet og tvil gjør dem blinde for det som er klart åpenbart i Guds Ord, og som har betydning for frelsen. rett

(352)Noen av de som prøver å finne løsning på syndens problem, gir seg i kast med noe som Gud aldri har åpenbart, og derfor finner de heller ingen løsning på problemene. Andre har tendens til å tvile og kritisere og bruke dette som en unnskyldning for å forkaste Den hellige skrift. Det er også noen som ikke finner en tilfredsstillende forklaring på det ondes store problem fordi gamle forestillinger og uriktige tolkninger har formørket Bibelens lære om Guds natur, Hans lederskap og måten Han behandler synden på. rett

(352)En uløst gåte
Det er umulig å forklare syndens opphav på en måte som gir en begrunnelse for at den eksisterer. Likevel kan vi forstå så mye av dens utgangspunkt og natur at vi kan se Guds rettferdighet og godhet i all Hans handlemåte med det onde. Ikke noe er tydeligere framholdt i Bibelen enn at Gud på ingen måte var ansvarlig for at synden oppsto. Opprøret skyldtes ikke at Gud vilkårlig fjernet sin nåde eller at det var noen mangel ved Hans lederskap. rett

(352)Synden er en inntrenger som man ikke kan gi noen fornuftig forklaring på. Den er mystisk, uforklarlig – å unnskylde den er å forsvare den. Hvis man fant en unnskyldning for den eller kunne påvise noen grunn til at den burde eksistere, ville den opphøre å være synd. Den eneste definisjonen på synd er den som finnes i Guds Ord: «Synd er lovbrudd.» (1 Joh 3,4.) Den er følgen av et prinsipp som er i strid med kjærlighetens store lov, grunnlaget for Guds styresett. rett

(352)Før det onde fikk innpass, var det fred og glede i hele universet. Alt var i fullkommen harmoni med Skaperens vilje. Kjærligheten til Gud var grenseløs, og kjærligheten innbyrdes var ren og ekte. Kristus, Ordet, Guds enbårne Sønn, var ett med den evige Fader - ett i natur, karakter og hensikt - det eneste vesen i universet som hadde del i alle Guds råd og planer. I Kristus skapte Gud alle de himmelske vesener. «For i Ham ble alle ting skapt, de som er i Himmelen, og de som er på jorden, både synlige og usynlige, enten det er troner eller herredømmer, myndigheter elle makter.» Kol 1,16. Alle himmelske vesener viste Kristus den samme lojaliteten som de viste Faderen. rett

(353)Fordi Kjærlighetens lov er grunnlaget for Guds lederskap, var alle skapningenes lykke avhengig av at de fullt ut var i samsvar med de rettferdige prinsippene i loven. Gud vil at alle skapninger skal tjene Ham av kjærlighet. Han ønsker en hyllest som springer ut av en forstandsmessig anerkjennelse av Hans karakter. Han er ikke interessert i tvungen lydighet, og Han gir alle en fri vilje så de selv kan velge å tjene Ham. rett

(353)Syndens opphavsmann
Men det var en som valgte å misbruke sin frihet. Synden begynte hos ham som nest etter Kristus var blitt mest æret, og som hadde størst respekt og innflytelse blant himmelens innbyggere. Før Lucifer syndet, var han den fremste blant kjerubene, hellig og ren. «Så sier Herren Gud: Du var seglet på det fullendte, full av visdom og fullkommen i skjønnnhet. Du var i Eden, Guds hage. Du dekket deg med alle slags edelsteiner.... Du var en salvet kjerub med dekkende vinger. Jeg har innsatt deg. Du var på Guds hellige berg. Du vandret blant glødende steiner. Du var fullkommen i din ferd fra den dagen du ble skapt, helt til det ble funnet misgjerning i deg.» Esek 28,12-15. rett

(353)Lucifer kunne fortsatt ha beholdt Guds velvilje og englehærens kjærlighet og hyllest, og han kunne ha brukt sine krefter til gagn for andre og til ære for Skaperen. Men profeten sier: «Ditt hjerte ble hovmodig på grunn av din skjønnhet. For din skjønnhets skyld gjorde du din visdom fordervet.» v.17. Litt etter litt ga han etter for trangen til å hevde seg selv. «Fordi du framhever ditt hjerte som om det var et gudehjerte.» «For det er du som har sagt i ditt hjerte: Til Himmelen vil jeg stige opp, høyt over Guds stjerner vil jeg reise min trone. Jeg vil sitte på forsamlingens berg, på sidene lengst borte mot nord. Jeg vil stige opp over skyenes tinder, jeg vil bli lik Den Høyeste.» v.6; Jes 14,13-14. rett

(353)I stedet for å få skapningene til å sette Gud høyest i kjærlighet og lojalitet, forsøkte Lucifer å vinne deres tjeneste og hyllest til seg selv. Denne fyrsten blant englene ønsket å få den æren som den evige Far hadde gitt sin Sønn, og målet hans var å rane til seg den makten som bare Kristus hadde rett til å utøve. rett

(353)Hele himmelen gledet seg over å gjenspeile Skaperens herlighet og hylle Ham med lovprisning. Og så lenge Gud ble æret på denne måten, var alt fred og glede. Men nå var det en mislyd som forstyrret den himmelske harmonien. De som satte Guds ære over alt annet, fikk onde anelser om at noe galt var ved å skje da de så hvordan ønsket om å opphøye og tjene seg selv, noe som var i strid med Skaperens plan, snek seg inn. rett

(353)Guddommen tryglet Lucifer om å oppgi sine planer. Guds Sønn minnet ham om Skaperens storhet, kjærlighet og rettferdighet og at Hans lov var hellig og uforanderlig. Gud hadde selv innført den ordningen som eksisterte i himmelen, og hvis Lucifer vek av fra den, ville han vanære Skaperen og bringe ødeleggelse over seg selv. Men selv om denne advarselen ble gitt i ubeskrivelig kjærlighet og medlidenhet, resulterte den bare i trass. Lucifer tillot at misunnelsen mot Kristus fikk overhånd, og han ble bare mer besluttsom i sitt forsett. rett

(354)Satan var stolt over sin egen herlighet, og det ga næring til ønsket om å være den største. Han så ikke lenger den æren han ble vist som en gave fra Gud, og han viste ingen takknemlighet til Skaperen. Han var stolt over sin egen skjønnhet og storhet og traktet etter å bli lik Gud. Himmelens engler elsket og æret ham, og de gjorde med glede det han ba dem om. Han var klokere og mer strålende enn dem alle. Men Guds Sønn var likevel anerkjent som himmelens hersker, likestilt med Faderen i makt og myndighet. Kristus tok del i alle Guds rådslagninger, mens Lucifer ikke ble innviet i Guds planer. «Hvorfor skal Kristus ha førsteplassen?» spurte denne mektige engelen. «Hvorfor skal han få mer ære enn jeg?» rett

(354)Lucifer forlot sin plass i Faderens umiddelbare nærhet og gikk ut for å spre misnøye blant englene. Han arbeidet i dypeste hemmelighet og skjulte en tid sin virkelige hensikt under skinn av aktelse for Skaperen. Slik prøvde han å vekke misnøye med de lovene som gjaldt for de himmelske vesenene og antydet at de var urimelig strenge. Englene var jo hellige vesener, og derfor påsto han at de bare kunne følge sin egen vilje. Han forsøkte å vekke sympati for seg selv ved å hevde at Gud hadde behandlet ham urettferdig ved å gi Kristus den høyeste æren. Han påsto at det ikke var for å opphøye seg selv at han prøvde å oppnå større makt og ære, det var for å gi himmelens innbyggere frihet så de kunne få del i en høyere livsform. rett

(354)Guds tålmodighet med Lucifer
I sin store barmhjertighet bar Gud lenge over med Lucifer. Han mistet ikke straks sin ærefulle plass da han begynte å spre utilfredshet, ikke engang da han kom med falske påstander overfor de lojale englene. Lenge fikk han lov til å bli i himmelen. Gang på gang fikk han tilbud om tilgivelse hvis han vendte om og rettet seg etter Guds vilje. Alt det en uendelig kjærlig og vis Gud kunne tenke ut, ble gjort for å overbevise ham om at han var på villspor. rett

(354)Misnøye var en følelse man aldri hadde kjent til i himmelen før. Til å begynne med var ikke Lucifer selv klar over hvor det bar hen. Han skjønte ikke hva slags følelser han egentlig bar på. Men da hans misnøye viste seg å være ugrunnet, ble han klar over at han hadde tatt feil, at Guds krav var rettferdige og at han burde innrømme dette overfor hele himmelen. Hvis han hadde gjort det, ville han ha reddet seg selv og mange engler. Enda hadde han ikke helt oppgitt troskapen mot Gud. Riktignok hadde han sviktet sin oppgave som kjerub. Men hvis han hadde vendt om, anerkjent Guds visdom og vært tilfreds med den plassen han hadde fått, ville han ha beholdt sin status. Men stolthet hindret ham i å gi etter. Iherdig forsvarte han sin framgangsmåte og hevdet at han ikke hadde noe å angre, og han gikk til åpen kamp mot Skaperen. rett

(355)Erkeengelens forræderi
Nå satte han hele sin enestående intelligens inn på å bedra andre og sikre seg sympati hos de englene som hadde vært under hans ledelse. Selv det faktum at Kristus hadde advart og rådet ham, fordreide han for å fremme sine egne svikefulle planer. Overfor dem som var spesielt knyttet til ham, hevdet han at han var urettferdig dømt, at hans status ikke ble respektert, og at hans frihet ville bli begrenset. Etter at han på den måten hadde forfalsket Kristi ord, kom han med utflukter og direkte løgn, idet han beskyldte Guds Sønn for å ville ydmyke ham overfor himmelens innbyggere. rett

(355)Han prøvde også å mistenkeliggjøre de englene som var lojale mot Gud. Alle som han ikke fikk over på sin side, beskyldte han for ikke å bry seg om de Himmelske skapningers ve og vel. Han anklaget dem for å stå bak det bedraget han selv hadde fått i stand. Og for å underbygge anklagen om at Gud hadde behandlet ham urettferdig, forvrengte han Skaperens ord og handlinger. Planen var å forvirre englene ved å komme med spissfindige påstander om Guds hensikt. Alt som var enkelt og liketil, innhyllet han i mystikk, og ved list og bedrag skapte han tvil om Herrens tydeligste uttalelser. Hans stilling og status og nære tilknytning til Guddommen ga hans ord større vekt, og mange ble villedet til å gå sammen med ham i opprøret mot Gud og Hans ledelse. rett

(355)Hvorfor fikk synden innpass?
I sin visdom tillot Gud ham å fortsette inntil misnøyen utviklet seg til åpent opprør. Planene hans måtte utfoldes helt og fullt så alle kunne se hva de gikk ut på og hva de førte til. Som en salvet kjerub hadde Lucifer hatt en framtredende posisjon. Englene så veldig opp til ham, og han hadde stor innflytelse over dem. Guds herredømme omfattet ikke bare himmelens innbyggere, men også alle de verdenene Han hadde skapt, og Satan tenkte at dersom han fikk himmelens engler med i opprøret, kunne han også dra de andre verdenene med seg. Han hadde framholdt synspunktene sine på en mesterlig måte og gjorde bruk av løgn og bedrag for å nå sitt mål. Han var en mester i å villede, og han tjente på å opptre i forkledning. Ikke engang de lojale englene klarte helt å gjennomskue ham og finne ut hvor det hele bar hen. rett

(355)Satan hadde blitt så høyt æret, og alle hans handlinger var så omgitt av mystikk at det var vanskelig å vise englene hans gjerningers sanne natur. Synden ville ikke bli fullstendig avslørt før den var fullt utviklet. Hittil hadde den ikke eksistert i Guds univers, og hellige skapninger hadde ingen forestilling om hvordan den virket og hvor farlig den var. De kunne ikke se de forferdelige følgene av å tilsidesette Guds lov. rett

(355)I begynnelsen hadde Satan skjult sin hensikt ved å late som om han var lojal mot Gud. Han hevdet at han bare ville fremme Guds ære, sikre Hans herredømme og gjøre alt for å støtte og hjelpe himmelens innbyggere. Når han spredte misnøye blant de englene som han hadde innflytelse over, fikk han det til å se ut som om han forsøkte å fjerne all motvilje. Når han hevdet at Guds lov og styresett burde endres, ga han inntrykk av at dette var nødvendig for å bevare samholdet i himmelen. rett

(356)I sin håndtering av syndens problem kunne Gud bare gjøre bruk av rettferdighet og sannhet. Satan kunne ty til smiger og bedrag, men det kunne ikke Gud. Satan hadde prøvd å forfalske det Gud hadde sagt og gitt englene en feilaktig framstilling av Hans styreform ved å påstå at Han ikke var rettferdig når Han laget lover og regler for himmelens innbyggere. Satan hevdet at når Gud krevde lydighet og underkastelse, var det bare for å opphøye seg selv. Av den grunn måtte Gud gjøre det klart for innbyggerne i himmelen og i alle bebodde verdener at Hans styreform var rettferdig og Hans lov fullkommen. rett

(356)Satan hadde framstilt seg selv som universets velgjører. Derfor var det nødvendig at alle ble klar over opprørerens virkelige karakter og målsetting. Han måtte få tid til å avsløre seg selv gjennom sine onde handlinger. Satan ga Guds lov og Hans lederskap skylden for den splittelsen som han selv var årsak til. Han påsto at alt ondt var en følge av Guds måte å lede på, og at han selv ville forbedre Guds lover. Derfor måtte han få anledning til å utfolde sine planer og vise hvordan hans egne lovendringer kom til å virke. Hans egne gjerninger måtte felle ham. rett

(356)Helt fra begynnelsen hadde Satan påstått at han ikke var i opposisjon til Gud. Derfor er det nødvendig at hele universet får se at bedrageren blir avslørt. Selv da det ble bestemt at Satan ikke lenger kunne bli i himmelen, tilintetgjorde visdommens evige Gud ham ikke. Fordi Gud bare kan godta kjærlighetens tjeneste, må alle skapningers troskap være basert på at de er overbevist om at Han er rettferdig og god. Innbyggerne i himmelen og i andre verdener som ikke forsto hva synd var og hva den førte til, ville ikke ha forstått Guds rettferdighet og barmhjertighet hvis Han straks hadde tilintetgjort Satan. rett

(356)Dersom Satan øyeblikkelig var blitt utryddet, ville de ha tjent Gud av frykt i stedet for av kjærlighet. Bedragerens innflytelse ville ikke ha blitt fjernet helt og fullt, og heller ikke opprørsmentaliteten. Det onde måtte få lov til å modnes. Hensynet til universets framtid krever at Satan får utvikle sine ideer fullt ut, slik at alle skapninger kan se hans anklager mot Guds ledelse i det rette lys. Så vil de aldri kunne tvile på at Gud er rettferdig og nådig og Hans lov uforanderlig. rett

(356)Satans opprør skulle være en advarsel for universet i alle kommende tider, et evig vitnesbyrd om syndens natur og dens forferdelige følger. Satans herredømme og dets virkning både på mennesker og engler skulle vise følgene av å tilsidesette Guds myndighet. Slik skulle det bli klart at alle skapningers ve og vel er knyttet til Guds ledelse og Hans lov. Kunnskapen om dette fryktelige opprørsforsøket skulle være et vern for alle hellige fornuftsvesener så de ikke blir bedratt når det gjelder spørsmålet om hva overtredelse er, og slik at de blir beskyttet mot synden og dens konsekvenser. rett

(357)I opposisjon til himmelens lov
Helt til konflikten i himmelen tok slutt, fortsatte den store maktraneren å rettferdiggjøre seg selv. Da det ble kjent at han og tilhengerne hans skulle fjernes fra himmelen, ga han åpent uttrykk for sin forakt for Skaperens lov. Han gjentok påstanden om at engler ikke behøvde noen kontroll, men burde være fri til å følge sin egen vilje fordi den alltid ville lede dem på rett vei. Han erklærte at Guds lov begrenset deres frihet, og at han selv tok sikte på å avskaffe alle lover. Når englene ble kvitt dette åket, ville de oppnå en høyere form for eksistens. rett

(357)Satan og englehæren som støttet ham, var enige om å gi Kristus skylden for opprøret, så de erklærte at de aldri ville ha gjort opprør hvis de ikke var blitt kritisert. På en trassig og provoserende måte prøvde Satan og tilhengerne hans forgjeves å velte Guds styresett, mens de frekt og freidig påsto at de selv var uskyldige ofre for undertrykkelse. Men til sist ble de vist bort fra himmelen. rett

(357)Han som sto bak opprøret i himmelen, oppmuntrer fortsatt til opprør på jorden. Satan benytter den samme taktikken overfor mennesker som han benyttet blant englene. Nå er mentaliteten hans virksom i dem som lever i ulydighet. De vil også rive ned de skrankene som Guds lov setter og lover folk frihet hvis de overtrer Hans bud. Irettesettelse av synd vekker fremdeles hat og motstand. Når Guds advarselsbudskaper rammer samvittigheten, får Satan mennesker til å rettferdiggjøre seg selv og søke støtte hos andre for sin syndige livsførsel. I stedet for å rette på sine feil, blir de irritert på dem som påtaler synden, som om de skulle være årsaken til vanskelighetene. Fra den rettferdige Abels tid og helt til våre dager er de som våger å påtale synd, blitt møtt på denne måten. rett

(357)Ved å bruke samme taktikk overfor mennesker som han brukte i himmelen, forledet Satan mennesker til å synde ved å framstille Gud i et falskt lys som streng og tyrannisk. Når han lyktes med det, erklærte han at Guds rettferdige bud hadde ført til menneskets fall likesom de hadde ført til hans eget opprør. Men den evige Gud sier om seg selv: «Herren, Herren Gud, Han er barmhjertig og nådig, sen til vrede og rik på miskunn og Sannhet, Han fastholder miskunnhet mot 1000 slektsledd, tilgir misgjerning og overtredelser og synd. Han holder sannelig ikke den skyldige uskyldig.» 2 Mos 34,6-7. rett

(357)Da Gud utviste Satan fra himmelen, demonstrerte Han sin rettferdighet og opprettholdt respekten for sitt styresett. Men da mennesket hadde syndet ved å gi etter for bedrageren, åpenbarte Gud sin kjærlighet ved å gi sin eneste Sønn i døden for den syndige menneskeslekten. Guds natur kommer til syne i forsoningen. Korsets mektige tale viser hele universet at Guds styreform på ingen måte var årsak til Lucifers syndige handlemåte. rett

(357 )Golgata avslører bedrageren
I konflikten mellom Kristus og Satan under Kristi virksomhet på jorden ble den store bedragerens natur avslørt. Ikke noe annet kunne så fullstendig ødelegge den hengivenheten som englene og hele universet hadde hatt for ham, som hans grusomme kamp mot verdens Frelser. Med dristig gudsforakt forlangte han at Kristus skulle tilbe ham. Frekt og freidig førte han Ham opp på fjellet og på tempelmuren, og la sin onde hensikt for dagen da han oppfordret Ham til å kaste seg ut. Med utrettelig ondskap forfulgte han Jesus fra sted til sted og fikk prestene og folket til å avvise Hans kjærlighet og til slutt å rope: «Korsfest ham!» Alt dette vakte forferdelse og harme i hele universet. rett

(358)Det var Satan som inspirerte verden til å forkaste Kristus. Ondskapens fyrste satte all sin makt og list inn på å utrydde Ham, for han så at Kristi barmhjertighet, kjærlighet og ømme medynk viste verden hvordan Gud er. Satan kom med innvendinger mot alt det Guds Sønn gjorde krav på og benyttet mennesker som sine redskaper til å fylle Jesu liv med sorg og lidelse. Det utspekulerte bedraget han satte igang for å hindre Jesu gjerning, hatet som troløse mennesker viste mot Ham, de grusomme anklager mot Ham som var grenseløst god – alt hadde sitt utspring i en dyp tørst etter hevn. All oppdemmet misunnelse og ondskap, hat og hevnlyst brøt fram mot Guds Sønn på Golgata mens hele himmelen så på i stum forferdelse rett

(358)Da Kristus hadde ofret seg selv, fór Han opp til himmelen. Men Han ville ikke ta imot englenes hyllest før Han hadde lagt fram sitt ønske: «Far, Jeg vil at også de som Du har gitt Meg, skal være hos Meg der Jeg er.» Joh 17,24. Guds svar kom med ubeskrivelig kjærlighet og kraft: «Alle Guds engler skal tilbe ham.» Heb 1,6. Jesus var plettfri. Ydmykelsen var slutt, offeret fullbrakt, og Han fikk det navnet som er over alle navn. rett

(358)Nå var det tydelig for alle at det ikke var noen unnskyldning for Satans skyld. Han hadde avslørt seg som løgner og drapsmann. Dersom han hadde fått herske over himmelens innbyggere, ville han ha benyttet de samme metodene som han benyttet overfor de menneskene han hadde makt over. Han hadde påstått at lovbrudd ville gi frihet og ære, men resultatet viste seg å være nedverdigelse og slaveri. rett

(358)Satans falske beskyldninger mot Gud og Hans lederskap ble framstilt i sitt sanne lys. Han hadde anklaget Gud for å kreve lydighet og underkastelse av sine skapninger bare for å opphøye seg selv. Han hadde hevdet at Skaperen krevde selvfornektelse av alle andre uten selv å vise vilje til selvfornektelse eller offer. Men nå sto det klart at Han som er Herre over universet, hadde gitt det største offeret som kjærligheten kunne gi for å frelse den falne og syndige menneskeslekten. «Det var Gud som i Kristus forlikte verden med Seg Selv.» 2 Kor 5,19. Alle ble klar over at når Lucifer traktet etter ære og makt, hadde han åpnet døren for synd, mens Kristus hadde fornedret seg selv og vært lydig til døden for å tilintetgjøre synden. rett

(358)Et skuespill for universet
Gud hadde tydelig vist sin avsky for opprør. Hele himmelen så Hans rettferdighet både i dommen over Satan og i menneskenes frelse. Lucifer hadde påstått at hvis Guds lov var uforanderlig og straffen for å overtre den ikke kunne bli ettergitt, måtte enhver som har brutt loven, bli utestengt fra Skaperens nåde for alltid. Han hevdet at syndige mennesker ikke kunne bli frelst, og derfor var de hans rettmessige bytte. Men Kristi død var et ugjendrivelig argument mot dette. Lovens straff falt på Ham som var Gud lik, og mennesker kunne fritt ta imot Kristi rettferdighet og ved anger og ydmykhet seire over Satans makt likesom Guds Sønn hadde seiret. Så Gud er rettferdig, og Han rettferdiggjør alle som tror på Jesus. rett

(359)Det var ikke bare for å frelse menneskene at Kristus kom til verden for å lide og dø. Han kom også for å «gjøre loven stor og herlig». Folk skulle lære å gi akt på Loven på rett måte, og Jesus viste alle verdener i universet at Guds lov er uforanderlig. Hvis man kunne sette lovens krav til side, hadde Guds Sønn ikke behøvd å gi sitt liv for å sone overtredelsen. Kristi død viser at Guds lov ikke kan endres. Det offeret som Faderen og Sønnen i grenseløs kjærlighet ga for at syndere skulle bli frelst, gjør det klart for hele universet at barmhjertighet og nåde er grunnvollen for Guds lov og lederskap. Bare frelsesplanen kunne demonstrere dette for verden. rett

(359)Når dommen endelig blir fullbyrdet, vil alle se at det ikke er noen unnskyldning for synd. Hele jordens Dommer vil forlange Satans svar på spørsmålet: «Hvorfor gjorde du opprør mot Meg og stjal undersåtter fra Mitt rike?» Da vil det ondes opphavsmann ikke ha noe å unnskylde seg med. Hver munn vil være lukket og hele opprørshæren vil være stum. rett

(359)Golgatas kors som vitner om at Guds lov er uforanderlig, kunngjør for universet at syndens lønn er døden. Da Frelseren ropte: «Det er fullbrakt!», ringte dødsklokken over Satan. Da ble den langvarige konflikten avgjort, og syndens endelige utryddelse var et faktum. Guds Sønn hadde gått igjennom gravens port. «Han skulle ved døden ta makten fra ham som hadde dødens makt - det er djevelen.» Heb 2,14. rett

(359)Lucifers maktbegjær hadde fått ham til å si: «Høyt over Guds stjerner vil jeg reise min trone.» Jeg vil «bli lik Den Høyeste.» Men Gud sa: «Jeg gjør deg til aske på jorden... og for evig skal du ikke være mer.» Jes 14,13; Esek 28,18-19. «For se, dagen kommer, brennende som en ovn. Alle de overmodige, ja hver den som lever i ugudelighet, skal bli som halm. Dagen som kommer, skal sette dem i brann», sier hærskarenes Herre, «så det hverken blir rot eller gren igjen.» Mal 4,1. rett

(359)Hele universet skal være vitne til syndens karakter og dens følger. Dens totale utryddelse som i begynnelsen ville ha vakt frykt hos engler og påført Gud vanære, viser nå Hans kjærlighet og grunnfester Hans ære for alle skapninger i universet som med glede gjør Hans vilje, og har Hans lov i sitt sinn. Aldri mer skal det være noe ondt. Guds Ord sier: «Trengselen skal ikke oppstå for andre gang.» Nah 1,9. Guds lov som Satan har stemplet som et slaveåk, blir æret som Frihetens lov. De som har bestått prøven, vil aldri mer svikte Ham som fullt ut tydelig har åpenbart sin karakter for dem gjennom en bunnløs kjærlighet og uendelig visdom. rett

neste kapitel