| Den Store Striden kapitel 33. Fra side 378. Fra side 531 i den engelske utgave. |
(378)Satan har forsøkt å bedra menneskeslekten helt siden vi ble skapt. Han som hadde gjort opprør i himmelen, ville gjerne ha jordens innbyggere med i kampen mot Guds lederskap. Adam og Eva var fullkommen lykkelige så lenge de rettet seg etter Guds lov, og dette var en stadig utfordring til Satans påstand om at Guds lov førte til undertrykkelse og ikke til skapningenes beste. Dessuten var han misunnelig over at det syndfrie paret fikk leve i så vakre og fullkomne omgivelser. Han bestemte seg for å få dem til å synde. Når han så hadde skilt dem fra Gud og fått dem i sin makt, kunne han få herredømme over jorden og etablere sitt eget rike i opposisjon til Gud. rett (378)«Dere kommer slett ikke til å dø!» (378)Hvis Eva ikke hadde innlatt seg i samtale med fristeren, ville hun vært utenfor fare. I stedet ga hun seg i snakk med ham og ble offer for hans list. Slik blir mange fortsatt overmannet. De tviler på Guds krav og kommer med innvendinger mot dem. I stedet for å rette seg etter Guds bud, godtar de menneskelige teorier som bare er kamuflasje for Satans planer. «Men kvinnen svarte slangen: ’Vi kan spise frukten av trærne i hagen, men om frukten på treet som er midt i hagen, har Gud sagt: Dere skal ikke spise av den og ikke røre den, ellers skal dere dø.’ Da sa slangen til kvinnen: ’Dere skal slett ikke dø. For Gud vet at på den dagen dere spiser av det, skal øynene deres bli åpnet. Dere skal bli slik som Gud og kjenne godt og ondt.’» v.2-5. Han påsto at de ville bli lik Gud, få større visdom enn før og få del i en tilværelse på et høyere plan. rett (378)Eva falt for fristelsen, og hun lokket også Adam til å synde. De trodde at slangen snakket sant da den hevdet at Gud ikke mente det Han sa. De tvilte på Skaperen og innbilte seg at Han begrenset deres frihet, og at de kunne oppnå stor visdom og en høyere form for tilværelse hvis de overtrådte Hans lov. Gud hadde sagt: «For på den dagen du spiser av det, skal du sannelig dø.» 1 Mos 2,17.Men hvordan gikk det med Adam etter at han hadde syndet? Var det sant det som Satan hadde fått ham til å tro – at han skulle oppnå en høyere tilværelse? I så fall ville lovovertredelse være en fordel, og Satan ville ha vist at han var menneskenes velgjører. rett (378)Men Adam oppdaget at det ikke var det Gud hadde ment. Gud erklærte at som straff for sin synd, måtte mennesket vende tilbake og bli til jord. «For av den (jorden) er du tatt. For støv er du, og til støv skal du vende tilbake.» 1 Mos 3,19. Når Satan sa at øynene deres skulle bli åpnet, var dette sant på den måten at da Adam og Eva hadde vært ulydige mot Gud, så de hvor dumt de hadde handlet. Nå kjente de det onde, og de smakte lovbruddets bitre frukt. rett (379)Midt i Edens hage vokste livets tre, og frukten på det kunne gi evig livskraft. Hvis Adam hadde vært lydig mot Gud, ville han fremdeles hatt fri adgang til dette treet og ville ha levd evig. Men da han syndet, fikk han ikke lenger spise av livets tre, og så ble han dødens bytte. Gud sa til ham: «For av støv er du, og til støv skal du vende tilbake.» Dette tilkjennegir at livet opphører med å eksistere. Udødeligheten som mennesket fikk løfte om på betingelse av lydighet, mistet de på grunn av lovbrudd. Adam kunne ikke gi sine etterkommere det han ikke selv hadde, og det ville ikke ha vært noe håp for den falne menneskeslekten hvis Gud ikke hadde ofret sin Sønn og dermed gjort det mulig for mennesker å oppnå udødelighet. Mens «døden slik trengte seg inn til alle mennesker, fordi alle syndet», førte Kristus «liv og uforgjengelighet fram i lyset ved evangeliet.» Rom 5,12; 2 Tim 1,10. rett (379)Bare gjennom Kristus kan et menneske oppnå udødelighet. Jesus sa: «Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro Sønnen, skal ikke se livet.» Joh 3,36. Alle kan få del i denne uvurderlige gaven dersom de oppfyller betingelsene. «Han gir evig liv til dem som ved tålmodig utholdenhet i god gjerning søker herlighet, ære og uforgjengelighet.» Rom 2,7. rett (379)Den eneste som lovte Adam liv selv om han var ulydig, var den store bedrageren. Slangen sa til Eva i Edens hage: «Dere skal slett ikke dø!» Dette er den første preken som noen gang er holdt om sjelens udødelighet. Men denne uttalelsen som utelukkende bygger på Satans autoritet, lyder som et ekko fra talerstolene i kristenheten, og de fleste mennesker godtar den like villig som våre første foreldre gjorde. Guds dom: «Den sjel som synder, skal dø» (Esek 18,20), tolker man slik: «Den som synder, skal ikke dø, men leve evig.» Man må undre seg over den merkelige mangelen på dømmekraft som gjør at folk har så lett for å tro det Satan sier og så vanskelig for å tro det Gud sier. rett (380)Dersom menneskene etter syndefallet hadde fått fri adgang til livets tre, ville de ha levd evig, og synden ville blitt udødelig. Men kjeruber med flammende sverd ble satt «for å vokte veien til livets tre.» 1 Mos 3,24. Ikke en eneste av Adams slekt har fått lov å passere denne sperringen eller spise av den livgivende frukten. Derfor finnes det ingen udødelig syndere. rett (380)En falsk lære (380)På den måten tilskriver erkefienden menneskehetens Skaper og velgjører sine egne karaktertrekk. Grusomhet er djevelsk. Gud er kjærlighet, og alt det Han skapte, var rent, hellig og godt inntil den store opprøreren brakte synden inn i verden. Det er Satan som er fienden som frister mennesker til synd, og deretter ødelegger dem hvis han kan. Og når han er sikker på sitt bytte, fryder han seg over den ulykken han har fått i stand. Hvis han fikk lov til det, ville han fange hele menneskeheten i sitt garn. Om ikke Gud hadde grepet inn, ville ikke en eneste av Adams etterkommere slippe unna. rett (380)På samme måte som Satan fikk makt over våre første foreldre, prøver han nå å få mennesker i sin makt ved å svekke deres tillit til Skaperen, så de tviler på om Hans lederskap er klokt og Hans lover er rettferdige. For å rettferdiggjøre sin egen ondskap og sitt opprør, prøver han og hjelperne hans å få det til å se ut som om Gud er enda verre enn de selv er. Djevelen forsøker å overføre sine egne grusomme egenskaper på vår himmelske Far og får det til å se ut som han selv led stor urett da han ble fjernet fra himmelen fordi han ikke ville bøye seg for en så urettferdig hersker. Han lokker mennesker med den friheten de kan få under hans milde herredømme, i motsetning til det slaveriet som Herrens harde bud medfører. Slik får han mennesker til å svikte Gud. rett (381)Læren om at de ugudelige skal pines med ild og svovel i et evigvarende helvete, at de som straff for de syndene de gjorde i løpet av sitt korte liv på jorden, skal pines og plages så lenge Gud lever, er motbydelig og ikke bare i strid med all barmhjertighet og kjærlighet, men også med vår rettferdighetssans. rett (381)Likevel er denne læren vidt utbredt og finnes fremdeles i mange kristnes trosbekjennelse. En framstående teolog har uttalt: «Synet av helvetes kvaler vil forsterke de frelstes lykke i all evighet. Når de ser at andre som har samme natur som de selv og er født under samme vilkår, er havnet i en slik ulykke, mens de selv er blitt opphøyet, vil de forstå hvor heldige de er.» En annen sier det på denne måten: «Mens de fortapte gjennom endeløse tider må lide straffen for sin synd, vil røyken fra deres pine stige opp for de frelstes øyne i evighet. I stedet for å føle med disse ulykkelige skapningene, skal de si: Amen, halleluja! Pris Herren!» rett (381)Hvor i Bibelen finner vi en slik lære? Vil de frelste i himmelen være blottet for all medmenneskelighet og barmhjertighet eller for alminnelige menneskelige følelser? Er dette byttet ut med kjølig likegyldighet eller barbarisk grusomhet? Slett ikke! Dette er ikke Bibelens lære. Folk med slike synspunkter kan nok være velutdannede og til og med oppriktige, men de er blitt offer for Satans bedrag. Han får dem til å feiltolke visse uttrykk i Bibelen og gi ordene den snev av bitterhet og ondskap som kjennetegner ham selv, ikke Skaperen. «Så sant Jeg lever, sier Herren Gud, Jeg har ikke velbehag i den ugudeliges død, men i det at den ugudelige vender om fra sin ferd og lever. Vend om, vend om fra deres onde ferd! For hvorfor skulle dere dø, Israels hus?» Esek 33,11. Hva vil det tjene til om vi hevder at Gud gleder seg ved synet av endeløs tortur, at Han nyter å høre skrik og jammer fra lidende skapninger som Han holder i helvetes flammer? Kan disse hjerteskjærende stønnene lyde som musikk i den kjærlige Guds ører? rett (381)Man påstår at når de ugudelige må pines i all evighet, så viser det at Gud avskyr synden fordi den ødelegger roen og ordenen i universet. Dette er rett og slett blasfemi! Som om Guds avsky for synden er grunnen til at den skal eksistere for alltid. Disse teologene lærer nemlig at den fortsatte pinen, uten noe håp om barmhjertighet, driver de ulykkelige ofrene til vanvidd. Når de lar sitt raseri komme til uttrykk i spott og forbannelse, øker de bare sin byrde av skyld. Men Guds herlighet blir ikke større av at synden bare øker og øker i en uendelighet. rett (382 )Det er umulig å forestille seg hvor mye ondt løgnen om evig pine har vært årsak til. Bibelens budskap som er fullt av kjærlighet, godhet og barmhjertighet, blir formørket av overtro og innhyllet i frykt. Er det i grunnen så merkelig at mennesker frykter og avskyr den barmhjertige Skaperen, ja, til og med hater Ham, når vi tenker på hvordan Satan har svertet Hans karakter? Den skremmende framstillingen av Gud som Læren om evig pine er en av de falske læresetningene som utgjør den avskyelige vinen som Babylon gir alle folkeslag å drikke.lyder fra prekestolene ut over verden, har gjort tusener, ja millioner av mennesker til skeptikere og ateister. rett (382)Læren om evig pine er en av de falske læresetningene som finnes i den avskyelige vinen som Babylon gir alle folkeslag å drikke. Åp 14,8; 17,2. At kristne forkynnere godtar denne vranglæren og sprer den fra prekestolen, er ikke til å fatte. De fikk den fra romerkirken, der de også fikk den falske sabbaten (søndagen). Riktignok har framtredende personer framholdt denne dagen, men de hadde ikke fått lys over dette slik vi har i dag. De var bare ansvarlige for det lyset som skinte på deres tid, mens vi skal stå til ansvar for det lyset som skinner i våre dager. Hvis vi vender oss bort fra Guds Ord og godtar falske læresetninger fordi våre forfedre forsvarte dem, blir vi rammet av dommen som ble uttalt over Babylon. Da drikker vi av hennes urene vin. rett (382)Blir alle frelst? (382)For å vise hvordan de som tror på universell frelse forvrenger Bibelen for å få den til å støtte deres egne nedbrytende læresetninger, er det nok å vise til deres egne uttalelser. Ved begravelsen til en ung mann som ikke var kristen, og som var blitt momentant drept i en ulykke, hadde en av universalistenes prester valgt å tale over denne bibelteksten fra historien om kong David: «For han var blitt trøstet etter savnet av Amnon, for nå var han død.» 2 Sam 13,39. «Jeg blir ofte spurt», sa han, «om hvordan det vil gå med dem som forlater denne verden i sin synd, de som kanskje dør i beruset tilstand eller med blodflekker på klærne fra en forbrytelse, eller som denne unge mannen døde, uten å være en bekjennende kristen og uten å ha opplevd kraften i kristentroen. Vi har bare Bibelen å ty til, og den løser dette store problemet for oss. Amnon var en stor synder. Han var uomvendt, drakk seg full, og så ble han drept. David var Guds profet, og han må ha vært klar over om det skulle gå Amnon godt eller ille i ettertid. Hvordan kom hans følelser til uttrykk? Kong David lengtet etter å dra til Absalom. For han var blitt trøstet etter savnet av Amnon, for nå var han død.» v.39. rett (383)«Hva kan vi så lære av dette? At David ikke trodde på noen endeløs pine! Slik oppfatter vi det, og her finner vi et avgjørende bevis til støtte for den mer tiltalende, mer opplyste og den mer humane tanken at alle til slutt skal oppleve renhet og fred. Han fant trøst i tanken om at sønnen var død. Hvorfor? Fordi han med profetisk blikk så inn i en strålende framtid der sønnen var sluppet unna alle fristelser, fri fra lastene sine og renset for synd. Etter at han var blitt tilstrekkelig hellig og opplyst, slapp han inn i kretsen av avdøde, jublende ånder. Davids eneste trøst var at den kjære sønnen som var tatt bort fra synd og lidelse, nå hadde gått dit hvor Den hellige ånd ville opplyse hans formørkede sinn og gi ham kjennskap til himmelens visdom og udødelige kjærlighet. Når han på denne måten hadde fått en helliggjort natur, kunne han nyte den himmelske arven med dens hvile og glede. Det jeg her har sagt, viser at vi ikke kan gjøre noe her i livet for å oppnå himmelens frelse. Den avhenger hverken av en omvendelse eller av vår tro og bekjennelse.» rett (383)Slik gjør en forkynner seg til talsmann for den løgnen slangen kom med i Edens hage: «Dere skal slett ikke dø!... For Gud vet at på den dagen dere eter av det, skal øynene deres bli åpnet. Dere skal bli slik som Gud.» Han påstår at etter døden vil selv de verste syndere – mordere, tyver, ekteskapsbrytere – bli forberedt til å gå inn til den evige gleden. rett (383)Og hva bygger så denne forkynneren på? Jo, på en enkel setning om at David ga seg inn under forsynets ledelse. Han lengtet etter å treffe Absalom, «for han var blitt trøstet etter savnet av Amnon, for nå var han død.» Da tiden hadde mildnet den bitre sorgen, var han ikke lenger så opptatt av den døde sønnen, men tenkte mer på ham som levde, og som hadde rømt av frykt for den rettferdige straffen som ventet ham. Dette skal altså bevise at den fordrukne Amnon som hadde gjort seg skyldig i blodskam, fikk komme til herlighetens boliger i dødsøyeblikket for å bli renset og beredt til å omgås syndfrie engler! En hyggelig fabel må man si, vel egnet til å tilfredsstille menneskenaturen. Det er Satans egen lære, og den er effektiv. Er det til å undres over at ondskap florerer når den slags blir forkynt? rett (383)Framgangsmåten til denne falske læreren er typisk for mange andre. De trekker noen få bibelord ut av en sammenheng som i mange tilfeller sier det motsatte av den tolkningen de legger i den. Slike løsrevne tekster blir fordreid og brukt som bevis for læresetninger som ikke har basis i Guds Ord. Fortolkningen som er brukt som bevis for at den fordrukne Amnon er i himmelen, motsies av Bibelens tydelige ord om at ingen drukkenbolter skal arve Guds rike. 1 Kor 6,10. Slik er det at tvilere, vantro og skeptikere gjør sannhet til løgn. Og mange blir bedratt av slike spekulasjoner og dysset inn i en trygghetens søvn. rett (384)Hvis det er sant at menneskesjelen går direkte til himmelen ved døden, kan man like gjerne ønske seg døden framfor livet. Denne tanken har fått mange til å begå selvmord. Når vanskeligheter, bekymringer og skuffelser overmanner dem, synes det å være en lett sak å kutte den skjøre livstråden og sveve inn i gleden i den evige verden. rett (384)De ugudeliges skjebne (384)La oss se hva mer Bibelen forteller om de gudløse og forherdede som universalistpresten plasserer i himmelen som hellige, lykkelige skapninger. «Den som tørster, vil Jeg gi av kilden med livets vann uten betaling.» Åp 21,6. Dette løftet er bare til dem som tørster. Bare de som vet at de trenger livets vann og som leter etter det på bekostning av alt annet, vil få det. «Den som seirer, skal arve alle ting, og Jeg vil være hans Gud, og han skal være Min sønn.» v.7. Her er det også gitt betingelser. For å kunne arve alle ting, må vi kjempe imot synden og seire over den. rett (384)Herren sier gjennom profeten Jesaja: «Si til den rettferdige at det skal gå ham vel.... Ve den ugudelige! Det skal gå ham ille, for han skal få gjengjeld for sine henders verk.» Jes 3,10-11. Og vismannen sier at «det skal gå godt for dem som frykter Gud, de som frykter framfor Hans ansikt. Men det skal ikke gå godt for den ugudelige.» Fork 8,12-13. Paulus sier til synderen at han samler seg opp «vrede til vredens dag, den dag da Guds rettferdige dom skal åpenbares. Han skal gi enhver etter hans gjerninger. ...ja, trengsel og angst skal komme over hver menneskesjel som gjør det onde.» Rom 2,5-6. 9. rett (384)«For dette vet dere, at ingen som lever i hor eller i urenhet eller i grådighet - han er jo en avgudsdyrker – har arvedel i Kristi og Guds rike.» Ef 5,5. «Jag etter fred med alle mennesker, og etter hellighet; uten den skal ingen se Herren.» Heb 12,14. «Salige er de som følger Hans bud, slik at de kan ha rett til livets tre og kan komme inn gjennom portene til Byen. Men utenfor er hundene og trollmennene og de som lever i hor og morderne og avgudsdyrkerne og hver den som elsker og gjør løgn.» Åp 22,14-15. rett (385)Gud har fortalt menneskene om sin karakter og hvordan Han behandler synd. «Herren, Herren Gud, Han er barmhjertig og nådig, sen til vrede og rik på miskunn og Sannhet. Han fastholder miskunnhet mot tusen slektsledd, tilgir misgjerning og overtredelser og synd. Han holder sannelig ikke den skyldige uskyldig, men lar fedrenes misgjerninger komme over barn og barnebarn i tredje og fjerde slektsledd.» 2 Mos 34,6-7. «Alle ugudelige skal Han ødelegge.» «Men overtrederne skal ødelegges, alle sammen. Framtiden får en brå ende for de ugudelige.» Sal 145,20; 37,38. Gud vil bruke sin makt og myndighet for å stanse opprøret. Likevel vil alle utslag av gjengjeldende rettferdighet være i fullkommen overensstemmelse med Hans barmhjertighet, langmodighet og godhet. rett (385)Villig lydighet bringer lykke (385)Den vennligheten, barmhjertigheten og kjærligheten som Frelseren forkynte og viste i sitt liv, er et uttrykk for Guds vilje og karakter. Kristus selv sa at Han ikke forkynte noe som Han ikke hadde mottatt fra sin Far. Guds lederskap er i fullkommen harmoni med den oppfordring Frelseren ga: «Elsk deres fiender.» Når Gud utøver rettferdighet overfor de ugudelige, er det til gagn for universet og også for dem som blir hjemsøkt av straffedommen. Han ville gjøre dem lykkelige dersom det kunne skje i samsvar med lovene for Hans styresett og Hans egen rettferdighet. Han omgir dem med beviser på sin kjærlighet, underviser dem om sin lov og tilbyr dem sin barmhjertighet. Men de forakter Hans godhet, bryter Hans lov og avviser Hans nåde. Mens de hele tiden tar imot Hans gaver, vanærer de Giveren. De vil ikke ha noe med Gud å gjøre fordi de vet at Han avskyr deres synd. Herren bærer lenge over med deres ondskap, men til slutt kommer øyeblikket da deres skjebne blir avgjort. Vil Han da tvinge disse opprørerne over på sin side? Vil han true dem til lydighet? rett (385)De som har valgt Satan til leder og gitt seg inn under hans kontroll, er ikke beredt til å stille seg fram for Gud. Stolthet, bedrag, umoral og ondskap har satt sitt preg på deres karakter. Skal de få adgang til himmelen og være sammen med dem som de foraktet og hatet på jorden gennom hele evigheten? rett (386)En løgner liker ikke å omgås med sannheten, den selvgode og stolte ønsker ikke å være ydmyk, en umoralsk person finner ingen glede i noe som er rent, og uselvisk kjærlighet tiltaler ikke egoisten. Hvilke gleder kunne himmelen by dem som bare er opptatt av materielle og selviske interesser? rett (386)Skulle de som har levd i opprør mot Gud, plutselig flyttes opp til himmelen og være vitne til den opphøyde og hellige tilværelsen som er der, hvor hver eneste skapning er fylt med kjærlighet, hvor hvert ansikt stråler av glede og hvor gripende musikk og klangfulle toner lyder til ære for Gud og Lammet? En uopphørlig strøm av lys flommer ut over de frelste fra Ham som sitter på tronen. Kan de som hater Gud og alt som er sant og hellig, stå der sammen med den himmelske skaren og ta del i deres lovsang? Kan de tåle synet av Guds og Lammets herlighet? rett (386)Det er umulig. De fikk mange års nådetid for å utvikle en karakter som passet for himmelen. Men de har aldri prøvd å lære seg å sette pris på det som er rent, de har aldri lært himmelens språk, og nå er det for sent. Et liv i opprør mot Gud har gjort dem uskikket til å leve i himmelen. Renheten, helligheten og freden der ville være en lidelse for dem, og Guds herlighet ville være en fortærende ild. De ville ønske å flykte bort fra dette hellige stedet. De ville heller velge å bli utslettet enn å være i nærheten av Ham som døde for å frelse dem. rett (386)De ugudelige har valgt sin egen skjebne. De har selv valgt å være utenfor. Og fordi Gud er rettferdig og barmhjertig, oppfyller Han deres ønske. rett (386)Guds barmhjertighet (386)Da Gud sparte livet til drapsmannen Kain, ga Han verden et eksempel på hva som skjer når synderen får leve og fortsette sin ville ferd. Kains ord og eksempel ledet mange av etterkommerne til synd, for Herren så at «menneskets ondskap var stor på jorden, og at hver hensikt i hans hjertes tanker bare var ond hele dagen.» «Men jorden var fordervet for Guds ansikt, og jorden var full av vold.» 1 Mos 6,5.11. rett (386)Av medlidenhet med verden utslettet Gud dens onde innbyggere på Noahs tid. Av samme grunn ødela Han de umoralske innbyggerne i Sodoma. Gjennom Satans forførende innflytelse oppnår ugudelige mennesker sympati og beundring og får derfor hele tiden andre til å gjøre opprør. Slik var det på Kains og Noahs tid og da Abraham og Lot levde, og slik er det også i dag. Det er i barmhjertighet overfor universet at Gud til sist utrydder dem som forkaster Hans nåde. «For syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.» Rom 6,23. De rettferdige skal arve livet, men døden rammer de ugudelige. Moses sa til Israel: «Se, i dag har jeg satt foran deg livet og det gode, og døden og det onde». 5 Mos 30,15. Døden som er nevnt her, er ikke den som ble forkynt for Adam, for hele menneskeheten lider straffen for hans synd. Det er «den annen død», kontrasten til det evige liv. rett (387)Fordi Adam syndet, må hele menneskeslekten dø. Alle uten unntak går i graven. Men takket være Guds frelsesplan, skal alle en gang stå opp fra graven. «Det skal finne sted en oppstandelse av de døde, både av de rettferdige og de urettferdige.» «For slik som vi alle dør i Adam, slik skal alle bli gjort levende i Kristus.» Apg 24,15; 1 Kor 15,22. Men Bibelen skjelner mellom de to gruppene av mennesker som står opp. «Alle som er i gravene skal høre Hans røst og komme fram, de som har gjort godt, til livets oppstandelse, og de som har gjort ondt, til dommens oppstandelse.» Joh 5,28-29. rett (387)De som blir funnet verdige til å stå opp til liv, er lykkelige og hellige. «Over dem har den annen død ingen makt.» Åp 20,6. Men de som ikke ved anger og tro har fått tilgivelse, må ta straffen for overtredelse – «syndens lønn.» Straffen de lider, vil variere for den enkelte når det gjelder varighet og intensitet, for de blir dømt «etter sine gjerninger». rett (387)Men det endelige utfallet er den annen død. Fordi Guds rettferdighet og barmhjertighet gjør det umulig for Ham å frelse synderen i hans synd, tar Han fra ham det livet som han har forspilt ved sine overtredelser, og som han ikke har vist seg verdig til. En av Bibelens forfattere skriver: «Det er bare en liten stund, så er ikke den ugudelige der mer. Sannelig, du skal se nøye etter stedet hans, men det finnes ikke mer.» En annen sier: «De skal bli som om de aldri hadde vært til.» Sal 37,10; Ob 16. Dekket av skam forsvinner de i håpløs og evig glemsel. rett (387)Slik blir synden fjernet, sammen med all den smerten og ødeleggelsen som den har vært årsak til. David sier: «Du har ført den ugudelige i fortapelsen, Du har slettet deres navn ut for all evighet.» Sal 9,6. Idet apostelen Johannes ser inn i evigheten, hører han en mektig lovsang uten en eneste mislyd, der hver skapning i himmelen og på jorden priser Gud. Åp 5, 13. Der finnes det ingen fortapte mennesker som spotter Gud mens de vrir seg i endeløs pine. Ingen ulykkelige skapninger i helvete vil blande sine skrik med de frelstes sang. rett (387)Bak dødens port (388)Men hvordan kan det være til glede for de døde å vite om de levendes vanskeligheter, være vitne til de syndene som deres kjære begår og se hvordan de lider under livets sorger, skuffelser og bekymringer? Hvordan skal de som er i himmelen og våker over sine venner på jorden, kunne nyte himmelens glede? Og hvor opprørende er ikke den tanken at når et uomvendt menneske dør, blir han overlatt til helvetes flammer! For en grenseløs lidelse det må være for dem som ser sine venner gå uforberedt i graven og inn i en evighet av smerte og synd! Denne forferdelige tanken har drevet mange til vanvidd. rett (388)Hva lærer Guds Ord om dette? David sier at mennesket er uten bevissthet i døden. «Hans livsånde blir borte; han vender tilbake til sin jord. På samme dag blir hans planer til intet.» Sal 146,4. Salomo er inne på det samme: «For de levende vet at de skal dø. Men de døde vet ingenting... Også deres kjærlighet, deres hat og deres misunnelse er nå gått tapt. Aldri i evighet skal de få del i noe av det som hender under solen.... For det er ingen gjerning, plan, kunnskap eller visdom i dødsriket, dit du går.» Fork 9,5-6.10. rett (388)Da Kong Hiskia fikk som bønnesvar at hans liv skulle bli forlenget med 15 år, framførte den takknemlige kongen en lovsang til Gud for Hans store barmhjertighet. I denne sangen nevner han grunnen til sin glede: «For dødsriket kan vel ikke prise Deg. Døden kan vel ikke love Deg. De som går ned i avgrunnen, kan vel ikke håpe på Din Sannhet. Den levende, den levende, det er han som priser Deg, slik jeg gjør i dag.» Jes 38,18-19. rett (388)Mange teologer i vår tid hevder at de rettferdige døde har gått inn til herligheten, der de priser Gud med en udødelig røst. Men Hiskia så ikke noen herlighet i døden. Han er helt på linje med det som står i Salmene: «For i døden finnes vel ikke noe minne om Deg. Hvem kan prise Deg i dødsriket?» «De døde lover ikke Herren, ingen av de som går ned i stillheten.» Sal 6,6; 115,17 (eng. KJV). rett (388)Oppstandelseshåpet (389)Hvis de rettferdige gjennom 4000 år hadde gått direkte til himmelen da de døde, hvordan kunne da Paulus si at dersom det ikke er noen oppstandelse, «er også de som er sovnet inn i Kristus, gått fortapt?» Det ville ikke være nødvendig med noen oppstandelse. rett (389)Martyren Tyndale uttalte følgende om de dødes tilstand: «Jeg innrømmer åpent at jeg ikke er overbevist om at de allerede opplever den herligheten som Kristus har, eller som Guds engler opplever. Dette er heller ikke noen trosartikkel for meg. Hvis så var, ville forkynnelsen av legemets oppstandelse være meningsløs.» – William Tyndale, Preface to New Testament, 1534 ed. rett (389)Det er et ubetinget faktum at håpet om evig salighet fra dødsøyeblikket har resultert i at mange ignorerer Bibelens lære om oppstandelsen. Dr. Adam Clarke nevner dette: «Det synes som om læren om oppstandelsen betydde langt mer for de første kristne enn tilfellet er i dag. Hva kan årsaken være? Dette var noe apostlene stadig framholdt, og det oppmuntret de troende til flid, lojalitet og begeistring. Men det blir sjelden nevnt av deres arvtagere i dag. Apostlene forkynte det, og de første kristne trodde det. Vi forkynner det, og de som hører, tror. Ikke noe lærepunkt blir sterkere framhevet i evangeliene, men ikke noe blir mer forsømt i forkynnelsen i vår tid.» – Commentary, bemerkninger om 1 Kor 15, p.3. rett (389)Dette har ført til at sannheten om oppstandelsen nesten er tapt helt av syne i kristenheten. En framtredende religiøs forfatter skriver i sin kommentar til l Tess 4,13-18: «Som en virkelig kilde til trøst foretrekker vi læren om de rettferdiges velsignede udødelighet framfor den tvilsomme læren om Herrens annet komme. Når vi dør, opplever vi Herrens komme. Dette venter vi på og ser fram til. De døde har allerede gått inn i herligheten. De venter ikke på at basunen skal signalisere dom eller salighet.» Men da Jesus skulle forlate disiple-ne, sa Han ikke at de snart skulle komme til Ham. Han sa: «Jeg går for å gjøre i stand et sted for dere. Når Jeg har gått bort og gjort i stand et sted for dere, skal Jeg komme igjen og ta dere til Meg.» Joh 14,2-3. Apostelen Paulus skrev: «For Herren Selv skal med et rop, med en overengels røst og med Guds basun stige ned fra Himmelen. Og de døde i Kristus skal først stå opp. Deretter skal vi som lever og er igjen, bli rykket opp i skyer sammen med dem, for å møte Herren i luften. Og så skal vi alltid være med Herren. Derfor skal dere trøste hverandre med disse ord.» 1 Tess 4,16-18. rett (390)Hvilken kontrast det er mellom disse trøstefulle ordene og de uttalelsene universalistpresten kom med! Han trøstet de sørgende med en forsikring om at når en person døde, ville englene ta imot ham, uansett hvor syndig han måtte ha vært. Paulus derimot henviste sine trosfeller til Herrens framtidige gjenkomst da gravens lenker skal brytes og «de som døde i Kristus», skal stå opp til evig liv. rett (390)En tid for dom (390)Judas refererer til det samme tidspunktet: «Og de englene som ikke tok vare på sin myndighet, men forlot sin egen bolig, dem har Han bundet i evige lenker under mørke til dommen på den store dag.» Og han siterer hva Enok profeterte om: «Se, Herren kommer med ti tusener av Sine hellige for å holde dom over alle.» Jud 6.14-15. Johannes forteller at han «så de døde, små og store, stå framfor Gud, og bøker ble åpnet... Og de døde ble dømt etter det som var skrevet i bøkene.» Åp 20,12. rett (390)Hva er hensikten med en dom i framtiden hvis de døde allerede er i himmelen eller i helvete? Guds Ord er hverken utydelig eller selvmotsigende når det gjelder disse viktige spørsmålene. Alle mennesker kan forstå det. Hvem kan ærlig og oppriktig se noen fornuft eller rettferdighet i den gjengse oppfatningen? rett (390)Skal de rettferdige, etter at de kanskje har vært i Guds rike i årtusener, høre disse oppløftende ordene når deres sak er blitt undersøkt i dommen: «Rett gjort, du gode og trofaste tjener!... Gå inn til din Herres glede!» Blir de ugudelige kalt opp fra pinestedet for å høre hele jordens Dommer si: «Gå bort fra Meg, dere som er forbannet, til den evige ild?» Matt 25,21.41. Dette er hån mot Gud, en skammelig anklage mot Hans visdom og rettferdighet! rett (391)Teorien om sjelens udødelighet var en av de falske læresetninger som romerkirken lånte fra hedenskapet og innførte i kristendommen. Martin Luther satte den i klasse med de «avskyelige fablene som er en del av møkkdyngen som inneholder romerkirkens forordninger». – E. Petavel, The Problem of Immortality, s.255. I en kommentar til Salomos ord om at de døde vet ingenting, sier han: «Her har vi igjen en tekst som viser at de døde ikke har noen følelser. For i dødsriket er det hverken arbeid eller plan, hverken kunnskap eller visdom. Salomo mener at de døde sover og slett ikke merker noe. For de døde ligger der og teller hverken dager eller år. Men når de blir vekket opp, vil det være som om de bare hadde sovet et øyeblikk.» – Martin Luther, Exposition of Solomon´s Book Called Ecclesiastes, s.152. rett (391)I Den hellige skrift står det ikke noe om at de rettferdige får sin lønn når de dør, eller at de ugudelige da får sin straff. Patriarkene og profetene har aldri uttalt noe slikt. Heller ikke Kristus og apostlene har antydet noe i den retningen. Bibelen sier klart at ingen går til himmelen i dødsøyeblikket. Den sier at de sover til oppstandelsen. 1 Tess 4,14; Job 14,10-12. På den dagen da «sølvsnoren slites over (og) gullskålen knuses», opphører menneskets tanker. Fork 12,6. rett (391)De som går ned i graven, er tause. De har ikke lenger del i det som skjer under solen. Job 14,21. Velsignet ro for de rettferdige som er lagt til hvile! Enten tiden er kort eller lang, føles den bare som et øyeblikk for dem. De døde sover. De blir vekket opp av Guds basun til en herlig udødelighet. «For basunen skal lyde, og de døde skal oppstå uforgjengelige... For dette forgjengelige er blitt ikledd uforgjengelighet og dette dødelige er blitt ikledd udødelighet, da skal det gå i oppfyllelse, det ord som er skrevet: Døden er oppslukt til seier.» 1 Kor 15,52-54. Når de blir kalt fram fra sin dype søvn, gjenopptar de tankene nettopp der hvor de sluttet. Det siste de merket, var dødens smerte. Deres siste tanke var at de nå skulle være i dødsrikets vold. Når de våkner, kommer deres første tanke til uttrykk i det triumferende ropet: «Død, hvor er din brodd? Dødsrike, hvor er din seier?» v.55. rett |