| Den Store Striden kapitel 35. Fra side 400. Fra side 563 i den engelske utgave. |
(400)I dag er protestantene langt mer velvillig stemt overfor katolisismen enn tidligere. I de landene hvor romerkirken ikke har så mye innflytelse og makt, inntar de en mer forsonlig holdning for å vinne innflytelse, og man ser en voksende likegyldighet overfor de lærepunktene som skiller dem fra de protestantiske kirkene. Det er en stadig mer utbredt oppfatning at det egentlig ikke er så stor forskjell på de sentrale trospunktene som det man tidligere mente, og at protestantene, ved å være litt mer imøtekommende, vil oppnå bedre forståelse med den katolske kirken. rett (400)Det var en tid da protestantene virkelig verdsatte den samvittighetsfriheten som hadde kostet dem så mye. De lærte barna sine å avsky pavemakten og påpekte at det ville være utroskap mot Gud å skulle prøve å komme i harmoni med romerkirken. I dag er innstillingen helt annerledes. De som forsvarer pavedømmet, hevder at romerkirken er blitt baktalt, og den protestantiske kristenheten er tilbøyelig til å gi dem rett. rett (400)Mange hevder at det er urettferdig å bedømme den katolske kirken i vår tid ut fra de avskyelige og urimelige handlingene som kjennetegnet dens herskeperiode i århundrer med uvitenhet og mørke. De unnskylder dens grusomme framferd med at den var et utslag av datidens barbarisme og påstår at innflytelsen fra den moderne sivilisasjonen har endret kirkens holdninger. rett (400)Krav om ufeilbarhet (400)Romerkirken vil aldri oppgi kravet om ufeilbarhet. Den forsvarer fortsatt sin handlemåte fra den gangen den forfulgte dem som forkastet dens læresetninger, og vil den ikke gjøre det samme i dag, om anledningen byr seg? Hvis de hindringene som borgerlige myndigheter nå legger i veien, ble fjernet slik at kirken fikk tilbake sin tidligere makt, ville vi snart komme til å oppleve et nytt tyranni og nye forfølgelser. rett (401)En kjent forfatter beskriver romerkirkens holdning til samvittighetsfrihet og de farene som særlig truer USA på grunn av dens framgangsrike taktikk på denne måten: «Mange mener at frykten for katolisismen i De forente stater skyldes trangsyn og naivitet. De ser ikke noe i katolisismens vesen og holdning som er i strid med vår frie forfatning, og finner ikke noe faretruende i at den stadig vokser. Derfor vil vi sammenlikne noen av de grunnleggende prinsippene i vår forfatning med den katolske kirkes. rett (401)De forente staters forfatning garanterer samvittighetsfrihet. Ikke noe har større betydning for oss og er mer grunnleggende. I et hyrdebrev den 15. august 1854 uttalte pave Pius 9.: «De meningsløse og villedende læresetningene eller fantasifostrene som forsvarer samvittighetsfrihet, er en høyst uutholdelig villfarelse som et hvert land må sky som pesten.» I sitt hyrdebrev den 8. desember 1864 bannlyser denne samme paven «dem som er forkjempere for samvittighetsfrihet og fri trosutøvelse» og «alle dem som påstår at kirken ikke kan bruke makt.» rett (401)Fredstonene som lyder fra romerkirken i De forente stater, betyr ikke at den har endret holdning. Den er tolerant de stedene den ikke har makt. Som biskop O’ Connor uttalte det: «Religionsfrihet tolereres bare inntil det motsatte kan bli gjennomført uten fare for den katolske kirken.» Erkebiskopen av St. Louis sa en gang: «Kjetteri og vantro er forbrytelser, og i kristne land som for eksempel Italia og Spania der hele folket er katolikker og der den katolske religionen utgjør en vesentlig del av landets lov, er dette straffbart som andre forbrytelser.» Hver kardinal, erkebiskop og biskop i den katolske kirken avlegger en troskapsed til paven der disse ordene forekommer: «Kjettere, skismatikere og opprørere mot vår herre (paven) eller mot disse hans etterfølgere vil jeg gjøre mitt ytterste for å forfølge og bekjempe.» – Josiah Strong, Our Country, kap. 5, par.2-4. rett (401)Katolisismen vinner terreng (402)Men katolisismen som et religionssystem er ikke mer i samsvar med Kristi evangelium i dag enn den har vært tidligere. De protestantiske kirkesamfunnene lever i mørke, ellers ville de ha forstått tidenes tegn. Romerkirken har langsiktige planer og metoder. Den bruker alle midler for å utvide sin innflytelse og øke sin makt med tanke på en intens og avgjørende kamp for å vinne tilbake verdensherredømmet, så den kan gjenoppta forfølgelse og rive ned alt det som protestantismen har bygd opp. rett (402)Katolisismen har framgang på alle fronter. Legg merke til det stadig økende antall katolske kirker og kapeller i protestantiske land og de populære katolske universiteter og seminarer i Amerika som også mange protestanter søker til. Legg merke til hvordan seremonier får mer og mer plass i engelsk gudstjenesteliv, og hvordan mange der går over til katolisismen. Alt dette burde vekke bekymring hos dem som verdsetter evangeliets rene lære. Protestanter har innlatt seg med den katolske kirken og favorisert den. De har inngått kompromisser og gjort innrømmelser som selv katolikkene undrer seg over. Folk lukker øynene for katolisismens sanne karakter og de farene som dens herredømme fører med seg. De må vekkes opp fra søvnen så de kan stå imot offensiven fra denne makten som er den største trusselen mot borgerlig og religiøs frihet. rett (402)Ytre prakt (401)Slik pomp og prakt og formalitet som bare er et hån mot mennesker som er plaget av syndeskyld, vitner om indre forfall. Sann kristendom trenger ikke den slags virkemidler. I lyset fra korset er den sanne kristendommen så ren og tiltalende at ingen ytre pryd kan øke dens verdi. Det som virkelig betyr noe for Gud, er hellighet og et ydmykt og rolig sinn. Ytre prakt er ikke nødvendigvis et kjennetegn på rene, opphøyde tanker. Folk med stor kunstforståelse og raffinert smak er ofte verdslige og sanselige. I mange tilfeller bruker Satan dem for å få mennesker til å glemme det de egentlig har behov for, så de mister det evige av syne og vender seg bort fra Ham som kan hjelpe dem og bare lever for denne verden. rett (403)En religion som består av ytre former, virker tiltrekkende på uomvendte mennesker. Prakten og seremoniene i den katolske gudstjenesten har en forførende tryllemakt som gjør at mange blir bedratt, og de ser på romerkirken som selve porten til himmelen. Bare de som står trygt på sannhetens grunnvoll og er blitt fornyet ved Guds ånd, er gardert mot dens innflytelse. Tusener av mennesker som ikke kjenner Kristus av egen erfaring, blir lokket til å godta en formell gudsfrykt uten dens kraft. Nettopp en slik religion er det folk flest vil ha. rett (403)Hva med skriftemålet? (403)Denne nedverdigende blottleggelsen overfor et annet menneske er skyld i mye av det onde som forgifter verden og modner den til endelig ødeleggelsen. Men den som gjerne vil følge sine egne ønsker og lyster, foretrekker å bekjenne for et dødelig menneske framfor å åpne sitt hjerte for Gud. Det er lettere for menneskenaturen å gjøre bot enn å avstå fra synd, det er lettere å plage legemet på forskjellge måter enn å korsfeste det begjæret vi føler. Det åket som det naturlige menneske er villig til å bære framfor å bøye seg under Kristi åk, er tungt. rett (403)Det er en slående likhet mellom romerkirken og den jødiske menigheten på Kristi tid. Mens jødene i hemmelighet tråkket på hvert prinsipp i Guds lov, var de svært strenge i det ytre med å holde dens bud. De belastet den med krav og tradisjoner som gjorde lydighet til en plage og en byrde. Likesom jødene mente at de æret loven, hevder romerkirkens tilhengere at de ærer korset. De dyrker symbolet på Kristi lidelser, mens deres liv viser at de fornekter Ham som det framstiller. De plasserer kors på kirkene, alterene og draktene de bærer. Overalt kan man se korstegn. Alle steder blir det æret og opphøyet i det ytre. Men Kristi lære blir skjult under en mengde meningsløse tradisjoner, falske fortolkninger og strenge krav. rett (404)Det Frelseren sa om de fanatiske jødene, gjelder i enda større grad lederne i den katolske kirken: «De binder sammen tunge byrder som er vanskelige å bære, og legger dem på menneskenes skuldre. Men selv vil de ikke røre dem med en eneste finger.» Matt 23,4. Samvittighetsfulle mennesker lever i stadig angst fordi de frykter for Guds vrede, mens mange av kirkens framtredende menn lever i luksus og livsnytelse. Tilbedelsen av bilder og relikvier, bønnene til helgener og opphøyelsen av paven er noe Satan har funnet på for å lede folks oppmerksomhet bort fra Gud og Hans Sønn. For å kunne tilintetgjøre dem fullstendig, prøver han å få oppmerksomheten deres bort fra Ham som alene kan frelse, så fokuset blir på hva som helst som kan settes i stedet for Ham som sa: «Kom til Meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og Jeg vil gi dere hvile!» Matt 11,28. rett (404)En dyster historie (404)Den romersk-katolske kirken har blandet sammen hedenskap og kristendom. I likhet med hedenskapet har kirken framstilt Gud i et feilaktig lys, og den har anvendt metoder som er like grusomme og opprørende. Da romerkirken hadde makten, ble tortur brukt for å tvinge folk til å godta dens læresetninger. Bålet ventet dem som ikke bøyde seg for dens krav. Det ble foretatt massakrer i en utstrekning som ikke vil bli kjent før på dommens dag. Satan fikk framstående menn i kirken til å pønske ut metoder som utsatte ofrene for størst mulig tortur uten å ta livet av dem. I mange tilfeller ble den djevelske prosedyren gjentatt til den ytterste grensen for hva et menneske kan tåle, inntil kroppen ga opp, og offeret hilste døden velkommen som en befrielse. rett (405)Slik gikk det med romerkirkens motstandere. Dens egne tilhengere ble tuktet med pisk, utsulting og alle mulige former for mishandling av kroppen. For å vinne gunst hos Gud, brøt angrende mennesker Guds lov ved å overtre naturens lover. De ble opplært til å bryte de båndene som Gud hadde skapt til velsignelse og glede for menneskene. Kirkegårdene rommer millioner av ofre som gjennom hele livet forgjeves prøvde å undertrykke sitt naturlige følelsesliv og fortrenge enhver medmenneskelig følelse som om den var syndig. rett (405)Om vi ønsker å få innsikt i Satans grusomheter som han har åpenbart gjennom århundrer, ikke blant dem som aldri hadde hørt om Gud, men midt i selve kristenheten, behøver vi bare å se på romerkirkens historie. Gjennom dette gigantiske, bedrageriske systemet oppnår ondskapens fyrste sin hensikt, nemlig å vanære Gud og bringe ulykke over menneskene. Når vi ser hvordan det lykkes ham å forkle seg og fremme sin hensikt gjennom kirkens ledere, forstår vi bedre hvorfor han har slik motvilje mot Bibelen. Hvis folk leser Guds Ord, vil de se Hans barmhjertighet og kjærlighet, og de blir klar over at Han ikke legger noen av disse tunge byrdene på mennesker. Alt han ber om, er et brutt og sønderknust hjerte og et ydmykt og lydig sinn. rett (405)Kristus har aldri ved sitt eksempel oppfordret folk til å stenge seg inne i klostre for å bli skikket for himmelen. Han har aldri sagt at kjærlighet og medfølelse skal fortrenges. Hjertet Hans strømmet over av kjærlighet. Jo mer moralsk helstøpt en person blir, desto skarpere blir hans følsomhet og klarere hans oppfatning av synd, og desto dypere hans medfølelse med dem som lider. Paven påstår at han er Kristi stedfortreder, men hvordan kan hans karakter måle seg med Jesu karakter? Har man noen gang hørt at Kristus sendte folk i fengsel eller til pinebenken fordi de ikke hyllet ham som himmelens Konge? Felte Han noen gang dødsdom over dem som ikke tok imot Ham? Den gangen Han ble avvist av innbyggerne i en samaritansk landsby, ble Johannes ergerlig og spurte: «Herre, vil Du at vi skal befale ild å komme ned fra himmelen og fortære dem, slik som Elia gjorde?» Jesus så medlidende på disippelen og svarte, idet han irettesatte ham for det harde sinnelaget han viste: «Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse.» Luk 9,54.56. Hvilken forskjell det er mellom Kristi holdning og den som hans såkalte stedfortreder legger for dagen! rett (405)Burde protestantene søke nærmere kontakt med Roma? (406)Ta endelig ikke feil. Pavedømmet som protestanter nå så villig hyller, er det samme som hersket over verden på reformasjonstiden da Guds menn med fare for sitt liv sto fram og avslørte dets ugudelighet. Det er preget av samme stolthet og overmot som da det regjerte over konger og fyrster og gjorde krav på guddommelige fortrinn. Holdningen er ikke mindre grusom og despotisk nå enn da det utryddet friheten og slo den Høyestes hellige i hjel. rett (406)Pavedømmet er nøyaktig det som profetien kunngjorde: frafallet i den siste tid. 2 Tess 2,3-4. Taktikken går ut på å spille den rollen som situasjonen til enhver tid krever. Men under kameleonens skiftende ytre gjemmer det den samme giften. «Man skal ikke holde ord overfor kjettere eller personer som er mistenkt for kjetteri,» heter det. – Lenfant, vol. 1, s.516. Skal denne makten som har skrevet sin tusenårige historie med de helliges blod, nå anerkjennes som en del av Kristi kirke? rett (406)Det er ikke uten grunn at man i protestantiske land hevder at forskjellen på katolisisme og protestantisme ikke lenger er så stor. Det har skjedd en forandring, men det er ikke pavemakten som har endret seg. Katolisismen har virkelig stor likhet med dagens protestantisme fordi protestantismen har gått gjennom en periode med forfall siden reformatorenes tid. Mens de protestantiske kirkene har forsøkt å vinne popularitet, er de blitt forblindet av en form for falsk toleranse. De mener det er riktig å tro godt om alt ondt, men konsekvensen blir at de til sist tror ondt om alt godt. I stedet for å forsvare den troen som en gang er overgitt de hellige, beklager de faktisk sin tidligere innstilling og ber romerkirken om unnskyldning for sin intolerante holdning. rett (406)Mange, selv blant dem som ikke har noe til overs for katolisismen, aner ikke hvor farlig dens makt og innflytelse er. De påstår at det var middelalderens moralske og åndelige mørke som var årsaken til at kirkens trossetninger, overtro og undertrykkelse ble så utbredt, og at den nyere tids opplysning og religiøse fordomsfrihet vil hindre en gjentagelse av fortidens intoleranse og trangsyn. Man ler bare ved tanken om at slike tilstander skulle kunne oppstå i vår tid. Tross alt lever vi i en opplyst tid både når det gjelder kunnskap, moral og religion. Fra den åpne Bibelen skinner lyset ut over verden. Men vi må ikke glemme at jo større lyset er, desto større er mørket hos dem som forvansker eller forkaster det. rett (406)Hvis protestantene studerte Bibelen under bønn til Gud, ville de bli klar over pavedømmets virkelige karakter og ta avstand fra det. Men mange er så selvkloke at de ikke føler behov for ydmykt å be Gud om hjelp til å forstå sannheten. Selv om de er stolte over at de er opplyste, kjenner de ikke Skriften og heller ikke Guds kraft. De må ha noe å berolige samvittigheten med og søker derfor det som er minst åndelig og ydmykende. De ønsker å glemme Gud på en slik måte at det ser ut som om de tjener Ham. Katolisismen egner seg godt til å imøtekomme ønskene deres. Den passer til to typer mennesker som finnes over hele verden – de som gjerne vil bli frelst ved egne gjerninger, og de som gjerne vil bli frelst i sine synder. Dette er hemmeligheten bak dens makt. rett (407)En tid med liten allmennopplysning har vist seg å være gunstig for pavedømmets vekst. Snart vil det vise seg at en opplyst tid er like gunstig. I gamle dager da folk var uten Guds Ord og ikke kjente Hans vilje, var de uten åndelig gangsyn, og tusener ble ført vill fordi de ikke så fellen som var lagt for dem. I vår tid blir mange blendet av menneskelige spekulasjoner, «den såkalte erkjennelse.» De ser ikke fellen og går like gladelig i den som om de hadde bind for øynene. Gud ga mennesker åndsevner som en gave for at de skulle tjene sannhet og rettferdighet. Men når stolthet og ærgjerrighet får makten og mennesker setter sine egne meninger over Guds Ord, kan kunnskap gjøre mer skade enn uvitenhet. Vår tids falske vitenskap som undergraver troen på Bibelen, vil derfor vise seg å være like velegnet til å bane vei for katolisismen med dens tiltalende formvesen, som mangelen på kunnskap var til å berede vei for dens vekst under middelalderens mørke. rett (407)I den aktiviteten som pågår i USA for å skaffe statsstøtte til kirkelige institusjoner og former for religionsutøvelse, følger protestanter i katolikkenes spor. Ja, mer enn det, de gjør det mulig for pavemakten å gjenvinne det herredømmet i det protestantiske USA som den i sin tid mistet i Europa. Det som gir disse tiltakene økt betydning, er den kjensgjerningen at de tar sikte på å tvinge fram helligholdelse av søndagen, en skikk som stammer fra romerkirken, og som kirken hevder er et tegn på dens autoritet. Det er pavemaktens ånd – tilpasningen til verdslige skikker, respekten for menneskelige tradisjoner framfor Guds bud – som trenger inn i de protestantiske kirkesamfunnene og får dem til å opphøye søndagen, slik som pavemakten har gjort før dem. rett (407)Symbolet på romerkirkens makt (407)Det første offentlige initiativ for å tvinge igjennom helligholdelsen av søndagen, var keiser Konstantins søndagslov av 321 e.Kr. Denne loven påla byfolk å hvile på «den ærverdige soldagen», mens bøndene fikk lov til å gjøre gårdsarbeid. Selv om dette i virkeligheten var et hedensk påbud, ble det satt i verk av keiseren etter at han hadde gått over til kristendommen. rett (408)Det viste seg at det keiserlige påbudet ikke strakk til som erstatning for guddommelig autoritet. Derfor påsto Eusebius, en biskop som søkte velvilje hos fyrstene, og som smisket for sin nære venn Konstantin, at Kristus hadde flyttet sabbaten til søndagen. Ikke en eneste bibeltekst ble anført til støtte for dette nye lærepunktet. Uten å vite det innrømmet Eusebius selv at det var falskt, og han pekte også ut dem som foretok forandringen. Han sier: «Alt det vi plikter å gjøre på sabbaten, har vi overført til Herrens dag.» – Robert Cox, Sabbath Laws and Sabbath Duties, s.538. rett (408)Selv om dette argumentet for søndagshelligholdelse var helt ubegrunnet, ga det folk mot til å vanære sabbaten. Alle som ønsket å bli æret i verden, godtok den populære festdagen. rett (408)Etter hvert som pavedømmet ble fastere forankret, fortsatte arbeidet med å opphøye søndagen. Til å begynne med drev folk med jordbruk når de ikke var i kirken, og den sjuende dagen ble fremdeles betraktet som sabbat. Men det skjedde en løpende forandring. De som hadde geistlige embeter, fikk forbud mot å dømme i noen borgerlig tvist på søndagen. Kort tid etter fikk alle, uansett stilling eller status, pålegg om å avstå fra vanlig arbeid under trussel om bøter for frie borgere og piskeslag for tjenestefolk. Senere ble det bestemt at rikfolk skulle straffes med å bli fratatt halvdelen av det de eide, og endelig at de skulle gjøres til slaver hvis de fortsatte med å bryte vedtektene. Folk fra de lavere samfunnslag ble landsforvist på livstid. rett (408)Man påberopte seg også mirakler. Det ble for eksempel fortalt om en bonde som var ute og pløyde på en søndag. Da han skrapte jord av plogen med et jernstykke, ble jernet hengende fast i hånden hans. I to år bar han det med seg hvor han sto og gikk, «til umåtelig stor smerte og skam». – Francis West, Historical and Practical Discourse on the Lord´s Day, s.174. Senere ga paven pålegg om at sognepresten skulle irettesette dem som brøt søndagsloven og oppfordre dem til å gå i kirke og si fram sine bønner for at de ikke skulle bringe store ulykker over seg selv og naboene. Et råd av geistlige kom med et argument som siden ble flittig brukt, også av protestanter. Ifølge rådet måtte søndag være sabbat fordi noen var blitt rammet av lynet mens de arbeidet på en søndag. «Dette viser tydelig at Gud er svært misfornøyd med at de misbrukte den dagen», uttalte prelatene. Videre ble det rettet en henstilling til geistlige og øvrighetspersoner, konger og fyrster og til alle lojale mennesker om å «anstrenge seg til det ytterste for å hedre dagen og feire den med større fromhet i tiden som kommer.» – Thomas Morer, Discourse in Six Dialogues on the Name, Notion, and Observation of the Lord´s Day, s.271. rett (409)Da konsilvedtakene ikke virket slik hensikten var, ble myndighetene oppfordret til å vedta en lov som ville sette skrekk i folk og tvinge dem til å la være å arbeide på søndagen. Et kirkemøte i Roma fornyet alle tidligere bestemmelser og gjorde det klart at nå var det virkelig alvor. Disse vedtakene ble en del av kirkeloven, og de ble håndhevet av statsmakten i nesten hele den kristne verden. – Heylyn, History of the Sabbath, pt. 2, kap.5, sek.7. Likevel skapte det en hel del forvirring at Bibelen ikke ga noe påbud om søndagshelligholdelse. Folk tvilte på at kirkens ledere hadde rett til å tilsidesette Herrens uttrykkelige ord: «Den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud» til fordel for solens dag. Man var derfor nødt til å finne en erstatning for mangelen på bibelske uttalelser. rett (409)En ivrig talsmann for søndagsfeiring som besøkte kirkene i England på 1100-tallet, ble avvist av de lojale kristne. Så resultatløst var arbeidet hans at han dro utenlands for en tid for å finne ut hvordan han skulle få større slagkraft i forkynnelsen. Da han kom tilbake, var tingene rettet på, og han hadde større framgang enn tidligere. Han hadde med seg et dokument som han påsto var fra Gud selv. Det inneholdt det nødvendige påbudet om søndagshelligholdelse og dessuten fryktelige trusler for å skremme dem som var ulydige. Dette enestående dokumentet – en likeså foraktelig forfalskning som den vedtekten det skulle støtte – hadde angivelig falt ned fra himmelen og var blitt funnet i Jerusalem, nærmere bestemt på St. Simons-alteret på Golgata. Men i virkeligheten stammet det fra pavens residens i Roma. Svik og falsknerier for å øke kirkens makt og utbredelse har til alle tider vært ansett som lovlige midler i kirkens regi. rett (409)Dokumentet forbød arbeid fra den niende timen klokken tre lørdag ettermiddag til soloppgang mandag morgen, og det ble påstått at man-ge mirakler bekreftet dets pålitelighet. Det ble fortalt at folk som hadde trosset forbudet, var blitt rammet av lammelse. En møller som prøvde å male korn, kunne fortelle at i stedet for mel strømmet det blod ut, og møllehjulet rikket seg ikke i den strie vannstrømmen. En kone som satte deig i en glovarm ovn, oppdaget at den var rå da hun tok den ut. En annen som hadde deig ferdig til baking ved den niende timen, men som bestemte seg for å utsette arbeidet til mandag, oppdaget neste dag at deigen var blitt bakt til brød ved guddommelig kraft. En mann som hadde bakt brød etter den niende timen på en lørdag, oppdaget at det rant blod ut av det da han brakk det i to neste dag. Ved hjelp av slike meningsløse påfunn prøvde søndagens talsmenn å stadfeste dens hellighet. – Roger de Hoveden, annaler, vol.2, s.526-530. rett (410)Både i Skottland og England ble det skapt større respekt for søndagen ved å la den falle delvis sammen med den gamle sabbaten. Men det var ulike meninger om tidsrammen for det som skulle være hellig tid. Kongen av Skottland ga beskjed om at «lørdagen fra klokken tolv middag bør betraktes som hellig», og at ingen måtte drive med verdslige sysler før mandag morgen. – Morer, s. 290-291. Men tross alle forsøk på å stadfeste søndagens hellighet, måtte kirkens folk offentlig innrømme at Gud hadde innstiftet sabbaten, og at den var blitt erstattet med en dag som mennesker hadde valgt. rett (410)Et katolsk kirkemøte på 1500-tallet vedtok denne uttalelsen: «Alle kristne bør være klar over at Gud selv helliget den sjuende dagen, og at den ikke bare var for jødene, men at alle sanne gudstilbedere har helligholdt den. Likevel har vi kristne forandret deres sabbat til Herrens dag.» – Samme, s.281-282. De som tuklet med Guds lov, gjorde det ikke av vanvare. Med fullt overlegg opphøyet de seg over Gud. rett (410)Kristne sabbatsholdere i Etiopia (410)Karakteristisk i forbindelse med dette er den kristne menighetens historie i Etiopia. I den mørke middelalderen hadde verden mistet de kristne i Sentral-Afrika av syne og glemt dem, og i mange hundre år hadde de fullstendig trosfrihet. Men til sist ble romerkirken oppmerksom på dem, og keiseren av Etiopia ble overtalt til å anerkjenne paven som Kristi stedfortreder. Andre innrømmelser fulgte etter. Det ble sendt ut en kunngjøring om strengeste straff for dem som helligholdt sabbaten. – Michael Geddes, Church History of Ethiopia, s.311-312. Men pavens tyranni ble snart et så tungt åk at etiopierne bestemte seg for å kaste det av seg. Etter en fryktelig kamp ble pavens tilhengere utvist av landet, og den gamle troen ble gjeninnført. De kristne gledet seg over friheten, og de glemte aldri det de hadde lært om romerkirkens bedrag, fanatisme og despotiske makt. De var tilfreds med å leve isolert og ukjent for resten av kristenheten. rett (411)Menighetene i Afrika holdt sabbaten hellig likesom kirken hadde gjort før det fatale frafallet. Samtidig som de i lydighet mot Guds bud holdt den sjuende dagen hellig, lot de være å arbeide på søndagen i samsvar med kirkens skikk. Da romerkirken fikk suveren makt, tråkket den ned Herrens sabbat for å opphøye sin egen hviledag. Men menighetene i Afrika som hadde levd isolert og glemt i nesten tusen år, var ikke med i dette frafallet. Da de kom under romerkirkens herredømme, ble de tvunget til å oppgi den sanne sabbaten og godta den falske. Men så snart de gjenvant selvstendigheten, begynte de igjen å holde hviledagsbudet. rett (411)Disse skildringene fra fortiden viser klart hvor fiendtlig romerkirken var overfor den sanne sabbaten og dem som holdt den. Historien viser også hvilke midler den brukte for å opphøye den hviledagen den selv hadde innført. Guds Ord lærer at dette vil gjenta seg når protestantene og katolikkene går sammen om å opphøye søndagen. rett (411)Pavemakten mot nye høyder (411)Vi har tidligere vært inne på at USA er den makten som ble framstilt som dyret med lammehorn, og at denne profetien blir oppfylt når landet tvinger igjennom feiringen av søndagen som romerkirken påstår er en særskilt anerkjennelse av dens overhøyhet. Men USA blir ikke alene om å hylle pavedømmet på denne måten. Romerkirkens innflytelse i de landene som engang anerkjente dens herredømme, er langt fra tilintetgjort. Og profetien forutsier at dens makt skal bli gjenopprettet. Johannes så «et av hodene hans (leoparddyret), som om det var blitt dødelig såret, og hans dødelige sår ble legt. Og hele verden undret seg og fulgte etter dyret.» v.3. rett (411)Dette dødelige såret sikter til pavedømmets fall i året 1798. Men profeten sier at «hans dødelige sår ble legt. Og hele verden undret seg og fulgte etter dyret.» Paulus gjør det klart at «den lovløse» skal eksistere helt til Kristi gjenkomst. 2 Tess 2,3-8. Han skal fortsette med sitt bedrag helt til verdens ende. Det er også pavedømmet apostelen Johannes profeterer om når han sier: «Alle som bor på jorden, skal tilbe ham, de som ikke har navnene sine skrevet i Livets Bok hos Lammet som ble slaktet fra verdens grunnleggelse.» Åp 13,8. Både i Europa og i Amerika kommer folk til å anerkjenne pavedømmet ved å praktisere søndagsfeiring som ikke har noen annen basis enn romerkirkens autoritet. rett (412)Siden midten på 1800-tallet har bibelforskere i USA som særlig har studert profetiene, forkynt dette for andre. Det som nå skjer, viser at vi raskt nærmer oss den tiden da disse forutsigelsene vil bli oppfylt. Protestantiske forkynnere kommer med de samme påstandene om guddommelig autoritet for å holde søndagen hellig, og de er like blottet for bibelsk belegg for dette som pavens talsmenn som fant opp mirakler til erstatning for et guddommelig påbud. Påstanden om at Guds straffedom rammer mennesker som ikke vil helligholde søndagen, vil bli gjentatt, og vi merker allerede tendenser i den retningen. En bevegelse for å tvinge igjennom søndagshelligholdelse er i ferd med å vinne terreng. rett (412)Romerkirken opptrer med stor skarpsindighet og list. Den vet hva som kommer til å skje. Den ser tiden an fordi den legger merke til at de protestantiske kirkesamfunnene gjør knefall ved å godta den falske sabbaten, og at de forbereder seg til å håndheve den med de samme midlene som kirken selv engang brukte. De som forkaster lyset, vil igjen søke hjelp hos denne makten som kaller seg selv ufeilbar, for å opphøye hviledagen som den har innført. Det er ikke vanskelig å skjønne at den mer enn gjerne vil hjelpe protestantene med dette. Hvem vet bedre enn romerkirkens ledere hvordan man skal håndtere dem som er ulydige mot kirken? rett (412)Med alle sine forgreninger ut over verden utgjør den katolske kirken en umåtelig organisasjon som kontrolleres av pavestolen og skal tjene dens interesser. Millioner av medlemmer i hele verden blir opplært til å vise troskap mot paven. Uansett hvilken nasjonalitet eller styreform de har, skal de sette kirkens myndighet over alt annet. Selv om de avlegger troskapsed til staten, står løftet om lydighet mot kirken likevel ved makt og løser dem fra enhver plikt som er uforenlig med dens interesser. rett (412)Historien vitner om romerkirkens kløktige og iherdige anstrengelser for å blande seg i nasjonenes styre og stell. Når den har vunnet fotfeste, fremmer den sine egne planer, selv om det er til skade for både folk og myndigheter. I 1204 fikk pave Innocens 3. overtalt kong Peter 2. av Aragonia til å avlegge denne spesielle eden: «Jeg, Peter, konge av Aragonia, kunngjør og lover alltid å være lydig og tro mot min herre, pave Innocens, mot hans katolske etterfølgere og den romerske kirken, og trofast bevare mitt rike i lydighet mot ham, forsvare den katolske troslæren og forfølge kjettersk fordervelse.» – John Dowling, The History of Romanism, b.5, kap.6, sek.55. Dette er fullt ut i samsvar med påstanden om den romerske pavens makt at «han har rett til å avsette keisere», og at «han kan løse undersåtter fra deres troskap mot urettferdige herskere.» – Mosheim, b.3, kap.2. Husk at romerkirken skryter av at den aldri forandrer seg. De retningslinjene som Gregor 7. og Innocens 3. holdt i hevd, gjelder fremdeles. Hvis den bare hadde makt til det, ville den håndheve dem med likeså stor energi som tidligere. 413 rett (413)Protestantene er ikke klar over hva de gjør når de går inn for å ta imot støtte fra romerkirken i arbeidet med å innskjerpe søndagsfeiringen. Mens de er oppsatt på å gjennomføre sine planer, tar pavedømmet sikte på å gjenvinne makten og sitt tapte herredømme. Når USA godtar prinsippet om at kirken kan gjøre bruk av statsmakten eller dirigere den, at religiøse skikker kan påtvinges ved borgerlig lovgivning, kort sagt at kirke og stat skal dirigere samvittigheten – da er romerkirkens seier sikret. rett (413)Guds Ord advarer om faren som truer. Hvis den protestantiske kristenheten ikke enser faren, kommer den først til å oppdage romerkirkens virkelige hensikter når det er for sent å slippe ut av fellen. Sakte og sikkert vinner den makt. Dens læresetninger øver sin innflytelse i lovgivende forsamlinger, i kirkesamfunnene og på det enkelte menneske. Den oppfører ruvende byggverk, og bak murene vil forfølgelsene igjen bli iverksatt. I hemmelighet og uten å vekke mistanke styrker den sitt maktapparat for å virkeliggjøre planene sine når tiden er inne. Alt hva den ønsker, er en gunstig posisjon, og det har den allerede fått. rett (413)Vi skal snart få se og føle hva som er romerkirkens mål. Alle som tror Guds Ord og lever etter det, vil pådra seg vanære og forfølgelse. rett |