Trengselstiden

(436)På den tiden skal Mikael stå fram, den store fyrsten som står vakt over ditt folks barn. Det skal bli en trengselstid som det aldri har vært fra noe folkeslag ble til, og helt til den tiden. Men på den tiden skal ditt folk bli utfridd, hver den som blir funnet innskrevet i boken.» Dan 12,1. rett

(436)Når nådetiden opphører
Når den tredje engels budskap slutter å lyde, er det ikke lenger nåde for de gudløse. Guds folk har fullført sitt oppdrag. De har mottatt «senregnet» eller «fornyelsens tider» fra Herren, og de er forberedt på den krevende tiden som ligger foran dem. Engler haster fram og tilbake i himmelen. En engel som kommer tilbake fra jorden, kunngjør at han har fullført sitt oppdrag; menneskene har vært igjennom den siste prøven, og alle som har valgt å rette seg etter Guds bud, har fått «Den Levende Guds segl.» rett

(436)Nå avslutter Jesus sin gjerning som mellommann i helligdommen i himmelen. Han løfter hendene og sier med mektig røst: «Det er skjedd!» I dyp ærbødighet legger engleskaren sine kroner ned mens Han høytidelig kunngjør: «Den som gjør urett, la ham fortsatt gjøre urett! Den som er uren, la ham fortsatt være uren! Den som er rettferdig, la ham fortsatt være rettferdig! Den som er hellig, la ham forsatt være hellig!» Åp 22,11. Enhver sak er avgjort til liv eller død. Kristus har gjort soning for sitt folk og slettet deres synd. Tallet på de frelste er klart. Nå skal de overta «riket og herredømmet og makten over rikene under hele himmelen», og Jesus skal regjere som kongenes Konge og herrenes Herre. Når Han forlater helligdommen, brer mørket seg ut over menneskene på jorden. I denne forferdelige stunden må de rettferdige leve for Gud uten en mellommann. De kreftene som har holdt de gudløse i tømme, blir fjernet, og djevelen får fullstendig kontroll over dem. rett

(436)Guds tålmodighet er forbi. Verden har avvist Hans nåde, foraktet Hans kjærlighet og tråkket på Hans lov. De gudløse har krysset grensen for sin nådetid, og Guds ånd som de hele tiden har stått imot, er til sist blitt trukket tilbake. Uten Guds nåde har de ingen beskyttelse mot den onde. Satan vil drive menneskene inn i den siste, store ulykken. Når englene ikke lenger holder menneskenes fryktelige lidenskaper i sjakk, blir alle onde krefter sluppet løs. Hele verden vil oppleve en verre ødeleggelse enn den som rammet det gamle Jerusalem. rett

(437)En eneste engel hjemsøkte alle førstefødte i Egypt og fylte landet med sorg. Da David handlet mot Guds vilje og foretok folketellingen, var det en engel som satte i verk den fryktelige ødeleggelsen på grunn av hans synd. De samme destruktive kreftene som hellige engler gjør bruk av når Gud befaler det, vil de onde englene også benytte når Han tillater det. Det finnes krefter som nå er klare, og som bare venter på at Gud skal tillate dem å spre ødeleggelse overalt. rett

(437)De som ærer Guds lov, har fått skylden for straffedommene som har rammet verden, og de får også skylden for de forferdelige naturkatastrofene og for konfliktene og den volden som fyller jorden med sorg og smerte. Virkningen av den siste advarselen har gjort de gudløse rasende. De er forbitret på alle som har tatt imot budskapet, og Satan vil opphisse dem til å vise deres hat og forsterke forfølgelsen av Guds folk. rett

(437)Da Gud til sist trakk seg tilbake fra den jødiske nasjonen, var prestene og folket ikke klar over det. Selv om de var under Satans herredømme og behersket av de mest avskyelige lidenskapene, mente de likevel at de var Guds utvalgte folk. Tjenesten i tempelet fortsatte, og de ofret på de urene alterene. Daglig ba de om Guds velsignelse over det folket som hadde tatt livet av Hans Sønn og som prøvde å gjøre det samme med Hans tjenere og apostlene. Så når den ugjenkallelige avgjørelsen blir kunngjort i den himmelske helligdommen og verdens skjebne for evig er avgjort, vil menneskene heller ikke vite det. Religionsutøvelsen vil fortsette blant mennesker som Guds ånd for alltid har forlatt, og den djevelske iveren som ondskapens fyrste inspirerer dem til for at de skal utføre hans onde planer, vil se ut som iver for Guds sak. rett

(437)En dømt minoritet
Ettersom sabbaten har blitt et spesielt stridspunkt i kristenheten, og kirken og staten har gått sammen om å innskjerpe feiringen av søndagen, vil den lille minoriteten som konsekvent nekter å gi etter for folkets krav, bli utsatt for alminnelig fordømmelse. Man vil hevde at man ikke kan tolerere det mindretallet som er i opposisjon til en kirkelig ordning og en av landets lover, og at det er bedre at straffen går ut over dem enn at hele folket skal oppleve kaos og lovløshet. Det samme argumentet brukte folkets ledere mot Kristus for mer enn 1900 år siden. «Det er bedre for oss at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne», sa den listige Kaifas. Joh 11,50. Dette argumentet vil være avgjørende, og det vil bli utstedt en lov mot dem som helligholder sabbaten i samsvar med det fjerde budet. Etter denne loven vil de kunne dømmes til døden, og etter et bestemt tidspunkt får folk frihet til å drepe dem. Katolisismen i Europa og den falne protestantismen i Amerika vil innta den samme holdningen overfor dem som holder alle Guds bud. rett

(438)Guds folk vil da bli kastet ut i de tilstandene med sorg, lidelse og nød som profeten beskriver som en trengselstid for Jakob: «For så sier Herren: Vi har hørt en skjelvende røst, den vitner om redsel og ikke om fred. Spør nå og se etter om en mann kan føde barn? Hvorfor ser Jeg da hver eneste mann med hendene på hoftene, lik en kvinne som skal føde, og hvorfor er alle blitt likbleke i ansiktet? Ve! For den dagen er stor, ingen er som den. Det blir en trengselstid for Jakob, men han skal bli frelst ut av den.» Jer 30,5-7. rett

(438)En kamp i angst og smerte
Den forferdelige natten da Jakob kjempet i bønn for å slippe bort fra Esau, er et bilde på Guds folks erfaring i trengselstiden. Jakob hadde bedratt Esau for å sikre seg farens velsignelse som var tiltenkt broren, og han måtte flykte for livet da han fikk vite at Esau hadde truet med å drepe ham. Etter at han hadde vært mange år i landflyktighet, ga Herren ham beskjed om å dra tilbake til hjemlandet med koner og barn, buskap og saueflokker. Da han kom til grensen, ble han skremt av nyheten om at Esau kom mot ham med en flokk væpnede menn, uten tvil for å hevne seg. Jakob og følget hans var forsvarsløse og uten våpen og så ut til å bli et lett offer for Esaus voldsomme hånd. I tillegg til angsten følte Jakob en forferdelig selvbebreidelse, for det var hans egen synd som hadde ført ham ut i denne farlige situasjonen. Hans eneste håp var Guds barmhjertighet, hans eneste forsvar var bønn. Likevel unnlot han ikke å gjøre alt det han kunne for å forsone seg med broren og avverge faren som truet. På samme måte vil Kristi etterfølgere som nærmer seg trengselstiden, gjøre alt for at folk ikke skal få en feilaktig oppfatning av dem. De vil prøve å fjerne fordommer og avverge farene som truer trosfriheten. rett

(438)Da Jakob hadde sendt familien bort så de ikke skulle se hvor fortvilt han var, ble han alene tilbake for å be til Gud. Han bekjente sin synd og takket Gud fordi Han hadde vært så overbærende med ham. Med dyp ydmykhet nevnte han pakten som Gud hadde gjort med hans far og farfar og løftene han selv hadde fått i det nattlige synet i Betel og mens han var i landflyktighet. Livskrisen i hans liv har kommet hvor alt står på spill. I mørket og ensomheten fortsetter Jakob å be og ydmyke seg for Gud. rett

(439)Plutselig kjenner han en hånd på skulderen. Han tror det er en fiende som vil drepe ham, og han kjemper desperat mot overfallsmannen. Idet dagen gryr, gjør den fremmede bruk av sine overnaturlige krefter, og ved berøringen kjenner den robuste Jakob seg fullstendig lammet. Hjelpeløs og gråtende faller han om halsen på motstanderen. Nå vet Jakob at det er Paktens engel han har kjempet med. Selv om han er maktesløs og har store smerter, gir han ikke opp. Han har vært plaget av uro, samvittighetsnag og anger i så lang tid, og nå må han ha visshet om at han er blitt tilgitt. rett

(439)Den guddommelige gjesten ser ut til å skulle dra videre. Jakob klynger seg til ham og trygler om en velsignelse. Engelen sier: «La Meg gå, for dagen gryr.» Men Jakob roper: «Jeg lar Deg ikke gå uten at Du velsigner meg!» 1 Mos 32,26. For en tillit, fasthet og utholdenhet Jakob viste! Hvis han hadde uttrykt seg på en overmodig og utfordrende måte, ville det betydd slutten for ham. Men han viste en tillit som bare finnes hos dem som innrømmer sin svakhet og uverdighet og stoler på den barmhjertige Gud som holder sin pakt. rett

(439)«Ja, han kjempet med Engelen og vant.» Hos 12,5. Ved ydmykhet og anger og ved å overgi seg til Herren, kjempet dette syndige og feilende mennesket med Gud og vant. Skjelvende holdt han fast ved Guds løfter, og Han som er uendelig kjærlighet, kunne ikke avvise synderens bønn. Som et bevis på Jakobs seier og en oppmuntring for andre som vil følge hans eksempel, ble navnet hans forandret fra det som minnet om hans synd til det som minnet om hans seier. At Jakob hadde kjempet og vunnet, var en forsikring om at han også skulle seire over mennesker. Han var ikke lenger redd for å møte broren, for Herren ville forsvare ham. rett

(439)Satan hadde anklaget Jakob overfor Guds engler og påstått at han hadde rett til å ta livet av ham på grunn av hans synd. Han hadde påvirket Esau til å gå imot ham, og mens Jakob kjempet hele den lange natten, prøvde djevelen å påtvinge ham skyldfølelse for å gjøre ham motløs og få ham til å slippe taket i Gud. Jakob ble nesten drevet til fortvilelse, men han visste at uten Guds hjelp ville det være ute med ham. Han hadde oppriktig angret sin store synd, og han bønnfalt Gud om nåde. Han ville ikke oppgi sin beslutning, men klamret seg til engelen og ba med alvorlige, fortvilte rop til han vant seier. rett

(439)En «Jakobs-kamp» for de trofaste
Likesom Satan fikk Esau til å gå imot Jakob, vil han påvirke gudløse mennesker til å utrydde Guds folk i trengselstiden. Og likesom han anklaget Jakob, vil han anklage Guds folk. Han regner hele menneskeheten som sin rettmessige eiendom. Men de få som holder Guds bud, setter seg imot hans herredømme. Hvis han kunne utrydde dem, ville seieren være total. Han ser at hellige engler beskytter dem, og derfor regner han med at deres synd er tilgitt. Men han vet ikke at deres sak er avgjort i helligdommen i himmelen. Satan vet nøyaktig hvilke synder han har fristet dem til å begå og framstiller dem for Gud i det aller verste lyset. Han hevder at disse menneskene fortjener å bli utelukket fra Guds velvilje, like mye som han selv fortjente det. Han påstår at Herren ikke har rett til å tilgi deres synd og samtidig utrydde ham og englene hans. Han hevder at de er hans bytte, og at de skal overlates til ham så han kan tilintetgjøre dem. rett

(440)Når Satan anklager Guds folk, gir Gud ham lov til å prøve dem til det ytterste. Deres tillit til Gud og deres tro og utholdenhet vil bli satt på en alvorlig prøve. Når de ser seg tilbake, svinner håpet, for de ser ikke mye godt i livet sitt. De er fullstendig klar over sin svakhet og uverdighet. Satan prøver å skremme dem med at deres sak er håpløs, og at deres synder aldri kan fjernes. Han håper å ødelegge deres tro så de gir etter når han frister dem og oppgir troskapen mot Gud. rett

(440)Selv om Guds folk blir omgitt av fiender som er fast bestemt på å utrydde dem, er de ikke redde for å bli forfulgt for sannhetens skyld. Men de er engstelige for at de ikke har angret all synd, og at de på grunn av egne feil og mangler ikke vil få del i Frelserens løfte om at Han vil bevare dem gjennom «den prøvelsens time som skal komme over hele verden.» Åp 3,10. Hvis de med sikkerhet visste at deres synd var tilgitt, ville de ikke vike tilbake for tortur eller død. Men hvis de skulle vise seg uverdige og miste livet på grunn av sine egne karaktermangler, ville de føre skam over Guds hellige navn. rett

(441)Overalt hører de om sammensvergelser og er vitne til opprør. De føler et sterkt ønske og en lengsel etter at det store frafallet må ta slutt, og at det må bli en ende på de ugudeliges ondskap. Men samtidig som de ber Gud om å stanse opprøret, bebreider de seg selv at de ikke makter å stå imot og demme opp for ondskapens flodbølge. De føler at dersom de hadde brukt alle sine evner i tjenesten for Kristus og gått fram i Hans kraft, ville Satan ikke så lett kunne få dem i sin makt. De ydmyker seg for Gud og viser til at de har angret sine synder. Nå gjør de krav på løftet fra Jesus: «La ham heller gripe tak i Min styrke, så han kan slutte fred med Meg. Ja, la ham slutte fred med Meg!» Jes 27,5. De mister ikke troen selv om de ikke får øyeblikkelig bønnesvar. Til tross for at de er plaget av angst, frykt og fortvilelse, fortsetter de å be. De setter sin lit til Guds makt likesom Jakob klamret seg til engelen, og de roper: «Jeg lar Deg ikke gå uten at Du velsigner meg!» rett

(441)Dersom Jakob ikke hadde angret at han hadde skaffet seg førstefødselsretten på uærlig måte, kunne Gud ikke ha hørt hans bønn og spart livet hans. Så hvis Guds folk i trengselstiden skulle tenke på at de hadde uoppgjort synd samtidig som de er plaget av frykt og angst, ville de lide nederlag. Fortvilelse ville lamme troen, og de kunne ikke ha tillit nok til å be Gud om å utfri dem. Men selv om de føler seg dypt uverdige, har de ingen skjulte synder å bekjenne. Syndene er gått i forveien til dom og er blitt fjernet, og de kan ikke lenger huske dem. rett

(441)Satan får mange til å tro at Gud vil overse deres troløshet i livets små ting. Men i sin handlemåte med Jakob viser Herren at han slett ikke vil godta eller tolerere synd. Alle som prøver å unnskylde eller skjule sin synd så den blir stående i himmelens bøker uten å være bekjent og tilgitt, vil bli overvunnet av Satan. Jo høyere bekjennelse de har, og jo mer framtredende deres posisjon er, desto mer smertelig er deres situasjon i Guds øyne, og desto sikrere er motstanderens seier. De som venter med å berede seg for Herrens dag, får ikke anledning til det i trengselstiden eller på noe senere tidspunkt. De er i en håpløs situasjon. rett

(441)Kristne som ikke har forberedt seg til den siste, fryktelige konflikten, kommer til å bekjenne sine synder i dyp angst, mens de gudløse gleder seg over deres fortvilte situasjon. Deres bekjennelse har mye til felles med den som vi finner hos Esau og Judas. De beklager følgene av sin synd, men ikke sin skyld. De føler ikke noen virkelig anger, ingen avsky for det onde. De innrømmer sin synd av frykt for straff, men i likhet med farao i oldtidens Egypt ville de igjen trosse himmelen hvis straffedommen ble fjernet. rett

(441)Historien om Jakob er også en forsikring om at Gud ikke vil avskrive dem som er bedratt og fristet til å synde, men som i oppriktig anger har kommet tilbake til Ham. Når Satan vil ødelegge dem, sender Gud sine engler for å trøste og beskytte dem når faren truer. Satan setter inn voldsomme og målbevisste angrep, og hans bedrag er utspekulerte. Men Herren holder øye med sitt folk, og Han hører når de roper til Ham. Påkjenningen er hard, og det er som om ovnsflammene skal fortære dem. Men smelteren vil ta dem ut av ovnen som gull lutret i ild. Guds kjærlighet til sitt folk i de hardeste prøvene er like sterk og øm som i dager med medgang. Men de trenger å komme i den glødende ovnen. Verdsligheten hos dem må fjernes så de kan gjenspeile Kristi bilde. rett

(441)En tro som tåler prøven
Tiden med trengsel og angst som vi har foran oss, krever en tro som kan utholde tretthet, sult og venting, en tro som ikke blir svekket av harde belastninger. Alle får en prøvetid for at de skal berede seg. Jakob seiret fordi han var utholdende og besluttsom. Hans seier viser hvilken kraft det er i inntrengende bønn. De som holder fast på Guds løfter slik som Jakob gjorde og er like oppriktige og utholdende som ham, skal seire som han seiret. Men de som ikke vil fornekte seg selv, som ikke vil kjempe med Gud og be lenge og inntrengende om Hans velsignelse, vil heller ikke få den. Bare få vet hva det vil si å kjempe med Gud i bønn. Bare de færreste har trengt seg inn på Gud med slik intens lengsel at de nesten bryter sammen. Når fortvilelsen trenger på i all sin gru, er det ikke mange som med urokkelig tro klynger seg til Guds løfter. rett

(442)De som nå bare har en svak tro, er i størst fare for å bli offer for Satans forføreriske makt og det påbudet som vil tvinge samvittigheten. Selv om de klarer prøven, vil de oppleve større nød og angst i trengselstiden fordi de aldri har vennet seg til å stole på Gud. De har forsømt å bygge opp et trosforhold til Gud, og nå blir de nødt til å gjøre det under veldig vanskelige forhold. Det er nå vi skal lære å kjenne Gud og stole på Hans løfter. Engler merker seg enhver oppriktig og alvorlig bønn. Vi bør heller gi avkall på selviske gleder enn å forsømme bønnesamfunnet med Gud. Når man har Hans velvilje, er selv den største fattigdommen og selvfornektelsen bedre enn rikdom, ære, gode dager og vennskap uten Gud. Vi må ta tid til å be. Hvis vi bare er opptatt av materielle ting, vil Gud kanskje gi oss mer tid ved å ta fra oss våre avguder av penger, hus og jord. rett

(442)De unge ville ikke bli forført til å synde hvis de nektet å gå andre veier enn der de kan be om Guds velsignelse. Dersom de som forkynner det siste varselsbudskapet, ba om Guds velsignelse, ikke på en kald, likegyldig og lettvint måte, men inderlig og i tro slik som Jakob gjorde, ville de i mange tilfeller kunne si: «For jeg har sett Gud ansikt til ansikt, og enda berget jeg livet.» 1 Mos 32,30. Himmelen ville regne dem som fyrster, og de ville få kraft til å kjempe med Gud og mennesker. rett

(442)Helhjertet overgivelse til Gud
En trengselstid uten like kommer snart over oss, og vi har bruk for en erfaring som vi ikke har, og som mange er for likegyldige til å skaffe seg. Det skjer ofte at vanskelighetene blir mindre enn man frykter, men dette er ikke tilfellet med den krisen vi går i møte. Det er umulig på forhånd å forklare omfanget av den. I denne prøvetiden må hvert menneske stå alene for Gud. «Så kunne ikke Noah, Daniel og Job, om de var midt iblant dem, så sant Jeg lever, sier Herren Gud, utfri hverken sønn eller datter. Ved sin rettferdighet kunne de bare utfri sin egen sjel.» Esek 14,20. rett

(442)Nå, mens vår store øversteprest taler vår sak, bør vi bestrebe oss på å bli fullkomne i Kristus. Ikke engang i tankene ga Frelseren etter for fristelse. Hos oss mennesker finner Satan et eller annet punkt der han kan få fotfeste. Det kan være et syndig ønske som gjør at fristelsen får makt. Men Kristus sa om seg selv: «For denne verdens fyrste kommer, og han har ingenting i Meg.» Joh 14,30. Satan fant ikke noe svakt punkt hos Guds Sønn som han kunne slå ned på, og dermed vinne over Ham. Jesus hadde holdt sin Fars bud, og det var ikke noen synd i Ham som Satan kunne benytte seg av. Slik må også de være som skal komme igjennom trengselstiden. rett

(443)Det er her og nå at vi ved tro på Kristi soningsdød må bli kvitt synden i livet vårt. Frelseren innbyr oss til å bli ett med Ham, å forene vår svakhet med Hans styrke, vår uvitenhet med Hans visdom, vår uverdighet med Hans fortjeneste. Det er i Kristi skole vi skal lære å få del i Hans tålmodighet og ydmykhet. Herren leder oss ikke på den veien vi selv ville velge og som virker lett og behagelig, men mot de virkelige målene i livet. Det er opp til oss å samarbeide med de virkemidler himmelen benytter for å danne vår karakter etter det guddommelige mønsteret. Ingen kan forsømme eller utsette dette uten å være i den største fare. rett

(443)Det siste, store bedraget
Apostelen Johannes hørte en kraftig stemme i himmelen som sa: «Ve over jordens og havets innbyggere! For djevelen er kommet ned til dere med stor vrede, for han vet at han har en kort tid.» Åp 12,12. Det er en fryktelig situasjon som får den himmelske stemmen til å rope dette. Satans raseri øker etter som tiden går, og hans bedrag og ødeleggelsesverk når sitt klimaks i trengselstiden. På himmelhvelvingen vil det skje fryktelige og overnaturlige ting som viser demonenes makt til å gjøre mirakler. Djevleånder går ut til landets ledere og til hele jordens befolkning for å føre dem vill og påvirke dem til å alliere seg med Satan i hans siste utfall mot himmelens styresett. Slik blir både myndigheter og borgere bedratt. Noen vil stå fram og gi seg ut for å være Kristus, og de gjør krav på den æren og tilbedelsen som bare tilkommer verdens Frelser. De utfører mirakuløse helbredelser og påstår at de har fått åpenbaringer fra himmelen, men det stemmer ikke med Skriftens vitnesbyrd. rett

(443 )Som klimakset i bedraget vil djevelen gi seg ut for å være Kristus. I lang tid har menigheten erklært at deres store håp vil bli oppfylt ved Kristi gjenkomst. Nå vil bedrageren få det til å se ut som om Kristus alt er kommet. Her og der vil han opptre i en tiltalende og imponerende skikkelse som svarer til beskrivelsen av Guds Sønn i Johannes’ åpenbaring. Åp 1,13-15. Stråleglansen som omgir ham, overgår alt hva mennesker ennå har sett. Overalt lyder seiersropet: «Kristus er kommet! Kristus er kommet!» Folk bøyer seg og tilber ham mens han løfter hendene og velsigner dem slik som Kristus velsignet disiplene da Han var på jorden. Stemmen hans er mild og dempet, men likevel klangfull. Vennlig og sympatisk sier han noen av de samme tiltalende tingene som Frelseren gjorde. Han helbreder sykdommer blant folk, og så, i skikkelse av Kristus, påstår han at han har forandret sabbaten til søndag og beordrer alle til å helligholde den dagen han har velsignet. Han sier at de som fortsetter å holde den sjuende dagen hellig, spotter hans navn fordi de nekter å lytte til englene han har sendt til dem med lys og sannhet. Dette er et sterkt og nesten overveldende bedrag. På samme måte som samaritanerne ble narret av trollmannen Simon, vil folk flest bli bedratt av disse trolldomskunstene og si: «Denne er den store Guds kraft.» Apg 8,10. rett

(444)Men Guds folk vil ikke bli ført vill. Læren til denne falske Kristus er ikke i samsvar med Guds Ord. Han som opptrer som Kristus, velsigner dem som tilber dyret og bildet av det, de som ifølge Bibelen skal oppleve Guds vrede ublandet med nåde. I tillegg får Satan ikke lov å etterlikne måten Kristus vil komme igjen på. Frelseren har advart mot Satans bedrag og har tydelig forutsagt hvordan Hans egen gjenkomst skal skje: «For falske kristuser og falske profeter skal stå fram og gjøre store tegn og under, for å forføre selv de utvalgte - om det var mulig. Se, Jeg har sagt dere det på forhånd. Så hvis de da sier til dere: «Se, Han er i ørkenen!» da gå ikke ut dit. Eller: «Se, Han er i de innerste rommene!» så tro det ikke. For som lynet kommer fra øst og blinker til vest, slik skal også Menneskesønnens komme være.» Matt 24,24-27. 31; 25,31; Åp 1,7; 1 Tess 4,16-17. Denne gjenkomsten vil ingen kunne etterlikne. Den vil bli kjent overalt, og hele verden vil oppleve den. rett

(444)Bare de som virkelig studerer Bibelen og søker sannheten, blir beskyttet mot det mektige bedraget som folk flest vil falle for. Ut fra Bibelen vil de kunne avsløre bedrageren, selv om han er forkledd. Prøvetiden kommer til alle. Det er de som virkelig er kristne som vil stå fast i denne fristelsen. rett

(444)Er Guds folk så grunnfestet i Hans Ord at de ikke engang vil tro det de ser og hører? Vil de holde seg til Bibelen og Bibelen alene i denne krisen? Satan vil gjøre alt han kan for å hindre dem i å forberede seg til denne dagen. Han vil legge hindringer i veien for dem, sørge for at de blir opptatt av sine egne eiendeler og tynge dem ned med hverdagens bekymringer så trengselstiden kommer overraskende på dem. rett

(445)Jaget og forfulgt
Når kirkelige myndigheter vedtar bestemmelser mot dem som holder Guds bud, unndrar de dem offentlig beskyttelse og overlater dem til folk som vil utrydde dem. Da vil Guds folk dra ut fra byer og landsbyer og samle seg i grupper på de mest ensomme og øde steder. Mange vil flykte til fjellenes festninger. På samme måte som de kristne i Piemont-dalene, vil de tilbe i naturens tempel og takke Gud for disse «klippefestningene.» Jes 33,16. Folk fra alle nasjoner og samfunnslag, høy og lav, rik og fattig, blir utsatt for grusomme overgrep. Guds folk tilbringer tunge dager, stengt inne i fengsler der de sitter bundet i lenker og dødsdømt. Noen synes å være overlatt til å dø av sult i mørke, avskyelige fangehull. Ingen hører klageropene deres, og ingen prøver å hjelpe dem. rett

(445)Glemmer Herren sitt folk i denne vanskelige tiden? Glemte Han den trofaste Noah da Guds dom rammet verden under storflommen? Glemte Han Lot da ild fra himmelen fortærte byene på sletten? Glemte Han Josef som var omgitt av avgudsdyrkere i Egypt? Glemte Han Elia da Jesabel sverget på at han skulle få samme skjebne som Ba’al-profetene? Glemte Han Jeremia i den mørke, dystre brønnen? Glemte Han de tre modige mennene i den glødende ovnen eller Daniel i løvehulen? «Men Sion sa: ’Herren har forlatt meg, min Herre har glemt meg. Kan vel en kvinne glemme sitt diende barn, så hun ikke har medynk med barnet ved sitt bryst? Sannelig, disse kan vel glemme, men Jeg kan ikke glemme deg! Se, i begge Mine hender har Jeg tegnet deg. Dine murer står alltid framfor Meg.’» Jes 49,14-16. «For så sier hærskarenes Herre: For den som rører ved dere, rører ved Hans øyenstein.» Sak 2,12. rett

(445)Selv om fienden sørger for at de blir fengslet, kan fengselsmurene likevel ikke skille dem fra Kristus. Han som ser alle deres svakheter, og som selv har vært igjennom alle slags lidelser, står over alle jordiske makter. Englene kommer til dem i fengselscellen med lys og fred fra himmelen. Fengselet blir som en herskapsbolig, for det er de rike i troen som bor der. De dystre murene blir opplyst av et himmelsk lys som den gangen da Paulus og Silas ved midnattstid ba og sang lovsanger i fengselet i Filippi. rett

(445)De sju siste plagene
Guds dom vil ramme dem som forsøker å undertrykke og ødelegge Hans folk. Fordi Han har vært så tålmodig med de gudløse, blir mennesker dristigere i sine lovbrudd, men straffen de får, er ikke mindre sikker og forferdelig fordi den har vært utsatt så lenge. «For Herren skal reise Seg som på Perasimfjellet. Som i Gibeondalen skal Hans vrede rase, så Han kan gjøre Sin gjerning, sin fryktelige gjerning, og utføre Sitt verk, Sitt fremmede verk.» Jes 28,21. rett

(445)Vår barmhjertige Gud synes det er vondt å måtte straffe. «Så sant Jeg lever, sier Herren Gud, Jeg har ikke velbehag i den ugudeliges død.» Esek 33,11. «Herren, Herren Gud, Han er barmhjertig og nådig, sen til vrede og rik på miskunn og sannhet, Han fastholder miskunnhet mot 1000 slektsledd, tilgir misgjerning og overtredelser og synd. Han holder sannelig ikke den skyldige uskyldig.» «Herren er sen til vrede. Men Han er stor i kraft, Han skal sannelig ikke unnlate å straffe.» 2 Mos 34,6-7; Nah 1,3. rett

(445)På en fryktelig måte vil Gud i rettferdighet vise at Hans lov som menneskene har tråkket på, står ved makt. Hans ulyst til å fullbyrde dommen over de skyldige gir oss en ide om hvor alvorlig straffen blir. Det folket som Han lenge bærer over med, og som Han ikke fullbyrder dommen over før syndeskylden har nådd sin ytterste grense, skal til sist drikke harmens beger ublandet med nåde. Når Kristus ikke lenger er menneskenes talsmann i helligdommen, vil ublandet vrede ramme dem som tilber dyret og dyrets bilde og tar dets merke. Plagene som rammet Egypt da Gud skulle frigjøre Israel, likner de langt frykteligere straffedommene som rammer verden like før Guds folk blir utfridd. rett

(446)Johannes beskriver disse fryktelige plagene slik: «Et ondt og grusomt sår slo ut på de menneskene som hadde dyrets merke og på dem som tilba hans bilde.» Havet «ble til blod som av en død mann. Og hver levende skapning i havet døde.» Og «elvene og vannkildene ... ble til blod.» Selv om disse hjemsøkelsene er fryktelige, er Guds dom fullt ut rettferdig. En engel kunngjør: «Du er rettferdig, Herre,... for du har dømt alt dette. For de har utøst hellige og profeters blod, og Du har gitt dem blod å drikke, for det er hva de fortjener.» Åp 16,2-6. Ved å dømme Guds folk til døden er de like skyldige som om de selv hadde tatt livet av dem. På liknende måte omtalte Kristus det jødene gjorde på Hans tid. De var skyldige i alle de helliges blod som har blitt utgytt siden Abels tid, for de var preget av den samme holdningen og opptrådte på liknende måte som de som drepte profetene. rett

(446)I den neste plagen får solen «makt til å svi menneskene med ild. Og menneskene ble svidd med stor hete.» v.8-9. Slik beskriver profetene tilstanden på jorden i denne fryktelige tiden: «Marken ligger øde, jorden sørger. For kornet er ødelagt.» «Alle trærne på marken har visnet. Sannelig, gleden har visnet bort fra menneskenes barn.» «Såkornet tørker under jordklumpene, lagerhusene ligger ødelagt. ... Å, hvor dyrene stønner! Kvegflokkene streifer omkring, for de har ikke noe beite. ...Vannbekkene er tørket ut, og ild har fortært beitemarkene i ødemarken.» «På den dagen skal sangene i tempelet bli til klagesang, sier Herren Gud. Det blir mange døde kropper overalt. De skal kastes ut i stillhet.» Joel 1,10-12.17-20; Amos 8,3. rett

(446)Disse plagene kommer ikke over hele jorden på én gang, for da ville hele menneskeheten bli utryddet. Men det blir de verste katastrofene som menneskene noen gang har opplevd. All den straffen som har rammet dem i tiden før nådetidens slutt, har vært blandet med nåde. Kristi soningsblod har vernet synderen mot å få straff i fullt mål. Men i den endelige dommen blir Guds vrede utøst uten barmhjertighet. På den dagen vil mange ønske å bli beskyttet av Guds barmhjertighet, den som de så lenge har avvist. «Se, dager kommer, sier Herren Gud, da Jeg skal sende hungersnød over landet, ikke hunger etter brød og ikke tørst etter vann, men etter å høre Herrens Ord. De skal flakke omkring fra hav til hav og fra nord til øst. De skal fare fram og tilbake og søke etter Herrens Ord, uten å finne det.» Amos 8,11-12. rett

(447)Gud verner om sitt folk
Guds folk vil ikke unngå lidelser, men selv om de blir forfulgt og plaget og må lide savn og sult, skal de ikke omkomme. Han som sørget for Elia, glemmer ikke et eneste av sine selvoppofrende barn. Han som teller hodehårene deres, vil sørge for dem, og når det er hungersnød, skal de få mat. Mens de gudløse dør av sult og pest, vil englene beskytte de rettferdige og gi dem det de trenger. Den som ferdes i rettferdighet, har dette løftet: «Han får sitt brød, og vannforsyningen er trygg.» «De fattige og trengende søker etter vann, men det er ikke noe. Deres tunger brenner av tørst. Jeg, Herren, skal svare dem. Jeg, Israels Gud, skal ikke forlate dem.» Jes 33,15-16; 41,17. rett

(447)«Selv om fikentreet ikke blomstrer og det ikke blir frukt på vintreet, selv om frukten svikter på oliventreet, og markene ikke gir noe føde, selv om småfeet er utryddet fra kveen og det ikke er noe storfe på båsene, så vil jeg likevel fryde meg i Herren, jeg vil glede meg i min frelses Gud.» Hab 3,17-18. «Herren er din vokter. Herren er din skygge ved din høyre hånd. Solen skal ikke stikke deg om dagen, heller ikke månen om natten. Herren skal bevare deg fra alt ondt, Han skal bevare din sjel.» «Sannelig, Han skal fri deg ut fra fuglefangerens snare og fra ødeleggende pest. Med Sine fjær skal Han dekke deg, og under Hans vinger skal du finne tilflukt. Hans sannhet skal være ditt skjold og ditt vern. Du skal ikke frykte for nattens redsler, eller for pilen som flyr om dagen, heller ikke for pest som brer seg i mørket, eller for sotten som legger øde på høylys dag. Om tusen faller ved din side og ti tusen ved din høyre hånd, deg nærmer det seg ikke. Du skal bare se på med dine øyne, og se de ugudeliges lønn. Du har gjort Herren, Han som er min tilflukt, ja, Den Høyeste, til din bolig. Derfor skal ikke noe ondt ramme deg, ingen plage komme nær ditt telt.» Sal 121,5-7; 91,3-10. rett

(447)Menneskelig sett ser det ut som at Guds folk snart må ofre livet for det de tror på, slik som martyrene gjorde før dem. De begynner selv å frykte for at Herren har overlatt dem til fienden. De er plaget av en fryktelig angst. Dag og natt roper de til Gud om utfrielse. De ugudelige triumferer og roper hånlig: «Hvor er det blitt av troen deres? Hvorfor redder ikke Gud dere ut av vår makt dersom dere virkelig er Hans folk»? Men Guds etterfølgere tenker på hvordan Jesus døde på korset, og hvordan øversteprestene og rådsherrene spottet og ropte: «Han frelste andre; Seg Selv kan Han ikke frelse! Hvis Han er Israels Konge, la Ham nå komme ned fra korset, og vi skal tro Ham!» Matt 27,42. Alle kjemper de med Gud likesom Jakob gjorde. De bleke ansiktene bærer preg av en intens indre kamp. Men de holder ikke opp med å be inntrengende til Gud. rett

(448)Dersom menneskene kunne se tingene med Guds øyne, ville de oppdage at mektige engler omgir dem som tar vare på Guds råd om å holde ut. Med dyp medfølelse har englene vært vitne til deres fortvilelse og hørt deres bønner. De venter bare på et ord fra sin leder om å redde dem ut av faren de er i. Men de må vente enda en stund. Guds folk må drikke kalken og døpes med dåpen. Den pinefulle ventetiden er det beste bønnesvaret. Mens de tillitsfullt venter på at Herren skal gripe inn, øver de seg opp i tro, håp og tålmodighet, noe de i sin tidligere kristelige erfaring ikke har praktisert i tilstrekkelig grad. rett

(448)Men for de utvalgtes skyld blir denne trengselstiden forkortet. «Skal ikke Gud skaffe Sine utvalgte deres rett, de som roper til Ham dag og natt? Er Han ikke tålmodig med dem? Jeg sier dere at Han skal skynde Seg å gi dem deres rett.» Luk 18,7-8. Slutten kommer mer brått enn man venter. Hveten blir høstet inn og samlet i Herrens låve, mens ugresset blir buntet sammen for å brennes. rett

(448)De himmelske vaktmennene er trofaste på sin post. Selv om det er fattet vedtak om et bestemt tidspunkt da folk kan drepe dem som holder Guds bud, hender det at fienden ikke vil vente, men forsøker å drepe dem før den fastsatte tiden. Men ingen kan passere det sterke vaktholdet som beskytter hver eneste av de trofaste. Noen blir angrepet mens de flykter ut fra byene, men våpnene som blir løftet mot dem, brytes i stykker som halmstrå. Andre blir forsvart av engler i skikkelse av soldater. rett

(448)Til alle tider har Gud benyttet engler for å hjelpe og utfri sitt folk. Himmelske vesener har engasjert seg aktivt i menneskelige forhold. De har opptrådt i skinnende klær, og de har vist seg som mennesker kledd som veifarere. Guds tjenere på jorden har sett engler i menneskeskikkelse. De har rastet under eiketrærne ved middagstid som om de trengte hvile. De har tatt imot gjestfrihet i hjemmet hos folk. De har opptrådt som veivisere for vandringsmenn som har gått seg vill i mørket. Med sine egne hender har de tent ild på alteret. De har åpnet fengselsdører for Herrens tjenere og satt dem fri. Kledd i himmelsk rustning kom de og rullet steinen bort fra Frelserens grav. rett

(448)Engler er ofte til stede i menneskeskikkelse når Guds folk er samlet. De besøker også ugudelige miljøer som da de kom til Sodoma for å holde øye med det som foregikk, for å finne ut om innbyggerne hadde overskredet grensen for Guds tålmodighet. Herren er barmhjertig, og av hensyn til de få som virkelig tjener Ham, forhindrer Han katastrofer og forlenger freden for mange. De som lever i synd, er slett ikke klar over at de få trofaste som de gjør narr av og undertrykker, er årsaken til at deres eget liv blir spart. rett

(449)Selv om de som styrer og leder ikke er klar over det, har engler ofte grepet inn under forhandlinger. Mennesker har sett og hørt dem, og de har gått imot og latterliggjort deres forslag og har til tider opptrådt uforskammet og utfordrende overfor dem. I nasjonalforsamlinger og ved domstoler har disse himmelske sendebudene åpenbart et intimt kjennskap til menneskenes liv og historie. De har vist at de var bedre i stand til å forsvare de undertrykte enn de beste og mest veltalende advokatene. De har hindret tiltak og avverget onde planer som i høy grad ville ha skadet Guds verk og brakt store lidelser over Hans folk. I nød og fare opplever de at «Herrens engel slår leir rundt omkring dem som frykter Ham, og Han frir dem ut.» Sal 34,8. rett

(449)Forløsningen nærmer seg
Guds folk venter med lengsel på tegnene som viser at Kongen deres kommer. Når spørsmålet lyder: «Vekter, hvor langt er det på natt?», svarer vaktmannen uten å nøle: «Morgenen kommer, og natten også.» Jes 21,11-12. Lyset skinner på skyene over fjelltoppene. Snart skal Guds herlighet bli åpenbart. «Rettferdighetens sol» er i ferd med å bryte fram. Det kommer både morgen og natt. En evig dag gryr for de rettferdige, men en evig natt senker seg over de gudløse. rett

(449)Mens de kjempende trygler Gud i bønn, er det som om sløret som skiller dem fra den usynlige verdenen nesten blitt fjernet. Himmelen gløder av gryet fra en evig dag, og som englesang lyder det for dem: «Hold ut i tro! Hjelpen kommer.» Kristus, den allmektige seierherren, rekker en krone av uforgjengelig glans fram mot sine trette stridsmenn, og stemmen Hans lyder fra de åpne portene: «Jeg er med dere. Ikke vær redde. Jeg vet hva dere har gjennomgått. Jeg har båret sorgene for dere. Dere kjemper ikke på det uvisse. Jeg har kjempet kampen for dere. I Mitt navn skal dere vinne fullstendig seier.» rett

(449)Frelseren vil sende hjelp nettopp når vi trenger den mest. Veien til himmelen er helliget av Hans fotspor. Hver torn som smerter foten vår, har smertet Hans. Hvert kors vi må bære, har Han båret før oss. Herren tillater strid for å berede oss for fred. Trengselstiden er fryktelig for Guds folk, men det er en tid da hver sann troende må se opp. Med troens øye vil han se at løftets regnbue omgir ham. rett

(449)«Så skal Herrens forløste vende tilbake, og komme til Sion med jubel og evig glede over deres hode. Fryd og glede innhenter dem, sorg og sukk må rømme. Jeg, ja, Jeg er Den som trøster dere. Hvem er du som frykter for en mann som skal dø, og for et menneskebarn som skal bli lik gress. Du glemmer Herren din Skaper... Hver dag har du vært redd hele tiden for undertrykkerens vrede, når han gjorde seg klar til å ødelegge. Hvor er undertrykkerens vrede? Fangen i lenker skynder seg så han kan bli løst, så han ikke skal dø til ødeleggelse, så han ikke skal mangle brød. Jeg er Herren, din Gud, som satte havet i opprør så bølgene buldret. Hærskarenes Herre er Hans navn. Jeg har lagt Mine Ord i din munn. Jeg har dekket deg med skyggen fra Min hånd.» Jes 51,11-16. «Hør derfor dette, du som er elendig og drukken, men ikke av vin. Så sier din Herre, Herren og din Gud, som fører saken for Sitt folk: Se, Jeg har tatt ut beruselsens beger av din hånd, skålen fra Mitt vredes beger, du skal aldri mer drikke av den. Men Jeg skal gi det over i hånden på dem som plager deg, de som sa til din sjel: «Legg deg ned, så vi kan gå over deg.» Du har lagt din rygg som jorden, som en gate, for dem som går på den.» v.21-23. rett

(450)Da Gud så framover i tiden, så Han den krisen Hans folk skal møte når onde makter allierer seg mot dem. Lik landflyktige fanger vil de frykte at de skal sulte ihjel eller bli drept. Men Han som laget vei i Rødehavet for israelittene, skal åpenbare Sin veldige makt og gjøre slutt på fangenskapet. «De skal være Mine, sier hærskarenes Herre, på den dagen Jeg gjør dem til Min skatt! Jeg skal spare dem, som en mann sparer sin egen sønn som tjener ham.» Mal 3,17. Hvis Kristi trofaste vitner måtte gi sitt liv nå, ville det ikke likesom martyrenes blod være såkorn som kunne gi en rik høst for Gud. Deres troskap ville ikke være et vitnesbyrd som kunne overbevise andre om sannheten. rett

(450)I sin hardhet har menneskene slått barmhjertighetens bølger tilbake for godt. Dersom de rettferdige nå ble gitt i fiendens vold, ville mørkets fyrste triumfere. Salmisten sier: «For Han gjemmer meg under Sitt dekke på den onde dag. Han holder meg i skjul i Sitt Tabernakel. Han skal løfte meg opp på en klippe.» Sal 27,5. Og profeten utbryter: «Kom, mitt folk, gå inn i dine rom og steng dørene etter deg! Gjem deg, om så bare et lite øyeblikk, til vreden er forbi. For se, Herren kommer ut fra Sitt sted for å gjengjelde dem som bor på jorden for deres misgjerning.» Jes 26,20-21. Befrielsen vil bli fantastisk for dem som tålmodig har ventet på Ham, dem som har navnet sitt innskrevet i Livets Bok. rett

neste kapitel