Valdenserne

(37)I det mørket som stadig var over jorden i den lange perioden pavedømmet hadde suveren makt, kunne lyset likevel ikke helt slokkes. I enhver tidsalder har Gud hatt sine vitner - mennesker som satte sin lit til Kristus som den eneste mellommann mellom Gud og mennesket. De hadde Bibelen som den eneste rettesnor i livet og helligholdt den sanne hviledagen. rett

(37)Etterslekten vil aldri få vite hvor mye verden skylder disse menneskene. De ble brennemerket som kjettere, motivene deres ble dratt i tvil, de ble baktalt og skriftene deres motarbeidet, mistolket eller ødelagt. Likevel sto de fast på sitt, og i århundre etter århundre bevarte de troen ren som en hellig arv til kommende slekter. rett

(37)Guds folks historie i de mørke tider under Romas herredømme er skrevet i himmelen, men har fått liten plass i historiebøkene våre. Bortsett fra forfølgernes anklager finnes det få spor etter disse menneskene. Det var romerkirkens taktikk å utslette hvert spor som ikke stemte med dens læresetninger og forordninger. Alt som var kjettersk, enten det gjaldt personer eller skrifter, prøvde kirken å utrydde. rett

(37)De som våget å tvile på de pavelige trossetningene eller stilte seg skeptisk til deres autoritet, utsatte seg for livsfare, og det gjaldt både rik og fattig, høy og lav. Romerkirken prøvde også å ødelegge alt som kunne avsløre dens grusomheter mot dissenterne. På kirkemøter ble det vedtatt at bøker og skrifter som inneholdt slik informasjon, skulle brennes. rett

(37)Før boktrykkerkunsten ble oppfunnet, fantes det bare få bøker, og de fantes i en form som ikke egnet seg særlig godt for oppbevaring. Derfor var det ikke vanskelig for kirkens folk å gjennomføre planene sine. Ingen menighet innenfor romerkirkens maktområde fikk beholde samvittighetsfriheten i lengre tid. Så snart pavedømmet hadde fått makten, slo det ned på alle som nektet å anerkjenne dets herredømme, og den ene gruppen etter den andre underkastet seg. rett

(37)Storbritannia under press fra Rom
I Storbritannia hadde den opprinnelige formen for kristendom tidlig slått rot. Det evangeliet som britene tok imot i de første århundrer, var ikke blitt ødelagt av romerkirkens frafall. Forfølgelser som hedenske keisere satte i verk, og som strakte seg helt til disse fjerne kystene, var det eneste disse første menighetene i England mottok fra Roma. Mange kristne som ble forfulgt i England, fant et fristed i Skottland. Derfra ble evangeliet brakt videre til Irland, og i alle disse landene ble det mottatt med glede. rett

(38)Da sakserne invaderte England, fikk hedenskapet overtaket. Erobrerne nektet å ta imot undervisning fra slavene sine, og de kristne måtte derfor gå i dekning i fjellene og på de ville viddene. Men selv om lyset nok var skjult for en tid, fortsatte det å skinne. rett

(38)100 år senere brøt lyset fram i Skottland med en klarhet som nådde til fjerne land. Fra Irland kom den fromme Columba og hans medarbeidere. De samlet de spredte troende omkring seg på den ensomme øya Iona som ble basis for deres misjonsvirksomhet. Blant predikantene deres var det en som helligholdt den bibelske sabbaten, og slik ble den kjent blant folk. På Iona ble det også opprettet en skole. Derfra ble det sendt misjonærer ikke bare til Skottland og England, men til Tyskland og Sveits, ja, til og med til Italia. rett

(38)Men romerkirken hadde kastet øynene på Storbritannia og bestemte seg for å bringe riket inn under sitt maktområde. På 500-tallet gikk misjonærer i gang med å omvende de hedenske sakserne. De ble velvillig mottatt av de stolte barbarene, og mange tusen ble overtalt til å ta imot den katolske troslæren. rett

(38)Etter hvert som arbeidet gikk fram, møtte de pavelige utsendingene og tilhengerne deres de opprinnelige kristne. Kontrasten mellom dem var slående. Den lokale kristne befolkningen var preget av enkelhet og ydmykhet, og deres lære og liv var i samsvar med Guds Ord. Pavens folk, derimot, utfoldet seg i pomp og prakt og var preget av overtro og hovmod. Romerkirkens utsendinger forlangte at disse kristne menighetene skulle anerkjenne pavens suverenitet. Britene svarte ydmykt at de respekterte alle mennesker, men at paven ikke hadde noen rett til å dominere kirken. De ville bare vise ham den samme ærbødighet som de skyldte enhver Kristi etterfølger. rett

(38)Gjentatte forsøk ble gjort på å vinne dem for romerkirken, men disse ydmyke kristne som var forbløffet over den arrogante holdningen som kirkens utsendinger la for dagen, svarte bestemt at de ikke kjente noen annen herre enn Kristus. Nå viste pavedømmet sitt sanne ansikt. Den romerske representanten uttalte: «Om dere ikke vil ta imot brødre som kommer med fred, vil dere møte fiender som bringer krig. Dersom dere ikke vil gå sammen med oss og vise sakserne veien til livet, kommer de til å gi dere banesåret.» – J. H. Merle D´Aubigné, History of the Reformation of the Sixteenth Century, b.17, kap.2. rett

(38)Dette var ikke tomme trusler. Krig, intriger og bedrag ble brukt mot disse vitnene for bibelsk kristendom, og til slutt ble menighetene i England utryddet eller tvunget til å akseptere pavens overhøyhet. rett

(38)I land som lå utenfor romerkirkens maktområde, fantes det grupper av kristne som i flere hundre år nesten holdt seg fri for pavelig korrupsjon. De var omgitt av hedenskap og ble i tidens løp påvirket av det, men de betraktet fortsatt Bibelen som den eneste regel for troen og rettet seg etter mange av dens lærepunkter. Disse kristne trodde at Guds lov hadde evig gyldighet og holdt sabbaten i samsvar med det fjerde budet. I Sentral-Afrika og blant armenerne i Asia fantes det menigheter som trodde og praktiserte dette. rett

(39)Valdenserne
Blant dem som motsatte seg pavemaktens overgrep, sto valdenserne i første rekke. Nettopp i det landet hvor pavedømmet hadde sitt hovedsete, møtte dets vranglære og korrupsjon sterkest motstand. rett

(39)I flere århundrer bevarte menighetene i Piemont sin uavhengighet, men til slutt krevde romerkirken at de skulle underordne seg. Etter en forgjeves kamp ga lederne for disse menighetene til sist etter og underordnet seg motvillig den makten som hele verden så opp til. rett

(39)Men det var noen som nektet å anerkjenne pavens og prelatenes myndighet. De var fast bestemt på å være lojale mot Gud og holde fast på sin rene, enkle tro. Det resulterte i splittelse. De som holdt fast på sin gamle tro, trakk seg ut. Noen forlot hjemlandet sitt i Alpene og heiste troens fane i fremmede land, mens andre gjemte seg i øde dalfører og oppe i fjellene der de fritt kunne tilbe Gud. rett

(39)Den troen som de valdensiske kristne i århundrer hadde holdt fast på og forkynt, sto i skarp kontrast til de falske læresetningene som romerkirken hevdet. Deres tro var basert på Guds Ord, kristendommens sanne grunnlag. Disse enkle bøndene som var opptatt med buskapen sin og vingårdene sine på isolerte steder langt borte fra den øvrige verden, hadde ikke selv funnet fram til disse sannhetene som motsa romerkirkens trossetninger og vranglære.Troen deres var ikke ny. Den var en arv fra forfedrene. De kjempet for apostelmenighetens tro - «den tro som en gang for alle ble overgitt til de hellige.» Jud 3. Det var «menigheten i ødemarken» som var Kristi sanne menighet. Det var den som tok vare på de evangeliske sannhetene Gud hadde betrodd sitt folk for at verden skulle få del i dem, og ikke det arrogante presteveldet som satt på tronen i verdens hovedstad. rett

(40)En av de viktigste årsakene til at Guds sanne menighet skilte lag med romerkirken, var at kirken hatet den bibelske hviledagen. Som forutsagt i profetien, skulle pavemakten kaste sannheten til jorden. Guds lov ble forkastet, mens menneskelige overleveringer og skikker ble framhevet. rett

(40)De menighetene som var under pavens kontroll, ble ganske tidlig tvunget til å anerkjenne søndagen som helligdag. Midt i all villfarelse og overtro ble mange, selv blant Guds trofaste folk, så rådville at selv om de helligholdt sabbaten, lot de være å arbeide om søndagen. Men kirkens ledere var likevel ikke fornøyde. De forlangte ikke bare at folk skulle holde søndagen hellig, men også at de skulle vanære sabbaten. I harde ordelag fordømte de alle som våget å holde den i hevd. Man kunne bare være lydig mot Guds bud uforstyrret ved å flykte fra romerkirkens innflytelse. rett

(40)Valdenserne var blant de første i Europa som fikk Bibelen på sitt eget språk. Flere hundre år før reformasjonen hadde de en håndskrevet oversettelse. De hadde den uforfalskede sannheten, og derfor ble de særlig hatet og forfulgt. De identifiserte romerkirken med det falne Babylon i Åpenbaringsboken, og med fare for sitt liv reiste de seg til motstand mot denne onde innflytelsen. rett

(40)Under de langvarige forfølgelsene gjorde noen av dem innrømmelser og oppga litt etter hvert det som særpreget deres tro, men andre sto fast. I tider med mørke og frafall fantes det valdensere som avviste Romas overhøyhet, forkastet tilbedelsen av bilder og statuer og helligholdt den bibelske hviledagen. Under voldsom motstand holdt de fast på sin tro. Selv om de ble offer for savoienes spyd og brent på romernes bål, forsvarte de modig Guds Ord og Hans ære. rett

(41)Valdenserne gjemte seg oppe i fjellene som alltid har vært et tilfluktssted for dem som har vært forfulgt og undertrykt. Her ble sannhetens fakkel holdt brennende i middelalderens mørke, og sannhetens vitner bevarte den gamle troen i over 1000 år. rett

(41)I ly mellom fjellene
Gud hadde gitt sitt folk en storslagen helligdom, et verdig sted for de opphøyde sannhetene Han hadde betrodd dem. For disse trofaste flyktningene var fjellene et symbol på Herrens evige rettferdighet. De pekte på de mektige fjellene som ruvet i uforanderlig majestet og minnet barna sine om Ham som alltid er den samme, som ikke veksler mellom lys og skygge, og som står urokkelig fast på sitt Ord. Den Allmektige hadde grunnfestet fjellene og gjort dem sterke, og bare Han kunne flytte dem. rett

(41)På samme måte hadde Han innstiftet sin lov, grunnlaget for Hans styresett i himmelen og på jorden. En person kan angripe sine medmennesker og ta deres liv. Men like lite som han kan rive fjellene opp fra grunnvollen og kaste dem i havet, kan han forandre et eneste bud i Herrens lov eller fjerne noen av løftene til dem som lever etter Hans vilje. Guds folk skulle være like urokkelige i sin troskap mot Guds lov som selve grunnfjellet. rett

(41)Fjellene omkring de beskjedne dalene var en stadig påminnelse om Guds skapermakt og en evig forsikring om Hans beskyttelse og omsorg. Disse pilegrimene lærte å sette pris på de tause symbolene på Herrens nærhet. De klaget ikke over sin tunge skjebne og følte seg aldri alene mellom de øde fjellene. I stedet takket de Gud fordi Han hadde gitt dem et fristed mot menneskers hat og grusomhet, og de gledet seg over at de fritt kunne tilbe Ham. Ofte når de ble forfulgt av fiender, var fjellene et sikkert vern. Fra de høye toppene sang de til Guds ære, og soldatene kunne ikke stanse lovsangen. rett

(41)En nøktern livsstil
Kristi etterfølgere var ekte, enkle og ivrige i sin gudsfrykt. Sannheten betydde mer for dem enn eiendom, slekt og venner, ja, mer enn selve livet, og det var om å gjøre for dem å innprente dette i de unge. Fra sin tidligste barndom ble de undervist i Skriften og opplært til å ha aktelse for Guds lov. Det fantes bare få eksemplarer av Bibelen, og derfor sørget de for å lære mest mulig utenat. rett

(41)Mange kunne sitere store deler av både Det gamle og Det nye testamente. Den storslåtte naturen og de enkle velsignelsene i hverdagslivet fikk dem til å tenke på Gud, og små barn lærte å takke Gud for all trøst og alle gode gaver. rett

(42)Fordi foreldrene elsket barna sine og tenkte på deres beste, passet de på ikke å skjemme dem bort. Et liv fullt av prøvelser og vanskeligheter ventet dem, kanskje til og med martyrdøden. Fra barnsben av ble de oppdratt til å tåle motgang og til å være lydige, men samtidig til å tenke og handle selvstendig. Ganske tidlig måtte de lære å bære ansvar, være forsiktige med hva de sa og forstå at det undertiden kan være klokt å tie.Hvis de sa et eneste ubetenksomt ord i fiendens påhør, kunne det være livsfarlig, ikke bare for dem selv, men for mange av deres trosfeller. Som ulver jakter på sitt bytte, forfulgte sannhetens fiender dem som våget å kreve trosfrihet. rett

(42)Valdenserne hadde ofret sine materielle goder for sannhetens skyld, og iherdig og tålmodig arbeidet de for det daglige brød. De utnyttet hver liten flekk dyrkbar jord mellom fjellene, og dalene og de mer karrige fjellskråningene ble også dyrket opp. Sparsomhet og streng nøysomhet var en del av den utdannelsen som var den eneste arven barna fikk med hjemmefra. De lærte at livet er en skole, og at det de trengte for å leve, måtte skaffes til veie ved eget arbeid, ved omtanke, påpasselighet og troskap. rett

(42)Selv om dette kunne virke vanskelig og slitsomt, var det sunt, og det er akkurat det mennesker med en syndig natur har bruk for. Det er den skolen Gud har bestemt for deres oppdragelse og utvikling. Selv om de unge ble vant til hardt arbeid, skjedde det ikke på bekostning av deres intellektuelle utvikling. De lærte at alle deres evner og krefter tilhørte Gud, og at de skulle oppøves og utvikles for å bli brukt i tjenesten for Ham. rett

(42)De rene og enkle valdensermenighetene hadde mye til felles med apostelmenigheten. De avviste pavens og presteskapets myndighet og holdt Bibelen som den eneste avgjørende og ufeilbare autoritet. I motsetning til de fornemme prestene fulgte deres egne predikanter Jesu eksempel, Han som ikke kom «for å la seg tjene, men for selv å tjene». De sørget for Guds hjord og førte den til de grønne gressgangene og de levende vannkildene i Hans hellige Ord. De holdt ikke gudstjenestene sine i kirker og katedraler som minnet om menneskelig storhet og prakt, men de samlet seg i skyggen av fjellene og i Alpedalene, eller de forskanset seg oppe i fjellene når det var fare på ferde, for å lytte til Guds Ord fra Hans tjenere. rett

(42)Predikantene nøyde seg ikke med å forkynne evangeliet. De besøkte også de syke, underviste barna, hjalp dem som hadde kommet på villspor og prøvde å bilegge stridigheter og fremme forståelse og brorskap. I fredstid ble de underholdt ved frivillige gaver fra folk. Men i likhet med teltmakeren Paulus lærte hver enkelt av dem et eller annet håndverk eller yrke som de kunne livnære seg ved om det ble nødvendig. rett

(42)Predikantene underviste de unge. De fikk grundig opplæring i allmenne fag, men hovedvekten ble lagt på bibelkunnskap. De lærte Matteusog Johannes-evangeliene utenat og også flere av brevene i Det nye testamente. Elevene ble også satt til å skrive av bibeltekster. Noen manuskripter inneholdt hele Bibelen, mens andre var korte utdrag med enkle forklaringer av bibelkyndige folk. På denne måten kom Guds Ord som så lenge hadde vært skjult av dem som prøvde å opphøye seg over Gud, fram i lyset. rett

(43)Da Bibelen var en forbudt bok
Ved tålmodig og utrettelig arbeid ble Den hellige skrift kopiert vers for vers og kapittel for kapittel. Det foregikk til tider ved skjæret fra fakler i mørke huler, men slik arbeidet de, og Guds åpenbarte vilje skinte som ekte gull. Bare de som var med i arbeidet, vet hvor mye sterkere og klarere det lyste på grunn av de prøvelsene de måtte gjennomgå. Engler fra himmelen slo ring om disse Herrens trofaste tjenere. rett

(43)Satan hadde påvirket geistligheten til å begrave Guds Ord under en bunke makkverk av vranglære og overtro. Men på en forunderlig måte ble det bevart uforfalsket gjennom de mørke århundrer. Det bar ikke menneskers stempel, men Guds. Mennesker har vært utrettelige i sine forsøk på å tilsløre Skriftens enkle, likefremme budskap og få den til å motsi seg selv. Men Guds Ord rir stormene av lik arken på det opprørte havet. rett

(43)På samme måte som en gruve har rike gull- og sølvårer gjemt under overflaten, så man må arbeide seg ned i fjellet for å få tak i de verdifulle metallene, inneholder Bibelen sannhetsskatter som bare kommer fram i dagen når man søker oppriktig og ydmykt og under bønn. rett

(43)Gud utformet Bibelen til å være en lærebok for alle mennesker til alle tider, både barn, unge og voksne. Han ga sitt Ord til menneskene som en åpenbaring av seg selv. Hver sannhet som blir avdekket, viser en ny side av Forfatterens karakter. Bibelstudium er Guds middel til å bringe mennesker i nærmere kontakt med Skaperen og gi dem en klarere forståelse av Hans vilje. Gjennom Bibelen kommuniserer Gud med mennesker. rett

(43)Valdenserne anså gudsfrykt for å være opphavet til visdom. Likevel var de ikke blinde for betydningen av å komme i kontakt med omverdenen og lære om mennesker og deres daglige liv, og å utvikle åndsevnene og skjerpe forstanden. rett

(44)Noen av de unge ble sendt fra skolene oppe i fjellene til høyere læreanstalter i franske og italienske byer hvor de fikk bedre anledning til å studere og forske enn hjemme i Alpene. De ble utsatt for fristelser, de ble vitne til umoral og kom i berøring med djevelens listige representanter som prøvde å påvirke dem med den mest lumske vranglære og de farligste villfarelser. Men oppdragelsen de hadde fått fra barnsben av, hadde forberedt dem på alt dette. rett

(44)De måtte ikke betro seg til noen av studiekameratene sine. Klærne deres var sydd slik at de kunne gjemme det kosteligste de eide - de uvurderlige bibelmanuskriptene. De bar med seg resultatet av måneders og års slit, og når det lot seg gjøre uten å vekke mistanke, sørget de for at noen av skriftene kom i hendene på dem som så ut til å være åpne for sannheten. Helt fra de var ganske små, var de blitt opplært med tanke på dette. De visste hva de hadde å gjøre og handlet i troskap. Noen ved disse læreanstaltene ble vunnet for den sanne tro, og ikke sjelden ble skolene gjennomsyret av den. Men selv om kirkens ledere forhørte seg nøye, klarte de ikke å oppspore kilden til det såkalte korrupte kjetteriet. rett

(44)I hemmelig oppdrag
Kristi Ånd er en misjonsånd. En som vender om til Gud, vil først og fremst lede andre til Frelseren. Slik var også de valdensiske kristne. De følte at Gud krevde mer av dem enn bare å bevare sannheten ren i sine egne menigheter, og at de hadde et hellig ansvar for å bringe lyset til dem som var i mørke. Ved Ordets mektige kraft prøvde de å bryte det åket som romerkirken hadde lagt på folk. rett

(44)Valdenserpredikantene hadde også misjonærutdannelse, for alle som ønsket å virke som predikant, måtte først ha erfaring som evangelister. I tre år måtte de gjøre tjeneste på et eller annet misjonsfelt før de fikk ansvar for en menighet hjemme. Denne tjenesten som fra første stund krevde selvfornektelse og offer, var en nødvendig innvielse til predikantgjerningen i denne vanskelige tiden. De unge som ble ordinert til den hellige tjenesten, hadde ingen utsikt til ære og materiell velstand, men måtte være forberedt på et slitsomt, farefullt liv og kanskje til og med martyrdøden. De ble sendt ut to og to likesom disiplene. Nybegynnere ble som oftest sendt ut sammen med en som var eldre og hadde mer erfaring. Han skulle veilede og instruere den unge, som på sin side skulle rette seg etter den veiledning han fikk. De var ikke sammen hele tiden, men møttes ofte til bønn og rådslagning for å styrke hverandre i troen. rett

(45)Hvis de hadde fortalt alle og enhver hva som var deres virkelige mål, ville deres misjon uten tvil ha mislykkes. Derfor passet de nøye på ikke å røpe deres virkelige hensikter. Hver av predikantene hadde kjennskap til et eller annet håndverk eller yrke, og de utførte sin gjerning under dekke av å være vanlige yrkesutøvere. Som regel opptrådte de som handelsmenn. «De hadde med seg silkevarer, smykker og andre ting som på den tiden ikke var så lett å oppdrive på det lokale marked. Som handelsmenn ble de godt mottatt der de ville blitt avvist om de hadde kommet som misjonærer.» – Wylie, b.1, kap.7. rett

(45)Hele tiden ba de Gud om visdom til å kunne tilby den Skatten som var mer kostelig enn gull og edelstener. I hemmelighet bar de med seg avskrifter av Bibelen eller deler av den, og når anledningen bød seg, snakket de med kundene om disse skriftene. Slik lyktes det ofte å skape interesse for Guds Ord, og de som ville, fikk overta deler av det. rett

(45)Disse misjonærene begynte sin virksomhet på slettene og i dalene ikke langt fra fjelltraktene der de bodde, men den strakte seg mye lenger. Barføtt og med enkle hverdagsklær likesom deres Mester, dro de gjennom de store byene og videre til andre land. Overalt sådde de Ordets frø. Menigheter vokste opp i deres fotspor, og martyrenes blod vitnet om evangeliet. rett

(45)Den store oppgjørsdagen vil vise at det arbeidet disse trofaste menneskene utførte, har båret rik frukt. Stille og ubemerket banet Guds Ord seg vei gjennom kristenheten og ble mottatt med glede i menneskers hjem og i deres hjerter. rett

(45)Sannhetens budbærere
For valdenserne var Skriften ikke bare som en bok om Guds handlemåte med mennesker i fortiden og en kilde til informasjon om ansvar og plikter de selv hadde, den var også en åpenbaring av de farene og den herligheten som ventet i framtiden. De trodde at enden på alle ting var nær, og jo mer de studerte Guds Ord med bønn og tårer, desto sterkere inntrykk gjorde det, og desto klarere forsto de sin plikt til å undervise andre om frelsens budskap. De så en tydelig skildring av frelsesplanen på de hellige sidene og fant trøst, håp og fred i troen på Jesus. Etter hvert som Ordet opplyste deres forstand og gjorde dem glade, lengtet de etter å gi det videre til dem som levde i pavemaktens villedende mørke. rett

(46)De så at mange som fulgte paven og presteskapet, forgjeves forsøkte å oppnå syndsforlatelse ved å pine og plage seg selv. Ettersom de var opplært til å tro at deres gode gjerninger skulle frelse dem, så de bare på seg selv og var opptatt av sin egen syndige tilstand. De trodde at de var under Guds vrede, og derfor plaget de sjel og kropp uten å finne fred. Slik ble oppriktige mennesker bundet av romerkirkens læresetninger. rett

(46)Mange forlot slekt og venner og tilbrakte livet sitt i klosterceller. Ofte fastet de og pisket seg selv for å berolige sin samvittighet. De hadde våkenetter og lå timevis utstrakt på det kalde, fuktige steingulvet i de dystre cellene, de gjorde lange pilegrimsreiser og ydmykende botsøvelser og pinte seg selv på det frykteligste. Tynget av syndeskyld og plaget av frykt for Guds vredeshevn, bar de på lidelsen til kreftene var uttømt, og de gikk i graven uten en eneste stråle av lys og håp. rett

(46)Valdenserne lengtet etter å gi disse menneskene Livets Brød, forkynne Guds løfter om fred og vise dem hen til Kristus som deres eneste frelses håp. De avviste læren om gode gjerninger som soning for overtredelse av Guds lov. Tillit til menneskelig fortjeneste stenger veien for Kristi grenseløse kjærlighet. Jesus døde som et offer for oss mennesker fordi den falne menneskeslekten i seg selv ikke har noe å komme til Gud med. Den korsfestede og oppstandne Frelsers fortjeneste er grunnlaget for den kristnes tro. Hver og en er vi like avhengig av Kristus som lemmene er av kroppen, og forbindelsen mellom den enkelte og Kristus må være like tett som mellom grenene og stammen. rett

(46)Pavenes og prestenes forkynnelse hadde fått folk til å oppfatte Gud, ja, selv Kristus, som streng, dyster og utilnærmelig. Frelseren ble framstilt så blottet for medfølelse med mennesker i deres syndige tilstand at de måtte be prester og helgener om å tale deres sak. De som var opplyst av Guds Ord, lengtet etter å vise disse menneskene hen til Jesus som den medlidende, kjærlige Frelseren som med åpne armer innbyr alle til å komme til Ham med syndebyrden og alt som tynger dem. De ønsket å fjerne alle hindringer som Satan la i veien for at folk ikke skulle få øye på løftene og gå direkte til Gud med sine synder og få tilgivelse og fred. rett

(47)Valdensermisjonæren forklarte ivrig evangeliet for søkende mennesker. Forsiktig tok han fram avskriftene av Bibelen. Hans største glede var å bringe håp til oppriktige, skyldtyngede mennesker som bare kunne se en hevnens Gud som ventet på å fordømme dem. Med skjelvende lepper og tårevåte øyne, ofte på kne, viste han sine brødre løftene som åpenbarer synderens eneste håp. Slik trengte lyset inn i mange mørke sinn og fjernet skyene inntil Rettferdighetens Sol kunne gå opp med legedom under sine vinger. rett

(47)Ofte måtte de lese samme bibeltekst om og om igjen, som om tilhøreren ville forvisse seg om at han hadde hørt riktig. Det gjaldt særlig disse ordene: «Jesu Kristi, Hans Sønns blod renser oss for all synd.» 1 Joh 1, 7. «På samme måte som Moses løftet slangen opp i ørkenen, slik skal også Menneskesønnen bli løftet opp, for at hver den som tror på Ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» Joh 3, 14-15. rett

(47)Det var mange som ikke lot seg villede av romerkirken. De innså hvor meningsløst det var at mennesker eller engler skulle tale synderes sak. Da lyset gikk opp for dem, utbrøt de gledestrålende: «Kristus er min prest. Hans blod er mitt offer. Hans alter er min skriftestol.» De satte hele sin lit til Jesu fortjeneste og gjentok ordene: «Men uten tro er det umulig å være til behag for Ham (Gud).» Heb 11,6. «For det er ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved.» Apg 4,12. rett

(47)Noen av disse stakkars menneskene som var så hardt prøvd, kunne nesten ikke fatte at Kristus virkelig brydde seg om dem. De følte en slik befrielse og var så overveldet av lyset som skinte på dem at de følte det som om de var i himmelen. Tillitsfullt la de hendene sine i Kristi hånd og satte føttene på den evige Klippen. Nå var de ikke lenger redde for å dø. Nå ville de med glede velge fengsel og kjetterbål hvis de på den måten kunne ære Kristi navn. rett

(47)I hemmelighet ble Guds Ord tatt fram og lest, noen ganger for en enkelt person, andre ganger for en liten gruppe som lengtet etter lys og sannhet. Ofte tilbrakte de hele natten på denne måten. Folk ble så rørt og grepet at misjonæren, barmhjertighetens sendebud, måtte ta pauser i lesningen så tilhørerne skulle få tid til å fatte Frelsens budskap. Rett som det var utbrøt de: «Vil Gud ta imot mitt offer? Bryr Han seg virkelig om meg? Vil Han tilgi min synd?» Og svaret lød: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og Jeg vil gi dere hvile.» Matt 11,28. rett

(48)I tro grep de løftet, og så kom det glade svaret: «Ikke flere pilegrimsferder, ingen slitsomme reiser til hellige steder! Jeg kan komme til Jesus slik som jeg er, syndig og uverdig. Han vil ikke avvise den botferdiges bønn.» «Dine synder er tilgitt.» «Til og med mine synder kan Han tilgi!» rett

(48)De ble fylt med en hellig glede, og Kristus ble opphøyet i takk og lovsang. Glade og lykkelige reiste de hjem for å spre lyset og fortelle andre om sin nye erfaring - at de hadde funnet Ham som er Sannheten og Livet. Det var en forunderlig kraft i Skriftens ord som virket på dem som lengtet etter sannheten. Det var Guds stemme, og de som lyttet, ble overbevist. rett

(48)Sannhetens budbærer dro videre, men folk snakket ofte om hans beskjedne opptreden, hans oppriktighet, hans alvor og inderlighet. I mange tilfeller hadde tilhørerne ikke engang spurt hvor han kom fra eller hvor han skulle hen. De hadde vært så overveldet, først av overraskelse, senere av takknemlighet og glede at de ikke hadde tenkt på å spørre. Når de hadde insistert på at han skulle bli med dem hjem, hadde han svart at han måtte oppsøke de fortapte sauene i hjorden. Kunne det være en engel fra himmelen? undret de. rett

(48)Korstog mot valdenserne
I mange tilfeller så de aldri sannhetens budbærer igjen. Han hadde reist til andre land, eller han tilbrakte tiden i et eller annet ukjent fengsel. Eller kanskje lå knoklene hans og bleknet i solen der han hadde vitnet om sannheten. Men ordene han hadde talt, kunne ikke utslettes. De utførte sin gjerning i menneskers sinn, og resultatet vil først bli kjent på Den store dag. rett

(48)Valdensermisjonærene trengte inn på Satans område, og mørkets makter ble mer på vakt. Ondskapens fyrste la merke til hvert forsøk på å fremme sannhetens sak, og han satte frykt i sine medhjelpere. Pavens representanter så en fare i den virksomheten disse omreisende predikantene drev. Hvis sannhetens lys fikk lov å skinne uhindret, ville det fordrive de mørke skyene av løgn som innhyllet folk. Det ville lede tankene deres til Gud alene, og så ville det være slutt på romerkirkens overhøyhet. rett

(48)Det faktum at det fantes noen som holdt urmenighetens tro i hevd, var et stadig vitnesbyrd om romerkirkens frafall, og de møtte derfor bitter motstand og forfølgelse. Når disse menneskene nektet å forkaste Den hellige skrift, var det en forbrytelse som romerkirken ikke ville tolerere, og det ble bestemt at de skulle utryddes. Nå begynte de frykteligste korstogene mot Guds folk som holdt til i fjellene. Agenter for inkvisisjonen ble sendt for å oppspore dem, og det skjedde ofte at den uskyldige Abel falt som offer for Kains morderhånd. rett

(49)Igjen og igjen ble de fruktbare markene deres ødelagt og hjemmene og gudshusene jevnet med jorden. Der uskyldige og arbeidsomme mennesker engang hadde hatt sine hjem og sine frodige åkrer, var det nå bare en villmark. På samme måte som rovdyrenes villskap øker når de smaker blod, ble pavemaktens representanter enda mer rasende når de så hvordan ofrene led. Mange av disse sannhetsvitnene ble forfulgt over fjellene og jaget ned i dalene, der de fant ly i veldige skoger og mellom fjellknauser. rett

(49)Ingen kunne anklage disse fredløses moralske atferd. Selv fiendene deres måtte medgi at de var fredelige, stillferdige og fromme. Deres store forbrytelse var at de ikke ville tilbe Gud slik paven ønsket det. Derfor ble de utsatt for enhver form for ydmykelse, hån og tortur som mennesker eller djevler kunne pønske ut. rett

(49)Da romerkirken hadde bestemt seg for å utrydde den forhatte sekten, sendte paven ut en bannbulle som stemplet dem som kjettere og dømte dem til døden. De ble ikke anklaget for å være løsgjengere, bedragere eller bråkmakere. Men man erklærte at deres fromme og forsiktige opptreden kunne villede «fårene i den sanne hjord». Derfor ga paven ordre om at «denne onde og avskyelige sekten av skamløse individer» skulle «knuses som giftslanger, dersom de nektet å avsverge sin tro.» – Wylie, b.16, kap.1. rett

(49)Visste denne hovmodige herskeren at han engang skal høre disse ordene igjen? Var han klar over at de ble skrevet i himmelens bøker, og at han vil bli konfrontert med dem på dommens dag? «Alt det dere gjorde mot en av de minste av disse Mine søsken, det gjorde dere mot Meg», sa Jesus. Matt 25,40. rett

(50)Denne bannbullen oppfordret alle kirkemedlemmene til å være med i kampen mot kjetterne. For å stimulere dem til å ta del i den grusomme aksjonen, ble de «fritatt for alle kirkelige bøter og straffer, både de alminnelige og de mer spesifikke. Bannbullen løste alle som sluttet seg til korstoget fra enhver ed de måtte ha avlagt. Den ga deltagerne rett til å beholde alt de måtte ha tilegnet seg på ulovlig vis og lovte fullstendig syndsforlatelse til enhver som utryddet en kjetter. Den annullerte alle kontraktene som valdenserne hadde fordel av, påla tjenerne deres å forlate dem, forbød noen å hjelpe dem på noen som helst måte og ga alle og enhver lov til å ta fra dem det de eide.» – Wylie, b.16, kap.1. rett

(50)Dette dokumentet viser klart hvilken mesterhjerne som sto bak. Det er dragens brøl man hører her, ikke Kristi stemme. rett

(50)Kirkens ledere ville ikke tilpasse sin karakter etter den høye standarden i Guds lov. I stedet lagde de en standard som passet dem selv og bestemte seg for å tvinge alle til å rette seg etter den fordi Roma ville det slik. Fryktelige tragedier fant sted. Korrupte, blasfemiske prester og paver utførte det som Satan påla dem. De var blottet for barmhjertighet. De samme kreftene som korsfestet Kristus og drepte apostlene, og som drev den blodtørstige Nero til krig mot de trofaste på hans tid, var nå i virksomhet for å utrydde Guds folk. rett

(50)Forfølgelsene som i århundrer hjemsøkte disse gudfryktige menneskene, bar de med slik utholdenhet og tålmodighet at deres Frelser ble æret ved det. Til tross for utryddelseskrigen mot dem og de umenneskelige massakrene de ble utsatt for, fortsatte de å sende misjonærer ut for å spre evangeliet. De ble jaget til døde. Men deres blod ga vekst til frøet de hadde sådd, og det ble en rik høst. rett

(50)Slik vitnet valdenserne om Gud flere hundre år før Luther ble født. Spredt omkring i mange land sådde de spiren til den reformasjonen som begynte med Wycliffe, som vokste seg dypere og sterkere på Luthers tid, og som skal føres videre til tidens slutt av dem som er villige til å lide «for Guds Ords skyld og for Jesu Kristi vitnesbyrds skyld.» Åp 1,9. rett

neste kapitel