| Den Store Striden kapitel 40. Fra side 451. Fra side 635 i den engelske utgave. |
(451)Når de som ærer Guds lov ikke lenger blir beskyttet av menneskelige lover, vil det samtidig i forskjellige land oppstå en bevegelse som har som mål å utrydde dem. Når det fastsatte tidspunktet nærmer seg, vil folk slutte seg sammen til et avgjørende slag for å utrydde den forhatte sekten som irettesetter og ikke vil innordne seg. De vil slå til på én og samme natt for å bringe dem fullstendig til taushet. rett (451)Det store vendepunktet (451)Med seiersrop, spott og forbannelser er de onde klare til å kaste seg over sitt bytte. Men plutselig blir det stummende mørkt, svartere enn nattemørket. På himmelhvelvingen kommer det til syne en regnbue som stråler ut fra Guds trone. Den synes å omgi hver gruppe som er samlet til bønn. Den opphissede mengden stanser brått. De spottende ropene dør bort. Glemt er de som er gjenstand for deres morderiske raseri. Lammet av redsel stirrer de på dette paktssymbolet og ønsker seg bort fra den brennende glansen som det utstråler. rett (451)Da hører Guds folk en klangfull stemme som sier: «Se opp!» Og der ser de løftets regnbue. De mørke, truende skyene som dekker himmelen, sprer seg, og i likhet med Stefanus stirrer de opp mot himmelen og ser Guds herlighet og Menneskesønnen som sitter på tronen. På Hans guddomsskikkelse ser de merkene av Hans ydmykelse, og de hører at Han sier til sin Far og til englene: «Far, Jeg vil at også de som Du har gitt meg, skal være hos Meg der Jeg er.» Joh 17,24. Igjen høres en triumferende stemme som sier: «De kommer! De kommer! Hellige, uskyldige, rene. De har tatt vare på mitt ord om å holde ut, og de skal ferdes blant engler.» Et seiersrop lyder fra de bleke, skjelvende leppene til dem som har holdt fast på troen. rett (452)Naturkrefter i aksjon (452)Stemmen ryster både jorden og himmellegemene. Det kommer et jordskjelv, «et så kraftig og stort jordskjelv som det aldri hadde vært siden det kom mennesker på jorden.» v.17-18. Det er som om himmelhvelvingen åpner og lukker seg, og stråleglansen fra Guds trone bryter igjennom. Fjellene skjelver som siv i vinden, og store steinblokker farer i alle retninger. Det høres brøl som av en storm i anmarsj. Havet koker. Orkanens øredøvende hyl lyder som røster fra demoner på plyndringstokt. Hele jorden hever seg og vugger som havets bølger. Overflaten slår sprekker. Det er som om selve grunnvollen svikter. Fjellkjeder raser sammen. Bebodde øyer forsvinner. Havnebyer som er blitt lik Sodoma i ondskap, blir slukt av de rasende bølgene. rett (452)Gud husker på det store Babylon og gir henne «begeret med Hans harmes vredesvin.» v.19. Svære hagl på «et talent» (rundt 34 kg) ødelegger alt. Store, praktfulle byer blir lagt i ruiner. Kostbare palasser som verdens stormenn har ødslet store summer på for å forherlige seg selv, synker i grus like foran øynene på dem. Fengselsmurer raser sammen, og Guds folk som har vært innesperret for sin tro, slipper fri. rett (452)Gravene åpner seg, og «mange som sover i jordens støv, skal våkne, noen til evig liv, noen til skam og evig avsky.» Dan 12,2. Alle som er døde i troen på den tredje engelens budskap, står herliggjort opp fra graven for å høre Guds fredspakt med dem som har tatt vare på Hans lov. «Også de som har gjennomboret Ham», de som hånte og spottet Kristus i Hans dødskamp, og de som gikk hardest ut mot Hans sannhet og Hans folk, vekkes til live og får se Ham i Hans herlighet og er vitne til den æren Han viser dem som har vært lojale og lydige. Åp 1,7. rett (452)Ennå er himmelen dekket av tette skyer, men rett som det er bryter solen igjennom, og ser ut som Guds hevnende øye. Fryktelige lyn flammer over himmelen og hyller jorden inn i et ildteppe. Over de fryktelige tordenbrakene høres mystiske, illevarslende stemmer som forkynner dommen over de ugudelige. Ikke alle forstår ordene, men de falske forkynnerne forstår dem godt. De som kort tid i forveien var så hensynsløse og skrytende, så utfordrende og hoverende i sin grusomhet mot Guds folk, er overveldet av panikk og gyser av skrekk. Klageropene deres høres gjennom stormen. Demoner anerkjenner Kristi guddom og skjelver for Hans makt, mens mennesker bønnfaller om nåde og vakler fortvilte omkring. rett (453)Herrens dag (453)Gjennom en sprekk i skylaget stråler en stjerne med firdobbelt glans på grunn av kontrasten til mørket. Den bærer bud om håp og glede for de troende, men om strenghet og vrede for overtrederne. De som har ofret alt for Kristus, er nå trygge, for de er skjult i Herrens Tabernakel. Sal 27,5. De er blitt prøvd, og overfor verden og sannhetens fiender har de vist sin trofasthet mot Ham som døde for dem. rett (453)En vidunderlig forandring har skjedd med dem som har vært trofaste, ansikt til ansikt med døden. Plutselig er de fridd ut fra den grusomme terroren som mennesker lik demoner utsatte dem for. Ansiktene deres som var bleke, forpinte og utmagret, stråler nå av undring, tro og kjærlighet, og de stemmer i en seierssang: «Gud er vår tilflukt og styrke, en hjelp i trengsler, en hjelp som er funnet overmåte stor. Derfor skal vi ikke frykte selv om jorden blir omveltet og fjellene blir kastet i havets dyp, ja, selv om havets vann bruser og sjøen går hvit, selv om fjellene skjelver når havet løfter seg. Sela.» Sal 46,2-4. rett (453)Mens disse tillitsfulle ordene stiger opp til Gud, blir skyene feid unna, og de ser den stjerneklare himmelen i strålende kontrast til den mørke, truende himmelhvelvingen omkring. Den himmelske byens herlighet strømmer ut fra portene som står på gløtt. På himmelen viser det seg en hånd som holder to sammenlagte steintavler. Profeten sier: «Himlene skal forkynne Hans rettferdighet, for Gud Selv er Dommer. Sela.» Sal 50,6. Guds hellige lov, Hans rettferdighet, som ble kunngjort fra Sinai gjennom torden og ild som er veivi-seren for hvordan vi skal leve, blir nå framstilt som målestokk i dommen. Hånden åpner tavlene, og man ser De ti bud som lyser med ildskrift. Ordene er så tydelige at alle kan lese dem. Minner vekkes til live, overtroens og villfarelsens mørke blir feid til side, og Guds ti bud, korte, klare og myndige, blir sett av alle på jorden. rett (454)Det er umulig å beskrive skrekken og fortvilelsen hos dem som har tråkket på Guds hellige bud. Herren ga dem sin lov. De kunne ha sammenliknet seg med den og blitt klar over sine mangler mens det ennå var anledning til å angre og vende om. Men for å bli populær i verden satte de Guds bud til side og fikk andre til å gjøre det samme. De har forsøkt å tvinge Guds folk til å vanhellige Hans hviledag. Nå blir de dømt av den loven de foraktet. Uhyggelig klart ser de at de er uten unnskyldning. De valgte selv hvem de ville tjene og tilbe. «Da skal dere igjen kunne skjelne mellom den rettferdige og den ugudelige, mellom den som tjener Gud, og den som ikke tjener Ham.» Mal 3,18. rett (454)De som ikke vil anerkjenne Guds lov, fra prestene og helt ned til de minste blant folket, får en ny forståelse av sannhet og plikt. Først når det er for sent, innser de at hviledagen i det fjerde budet er den levende Guds segl. For sent går det opp for dem hva den falske hviledagen virkelig er, og hvilket sviktende grunnlag de har bygd på. De oppdager at de har kjempet mot Gud. Religiøse forkynnere har ført mennesker til fortapelse, mens de påsto at de førte dem til Paradisets porter. Først på den endelige oppgjørsdagen skjønner man hvilket stort ansvar Ordets forkynnere har, og hvilke fryktelige følger deres utroskap får. Bare i evigheten kan vi fullt ut forstå hva det vil si at et eneste menneske går fortapt. En fryktelig skjebne rammer det mennesket som får høre dette: «Gå bort, du onde tjener.» rett (454)Som kraftige tordendrønn lyder Guds stemme fra himmelen idet Han kunngjør dagen og timen da Jesus kommer og forkynner den evige pakten med sitt folk. Guds folk lytter med løftet blikk. Ansiktene deres er opplyst av Hans herlighet og skinner som ansiktet til Moses da han kom ned fra Sinai. De gudløse klarer ikke å se på dem. Og når velsignelsen blir uttalt over dem som har æret Gud ved å helligholde Hans sabbat, lyder det et mektig seiersrop. rett (454)Kristi gjenkomst (454)Jesus står fram som en mektig seierherre. Nå kommer Han ikke som en «smertenes mann» for å drikke lidelsens og skammens kalk, men som himmelens og jordens seierherre for å dømme levende og døde. Han heter «Trofast og Sannferdig, og Han både dømmer og fører krig i rettferdighet». «Og Himmelens hærer» følger Ham.» Åp 19,11.14. Englene som følger Ham, synger lovsanger med en overjordisk skjønnhet. Himmelrommet ser ut til å være fylt av skinnende skikkelser – «10 000 ganger 10 000 og 1000 ganger 1000.» Åp 5,11. Ingen menneskelig penn kan skildre denne scenen. Ingen kan forestille seg denne stråleglansen. «Hans herlighet dekket himmelen, og jorden er full av Hans pris. Stråleglansen er som lyset.» Hab 3,3-4. Idet den levende skyen kommer nærmere, kan alle se livets Fyrste. Ingen tornekrone skjemmer nå det hellige hodet, men et strålende diadem omgir Hans panne. Ansiktet lyser klarere enn middagssolen. «Og Han har et navn skrevet på Sin kjortel og på Sin hofte: KONGENES KONGE OG HERRENES HERRE.» Åp 19,16. rett (455)Foran Ham «er alle blitt likbleke i ansiktet», og de som har avvist Guds nåde, føler fortvilelsen over å gå evig fortapt. «Hjertet mister motet, og knærne skjelver ... og alles ansikt blekner.« Jer 30,6; Nah 2,10. Skjelvende roper de rettferdige: «Hvem kan bestå?» Englene slutter å synge, og det hersker en fryktinngytende stillhet. Så lyder Jesu stemme: «Min nåde er nok for deg.» 2 Kor 12,9. Ansiktene til de rettferdige lyser opp i glede mens englene slår an en tone høyere og synger igjen, idet de stadig nærmer seg jorden. rett (455)Kongenes Konge kommer ned på skyen som er omgitt av lysende flammer. Himmelen ruller seg sammen som en bokrull, jorden skjelver for Ham, og hvert fjell og hver øy blir flyttet. «Vår Gud kommer, og Han skal ikke tie. Fortærende ild går foran Ham, en veldig storm omgir Ham. Ovenfra skal Han kalle på himlene og på jorden, så Han kan dømme Sitt folk.» Sal 50,3-4. «Og kongene på jorden, de store menn, de rike menn, hærførerne, de mektige menn, hver slave og hver fri mann gjemte seg i hulene og i klippene i fjellene. Og de sier til fjellene og klippene: «Fall over oss og skjul oss for Hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede! For Hans vredes store dag er kommet, og hvem kan da bestå?» Åp 6,15-17. rett (455)De spottende og spøkefulle ordene har opphørt, og de som farer med løgn, er tause. Krigslarm og våpen «med forvirrende lyd» og «kapper som er veltet i blod», har roet seg. Jes 9,5 (eng. KJV). Det høres bare bønn, gråt og klage. Fra lepper som nylig spottet, lyder ropet: «Hans vredes store dag er kommet, og hvem kan da bestå?» De gudløse ber om å bli begravd under fjellene og bergham-rene for å slippe å se Ham som de har foraktet og forkastet. rett (456)De kjenner stemmen som trenger igjennom til de dødes ører. Hvor ofte har den ikke vemodig bønnfalt dem om å vende om. Gjentatte ganger har Kristus talt til dem gjennom en venn eller en bror. For dem som har forkastet Hans nåde, er det ikke noe annet som er så full av fordømmelse og anklage som denne stemmen som så lenge har bønnfalt: «Vend om, vend om fra deres onde ferd! For hvorfor skulle dere dø, Israels hus?» Esek 33,11. Hadde den bare vært en fremmeds stemme! Herren sier: «Fordi jeg har kalt og dere avslo, har Jeg rakt ut Min hånd uten at noen brydde seg om det, fordi dere ringeaktet alle Mine råd, og ikke ville ha tilrettevisning.» Ordsp 1,24-25. Denne stemmen vekker minner til live som de gjerne vil glemme – advarsler som de foraktet, innbydelser som de avviste og privilegier som de har ignorert. rett (456)Der er de som spottet Kristus da Han ble ydmyket. Med fryktelig klarhet husker de at da øverstepresten utfordret Ham, kom Han med denne høytidelige erklæringen: «Fra nå av skal dere se Menneskesønnen sitte ved Kraftens høyre hånd og komme på himmelens skyer.» Matt 26,64. Nå ser de Ham i Hans herlighet, og snart skal de også se Ham sitte «ved Kraftens høyre hånd.» rett (456)De som harselerte med Ham da Han sa at Han var Guds Sønn, står nå tause. Der er den hovmodige Herodes som hånet Hans kongetittel og bød de skamløse soldatene å krone Ham. Der er de mennene som med vanhellige hender kledde Ham i purpurkappen, satte tornekronen på hodet Hans, ga Ham et rør som skulle forestille et septer og bøyde seg spottende for Ham. De som slo livets Fyrste og spyttet på Ham, snur seg nå bort fra Hans gjennomtrengende blikk og prøver å komme unna den overveldende glansen som omgir Ham. De som slo naglene gjennom hendene og føttene Hans, og soldaten som stakk spydet i siden Hans, ser med skrekk og samvittighetsnag på disse sårmerkene. Med fryktelig nøyaktighet husker prestene og rådsherrene det som skjedde på Golgata. Fylt av skrekk og gru tenker de på hvordan de med djevelsk fryd ristet på hodet og ropte: «Han frelste andre; Seg Selv kan Han ikke frelse! Hvis Han er Israels Konge, la Ham nå komme ned fra korset, og vi skal tro Ham! Han har satt Sin lit til Gud. La Ham utfri Ham nå hvis Han vil ha Ham.» Matt 27,42-43. rett (456)De husker levende Frelserens lignelse om vingårdsarbeiderne som nektet å gi landeieren avlingen sin, og som mishandlet tjenerne hans og drepte sønnen hans. De husker også dommen de uttalte over seg selv: «Han skal ødelegge disse onde mennene på en grusom måte.» (Matt 21,41.) I disse troløse arbeidernes synd og straff ser prestene og de eldste en beskrivelse av det de selv har gjort, og hvilken rettferdig dom de vil få. Høyere enn ropene: «Korsfest Ham!» som lød i Jerusalems gater, høres nå det fortvilte klageropet. «Han er Guds Sønn! Han er den sanne Messias!» De prøver å flykte for å slippe å være i nærheten av Kongenes Konge. Forgjeves prøver de å gjemme seg i de dype jordhulene som de voldsomme naturomveltningene har dannet. rett (457)Døde står opp (457)Midt under jordskjelv, lynblink og tordenskrall kaller Guds Sønn de hellige døde fram. Han ser på gravene deres, og så løfter Han hendene mot himmelen og roper: «Våkn opp, våkn opp, dere som sover i støvet, og stå opp!» Overalt på jorden hører de døde stemmen Hans, og de som hører, skal leve. Jorden gir gjenlyd av fottrinnene av den veldige skaren fra alle nasjoner og stammer, tungemål og folk. De som var dødens fanger, er nå kledd i udødelig herlighet, og de roper: «Død, hvor er din brodd? Dødsrike, hvor er din seier?» 1 Kor 15,55. Både de rettferdige som lever, og de døde som nå er oppstått, stemmer i et jublende seiersrop. rett (457)De som oppstår, har samme skikkelse som da de døde. Adam som står blant dem, er høy og staselig. Bare Guds Sønn er mer majestetisk. Adam markerer seg klart sammenlignet med senere generasjoner, noe som viser den sterke tilbakegangen som har funnet sted. Men alle har den evige ungdommens friskhet og styrke. rett (457)I begynnelsen ble mennesket skapt i Guds bilde, ikke bare i karakter, men også i skikkelse og utseende. Synden deformerte gudsbildet og visket det nesten ut, men Kristus kom for å gjenreise det som var tapt. Han vil forvandle vårt svake og forgjengelige legeme så det blir likt det legemet Han har i herligheten. Det dødelige og forgjengelige som var skjemmet og fordervet av synd, blir fullkomment, vakkert og udødelig. Alle feil og skavanker blir etterlatt i graven. rett (457)De frelste vil få tilbake adgangen til Livets Tre som Adam mistet i Paradiset, og de vil vokse opp til den kroppshøyden menneskene hadde i begynnelsen. De siste sporene av syndens forbannelse blir fjernet, og både i kropp og sinn skal Guds trofaste folk igjen gjenspeile Hans herlighet. For en vidunderlig frelse! Vi har snakket lenge om den, vi har håpet på den og sett fram til den med lengsel, men vi har aldri fullt ut forstått den. rett (457)Guds folk som lever, blir forvandlet «på et øyeblikk.» Ved Guds stemme ble de herliggjort. Nå blir de gjort udødelige, og sammen med de hellige som er oppreist fra de døde, blir de rykket opp for å møte Frelseren i luften. Englene skal «samle sammen Hans utvalgte fra de fire vindretninger, fra jordens ende til himmelens ende.» Mark 13,27. Engler legger de små barna i mødrenes armer. Venner som døden lenge har skilt, blir forenet og skal aldri mer skilles. Med jublende sang drar de samlet til Det nye Jerusalem, Guds by. På hver side av skyformasjonen er det noe som ligner vinger, og det er som om den har levende hjul. Mens den beveger seg oppover, roper de: «Hellig!» Og fra vingene lyder det: «Hellig!» Hele engleskaren roper: «Hellig, hellig, hellig er Herren Gud, Den Allmektige!» Og de frelste utbryter: «Halleluja!» mens skyen beveger seg mot Det nye Jerusalem. rett (458)Inn i den hellige byen (458)Jesus setter selv herlighetenkronen på hodene til dem som har seiret. Hver enkelt av dem får en krone «med et nytt navn» (Åp 2,17) og med innskriften: «Helliget Herren.» De får også en seierspalme og en harpe. Når engelen som leder slår an tonen, spiller alle på harpestrengene med kunstnerisk ferdighet og frambringer de vakreste melodiene. Alle er fylt av en ubeskrivelig glede, og hver stemme hever seg i lovprisning til Ham «som elsket oss og renset oss fra våre synder i sitt eget blod, og som har gjort oss til konger og prester sin Gud og Far. - Ham tilhører æren og herredømmet i all evighet! Amen.» Åp 1,5-6. rett (458)Foran de frelste ligger den hellige byen. Jesus åpner perleportene på vidt gap, og de som trofast har fulgt Ham, drar inn. Der ser de Guds Paradis, hjemmet Adam hadde før han syndet. Så lyder en stemme som er mer klangfull enn noen musikk mennesker har hørt: «Kampen er over.» «Kom, dere som er velsignet av Min Far. Arv det riket som er gjort ferdig for dere fra verdens grunnvoll ble lagt.» Nå oppfylles bønnen Jesus ba for disiplene: «Far, Jeg vil at også de som Du har gitt Meg, skal være hos Meg.» «Ulastelige .... med umåtelig glede» er disse som Han har kjøpt med sitt blod, og som Han stiller fram for Faderen, idet Han sier: «Her er Jeg og de barn Gud har gitt Meg.» Matt 25,34; Joh 17,24; Jud 24; Hebr 2,13. Frelserens kjærlighet er ufattelig. Det er et stort øyeblikk når Han som er fra evighet, betrakter de forløste og ser sitt eget bilde i dem. Syndens spor er fjernet, skampletten er utslettet, og mennesket er igjen i harmoni med Gud. rett (459)Med ubeskrivelig kjærlighet byr Jesus sitt trofaste folk velkommen til gleden hos deres Herre. Frelserens glede er at Han i herlighetens rike ser dem som er frelst ved Hans smerte og ydmykelse. De frelste får også del i denne gleden når de ser dem de har vunnet for Kristus ved sine bønner, sitt arbeid og sine offer. De fylles av en ubeskrivelig lykke når de samles omkring den store hvite tronen og ser dem de har ført til Kristus, og at disse har vunnet andre, og disse igjen andre. Alle har nådd hvilens havn der de vil legge kronene ned foran Jesus og prise Ham gjennom evigheten. rett (459)Den første og den andre Adam møtes (459)Etter at Adam ble forvist fra Eden, var livet hans på jorden fylt av sorg. Hvert blad som visnet, hvert dyr som måtte ofres, alt som skjemmet naturen og hver flekk på menneskets renhet, var en ny påminnelse om hans synd. Fryktelig var hans anger og sjeleangst når han så hvordan urettferdigheten økte, og når han som reaksjon på sine advarsler ble bebreidet fordi han selv var årsak til synden. I nesten 1000 år led Adam tålmodig og ydmykt for sin synd. Han angret oppriktig og stolte på den lovede Frelserens fortjeneste, og han døde i håpet om oppstandelsen. Guds Sønn gjenopprettet det som menneskene mistet da de led nederlag og falt, og gjennom forsoningen får Adam tilbake det herredømmet han hadde i begynnelsen. I grenseløs lykke ser han de trærne han engang beundret og som han selv plukket frukt av i de dagene da han levde i uskyldighet og glede. Han ser vinrankene som han med egne hender har dyrket og de samme blomstene som han engang gledet seg over. Det går opp for ham at dette er virkelighet. Han forstår at dette virkelig er Eden som er gjenreist, og at stedet er vakrere nå enn da han ble forvist fra det. rett (459)Frelseren tar ham med bort til Livets Tre, plukker den herlige frukten og ber ham om å spise. Han ser seg omkring og oppdager mange av sin egen familie som er frelst i Guds Paradis. Så legger han den skinnende kronen foran Jesus og omfavner Ham. Han spiller på gullharpen, og himmelens hvelvinger gir gjenlyd av seierssangen: «Verdig er Lammet som ble slaktet og som lever igjen!» Slektningene hans gjentar sangen, og mens de også legger kronene foran Frelseren, kneler de og tilber. rett (460)Englene som gråt da Adam syndet, og som gledet seg da Jesus sto opp fra de døde og fór opp til himmelen etter at Han hadde åpnet graven for alle som ville tro på Hans navn, er vitner til denne gjenforeningen. Nå ser de at frelsesverket er fullført, og stemmene deres blander seg med lovsangen. rett (460)Et utvalgt folk (460)Ingen andre enn de 144 000 kan lære denne sangen, for den handler om en erfaring som ingen andre har. «Dette er de som følger Lammet hvor Han enn går. De ble kjøpt fra menneskene for å være en førstegrøde for Gud og for Lammet.» «Dette er de som kommer ut av den store trengsel.» Åp 15,2-3; 14,1-5; 7,14. De har gått igjennom en trengselstid som det aldri har vært maken til siden folkeslag oppsto. De har kjempet Jakobs-kampen og har levd uten en mellommann mens de sju siste plagene rammet jorden. Men de ble utfridd, for de «har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod.» «Og det ble ikke funnet svik i deres munn, for de er uten feil framfor Guds trone.» «Derfor er de framfor Guds trone og tjener Ham dag og natt i Hans tempel. Og Han som sitter på tronen, skal reise Sin bolig over dem.» De har sett at jorden ble herjet av sult og pest, og at solen fikk makt til å svi menneskene med ild. Selv har de opplevd lidelser, tørst og sult. «De skal hverken sulte eller tørste mer. Hverken solen eller noen hete skal falle på dem mer. For Lammet som er midt foran tronen, skal vokte dem og lede dem til levende vannkilder. Og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne.» Åp 7,14-17. rett (460)Gjennom alle tider er Guds folk blitt oppdratt og opplært i prøvelsens skole. De gikk på smale stier her på jorden, og de ble renset i lidelsens ild. For Jesu skyld holdt de ut motstand, hat og baktalelse. De fulgte Ham gjennom tunge kamper, de måtte tåle selvfornektelse, og de led bitre skuffelser. Av egen smertelig erfaring lærte de hvor ond synden er og hvilken makt den har. De kjenner all den skylden og ulykken som følger med, og de ser på den med avsky. Tanken på det store offeret som måtte til for å fjerne synden, gjør dem ydmyke og fyller dem med en slik takknemlig glede at syndfrie vesener ikke kan fatte det. De elsker Gud så høyt fordi de har fått så mye tilgitt. De har tatt del i Kristi lidelser og kan derfor få del i Hans herlighet. rett (461)Guds folk er kommet fra kvistværelser, fra rønner, fra fengsler og skafotter, fra fjell og ørken, fra jordhuler og fra havets dyp der de fikk sin grav. «De led nød, ble plaget og pint.» Hebr 11,37. Millioner gikk vanæret i graven fordi de nektet å følge Satans bedrag. De ble dømt som de verste forbrytere. Men nå er «Gud Selv Dommer.» Sal 50,6. Menneskers avgjørelser blir omgjort, og Herren skal ta bort «Sitt folks vanære.» Jes 25,8. «De skal kalle dem Det hellige folket, Herrens Forløste.» Han har bestemt at de skal få «hodepynt i stedet for aske, gledens olje i stedet for sorg, lovprisningens drakt i stedet for avmakts ånd.» Jes 62,12; 61,3. rett (461)De er ikke lenger svake, plaget, spredt og undertrykt. Fra nå av skal de alltid være med Herren. De står foran tronen i vakrere klær enn de mest ærede mennesker på jorden noen gang har hatt. De har mer strålende kroner enn noen konge har båret. Smertens og sorgens tid er forbi for alltid. Himmelens Konge har tørket bort alle tårene deres, og all årsak til sorg er fjernet. De vifter med palmegrener og synger en vakker og harmonisk lovsang til Guds ære. Alle synger med, og hele himmelen gjenlyder av sangen: «Frelsen tilhører vår Gud, Ham som sitter på tronen, og Lammet!» Og alle skapninger i himmelen svarer i kor: «Amen! Velsignelsen, herligheten og visdommen, takksigelsen og æren, kraften og styrken tilhører vår Gud i all evighet! Amen.» Åp 7,10.12. rett (461)Kristi offer – et studium gjennom evigheten (461)Gjennom evigheten skal Kristi kors være emnet for de frelstes studium og lovsang. I den herliggjorte Kristus ser de den korsfestede Kristus. De vil aldri glemme at Guds enbårne sønn, himmelens Konge, som skapte og holder oppe de utallige verdener i det grenseløse verdensrommet, Han som kjeruber og serafer frydet seg over å tilbe, fornedret seg for å løfte falne mennesker opp. De vil aldri glemme at Han måtte bære syndens skam og skyld og tåle at Faderen skjulte sitt ansikt for Ham, inntil den fortapte verdens synd knuste Ham på korset. rett (462)Universet vil alltid undre og fryde seg over at Han som har skapt alle verdener i universet og rår over alt og alle, ga avkall på sin herlighet og fornedret seg selv fordi Han elsket menneskene. Når de frelste ser på sin Frelser og opplever Faderens evige kjærlighet som lyser fra ansiktet Hans, og når de ser Den Evige Guds trone og vet at Hans rike aldri skal ta slutt, bryter de ut i jubelsang: «Verdig er Lammet som var slaktet og har kjøpt oss tilbake til Gud med sitt eget dyrebare blod!» rett (462)Korsets gåte forklarer alle andre gåter. I lyset som stråler fra Golgata, vil de egenskapene hos Gud som fylte oss med redsel og ærefrykt, virke skjønne og tiltalende. Barmhjertighet, ømhet og faderlig kjærlighet blander seg med hellighet, rettferdighet og styrke. Når vi ser Hans opphøyede trone, ser vi Hans karakter i all dens skjønnhet. Som aldri før forstår vi meningen med det vakre uttrykket: «vår Far.» Da skal vi forstå at Han som har grenseløs visdom, ikke kunne frelse oss på annen måte enn ved å ofre sin sønn. Lønnen for dette offeret er gleden Gud føler over å befolke jorden med hellige, lykkelige og udødelige mennesker. Resultatet av Jesu kamp mot mørkets makter er gleden hos de frelste som i all evighet tjener og ærer Gud. Så stor er verdien av menneskesjelen at Faderen er tilfreds med prisen som er betalt, og Kristus selv er tilfreds når Han ser resultatet av sitt store offer. rett |