Striden er over

(469)Ved slutten av de 1000 årene kommer Kristus tilbake til jorden. Alle de frelste og hærskarer av engler følger Ham. Han kommer i fryktinngytende majestet og byr de gudløse stå opp fra gravene og få sin dom. En veldig hærskare kommer fram, talløs som havets sand. Men så forskjellige de er fra dem som sto opp i den første oppstandelsen! De rettferdige fikk evig ungdom og skjønnhet. De gudløse er merket av sykdom og død. rett

(469)Hvert blikk i den talløse mengden er vendt mot Guds Sønn. Samstemmig roper de gudløse: «Velsignet er Han som kommer i Herrens navn!» Men det er ikke kjærlighet til Kristus som får dem til å si dette. Sannhetens kraft tvinger ordene fram fra motvillige lepper. I samme tilstand som de onde menneskene gikk i graven, kommer de opp igjen med den samme fiendtlige innstillingen til Kristus og den samme opprørske holdningen. De får ikke noen ny prøvetid som de kan bruke til å forbedre deres tidligere karaktermangler. Det ville være nytteløst. Et helt liv i overtredelse har ikke vært med til å bløtgjøre deres hjerter. Hvis de fikk en ny prøvetid, ville de igjen unndra seg Guds krav og hisse til opprør mot Ham. rett

(469)Kristus kommer ned på Oljeberget, på det stedet der Han fór opp til himmelen etter oppstandelsen, og der englene gjentok løftet om at Han skulle komme igjen. Profeten sier: «Slik skal Herren min Gud komme, og alle de hellige med Deg.» «På den dagen skal Hans føtter stå på Oljeberget, som ligger vendt mot Jerusalem fra øst til vest, så det blir en meget stor dal.» «Herren skal være Konge over hele jorden.» Sak 14,5.4.9. Når Det nye Jerusalem kommer ned fra himmelen i sin strålende prakt, skal byen ligge på det stedet som er renset og gjort klart til å ta imot den. Og Kristus drar inn i byen sammen med englene og folket sitt. rett

(469)Et desperat angrep
Nå forbereder Satan seg til den siste, innbitte kampen om herredømmet. Mens han var fratatt makten og hindret i å fortsette sitt bedrag, var han ulykkelig og nedslått. Men når de gudløse blir reist opp fra gravene og han ser den uhyre mengden som er med ham, får han nytt håp, og han bestemmer seg for ikke å gi opp. Han vil samle alle de fortapte under sin ledelse og sette alt inn på å virkeliggjøre sine planer. rett

(469)De gudløse er Satans fanger. Ved å forkaste Kristus har de gått med på å følge opprørslederen. De er beredt til å godta forslagene hans og lystre hans ordre. Han opptrer på samme listige måte som før og holder skjult at han er Satan. I stedet påstår han at han har rettmessig krav på verden, og at den er tatt fra ham på ulovlig måte. Han innbiller sine bedratte tilhengere at han har reddet dem ut av graven, og at han nå vil frelse dem fra det grusomste tyranniet. De er ikke lenger under Kristi innflytelse, og Satan gjør mirakler til støtte for sine påstander. Han styrker de svake og oppildner alle med sin egen ånd og kraft. Han foreslår å lede dem mot de helliges leir og innta byen. Med djevelsk fryd peker han på det faktum at talløse millioner er oppreist fra de døde, og at han som deres leder vil kunne innta byen og vinne tilbake sitt rike. rett

(470)I den utallige mengden er det mange som levde før storflommen, da folk ble svært gamle. Det er kjemper med høy intelligens som lot falne engler få kontroll over dem, og som brukte all sin dyktighet og kunnskap til å opphøye seg selv. Blant dem er fremragende genier som fikk verden til å forgude deres kunst, men som ved sin grusomhet og sine skadelige oppfinnelser forurenset jorden og ødela Guds bilde i den grad at Han måtte utrydde dem. Der er konger og hærførere som erobret riker, dristige menn som aldri tapte et slag, og stolte, ærgjerrige krigsmenn som fikk nasjoner til å skjelve. De er ikke blitt forandret i døden. Når de kommer opp av graven, fortsetter tankene i de samme banene som da de døde. De har den samme erobringslysten som da de falt. Satan rådslår med englene sine, og deretter med disse kongene, erobrerne og andre ledere. De ser på de veldige styrkene og slår fast at de som er inne i byen, er få sammenliknet med deres egen hær, og at de derfor kan slå dem. De planlegger å erobre Det nye Jerusalem med alle dets rikdommer. Alle begynner straks å forberede seg til kamp. Dyktige fagfolk framstiller våpen, og framgangsrike militærledere organiserer hæren i kompanier og divisjoner. rett

(470)Endelig gis det ordre til frammarsj, og den talløse hærskaren setter seg i bevegelse. En slik armé har aldri noen hærfører mobilisert før, for den er større enn alle generasjoners samlede militærstyrke siden man begynte å føre krig. Satan, den fremste av alle krigens skikkelser, leder felttoget, og englene hans følger ham i dette avgjørende angrepet. Konger og hærførere marsjerer sammen med ham, og hærmassene følger i utallige, velorganiserte avdelinger. Med militær presisjon marsjerer de kompakte kolonnene fram over den ødelagte jorden mot Den hellige byen. Jesus gir ordre om å stenge portene til Jerusalem, og Satans hær omringer byen og gjør seg klar til angrep. rett

(470)Kristus mottar hyllest
Nå viser Kristus seg igjen for fienden. Høyt over byen på et fundament av skinnende gull står det en trone, og på den sitter Guds Sønn, omgitt av borgerne i sitt rike. Ord kan ikke beskrive Hans makt og storhet. Han er innhyllet i sin Fars herlighet, og stråleglansen som fyller Den hellige byen, skinner gjennom portene og opplyser hele jorden. rett

(471)Nærmest tronen er de som engang var ivrige i Satans tjeneste, men ble reddet som en brann ut av ilden og har fulgt Frelseren med dyp og inderlig hengivenhet. Deretter kommer de som utviklet en kristelig karakter i en verden med falskhet og vantro, de som holdt Guds lov i ære da kristenheten forkynte at den var avskaffet, og de millionene fra alle tidsaldrer som ble martyrer for sin tro. Rundt omkring dem er «en stor skare som ingen kunne telle, av alle folkeslag, stammer, folk og tungemål, som sto foran tronen og foran Lammet, kledd i hvite kjortler, med palmegrener i hendene sine.» Åp 7,9. Nå er kampen deres over, og de har seiret. De har fullført løpet og vunnet prisen. Palmegrenene deres symboliserer seier, og den hvite drakten er et merke på Kristi fullkomne rettferdighet som nå er deres. rett

(471)De frelste stemmer i en lovsang som lenge gir ekko gjennom himmelhvelvingen. «Frelsen tilhører vår Gud, Ham som sitter på tronen, og Lammet!» v.10. Og engler og serafer synger med i lovsangen. Etter at de frelste nå har sett djevelens makt og ondskap, skjønner de bedre enn noen gang at de bare kunne seire i Kristi kraft. I hele den strålende mengden er det ingen som tar æren for selv å ha noen del i frelsen, som om den skyldes deres egen kraft og godhet. Ingen nevner hva de har utrettet eller lidd, men innholdet i hver sang og grunntonen i all lovprisning er at frelsen kommer fra Gud og Lammet. rett

(471)Så blir Guds Sønn kronet mens alle i himmelen og på jorden er vitner til det. Kongenes Konge som har fått all makt og myndighet, kunngjør nå dommen over dem som gjorde opprør mot Hans ledelse, og Han lar rettferdigheten bli fullført overfor dem som har overtrådt Hans lov og undertrykt Hans folk. Profeten sier: «Deretter så jeg en stor, hvit trone og Ham som satt på den. Jorden og himmelen flyktet for Hans åsyn. Og det ble ikke funnet noe sted for dem. Og jeg så de døde, små og store, stå framfor Gud, og bøker ble åpnet. Og en annen bok ble åpnet, som er Livets Bok. Og de døde ble dømt etter det som var skrevet i bøkene, etter sine gjerninger.» Åp 20,11-12. rett

(471)Bøker blir åpnet
Så snart bøkene blir åpnet og Jesus ser på de gudløse, husker de hver synd de har begått. De ser nøyaktig hvor de vek av fra renhetens og hellighetens sti, hvor langt stolthet og opprør førte dem i overtredelse av Guds lov. Fristelser som de åpnet for ved å gi etter for synd, velsignelser de misbrukte, Herrens budbærere som de foraktet, advarsler som de forkastet og Guds innbydelse som de uforsonlig snudde ryggen til – alt står som skrevet med ildskrift. rett

(471)Over tronen kommer korset til syne. Som i et panorama kan de se Adams fristelse og fall og de forskjellige begivenheter som fulgte etter hverandre i den store frelsesplanen: Frelserens fødsel i fattigdom, barneårene i nøysomhet og lydighet, dåpen i Jordan-elven, fasten og fristelsen i ødemarken og Hans virksomhet blant mennesker som Han tilbød himmelens rikeste velsignelser. Det var dager da Han var travelt opptatt med å vise kjærlighet og barmhjertighet, og netter da Han våket og ba mellom øde fjell, mens misunnelse, hat og ondskap var takken Han fikk. De kan se den forferdelige, gåtefulle sjelekampen i Getsemane under den knusende vekten av all verdens synd, og så ble Han forrådt og overlatt til den blodtørstige mengden. rett

(472)Så følger de forferdelige begivenhetene denne redselsfulle natten da Hans egne disipler forlot Ham, og Han selv som fange brutalt ble drevet gjennom gatene i Jerusalem. I triumf ble Guds Sønn ført fram for Annas, anklaget i øversteprestens residens og foran dommerbordet til Pilatus, ført fram for den feige og grusomme Herodes, spottet, hånet, torturert og dømt til døden. Alt står levende klart for dem. Og nå opplever den lamslåtte mengden de siste scenene i Frelserens liv på jorden. De ser hvordan Han tålmodig går lidelsens vei til Golgata, og at Han blir naglet til korset. De arrogante prestene og den spottende pøbelhopen gjør narr av Hans dødskamp. Det overnaturlige mørket, jordskjelvet, fjellene som slår sprekker, og gravene som åpner seg, markerer det øyeblikket da verdens Frelser døde. rett

(472)Disse fryktelige begivenhetene framtrer akkurat som de var. Satan og hans engler og undersåtter er ikke i stand til å vende blikket vekk fra denne dramatiske framstillingen av det de har gjort. Enhver husker godt sin egen rolle. Der står Herodes som drepte de uskyldige barna i Betlehem for å utrydde Israels konge, der er den onde Herodias som har døperen Johannes’ blod på samvittigheten, og der er den svake og holdningsløse Pilatus, soldatene som spottet, prestene og rådsherrene og den rasende folkehopen som ropte: «Hans blod får komme over oss og over våre barn!» Matt 27,25. Alle blir de minnet om sin egen fryktelige synd. Forgjeves prøver de å gjemme seg for den guddommelige glansen, klarere enn sollyset, som stråler fra ansiktet Hans, mens de frelste legger kronene foran Frelseren og roper: «Han døde for meg!» rett

(472)Midt blant de frelste er Jesu apostler, den heltemodige Paulus, den ivrige Peter, den elskede og elskelige Johannes og de trofaste brødrene deres. Sammen med dem er den store skaren av martyrer, mens de som forfulgte, fengslet og drepte dem, er utenfor murene, midt i all den avskyelige styggedommen. Der er Nero, dette grusomme og umoralske uhyret som nøt å se de kristnes lidelser når de ble pint på hans ordre. Nå ser han hvordan de blir opphøyet. Hans mor er også der og er vitne til resultatene av sitt eget verk. Hun ser hvordan hennes egne onde karaktertrekk gikk i arv til sønnen, og hvordan de lidenskapene hun oppmuntret og utviklet ved sin innflytelse og sitt eksempel, har båret frukt i forbrytelser som rystet en hel verden. rett

(473)Der er pavens prester og prelater som påsto at de var Kristi sendebud, men som brukte pinebenk, fengsel og bål for å tvinge folks samvittighet. Der er de stolte pavene som opphøyet seg over Gud og dristet seg til å forandre Hans lov. Disse som har gitt seg ut for å være kirkens åndelige ledere, har en uoppgjort sak med Gud som de gjerne ville bli fritatt for. For sent innser de at Den Allvitende Gud verner om sin lov, og at Han på ingen måte lar de skyldige gå ustraffet. Nå forstår de at Kristus identifiserer seg med sitt lidende folk, og de føler vekten av Hans egne ord: «Alt det dere gjorde mot en av de minste av disse Mine søsken, det gjorde dere mot Meg.» Matt 25,40. Hele den gudløse verden står anklaget for Guds domstol for høyforræderi mot Ham. Ingen kan tale deres sak, for de er alle uten unnskyldning. De blir alle dømt til evig død. rett

(473)En slått fiende
Nå er det klart for alle at synden ikke fører til frihet og evig liv, men til slaveri, ødeleggelse og død. De gudløse innser hva de har gått glipp av fordi de har levd i opprør. De brydde seg ikke om den evige herligheten da de fikk tilbud om den. Men nå har den en helt annen tiltrekningskraft. «Alt dette kunne vært mitt, men jeg valgte å avslå det!» roper de fortapte. «Så blind jeg var! Jeg har byttet fred og lykke med elendighet, skam og fortvilelse.» Alle innser at det er rettferdig og riktig at de lukkes ute fra himmelen. Ved sin livsførsel har de gitt uttrykk for at de ikke ville at Jesus skulle være Herre i deres liv. rett

(473)Som tryllebundet er de gudløse vitne til at Guds Sønn blir kronet. I hendene har Han lovtavlene, budene som de har foraktet og overtrådt. De hører de frelstes utbrudd av undring, jubel og tilbedelse. Og mens tonene fra lovsangen bølger ut over folkemassene utenfor byen, utbryter alle enstemmig: «Store og underfulle er Dine gjerninger, Herre Gud, Den Allmektige! Rettferdige og sanne er Dine veier, Du, de helliges Konge!» Åp 15,3. Og de kaster seg ned og tilber Livets Fyrste. rett

(473)Satan er som lamslått mens han betrakter Kristi herlighet og storhet. Han som engang var en vernende kjerub, husker tilbake på tiden før fallet. Han som engang var en lysende seraf, «morgenrødens sønn», er nå fullstendig forandret og fornedret. For all framtid er han utelukket fra det rådet han engang var et aktet medlem av. Nå ser han en annen som står nær Gud og skjermer for Hans herlighet. Han er vitne til hvordan en mektig og majestetisk engel setter kronen på Kristi hode, og han vet at det kunne ha vært ham selv. rett

(474)Han tenker tilbake på det hjemmet han hadde da han var uskyldig og ren, og på den freden og tilfredsheten han opplevde inntil han ga etter for misnøyen mot Gud og misunnelsen mot Kristus. Beskyldningene han kom med, opprøret, hans bedragerske framferd for å vinne støtte og velvilje hos englene og hans ubøyelige motstand da Gud appellerte til ham om å vende om så han kunne få tilgivelse – han husker alt så tydelig. Nå ser han tilbake på sitt livsverk og på resultatet av det – menneskenes innbyrdes fiendskap, fryktelige blodsutgytelser, rikers oppkomst og fall, statskupp og opptøyer, kriger og revolusjoner. rett

(474)Han husker sine konstante anstrengelser for å motarbeide Kristi verk, og for å få mennesker til å synke stadig dypere. Han innser at hans djevelske planer ikke har kunnet ødelegge dem som satte sin lit til Gud. Når Satan ser på sitt rike som er frukten av hans livsverk, ser han bare nederlag og ruin. Han har fått de store folkemassene til å tro at det ville være en enkel sak å erobre Den hellige byen, men han vet at det er løgn. Etter hvert som den store konflikten mellom ondt og godt har utviklet seg, har han lidd nederlag gang på gang og blitt tvunget til å overgi seg. Han kjenner bare så altfor godt den evige Guds makt og storhet. rett

(474)Den store opprøreren har alltid hatt som mål å rettferdiggjøre seg selv og påvise at Gud er ansvarlig for opprøret. For å oppnå dette har han brukt alle sine krefter og enestående evner. Han har arbeidet målbevisst og systematisk og med forbausende hell, og han har fått mange til å tro på sin egen forklaring på Den store striden som har vart så lenge. I tusener av år har mesterbedrageren framstilt løgn som sannhet. rett

(474)Men nå er tiden kommet da opprøret endelig skal stanses, og Satans karakter og løpebane skal avdekkes. I sitt siste, desperate forsøk på å overta Kristi trone, utrydde Hans folk og innta Den hellige byen, er djevelen blitt fullstendig avslørt. De som allierte seg med ham, er nå vitne til hans totale nederlag. Kristi etterfølgere og de lojale englene er klar over omfanget av hans intrigespill mot Gud. Så nå ser alle på ham med avsky. Satan innrømmer at hans planmessige opprør har gjort ham uskikket for himmelen. Han har satset alle sine evner og krefter i kampen mot Gud, og derfor ville himmelens renhet, fred og harmoni være den største plage for ham. Hans anklager mot Guds barmhjertighet og rettferdighet er det nå slutt med. De anklagene han har forsøkt å rette mot Gud, faller helt og holdent tilbake på ham selv. Nå bøyer Satan seg og erkjenner at dommen over ham er rettferdig. rett

(475)Guds rettferdighet har blitt åpenbart
«Hvem skal ikke frykte Deg, Herre, og ære Ditt navn? For Du alene er hellig. For alle folkeslag skal komme og tilbe framfor Deg, for Dine rettferdige dommer er blitt åpenbare.» v.4. rett

(475)Hvert eneste spørsmål om sannhet og villfarelse i den langvarige striden er nå blitt besvart. Alle skapte fornuftsvesener kan se følgene av å gjøre opprør og sette Guds bud til side. Resultatet av Satans styresett i motsetning til Guds er blitt demonstrert for hele universet. Hans egne gjerninger har dømt ham. Men Guds visdom, rettferdighet og godhet har fått oppreisning. Alle forstår at alt det Gud har gjort i den store åndskampen, har vært til det beste for Hans folk og for alle de verdener Han har skapt. «Alle Dine gjerninger skal prise Deg, Herre, og Dine hellige skal love Deg.» Sal 145,10. rett

(475)Syndens historie vil gjennom hele evigheten vitne om at alle skapningers lykke er nøye knyttet til Guds lov. Med tanke på alt som har skjedd i den store konflikten, vil alle skapninger i universet, både de lojale og de som gjorde opprør, i fellesskap utbryte: «Rettferdige og sanne er Dine veier, Du de helliges Konge.» Det store offeret som Faderen og Sønnen brakte for menneskenes skyld, er blitt klart og tydelig presentert for alle skapningene i universet. Nå er tiden kommet da Kristus overtar sin rettmessige plass og blir opphøyet over alt og alle. For å få den gleden Han hadde i vente – å føre mange til herlighet – tålte Han korset uten å bry seg om vanæren. Og selv om sorgen og vanæren var ufattelig stor, er gleden og herligheten likevel større. rett

(475)Han ser på de frelste som er gjenskapt i Hans eget bilde. De er preget med Hans fullkommenhet, og deres ansikter gjenspeiler deres konge. I dem ser Han resultatet av det Han har gjennomgått, og Han er fornøyd. Med en stemme som når ut til alle, både rettferdige og gudløse, kunngjør Han: «Disse har Jeg kjøpt med Mitt blod. Jeg led og døde for dem, for at de skal være hos Meg gjennom evigheten.» Og en lovsang lyder fra de hvitkledde omkring tronen: «Verdig er Lammet som ble slaktet, til å få makt og rikdom og visdom og styrke og ære og pris og velsignelse!» Åp 5,12. rett

(475)De ugudeliges skjebne
Selv om Satan nå må anerkjenne Guds rettferdighet og bøye seg for Kristi overhøyhet, har han ikke forandret seg. Opprørsmentaliteten bryter fram igjen som en flodbølge. I vilt raseri beslutter han å fortsette kampen. Nå er det tid til et siste, avgjørende angrep mot himmelens konge. Han farer inn blant tilhengerne og prøver å inspirere dem med sitt eget raseri og få dem til å kaste seg inn i kampen. Men blant de talløse millionene han har lokket til opprør, er det ikke lenger noen som vil følge ham. Makten hans er brutt. De gudløse hater Gud like mye som Satan gjør, men de innser at situasjonen er håpløs og at de ikke kan stå seg mot Gud. Rasende vender de seg nå mot Satan og dem som har samarbeidet med ham i å villede dem, og de går løs på dem med djevelsk raseri. rett

(476)Herren sier: «Fordi du framhever ditt hjerte som om det var et gudehjerte, se, derfor skal Jeg føre fremmede mot deg, de mest grusomme av folkeslagene. De skal trekke sverdet mot din skjønne visdom og vanhellige din skjønnhet. De skal styrte deg ned i avgrunnen.» «Ved den omfattende handelen ble du fylt med vold i ditt indre, og du syndet. Som vanhellig stengte Jeg deg ute fra Guds berg, Jeg lot deg gå fortapt, du kjerub med dekkende vinger, fra å være blant de glødende steinene. ...Jeg kastet deg til jorden. Jeg la deg ned foran ansiktet på konger, så de kunne stirre på deg. ...Du er blitt til redsler, og for evig skal du ikke være mer.» Esek 28,6-8,16-19. «For hver støvel soldatene har trampet, og kappen som er veltet i blod, skal brukes til brensel, til å fortæres av ilden». «For Herrens vrede er over alle folkeslagene og Hans harme over skaren av dem alle. Han lyser dem i bann, Han overgir dem til slakt.» «Han lar det regne snarer over de ugudelige; ild og svovel og en glohet vind skal være den del de får i sitt beger.» Jes 9,5; 34,2; Sal 11,6. rett

(476)Det kommer ild ned fra himmelen. Jorden slår sprekker. De våpnene som er skjult i dens dyp, kommer fram i dagen. Fortærende flammer slår ut fra hver gapende kløft. Selv fjellene brenner. Nå er den kommet, dagen som skal brenne som en ovn. Elementene kommer i brann og blir oppløst, og jorden og alt menneskeverk blir ødelagt. Mal 4,1; 2 Pet 3,10. Jordskorpen er som en eneste smeltet masse – en uhyre, sydende ildsjø. Det er dommens og undergangens dag for de gudløse. «For det er hevnens dag fra Herren, et gjengjeldelsens år for Sions sak.» Jes 34,8. rett

(476)De gudløse får sin straff på jorden. Ordsp 11,31. De skal «bli som halm. Dagen som kommer, skal sette dem i brann, sier hærkarenes Herre, så det hverken blir rot eller gren igjen.» Mal 4,1. Noen blir utslettet øyeblikkelig, mens andre må lide lenger. Alle får igjen etter sine gjerninger. Satan blir straffet, ikke bare for sitt eget opprør, men for all den synden han har påført Guds folk. Derfor får han langt større straff enn dem han har ledet vill. Han må fortsatt leve og lide etter at ofrene for bedraget hans er tilintetgjort. Til slutt vil de gudløse forsvinne i den rensende ilden – både rot og gren. Satan er roten og tilhengerne hans grenene. Lovens straff er fullbyrdet, rettferdighetens krav er oppfylt. Himmelen og jorden kunngjør at Gud er rettferdig. rett

(477)Satans ødeleggelsesverk er slutt for alltid. I 6000 år har han gjort hva han ville, fylt jorden med lidelse og brakt sorg inn i hele universet. Alt det skapte har stønnet og lidd. Nå er Guds skapninger for alltid forløst fra hans nærvær og fristelser. «Hele jorden har fått hvile og har ro. De bryter ut i jubelrop.» Jes 14,7. Et triumferende takkerop lyder fra hele universet. Det var som «røsten av en stor skare, som lyden av mange vann og som lyden av mektige tordenskrall, som sa: «Halleluja! For Herren Gud Den Allmektige, hersker som Konge!» Åp 19,6. rett

(477)Mens jorden var omgitt av den fortærende ilden, ble de rettferdige i sikkerhet i Den hellige byen. Den annen død har ingen makt over dem som var med i den første oppstandelsen. Gud er en fortærende ild for de gudløse, men for sitt folk er Han sol og skjold. Åp 20,6; Sal 84,12. rett

(477)«Og jeg så en ny himmel og en ny jord, for den første himmel og den første jord var blitt borte, og havet er ikke mer.» Åp 21,1. Den samme ilden som fortærer de gudløse, renser jorden. Hvert spor av forbannelse blir fjernet. Ikke noe evig brennende helvete skal minne de frelste om syndens fryktelige følger. rett

(477)Kristi sårmerker
Bare ett minne blir tilbake. Frelseren vil alltid bære merkene etter korsfestelsen. På hodet, i siden og på hendene og føttene finnes de eneste sporene etter syndens grusomme følger. Profeten så Kristus i Hans herlighet, og han sier: «Stråleglansen er som lyset. Det går lysstråler rett

(477)ut fra Hans hånd, og der gjemmes Hans kraft.» Hab 3,4. Fra spydstikket i siden Hans rant det blodet som forsonte menneskene med Gud. Der er Frelserens herlighet, der er Hans makt skjult. På grunn av sonofferet hadde Han kraften til å frelse, og derfor kunne Han også være rettferdig mot dem som avviste Guds nåde. Merkene etter Hans ydmykelse er Hans høyeste ære. I all evighet skal sårene fra Golgata forkynne Hans pris og kunngjøre Hans makt. rett

(477)De frelstes arv
«Og du, tårnet til flokken, Sions datters befestede høyde, til deg skal det komme, ja, det første herredømmet skal komme.» Mi 4,8. Tiden er kommet som Guds folk har sett fram til med lengsel helt siden det flammende sverdet sperret veien til Eden for det første menneskeparet – Guds folk skal bli forløst. Ef 1,14. rett

(477)I begynnelsen fikk menneskene jorden som sitt rike, men de overlot den til Satan, og den har vært i fiendens hånd hele tiden siden. Nå er den vunnet tilbake gjennom frelsesplanen. Alt som gikk tapt på grunn av synd, er gjenreist. «For så sier Herren... som formet jorden og dannet den. Han som har grunnfestet den, Han som ikke skapte den til å være uformet, Han som formet den til å være bebodd.» Jes 45,18. Guds opprinnelige hensikt med å skape jorden blir nå oppfylt, for den blir et evig hjem for de frelste. «De rettferdige skal arve landet og bo i det til evig tid.» Sal 37,29. rett

(478)Det er mange som har vært redde for å framstille himmelen på en materialistisk måte, og derfor har de prøvet å åndeliggjøre nettopp de tingene som får oss til å betrakte den som vårt hjem. Kristus forsikret disiplene om at Han gikk bort for å gjøre i stand et sted for dem i sin Fars hus. De som tror Guds Ord, skal ikke være helt uvitende om det himmelske hjemmet. Likevel er det sant at «det øyet ikke har sett, og det øret ikke har hørt, det som heller ikke kom opp i menneskets hjerte, det som Gud har forberedt for dem som elsker Ham.» 1 Kor 2,9. Ord strekker ikke til for å skildre det som de rettferdige skal oppleve. Bare de som får se det, vil få kjenne hvordan det er. Intet dødelige menneske kan fatte herligheten i Guds Paradis. rett

(478)I Bibelen kalles de frelstes arv et fedreland. Heb 11,14-16. Der leder den himmelske hyrden sin hjord til levende vannkilder. Livets Tre bærer frukt hver måned, og bladene på treet er til legedom for folkene. Der finnes elver, klare som krystall, og langs breddene vaier trærne og kaster svale skygger over stier som er forberedt for Guds folk. Vidstrakte sletter går over i vakre høydedrag, og Guds fjell hever seg med høyreiste topper. På disse fredfulle slettene og ved de levende vannstrømmene skal Guds folk, som så lenge har vært pilegrimer og vandringsmenn, finne et hjem. rett

(478)«Mitt folk skal bo i fredens bolig, i trygge tabernakler og på sorgløse hvilesteder.» «Det skal ikke lenger høres om vold i ditt land, eller om ødeleggelse og undergang innenfor dine grenser. Men du skal kalle dine murer for Frelse, og dine porter Lovprisning.» «De skal bygge hus og bo i dem. De skal plante vingårder og spise frukten av dem. De skal ikke bygge og en annen bo. De skal ikke plante og en annen spise.... I et langt liv skal Mine utvalgte til fulle nyte frukten av sine henders gjerninger.» Jes 32,18; 60,18; 65,21-22. «Ørken og tørt land skal glede seg, og ødemarken skal fryde seg og blomstre som en rose.» (eng. KJV) «I stedet for tornebusk skal det vokse sypresser, og i stedet for nesle skal det vokse myrter.» «Ulven skal bo sammen med lammet, leoparden skal legge seg ned hos kjeet.» «De gjør ingen skade, og de ødelegger ikke noe over hele Mitt hellige berg.» Jes 35,1; 55,13; 11,6.9. rett

(478)Smerte kan ikke eksistere i himmelens atmosfære. Der blir det ingen tårer, ingen begravelser, ikke noe tegn på sorg. «Døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller gråt eller smerte skal være mer, for de første ting er blitt borte.» «Men ingen som bor der, skal si: «Jeg er syk.» For fol-ket som bor i den, har fått sin synd forlatt.» Åp 21,4; Jes 33,24. rett

(479)Der ligger Det nye Jerusalem, hovedstaden på Den nye jord, «en herlig krone i Herrens hånd, en kongelig hodepynt i din Guds hånd.» «Den som har Guds herlighet. Den hadde et lys som den mest kostbare stein, som en jaspisstein, som funklet som krystall.» «Og de frelstes folkeslag skal vandre i dens lys, og kongene på jorden fører sin herlighet og ære inn i den.» Herren sier: «Jeg skal fryde Meg over Jerusalem og glede Meg over Mitt folk.» «Se, Guds bolig er hos menneskene, og Han skal bo hos dem, og de skal være Hans folk. Gud Selv skal være hos dem og være deres Gud.» Jes 62,3; Åp 21,11.24; Jes 65,19; Åp 21,3. rett

(479)Det blir aldri natt i Den hellige byen. Ingen har behov for hvile. Ingen blir trette av å gjøre Guds vilje og ære Ham. Hele tiden skal vi kjenne morgenens friskhet, og den skal aldri ta slutt. «De trenger ingen lampe og heller ikke lys fra solen, for Herren Gud gir dem lys.» Åp 22,5. Sollyset blir erstattet av en stråleglans som ikke blender, men som likevel er mye sterkere enn middagssolen slik vi kjenner den. Guds og Lammets herlighet fyller Den hellige byen med et lys som aldri forsvinner. De frelste skal ferdes i den solfrie herligheten fra en evig dag. rett

(479)«Men jeg så ikke noe tempel i den, for Herren Gud, Den Allmektige, og Lammet er dens tempel.» Åp 21,22. Guds folk får det store privilegium å ha et åpent og fritt samfunn med Faderen og Sønnen. «For nå ser vi i et speil, i en gåte.» 1 Kor 13,12. I naturen og i Guds handlemåte med menneskene ser vi nå et speilbilde av Ham. Men da skal vi se Ham ansikt til ansikt, uten noe slør som skiller. Vi skal være i Hans nærhet og se Hans herlighet. rett

(479)Guds kjærlighets triumf
Der skal de frelste forstå fullt ut, slik Gud kjenner dem fullt ut. Kjærlighet og sympati som Gud selv har lagt ned i oss mennesker, skal der komme til uttrykk på den sanneste og fineste måten. Det rene samværet med hellige vesener, det harmoniske fellesskapet med engler og de trofaste fra alle tidsaldrer som har «vasket sine klær og gjort dem hvite i Lammets blod», det hellige båndet som forener hele familien i himmelen og på jorden (Ef 3,15), er alt sammen en del av de frelstes lykke. rett

(479)Der skal udødelige mennesker, ved å granske og studere, få fullt lys over skaperkraftens under og hemmelighetene om kjærligheten i frelsesplanen. Ingen grusom, listig fiende skal friste noen til å glemme Gud. Hver evne skal utvikles, hvert anlegg vokse. Tilegnelsen av kunnskap vil ikke trette tanken eller tære på kreftene. Der vil de mest storslåtte planene bli gjennomført, de største forventningene og de mest opphøyde målene bli til virkelighet. Likevel vil det alltid være nye høyder å nå, nye under å fordype seg i, nye sannheter å gripe og nye utfordringer for både kropp og sjel. rett

(479)Alle skattene i universet ligger åpent for de frelste. Uhemmet av tretthet og død beveger de seg gjennom himmelrommet til fjerne kloder, kloder hvor beboerne sørget dypt over menneskenes ulykke, men som gjenlød av gledessang hver gang et menneske ble frelst. Med ubeskrivelig fryd får jordens barn del i gleden og visdommen hos vesener som aldri har syndet. De får del i all den kunnskapen om Guds skaperverk som er blitt samlet gjennom generasjoner. De ser på det fantastiske Gud har skapt – soler og kloder og stjernesystemer – som alle kretser omkring Guds trone i lovmessig orden. På alle ting, fra de minste til de største, står Skaperens navn skrevet. Alt bærer preg av Hans allmakt. rett

(480)Etter hvert som årene går i evigheten, åpenbarer de stadig rikere og herligere ting om Gud og Kristus. Etter hvert som kunnskapen vokser, vil også kjærligheten, ærbødigheten og lykken øke. Jo mer de frelste lærer om Gud, desto mer vil de beundre Ham. Når Jesus åpenbarer frelsens hemmeligheter og det som ble oppnådd i kampen mot Satan for dem, vil de føle en enda dypere hengivenhet for Ham. Med desto større jubel spiller de på gullharpene, mens titusener på titusener og tusener på tusener av stemmer forener seg i lovsangen. rett

(480)«Og hver skapning som er i Himmelen og på jorden og under jorden, og de som er i havet og alt det som er i dem, hørte jeg si: ’Velsignelsen og æren og prisen og makten tilhører Ham som sitter på tronen, og Lammet i all evighet!’» Åp 5,13. rett

(480)Den store striden er slutt. Synd og syndere er ikke mer. Hele universet er rent. Harmoni og glede går som pulsslag gjennom hele det veldige skaperverket. Fra Ham som skapte alt, strømmer liv, lys og glede ut gjennom universets grenseløse rom. Alle ting, fra det minste atom til den største klode, det levende og det livløse, forkynner i den reneste skjønnhet og fullkommen glede at Gud er Kjærlighet! rett

neste kapitel