Reformasjonens Morgenstjerne

(51)Før reformasjonen fantes det bare få eksemplarer av Bibelen. Men Gud tillot ikke at Hans Ord ble fullstendig utryddet. Sannheten skulle ikke være skjult for all framtid. For Ham var det like lett å frigjøre Livets Ord som det var å åpne fengselsdørene og jernportene da Han satte apostlene fri. rett

(51)I forskjellige land i Europa ble mennesker påvirket av Guds ånd til å søke etter sannheten som etter en skjult skatt. Guds forsyn brakte dem i kontakt med Den hellige skrift som de gransket med intens interesse. De var villige til å følge lyset, uansett hva det måtte koste. Selv om de ikke så alt like klart, forsto de mange ting som lenge hadde vært skjult. rett

(51)Som himmelens budbærere dro de ut og brøt overtroens og villfarelsens lenker og oppfordret dem som så lenge hadde vært slavebundet, til å reise seg og hevde sin frihet. rett

(51)Unntatt blant valdenserne hadde Guds Ord i lange tider utelukkende eksistert i et språk som bare de lærde forsto. Men nå var tiden kommet da Bibelen skulle oversettes og bringes ut til folk i forskjellige land og på deres eget språk. Verdens midnattstime var forbi. Nattemørket forsant gradvis, og i mange land så man tegn på at daggryet var på vei. rett

(51)På 1300-tallet begynte «reformasjonens morgenstjerne» å lyse i England. John Wycliffe (ca. 1324-84) var forløper for reformasjonen, ikke bare i England, men i hele kristenheten. Den kraftige protesten som han fikk mulighet til å rette mot romerkirken, skulle aldri stilne, for den ble begynnelsen på den kampen som førte til frihet for enkeltpersoner, menigheter og nasjoner. rett

(51)Wycliffe fikk en god utdannelse, og for ham var gudsfrykt opphavet til visdom. På universitetet var han kjent for å være inderlig gudfryktig, evnerik og dyktig. Vitebegjærlig som han var, skaffet han seg innsikt på mange ulike fagområder. Han ble utdannet i skolastisk filosofi, kirkerett og sivilrett, særlig den som gjaldt hans eget land. Verdien av den utdannelsen han fikk i sin ungdom, viste seg tydelig i hans senere virksomhet. rett

(51)Wycliffes inngående kjennskap til samtidens filosofiske strømninger satte ham i stand til å avsløre uholdbare teorier, og hans innsikt i sivilrett og kirkerett gjorde ham vel skikket til å engasjere seg i kampen for borgerlig og religiøs frihet. Ikke bare kunne han bruke de våpen Guds Ord forsynte ham med, men han hadde også tilegnet seg intellektuell dannelse, og han mestret skolastikkens taktikk. rett

(52)Både venner og fiender respekterte ham for hans framragende evner og omfattende kunnskap. Tilhengerne så med tilfredshet at lederen deres sto forrest blant nasjonens åndselite, og motstanderne ble hindret i å vise forakt for reformasjonens sak, da de ikke kunne påvise at lederen deres var svak og uvitende. rett

(52)Allerede i studietiden begynte Wycliffe å granske Skriften. På denne tiden, da Bibelen utelukkende fantes på de klassiske språkene, var det bare folk med høyere utdannelse som kunne finne fram til sannhetens kilde som var lukket for alle andre. Veien var dermed banet for Wycliffes framtidige gjerning som reformator. Lærde personer hadde studert Guds Ord og funnet den store sannheten om Guds frie nåde. Denne kunnskapen hadde de gjort bruk av i undervisningen og dermed fått andre til å studere Guds Ord. rett

(52)Da Wycliffe ble oppmerksom på Skriften, undersøkte han den like grundig som da han tilegnet seg akademisk kunnskap. Hittil hadde han følt et stort savn som hverken hans akademiske studier eller kirkens lære kunne tilfredsstille, og i Guds Ord fant han det som han tidligere forgjeves hadde vært på leting etter. Her så han frelsesplanen åpenbart og Kristus framstilt som menneskenes eneste Talsmann. Han stilte seg til tjeneste for Kristus og bestemte seg for å framholde de evangeliske sannhetene han hadde oppdaget. rett

(52)Kirkens vranglære avslørt
I likhet med senere reformatorer kunne heller ikke Wycliffe i begynnelsen forutse hvordan tingene skulle utvikle seg. Han hadde ikke til hensikt å sette seg opp mot Roma, men på grunn av sin lojalitet mot sannheten kunne han ikke unngå å komme i konflikt med løgn. rett

(52)Jo klarere han så pavedømmets villfarelse, desto ivrigere framholdt han Bibelens lære. Han ble klar over at romerkirken hadde forlatt Guds Ord til fordel for menneskelige overleveringer. Fryktløst anklaget han presteskapet for å ha fjernet Bibelen og krevde at den igjen ble tilgjengelig for folk, og at kirken igjen anerkjente dens autoritet. rett

(52)Han var en dyktig og engasjert lærer og en veltalende predikant, og livet hans vitnet om det han forkynte. Han vant alminnelig aktelse og tillit for sin bibelkunnskap, sin logiske sans, sitt hellige liv, sin rettskaffenhet og sitt ukuelige mot. Mange var blitt misfornøyd med sin tidligere tro fordi de så den urettferdigheten som hersket i romerkirken, og de la ikke skjul på sin glede over de sannhetene Wycliffe forkynte. Men kirkens ledere ble rasende da de fant ut at denne reformatoren var i ferd med å få større innflytelse enn de selv hadde. rett

(52)Wycliffe hadde en egen evne til å avsløre villfarelser, og uten frykt gikk han til angrep på mye av misbruket som kirken hadde godkjent. Mens han var hoffkapellan, gikk han kraftig imot at den engelske kongen skulle betale skatt til paven og påviste at det var både ulogisk og i strid med Guds Ord at paven skulle ha myndighet over verdslige styresmakter. rett

(53)Pavens krav hadde vakt stor forargelse, og Wycliffes uttalelser påvirket holdningene hos dem som hadde makten i landet. Kongen og adelen ble enige om å avvise pavens krav på verdslig myndighet, og de nektet å betale skatt. Dette var et kraftig slag mot pavens maktposisjon i England. rett

(53)Tiggermunkene var et annet onde som denne reformatoren kjempet kraftig og innbitt mot. Det myldret av slike munker over hele England, og de undergravde landets økonomi og utvikling. All foretaksomhet, utdannelse og moral ble påvirket av deres ødeleggende innflytelse. rett

(53)Munkenes lediggang og tigging var ikke bare en sterk belastning på landets økonomi, men det skapte forakt for nyttig arbeid. De unge ble demoralisert. Tiggermunkene påvirket mange til å gå i kloster og vie seg til klosterlivets sysler. Ofte skjedde det uten foreldrenes samtykke, men også uten at de visste om det og mot deres vilje. rett

(53)En av de tidlige kirkefedrene hevdet at munkevesenets krav gikk foran barnets plikt til å elske og lyde foreldrene. Han uttalte: «Selv om din far ligger gråtende og klager sin nød ved din dør og din mor viser deg den kroppen som bar deg og den barmen som diet deg, se til at du tramper dem ned og går rett til Kristus.» Ved denne «avskyelige umenneskeligheten» som Luther senere kalte det, «som minner mer om en ulv og en tyrann enn en kristen og et menneske», ble barna satt opp mot foreldrene. – Barnas Sears, The Life of Luther, s.69-70. rett

(53)Slik satte kirkens ledere Guds bud til side på grunn av sine tradisjoner, på samme måte som fariseerne i sin tid hadde gjort. Hjemmene sto tomme, og foreldrene fikk ikke være sammen med barna sine. rett

(53)Selv universitetsstudentene ble ført bak lyset av munkenes bedrag og overtalt til å slutte seg til munkeordenen. Senere var det mange som angret dette da det gikk opp for dem at de hadde ødelagt sitt eget liv og brakt sorg over foreldrene sine. Men når de først satt i fellen, var det umulig å slippe fri. rett

(53)Av frykt for munkenes innflytelse unnlot mange foreldre å sende sønnene sine til universitetene. Dette førte til en markert nedgang i studenttallet. Universitetene forfalt, og uvitenheten tok overhånd. rett

(54)Paven hadde gitt disse munkene myndighet til å ta imot skriftemål og gi syndsforlatelse. Dette førte mye vondt med seg. Tiggermunkene var så oppsatt på å øke inntektene sine at de mer enn gjerne ga syndsforlatelse til alle slags lovbrytere som oppsøkte dem, og antall grove forbrytelser økte raskt. rett

(54)De syke og fattige ble overlatt til seg selv, mens munkene fikk de gavene som skulle ha lindret deres nød. De truet folk til å betale penger til ordenen og stemplet dem som ugudelige hvis de unnlot å gjøre det. rett

(54)Til tross for at tiggermunkene ga seg ut for å være fattige, ble de stadig rikere, og de praktfulle boligene og bugnende bordene deres sto i stadig større kontrast til fattigdommen ellers i landet. Og mens de selv levde i luksus og overflod, sendte de ut uvitende menn som bare kunne fortelle underlige fabler, legender og morsomheter for å underholde folk, som dermed ble enda lettere å lure. rett

(54)Likevel klarte tiggermunkene å beholde makten over de overtroiske folkemassene. De fikk dem til å tro at deres religiøse plikter besto i å anerkjenne pavens suverenitet, tilbe helgener og gi munkene gaver, og at dette var alt som trengtes for å sikre seg en plass i himmelen. rett

(54)Opplyste og fromme mennesker hadde forgjeves prøvd å reformere munkeordenen. Men den mer klarsynte Wycliffe tok ondet ved roten og hevdet at selve systemet var falskt og burde avskaffes. Folk begynte å få opp øynene og stilte kritiske spørsmål. rett

(54)Når munkene dro omkring i landet og solgte avlatsbrev, var det mange som begynte å tvile på om det virkelig gikk an å kjøpe syndsforlatelse for penger, og om de ikke heller burde søke tilgivelse hos Gud enn hos paven i Roma. Flere og flere ble forskrekket over tiggermunkenes umettelige griskhet. «Romas munker og prester tærer på oss lik en kreftbyll», sa de. «Gud fri oss, ellers kommer folket til å dø.» – D´Aubigné, b. 17, kap. 7. rett

(54)For å dekke over sin griskhet, påsto tiggermunkene at de fulgte Jesu eksempel og hevdet at Han og disiplene hadde levd av folks gavmildhet. Men denne påstanden skadet dem selv, for det gjorde at mange begynte å lese i Bibelen for å finne ut hva som var sant, og dette var romerkirken minst av alt interessert i. Folk ble oppmerksomme på kilden til all sannhet som kirken prøvde å holde skjult. rett

(54)Wycliffe begynte å skrive og utgi traktater mot tiggermunkene, ikke først og fremst for å oppta diskusjon med dem, men for å gjøre folk oppmerksomme på Bibelen og dens opphav. Han erklærte at paven ikke hadde større makt til å tilgi synd eller utelukke folk fra kirken enn vanlige prester, og at ingen kunne lyses i bann uten å ha pådratt seg Guds dom. rett

(54)Wycliffe kunne ikke ha funnet en mer effektiv måte å gå til felts mot det gigantiske åndelige og verdslige herredømmet som paven hadde opprettet, og som slavebandt millioner av mennesker. rett

(55)Talsmann for trosfrihet
Igjen ble det Wycliffes oppgave å forsvare den engelske kronens rettigheter mot Romas overgrep. Han ble utnevnt til ambassadør i Nederland der han i to år forhandlet med pavens representanter. Her kom han i kontakt med geistlige fra Italia, Frankrike og Spania, og han fikk mulighet til å se bak kulissene og skaffet seg innsikt i mye som han ikke ville ha fått kjennskap til i England. Han ble klar over mange ting som han senere fikk stor nytte av. Gjennom disse pavelige representantene fikk han innblikk i hvordan hierarkiet i kirken fungerte og hva målet var. rett

(55)Da han kom tilbake til England, fortsatte han sin tidligere virksomhet, men mer åpenlyst og med enda større iver enn før. Han slo fast at griskhet, stolthet og bedrag var Romas guder. rett

(55)I et skrift om paven og pengeoppkreverne sier han: «De tapper landet for det som fattigfolk skal leve av, og hvert år blir det brukt mange tusen mark av statens midler til sakramenter og kirkelige handlinger som er forkastelig misbruk. De får hele kristenheten til å støtte og opprettholde dette uvesenet. Ja, selv om det fantes et helt fjell av gull her i landet og ingen andre tok av det enn denne stolte, verdslige pengesamleren, ville hele dette fjellet til sist forsvinne. For han tar hvert et øre ut av landet, og det eneste vi får tilbake, er Guds forbannelse for denne skamløse trafikken.» – John Lewis, History of the Life and Sufferings of J. Wycliffe, s. 37. rett

(55)Ikke lenge etter at Wycliffe var kommet tilbake til England, ble han utnevnt til prest i Lutterworth. Dette viste at kongen ikke hadde tatt det ille opp at Wycliffe hadde sagt hva han mente. Han hadde stor innflytelse ved hoffet, og han preget i sterk grad folks tro. rett

(55)Pavens hevnaksjon skaper splid
Snart begynte paven å tordne mot ham. Tre pavebuller ble sendt til England - til universitetet, til kongen og til geistligheten - med krav om at man øyeblikkelig sørget for å stoppe denne kjetterske læreren. – Augustus Neander, General History of the Christian Religion and Church, per. 6, sek.2, pt.1, par.8. rett

(55)Men før disse nådde fram, hadde de ivrige biskopene stevnet Wycliffe til å møte dem i retten. To av de mektigste fyrstene i riket var med ham for domstolen, og da folk omringet bygningen og trengte seg inn, ble dommerne redde og utsatte saken, og Wycliffe fikk gå sin vei uhindret. Ikke lenge etter døde Edward 3. som på sine gamle dager ble påvirket av geistligheten til å motarbeide reformatoren, og Wycliffes tidligere beskytter ble konge. rett

(56)Men pavebullene inneholdt en befaling om at man skulle pågripe og fengsle kjetteren, uansett hvor i England han befant seg. Dette var de første skrittene mot kjetterbålet, og alt tydet på at Wycliffe snart skulle bli et offer for Romas hevnlyst. Men Han som engang sa: «Frykt ikke, Jeg er ditt skjold» (1 Mos 15,1), grep også denne gangen inn for å beskytte sin tjener. Det var ikke reformatoren som måtte dø, men den paven som hadde gått inn for å utrydde ham. Gregor 11. døde, og geistlighetens representanter som skulle føre saken mot Wycliffe, innstilte prosessen. rett

(56)Igjen ledet Gud begivenhetene slik at reformasjonen kunne gå sin gang. Etter at Gregor var død, ble det valgt to rivaliserende paver. De stridende partene som begge påsto at de var ufeilbare, krevde underkastelse. Begge oppfordret til angrep på motparten, og de understreket sine krav ved å nedkalle fryktelige forbannelser over motparten og love lønn i himmelen for sine tilhengere. Dette svekket i sterk grad pavedømmets makt. rett

(56)De rivaliserende partene hadde nok å gjøre med å angripe hverandre, og Wycliffe fikk foreløpig være i fred. Pavene slynget fordømmelser og beskyldninger mot hverandre, og støtten til de stridende partene kostet mye blod. Kirken ble oversvømt av forbrytelser og skandaler. Imens arbeidet reformatoren flittig i sitt fredelige sogn i Lutterworth for å lede folks oppmerksomhet vekk fra de stridende pavene, til Jesus, Fredsfyrsten. rett

(56)Splittelsen, med alle kampene og korrupsjonen som fulgte med, banet vei for reformasjonen, for nå fikk folk nemlig se hva pavedømmet virkelig sto for. I et skrift Wycliffe ga ut om striden mellom pavene, oppfordret han folk til å tenke over om ikke de to prestene tross alt snakket sant når de anklaget hverandre for å være Antikrist. «Gud vil ikke lenger la fienden herske bare i én slik prest, men har fordelt det på to, så folk lettere kan overmanne dem begge i Kristi navn.» – R. Vaughan, Life and Opinions of John de Wycliffe, vol.2, s.6 rett

(57)Wycliffe satte dype spor i britisk kirkeliv
I likhet med Jesus forkynte Wycliffe evangeliet for de fattige. Han nøyde seg ikke med å spre lyset blant de fattige sognebarna i Lutterworth, men bestemte seg for at det skulle nå ut over hele England. For å oppnå dette, samlet han en flokk predikanter. Det var enkle, fromme menn som elsket Guds Ord og ikke hadde noe større ønske enn å forkynne det. De dro omkring overalt og underviste på torgene og gatene i de større byene, og også ute på landsbygda. De oppsøkte de gamle, de syke og de fattige og fortalte dem de glade nyhetene om Guds nåde. rett

(57)Som teologiprofessor ved Oxford universitet forkynte Wycliffe Guds Ord for studentene. Han gjorde det så grundig at de kalte ham «evangeliedoktoren». Men hans største innsats var oversettelsen av Bibelen til engelsk. I en bok han skrev om Bibelens sannhet og betydning, ga han uttrykk for at han gjerne ville oversette Bibelen så alle og enhver i England kunne lese om Guds store gjerninger på sitt eget morsmål. rett

(57)Men plutselig ble han stanset i arbeidet. Selv om han ennå ikke var 60 år, hadde utrettelig slit og studium og motstandernes angrep tært på kreftene og gjort ham gammel før tiden. Han ble dessuten angrepet av en alvorlig sykdom. rett

(57)Nyheten om dette gledet tiggermunkene. De tenkte at han nå ville angre det onde han hadde gjort mot kirken, og de skyndte seg til sykesengen hans for å høre ham skrifte. Representanter for de fire munkeordener og fire embetsmenn samlet seg rundt denne mannen som de trodde lå for døden. «Du har døden på leppene», sa de. «Innrøm nå dine feilgrep og kall tilbake alt du har sagt for å skade oss.» rett

(57)Wycliffe hørte på dem i taushet, og så ba han om å bli løftet opp i sengen. Han så skarpt på dem mens de sto og ventet på tilbakekallelsen og sa med den faste, myndige stemmen som så ofte hadde fått dem til å skjelve: «Jeg skal ikke dø, men leve, og fortsatt avsløre munkenes onde gjerninger.» – D´Aubigné, b.17, kap.7. Overrasket og skamfulle skyndte de seg å forlate rommet. rett

(57)Wycliffes ord gikk i oppfyllelse. Han levde så lenge at han kunne gi sine landsmenn Bibelen, det mektigste av alle våpen mot Roma, Guds middel til å frigjøre og opplyse folk med evangeliet. Men mange og store hindringer måtte overvinnes før dette kunne bli en realitet. Han hadde svak helse og visste at han bare hadde noen få arbeidsår igjen. Han var klar over hvilken motstand han ville møte, men i tillit til Guds løfter tok han modig fatt på arbeidet. rett

(58)Gud holdt sin hånd over ham og ga ham styrke til å fullføre sin store livsoppgave mens han enda var åndsfrisk og kunne gjøre bruk av sin rike erfaring. Mens hele kristenheten var i opprør, satt Wycliffe i presteboligen i Lutterworth og arbeidet med denne oppgaven, uanfektet av stormen som raste omkring ham. rett

(58)Omsider ble arbeidet fullført, og den første engelske bibeloversettelsen var et faktum. Guds Ord hadde fått innpass i England. Nå fryktet han hverken fengsel eller kjetterbål. Han hadde gitt det engelske folket et lys som aldri skulle slokkes. Da han ga sine landsmenn Bibelen, gjorde han mer for å bryte uvitenhetens og lastens lenker og frigjøre og høyne sitt fedreland enn man noen gang hadde oppnådd gjennom de største seirene på slagmarken. rett

(58)Boktrykkerkunsten var ennå ukjent, så det var et vanskelig og tidkrevende arbeid å mangfoldiggjøre Bibelen. Men etterspørselen var så stor at mange frivillig hjalp til med å skrive den av. Likevel var det vanskelig å dekke behovet. Noen av de rike kjøperne ville gjerne ha hele Bibelen, mens andre nøyde seg med en del av den. Ofte gikk flere familier sammen om å kjøpe et eksemplar. På den måten fant Wycliffes Bibel snart vei ut til folket. rett

(58)Folk ble oppfordret til å bruke sin fornuft, og det førte til at de ikke lenger blindt underkastet seg kirkens trossetninger. Wycliffe framholdt nå de grunnleggende prinsippene i protestantismen - frelse ved tro på Kristus og Skriftens pålitelighet. Predikantene som Wycliffe hadde sendt ut, spredte Bibelen sammen med skriftene hans, og det resulterte i at nesten halvdelen av det engelske folket tok imot den nye troen. rett

(58)Da Bibelen kom ut blant folk, ble de kirkelige myndighetene skrekkslagne. Nå hadde de en motstander som var enda sterkere enn Wycliffe, en kraft som deres egne våpen ikke kunne hamle opp med. På denne tiden var Bibelen ikke forbudt i England, for den hadde aldri før vært utgitt på folkets språk. Senere kom det en slik lov, og den ble håndhevet strengt. Inntil videre var det likevel mulig å utbre Guds Ord til tross for at prestene prøvde å hindre det. rett

(58)Sannhetens forsvarer for britisk domstol
Pavens representanter la igjen nye planer for å lukke munnen på reformatoren. Tre ganger på rad ble han stevnet for forskjellige domstoler, men uten at det førte fram. Først erklærte en synode av biskoper at skriftene hans var kjetterske. De fikk den unge kong Richard 2. over på sin side, og deretter framskaffet de et royalt dekret som slo fast at alle som holdt fast på de forbudte læresetningene, ville få fengselsstraff. rett

(58)Wycliffe anket synodens avgjørelse til parlamentet. Uten frykt anklaget han presteskapet og krevde en reform av de forskjellige former for misbruk som kirken godkjente. Han skildret pavestolens overgrep og korrupsjon så overbevisende at motstanderne ble forvirret. rett

(59)Vennene og tilhengerne hans var blitt tvunget til å gi etter, og nå var de sikre på at den gamle, ensomme og venneløse reformatoren ville bøye seg for kongens og biskopenes autoritet. Men i stedet var det pavens representanter som måtte gi opp. Wycliffes kraftige appell gjorde et sterkt inntrykk i parlamentet som opphevet bestemmelsen om forfølgelse og straff, og reformatoren var igjen en fri mann. rett

(59)For tredje gang ble Wycliffe stilt for retten, denne gangen for den høyeste geistlige domstol i landet. Her ville de ikke se gjennom fingrene med kjetteri. Nå skulle romerkirken endelig gå av med seieren og reformatorens verk skulle stanses. Det var pavens menn sikre på. Kunne de bare få gjennomført planen sin, ville Wycliffe bli tvunget til enten å tilbakekalle eller bli sendt på bålet. rett

(59)Men han tilbakekalte ikke. Han ville ikke hykle. Uten å vakle holdt han fast på sin tro og avviste alle anklagene. Uten hensyn til seg selv, sin stilling og situasjonen han var i, stevnet han tilhørerne for Guds domstol og la deres list og bedrag på den evige sannhetens vektskål. rett

(59)Den hellige ånds kraft var merkbar i rettssalen. Forsamlingen var trollbundet og satt som fastnaglet til benkene. Wycliffes ord traff hjertene som piler fra Herrens kogger. Kjetteranklagen som de hadde rettet mot ham, sendte han med overbevisende kraft tilbake på dem selv. Hvordan våget de å spre slike villfarelser? Hvordan kunne de gjøre Guds nåde til en handelsvare for vinnings skyld? rett

(59)«Hvem kjemper dere egentlig mot?» spurte han til slutt. «Mot en gammel mann på gravens rand? Nei, mot sannheten, den som er sterkere enn dere, og som skal felle dere.» – Wylie, b.2, kap.13. Deretter forlot han rettssalen, og ikke en eneste av motstanderne prøvde å hindre ham. rett

(59)Wycliffes livsverk var nesten fullført. Sannhetens fane som han så lenge hadde båret, skulle snart falle ut av hans hender. Men enda en gang skulle han vitne om evangeliet. Sannheten skulle forkynnes i selve løgnens høyborg. Wycliffe ble stevnet for den pavelige domstolen i Roma som så ofte hadde utgytt de helliges blod. rett

(60)Han var ikke blind for faren som truet. Likevel ville han ha etterkommet innkallingsordren om ikke en lammelse hadde gjort det umulig for ham å reise. Men selv om stemmen hans ikke skulle høres i Roma, kunne han tale gjennom sine brev, og det bestemte han seg for å gjøre. Han skrev til paven. Brevet var holdt i en ærbødig og kristelig tone, men inneholdt en skarp kritikk av pavestolens pomp og prakt. rett

(60)«Det er en glede for meg å kunne vitne for enhver om min tro, især for biskopen av Roma som jeg går ut fra er oppriktig, og har en sunn dømmekraft. Derfor vil han sikkert bekrefte denne min tro, eller korrigere den dersom den er feil. For det første tror jeg at Kristi evangelium er summen av Guds lov. Ettersom biskopen av Roma er Kristi stedfortreder på jorden, anser jeg ham framfor alle andre mennesker å være bundet av evangeliets lov. For storheten hos Kristi disipler besto ikke i verdslig status og ære, men i at de nøye fulgte Kristus i Hans liv og ferd. Under sin vandring på jorden var Kristus en meget fattig mann som avslo all verdslig makt og ære. rett

(60)Ærlige mennesker bør hverken følge paven eller andre hellige menn på andre områder enn der de følger Jesus Kristus. Peter og Sebedeussønnene vakte forargelse da de ønsket verdslig ære i strid med Kristi eksempel. Derfor bør man ikke følge dem i slike villfarelser. rett

(60)Paven burde overlate all verdslig makt til staten og alvorlig formane geistligheten til å gjøre det samme, for slik gjorde Kristus, særlig gjennom apostlene. Dersom jeg har tatt feil i noe av dette, vil jeg ydmykt ta imot korreks, ja til og med gå i døden om nødvendig. Hvis jeg kunne gjøre som jeg selv ønsker, ville jeg mer enn gjerne stille meg fram for biskopen av Roma. Men Herren har villet det annerledes, og Han har lært meg å lyde Gud mer enn mennesker.» rett

(60)Til slutt skrev han: «La oss be Gud om å vekke opp pave Urban 6. slik han gjorde i begynnelsen, så han sammen med presteskapet må følge Jesus Kristus i liv og livsførsel, og at de må undervise folket grundig, så de også trofast kan gjøre det samme.» – John Foxe, Acts and Monuments, vol.3, s.49-50. rett

(61)Slik viste Wycliffe Kristi mildhet og ydmykhet overfor paven og kardinalene, og demonstrerte ikke bare overfor dem, men for hele kristenheten hvilken forskjell det var mellom dem og den Herre de ga seg ut for å representere. rett

(61)Et udødelig livsverk
Wycliffe forventet at hans troskap ville koste ham livet. Kongen, paven og biskopene gikk til felles aksjon for å ødelegge ham, og det syntes uunngåelig at han i løpet av de nærmeste månedene ville ende sitt liv på kjetterbålet. Likevel mistet han ikke motet. «Hvorfor snakker dere om å søke en martyrkrone langt borte? Forkynn Kristi evangelium for hovmodige prelater, så blir dere snart martyrer. Skulle jeg leve og være taus? Aldri! La slaget falle. Jeg er parat.» – D´Aubigné, b.17, kap.8. rett

(61)Men Gud holdt hånden over Wycliffe. Den mannen som gjennom hele livet så tappert hadde forsvart sannheten med fare for sitt eget liv, skulle ikke bli offer for fiendens hat. Wycliffe hadde aldri tatt hensyn til sin egen sikkerhet, men Herren hadde beskyttet ham. Og nå, da fienden var sikker på sitt bytte, flyttet Gud ham utenfor deres rekkevidde. Idet han skulle forrette nattverd i menigheten i Lutterworth, fikk han slag og døde kort etter. rett

(61)Gud hadde gitt Wycliffe et oppdrag. Han hadde lagt sannhetsordet i hans munn og skjermet ham så Hans ord kunne nå ut til folket. Hans liv ble beskyttet, og verket hans fortsatte inntil grunnvollen for det store reformasjonsarbeidet var lagt. rett

(61)Wycliffe kom fra Den mørke middelalder. Han hadde ingen forgjenger som hadde etterlatt noe han kunne bygge videre på. I likhet med døperen Johannes ble han kalt til å utføre et særskilt oppdrag, og han innvarslet en ny tid. Likevel framholdt han Bibelens budskap så harmonisk og fullstendig at de reformatorene som kom etter ham, ikke kunne gjøre det bedre. rett

(61)Dette gjaldt også noen av dem som kom 100 år senere. Så bred og dyp var grunnvollen, og så solid og fast var reisverket at de som kom etter ham, ikke behøvde å endre på noe. rett

(61)En lysende ånsdhøvding
Den bevegelsen Wycliffe startet, og som skulle føre til tros- og tankefrihet og løse folkegrupper fra Romas seierstog som de så lenge hadde vært bundet til, var basert på Guds Ord. Her var kilden til den strømmen av velsignelser som lik en elv med Livets Vann har flytt ned gjennom tidene helt siden 1300-tallet. rett

(61)Wycliffe trodde fullt og fast på Den hellige skrift som en inspirert åpenbaring av Gud og en pålitelig rettesnor for tro og liv. Han var oppdratt til å betrakte romerkirken som en guddommelig og ufeilbar autoritet, og til blindt å akseptere 1000 år gamle trossetninger og skikker. rett

(61)Men han snudde seg vekk fra alt dette og lyttet i stedet til Guds hellige Ord. Dette var autoriteten som han inntrengende ba folk om å anerkjenne. I stedet for at kirken skulle tale gjennom paven, påpekte han at den eneste sanne autoriteten var Guds tale gjennom Ordet. Han lærte at Bibelen er en fullkommen åpenbaring av Guds vilje, og at Den hellige ånd er Bibelens eneste tolk. Hvert menneske må selv studere den og lære hva som er deres plikt. På den måten vendte han folks oppmerksomhet bort fra paven og romerkirken til Guds Ord. rett

(62)Wycliffe var en av de største reformatorene. Bare få av hans etterfølgere kunne måle seg med ham i begavelse, klarsyn, i ufravikelig troskap mot sannheten og som en frimodig forsvarer av den. Et rent liv, utrettelig flid i studium og arbeid, ubestikkelig rettskaffenhet og kristelig kjærlighet og troskap i tjenesten kjennetegnet denne første reformatoren. Slik var han, til tross for det åndelige mørke og moralske forfallet på hans tid. rett

(62)Wycliffes karakter vitner om hvordan Skriften er i stand til å utvikle og forandre et menneske. Det var Bibelen som gjorde ham til den han var. De anstrengelsene man gjør for å forstå sannheten i Guds Ord, styrker sansene, utvikler forstanden, skjerper oppfatningsevnen og modner dømmekraften. rett

(62)Bibelstudium bidrar mer enn noe annet til å foredle våre tanker, følelser og ambisjoner. Det gjør en målbevisst, tålmodig, modig og sterk. Det foredler karakteren og renser sjelen. Et alvorlig og ærbødig bibelstudium bringer studentens tanker i direkte kontakt med Den uendelige Guds tanker, og dette gir vedkommende bedre forstand og edlere prinsipper enn den beste menneskelige filosofi. «Når Dine Ord blir åpnet, gir de lys. De gir de enfoldige forstand.» – Sal 119,130. rett

(62)Wycliffes åndsfeller blir forfulgt
Wycliffes forkynnelse fortsatte å spre seg. Tilhengerne hans, som også ble kalt lollarder, reiste ikke bare omkring i hele England, men også til andre land for å spre kunnskapen om evangeliet. rett

(62)Nå da lederen var borte, arbeidet disse predikantene enda ivrigere enn før, og folk strømmet til for å lytte. Noen blant adelen, og enda dronningen selv, var blant tilhengerne. På mange steder kunne man tydelig merke en forandring i folks oppførsel, og romerkirkens avgudssymboler ble fjernet fra kirkene. rett

(62)Men snart brøt det ut en hensynsløs storm med forfølgelse over dem som hadde våget å akseptere Bibelen som sin rettleder. De engelske kongene ville gjerne styrke sin makt ved å sikre seg støtte fra Roma, og de nølte derfor ikke med å ofre tilhengerne av reformasjonen. For første gang i Englands historie ble kjetterbålene brukt mot tilhengere av evangeliet. rett

(63)Den ene etter den andre led martyrdøden. Sannhetens forsvarere ble bannlyst og pint og kunne bare rope til Herren i sin nød. Selv om de ble forfulgt som fiender av kirken og som landsforrædere, fortsatte de å forkynne på hemmelige steder. De gjemte seg i fattigfolks hjem og også i huler og grotter. rett

(63)I flere århundrer fortsatte de tålmodig og på en fredelig måte å framføre sine alvorlige og inntrengende protester mot forvanskningen av kristentroen, til tross for den intense forfølgelsen. Datidens kristne kjente bare delvis til sannheten, men de hadde lært å elske og adlyde Guds Ord, og de led tålmodig for saken. I likhet med disiplene var det mange som ga avkall på sine eiendeler for Kristi skyld. rett

(63)De som fikk lov å bli boende i hjemmene sine, tok gjerne imot sine forfulgte trosfeller. Når de selv ble jaget bort, fant de seg gladelig i sin skjebne. Sant nok var det tusenvis som lot seg skremme av forfølgerne og valgte friheten ved å oppgi troen. Kledd i botsklær slapp de ut av fengslene for å vise at de hadde tilbakekalt. Men det var også mange - både rike og fattige - som uten frykt vitnet om evangeliet i fengselsceller, i «lollardtårn», i torturkamre og på bålet. De gledet seg over at de var funnet verdige til å få del i Kristi lidelser. rett

(63)Pavens representanter klarte ikke å få bukt med Wycliffe mens han levde, og hatet mot ham ble ikke tilfredsstilt så lenge han hvilte fredelig i graven. Etter vedtaket på kirkemøtet i Konstanz mer enn 40 år etter hans død, ble hans ben gravd opp og brent offentlig, og asken ble strødd på en elv i nærheten. rett

(63)Som en gammel forfatter sa: «Denne elven førte asken hans ut i Avon, fra Avon ut i Severn, fra Severn ut i Kanalen og derfra ut i havet. Slik ble Wycliffes aske et symbol på hans troslære som nå er utbredt over hele verden.» – T. Fuller, Church History of Britain, b.4, sek.2, par.54. Fiendene forsto ikke den symbolske betydningen av den ondskapsfulle handlingen deres. rett

(63)Det var ved å lese Wycliffes skrifter at Johan Hus i Bøhmen ble ledet til å forkaste mange av romerkirkens villfarelser og begynte på reformarbeidet. Slik ble sannhetens såkorn sådd i disse to landene som lå så langt fra hverandre. rett

(63)Fra Bøhmen spredte verket seg videre til andre land, og mennesker ble ledet til Guds Ord som så lenge var blitt glemt. En guddommelig hånd var i ferd med å forberede den store reformasjonen. rett

neste kapitel