| Den Store Striden kapitel 6. Fra side 64. Fra side 97 i den engelske utgave. |
(64)Så tidlig som på 800-tallet hadde evangeliet blitt rotfestet i Bøhmen. Bibelen var blitt oversatt, og gudstjenesten foregikk på landets eget språk. Men etter hvert som paven fikk større makt, kom Guds Ord mer og mer i bakgrunnen. Pave Gregor 7. som hadde påtatt seg å ydmyke hovmodige konger, var ikke mindre oppsatt på å slavebinde folket. Derfor sendte han ut en erklæring som forbød offentlig gudstjeneste på bøhmisk. Han kunngjorde at «Den Allmektige ønsket å bli tilbedt på et ukjent språk, og at mange onder og villfarelser kom av at man ikke praktiserte denne regelen.» – Wylie, b.3, kap.1. rett (64)På den måten sørget romerkirken for at lyset fra Guds Ord ble slokket, og at folket ble holdt i mørke. Men Herren hadde sørget for andre måter å bevare menigheten på. Mange forfulgte valdensere og albigensere som var blitt drevet bort fra hjemmene sine i Frankrike og Italia, kom til Bøhmen. De våget ikke å forkynne åpenlyst, men arbeidet ivrig i det skjulte. Slik ble den sanne troen bevart gjennom århundrer. rett (64)I tiden før Jan Hus (1370-1415) var det folk i Bøhmen som sto åpent fram og påtalte korrupsjonen i kirken og den lave moralen blant befolkningen, og folk var interessert i deres virksomhet overalt. Presteskapet ble skremt, og forfølgelsen brøt løs over tilhengerne av evangeliet. De var derfor nødt til å holde gudstjeneste i skogene og fjellene. Der ble de jaget av soldater, og mange ble drept. Senere ble det bestemt at alle som vek av fra romerkirken, skulle dø på bålet. rett (64)Men selv om de kristne måtte gi livet sitt for saken, så de fram til at den skulle seire. En av dem som forkynte at «man bare kan bli frelst ved å tro på den korsfestede», uttalte på dødsleiet: «Sannhetens fiender raser nå mot oss, og de har overtaket, men det skal ikke alltid være slik. Blant småkårsfolk skal det stå fram en mann uten sverd og myndighet, og ham skal de ikke få makt over.» – Samme, b.3, kap.1. Det var ennå lenge til Luthers tid, men allerede nå sto det fram en som skulle tale Roma midt imot. rett (64)En lys framtid (65)På universitetet utmerket Hus seg ved sin utrettelige flid og raske framgang. Han ble også respektert på grunn av sitt uklanderlige liv og sitt vennlige, vinnende vesen. Han var en oppriktig katolikk og søkte ivrig etter de åndelige velsignelsene romerkirken hevdet den kunne gi. I forbindelse med en minnehøytid gikk han til skriftemål, betalte de siste skillingene han eide og sluttet seg til prosesjonen for å få del i syndsforlatelsen som var lovt. rett (65)Da han hadde fullført studiene, ble han prest. Han fikk etter kort tid en framtredende stilling, og snart ble han knyttet til kongens hoff. Han ble også utnevnt til professor og senere til rektor ved universitetet der han hadde fått sin utdannelse. I løpet av noen få år var den beskjedne friplasstudenten blitt landets stolthet, og navnet hans ble kjent over hele Europa. rett (65)Wycliffe viste vei (65)Hieronymus (1370-1416), en mann fra Praha som senere skulle bli nært knyttet til Hus, hadde tatt Wycliffes skrifter med seg hjem fra England. Den engelske dronningen som var tilhenger av Wycliffe, var bøhmisk prinsesse, og hennes innflytelse gjorde at skriftene fikk stor utbredelse i hennes hjemland. Hus leste dem med stor interesse. Han forsto at forfatteren måtte være en oppriktig kristen, og han så med velvilje på de reformene han kjempet for. Uten egentlig å være klar over det, hadde Hus slått inn på en vei som skulle føre ham langt bort fra romerkirken. rett (65)Omtrent på denne tiden kom to fremmede menn fra England til Praha. De var lærde personer som hadde tatt imot evangeliet, og de var kommet for å bringe det videre til dette fjerntliggende landet. De begynte med å angripe pavens overhøyhet og ble fort stoppet av myndighetene. Men de var ikke villige til å oppgi planene sine og tydde derfor til andre metoder. I tillegg til å være predikanter var de også kunstnere, og nå begynte de å gjøre bruk av sitt talent. På en plass som var åpen for publikum, malte de to bilder. Det ene forestilte Jesu inntog i Jerusalem, «ydmyk og ridende på et esel» (Matt 21,5.), fulgt av de barføtte disiplene i slitte klær. Det andre bildet forestilte en pavelig prosesjon der paven red på en overdådig utstyrt hest og hadde på seg praktfulle klær og den tredobbelte kronen. Foran gikk trompetblåsere, og bak ham fulgte kardinaler og prelater i all sin prakt. rett (66)Dette var en preken som vakte oppmerksomhet i alle lag av folket, og mange kom for å se bildene. Ingen kunne unngå å forstå meningen, og kontrasten mellom den ydmykheten og mildheten som preget Kristus og den stoltheten og arrogansen som kjennetegnet paven, han som utga seg for å være Kristi tjener, gjorde et sterkt inntrykk. Det ble stort oppstyr i Praha, og etter en tid fant de to fremmede ut at det var tryggest å forlate byen. Men den leksen de hadde lært folk, ble ikke glemt. Bildene gjorde et dypt inntrykk på Hus og inspirerte ham til å studere Bibelen og Wycliffes skrifter enda grundigere. Selv om han ennå ikke var klar til å godta alle reformene som Wycliffe var fortaler for, hadde han fått et klarere syn på pavedømmets sanne vesen. Med desto større iver fordømte han hovmodet og den maktsyken og korrupsjonen som hersket blant presteskapet. rett (66)Fra Bøhmen spredte lyset seg til Tyskland, for urolighetene ved universitetet i Praha gjorde at mange av de tyske studentene reiste hjem. En stor del av dem hadde fått sitt første kjennskap til Bibelen fra Hus, og nå brakte de evangeliet med seg til hjemlandet. rett (66)Oppstyr i Praha (66)På den tiden skapte en slik dom alminnelig frykt i vide kretser. De bestemmelsene som fulgte med en slik straff, var i høy grad egnet til å sette skrekk i folk som trodde at paven representerte Gud Selv, og at han hadde nøklene til himmelen og helvete og makt til å nedkalle både timelige og åndelige straffedommer. De trodde at himmelens porter var stengt for folk i det området som ble satt under kirketukt, og at de døde var utestengt fra saligheten inntil det behaget paven å oppheve bannlysingen. rett (67)Som tegn på denne fryktelige ulykken opphørte alle kirkelige handlinger. Kirkene ble stengt, vielser foregikk ute på kirkegården, og de døde ble ikke gravlagt i innvidd jord, men i grøfter eller ute på et jorde uten seremonier. Ved slike handlinger som satte fantasien i sving hos folk, prøvde romerkirken å kontrollere samvittigheten deres. rett (67)Det ble veldig røre i Praha. Mange av innbyggerne ga Hus skylden for alle ulykkene som hadde rammet dem og krevde at han skulle utleveres til romerkirkens hevn. For å dempe motstanden reiste han midlertidig tilbake til sin fødeby. Til sine venner som ble igjen i Praha, skrev han: «Når jeg har trukket meg tilbake, følger jeg Jesu Kristi befaling og eksempel. Så får ondsinnede mennesker ikke noen anledning til å pådra seg evig fordømmelse, og jeg blir ikke årsak til at de fromme blir forfulgt. En annen grunn er frykten for at ugudelige prester i lengre tid kunne forby at Guds Ord ble forkynt blant dere. Men jeg har ikke forlatt dere for å fornekte sannheten som jeg er villig til å dø for, om Gud så vil.» – Bonnechose, The Reformers Before the Reformation, vol.1, s.87. rett (67)Hus innstilte ikke virksomheten sin, men reiste omkring i landet og forkynte for interesserte grupper. De tiltakene paven satte i verk for å bekjempe evangeliet, førte i stedet til at det ble enda mer utbredt. «For vi makter ikke noe imot Sannheten, bare for Sannheten.» – 2 Kor 13,8. rett (67)Bibelen står over kirken (67)Dersom kirkens autoritet var rettferdig og ufeilbar som han trodde den var, hvorfor følte han seg så tvunget til å sette seg opp mot den? Han visste at det ville være synd å adlyde kirken. Men hvordan kunne lydighet mot en ufeilbar kirke skape slike problemer? Dette var en gåte for ham, og tvilen pinte ham hver time på dagen. Det beste svaret han kunne finne, var at situasjonen som den hadde vært på Jesu tid, hadde gjentatt seg idet prestene var blitt ugudelige og brukte sin lovlige myndighet til noe som var ulovlig. Dette førte til at han både for sin egen del og i sin forkynnelse hevdet prinsippet om at Skriften slik vi oppfatter den med forstanden, skal veilede samvittigheten. Med andre ord at den eneste ufeilbare veileder er Guds tale gjennom Bibelen, ikke kirkens tale gjennom presteskapet.» – Wylie, b.3, kap.2. rett (67)Da uroen i Praha etter hvert stilnet av, dro Hus tilbake til Betlehemskirken der han forkynte Guds Ord med større mot og iver enn før. Motstanderne hans var aktive og mektige, men dronningen og mange av adelsstanden var hans venner, og han hadde også en stor del av folket på sin side. Når de sammenlignet Hus´ rene, oppløftende forkynnelse og hellige liv med de demoraliserende dogmene som pavens representanter forkynte, og når de så deres griskhet og utskeielser, betraktet de det som en ære å støtte ham. rett (68)Hus og Hieronymus i felles innsats (68)Gud ga disse utvalgte mennene et stort lys, og de oppdaget mange villfarelser i romerkirken. Likevel fikk de ikke alt det lyset som verden senere skulle få. Gud benyttet dem til å lede folk ut av romerkirkens mørke. De møtte mange og store hindringer, men Gud førte dem framover skritt for skritt etter hvert som de kunne tåle det. De var ikke forberedt på å ta imot hele lyset på en gang. Da ville de ha vendt seg bort slik folk gjør når de kommer ut i kraftig solskinn etter å ha vært lenge i mørke. Gud ga derfor lederne lys etter hvert som folk kunne ta imot det. Ned gjennom århundrene skulle det komme andre trofaste personer og lede mennesker enda lenger fram på reformasjonens sti. rett (68)Kirkemøtet i Konstanz (68)Igjen syntes det som om Praha var på randen av et blodig opprør. Som i gamle dager ble Guds tjener anklaget for å være den som «fører skade over Israel.» 1 Kong 18,17. Byen ble bannlyst igjen, og Hus trakk seg tilbake til sin fødeby. Det vitnesbyrdet som han trofast hadde båret fram fra Betlehemskirken, hørtes ikke lenger. Nå skulle han tale fra en enda større plattform til hele kristenheten før han ga livet sitt som et vitne for sannheten. rett (68)For å bøte på de onder som Europa led under, ble det innkalt til et alminnelig kirkemøte i Konstanz i 1414. På oppfordring fra keiser Sigismund innkalte en av de tre rivaliserende pavene, Johannes 23., til et kirkemøte. Kravet om et nytt kirkemøte var alt annet enn velkomment for pave Johannes, for hans karakter og politiske disposisjoner tålte neppe å bli undersøkt, selv av prelater med så slapp moral som tilfellet var blant geistligheten på den tiden. Men han torde ikke motsette seg Sigismunds vilje. rett (69)Hensikten med dette kirkemøtet var å få slutt på splittelsen i kirken og utrydde kjetteriet. Derfor ble de to motpavene innkalt, og også Jan Hus som var den fremste talsmann for de nye ideene. De to pavene møtte ikke personlig av hensyn til sin sikkerhet, men sendte stedfortredere. rett (69)Selv om pave Johannes tilsynelatende hadde sammenkalt kirkemøtet, var det med stor bekymring han møtte fram. Han hadde nemlig mistanke om at keiseren i hemmelighet hadde planlagt å avsette ham. Han fryktet også for at han skulle bli krevd til regnskap for de utskeielsene han hadde vanæret pavekronen med, og for de forbrytelsene han hadde gjort seg skyldig i for å sikre seg den. Likevel gjennomførte han sitt inntog i Konstanz med pomp og prakt, fulgt av de høyeste geistlige og en lang rekke hoffembetsmenn. Byens presteskap og myndigheter og en veldig folkemengde møtte opp for å by ham velkommen. Fire av de mest framtredende embetsmennene holdt en gyllen tronhimmel over ham. Alterbrødet ble båret foran ham, og kardinalenes og adelsmennenes praktfulle antrekk var et imponerende syn. rett (69) (70)I et brev til noen venner i Praha skrev han: «Mine venner, jeg reiser med fritt leide fra kongen for å møte mine tallrike dødsfiender. Jeg setter hele min lit til den allmektige Gud og min Frelser. Jeg stoler på at Han vil høre deres inderlige bønner og legge sin klokskap og visdom i min munn så jeg kan stå imot dem, og at Han vil gi meg sin hellige Ånd til å styrke meg i sin sannhet slik at jeg modig kan møte fristelser, fengsel og en grusom død, om så skulle være. Kristus led for sine kjære. Skulle det da undre oss at Han har gitt oss sitt eksempel for at vi med tålmod skal kunne utholde alt for vår egen frelse? Han er Gud, vi er Hans skapninger. Han er Herren, vi er Hans tjenere. Han er verdens Herre, vi er bare usle, dødelige mennesker - og likevel led Han! Hvorfor skulle så ikke vi lide, særlig når lidelsen renser oss? rett (70)Derfor, mine kjære, hvis min død skal bidra til å ære Ham, så be om at den må komme snart, og at Han må hjelpe meg til å tåle alle trengsler. Men om det er bedre at jeg kommer tilbake til dere, så la oss be Gud om at jeg ikke skal behøve å skamme meg – at jeg ikke må underslå en eneste tøddel av Det Sanne Evangelium, men gi mine brødre et godt eksempel som de kan følge. Sannsynligvis vil dere aldri få se meg mer i Praha. Men om den allmektige Gud vil at jeg skal komme tilbake til dere, så la oss med freidig mot gå fram i kunnskap om Hans lov og i kjærlighet til den.» – Bonnechose, vol.1, s. 147-148. rett (70)I et annet brev til en prest som hadde tatt imot evangeliet, skriver Hus med stor ydmykhet om sine egne feilgrep. Han bebreider seg selv at han har «likt å bruke kostbare klær og kastet bort tid på verdiløse sysler.» Og så føyer han til disse rørende formaningsordene: «Måtte Guds ære og menneskers frelse oppta ditt sinn og ikke tanker om prestekall og gods. Pass på at du ikke smykker ditt hus mer enn din sjel, og sørg framfor alt for din åndelige oppbyggelse. Vær from og ydmyk overfor de fattige, og sløs ikke penger på selskapelighet. Dersom du ikke forbedrer deg og avstår fra alt som er unødvendig, er jeg redd for at du i likhet med meg blir hardt tuktet. Du vet hva jeg tror på, for jeg har undervist deg fra du var liten. Derfor behøver jeg ikke skrive mer til deg. Men jeg ber deg for Guds skyld om ikke å etterligne noe av den forfengeligheten som du har sett hos meg.» På brevomslaget skrev han: «Jeg ber deg, min venn, at du ikke bryter dette seglet før du har fått bekreftet at jeg er død.» – Samme, vol. 1, s.148-149. rett (71)Overalt på reisen så Hus tegn på hvordan hans lære var blitt utbredt, og hvordan folk var velvillig stemt til det han sto for. Fra alle kanter strømmet de til for å treffe ham, og i noen byer ble han fulgt av øvrighetspersoner gjennom gatene. rett (71)Fengslet og forhørt (71)Enda selveste paven hadde gjort seg skyldig i større forbrytelser enn Hus noen gang hadde anklaget prestene for, og det var disse forbrytelsene som var årsak til hans krav om reform, gikk det samme kirkemøtet som hadde avsatt paven, videre med planer om å knekke Hus. Fengslingen av ham vakte stor forargelse i Bøhmen. Innflytelsesrike adelsmenn henvendte seg til rådet og protesterte kraftig mot dette overgrepet, ja, selv keiseren som nødig ville gå med på leidebrudd, tok avstand fra prosessen mot Hus. Men reformatorens fiender var både ondsinnede og besluttsomme. De appellerte til keiserens frykt og fordommer og hans iver for kirken, og de kom med langtekkelige argumenter for å bevise at «man ikke bør holde løfter til kjettere eller til personer som er mistenkt for kjetteri, selv om de har leidebrev fra keiseren og konger.» – Jaques Lefant, History of the Council of Constance, vol.1, s.516. På den måten fikk de viljen sin. rett (71)Da Hus til sist ble stilt fram for kirkemøtet, var han svekket av sykdom og av fengselsoppholdet. Den fuktige, dårlige luften i cellen hadde påført ham feber som nesten kostet ham livet. Lenkebundet sto han foran keiseren som med sitt æresord hadde garantert for hans sikkerhet. Under de lange forhandlingene holdt han urokkelig fast på sannheten, og med de kirkelige og statlige myndighetene som tilhørere kom han med en kraftig protest mot korrupsjonen blant geistligheten. Da han fikk valget mellom å tilbakekalle eller dø, valgte han martyrdøden. rett (72)Gud holdt ham oppe. I de pinefulle ukene før den endelige dommen, var han preget av himmelsk fred. «Dette brevet skriver jeg i fengslet med lenket hånd, mens jeg forventer at dødsdommen vil falle i morgen,» skrev han til en venn. «Når vi med Jesu Kristi hjelp skal møtes igjen i det framtidige liv med dets herlige fred, skal du få vite hvor barmhjertig Gud har vært mot meg, og hvordan Han har hjulpet meg i fristelser og prøvelser.» – Bonnechose, vol.2, s.67. rett (72)Fra den mørke fengselscellen forutså Hus hvordan den sanne troen til sist skulle seire. I en drøm så han kirken i Praha der han hadde forkynt evangeliet, og paven og biskopene som holdt på å viske ut de bildene av Kristus som han hadde malt på veggene. Dette pinte ham. Men neste dag så han at mange malere var travelt opptatt med å lage flere bilder og restaurere dem i enda klarere farger. Så snart arbeidet var ferdig, sa malerne til den veldige folkemengden som sto rundt dem: «Nå kan paven og biskopene bare komme. De skal aldri mer få viske bildene ut.» Da Hus fortalte drømmen, sa han: «Jeg er sikker på at Kristi bilde aldri skal kunne fjernes. De har villet ødelegge det, men predikanter som er langt bedre enn meg, vil male det på nytt i alles hjerter.» – D`Aubigné, b.1, kap. 6. rett (72)For siste gang ble Hus nå innkalt til kirkemøtet. Det var en stor og imponerende forsamling. Her var keiseren, fyrstene, offisielle sendemenn, kardinaler, biskoper og prester og en veldig folkemengde som gjerne ville overvære dagens store begivenhet. Fra alle deler av kristenheten var det kommet folk for å være vitne til dette første offeret i den lange kampen som skulle føre til trosfrihet. rett (72)Da Hus ble bedt om å gi dem sin endelige beslutning, gjentok han at han ikke kunne tilbakekalle. Idet han så skarpt på keiseren som på så skammelig vis hadde brutt sitt løfte, sa han: «Av egen fri vilje bestemte jeg meg for å møte for dette konsil med løfte om offentlig beskyttelse og fritt leide fra keiseren som er til stede her.» – Bonnechose, vol.2, s.84. Sigismund ble blodrød i ansiktet da alle i forsamlingen så på ham. rett (73)Hus blir martyr (73)Så ble han overlevert til øvrigheten og ført til retterstedet, fulgt av et veldig opptog. Det var hundrevis av soldater, prester og biskoper i sine staselige embetsdrakter og innbyggerne i Konstanz. Da han var bundet til pålen og alt var ferdig til at bålet kunne tennes, ble han enda en gang oppfordret til å redde livet ved å tilbakekalle sine villfarelser. «Hvilke villfarelser skal jeg tilbakekalle? Jeg vet ikke at jeg er skyldig i noen. Hensikten med alt jeg har skrevet og talt, har vært å redde mennesker fra synd og fortapelse. Det tar jeg Gud til vitne på. Derfor er jeg glad for at jeg med mitt blod kan bekrefte den sannheten som jeg i skrift og tale har forkynt.» – Samme, b.3, kap.7. Da flammene slo opp omkring ham, begynte han å synge og be: «Jesus, du Davids Sønn, miskunn deg over meg!» Slik fortsatte han til stemmen stilnet for godt. rett (73)Selv fiendene hans ble slått av undring over hans heltemodige opptreden. En av pavens tilhengere forteller hvordan Hus og litt senere Hieronymus led martyrdøden: «Begge var helt rolige da deres siste time nærmet seg. De forberedte seg til bålet som om det var en bryllupsfest. Det hørtes ikke noe smerteskrik. Da flammene slo opp, begynte de å synge salmer, og den intense ilden kunne ikke stanse deres sang.» – Samme, b.3, kap.7. rett (73)Da kroppen til Hus var helt fortært, ble asken og jorden den lå på, samlet opp og strødd på Rhinen som førte den ut i havet. Forfølgerne tok feil når de trodde at de hadde utryddet de sannhetene som Hus forkynte. Lite ante de at asken som den dagen ble ført ut i havet, skulle bli som såkorn som ble spredt i alle verdens land, og at det ville gi en rik høst av sannhetsvitner på hittil ukjente steder. Stemmen fra rådssalen i Konstanz etterlot et ekko som skulle høres gjennom alle kommende tider. rett (74)Hus var ikke mer, men de sannhetene han ga livet sitt for, ville aldri dø. Hans eksempel på troskap og utholdenhet skulle oppmuntre mange til å holde fast på troen, tross tortur og død. Henrettelsen av Hus hadde avslørt romerkirkens samvittighetsløse grusomhet for hele verden. Uten å vite det hadde sannhetens fiender fremmet den saken de forgjeves prøvde å ødelegge. rett (74)Hieronymus blir fengslet (74)Da Hieronymus første gang ble innkalt til kirkemøtet og forsøkte å svare på anklagene, ble han møtt med ropet: «På bålet med ham!» – Bonnechose, vol. 1, s. 234. Han ble fengslet og lenket på en slik måte at det medførte store lidelser, og han fikk bare brød og vann. Etter noen måneders grusomme påkjenninger i fengselet ble han dødssyk. Fiendene som var redde for at han skulle dø, behandlet ham da mer humant, men lot ham likevel sitte et helt år i fengsel. rett (74)Henrettelsen av Hus fikk ikke den virkning som pavens tilhengere hadde håpet. Løftebruddet hadde vakt en storm av harme, og kirkemøtet slo derfor inn på en mer forsiktig kurs. I stedet for å gjøre Hieronymus til martyr, ville de heller tvinge ham til å tilbakekalle hvis det var mulig. Han ble stilt fram for forsamlingen og fikk velge mellom å tilbakekalle eller dø på bålet. rett (74)I begynnelsen av fengselsoppholdet ville døden ha vært en befrielse med tanke på de fryktelige lidelsene Hieronymus hadde gjennomgått. Men nå var motet knekket på grunn av sykdom og den harde behandlingen. Han var skilt fra vennene sine og levde i stadig angst og uvisshet. Dessuten var han motløs på grunn av den skjebnen som hadde rammet Hus. Motet sviktet, og han gikk med på å bøye seg for kirkemøtets krav. Han lovte å gå inn for den katolske tro og godtok kirkemøtets fordømmelse av den læren som Wycliffe og Hus representerte, unntatt de «hellige sannhetene» som de hadde forkynt. – Samme, vol 2, s.141. rett (75)Ved å velge denne nødutveien prøvde Hieronymus å dempe samvittigheten og unngå å bli dømt. Men tilbake i ensomheten i fengselscellen ble han klar over hva han hadde gjort. Han tenkte på motet og troskapen som Hus hadde vist og satte den opp mot sin egen fornektelse av sannheten. Han tenkte på sin Herre som han hadde lovt å tjene, og som hadde lidd døden på korset for hans skyld. Før han tilbakekalte, hadde han funnet trøst i vissheten om at Gud var med ham midt i all lidelsen. Men nå ble han pint av anger og tvil. Han visste at han måtte tilbakekalle enda flere ting før Roma var fornøyd. Den veien han hadde slått inn på, kunne bare føre til fullstendig frafall. Så tok han sin beslutning. Han ville ikke fornekte sin Herre for å slippe en kortvarig lidelse. rett (75)Modig forsvarstale (75)Han frafalt sin tidligere tilbaketrekning og forlangte å få anledning til å forsvare seg før han døde. Prelatene fryktet virkningen av det han ville si og krevde at han bare skulle bekrefte eller benekte anklagene. Hieronymus protesterte mot en slik grusom og urettferdig behandling. «I 340 dager har dere holdt meg innesperret i et skittent og stinkende fengsel der jeg har manglet alt. Så kaller dere meg inn, men nekter å høre på meg, mens dere lytter til mine dødsfiender. Om dere er fornuftige og virkelig er verdens lys, så pass på at dere ikke synder mot rettferdigheten. Jeg selv er bare et skrøpelig menneske, og mitt liv har liten betydning. Når jeg ber dere om ikke å avsi en urettferdig dom, er det mer for deres skyld enn for min egen.» – Samme, vol.2, s. 146-147. rett (75)Til slutt ble ønsket hans imøtekommet. Han knelte foran dommerne og ba om at Guds ånd måtte lede tankene og ordene hans så han ikke sa noe som ikke var sant, eller noe som kunne vanære hans Herre. Den dagen erfarte han hvordan Guds løfter til de første disiplene ble oppfylt: «Dere skal bli ført fram for landshøvdinger og konger for Min skyld. Men når de overgir dere, skal dere ikke være bekymret for hvordan dere skal tale eller hva dere skal si. For det skal bli gitt dere i samme stund hva dere skal si. For det er ikke dere som taler, men Den som taler i dere, er deres Fars Ånd.» Matt 10,18-20. rett (75)Hieronymus’ ord vakte forbauselse og beundring, selv hos hans fiender. I et helt år hadde han vært innesperret i et fengsel hvor han hverken kunne se eller lese, og han hadde hatt store fysiske lidelser og sjelekvaler. Likevel kunne han framføre sine meninger med en klarhet og kraft som om han hadde hatt uforstyrret anledning til å studere. Han minnet tilhørerne om de mange Guds menn som var blitt dømt av urettferdige dommere. I nesten hvert eneste slektsledd var noen blitt utskjelt og utstøtt fordi de prøvde å opplyse folk i sin samtid, men de hadde senere fått oppreisning. Kristus selv ble dømt som forbryter av en urettferdig domstol. rett (76)Da Hieronymus avsverget sin tro, betydde det at han samtykket i dommen over Hus. Men nå angret han det han hadde sagt og ga uttrykk for at martyren var en uskyldig Guds mann. «Jeg har kjent ham fra barnsben», sa han. «Han var på alle måter et fint menneske, rettvis og hellig. Han ble uskyldig dømt. Også jeg er beredt til å dø. Jeg vil ikke vike tilbake for de lidelsene som fiender og falske vitner vil påføre meg. En dag skal de stå til rette for Den Store Gud som ingen kan føre bak lyset.» – Bonnechose, vol.2, s.151. rett (76)Hieronymus bebreidet seg selv at han hadde fornektet sannheten og fortsatte: «Ingen av de syndene jeg har begått siden jeg var ung, tynger min samvittighet mer og er årsak til så bitter anger som den jeg gjorde meg skyldig i på dette skjebnesvangre stedet da jeg samtykket i den urettferdige dommen over Wycliffe og over den hellige martyren Jan Hus, min venn og lærer. Jeg bekjenner helt og fullt og med skam at jeg fornektet deres troslære fordi jeg var redd for å dø. Derfor bønnfaller jeg den allmektige Gud om å tilgi meg mine synder, særlig denne som er den mest avskyelige.» Så pekte han på dommeren og sa med fast stemme: «Dere dømte Wycliffe og Hus, ikke fordi de hadde rokket ved kirkens lære, men rett og slett fordi de fordømte skandalene som geistligheten er skyld i - overdådigheten, stoltheten og prelatenes og prestenes lastefulle liv. Det som de hevdet og som ingen kan tilbakevise, tror og hevder også jeg.» rett (76)Så ble han avbrutt. Rasende ropte prelatene: «Vi trenger ikke flere beviser, for der står den mest trassige av alle kjettere!» rett (76)Uforstyrret av alt oppstusset fortsatte Hieronymus: «Tror dere jeg er redd for å dø? I et helt år har dere holdt meg innesperret i et ufyselig fengsel som er mer redselsfullt enn døden. Dere har behandlet meg mer grusomt enn en tyrk, en jøde eller en hedning, og i levende live har kjøttet bokstavelig talt råtnet av benene mine. Likevel vil jeg ikke klage, for det passer seg ikke for en sterk og uredd mann. Men jeg må si at jeg er forbauset over en så barbarisk opptreden mot en kristen.» – Samme, vol.2, s.151-153. rett (76)Enda en martyr (77)«Vis meg fra Den hellige skrift at jeg tar feil, så skal jeg avsverge villfarelsen», var svaret han ga. rett (77)«Skal alt dømmes ut fra Den hellige skrift?» ropte en som la an på å friste ham. «Hvem kan forstå Skriften før kirken har tolket den?» rett (77)«Er menneskelige overleveringer mer troverdige enn Jesu evangelium?» spurte Hieronymus. «Paulus oppfordret ikke folk til å høre på menneskelige overleveringer, men han sa: «Ransak Skriften.» rett (77)«Din kjetter!» lød svaret, «jeg angrer på at jeg har sløst bort så mye tid på deg. Jeg skjønner at du er besatt av djevelen.» – Wylie, b.3, kap.10. rett (77)Straks etter falt dødsdommen. Han ble ført ut til det samme stedet hvor Hus hadde mistet livet. Han sang underveis, og ansiktet strålte av glede og fred. Blikket var festet på Kristus, og han fryktet ikke lenger for døden. Bøddelen som skulle tenne bålet, stilte seg bak ham, men Hieronymus sa: «Kom bare fram og tenn ilden mens jeg ser på. Hadde jeg vært redd, ville jeg ikke stått her.» rett (77)De siste ordene han sa mens flammene blusset opp omkring ham, var en bønn. Han ropte: «Herre, allmektige Far, forbarm deg over meg og tilgi alle mine synder, for du vet at jeg alltid har elsket din sannhet!» – Bonnechose, vol.2, s.168. Stemmen stilnet mens leppene fortsatt beveget seg i bønn. Da ilden hadde gjort sitt, ble martyrens aske og jorden den lå på, samlet opp og kastet på Rhinen slik de tidligere hadde gjort med Hus. rett (77)Krig i bøhmen (77)Henrettelsen av Hus hadde vakt stor forbitrelse og vrede i Bøhmen. Folk følte at han var blitt offer for prestenes ondskap og keiserens troløshet. Det ble sagt om ham at han bare hadde framholdt sannheten, og deltagerne ved kirkemøtet som hadde dømt ham til døden, ble stemplet som mordere. Det han hadde framholdt, vakte nå større oppmerksomhet enn noen gang før. Paven hadde bestemt at Wycliffes skrifter skulle brennes, men de skriftene som ikke hadde blitt ødelagt, ble nå tatt fram fra gjemmestedene og lest sammen med Bibelen eller deler av den som folk kunne få tak i, og mange tok imot evangeliet. rett (77)De som hadde tatt livet av Hus, sto ikke rolig og så på at hans sak seiret. Paven og keiseren gikk sammen om å knuse bevegelsen, og Sigismund sendte en hær inn i Bøhmen. rett (77)Men nå sto det fram en befrier. Ziska ble leder for bøhmerne. Straks etter at krigen brøt ut, ble han blind, men han var en av samtidens dyktigste hærførere. I tillit til Guds hjelp og til sin rettferdige sak klarte dette folket å stå imot de største hærene som kunne sendes mot dem. Gang på gang samlet keiseren nye styrker og trengte inn i Bøhmen, bare for å lide ydmykende nederlag. Husittene kjente ikke dødsfrykt, og ingen kunne stå seg mot dem. Noen få år etter at krigen var begynt, døde den modige Ziska og ble etterfulgt av Prokopius. Han var ikke mindre djerv og dyktig og var på mange måter en enda bedre hærfører. rett (78)Bøhmernes fiender som visste at den blinde krigeren var død, oppfattet dette som en gunstig anledning til å vinne tilbake det de hadde tapt. Paven kunngjorde nå et korstog mot husittene, og igjen ble en veldig hær sendt inn i Bøhmen. Men den led et fryktelig nederlag. Et nytt korstog ble organisert. Pavens allierte i Europa sendte soldater, penger og våpen. Mange samlet seg under pavens fane, sikre på at de endelig skulle ta knekken på de husittiske kjetterne. rett (78)Seierssikker marsjerte den veldige hæren inn i Bøhmen, men folket samlet seg for å slå angriperne tilbake. De to hærene nærmet seg hverandre, og til slutt var det bare en elv som skilte dem. «Korshæren var langt den sterkeste, men i stedet for å sette over elven og angripe husittene som de hadde kommet langveis fra for å møte, ble de stående tause og stirre på motstanderne.» – Wylie, b.3, kap.17. Plutselig ble den veldige hæren grepet av en uforklarlig frykt. Uten et eneste sverdslag gikk den i oppløsning, som om den ble splittet og spredt av en usynlig makt. Mange ble drept av husitthæren som forfulgte dem som flyktet. Et stort krigsbytte falt i hendene på seierherrene slik at krigen gjorde bøhmerne rikere i stedet for fattigere. rett (78)Noen få år senere ble det organisert enda et korstog under en ny pave. Som tidligere ble det samlet menn og midler fra alle pavevennlige land i Europa. Lokkemidler ble brukt for å få folk til å slutte opp om dette farlige foretakendet. Hver korsfarer fikk fritak for straff for selv de groveste forbrytelser. Alle som falt i krigen, skulle få stor lønn i himmelen, og de som overlevde, skulle høste rikdom og heder på slagmarken. rett (78)Også denne gangen ble det samlet en stor hær som gikk over grensen til Bøhmen. Husittene trakk seg tilbake og lokket invasjonshæren lenger og lenger inn i landet helt til den trodde at seieren var sikret. Men så stanset Prokopius tilbaketrekningen, og hæren gjorde front mot fienden, klar til å angripe. rett (79)Korshæren som lå og ventet på angrepet, ble nå klar over sitt feilgrep. Da de hørte lyden av husittene som rykket fram, og før disse ennå hadde vist seg, ble de grepet av panikk. Fyrster, hærførere og menige soldater kastet våpnene fra seg og flyktet i alle retninger. Forgjeves prøvde pavens utsending som ledet felttoget, å samle de skrekkslagne styrkene. Alle anstrengelser var til ingen nytte, og han ble selv revet med i strømmen av soldater på flukt. Nederlaget var totalt, og også denne gangen fikk den seirende parten et rikt bytte. rett (79)Dette var andre gangen at en sterk og godt rustet hær av tapre soldater fra de mektigste landene i Europa flyktet uten sverdslag for hæren fra en liten og svak nasjon. Dette var en åpenbaring av Guds makt. Invasjonshæren ble grepet av overnaturlig panikk. Han som ødela faraos hær i Rødehavet, som drev midjanittene på flukt for Gideon og hans tre hundre menn og som på en eneste natt tilintetgjorde den stolte assyrerhæren, hadde igjen grepet inn og stanset en erobrer. «Der er de i stor frykt, hvor det ikke fantes noen frykt, for Gud sprer hans bein som fylker seg mot deg. Du lar dem bli til skamme, for Gud forkaster dem.» Sal 53,6. rett (79)Pavelig diplomati (79)En stor del av befolkningen i Bøhmen innså at avtalen var en fare for friheten og kunne derfor ikke godta den. Det oppsto uenighet og splittelse som førte til innbyrdes kamp og blodsutgytelse. I denne striden falt den aktverdige Prokopius, og dermed var det slutt på bøhmernes frihet. rett (80)Sigismund som hadde sviktet Hus og Hieronymus, ble nå konge av Bøhmen. Uten å bry seg om at han hadde forpliktet seg til å forsvare bøhmernes rettigheter, gikk han i gang med å innføre paveveldet. Men han fikk liten glede av sitt avhengighetsforhold til Roma. I 20 år hadde livet hans vært preget av farer og slit. Hæren hans var skrumpet inn, og statskassen var tom etter en lang, resultatløs krig. Og nå, etter at han hadde vært konge i ett år, døde han og etterlot landet på randen av borgerkrig. Hans testamente til etterslekten var et navn brennemerket av vanære. Forvirring, strid og blodsutgytelse fortsatte. Igjen trengte fremmede hærer inn i Bøhmen, og landet ble herjet av indre strid. De som var tro mot evangeliet, ble utsatt for en blodig forfølgelse. rett (80)Det gryr av dag (80)Gjennom budbærere som de i hemmelighet sendte ut til forskjellige land, fikk de vite at det fantes «spredte tilhengere av sannheten, noen i den ene byen og noen i en annen. Også de ble forfulgt. Et sted i Alpene fantes det en gammel menighet som bygde på Skriftens grunn, og som protesterte mot romerkirkens avguderi og korrupsjon.» – Wylie, b. 3, kap.19. Dette budskapet ble mottatt med stor glede, og de begynte å brevveksle med de valdensiske kristne. rett (80)Folk i Bøhmen var tro mot evangeliet, og de holdt ut gjennom den lange natten med forfølgelse. Da det så aller mørkest ut, holdt de fortsatt blikket rettet mot horisonten lik folk som venter på daggry. «De levde i en ond tid, men de husket det som Hus og senere Hieronymus hadde sagt at om 100 år ville dagen gry. For husittene betydde dette like mye som Josefs ord hadde betydd for israelittene under fangenskapet: «Nå skal jeg dø, men Gud vil ta seg av dere og føre dere ut av dette landet.» – Samme, b. 3, kap.19. rett (80)«Mot slutten av 1400-tallet vokste Brødremenigheten sakte, men sikkert. Selv om de opplevde å bli forulempet, hadde de relativt rolige forhold. På begynnelsen av 1500-tallet var det 200 slike menigheter i Bøhmen og Mähren.» – Ezra Hall Gillett, Life and Times of John Huss, vol.2, s.570. «Så betydelig var den flokken som unngikk bål og sverd, og som fikk oppleve det daggryet som Hus hadde forutsagt.» – Wylie, b.3, kap. 19. rett |