| Den Store Striden kapitel 7. Fra side 81. Fra side 120 i den engelske utgave. |
(81)Fremst blant dem som ble kalt til å lede menigheten ut av pavedømmets mørke og inn i troens klare lys, sto Martin Luther (1483-1546). Ivrig, nidkjær og gudfryktig som han var, kjente han ingen annen frykt enn gudsfrykt og anerkjente intet annet trosgrunnlag enn Den hellige skrift. Han var en mann for sin tid. Gud brukte ham som sitt redskap til å reformere kirken og opplyse verden. rett (81)Oppvekst og studieår (81)Luthers far var viljesterk, handlekraftig og karakterfast. Han var hederlig, bestemt og likefram og gjorde det han mente var rett, uansett følgene. Hans sunne fornuft gjorde at han betraktet munkevesenet med mistro, og derfor var han svært misfornøyd med at sønnen, uten hans samtykke, gikk i kloster. Det gikk to år før han forsonte seg med sønnen, men han endret ikke mening. rett (81)Luthers foreldre la stor vekt på barnas oppdragelse og utdannelse, og de gjorde sitt beste for å lære dem opp i kunnskap om Gud og i å leve et ærlig kristenliv. Ofte mens sønnen hørte på, ba faren om at gutten måtte tenke på Gud og en gang være med å fremme det som var sant og rett. rett (81)De fattige og strevsomme foreldrene gjorde alt som sto i deres makt for å høyne barnas moralske og intellektuelle utvikling. Med alvor og utholdenhet gikk de inn for oppgaven med å oppdra barna til å leve et fromt og nyttig liv. Bestemte og viljesterke som de var, hendte det nok at de av og til var for strenge. Men selv om Martin Luther var klar over at de noen ganger hadde begått feil, fant han større grunn til å bifalle deres strenge oppdragelsesmetode enn å fordømme den. rett (82)Luther begynte tidlig på skolen, og der ble han ofte hardt og brutalt behandlet. Foreldrene var så fattige at da han dro hjemmefra for å gå på skole i en annen by, måtte han en tid synge ved dørene for å skaffe seg mat, og ofte sultet han. Datidens religiøse forestillinger som var preget av nifs overtro, skremte ham. Om nettene kunne han ligge søvnløs og nedtrykt, skjelvende av frykt for en mørk framtid og i evig skrekk for Gud som en hard og ubarmhjertig dommer, en grusom tyrann i stedet for en kjærlig, himmelsk far. rett (82)Men tross mange store skuffelser kjempet han seg tålmodig fram mot det moralske og åndelige idealet som han følte seg tiltrukket av. Han tørstet etter kunnskap, og hans alvor og sans for det praktiske fikk ham til å søke etter det som var grundig og nyttig, i stedet for slikt som bare tok seg ut og var overfladisk. rett (82)Da han som attenåring begynte på universitetet i Erfurt, var situasjonen gunstigere og framtidsutsiktene lysere enn tidligere. Ved nøysomhet og flid var foreldrene blitt ganske velstående og kunne nå gi ham all nødvendig hjelp. Dessuten hadde innflytelsen fra fornuftige venner til en viss grad mildnet de uheldige følgene av hans tidligere skolegang. Luther ga seg i kast med de mest framtredende forfattere for å sette seg inn i deres livssyn og tilegne seg deres kunnskap. Selv under den jernharde disiplinen til hans tidligere lærere hadde han utmerket seg, og da han kom inn under en mer positiv innflytelse, utviklet han seg raskt. God hukommelse, livlig fantasi, logisk sans og utrettelig flid gjorde at han snart lå i toppen blant studiekameratene. Mental selvdisiplin modnet oppfattelsesevnen hans, stimulerte tankevirksomheten og skjerpet forståelsen, og slik ble han forberedt på å møte de konfliktene som lå foran ham. rett (82)Gudsfrykten som preget Luther, gjorde ham målbevisst og ydmyk. Han følte seg stadig avhengig av Guds hjelp. Derfor forsømte han aldri å begynne dagen med bønn mens han i sitt hjerte bønnfalt Gud om veiledning og støtte. «En ærlig bønn er mer enn halve studiet», sa han ofte. – D´Aubigné, b.2, kap.2. rett (82)En dag kom Luther over en latinsk bibel mens han undersøkte bøkene på universitetsbiblioteket. En slik bok hadde han aldri sett før. Han visste ikke engang at den eksisterte. Han hadde hørt deler av evangeliene og brevene bli lest opp ved gudstjenesten, og han hadde gått ut fra at de utgjorde hele Bibelen. For første gang så han nå hele Guds Ord, og med en blanding av undring og ærefrykt bladde han i Den hellige skrift. Pulsen slo fortere og hjertet banket mens han selv leste Livets Ord. Av og til stanset han og utbrøt: «Å, om Gud ville gi meg en slik bok!» – Samme, b.2, kap.2. Guds engler var hos ham, og lysstråler fra Guds trone åpenbarte sannhetens skatter for ham. Han hadde alltid vært redd for å gjøre Gud imot, men nå grep en sterk overbevisning om at han var en synder ham som aldri før. rett (83)Munken blir professor (83)Hvert øyeblikk han hadde til overs etter dagens plikter, brukte han på å studere. Ofte tok han natten til hjelp og unte seg knapt tid til å spise. Hans største glede var å lese Guds Ord. Han hadde funnet en Bibel som var lenket til klostermuren, og dit gikk han ofte. Etter hvert som han fikk en dypere syndserkjennelse, prøvde han å oppnå tilgivelse og fred ved egne gjerninger. Han var hard mot seg selv og prøvde ved faste, nattevåk og selvpinsler å undertvinge det onde i sin natur som klosterlivet ikke hadde fridd ham for. Ikke noe offer var for stort hvis han bare kunne få et rent hjerte så Gud kunne godta ham. rett (83)«Jeg var virkelig en from munk», skrev han senere, «og jeg overholdt ordensreglene strengere enn jeg kan gi uttrykk for. Hvis en munk kunne oppnå himmelen ved hjelp av munkegjerninger, ville jeg uten tvil ha vært kvalifisert. Hadde jeg fortsatt på denne måten stort lenger, ville jeg sikkert ha plaget livet av meg selv.» – Samme, b.2, kap.3. Disse selvpinslene tæret på kreftene, og han ble plaget av besvimelsesanfall, noe han aldri helt ble kvitt ettervirkningene av. Men tross alle anstrengelsene fikk han ikke fred, og til slutt var han på randen av fortvilelse. rett (83)Da det så ut som om alt håp var ute, ga Gud ham en venn og hjelper. Den fromme Staupitz åpnet Guds Ord for ham. Han ba ham se bort fra seg selv, slutte med å gruble over den evige straffen for overtredelse av Guds lov og se på Jesus, hans tilgivende Frelser. «Kast deg i Frelserens armer i stedet for å plage deg selv på grunn av din synd. Stol på Ham, på Hans rettferdige liv og soningsdød. Lytt til Guds Sønn! Han ble menneske for at du skulle få del i Guds nåde. Elsk Ham som først elsket deg!» – Samme, b.2, kap.4. Slik talte denne barmhjertighetens budbærer, og det gjorde et dypt inntrykk på Luther. Etter mange kamper med inngrodde vrangforestillinger kunne han nå se sannheten, og han fikk fred i sinnet. rett (84)Luther ble ordinert til prest og utnevnt til professor ved universitetet i Wittenberg. Her gikk han inn for å studere Bibelen på originalspråkene og begynte å forelese om Bibelens bøker. Salmenes bok, evangeliene og brevene i Det nye testamente ble forklart for begeistrede tilhørere. Staupitz, hans venn og overordnede, rådet ham til å gå inn i aktiv prestetjeneste og forkynne Guds Ord. Luther nølte, for han følte seg uverdig til å tale i Kristi sted. Først etter langvarig kamp ga han etter for vennenes sterke oppfordringer. Han var allerede blitt godt kjent i Den hellige skrift. Guds nåde hvilte over ham, og hans veltalenhet rev tilhørerne med. Den klarheten og kraften som preget forkynnelsen hans, overbeviste dem, og de ble grepet av iveren og gløden hans. rett (84)Luther var ennå en trofast sønn av pavekirken og hadde ingen tanke om å bli noe annet. Men Gud ledet det slik at han dro på en reise til Roma. Han gikk til fots og overnattet i klostrene underveis. I et kloster i Italia ble han forundret over den rikdommen, prakten og luksusen han så. Munkene hadde en fyrstelig inntekt og praktfulle boliger. De hadde fine, kostbare klær og spiste ved et overdådig bord. Bekymret sammenlignet han dette med sitt eget nøysomme og selvfornektende liv, og han følte seg helt forvirret. rett (84)Endelig skimtet han byen på de sju fjellene i det fjerne. Dypt beveget kastet han seg til jorden og utbrøt: «Hellige Roma, jeg hilser deg!» – Samme, b.2, kap.6. Han gikk inn i byen, besøkte kirkene, lyttet til de utrolige historiene som prestene og munkene fortalte og utførte alle de seremoniene som var påkrevet. Overalt så han ting som fylte ham med forbauselse og gru. Han så den ugudeligheten som hersket på alle nivåer innenfor prestestanden. Han hørte hvordan prelatene kom med frekke vitser og ble forferdet over deres blasfemiske framferd, selv under messen. Når han var sammen med munker og andre borgere, møtte han utskeielser og umoral. Uansett hvor han snudde seg, så han ugudelighet i stedet for fromhet. «Ingen kan forestille seg hvilke synder og skammelige handlinger som blir begått i Roma», skrev han. «Man må se og høre det for å tro det. Derfor pleier folk også å si: «Dersom det finnes et helvete, så er Roma bygd over det. Det er en avgrunn som all slags synd strømmer ut fra.» – Samme, b.2, kap.6. rett (85)I en kunngjøring som paven nylig hadde sendt ut, lovte han avlat til alle som krøp på knærne opp Pilatustrappen. Ifølge tradisjonen skulle Jesus ha gått ned denne trappen etter at Pilatus hadde dømt Ham, og på en mirakuløs måte var den så blitt flyttet fra Jerusalem til Roma. En dag krøp Luther ærbødig opp disse trappetrinnene da han plutselig hørte en tordenrøst som sa til ham: «Den som er rettferdig av tro, skal leve.» Rom 1,17. Han reiste seg resolutt, og skamfull og redselsslagen skyndte han seg bort. rett (85)Denne bibelteksten mistet aldri senere grepet på ham. Nå så han klarere enn noen gang før hvor galt det er å stole på menneskelige gjerninger for å bli frelst, og hvor nødvendig det er alltid å sette sin lit til Kristi fortjeneste. Han hadde en gang for alle fått øynene opp for pavedømmets bedrag. Da han vendte Roma ryggen, gjorde han det også i sitt hjerte, og fra da av ble avstanden stadig større, inntil han brøt enhver forbindelse med romerkirken. rett (85)Oppstyr i wittenberg (85)Han var ikke lenger bare munk eller lærer, men hadde nå myndighet til å forkynne Guds Ord. Han var blitt kalt til å være hyrde for Guds hjord som hungret og tørstet etter sannheten. Han framholdt klart og bestemt at de kristne ikke bør godta annen troslære enn den som grunner seg på Skriftens autoritet. Dette rammet selve grunnvollen for pavens overhøyhet. Det var dette prinsippet som var livsnerven i reformasjonen. rett (85)Luther så faren ved å opphøye menneskelige teorier over Guds Ord. Fryktløs gikk han til angrep på skolastikernes spekulative vantro og den filosofien og teologien som så lenge hadde hatt makten over folket. Han hevdet at slike studier ikke bare var verdiløse, men til og med skadelige, og han prøvde å lede folks oppmerksomhet bort fra filosofenes og teologenes tankespinn til de evige sannhetene som profetene og apostlene hadde forkynt. Budskapet hans var aktuelt, og den ivrige folkemengden grep det med begjærlighet. De hadde aldri før hørt noe lignende. Budskapet om Kristi kjærlighet og forsikringen om tilgivelse og fred ved Hans soningsdød, gledet dem og ga dem håp. Et lys ble tent i Wittenberg, og strålene skulle nå ut til jordens fjerneste strøk og bli klarere inntil tidens ende. rett (85)Men lys og mørke har ikke noe til felles. Sannhet og løgn ligger i stadig konflikt med hverandre, og å støtte og forsvare den ene av dem, er det samme som å angripe og bekjempe den andre. Frelseren har selv sagt: «Jeg kom ikke for å bringe fred, men sverd.» Matt 10,34. rett (86)Noen år etter at reformasjonen hadde startet, uttalte Luther: «Gud leder meg ikke, Han driver meg, Han bærer meg fram. Jeg er ikke min egen herre. Jeg vil gjerne leve i fred, men jeg blir kastet midt inn i uroligheter og opprør.» – D´Aubigné, b.5, kap.2. Snart skulle han for alvor bli tvunget ut i kampen. rett (86)Avlatshandel (86)Johann Tetzel het munken som ble utpekt til å lede avlatshandelen i Tyskland. Han var blitt dømt for de groveste forbrytelser mot samfunnet og mot Guds lov, men han slapp å sone sin straff, og nå påtok han seg å fremme pavens samvittighetsløse og selviske prosjekter. Frekt og freidig forkynte han de mest skammelige løgner og kom med de utroligste påfunn for å narre sine uvitende, godtroende og overtroiske lyttere. Hadde folket hatt Guds Ord, ville det ikke ha vært så lett å bedra dem. Men Bibelen ble tilbakeholdt slik at pavedømmet kunne kontrollere folket, og slik at de ærgjerrige lederne kunne øke sin makt og rikdom. – Se John C. L. Gieseler, A Compendium of Ecclesiastical History, per.4, sek.1, par.5. rett (86)Når Tetzel kom til en by, gikk en utsending i forveien og ropte: «Guds og den hellige fars nåde står ved porten deres!» – D´Aubigné, b.3, kap.1. Og folk bød denne blasfemiske hykleren velkommen som om det var Gud selv som kom ned til dem fra himmelen. Den skammelige handelen foregikk inne i kirken der Tetzel gikk opp på prekestolen og lovpriste avlaten som Guds kostelige gave. Han erklærte at han hadde fullmakt til å gi syndstilgivelse til alle som kjøpte avlatsbrev, selv for synder som de senere måtte ønske å begå, og at det ikke engang var nødvendig å angre. – Samme, b. 3, kap.1. Han forsikret tilhørerne om at avlatsbrevene til og med hadde makt til å frelse de døde. I samme øyeblikk pengene klirret mot kistebunnen, ville den sjelen man betalte for, slippe ut av skjærsilden og fare til himmelen. – K. R. Hagenbach, History of the Reformation, vol.1, s. 96. rett (87)Da trollmannen Simon tilbød å kjøpe apostlenes makt til å gjøre mirakler, svarte Peter: «Måtte bare pengene dine omkomme sammen med deg, siden du tenkte at Guds gave kunne kjøpes for penger!» Apg 8,20 (eng.KJV.) Men tusenvis av mennesker tok begjærlig imot tilbudet fra Tetzel, og pengekisten hans ble fylt med gull og sølv. Det var lettere å kunne kjøpe seg til frelse enn å skulle omvende seg, vise tro og gjøre alvorlige anstrengelser for å motstå synden og overvinne den. rett (87)Det fantes lærde og fromme menn i romerkirken som var imot læren om avlat, og mange trodde ikke på de ubeskjedne påstandene som til de grader stred både mot fornuften og Skriften. Ingen av prelatene våget å protestere mot denne skjendige trafikken. Men folk begynte å bli urolige og tvilrådige, og mange spurte seg selv om ikke Gud på en eller annen måte ville gripe inn og fjerne dette fra kirken. rett (87)Selv om Luther stadig var streng katolikk, ble han dypt rystet over avlatkremmernes blasfemiske framferd. Mange av hans egne sognebarn hadde kjøpt avlatsbrev, og snart begynte de å oppsøke presten sin for å skrifte for bestemte synder. De forventet å få tilgivelse, ikke fordi de angret og ønsket å vende om, men fordi de hadde kjøpt avlat. Luther nektet dem syndsforlatelse og lot dem vite at dersom de ikke angret og vendte om, ville de gå fortapt. Folk ble rådville og henvendte seg til Tetzel og klaget over at deres skriftefar hadde avvist avlatsbrevet hans. Noen dristet seg til og med til å forlange pengene tilbake. Munken ble rasende. Han kom med de frykteligste forbannelser, tente bål på torgene og erklærte at han «hadde fått pålegg fra paven om å brenne alle kjettere som våget å sette seg opp mot hans hellige avlat.» – D´ Aubigné, b.3, kap.4. rett (87)Luther til kamp mot avlatshandelen (88)Da Tetzel fortsatte med sin virksomhet og sine frekke påstander, bestemte Luther seg for å protestere mer effektivt mot dette skrikende misbruket. Snart bød det seg en anledning. I slottskirken i Wittenberg var det mange relikvier som på visse helligdager ble vist fram for offentligheten, og det ble gitt full syndsforlatelse til alle som da gikk i kirken og skriftet. Derfor kom mange til kirken på disse dagene. Allehelgensdag, en av de viktigste av disse høytidene, nærmet seg. Luther var en av de mange som allerede dagen i forveien dro til kirken. På kirkedøren satte han opp en plakat som inneholdt 95 punkter mot avlatslæren. Han kunngjorde at han var klar til å forsvare disse tesene på universitetet neste dag overfor hvem som helst som ville angripe dem. rett (88)Tesene vakte stor oppmerksomhet. De ble lest om og om igjen og gjentatt til alle og enhver, og det ble stort røre på universitetet og i hele byen. I disse tesene påviste Luther at hverken paven eller noe annet menneske hadde fått myndighet til å gi syndsforlatelse og til å oppheve straff for synd. Hele opplegget var en parodi, et kunstgrep for å presse penger av folk ved å appellere til deres overtro. Det var et Satans påfunn for å forderve alle som festet lit til de løgnaktige påstandene. Han påviste klart at Kristi evangelium er menighetens mest verdifulle skatt, og at Guds nåde som blir åpenbart der, blir gitt ufortjent til alle som gjennom omvendelse og tro søker den. rett (88)Rystelse i Tyskland (88)Men alle de som levde i synd og overtro, ble skremt da falskneriet som de hadde døyvet sin frykt med, ble feid bort. De slu prestene som nå ble avbrutt i sitt virke med å sanksjonere forbrytelser, og som fryktet for å miste de store inntektene sine, ble rasende og gikk hardt inn for å opprettholde de dristige påstandene. rett (88)Luther måtte imøtegå bitre anklagere. Noen hevdet at han handlet overilet og impulsivt. Andre påsto at han opptrådte egenrådig, at det ikke var Gud som ledet ham, men at han var hovmodig og frekk. Til dette svarte han: «Det er en kjent sak at når en person kommer med nye tanker, blir det gjerne oppfattet som hovmod, og han blir beskyldt for å yppe strid. Hvorfor ble Kristus og alle martyrene drept? Fordi de ikke hadde respekt for samtidens visdom, og fordi de våget å hevde nye idéer uten først å rådføre seg med fortalerne for de gamle synspunktene.» rett (89)Videre uttalte han: «Det jeg gjør, gjør jeg ikke ut fra menneskelig klokskap, men etter Guds råd. Dersom verket er fra Gud, hvem kan da stanse det? Hvis det ikke er det, hvem kan da fremme det? Ikke min vilje, ikke deres eller vår, men din vilje, hellige Far, du som er i himmelen.» – Samme, b.3, kap.6. rett (89)Alene mot overmakten (89)Mange framstående personer, både i kirke og stat, var overbevist om at Luther hadde rett i sine teser. Men de skjønte at dersom disse skulle bli alminnelig godtatt, ville det medføre store forandringer. Å opplyse og reformere folket ville i virkeligheten være å undergrave romerkirkens autoritet, stanse mye av pengestrømmen som nå fløt inn i dens skattkammer og dermed i høy grad begrense prelatenes ødselhet og luksus. Så hvis folk ble opplært til å tenke og handle på en ansvarlig måte og søke frelse bare hos Kristus, ville det bryte ned pavens makt og etter hvert også prelatenes egen myndighet. Derfor avviste de den innsikten Gud tilbød dem og vendte seg mot Kristus og sannheten ved å motarbeide den personen Han hadde sendt for å opplyse dem. rett (89)Luther skalv når han så på seg selv - en enkelt person mot de sterkeste maktene på jorden. Noen ganger undret han seg over om Gud virkelig hadde ledet ham til å sette seg opp mot kirkens autoritet. «Hvem er jeg,» skriver han, «at jeg skulle sette meg opp mot pavens autoritet som fikk kongene over hele jorden til å skjelve? Ingen aner hvor mye jeg led de første to årene og hvilket mismot, for ikke å si fortvilelse, jeg opplevde.» – Samme, b.3, kap.6. Men han mistet ikke motet helt. Når mennesker sviktet, søkte han hjelp hos Gud, og han erfarte at han helt og fullt kunne stole på Ham. rett (90)Til en av reformasjonens venner skrev Luther: «Vi kan ikke forstå Skriften ved studium eller med forstanden. Bønnen er din første plikt. Be Herren om at Han i sin nåde vil hjelpe deg til å forstå Hans Ord rett. Ordets forfatter er den eneste som kan tolke det rett. Selv har Han sagt: «Alle skal være opplært av Gud.» Stol ikke på dine egne anstrengelser eller din egen forstand. Sett din lit til Gud og det Hans Ånd viser deg. Dette kan du stole på, for jeg taler av erfaring.» – Samme, b.3, kap.7. rett (90)Dette er viktig å huske for dem som føler at de er kalt til å forkynne de viktige sannhetene for vår egen tid. Sannheten vil vekke motstand fra Satan og dem som godtar de fablene han har funnet på. I kampen mot ondskapens makter kreves det mer enn intelligens og klokskap. rett (90)Når Luthers motstandere henviste til skikker og overleveringer eller til pavens autoritet og erklæringer, møtte han dem med Bibelen og Bibelen alene. Her var det argumenter som de ikke kunne tilbakevise. Disse slavene av formalisme og overtro krevde derfor hans blod, slik som jødene hadde krevd Jesu blod. «Han er en kjetter!» ropte fanatikerne. «Det er høyforræderi mot kirken å la en så farlig kjetter leve en eneste time lenger. Send ham øyeblikkelig til skafottet!» – Samme, b.3, kap.9. Men Luther skulle ikke bli et offer for deres vrede. Gud hadde en oppgave til ham, og engler fra himmelen ble sendt for å beskytte ham. Men mange som hadde mottatt lyset gjennom Luther, ble utsatt for Satans raseri, og uten frykt led de tortur og død for sannhetens sak. rett (91)Luthers lære vakte oppmerksomhet blant tenkende mennesker over hele Tyskland. Hans prekener og skrifter var lysstråler som vekket og opplyste mange. En levende tro var i ferd med å erstatte den døde formalismen som hadde preget kristenheten så lenge. Dag for dag mistet folk tilliten til romerkirkens religiøse svermerier, og fordommens skranker begynte å gi etter. Guds Ord som var den normen Luther vurderte alle læresetninger og meninger ut fra, var som et tveegget sverd som skar like inntil benet hos tilhørerne. Overalt ble interessen for åndelige framskritt vakt til live. Det ble en hunger og tørst etter rettferdighet som man ikke hadde sett maken til i uminnelige tider. Folk hadde lenge vært henvist til menneskelige ritualer og jordiske mellommenn, og nå vendte de seg i anger og tro til den korsfestede Kristus. rett (91)Til forhør i Augsburg (91)Slik gikk det også til slutt, og pavens representant fikk fullmakt til å lede forhøret. I instruksene fra paven het det at Luther allerede var blitt erklært som kjetter. Derfor fikk pavens representant pålegg om å reise tiltale og tvinge fram en rask avgjørelse. Dersom Luther ikke ville bøye seg og det ikke lyktes å sikre seg hans person, fikk han myndighet til å erklære Luther fredløs overalt i Tyskland. Alle som hadde noe med ham å gjøre, skulle forvises, forbannes og bannlyses. – Samme, b.4, kap.2. I den hensikt å utrydde hele dette smittsomme kjetteriet, ga paven videre ordre om at alle, uansett rang i stat eller kirke, som unnlot å pågripe Luther og hans tilhengere og overgi dem til Romas represalier, skulle bannlyses. Bare keiseren var unntatt. rett (91)Her ser vi pavedømmets sanne natur. Dokumentet er blottet for kristelig tenkemåte og vanlig rettsoppfatning. Luther oppholdt seg langt borte fra Rom og hadde ikke hatt noen anledning til å forklare seg eller forsvare sitt standpunkt. Men ennå før hans sak var blitt undersøkt, ble han kort og godt erklært som kjetter og på én og samme dag forhørt, anklaget og domfelt. Alt dette ble satt i verk av den selvoppnevnte hellige far, den eneste suverene, ufeilbare autoriteten i kirke og stat! rett (91)På dette tidspunktet, da Luther i så høy grad trengte sympati og gode råd fra en trofast venn, sørget Gud for at Melanchton kom til Wittenberg. Han var ung, blyg og beskjeden, men hans sunne dømmekraft, omfattende kunnskaper og vinnende veltalenhet, ved siden av hans rene og hederlige karakter, gjorde at han vant alminnelig aktelse og respekt. Hans vennlige sinnelag var like utpreget som hans framragende evner, og han ble snart en oppriktig tilhenger og Luthers mest betrodde venn og verdifulle støtte. Hans vennlighet, hensynsfullhet og grundighet var et nyttig supplement til Luthers djervhet og pågangsmot. Samarbeidet deres var en styrke for reformasjonen og en stor oppmuntring for Luther. rett (92)Det ble bestemt at rettssaken skulle finne sted i Augsburg, og Luther dro dit til fots. Folk var virkelig bekymret for ham, for det var kommet åpne trusler om at han ville bli tatt til fange og myrdet underveis. Derfor tryglet vennene hans ham om ikke å ta risikoen. De ba ham til og med å forlate Wittenberg en tid og bo hos noen av dem som mer enn gjerne ville beskytte ham. Men han ville ikke forlate den posten Gud hadde satt ham på. Han måtte fortsette å hevde sannhetens sak på tross av all motstand. Som han selv sa: «Jeg er en kampens og stridens mann likesom Jeremia, men jo mer de truer, desto gladere blir jeg. De har alt ødelagt min ære og mitt rykte. Bare en ting er igjen: mitt usle legeme. De kan ta det også, så de kan forkorte mitt liv med noen få timer. Men min sjel kan de ikke ta. Den som vil forkynne Kristi Ord for verden, må være forberedt på å dø når som helst.» – Samme, b.4, kap.4. rett (92)Pavens utsending ble svært tilfreds da han hørte at Luther var kommet til Augsburg. Den brysomme vranglæreren som vakte oppmerksomhet i hele verden, syntes nå å være i Romas makt, og han måtte for all del ikke slippe unna. Luther hadde forsømt å skaffe seg fritt leide. Vennene hans rådet ham til ikke å møte fram uten, og de påtok seg å sørge for å få keiseren til å gi ham leidebrev. Pavens utsending ville prøve å tvinge Luther til å tilbakekalle sine standpunkter. Dersom dette ikke lyktes, ville han overlevere ham til Roma så han kunne dele skjebne med Hus og Hieronymus. Gjennom sine forbindelser prøvde han derfor å få Luther til å møte uten leide og i tillit til hans barmhjertighet. Men dette avslo Luther bestemt. Først da han hadde mottatt det dokumentet som sikret ham keiserens beskyttelse, møtte han fram for den pavelige utsendingen. rett (92)Av taktiske grunner hadde kirkens menn bestemt seg for å prøve å vinne Luther ved å opptre på en tilsynelatende vennlig måte. I sine samtaler med ham virket pavens utsending derfor meget sympatisk. Men han forlangte at Luther uten forbehold skulle bøye seg for kirkens autoritet og uten videre føye seg på ethvert punkt. Han hadde fullstendig feilbedømt den mannen han hadde med å gjøre. Luther svarte med å gi uttrykk for sin aktelse for kirken. Han ville holde seg til sannheten og være villig til å svare på alle innvendinger mot det han hadde framholdt, og til å la visse framtredende universiteter vurdere de forskjellige lærepunktene. Samtidig protesterte han mot kardinalens krav om tilbakekalling uten å påvise at han hadde tatt feil. rett (93)Det eneste svaret var: «Tilbakekall, tilbakekall!» Luther påviste at hans standpunkt hadde støtte i Skriften og erklærte bestemt at han ikke kunne fornekte sannheten. Pavens representant kunne ikke motsi hans argumenter, så i stedet ble Luther bombardert med skjellsord, hån og skamros, bare avbrutt av et og annet sitat fra tradisjonen og utsagn fra kirkefedrene. Reformatoren fikk overhodet ikke mulighet til å uttale seg. Men han innså at det ikke ville føre til noe om det skulle fortsette slik. Til slutt fikk han aller nådigst lov til å svare skriftlig. rett (93)«Derved oppnår den anklagede to fordeler», skrev Luther til en venn. «For det første, kan andre bedømme det som er skrevet. For det andre, gir det større mulighet til å appellere til frykten, om ikke til samvittigheten, hos en overmodig og snakkesalig despot som ellers ville dominere med sin hovmodige tale.» – Martyn, The Life and Times of Luther, s.271-272. rett (93)Ved det neste møtet ga Luther en klar, kortfattet og overbevisende framstilling av sitt syn, med støtte i mange bibeltekster. Da han hadde lest det hele høyt, leverte han manuskriptet til kardinalen. Men han kastet det fra seg med forakt og sa at det bare var en mengde tomme ord og ubrukelige sitater. Luther som nå hadde fått blod på tann, møtte den hovmodige prelaten på hans eget felt – kirkens tradisjoner og lære – og tilbakeviste fullstendig påstandene hans. rett (93)Da kardinalen innså at han ikke kunne motsi Luther, mistet han besinnelsen og skrek i raseri: «Tilbakekall! Ellers sender jeg deg til Roma så du kan bli framstilt for dommere som har fått i oppdrag å ta seg av din sak. Jeg vil bannlyse både deg og dine tilhengere og alle som støtter deg, og jeg vil utelukke dere av kirken.» Til slutt sa han i en overlegen og truende tone: «Tilbakekall, eller vis deg aldri her igjen.» – D´Aubigné, b.4, kap.8. rett (93)Luther trakk seg øyeblikkelig tilbake sammen med vennene sine og viste dermed at man ikke kunne vente noen tilbaketrekning fra ham. Dette hadde kardinalen ikke regnet med. Han hadde innbilt seg at han kunne true Luther til å underkaste seg. Nå sto han alene tilbake sammen med sine tilhengere og så fra den ene til den andre i største ergrelse over nederlaget. rett (93)Luthers innsats ved dette møtet hadde en positiv virkning. Den store forsamlingen hadde anledning til å sammenligne de to mennene og gjøre seg opp en mening om deres holdning og det de sto for. Og hvilken kontrast! Luther som var enkel, beskjeden og fast, sto fram i Guds kraft og representerte sannheten. Pavens representant, selvbevisst, nedlatende, hovmodig og urimelig, hadde ikke et eneste holdepunkt i Skriften. Likevel ropte han: «Tilbakekall, eller du blir sendt til Roma for å få din straff!» rett (93)På tross av at Luther hadde sikret seg fritt leide, la kirkens menn planer om å arrestere ham. Vennene hans påpekte at han ikke hadde noen grunn til å bli lenger i Augsburg, og at han burde dra tilbake til Wittenberg så fort som mulig. Men dette måtte holdes strengt hemmelig. rett (94)Ved daggry forlot han byen til hest sammen med en veiviser som en øvrighetsperson hadde stilt til rådighet. Med urolige forventninger red han gjennom de mørke, tomme gatene. Vaktsomme, nådeløse fiender planla å drepe ham. Ville han unngå fellene som var lagt for ham? Det var minutter i spenning og inderlig bønn. Han nådde fram til en port i bymuren. Den ble åpnet, og sammen med veiviseren kom han uhindret igjennom. Da de var kommet i sikkerhet utenfor, satte de opp farten, og før pavens mann fikk mistanke om at Luther hadde reist, var han utenfor hans rekkevidde. Satan og hans utsendinger hadde tapt slaget. Den mannen de trodde var i deres makt, hadde unnsluppet jegerens snare. rett (94)Da pavens representant fikk vite at Luther hadde flyktet, ble han både overrasket og rasende. Han hadde regnet med store æresbevisninger for sin fasthet og kløkt i møte med denne forstyrrer av kirkefreden, men han ble skuffet. I et brev til kurfyrst Fredrik av Sachsen ga han uttrykk for sin harme. Han uttalte en bitter fordømmelse av Luther og forlangte at kurfyrsten enten skulle sende ham til Roma eller utvise ham fra Sachsen. rett (94)Luther forsvarte seg med å utfordre paven eller hans utsending til å påvise fra Den hellige skrift hva han hadde tatt feil i, samtidig som han høytidelig forpliktet seg til å gi avkall på sine synsmåter dersom de viste seg å være i strid med Guds Ord. Han uttrykte sin takknemlighet til Gud fordi han var blitt aktet verdig til å lide for en så hellig sak. rett (94)Kurfyrsten forsvarer Luther (95)Kurfyrsten så at det skjedde et moralsk forfall i samfunnet. En reform var derfor påkrevd. Den kompliserte og kostbare prosedyren som var nødvendig for å begrense og straffe forbrytelser, ville være overflødig hvis folk bare ville anerkjenne og lyde Guds krav og følge sin opplyste samvittighet. Han forsto at dette var Luthers mål, og han gledet seg i all hemmelighet over at en bedre innflytelse nå var merkbar i kirken. rett (95)Han var også klar over at Luther gjorde en betydelig innsats som professor ved universitetet. Det var bare et år siden Luther slo opp tesene på døren til slottskirken, men alt nå var det langt færre pilegrimer som besøkte kirken allehelgensdag. Romerkirken hadde mistet både tilbedere og offergaver. Andre mennesker kom nå til Wittenberg, ikke pilegrimer som ville tilbe relikvier, men studenter som fylte forelesningssalene. Luthers skrifter hadde skapt interesse for Bibelen overalt, og studenter fra alle deler av Tyskland og andre land strømmet til universitetet. Unge mennesker som så Wittenberg for første gang, «løftet hendene mot himmelen og takket Gud fordi Han hadde latt sannhetens lys stråle ut fra denne byen, likesom fra Sion i gammel tid, og derfra ut til de fjerneste land.» – Samme, b.4, kap.10. rett (95)Roma øker presset mot Luther (95)Luthers skrifter og hans lærepunkter ble spredt i hele kristenheten. De ble kjent i Sveits og Nederland, og eksemplarer av skriftene hans fant veien til Frankrike og Spania. I England tok folk imot læren hans som Livets ord. Lyset nådde også til Belgia og Italia. Mange våknet av sin dødlignende sløvhet til håpet og gleden i et liv i tro. rett (95)Romerkirken ble mer og mer forbitret over Luthers angrep. Noen av hans fanatiske motstandere, selv professorer ved katolske universiteter, erklærte at den som drepte denne opprørske munken, var uten synd. En fremmed mann med skytevåpen gjemt under kappen kom en dag bort til Luther og spurte hvorfor han gikk slik alene. «Jeg er i Herrens hender», svarte Luther. «Han er min styrke og mitt skjold. Hva kan et menneske gjøre meg?» – Samme, b.6, kap.2. Da den fremmede mannen hørte det, ble han blek og skyndte seg bort som om det var engler han hadde møtt. rett (96)Roma var fast bestemt på å få kontroll på Luther, men Gud beskyttet ham. Hans læresetninger ble omtalt overalt – i hytter og klostre, på godsene hos adelsfolk, på universiteter og kongeslott. Overalt var det hederlige personer som støttet ham. – Samme, b.6, kap.2. rett (96)Det var på denne tiden at Luther kom over skrifter av Jan Hus og oppdaget at reformatoren fra Bøhmen hadde framholdt den store sannheten om rettferdiggjørelse ved tro som han selv forkynte. «Både Paulus, Augustin og jeg har vært husitter uten å vite det!» skrev han. «Gud vil sikkert hjemsøke verden fordi sannheten ble forkynt for hundre år siden og deretter brent.» – Wylie, b.6, kap.1. rett (96)I en appell til keiseren og adelen om å støtte reformasjonen, skrev Luther om paven: «Det er forferdelig å se at den mannen som kaller seg Kristi stedfortreder, utfolder en prakt som ingen keiser kan vise maken til. Har dette noe til felles med den fattige Jesus eller den ydmyke Peter? Han går for å være verdens herre. Men Kristus som han gir seg ut for å representere, har sagt: «Mitt rike er ikke av denne verden». Kan en stedfortreder regjere over et større område enn hans overordnede?» – D´Aubigné, b.6, kap.3. rett (96)Om universitetene skrev han: «Jeg er redd at universitetene vil vise seg å være den store porten til helvete dersom de ikke alvorlig går inn for å forklare Den hellige skrift og innprente den i de unges sinn. Jeg vil ikke råde noen til å sende barna sine til et sted der Bibelen ikke har førsteplassen. Enhver slik institusjon hvor man ikke til stadighet er opptatt med Guds Ord, må bli korrupt.» – Samme, b.6, kap.3. rett (96)Denne appellen ble raskt spredt ut over Tyskland og øvde en sterk innflytelse på folk. Den vakte veldig røre, og mange sluttet opp om reformasjonen. Luthers motstandere ville ha hevn og oppfordret paven til å gripe inn. Det ble fattet vedtak om at hans læresetninger straks skulle fordømmes. Luther og tilhengerne hans fikk en frist på 60 dager, og hvis de ikke tilbakekalte i løpet av den tidsperioden, ville de bli lyst i bann. rett (97)Definitivt brudd (97)Da Luther mottok pavens bannbulle, sa han: «Jeg forakter den og tilbakeviser den som falsk og ukristelig. Det er Kristus selv som fordømmes. Jeg gleder meg over å få tåle så mye ondt for den største saken. Jeg føler meg allerede mer fri, for nå er jeg endelig blitt klar over at paven er Antikrist, og at hans trone er Satans trone.» – D´Aubigné, b.6, kap.9. rett (97)Likevel hadde befalingen fra Roma sin virkning. Fengsel, tortur og sverd ble brukt for å framtvinge lydighet. De svake og overtroiske skalv for pavens påbud, og selv om folk stort sett hadde sympati for Luther, syntes mange at livet var for dyrebart til å bli ofret for reformasjonens sak. Alt syntes å tyde på at reformasjonen snart ville dø ut. Luther var likevel ikke redd. Romerkirken hadde sendt sine bannstråler mot ham, og folk flest tvilte ikke på at han enten ville miste livet eller bli tvunget til å gi etter. Men han slynget fordømmelsen tilbake med voldsom kraft og kunngjorde offentlig at han ville forlate kirken for godt. rett (97)I nærvær av en flokk studenter, universitetslærere og folk fra alle samfunnslag brente han pavens bannbulle sammen med kirkelovene, pavebrevene og en del skrifter som forsvarte pavemakten. «Når fiendene mine har brent bøkene mine, har de skadet sannhetens sak i godtfolks omdømme og ødelagt deres sjel», sa han. «Derfor har jeg til gjengjeld brent bøkene deres. En alvorlig kamp har nettopp begynt. Hittil har jeg bare hatt noen innspill med paven. Jeg tok fatt på oppgaven i Guds navn, og verket vil bli avsluttet uten meg, men i Hans kraft.» – Samme, b.6, kap.10. rett (98)Når fienden klandret og hånte Luther fordi hans sak sto så svakt, svarte han: «Hvem vet om ikke Gud har utvalgt og kalt meg, og om de ikke burde være redde for at det er Gud selv de forakter når de forakter meg? Moses var alene om å føre Israel ut av Egypt. Elia sto alene da Akab regjerte. Jesaja var alene i Jerusalem, Esekiel var alene i Babylon. Gud valgte hverken øverstepresten eller noen annen framstående person til å være profet, men som regel valgte han uanselige personer som andre så ned på, og som var uten ytre verdighet, sånne som gjetergutten Amos. Til alle tider har Guds menn med fare for livet måttet irettesette de store – konger, fyrster, prester og vismenn. Jeg sier ikke at jeg er en profet, men jeg sier at de burde frykte nettopp fordi jeg står alene mens de er mange. Jeg er sikker på at Guds Ord er på min side, ikke på deres.» – Samme, b.6, kap.10. rett (98)Likevel måtte Luther kjempe en svært hard kamp med seg selv før han tok den endelige beslutningen om å bryte med kirken. Det var omtrent på denne tiden han skrev: «For hver dag som går, innser jeg mer og mer hvor vanskelig det er å kvitte seg med de forestillingene man har dannet seg i barndommen. Enda jeg hadde Skriften på min side, smertet det meg dypt å forsvare overfor meg selv at jeg alene skulle våge å sette meg opp mot paven og utpeke ham som Antikrist. Jeg har lidd mye! Hvor mange ganger har jeg ikke med bitterhet stilt meg selv det spørsmålet som kirkens menn så ofte har kommet med: «Er du den eneste som har greie på tingene?» Tar alle de andre feil? Tenk om det likevel skulle vise seg at det er du som er på villspor, og så fører du så mange inn i villfarelse som til sist blir fordømt for evig! Slik kjempet jeg med meg selv og med Satan, inntil Kristus ved sitt eget ufeilbare Ord styrket sinnet mitt mot disse tvilstankene.» – Martyn, s. 372-373. rett (98)Paven hadde truet med å lyse Luther i bann dersom han ikke tilbakekalte, og nå ble det gjort alvor av denne trusselen. En ny bannbulle slo fast at Luther nå var utelukket fra romerkirken, og at han var under himmelens forbannelse. Den gjaldt også alle som tok imot læren hans. Kampen var i full gang. rett (98)Sannheten vekker motstand (99)Jesus sa til disiplene: «Hvis dere var av verden, ville verden elske sitt eget. Fordi dere ikke er av verden, men fordi Jeg har utvalgt dere av verden, derfor hater verden dere. Husk det ordet Jeg sa til dere: Har de forfulgt Meg, skal de også forfølge dere. Har de holdt Mitt Ord, skal de også holde deres.» Joh 15,19-20. Samtidig sa Han rett ut: «Ve dere når alle mennesker taler vel om dere, for slik gjorde deres fedre med de falske profetene.» Luk 6,26. rett (99)Verden er ikke mer i samsvar med Kristus i dag enn i tidligere tider, og de som forkynner Guds Ord rent, vil ikke møte mer velvilje nå enn den gang. Motstanden mot sannheten kan vise seg på forskjellige måter, og den fiendtlige holdningen kan være vanskelig å oppdage fordi den er mer lumsk. Men den samme konflikten eksisterer fortsatt og vil være et faktum inntil tidens slutt. rett |