| Den Store Striden kapitel 8. Fra side 100. Fra side 145 i den engelske utgave. |
(100)Karl 5. var blitt ny keiser i Tyskland, og utsendingene fra Roma var snare til å lykkønske ham og forsøke å få ham til å bruke sin makt i kampen mot reformasjonen. Men kurfyrsten av Sachsen, som keiser Karl kunne takke for at han kom på tronen, ba keiseren om ikke å foreta seg noe mot Luther før han hadde forhørt ham. rett (100)Dette satte keiseren i en vrien og vanskelig situasjon. Pavens menn ville ikke nøye seg med noe mindre enn at keiseren sørget for at Luther ble dømt til døden, mens kurfyrsten hadde gjort det helt klart at hverken keiseren eller noen annen hadde påvist at Luthers skrifter var blitt imøtegått. Derfor ba han om at Luther måtte få fritt leide så han kunne framstilles for en domstol av kyndige, ærlige og upartiske dommere. – D´Aubigné, b.6, kap.11. rett (100)Alles oppmerksomhet var nå rettet mot forsamlingen av representanter fra de tyske delstatene som kom sammen i Worms kort etter kroningen av keiser Karl. Viktige politiske saker skulle behandles, og for første gang skulle de tyske fyrstene møte den unge keiseren i riksdagen. rett (100)Fra alle deler av landet kom det framtredende representanter for kirke og stat. Maktfulle menn som var ivrige etter å forsvare sine nedarvede rettigheter, kirkefyrster beruset av sin overlegenhet i rang og makt, galante riddere med væpnet følge, ambassadører fra fremmede og fjerne land - alle samlet seg i Worms. Men det som denne store forsamlingen var mest opptatt av, var rettergangen mot reformatoren fra Sachsen. rett (100)Keiser Karl hadde i forveien bedt kurfyrsten om å føre Luther fram for riksdagen og gi ham forsikring om beskyttelse og løfte om en ny drøftelse av stridsspørsmålene med kompetente folk. Luther var ivrig etter å møte for keiseren. Helsen var dårlig, men han skrev til kurfyrsten: «Hvis jeg ikke kan dra til Worms med helsen i behold, vil jeg bæres dit, syk som jeg er. For når keiseren ber meg komme, er jeg ikke i tvil om at det er Gud selv som kaller. Ønsker de å bruke vold mot meg, og det er meget sannsynlig (for det er ikke fordi de ønsker å lære noe av meg at de sender bud etter meg), så legger jeg saken i Herrens hender. Han som bevarte de tre unge mennene i den glødende ovnen, lever og styrer fremdeles. Om Han ikke vil redde meg, betyr livet mitt ikke så mye. Vi må bare forhindre at de gudløse håner evangeliet og være villige til å ofre livet for at deres sak ikke skal seire. Jeg kan ikke avgjøre om mitt liv eller min død skal bidra mest til at folk blir frelst. Du kan forvente hva som helst av meg, bare ikke flukt og tilbakekallelse. Flykte kan jeg ikke, og enda mindre tilbakekalle.» – Samme, b.7, kap.1. rett (101)Forsøk på å hindre Luther i å møte (101)Dessuten var Aleander redd for at denne veltalende mannens velformulerte og sterke argumenter kunne få mange av fyrstene til å ta avstand fra pavens sak. Derfor protesterte han på det sterkeste mot at Luther skulle få komme til Worms. Det var omtrent på denne tiden at bannbullen mot Luther ble kjent. Dette, sammen med henvendelsen fra pavens utsending, gjorde at keiseren ga etter. Han skrev til kurfyrsten at dersom Luther ikke ville tilbakekalle, måtte han bli i Wittenberg. rett (101)Aleander var ikke fornøyd med denne seieren, men arbeidet med kraft og kløkt for å få Luther dømt. Med en iver som var en bedre sak verdig, appellerte han til fyrstene, prelatene og andre medlemmer av forsamlingen og anklaget Luther for oppvigleri, opprør, ugudelighet og blasfemi. Men den hissigheten og fanatismen som pavens representant la for dagen, viste altfor tydelig hva som bodde i ham. «Det er hat og hevnlyst mer enn nidkjærhet og fromhet som driver ham», sa folk. – Samme. Mer enn noen gang før var majoriteten i riksdagen innstilt på å se med velvilje på Luthers sak. rett (101)Nå anstrengte Aleander seg til det ytterste for å overbevise keiseren om at det var hans plikt å håndheve det som paven hadde bestemt. Men ifølge tysk lov kunne dette bare gjøres med fyrstenes samtykke. Til slutt ga keiser Karl etter for Aleanders påtrengenhet og ba ham om å legge saken fram for riksdagen. rett (102)«Det var en stor dag for pavens talsmann. Forsamlingen var stor, og saken enda større. Aleander skulle tale på vegne av Roma, alle kirkers mor og herskerinne. Han skulle forsvare Peters fyrstedømme overfor kristenhetens ledere. Han var meget veltalende og helt på høyde med situasjonen. Forsynet la det til rette slik at det var romerkirkens dyktigste taler som skulle representere henne overfor den mest opphøyde domstolen før hun ble dømt.» – Wylie, b.6, kap.4. rett (102)Reformatorens støttespillere var bekymret over hvilken virkning Aleanders tale ville få. Kurfyrsten av Sachsen var ikke selv til stede, men han hadde sørget for at noen av hans rådgivere var der for å notere det pavens utsending sa. Aleander satte hele sin kunnskap og veltalenhet inn på å bekjempe sannheten. Han rettet den ene anklagen etter den andre mot Luther og beskyldte ham for å være en fiende av kirke og stat, levende og døde, geistlige og legfolk, kirkemøter og den enkelte kristne. «I Luthers villfarelser er det nok til å dømme hundre tusen kjettere til bålet», erklærte han. rett (102)Han avsluttet med å uttrykke sin forakt for reformasjonens tilhengere. «Hvem er alle disse lutheranere?» spurte han. «En flokk uforskammede skolemestere, korrupte prester, utsvevende munker, uvitende sakførere og utlevde adelsmenn, foruten vanlige folk som de har ført på villspor. I forhold til dem, hvor overlegne er ikke pavens tilhengere i antall, kompetanse og makt! En enstemmig kjennelse fra denne prominente forsamlingen vil opplyse de enfoldige, advare de uforsiktige, befeste de vaklende og styrke de svake.» – D´Aubigné, b.7, kap.3. rett (102)Sannhetens forsvarere har alltid blitt angrepet på denne måten. Fremdeles benytter man de samme argumentene mot alle som våger å framholde Guds Ord klart og tydelig, i motsetning til etablerte villfarelser. rett (103)«Hvem er disse som forkynner en ny lære?» spør de som gjerne vil ha en populær religion. «De er uopplyste og i mindretall og tilhører den fattige del av befolkningen. Likevel påstår de at de har rett, og at de er Guds utvalgte folk. I virkeligheten er de uvitende og villedet. Kirken teller langt flere og har større innflytelse. Vi har mange framtredende og velutdannede menn blant oss, og makten er på vår side!» Slike argumenter vinner gjenklang. Men de veier ikke mer nå enn på Luthers tid. rett (103)Reformasjonen sluttet ikke med Luther slik mange mener. Den skal fortsette til slutten av vår verdens historie. Luthers store oppgave var å spre det lyset Gud hadde gitt ham til andre. Likevel fikk han ikke hele lyset. Etter hans tid er det stadig kommet nytt lys fra Skriften, og nye sannheter har kommet for dagen. rett (103)Talen som pavens talsmann holdt, gjorde et dypt inntrykk på riksdagen. Luther var ikke til stede for å kunne imøtegå ham med Guds klare Ord, og ingen andre gjorde noe for å forsvare Luther. Forsamlingen syntes å være innstilt på å fordømme både ham og læresetningene han framholdt og om mulig å utrydde kjetteriet. rett (103)Romerkirken hadde hatt den mest gunstige anledningen til å forsvare sin sak. Alt som kunne sies til egen fordel, var blitt sagt. Men den tilsynelatende seieren var signalet til nederlag. Fra nå av skulle kontrasten mellom sannhet og villfarelse bli enda tydeligere når de møttes i åpen kamp. Aldri mer skulle romerkirken stå så trygt som før. rett (103)Selv om de fleste riksdagsmedlemmene ikke ville ha nølt med å overlate Luther til romerkirkens hevnlyst, var det mange av dem som beklaget det moralske forfallet som preget kirken, og som gjerne ville få slutt på det misbruket som det tyske folket led under på grunn av den utbredte grådigheten og korrupsjonen blant presteskapet. Aleander hadde framstilt paveveldet i det mest gunstige lys. Nå påvirket Herren et av riksdagsmedlemmene til å gi en korrekt skildring av følgene av det pavelige tyranniet. rett (103)Fast og bestemt reiste hertug Georg av Sachsen seg i denne fyrstelige forsamlingen, og med pinlig nøyaktighet beskrev han i detalj pavedømmets bedrag og avskyeligheter og de fryktelige virkningene det hadde hatt. Til slutt sa han: «Jeg anklager romerkirken for dette misbruket: De eier ikke skam, og de har ikke tanke for annet enn penger, penger, penger, slik at prestene som skulle forkynne sannheten, ikke taler annet enn løgn. Ikke alene blir de tolerert, men enda belønnet, for jo mer de lyver, desto mer får de. Det er fra denne skitne kilden at dette urene vannet strømmer. Utskeielser og griskhet går hånd i hånd. Akk, det er skandalene blant presteskapet som driver så mange stakkars mennesker ut i evig fortapelse. Det må skje en fullstendig reform.» – Samme, b.7, kap.4. rett (104)Luther selv kunne ikke ha framført en kraftigere og mer framragende fordømmelse av det pavelige misbruket. Og det faktum at taleren var en avgjort motstander av reformasjonen, ga ordene hans enda større vekt. rett (104)Hvis tilhørerne hadde fått øynene åpnet, ville de ha sett at Guds engler var til stede og sendte lysstråler gjennom villfarelsens mørke og åpnet sinn og hjerter for sannheten. Det var kraften fra sannhetens og visdommens Gud som hadde kontroll, selv over reformasjonens motstandere, og på den måten ble det banet vei for de store tingene som snart skulle skje. Martin Luther var ikke til stede, men stemmen til en som var større enn Luther, hadde lydt i forsamlingen. rett (104)Riksdagen oppnevnte straks et utvalg som skulle lage en oversikt over den pavelige undertrykkelsen som tynget det tyske folket. Listen på 101 punkter ble overrakt keiseren med oppfordring til straks å sørge for at dette misbruket ble stoppet. «Se hvordan kristne mennesker går tapt, se de plyndringene og utsugingene som er resultatet av de skandalene som kristenhetens åndelige overhode er omgitt av!» het det i oppfordringen. «Det er vår plikt å forhindre at folket vårt blir ruinert og vanæret. Derfor ber vi ydmykt og inntrengende om at det snarest mulig må bli satt i verk en omfattende reform, og om at den blir gjennomført.» – Samme. rett (104)Luther blir innkalt til riksdagen (104)Luthers venner var skrekkslagne og fortvilte. De visste hvor mye fordom og fiendskap det fantes mot ham, og de fryktet at selv et leidebrev ikke ville bli respektert. Derfor ba de ham innstendig om ikke å sette li-vet på spill. Men han svarte: «Pavens folk ønsker meg ikke i Worms, for de ønsker bare død og dom over meg. Men det betyr ikke noe. Be ikke for meg, men for Guds Ord. Kristus vil gi meg sin Ånd så jeg kan seire over disse villfarelsens tjenere. Jeg har foraktet dem i mange år, og jeg skal seire over dem ved min død. I Worms har de travelt med å tvinge meg til å tilbakekalle, og her er min tilbakekallelse: Jeg har før sagt at paven var Kristi stedfortreder. Nå hevder jeg at han er vår Herres motstander og djevelens apostel.» – Samme, b.7, kap.6. rett (105)Luther skulle slippe å dra ut på denne farlige ferden alene. Foruten keiserens soldat hadde tre av de nærmeste vennene hans besluttet seg for å bli med. Melanchton ville også svært gjerne bli med. Han var nært knyttet til Luther og var ivrig etter å følge ham, om det så ville føre til fengsel eller død. Men han fikk ikke lov. Hvis Luther skulle miste livet, var reformasjonens framtid avhengig av denne unge medarbeideren. rett (105)Da Luther tok avskjed med ham, sa han: «Hvis jeg ikke kommer tilbake og fienden tar livet av meg, må du fortsette å undervise og holde fast på sannheten. Arbeid i mitt sted. Dersom du overlever, betyr det lite om jeg skulle dø.» – Samme, b.7, kap.7. Studenter og andre borgere som hadde møtt fram da Luther skulle reise, var dypt beveget. Mange som var blitt grepet av evangeliet, gråt da de tok avskjed. rett (105)Slik dro Luther og følget hans ut fra Wittenberg. Underveis merket de hvordan folk var engstelige for hva som skulle skje. I enkelte byer fikk de ikke noen hjertelig velkomst. Et sted hvor de overnattet, ga en vennligsinnet prest uttrykk for sin frykt ved å vise Luther bildet av en italiensk reformator som hadde lidd martyrdøden. rett (105)Neste dag fikk de vite at Luthers skrifter var blitt fordømt i Worms. Utsendinger kunngjorde hva keiseren hadde besluttet og oppfordret folk til å levere de forbudte bøkene til myndighetene. Soldaten som skulle bringe Luther til Worms, begynte å bli bekymret for reformatorens sikkerhet og tenkte at han kanskje var begynt å bli usikker. Men da han spurte om Luther var innstilt på å fortsette, svarte han: «Om jeg så blir bannlyst i hver eneste by, vil jeg likevel fortsette.» – Samme. rett (105)I Erfurt ble Luther godt mottatt. Folk flokket seg omkring ham da han gikk gjennom de samme gatene hvor han ofte hadde gått med tiggerposen. Han besøkte også klostercellen der han hadde kjempet seg fram til det lyset som nå skinte over Tyskland. Han ble oppfordret til å preke. Egentlig hadde han taleforbud, men soldaten ga tillatelse, og munken som engang hadde vært klosterets arbeidstrell, gikk opp på prekestolen. rett (105)Han talte over Kristi ord til den tettpakkede forsamlingen: «Fred være med dere», sa han. «Filosofer, professorer og forfattere har prøvd å lære folk hvordan de kan oppnå evig liv, men det hadde ikke vært vellykket. Nå skal jeg fortelle dere det. Gud har oppreist et menneske fra de døde, Herren Jesus Kristus, for at Han skulle overvinne døden, utrydde synden og stenge helvetes porter. Dette er frelsens verk. Kristus har seiret. Dette er det glade budskapet. Vi blir frelst ved det Han gjorde, ikke ved våre egne gjerninger. Kristus sa: Fred være med dere! Se på mine hender! Det betyr: Se, du menneske, det er jeg som har tatt bort din synd og gjenløst deg, og nå har du fred, sier Herren.» Videre viste han hvordan sann tro vil vise seg i et hellig liv. «Fordi Gud har frelst oss, bør vi leve slik Han ønsker. Om du er rik, skal du bruke rikdommen din til hjelp for de fattige. Om du er fattig, skal du tjene de rike på en tilfredsstillende måte. Dersom arbeidet ditt bare gagner deg selv, er den tjenesten du mener å gjøre for Gud, en løgn.» – Samme. rett (106)Folk lyttet som fortryllet. Livets brød ble delt ut til disse sultne menneskene. Kristus ble opphøyet over paver og deres utsendinger og over keisere og konger. Luther nevnte ikke sin egen farefulle situasjon, og han prøvde ikke å trekke oppmerksomheten og sympatien mot sin egen person. Når han så på Kristus, tapte han seg selv av syne. Han skjulte seg bak sin Forsoner og hadde ikke tanke for annet enn å framstille Kristus som Frelser for syndere. rett (106)Da Luther dro videre, ble han møtt med stor interesse overalt. En ivrig folkemengde flokket seg omkring ham, og vennlige stemmer advarte ham mot pavens folk. «De vil brenne deg og forvandle ditt legeme til aske slik de gjorde med Jan Hus», var det noen som sa. Men Luther svarte: «Om de så tente bål hele veien fra Worms til Wittenberg så flammene nådde opp til himmelen, ville jeg gå gjennom ilden i Herrens navn. Jeg ville likevel møte fram. Jeg ville gå inn i gapet til udyret, bryte i stykker tennene på det og bekjenne Herren Jesus Kristus.» – Samme. rett (106)Nyheten om at Luther var på vei til Worms, vakte stort oppstyr. Vennene hans var urolige for hans sikkerhet, mens fienden fryktet for at saken hans skulle lykkes. De gjorde hva de kunne for å hindre ham i å dra inn i byen. rett (106)Pavens folk oppfordret ham innstendig til å ta opphold i en borg hos en vennligsinnet ridder og forsikret ham om at alle vanskelighetene da ville bli ordnet på beste måte. Vennene hans gjorde alt for å overdrive farene som truet for å prøve å skremme ham. Men alle forsøk var forgjeves. Luther var ikke til å rokke. «Selv om det er like mange djevler i Worms som det er takstein på husene, drar jeg dit likevel.» – Samme. rett (106)Da Luther nådde fram til Worms, strømmet en stor menneskemengde til byporten for å ønske ham velkommen. Ikke engang keiseren hadde fått en slik velkomst. Spenningen var intens, og midt i folkemengden hørtes en gjennomtrengende, klagende stemme som sang en gravsalme som advarsel til Luther om den skjebnen som ventet ham. «Gud vil forsvare meg», sa han da han steg ned fra vognen. rett (106 )Pavens folk hadde ikke trodd at Luther virkelig ville våge å vise seg i Worms, og hans ankomst vakte stor forferdelse. Keiseren sammenkalte øyeblikkelig sine rådgivere for å finne ut hvordan de skulle gripe saken an. En av biskopene, en fanatisk papist, uttalte: «Vi har drøftet denne saken lenge nok. Deres Majestet bør straks rydde denne mannen av veien. Sørget ikke Sigismund for at Jan Hus ble brent? Vi er ikke forpliktet til å gi eller respektere et leidebrev til en kjetter.» Men keiseren var ikke enig. «Vi må holde vårt løfte», sa han. – Samme, b.7, kap.8. Det ble derfor bestemt at Luther skulle få tale. rett (107)Hele byen var ivrig etter å få se denne merkelige mannen, og snart var oppholdsstedet hans fullt av folk som kom på besøk. Luther var fortsatt ikke helt bra etter sin seneste sykdom, og han var trøtt etter reisen som hadde vart i hele to uker. Dessuten måtte han forberede seg på morgendagens skjebnesvangre begivenheter og trengte derfor ro og fred. rett (107)Men folk var så ivrige etter å få se ham at han bare så vidt fikk hvilt seg noen få timer før adelsmenn, riddere, prester og byens borgere stimlet sammen omkring ham. Blant disse var det mange adelsmenn som hadde forlangt at keiseren skulle sørge for å gjøre slutt på geistlighetens misbruk, og som «er blitt frigjort ved min forkynnelse», ifølge Luther. – Martyn, s.393. rett (107)Venner så vel som fiender kom for å se den urokkelige munken, men han tok imot dem med uforstyrret sinnsro og svarte verdig og klokt på alle spørsmål. Han framsto besluttsom og modig. Det bleke, magre ansiktet som var merket av slit og sykdom, uttrykte vennlighet og til og med glede. Hans ord var høytidelige og alvorlige og ga ham en kraft som ikke engang fiendene hans kunne stå seg mot, og både venner og motstandere undret seg. Noen var overbevist om at han var under guddommelig innflytelse, andre sa: «Han er besatt» likesom fariseerne hadde sagt om Jesus. rett (107)Fram for keiser og fyrster (107)Idet han var på vei inn for å møte dommerne, ble han tilsnakket av en gammel hærfører, en krigshelt fra utallige slag. «Stakkars munk, stakkars munk, nå må du kjempe mer tappert enn jeg eller noen annen hærfører noen gang har gjort i våre blodigste slag. Men dersom saken din er rettferdig og du er sikker i din sak, så gå fryktløst fram i Guds navn. Han vil ikke svikte deg.» – D´Aubigné, b.7, kap.8. rett (108)Endelig sto Luther foran forsamlingen. Keiseren satt på tronen, omgitt av de fornemste mennene i riket. Aldri hadde noen stått foran en mer imponerende forsamling for å forsvare sin tro. «Dette møtet var i seg selv en klar seier over pavedømmet. Paven hadde fordømt denne mannen, og nå sto han for en domstol som dermed satte seg over paven. Paven hadde lyst ham i bann og avskåret ham fra samvær med andre mennesker. Likevel ble han tiltalt på en høflig måte og mottatt av den mest ærverdige forsamlingen i verden. Paven hadde gitt ham permanent taleforbud, og nå skulle han tale til tusenvis av oppmerksomme tilhørere som var kommet fra alle deler av kristenheten. Luther var årsaken til at en veldig revolusjon var blitt satt igang. Romerkirken holdt allerede på å miste sin makt, og det var røsten fra en munk som var grunnen til denne ydmykelsen.» – Samme. rett (108)Luther, som kom fra fattige kår, virket usikker og forknytt da han sto overfor denne innflytelsesrike og ærverdige forsamlingen. Noen av fyrstene som la merke til hvordan han hadde det, gikk bort til ham, og en av dem hvisket: «Vær ikke redd for dem som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen.» En annen sa: «Når dere føres fram for landshøvdinger og konger for min skyld, skal det bli gitt dere ved deres Fars ånd hva dere skal si.» Slik kom noen av verdens stormenn med Kristi ord for å styrke Hans tjener i prøvens stund. rett (108)Luther ble ført fram like foran keiserens trone. Det var dødsstille i den store forsamlingen. En embetsmann reiste seg, pekte på en samling av Luthers skrifter og ba ham svare på to spørsmål: om han innrømmet å ha skrevet dem, og om han ville tilbakekalle de synspunktene som han hadde presentert i dem. rett (108)Da boktitlene ble lest opp, sa Luther som svar på det første spørsmålet at det var han som hadde skrevet bøkene. «Når det gjelder det andre spørsmålet», sa han, «så angår det troen og menneskers frelse og også Guds Ord som er det største og mest dyrebare i himmelen og på jorden, og derfor ville det være uklokt av meg å svare uten å tenke meg nærmere om. Jeg kunne komme til å si mindre enn situasjonen krever, eller mer enn sannheten krever og på den måten synde mot Kristi Ord: «Men den som fornekter Meg for mennesker, ham skal også Jeg fornekte for Min Far i Himmelen.» Matt. 10,33. Derfor ber jeg i all underdanighet Deres Majestet om å gi meg tid så jeg kan svare uten å komme i konflikt med Guds Ord.» – D´Aubigné, b.7, kap.8. rett (108)Det var fornuftig av Luther å be om dette. Det gjorde at forsamlingen ble overbevist om at han hverken var irritert eller handlet impulsivt. De hadde ikke forventet en slik ro og selvbeherskelse hos en mann som hadde vist seg så uredd og ubøyelig, og dette ga ordene hans større vekt. Senere kunne han svare på en fornuftig, klok og verdig måte som overrasket og skuffet motstanderne hans og gjorde at de følte seg irettesatt for deres uforskammethet og stolthet. rett (109)En nattlig bønnekamp (109)«Allmektige og evige Gud», ba han, «så ond verden er! Se, den åpner munnen for å sluke meg, og min tro er så svak. Dersom jeg bare har denne verdens styrke å holde meg til, er alt forbi. Min siste time er kommet, dommen over meg er falt. Gud, hjelp meg mot all verdens visdom. Gjør dette, du alene, for dette er ikke mitt verk, men ditt. Jeg har ikke noe å gjøre her, ikke noe å kjempe for mot de store i denne verden. Men det er din sak, og den er rettferdig og evig. Herre, hjelp meg! Trofaste og uforanderlige Gud, jeg setter ikke min lit til noe menneske. Alt som kommer fra mennesker, er usikkert og slår feil. Du har utvalgt meg til denne oppgaven. Stå ved min side for din elskede Jesu Kristi skyld, Han som er mitt vern, mitt skjold og min faste borg.» – Samme. rett (109)I sitt allvise forsyn hadde Gud vist Luther hvilken fare som truet for at han ikke skulle stole på seg selv og overmodig kaste seg ut i farene. Men det var ikke frykten for personlig lidelse eller redselen for tortur eller død som skremte ham nå. Han hadde kommet til et kritisk punkt, og han følte at han ikke strakk til. Han var redd for at hans svakhet kunne skade sannhetens sak. rett (110)Når han kjempet med Gud, var det ikke for sin egen sikkerhet, men for evangeliets seier. Likesom Jakob da han kjempet ved bekken om natten, følte Luther en indre kamp og sjelenød. Og likesom Jakob vant også han seier. rett (110)Fullstendig hjelpeløs klamret han seg til Kristus i tro, og han ble styrket med forsikringen om at han ikke skulle stå alene foran forsamlingen. Nå fikk han fred i sinnet, og han gledet seg over at han skulle få mulighet til å opphøye Guds Ord overfor landets ledere. rett (110)Med sinnet forankret i Gud forberedte Luther seg til kampen. Han tenkte nøye over hva han skulle svare, undersøkte avsnitt i sine egne skrifter og fant fram passende bibeltekster som han grunnet sitt syn på. Så la han venstre hånd på den hellige Boken som lå oppslått foran ham, og løftet den høyre mot himmelen idet han høyt og hellig lovte at han fortsatt ville være tro mot evangeliet og åpent bekjenne sin tro, om det så skulle koste ham livet. – Samme. rett (110)«Her står jeg» (110)«Deres Majestet, ærede fyrster, nådige herrer», begynte han. «Jeg står fram her i dag slik jeg fikk pålegg om i går, og for Guds barmhjertighets skyld ber jeg innstendig Hans Majestet og de høye herrer om nådigst å lytte til mitt forsvar av en sak som jeg er overbevist om er rettferdig og sann. Skulle jeg av vanvare forsynde meg mot det som er skikk og bruk i denne forsamlingen, ber jeg om unnskyldning, for jeg er ikke oppdratt på et kongeslott, men i klosterets ensomhet.» – Samme. rett (110)Så gikk han over til selve saken og forklarte at han hadde tatt opp ulike emner i skriftene sine. Noen av dem handlet om tro og gode gjerninger, og selv fiendene hans hadde uttalt at de ikke bare var ufarlige, men direkte gagnlige. Å tilbakekalle disse ville være å fornekte sannheter som alle parter var enige i. Andre av bøkene handlet om pavedømmets korrupsjon og misbruk. Å tilbakekalle disse ville være å styrke romerkirkens tyranni og åpne døren for enda mer ugudelighet. I den tredje kategorien av skrifter hadde han angrepet en rekke personer som hadde forsvart de ondene som eksisterte. Han innrømmet at han der hadde uttrykt seg krassere enn det som sømmet seg. Han gjorde ikke krav på å være feilfri, men heller ikke disse skriftene kunne han tilbakekalle, for da ville sannhetens fiender driste seg til å mishandle Guds folk på en enda grusommere måte. rett (111)«Jeg er bare et vanlig menneske og ikke Gud», sa han videre. «Derfor vil jeg forsvare meg med Kristi Ord: «Har jeg sagt noe galt, så før bevis for det!» For Guds barmhjertighets skyld ber jeg Hans Majestet og de høye fyrster og alle av enhver rang å vise fra profetenes og apostlenes skrifter at jeg har tatt feil. Så snart jeg blir overbevist om det, vil jeg tilbakekalle enhver villfarelse og være den første til å inndra bøkene mine og kaste dem på bålet. Det jeg her har sagt, viser at jeg nøye har tenkt over den faren jeg utsetter meg for. Men det har ikke skremt meg. Tvert imot er jeg glad for at evangeliet nå som i tidligere tider, er årsak til uro og strid. Slik er Guds Ord, og slik virker det. «Jeg kom ikke for å bringe fred, men sverd», sa Kristus. Guds råd er underfulle og forferdelige. Pass på at dere ikke under påskudd av å dempe uoverensstemmelser angriper Guds hellige Ord og utsetter dere for en fryktelig syndflod av uoverkommelige farer i form av ulykker her i livet og evig utslettelse. Jeg kunne nevne mange eksempler fra Guds Ord. Jeg kunne tale om faraoene i Egypt og om kongene i Babylon og Israel som aldri gjorde mer for å ødelegge seg selv enn når de prøvde å styrke sin egen makt gjennom vedtak som syntes å være meget kloke. ’Han flytter fjell før de vet av det.’» – Samme. rett (111)Luther hadde talt på tysk, og nå ble han oppfordret til å gjenta foredraget på latin. Enda han var utmattet etter anstrengelsene, etterkom han oppfordringen og talte like klart og overbevisende som første gang. rett (111)Gud ledet i dette. Mange av fyrstene var så forblindet av villfarelse og overtro at de ikke oppfattet styrken i Luthers argumentasjon da han talte første gang. Men da han gjentok talen, forsto de klart hans resonnement. rett (111)De som hardnakket lukket øynene for lyset og ikke ville la seg overbevise av sannheten, ble rasende over den myndige måten Luther talte på. Da han var ferdig, sa riksdagens talsmann i sinne: «Du har ikke svart på spørsmålet. Vi forlanger et klart og bestemt svar. Vil du tilbakekalle eller vil du ikke?» rett (111)Luther svarte: «Ettersom keiseren og de høye herrer krever et klart, enkelt og bestemt svar, skal dere få det, og det lyder slik: Jeg tror hverken på paven eller kirkemøtene, for det er klart at de ofte har tatt feil og motsagt seg selv. Hvis jeg ikke blir overbevist ved Guds Ord eller andre klare og tydelige argumenter, hvis jeg ikke blir overbevist ved hjelp av de avsnittene jeg har sitert så de binder min samvittighet med Guds Ord, så hverken kan eller vil jeg tilbakekalle eller rette et eneste ord. For det er farlig for en kristen å handle mot sin samvittighet. Her står jeg. Jeg kan ikke annet. Gud hjelpe meg! Amen.» – Samme. rett (111)Slik sto denne rettferdige mannen på Guds Ords faste grunnvoll. Himmelens lys strålte fra ansiktet hans. Hans storhet og rettskaffenhet og freden og gleden han var fylt av, var tydelig for alle idet han angrep de store villfarelsene og vitnet om styrken i den troen som overvinner verden. rett (111)En stund var hele forsamlingen målløs av forbauselse. Da Luther hadde svart på spørsmålene deres dagen før, hadde han vært lavmælt og ærbødig, nesten forsagt. Pavens folk oppfattet dette som et tegn på at han holdt på å miste motet, og da han ba om utsettelse, trodde de at han var i ferd med å tilbakekalle. rett (112)Keiser Karl som hadde lagt merke til det trøtte ansiktsuttrykket hans, det hverdagslige antrekket og den enkle talemåten, hadde bemerket i en halvt foraktelig tone: «Denne munken kan aldri få meg til å bli kjetter.» Men det motet og den fastheten som han nå la for dagen, sammen med de klare og kraftige argumentene, overrasket alle parter. Keiseren utbrøt nesten begeistret: «Denne munken taler uforferdet og med et urokkelig mot.» Mange av de tyske fyrstene så med stolthet og beundring på denne representanten for nasjonen. rett (112)Romas tilhengere hadde lidd nederlag, og saken deres sto i et høyst ugunstig lys. De prøvde å beholde makten, ikke ved å vise til Skriften, men ved å ty til trusler, noe som var vanlig for romerkirken. Riksdagens talsmann erklærte: «Hvis du ikke tilbakekaller, vil keiseren og delstatene nok finne ut hva de skal gjøre med en slik uforbederlig kjetter.» Luthers venner som med stor glede hadde lyttet til hans framragende forsvar, skalv av skrekk da de hørte dette. Men Luther selv sa rolig: «Må Gud hjelpe meg, jeg kan ikke tilbakekalle noe.» – Samme. rett (112)Han fikk beskjed om å trekke seg tilbake mens fyrstene konfererte. Situasjonen var ytterst alvorlig. Luthers bestemte avslag på underkastelse kunne få konsekvenser for kirken i århundrer framover. Derfor bestemte de seg for å gi ham en siste anledning til å tilbakekalle. Enda en gang ble han ført fram for riksdagen. Igjen ble han spurt om han ville tilbakekalle. «Jeg har ikke noe annet svar enn det jeg alt har gitt», sa han. Det var klart at hverken løfter eller trusler kunne få ham til å bøye seg for kravene fra Roma. rett (112)Pavens tilhengere ergret seg over at deres makt som hadde fått konger og adelsmenn til å skjelve, ble trosset av en ubetydelig munk på denne måten, og de ønsket bare at de kunne få torturere ham til døden. Men Luther hadde innsett faren, og han hadde talt til alle med kristelig verdighet og sinnsro. Han hadde ikke vært hovmodig eller ubalansert, men hadde gitt en nøktern framstilling. Han tenkte ikke på seg selv og på den fornemme forsamlingen, men følte bare at han sto overfor en som var uendelig mye større enn paver, prelater, konger og keisere. rett (112)Kristus hadde talt gjennom Luther med en kraft og verdighet som der og da fylte både venner og fiender med ærefrykt og undring. Guds ånd hadde påvirket landets ledende menn, og flere av fyrstene var modige nok til å innrømme at Luther hadde rett. Mange ble overbevist om sannheten, selv om dette hos noen ikke varte særlig lenge. Det var andre som ikke ga uttrykk for sin overbevisning med det samme, men som senere studerte Skriften og gikk helt og fullt inn for reformasjonen. rett (113)Kurfyrst Fredrik hadde utålmodig sett fram til Luthers møte med riksdagen, og sterkt grepet hadde han lyttet til hans foredrag. Han var både glad og stolt over Luthers mot, fasthet og selvbeherskelse, og han bestemte seg for å gi ham enda mer støtte. Når han så kontrasten mellom de stridende partene, sto det klart for ham at visdommen til paver, konger og prelater ikke hadde noe å stille opp mot sannheten. Pavedømmet hadde lidd et nederlag som skulle prege nasjonene i all framtid. rett (113)Luthers skjebne i vektskålen (113)Ordene hans gjorde inntrykk. Dagen etter at Luther hadde gitt sitt svar, sendte keiser Karl beskjed til riksdagen der han gjorde kjent at han ville føre videre sine forgjengeres politikk for å opprettholde og beskytte den katolske religionen. Siden Luther hadde nektet å oppgi sine villfarelser, måtte man ta de kraftigste forholdsreglene mot ham og det kjetteri han sto for. «En enslig munk, villedet av sin egen dårskap, har reist seg mot hele kristenheten. For å stanse en slik ugudelighet ofrer jeg gjerne mine riker, mine skatter, mine venner, min kropp, mitt blod, min sjel og mitt liv. Jeg er nå ferdig med augustinermunken Luther, og jeg forbyr ham å forårsake den minste uro blant folk. Jeg vil behandle ham og tilhengerne hans som trassige kjettere, med bannlysning, interdikt og et hvilket som helst middel for å uskadeliggjøre dem. Jeg oppfordrer representantene fra alle delstatene til å opptre som sanne kristne.» – Samme, b.7, kap.9. Likevel erklærte keiseren at Luthers leidebrev skulle respekteres, og at han måtte få reise trygt hjem igjen før det ble gjort tiltak mot ham. rett (113)To motstridende syn kom nå til uttrykk blant medlemmene av riksdagen. Igjen krevde pavens utsendinger og representanter at leidebrevet til Luther ikke skulle gjelde. «Kast asken hans på Rhinen slik som man gjorde med asken til Jan Hus for 100 år siden», sa de. – Samme. rett (113)Men noen av fyrstene som selv var pavetilhengere og Luthers erklærte motstandere, protesterte og sa at et slikt brudd på offentlig tillit ville være en skamplett på nasjonens ære. De minnet forsamlingen om de ulykkene som hadde hendt etter at Jan Hus var død og holdt fast på at de ikke ville risikere en gjentagelse av disse fryktelige plagene over Tyskland og over den unge keiseren. rett (114)Som svar på det simple forslaget uttalte keiser Karl: «Selv om troskap og ære skulle bli bannlyst fra hele jorden, må det likevel ikke skje i hjertet hos fyrster.» – Samme. Likevel prøvde Luthers bitreste fiender å få keiseren til å gi reformatoren den samme behandlingen som Sigismund hadde gitt Hus og overgi ham i kirkens vold. Men keiseren husket hvordan Hus midt i en folkemengde hadde pekt på lenkene sine og minnet keiseren om hans æresord. Derfor sa han: «Jeg vil helst ikke rødme slik som Sigismund.» – Lenfant, vol.1, s.422. rett (114)Like fullt hadde keiser Karl med overlegg forkastet Luthers budskap. «Jeg er fast bestemt på å følge eksempelet til mine forgjengere», skrev han. – D´Aubigné, b.7, kap.9. Han hadde bestemt seg for å følge skikk og bruk, selv om det gikk på bekostning av sannhet og rett. Fordi forgjengerne hans hadde gjort det, ville han opprettholde pavedømmet med all dets grusomhet og korrupsjon. Slik tok han sitt standpunkt og nektet å ta imot noe lys som forgjengerne ikke alt hadde fått, eller å forplikte seg til noe som de ikke tidligere hadde ønsket å gjøre. rett (114)Også i vår tid er det mange som på lignende måte klamrer seg til forfedrenes skikker og overleveringer. Når Herren sender mer lys, nekter de å ta imot det fordi forfedrene ikke så det og derfor ikke kunne ta imot det. Men vi er ikke i samme situasjon som de var, og derfor har vi heller ikke de samme pliktene og det samme ansvaret. Gud vil ikke at vi skal følge våre forfedres eksempel i stedet for selv å søke etter sannhet. Vi har et større ansvar enn våre forfedre. Vi er ansvarlige for det lyset de mottok og som de ga oss i arv, og dessuten er vi ansvarlige for det lyset som skinner på oss fra Guds Ord.Kristus sa om de vantro jødene: «Hadde ikke Jeg kommet og talt til dem, ville de ikke hatt synd.» Joh 15, 22. Det var den samme Guddomskraften som talte gjennom Luther til Tysklands keiser og fyrster. Og mens lyset skinte fra Guds Ord, virket Hans ånd for siste gang på mange i forsamlingen. rett (114)Mange århundrer tidligere hadde Pilatus latt stolthet og ønsket om popularitet lukke hjertet hans for verdens Frelser. Den skjelvende Feliks hadde sagt til sannhetens budbærer: «Gå bort for denne gang. Når jeg får en passende anledning, vil jeg sende bud på deg.» Og den stolte Agrippa hadde uttalt: «Du overtaler meg nesten til å bli en kristen.» Apg 24,25; 26,28. Men han vendte seg likevel bort fra det himmelske budskapet. Slik ga Karl 5. etter for stolthet og politiske hensyn og avviste sannheten. rett (114)Hardt press mot Luther (115)På husdørene og på offentlige steder ble det satt opp plakater som enten fordømte Luther eller støttet ham. På en plakat sto bare disse ordene fra vismannen: «Ve deg, du land, når din konge er en gutt.» Fork 10,16. Folks begeistring for Luther overalt i Tyskland gjorde at både keiseren og riksdagen ble overbevist om at enhver urett mot Luther ville true rikets sikkerhet, og til og med selve tronen. rett (115)Med vilje holdt Fredrik av Sachsen seg i bakgrunnen og la omhyggelig skjul på sin virkelige innstilling til Luther. Samtidig holdt han et våkent øye med alt det Luther og hans motstandere foretok seg. Men mange prøvde ikke engang å skjule sin sympati for Luther. Han fikk besøk av fyrster, grever og baroner og andre framtredende personer, både legfolk og geistlige. «Den lille stuen hans kunne ikke romme alle som kom», skrev Spalatin. – Martyn, s.410. Folk stirret på ham som om han var et overmenneske. Selv de som ikke trodde på det han lærte, kunne ikke annet enn beundre hans hederlige holdning som fikk ham til å trosse døden framfor å handle mot samvittigheten. rett (115)Mange prøvde iherdig å få Luther til å gå med på et forlik med Roma. Adelsmenn og fyrster pekte på at dersom han fortsatt gikk imot kirken og kirkemøtene, ville han snart bli landsforvist og stå uten beskyttelse. Til dette svarte han: «Kristi evangelium vil alltid vekke forargelse. Hvorfor skulle da frykt eller fare skille meg fra Herren og fra Hans Ord som alene er sannhet? Nei, da vil jeg heller gi mitt legeme, mitt blod og mitt liv.» – D´Aubigné, b.7, kap.10. rett (115)Igjen ble han oppfordret til å gjøre som keiseren sa, for så behøvde han ikke å frykte. «Jeg er fullstendig enig i at keiseren og fyrstene og til og med den mest uanselige kristne bør undersøke og vurdere bøkene mine, men bare på betingelse av at de lar Guds Ord være rettesnor. Et menneskes eneste plikt er å lyde det. Gjør ikke vold på min samvittighet som er bundet og lenket til Den hellige skrift.» – Samme. rett (115)På en annen oppfordring svarte han: «Jeg gir gjerne avkall på mitt leide. Jeg legger meg selv og mitt liv i keiserens hånd, men Guds Ord - aldri!» – Samme. Han erklærte seg villig til å godta avgjørelsen fra et kirkemøte, men bare hvis den ble fattet i samsvar med Skriften. «Når det gjelder Guds Ord og troen, er enhver kristen en like god dommer som paven, selv om han blir støttet av en million kirkemøter.» – Martyn, s.410. Til slutt ble både venner og motstandere klar over at alle videre forsøk på å få i stand et forlik ville være nytteløse. rett (116)Dersom Luther hadde gitt etter på et eneste punkt, ville Satan og hans hærskarer ha vunnet. Men hans ubøyelige fasthet førte til kirkens frigjøring og ble begynnelsen til en ny og bedre tid. Denne mannen som våget å tenke og handle selvstendig i åndelige saker, kom til å øve en sterk innflytelse på kirken og på verden, ikke bare i sin egen samtid, men i all framtid. Hans fasthet og troskap ville være en styrke for alle som kom i en lignende situasjon. Guds makt og storhet var hevet over menneskers planer og over Satans velde. rett (116)I sikkerhet på Wartburg (116)Luther ville nødig at hans steile holdning skulle bli oppfattet som opprør, og derfor skrev han til keiseren etter avreisen: «Gud som ransaker hjerter, vet at jeg gjerne vil lyde Deres Majestet på godt og ondt, i liv og død og uten noe annet forbehold enn Guds Ord som mennesket lever av. I alle livets forhold skal min troskap være urokkelig, for det betyr ikke noe for frelsen om vi taper eller vinner her. Men når det gjelder de evige ting, vil Gud ikke at vi skal bøye oss for andre mennesker, for underkastelse i åndelige saker er i virkeligheten tilbedelse, og det er det bare Skaperen som har krav på.» – Samme. rett (116)På reisen tilbake fra Worms ble Luther møtt med enda større hjertelighet enn da han reiste dit. Kirkeledere bød den bannlyste munken velkommen, og øvrighetspersoner hedret den mannen som keiseren hadde fordømt. Han ble oppfordret til å preke, og tross keiserens forbud gikk han igjen opp på prekestolen. «Jeg har aldri forpliktet meg til å lenkebinde Guds Ord», sa han, «og jeg vil heller aldri gjøre det.» – Martyn, s.420. rett (116)Han hadde ikke vært lenge borte fra Worms før pavens menn fikk keiseren til å sende ut en kunngjøring mot ham. Der ble Luther fordømt som «Satan selv i menneskeskikkelse og kledd i munkekappe.» – D´Aubigné b.7, kap.11. Ordren gikk ut på å stanse ham så snart leidet utløp. Ingen skulle ha lov til å ta imot ham i sitt hjem, gi ham mat og drikke eller støtte ham i ord eller handling, hverken offentlig eller privat. Folk kunne pågripe ham hvor som helst og overlevere ham til myndighetene, og skriftene hans skulle ødelegges. Også tilhengerne hans skulle fengsles og deres eiendom konfiskeres. Alle som våget å trosse dette påbudet, ble rammet av de samme bestemmelsene. rett (117)Kurfyrsten av Sachsen og de fyrstene som sto på Luthers side, hadde forlatt Worms like etter Luther, og keiserens påbud ble vedtatt av riksdagen. Pavens menn triumferte. Nå var de sikre på at reformasjonens skjebne var beseglet. rett (117)Men Gud hadde sørget for en utvei for sin tjener i denne farlige situasjonen. Et årvåkent øye hadde fulgt Luther, og en trofast og storsinnet person hadde bestemt seg for å redde ham. Det var klart at Roma ikke ville nøye seg med noe mindre enn hans død, så han kunne bare unngå løvens gap hvis han ble holdt skjult. rett (117)Gud beveget Fredrik av Sachsen til å legge en plan for å beskytte reformatoren. Ved hjelp av trofaste venner ble planen satt ut i livet, og Luther ble forsvarlig skjult for både venner og fiender. På hjemreisen ble han overfalt, skilt fra resten av følget og i hast ført gjennom skogen til slottet Wartburg, en øde fjellfestning. Både overfallet og bortføringen var holdt så hemmelig at ikke engang kurfyrst Fredrik visste hvor Luther var. Dette ble gjort bevisst, for så lenge kurfyrsten ikke visste hvor Luther oppholdt seg, kunne han ikke røpe noe. Han var tilfreds med å vite at reformatoren var i sikkerhet. rett (117)Våren, sommeren og høsten gikk, og det ble vinter. Og Luther var fremdeles innesperret. Aleander og tilhengerne hans frydet seg da det syntes som om evangeliets lys skulle slokne. Men reformatoren holdt tvert imot på å fylle lampen fra sannhetens Kilde, og lyset skulle snart skinne enda klarere. rett (117)På det gjestfrie og trygge Wartburg gledet Luther seg over at han for en tid kunne være borte fra kampens hete. Men i lengden var det vanskelig for ham å holde seg i ro. Han var vant til å være travelt opptatt og til å møte nye utfordringer og kunne ikke holde ut å være uvirksom. rett (117)I denne tiden fikk han et enda klarere syn på forholdene i kirken, og han ropte fortvilt: «Akk, det er ingen i denne verdens siste tid som vil stå som en mur for Herren og frelse Israel!» – Samme, b.9, kap.2. Tankene dreide seg rundt hans egen situasjon, og han var redd for å bli beskyldt for feighet fordi han hadde trukket seg ut av kampen. Og så bebreidet han seg selv fordi han var uvirksom og selvopptatt. rett (118)Likevel utrettet han hver dag mer enn noen skulle tro var mulig, og pennen hans var aldri i ro. Mens motstanderne gratulerte hverandre med at han var satt ut av spill, ble de forbauset og forvirret da de fikk håndfaste beviser på at han fremdeles var i virksomhet. En mengde skrifter som stammet fra hans penn, sirkulerte over hele landet. rett (118)Han gjorde også en betydelig innsats da han oversatte Det nye testamente til tysk. Fra sitt Patmos oppe i fjellene fortsatte han nesten et helt år med å forkynne evangeliet og irettesette tidens villfarelser og synder. rett (118)Når Gud holdt sin tjener borte fra offentlighetens rampelys, var det ikke bare for å beskytte ham mot fiender, eller for at han skulle få fred til å fullføre dette nødvendige arbeidet. Viktigere ting var på spill. På det stille, øde stedet i fjellene var Luther avskåret fra menneskelig støtte og hyllest. På den måten ble han spart for den stoltheten og selvgodheten som framgang ofte fører til. Ved å lide og bli ydmyket ble han forberedt til på ny å kunne bevege seg trygt på de svimlende høydene der han plutselig befant seg. rett (118)Når mennesker gleder seg over den frihet sannheten gir dem, er det lett å lovprise dem som Gud har benyttet til å bryte overtroens og villfarelsens lenker. Djevelen prøver å vende folks tanker og hengivenhet bort fra Gud og over på mennesker. Han får dem til å ære redskapet og til å overse Ham som leder alt. rett (118)Åndelige ledere som blir rost og æret, glemmer altfor ofte at de er avhengige av Gud og stoler i stedet på seg selv. Det fører til at de prøver å kontrollere sinnet og samvittigheten til mennesker som søker veiledning hos dem i stedet for i Guds Ord. Ofte blir reformarbeidet hindret fordi dets talsmenn har denne innstillingen. rett (118)Gud ønsket å beskytte reformasjonens sak mot denne faren. Han ville gi saken et guddommelig preg og ikke et menneskelig preg. Folk så på Luther som sannhetens tolk, derfor ble han fjernet for en tid så alle skulle få øye på Ham som er sannhetens opphav. rett |