| Den Store Striden kapitel 9. Fra side 119. Fra side 171 i den engelske utgave. |
(119)I valget av personer til å reformere kirken ser vi den samme guddommelige planen som i valget av dem som grunnla den første menigheten. rett (119)Gud gikk forbi dem som var store i verdens øyne, de med titler og rikdom og som var vant til å bli hyllet og æret som folkets ledere. De var så stolte og selvgode og følte seg så ovenpå at de umulig kunne lære å bry seg om sin neste eller være den ydmyke Nasareerens medarbeidere. Derfor kalte Jesus de ulærde, strevsomme fiskerne fra Galilea og sa til dem: «Følg Meg, og Jeg skal gjøre dere til menneskefiskere.» Matt 4,19. Disse disiplene var ydmyke og lærvillige. Jo mindre påvirket de var av samtidens falske lære, desto lettere kunne Kristus undervise og dyktiggjøre dem til tjenesten. rett (119)Slik var det også på reformasjonens tid. Lederne kom fra beskjedne kår. De var uten klassestolthet og var upåvirket av geistlighetens skinnhellighet og sluhet. Gud benytter enkle personer til å utføre store ting. Da er det ikke mennesker som får æren, men Gud, Han som får dem til både å ville og handle etter Hans gode vilje. rett (119)Zwinglis oppvekst og utdannelse (119)Da han som gutt hørte om de bragdene som var utført mellom fjellene på hjemtraktene hans, drømte han om å utrette store ting. Han lyttet oppmerksomt til de få fortellingene fra Bibelen som den fromme beste-moren hans hadde funnet blant kirkens sagn og legender. Med stor interesse hørte han om patriarkenes og profetenes storverk, om gjeterne som passet saueflokkene langs fjellskråningene i Palestina der engler talte til dem, om barnet i Betlehem og det som hendte på Golgata. rett (120)På samme måten som Luthers far, ville også Zwinglis foreldre at sønnen skulle få en god utdannelse, og han ble tidlig sendt bort fra sin barndoms dal. Han var svært begavet, og det ble snart vanskelig å finne lærere som kunne undervise ham. Da han var 13 år, dro han til Bern som på den tiden hadde den mest kjente skolen i Sveits. Men her skjedde det noe som lett kunne ha ødelagt livet hans. Munkene gjorde sitt beste for å få ham til å gå i kloster. Dominikanerne og fransiskanerne konkurrerte om å vinne gunst hos folket, og de prøvde å overgå hverandre med overdådige kirkeutsmykninger, praktfulle seremonier og ved å vise fram berømte relikvier og helgenbilder som kunne gjøre mirakler. Dominikanerne i Bern var klar over at dersom de kunne få tak i denne talentfulle, unge studenten, ville de oppnå både vinning og ære. Hans unge alder, hans tale- og skriveferdigheter og hans sans for musikk og poesi ville bidra mer til å trekke folk til gudstjenesten og øke inntektene for deres orden enn all den pomp og prakt de ellers kunne oppvise. Ved list og smiger prøvde de å få Zwingli til å bli medlem av klostersamfunnet. rett (120)Da Luther var student, hadde han stengt seg inne i en klostercelle, og han ville vært tapt for verden om Gud ikke hadde sørget for at han kom ut. Zwingli ble forskånet for denne faren. Forsynet sørget for at faren hans fikk informasjon om munkenes planer, og han hadde slett ikke tenkt seg å tillate at sønnen skulle bli munk og leve et unyttig liv i lediggang. Han var klar over at det gjaldt sønnens framtid og ba ham derfor straks om å komme hjem. Den unge Zwingli gjorde som faren sa, men han kunne ikke i lengden slå seg til ro i dalen der han hadde vokst opp. Etter en tid reiste han til Basel og fortsatte studiene. Her fikk han for første gang høre evangeliet om Guds frie nåde. Wittembach, en av lærerne som underviste i klassiske språk, hadde begynt å lese Bibelen da han studerte gresk og hebraisk, og gjennom ham fikk studentene del i guddommelig lys. Han hevdet at det fantes en sannhet som var mye eldre og langt mer verdifull enn de teoriene som skolastikerne og filosofene underviste i, nemlig at Kristi død er synderes eneste redning. For Zwingli var dette de første lysstrålene før daggry. rett (120)En ivrig bibelgransker (121)«Den hellige skrift kommer fra Gud, ikke fra mennesker», sa Zwingli. «Den Gud som opplyser, vil la deg forstå at det er Han selv som taler. Guds Ord kan ikke slå feil. Det er tydelig, det forklarer seg selv, det åpenbarer seg selv, det gir frelse og nåde og trøst fra Gud, og det ydmyker slik at mennesket glemmer seg selv og bare stoler på Gud.» Zwingli hadde selv erfart at dette var sant. Senere skrev han om sin erfaring fra denne tiden: «Da jeg for alvor begynte å studere Skriften, kom filosofien og teologien alltid med innvendinger. Til slutt tenkte jeg med meg selv: Du må la alt dette ligge og finne Guds mening i Hans eget klare Ord. Så begynte jeg å be Gud om lys, og det ble mye lettere å forstå Skriften.» – Samme, kap. 6 rett (121.)Det som Zwingli forkynte, hadde han ikke fra Luther. Det var Kristi lære. «Hvis Luther forkynner Kristus, gjør han det samme som jeg», sa han. «Han har ført mange flere til Kristus enn jeg, men det betyr ingenting. Jeg vil ikke vite av noen annen enn Kristus, for jeg er Hans stridsmann, og Han alene er min Herre. Jeg har aldri skrevet et eneste ord til Luther, og han har heller ikke skrevet til meg. Hvorfor? For at alle skal se hvor entydig Guds ånd vitner, siden vi uten noen hemmelig avtale likevel forkynner Kristi lære nøyaktig på samme måten.» – D´Aubigné, b.8, kap.9 rett (121)Forkynner evangeliet i Einsiedeln (121)«Tro ikke at Gud bor i dette templet framfor andre steder», sa han. «Uansett hvilket land dere bor i, så er Han hos dere og lytter når dere ber. Kan unyttige gjerninger, slitsomme pilegrimsreiser, offergaver, helgenbilder og bønner til Maria eller helgenene sikre dere Guds nåde? Hvilken nytte har de mange ordene dere ber? Hvilken kraft har en munkekappe, et glattraket hode, en lang, sid prestekjole eller gullbroderte sko? Gud ser på hjertet, og hjertene våre er langt borte fra Ham. Kristus som ofret seg selv på korset, er det offerlammet som en gang for alle har sonet de troendes synder.» – Samme. rett (122)Ikke alle likte å høre dette. For mange var det en bitter skuffelse å høre at de lange og besværlige pilegrimsreisene hadde vært forgjeves. De kunne ikke fatte at det gikk an å få hel og full syndsforlatelse gjennom Kristus. De var fornøyde med den gamle veien til himmelen som romerkirken hadde anvist, og de vek rådville tilbake for tanken på å søke etter noe bedre. Det var lettere å la prestene og paven sørge for deres frelse enn å få et rent hjerte. rett (122)Men det var andre som gledet seg over budskapet om frelsen i Kristus. De seremoniene som kirken påbød, hadde ikke gitt dem sjelefred, og i tro tok de imot Frelserens blod som det eneste midlet til forsoning. De dro hjem igjen og fortalte andre om det de selv hadde hørt. På den måten ble evangeliet spredt fra sted til sted, fra by til by, og tallet på pilegrimer til Marias helligdom ble stadig mindre. Inntektene fra offergavene avtok, og dermed ble også Zwinglis lønn redusert. Men dette var han bare glad for, for det viste at fanatismen og overtroen holdt på å miste grepet på folk. rett (122)Kirkens ledere var ikke blinde for det arbeidet Zwingli utførte, men foreløpig lot de være å gripe inn. De håpet stadig på å få ham over på sin side, og de prøvde å vinne ham ved smiger. Imens fikk evangeliet stadig større innflytelse over folk. rett (122)Til domkirken i Zürich (122)«Det er din plikt å sørge for at domkapitlet ikke går glipp av sine inntekter», fikk han beskjed om. «Du må ikke overse selv det minste beløp. Det er viktig at du formaner de troende både fra prekestolen og i skriftestolen om å betale tiende og alle avgifter, og til å vise sin hengivenhet for kirken ved å bringe offergavene sine. Sørg for at du øker inntektene fra de syke, fra messene og ellers fra alle kirkelige handlinger.» De lot ham vite at «det også er prestens plikt å forvalte sakramentene, holde prekener og ha tilsyn med menigheten. Men dette - særlig prekenen - kan du gjerne overlate til en stedfortreder. Sakramentene må du bare dele ut til framstående personer, og bare når du blir oppfordret til det. Det er forbudt å gjøre det for hvem som helst.» – Samme, kap.6. rett (122)Zwingli lyttet oppmerksomt til instruksene og takket for tilliten de hadde vist ved å gi ham et så betydningsfullt sognekall. Så orienterte han om det han selv hadde tenkt å gjøre. «Jesu liv har altfor lenge vært skjult for folk», sa han. «Jeg skal tale om hele Matteus’ evangelium, og bare holde meg til Skriftens egne kilder, gå i dybden, sammenligne tekstene og hele tiden be Gud inderlig om hjelp til å forstå det. Jeg innvier prestegjerningen min til å ære Gud, prise Hans enbårne Sønn, vise mennesker den virkelige veien til frelse og oppbygge dem i den sanne troen.» – Samme. Selv om noen av de geistlige mislikte denne planen og prøvde å få ham fra den, sto han fast på sitt. Han erklærte at han ikke ville komme med noen ny metode, men ville holde seg til den gamle metoden som kirken hadde benyttet i eldre tider, da den var renere enn nå. rett (122)Folk hadde allerede begynt å få interesse for det Zwingli forkynte, og de strømmet til for å høre. Mange av dem var folk som for lengst hadde sluttet å gå i kirken. Zwingli begynte med å lese fra evangeliene og forklare beretningene om Kristi liv og lære og om Hans død. Her som i Einsiedeln framholdt han Guds Ord som den eneste ufeilbare autoritet og Jesu død som det eneste fullgode offer. «Jeg vil gjerne lede dere til Kristus», sa han, «til den sanne kilden til frelse.» – Samme. rett (122)Folk fra alle samfunnslag flokket seg omkring ham, øvrighetspersoner og vitenskapsmenn, håndverkere og bønder, og alle lyttet med den største interesse. Han kunngjorde ikke bare frelsen som en fri gave, men gikk fryktløst i rette med tidens ondskap og korrupsjon. Mange priste Gud på veien hjem fra domkirken. «Denne mannen forkynner sannheten», sa de. «Han skal være vår Moses og lede oss ut av dette egyptiske mørke.» – Samme. rett (123)I begynnelsen vakte Zwinglis virksomhet stor begeistring, men det varte ikke lenge før han fikk motstand. Munkene gjorde sitt beste for å hindre arbeidet og fordømme forkynnelsen hans. Mange slengte spydigheter og hånsord etter ham, andre kom med trusler og fornærmelser. Men han bar alt med tålmodighet og sa: «Hvis vi skal vinne de ugudelige for Kristus, må vi lukke øynene for mange ting.» – Samme. rett (124)På denne tiden sto det fram et nytt redskap til å fremme reformasjonen. En av reformasjonens venner i Basel sørget for at en mann som het Lucian ble sendt til Zürich med noen av Luthers skrifter fordi han mente at salget av disse bøkene ville være et effektivt middel til å spre lyset. Han skrev til Zwingli: «Finn ut om denne mannen er tilstrekkelig klok og dyktig. I så fall bør du la ham dra fra by til by, fra landsby til landsby, fra sted til sted, ja fra hus til hus og selge Luthers skrifter, særlig hans utleggelse av Herrens bønn som er skrevet for lekfolk. Jo mer de blir kjent, desto flere kjøpere vil det bli.» – Samme. På den måten fikk lyset innpass. rett (124)Det er når Gud vil bryte uvitenhetens og overtroens lenker at Satan setter alt inn på å innhylle menneskene i mørke og stramme grepet rundt dem enda mer. Etter hvert som det i forskjellige land sto fram flere og flere som forkynte syndsforlatelse og rettferdiggjørelse ved Kristi blod, gikk romerkirken enda hardere inn overalt for å tilby syndsforlatelse for penger. rett (124)Hver synd hadde sin pris, og selv forbrytere fikk frie hender når bare pengene strømmet inn i kirkekassen. Slik arbeidet disse to bevegelsene på hver sin måte – den ene tilbød syndsforlatelse for penger, den andre hevdet at dette bare kunne skje gjennom Kristus. Romerkirken tillot synd og gjorde den til en inntektskilde. Reformatorene fordømte synd og pekte på Kristus som Frelser og Forsoner. rett (124)Avlatshandel i Sveits (124)Zwingli var fremdeles i Einsiedeln da Samson kort etter sin ankomst til Sveits dro til en by i nærheten med det han hadde å tilby. Da Zwingli fikk vite hva munken drev på med, dro han dit for å stanse ham. De møtte ikke hverandre, men Zwingli avslørte Samsom så grundig at han ble nødt til å dra videre til et annet sted. rett (125)I Zürich tordnet Zwingli mot avlatskremmerne, og da Samson var på vei dit, kom det et bud fra byens myndigheter med bekjed om at de forventet at han dro videre. Likevel klarte han å snike seg inn i byen, men ble sendt bort uten å ha solgt et eneste avlatsbrev. Kort tid etter forlot han Sveits. rett (125)Svartedauden framskynder reformasjonen (125)Zwingli hadde fått en klarere forståelse av evangeliet og hadde selv opplevd dets forvandlende kraft. Syndefallet og frelsesplanen var de emnene han helst framholdt. «I Adam er vi alle døde i fordervelse og fordømmelse», sa han. – Wylie, b. 8, kap. 9. «Kristus har skaffet oss evig frelse. Hans lidelse er et evig offer som alltid kan helbrede. Det oppfyller Guds rettferds krav for alle som i fast, urokkelig tro tar imot det.» Samtidig gjorde han det klart at Kristi nåde ikke gir mennesker rett til å fortsette i synd. «Gud bor hos dem som tror på Ham. Der Gud bor, finnes det en iver som driver og tilskynder mennesker til å gjøre det gode.» – D´Aubigné, b.8, kap.9. rett (126)Folk var så ivrige etter å høre Zwingli at domkirken var fylt til bristepunktet når han talte.Folk var så ivrige etter å høre Zwingli at domkirken var fylt til bristepunktet når han talte. Han avdekket mer og mer av sannheten etter hvert som tilhørerne kunne ta imot den, og han passet på ikke å begynne med emner som kunne skremme dem og vekke fordommer. Målet hans var å vinne dem for Kristus, vekke det gode i dem ved Hans kjærlighet og vise hen til Ham som deres eksempel. Etter hvert som de ble klar over de grunnleggende sannheter i evangeliet, ville overtroen ikke lenger ha slik makt over dem. rett (126)I opposisjon (126)Gang på gang ble Zwingli angrepet. I de pavevennlige distriktene ble evangeliets tilhengere fra tid til annen brent på bålet. Men det var ikke nok – den kjetterske læreren måtte bringes til taushet. Derfor sendte biskopen av Konstanz tre representanter til myndighetene i Zürich med en anklage mot Zwingli for å ha oppfordret folk til å overtre kirkens lover slik at ro og orden kom i fare. Biskopen påsto at dersom kirkens myndighet ble satt til side, ville det resultere i anarki. Zwingli svarte at han i fire år hadde forkynt evangeliet i Zürich som var mer rolig og fredelig enn noen annen by i forbundsstaten. «Viser ikke det at kristendommen er det beste vern om offentlig sikkerhet?» spurte han. – Wylie, b.8, kap. 11. rett (126)Utsendingene oppfordret øvrighetens talsmenn til å bli stående i kirken, for utenfor den var det ingen frelse. Zwingli svarte: «Bry dere ikke om en slik påstand. Menighetens grunnvoll er den samme Klippen, den samme Kristus som ga Peter hans navn fordi han trofast bekjente Ham for menneskene. Gud tar imot enhver som tror på Kristus helt og fullt, i alle nasjoner. Der er den Sanne menigheten, og utenfor den blir ingen frelst.» – D´Aubigné, b.8, kap. 11. Møtet resulterte i at en av biskopens utsendinger tok imot den reformerte troen. rett (126)Byens myndigheter nektet å foreta seg noe mot reformatoren, og Roma forberedte seg på et nytt angrep. Da Zwingli fikk høre om planene deres, sa han: «La dem bare komme! Jeg bryr meg like lite som den ruvende klippen bryr seg om bølgene som buldrer mot den.» – Wylie, b.8, kap.11. Geistlighetens anstrengelser fremmet bare den saken de prøvde å stanse, og sannheten spredte seg mer og mer. Protestantene i Tyskland som var blitt motløse da Luther forsvant, fikk nytt mot da de så hvordan evangeliet gikk fram i Sveits. rett (127)Etter hvert som reformasjonen fikk fotfeste i Zürich, ble resultatene mer og mer merkbare. Umoralen i byen forsvant, og det ble ro og orden. «Freden bor i byen vår,» skrev Zwingli. «Her er det ingen som krangler, hykler, er misunnelige eller ønsker strid. Hvor skulle en slik enhet komme fra, om ikke fra Herren og det vi forkynner, det som gir fred og Gudsfrykt?» – Samme, kap.15. rett (127)Debatt om troens fundament (127)Debatten skulle finne sted i Baden, men Zwingli var ikke til stede. Myndighetene i Zürich hadde en mistanke om hva pavens folk hadde til hensikt. Kjetterbålene som var blitt tent i de pavevennlige distriktene for tilhengere av evangeliet, virket som en advarsel, og de ville ikke tillate at pastoren deres utsatte seg selv for en slik fare. rett (127)Han var klar til å møte alle de representantene Roma ville sende når han var i Zürich, men å reise til Baden hvor martyrers blod nylig hadde flytt, ville bety den visse død. Oecolampadius og Haller ble utpekt til å være talsmenn for reformatorene, mens den navngjetne dr. Eck, assistert av en mengde universitetsfolk og prelater, representerte romerkirken. rett (127)Selv om Zwingli ikke var til stede ved konferansen, var hans innflytelse merkbar. Pavens folk hadde utpekt dem som skulle være sekretærer, og ingen andre fikk ta notater. Brudd på denne regelen ville medføre dødsstraff. Likevel fikk Zwingli hver dag nøyaktig rapport om hva som ble sagt i Baden. En student som var til stede, skrev hver kveld en rapport over det som var blitt sagt i løpet av dagen. To andre hadde som oppgave å bringe disse rapportene til Zürich sammen med et brev fra Oecolampadius. Zwingli sendte brev tilbake med forslag og instrukser. Disse skrev han om natten, og studentene tok dem med tilbake om morgenen. For at ikke vaktpostene ved byporten skulle få mistanke, bar de kurver med fjærkre på hodet og fikk derfor passere uhindret. rett (128)Slik førte Zwingli kampen mot sine listige motstandere. «Han utrettet mer ved sin tankevirksomhet, sine søvnløse netter og de instrukser han sendte til Baden enn han kunne ha gjort om han selv hadde stått overfor motstanderne», skrev Myconius. – D´Aubigné, b.11, kap.13. rett (128)Pavens menn som følte seg sikre på seieren, hadde kommet til Baden i sine praktfulle embetsdrakter med kostbare smykker. De levde i luksus, og bordene var dekket med de fineste rettene og den mest utsøkte vinen. Byrden av deres geistlige ansvar ble lettet ved lystighet og løsslupne fester. Helt annerledes var det med reformatorene som nærmest så ut som en flokk tiggere. Den enkle kosten de spiste, holdt dem ikke lenge ved bordet. Husverten til Oecolampadius som av og til fulgte med i det han foretok seg på rommet sitt, la merke til at han alltid var fordypet i studium og bønn. Undrende rapporterte han at kjetteren i det minste var «veldig from». rett (128)Under debatten marsjerte den overmodige dr. Eck fram til talerstolen som var praktfullt smykket for anledningen, mens Oecolampadius i sine enkle klær ble tvunget til å ta plass på en vanlig taburett foran sin motstander. – Samme. Ecks tordenrøst og grenseløse selvtillit fornektet seg ikke. Håpet om rikdom og ry drev ham, for troens forsvarer ville få en pen belønning. Når han manglet gode argumenter, tydde han til fornærmelser, ja, til og med til eder og forbannelser. rett (128)Oecolampadius som var beskjeden og manglet selvtillit, hadde liten lyst til å ta del i striden. Men da han fikk ordet, innledet han med denne høytidelige erklæringen: «Jeg anerkjenner ingen annen rettesnor enn Guds Ord.» – Samme. Selv om han opptrådte vennlig og høflig, viste han seg å være både skarpsindig og ubøyelig. Mens pavens representanter baserte sin autoritet på kirkens skikker, henviste reformatoren hele tiden til Den hellige skrift. «Her i Sveits har skikk og bruk ingen vekt dersom det ikke er i samsvar med grunnloven», sa han. «I trosspørsmål er Bibelen vår grunnlov.» – Samme. rett (128)Kontrasten mellom de to gjorde sin virkning. Reformatorens enkle, sindige framstilling og den milde og beskjedne måten han opptrådte på, gjorde inntrykk på mange som følte seg ille berørt av Ecks skrytende og buldrende opptreden. rett (128)Debatten varte i 18 dager. Da den var slutt, påsto pavens menn med stor selvsikkerhet at de hadde vunnet. Nesten alle tok parti for pavens representanter, og dommerne erklærte at reformatorene hadde tapt, og at både de og Zwingli, lederen deres, skulle utelukkes fra kirken. Men resultatet av denne striden viste hvem som hadde hatt mest fordel av den. Protestantismen fikk nå vind i seilene for alvor, og ikke lenge etter tok de to viktige byene Bern og Basel offentlig standpunkt for reformasjonen. rett |