Evangeliets tjenere kapitel 1. Fra side 9.     Fra side 496 i den engelske utgave.tilbake


Vi taler sammen.
Første avsnitt
Kalt med et hellig kall

”I skal kalles Herrens prester, vår Guds tjenere skal de kalle dere.”

I Kristi sted
I hver periode i jordens historie har Gud hatt sine redskaper, anledningens menn, til hvem han har sagt: "I er mine vitner." I enhver tidsalder har det vært gudhengivne menn som samlet opp lysstrålene etter hvert som disse skinte på deres vei, og som talte Guds ord til folket. Enok, Noah, Moses, Daniel og den lange rekke av patriarker og profeter - disse menn var rettferdighetens tjenere. De var ikke ufeilbare; de var svake, feilende mennesker; men Herren virket gjennom dem fordi de stilte seg til hans tjeneste.

Etter sin himmelfart har Kristus, menighetens store Hoved, utført sin gjerning i verden ved utvalte sendebud, gjennom hvem han taler til menneskene og betjener dem med hva de behøver. De som Gud kaller til å arbeide i tale og lære for å oppbygge hans menighet, har en meget ansvarsfull stilling. I Kristi sted skal de formane menneskene til å la seg forlike med Gud, og de kan fullføre sin misjon bare når de får visdom og kraft fra det høye.

Guds tjenere symboliseres ved de syv stjerner som Han som er den første og den siste, har under sin særskilte omsorg og beskyttelse. De velgjørende innflytelser som i rikt mål skal finnes i menigheten, står og faller med disse Guds tjenere, som skal være en framstilling av Kristi kjærlighet. Himmelens stjerner står under Guds herredømme. Han fyller dem med lys. Han leder og styrer dem i deres bevegelser. Dersom han ikke gjorde det, så ville de bli falne stjerner. Slik også med hans tjenere. De er bare redskaper i hans hånd, og alt det gode de utretter, blir gjort ved hans kraft.

Det tjener Kristus til ære at han gjennom Den Hellige Ånd gjør sine tjenere til større velsignelse for menigheten enn stjernene er for verden. Det er i Kristus de skal ha sin dyktighet. Dersom de vil se hen til ham liksom han så hen til Faderen, så vil de gjøre hans gjerning. Når de setter sin lit til Gud, så vil han gi dem sitt lys, for at de skal la det stråle ut over verden.

Åndelige vektere
Kristi tjenere er de åndelige voktere for det folk som er betrodd til deres omsorg. Deres gjerning er blitt sammenlignet med vekternes. I gamle dager ble vektere ofte satt på byenes murer, hvor de kunne ha oversikt over viktige punkter som skulle bevoktes, og varsle når en fiende nærmet seg. Alles sikkerhet var avhengig av deres troskap. Til bestemte tider skulle de rope til hverandre for å forvisse seg om at alle var våkne, og at ikke noe var tilstøtt noen av dem. Trygghetseiler advarselsrop gikk fra den ene til den andre og ble gjentatt av hver enkelt, inntil det gikk som et ekko rundt hele byen.

Til hver predikant sier Herren: "Du menneskesønn! til vekter har jeg satt deg for Israels hus, og når du hører et ord av min munn, skal du advare dem fra meg. Når jeg sier til den ugudelige: Du ugudelige, du skal visselig dø, og du ikke taler og advarer den ugudelige for hans ferd, da skal han, den ugudelige, dø for sin misgjernings skyld, men hans blod vil jeg kreve av din hånd. Men når du har advart den ugudelige for hans ferd, at han skal vende om fra den, men han ikke vender om fra sin ferd, da skal han dø for sin misgjernings skyld, men du har reddet din sjel." Esek. 33, 7-9.

Disse ord av profeten viser det høytidelige ansvar som hviler på dem som er ansatt til å være menighetens voktere, husholdere over Guds hemmeligheter. De skal stå som vektere på Sions murer for å slå alarm når fienden nærmer seg. Dersom deres åndelige oppfatning av en eller annen grunn er blitt så sløvet at de ikke er i stand til å se faren, og folket omkommer fordi de forsømte å gi advarsel, så vil Gud kreve de omkomnes blod av deres hender.

Vektere på Sions murer har den forrett å kunne leve så nær Gud og å være så mottagelige for inntrykk av hans Ånd at han kan virke gjennom dem for å opplyse syndere om den fare de befinner seg i, og henvise dem til det trygge tilfluktssted. Som utvalt av Gud og beseglet med innvielsens blod skal de redde menn og kvinner fra en truende ødeleggelse. Trofast skal de advare sine medmennesker om overtredelsens visse følger, og med troskap skal de beskytte menighetens interesser. Aldri må deres årvåkenhet slappes. Deres gjerning krever at alle deres evner settes i virksomhet. De skal oppløfte sin røst som en basun og aldri la en eneste usikker, utydelig tone lyde. De skal ikke arbeide for lønnens skyld, men fordi de ikke kan handle annerledes, fordi de forstår at det hviler et ve over dem hvis de unnlater å forkynne evangeliet.

Troskab i tjenesten
Den tjener som er en Kristi medarbeider, vil ha en dyp kjensle av gjerningens hellighet og av den møye og oppotrelse som skal til for at den skal kunne utføres med hell og framgang. Han tenker ikke på sin egen makelighet eller bekvemmelighet. Han glemmer seg selv. Idet han søker etter de fortapte får, akter han ikke på at han selv er sulten og trett, eller at han fryser. Han har bare ett mål for øye - de fortaptes frelse.

Den som tjener under Immanuels blodsprengte banner, må utføre en gjerning som krever heltemodig anstrengelse og tålmodig utholdenhet. Men korsets stridsmann står under kampen uforferdet i de forreste rekker. Mens fienden trenger på med sine angrep mot ham, søker han bistand i den guddommelige befestning; og når han legger Ordets forjettelser fram for Herren, styrkes han til øyeblikkets plikter. Han ser sitt behov av styrke fra det høye. De seire han vinner, leder ikke til selvopphøyelse, men får ham til fastere og fastere å støtte seg til den Allmektige. Ved å forlate seg på denne kraft blir han i stand til å framholde frelsens budskap med en styrke som anslår en tilsvarende streng i andres sinn.

Herren sender ut sine tjenere for å framholde livets ord, ikke for å preke "verdslig visdom og tomt bedrag" og heller ikke "den kunnskap som falskelig kalles så", men evangeliet, "Guds kraft til frelse". Paulus skrev til Timoteus: "Jeg vitner for Gud og Kristus Jesus, som skal dømme levende og døde, og ved hans åpenbarelse og hans rike: Forkynn ordet, vær rede i tide og i utide, overbevis, irettesett, forman med all langmodighet og lære! For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster ta seg selv lærere i hopetall fordi det klør dem i øret, og de skal vende øret bort fra sannheten og vende seg til eventyr. Men vær du edru i alle ting, lid ondt, gjør en evangelists gjerning, fullfør din tjeneste!" I denne befaling har enhver predikant et omriss av sin gjerning - en gjerning som han bare kan fullføre ved oppfyllelsen av det løfte som Jesus ga sine disipler: "Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!" Kol. 2, 8; 1 Tim. 6,20; Rom. 1, 16; 2 Tim. 4,1-5; Matt. 28, 20.

Evangeliets forkynnere, Guds utsendinger til deres medmennesker, bør aldri tape sin, misjon og sitt ansvar av syne. Dersom de mister sin forbindelse med himmelen, er de i en større fare enn andre og katt øve en sterkere innflytelse til det onde. Satan våker stadig over dem og venter på at det skal vise seg en eller annen svakhet hvori gjennom han kan rette et virkningsfullt angrep på dem. Og hvor han triumferer når dette lykkes ham! For en Kristi utsending som ikke er på vakt, gir den store motstander leilighet til å sikre seg mange sjeler.

En sann Guds tjener vil ikke gjøre noe som ville nedsette hans hellige embete. Han vil være forsiktig i sin ferd og klok i sin handlemåte. Han vil virke som Kristus virket; han vil handle som Kristus handlet. Han vil bruke alle sine krefter til å bringe frelsens budskap til dem som ikke kjenner det. En dyp hunger etter Kristi rettferdighet vil fylle hans hjerte. I erkjennelse av sin trang vil han med alvor søke den kraft som må komme til ham før han i enfold, sannferdighet og ydmykhet kan framholde sannheten, slik som den er i Jesus.

Eksempler på menneskelig trofasthet
Guds tjenere får ingen ære eller anerkjennelse av verden. Stefanus ble stenet fordi han preket Kristus og ham korsfestet. Paulus ble satt i fengsel, pisket, stenet og til sist henrettet fordi han var et trofast Guds sendebud til hedningene. Apostelen Johannes ble forvist til Patmos "for Guds ords og Jesu vitnesbyrds skyld". Åp. 1, 9. Disse eksempler på menneskelig trofasthet i kraft av guddommelig styrke er et vitnesbyrd for verden om troverdigheten av Guds løfter og om hans nærvær og hans bærende kraft.

Ikke noe håp om herlig udødelighet opplyser framtiden for Guds fiender. En stor hærfører kan beseire nasjoner og få den halve verdens armeer til å skjelve, men han dør av skuffelse og i utlendighet. Filosofen, hvis tanke gjennomstreifer universet og overalt sporer åpenbarelser av Guds kraft og fryder seg over deres harmoni, kan i disse vidunder ofte ikke se den guddomshånd som dannet dem alle. "Et menneske i helighet, som ikke har forstand, er lik dyrene, som går til grunne." Sal. 47, 21. Men Guds troshelter vil det tilfalle en arv som har større verdi enn noen jordisk rikdom - en arv som vil tilfredsstille sjelens lengsler. Verden kjenner dem kanskje ikke og vil heller ikke kjennes ved dem; men i bøkene der oppe er de innskrevet som himmelens borgere, og en opphøyet storhet, en evig fylde av herlighet, vil bli deres del.

Den største gjerning og den edleste beskjeftigelse som mennesker kan ta seg fore, er å vise syndere hen til Guds Lam. Sanne forkynnere er Herrens medarbeidere i fullbyrdelsen av hans forsett. Gud sier til dem: Gå ut, undervis om Kristus og forkynn ham. Lær alle som ikke kjenner hans nåde, hans godhet og hans miskunn. Undervis folket. "Hvorledes kan de da påkalle den som de ikke tror på? og hvorledes kan de tro det de ikke har hørt? og hvorledes kan de høre uten at det er noen som forkynner?" Rom. 10, 14.

"Hvor fagre er på fjellene dens føtter som kommer med gledesbud, som forkynner fred, som bærer godt budskap, som forkynner frelse, som sier til Sion: Din Gud er blitt konge!" "Bryt ut og juble alle sammen, I Jerusalems ruiner! For Herren trøster sitt folk, han gjenløser Jerusalem. Herren avdekker sin hellige arm for alle folkenes øyne, og alle jordens ender får se vår Guds frelse." Es. 52, 7. 9. 10.

Kristi arbeidere må aldri tenke på og langt mindre tale om fåfengt gjerning. Herren Jesus er vår kraft i alt; hans Ånd skal være vår inspirasjon, og når vi legger oss i hans hender for å være lysets formidlere, vil våre midler til å gjøre godt aldri uttømmes. Vi kan ta av hans fylde og få del i den nåde som er uten grenser.

neste kapitel